Myriam H. Bjerkli
Lille Linerle Kriminalroman
2017
© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2017 ISBN 978-82-8330-135-9 Trykkeri: LivoniaPrint, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1,6 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
2017 Utenfor frisørsalongen tok hun på seg de store solbrillene og gikk over mot kunstgalleriet på den andre siden av gaten. De høyhælte skoene klapret mot asfalten, en bil saktnet farten bak henne. Hun snudde seg ikke, det var uansett ingen hun kjente. Hun stoppet foran de store utstillingsvinduene. Der hang det tre abstrakte malerier, et sort med røde flekker, et litt mindre med gule kruseduller på grønn bakgrunn. På det største bildet var det malt en brun, hjerte lignende flekk på et helt svartmalt lerret, hun bøyde seg frem for å se tittelen. Kjærlighetssorg. Maleriet så ut som noe en liten unge kunne ha tegnet, men den røde prislappen fortalte at det kostet 24 000 kroner. På tilbud. Hun ristet forundret på hodet, var det virkelig noen som ville betale så mye for slikt? Noe beveget seg foran henne, hun skvatt, som om hun var tatt på fersken i å gjøre noe galt. Innenfor, bak den litt møkkete glassdøren, kunne hun se en langhåret kvinne sitte ved et bord, nesten innerst i lokalet. Hun satt halvt bortvendt, og håret skjulte mesteparten av ansiktet, så det var ikke mulig å si om det var henne. Hun la hånden på dørklinken, så trakk hun den til seg igjen, som om det kalde stålet hadde brent innsiden av håndflaten. Det veltet seg i magen, munnen fyltes med sur galle, hun svelget den ned
5
igjen, det brant nedover halsen. Burde hun snu? Var dette virkelig noe hun ville? Hånden favnet rundt stålet i jakkelommen, pulsen roet seg, den spisse saksen føltes som en livline, noe konstant, nå som resten av verden gynget. Ikke at hun skulle bruke den, selvfølgelig ikke. Allikevel tok hun den opp av bukselommen og åpnet den. Stålet var kjølig, hun lot tommelen skli langs kniveggen, en rød stripe på fingertuppen, en ørliten dråpe med blod piplet frem. Hun ristet lett på hodet, pustet dypt, lukket saksen igjen og puttet den tilbake i lommen. Hun skulle selvfølgelig ikke bruke den.
6
DEL 1 MARI
18. oktober 2005 Hun var kledd i rødt i dag. Mamma sa det var fint. Mari så nedover seg selv, rød kordfløyelsbukse, rødt skjerf og rød dynejakke. Hun syntes ikke det var det minste fint. Havet var grått. Himmelen var grå. Hun burde vært kledd i grått, hun også. Den røde luen klødde, så den hadde hun tatt av, selv om det betød at alle kunne se det bustete håret hennes. Det gjorde ikke noe. Det var jo ingen andre her. Bare hun og havet. Mamma var oppe i hytta. Mamma var dum. Hun kledde på henne og sendte henne ut for å leke, og Mari visste hvorfor. Det var fordi hun snart skulle få besøk av Dumme-Petter. Petter var rar, bare opptatt av mamma og lekte aldri med Mari. Dessuten gikk han bestandig i dress som ikke måtte krølles, og var eldre og helt annerledes enn kjærestene til de andre mammaene hun visste om. Mari sukket. Hun skulle ønske at pappa snart ringte igjen, det var nesten to år siden sist hun snakket med ham. Da hadde han lovet å komme og besøke henne til sommeren, men han kom verken i fjor eller i år, og nå var det høst. – Vi greier oss da fint, bare vi to, Lille Linerla mi? pleide mamma å si mens hun klemte henne godt inntil seg. – Du og jeg og jeg og du. De gjorde jo det, men Mari skulle allikevel ønske at pappa snart
9
kom på besøk. Selv om hun ikke husket ham så godt, så var han i hvert fall mye bedre enn dumme, teite Petter. Mamma hadde fri fra jobben i dag, men likevel hadde hun stått opp grytidlig, vasket alle gulvene og støvsugd overalt. Mari hadde tørket støv på rommet sitt, og håpet at de skulle gjøre noe gøy sammen etterpå. Reise inn til sentrum og kikke i butikkvinduer, kanskje gå på kafé og drikke kakao. I stedet var hun blitt kledd i rødt og sendt ut for å leke. Mari dro hånden gjennom det brune bustehåret og snufset mens hun så utover vannet. Det lå helt rolig foran henne. Grått vann var fint. I sommer var det mange andre barn på stranden. Hun pleide å leke med jentene som bodde i nabohytta, Camilla og Lene. Men nå var det blitt høst, og alle de andre barna hadde for lengst flyttet tilbake til de ordentlige husene sine. Bare hun var igjen, for strandhytta var det eneste huset mamma og hun hadde. På det lille kjøkkenet i strandhytta holdt Sissel på å rydde vekk det siste etter frokosten. La de to tallerkenene og kjøkkenglassene i oppvaskkummen, før hun åpnet kjøleskapet og satt inn glasset med Eldorado jordbærsyltetøy. Det lå bare en halv gulost og en flatklemt tube kaviar i kjøleskapet fra før. På den ene hyllen sto en halvfull mugge med saft. Resten av hyllene gren imot henne og burde vært vasket. Sissel lukket igjen kjøleskapsdøren, en av magnetene som hang på døren, falt ned på gulvet. Hun bøyde seg og plukket den opp, en hamburgermagnet, et minne fra Maris bursdagsfeiring på McDonald’s. Sissel festet den på døren igjen, mellom alle de andre magnetene. Togmagneten de kjøpte da de reiste til Tønsberg med toget, den rødhårede jenta som var et minne fra musikalen Annie, tannbørstemagneten som ble med hjem etter at de hadde sett Karius og Baktus på kino. Kjøleskapsdøren var full av gode minner, og Mari kunne sitte foran døren i timevis og prate om de morsomme tingene hun og moren hadde gjort sammen.
10
Sissel sukket, det var lenge siden det hadde blitt en ny magnet nå, i det siste hadde hun nesten bare jobbet og verken hatt råd eller tid til utskeielser. Hun luktet på melken som var blitt stående fremme på kjøkkenbenken. Nesen snurpet seg, hun snudde seg og helte melken ut i vasken. De blåhvite klumpene veltet ut av kartongen. Vasken var nesten tett, hun hjalp de siste klumpene ned med oppvaskbørsten. Lukten av den sure melken var intens, hun trakk seg litt unna for ikke å brekke seg. Gjennom kjøkkenvinduet foran seg så hun datteren. Sjuåringen sto med ryggen til og stirret utover havet. Hun hadde tatt av seg luen, og det brune håret sto til alle kanter. Det så kaldt ut. Det var kjølig inne også, trekken smøg seg inn gjennom sprekkene i vindusglasset, de blomstrede gardinene blafret urolig. Sissel gned hendene mot hverandre for å få varmen, gradestokken i vinduskarmen viste tre hustrige oktobergrader. Jeg håper Mari ikke blir forkjølet igjen, tenkte Sissel. Stakkars, hun har vært så mye syk det siste året, jeg skulle ønske vi hadde hatt råd til å flytte fra denne trekkfulle hytta. Lyden av en bilmotor fikk henne til å kikke på klokken. Herregud, den var halv tolv allerede! Sissel løp ut på badet og studerte ansiktet i speilet. Regelmessige trekk, høye kinnben og smal nese. Før hun fikk Mari, hadde hun hatt en del småjobber som fotomodell, og fotografene hadde elsket den slanke kroppen og de klassiske trekkene. Det var lenge siden sist hun var hos frisøren, men det blonde håret falt likevel mykt rundt ansiktet og fikk henne til å se yngre ut enn de 26 årene hun var, og hun veide ikke et gram mer enn hun gjorde før datteren ble født. Raskt smurte hun rosa leppestift på leppene og sprutet litt parfyme
11
bak ørene. Parfymeflasken med Sunflower var nesten tom, nok et bevis på at sommeren for lengst var over. Luggen falt ned foran øynene. Sissel sukket og børstet vekk håret slik at de blågrønne øynene kom til syne. Hun burde virkelig ha vært en tur hos frisøren, det var så mye hun skulle og burde. Hvis hun bare hadde hatt råd … Badedøren knirket motvillig på hengslene da hun åpnet den. Hun stoppet i døråpningen ut til gangen og lyttet. Det var helt stille utenfor. Kom han ikke inn? Sissel gikk bort til vinduet og så ham. Petter. Første gang hun traff ham, var 28. april på La Scala, den italienske restauranten hvor hun jobbet som kelner. Hun husket datoen, det var datterens sjuårsdag, og selv om de allerede hadde feiret dagen på McDonald’s, så ville hun mye heller ha vært hjemme hos Mari resten av kvelden enn på jobb. Hun serverte Petter og de to dresskledde kollegaene hans tre retters middag sammen med rikelig med drikke. Han sa ikke noe til henne under måltidet, men hun følte blikket på seg hele kvelden. Da han betalte, fikk hun fire hundre kroner og et laminert visittkort i tips. To kvelder senere, etter å ha psyket seg opp med en halv flaske rødvin, ringte hun mobiltelefonnummeret på visittkortet. Hun husket ikke hva hun sa, men det må ha virket, for en halv time senere sto han på trappen med et stort smil og en flaske Chablis. Sissel gjentok navnet inni seg. Petter Eliassen, advokat Petter Eliassen. Navnet smakte østers, hvitvin og ekte kaviar. Og noe annet, noe varmt, både trygt og spennende på en gang, noe nytt, ukjent og litt skummelt. Faren til Mari, Abdul, hadde aldri greid å vekke slike følelser hos henne, selv om hun den gangen var overbevist om at hun var forelsket. Hun var ung og naiv, og så altfor sulteforet på kjærlighet. Abdul var den
12
første og eneste ordentlige vennen hun hadde hatt, og i begynnelsen kom han stadig med blomster, ga henne komplimenter, strøk henne over håret når hun hadde migrene. Da hun etter hvert skjønte at hun bare var en av mange damer han var snill mot, var hun allerede gravid. Med Petter føltes det annerledes. En kriblende følelse som startet et sted i mageregionen og spredde seg helt ut i fingertuppene, som fikk henne til å ønske seg alt, hele ham. Han trengte ikke engang ta på henne, et blikk, et smil var nok. Det var definitivt begjær, hun hadde aldri reagert slik på en mann før. Kanskje det var dette som var kjærlighet? Den eneste ene, som alle drømte om, men som hun egentlig aldri hadde våget å tro helt på? Kunne hun virkelig ha vært så heldig? * Mari hørte bilen kjøre inn på gårdsplassen bak seg, men hun snudde seg ikke. Bilen stoppet, og en bildør ble åpnet og lukket. Det spratt småstein på stien bak henne. Hun snudde seg fremdeles ikke. – Hei! Stemmen var munter. – Jeg har kjøpt noe til deg. Hun vred på hodet, Petter holdt en bamse i hånden. – Hei, svarte hun. – Se her, den er til deg. Han rakk hånden mot henne. Mari så på bamsen. Den var brun og lodden og hadde store, svarte klinkekuleøyne. – Jeg får ikke lov til å ta imot noe av fremmede, svarte hun. Hånden hans stoppet i luften, smilet ble borte. Han bøyde seg ned og møtte øynene hennes. – Men kjære Lille Linerle, jeg er da ingen fremmed lenger.
13
– Ikke kall meg det. Det er bare mamma som får lov til å kalle meg det! Hun snudde seg vekk, det var stille. Selv vannet var stille i dag. – Ok da, jeg legger bamsen her. Så snakkes vi mer etterpå. * Sissel sukket da hun så ham legge fra seg bamsen i sanden ved siden av datteren. Ingenting var viktigere for henne enn Mari, hun håpet så inderlig at de to skulle bli venner. De måtte det dersom forholdet til Petter skulle kunne utvikle seg videre, bli til noe seriøst. Og Petter prøvde jo virkelig. Tidligere på høsten hadde han vist dem herskapshuset der han bodde sammen med Karin, den to år eldre søsteren. Søsteren hadde ikke vært hjemme, og Petter hadde fulgt dem fra rom til rom. Sissel hadde mistet tellingen ved soverom nummer fem, og blitt overlykkelig da han ymtet frempå om de ikke kunne flytte inn hos ham etter hvert, hun og Mari? Huset hans var jo mer enn stort nok for dem alle? Mari var ikke blitt like lykkelig. Hun hadde styrtet ut i hagen og nektet å komme inn igjen. Selv da Petter forsøkte å friste med det beste hun visste, sjokoladeis, snudde hun seg demonstrativt vekk og snakket isteden med gartneren som holdt på å luke et av de mange blomsterbedene i den store hagen. Sissel sukket igjen og studerte de to nede på stranden. Hun hadde vært alene med datteren i over tre år nå. Abdul var ikke annet enn et ansikt på svart-hvitt bildet datteren hadde på nattbordet, men Sissel hadde aldri sagt noe stygt om ham til datteren, ikke engang da han ble lei av familielivet og reiste fra dem. Kanskje det hadde vært dumt, for Mari snakket stadig om at han snart kom for å besøke dem, slik han hadde lovet henne sist han ringte. Det var snart to år siden, og
14
Sissel visste at Abdul aldri kom til å komme på besøk, det var typisk ham å love ting han ikke holdt. Ikke ønsket hun besøk av Abdul heller, men hun savnet en mann, og Mari trengte en pappa. Da Petter dukket opp, virket han som svaret på alle drømmene hennes. Snill, romantisk og velstående. Allikevel, hvis ikke Petter og datteren ble venner, var forholdet dømt til å tape. * Mari satt musestille mens Petter gikk oppover stien igjen. Skrittene hans var tyngre nå. Først da hun hørte at utgangsdøren til hytta ble åpnet og lukket igjen, snudde hun seg. Bamsen satt på en liten gresstust og så opp på henne, rundt halsen hadde den et rødt silkebånd. Jeg er for stor til å leke med bamser, tenkte Mari. Men den ser ensom ut. Kanskje den fryser? * Sissel åpnet døren før Petter rakk helt bort til trappen. Han sprang opp de tre trinnene, trakk henne inntil seg og begravde ansiktet i håret hennes. – Hei, elskling, så godt du lukter. Jeg har savnet deg. Han slapp henne, la fra seg posen med vinflasken på benken, tok av seg den blå Armani-jakken og hang den forsiktig fra seg over kjøkkenstolen. Så trakk han henne inntil seg på ny, de kysset, hun kjente savnet hans presse mot magen. – Kanskje vi skal ta litt vin, hvisket hun, – det hadde vært godt … Ansiktet hans hadde fått et rødlig skjær, og bevegelsene var brå da han slapp henne og fant vinåpneren i skuffen, åpnet flasken og hentet to glass fra skapet rett over vasken. Han var allerede godt kjent, hun
15
likte det. Petter rakte henne glasset med gyllen hvitvin. De skålte, han tømte sitt i én slurk. Hun drøyde litt, lot lyset speile seg i det gylne, snuste inn lukten og nippet forsiktig. Han lo, grep hånden hennes og trakk henne med seg inn den åpne soveromsdøren. Sengeteppet lyste mot dem der innefra, røde hjerter mot lys gul bakgrunn. Det slo henne at det så ut som om hun allerede hadde pyntet til jul. Innenfor soveromsvinduet stoppet de og betraktet Mari nede på stranden, begge smilte da hun tok opp bamsen og trakk luen godt nedover de lodne bamseørene. Så løftet hun armen, de så bamsen seile i en bue mot himmelen før den landet i vannet. Petter lukket øynene et øyeblikk, så ristet han på hodet. – Det går seg nok til. Han satte fra seg vinglasset sitt på det ene nattbordet. – Kom hit. Sissel nølte og kastet et blikk til ut av vinduet. På den spinkle ryggen på stranden, den røde jakken, det bustete hodet mot den grå himmelen. Hun så unnskyldende på Petter. – Jeg skal bare rope henne inn. Det er kaldt ute i dag. Hun åpnet vinduet, lente seg ut over karmen og formet hendene til en ropert foran munnen. – Mari! Kom og lek her inne isteden, så du ikke begynner å fryse! Mari så opp på moren. – Jeg kommer straks. Jeg skal bare finne noen skjell først. – Kom inn nå, ropte Sissel. – Jeg vil ikke at du skal være ute alene. Mari himlet med øynene, satt seg på huk og studerte et eller annet i sanden. – La henne nå leke seg ferdig. Hun greier seg fint selv. Stemmen til Petter var en anelse utålmodig. Sissel kastet et siste blikk ut av vinduet, før hun gikk bort til den ventende mannen. Petter trakk for gardinene bak henne, trakk T-skjorten over hodet hennes
16
og dro henne med seg ned på sengen. Hun lo mot ham, kjente bryst vortene stivne i forventning. Det var ikke bare han som hadde lengtet. * Mari plukket opp det hjerteformede skjellet som lå delvis nedgravd i sanden foran henne. Skjellet hadde mange forskjellige blåfarger, akkurat som når havet møter himmelen om sommeren. Det så nesten ut som et lite maleri. Kanskje hun skulle ta det med og vise det til mamma? Hun snudde seg og stirret opp mot hytta. Gardinene på soveværelset var trukket for. Mari åpnet hånden, slapp skjellet ned i sanden igjen og tråkket på det. Vred foten rundt og hørte skjellet knuse under gummistøvelen. Da hun tok vekk foten og kikket ned, var alt det himmelblå borte. Igjen lå bare en liten, grå haug med skjellsand. Dumme Petter, tenkte Mari. Mamma har ikke tid til meg. Det er hans skyld! Det røde ullskjerfet klødde under haken, hun viklet det løs og sprang bortover sanden mens hun holdt det i hånden. Skjerfet flagret bak henne i vinden, det er en rød, ildsprutende drage, tenkte hun, en drage som kommer til å brenne meg i hjel dersom jeg ikke løper fra den. Hun orket allikevel ikke å springe langt, gummistøvlene var for tunge å løpe i. Hun bråstoppet og slapp skjerfet. Et kraftig vindkast tok tak, og det lange skjerfet seilte av gårde mens det buktet seg i den kraftige vinden. Mari fulgte det med øynene helt til det blåste over svaberget og ble borte, så snudde hun seg vekk fra vannet og gikk oppover mot hytta. Rett innenfor døren sparket hun av seg støvlene, før hun fortsatte videre inn i stuen. Rommet var tomt, i hjørnet sto TV-en på. En dame sang opera, lyden skar i ørene. Mari grep fjernkontrollen og drepte lyden. Damen mimet mot henne med vidåpen, rødmalt munn.
17
– Kan jeg ta meg litt saft? ropte hun mot den lukkede soveværelses døren. – Selvfølgelig, ropte moren tilbake og lo. Latteren var fremmed, dypere enn vanlig, slik den bare var når Petter var i nærheten. Døren var også bare stengt når Petter var der. Dumme-Petter. Mari lukket tankene og latteren ute, snudde ryggen til soveromsdøren og gikk ut på kjøkkenet. Dressjakken til Petter hang over stolryggen på den ene av de to pinnestolene som var skjøvet halvveis innunder det grå respatexbordet. Det der er stolen min, tenkte Mari og skjøv den blå jakken ned på gulvet. Hun skjenket seg litt rød saft fra muggen i kjøleskapet, dro stolen bort til vinduet og klatret opp på den. Ute var det begynt å duskregne. En måke skrek hest og stupte ned mot noe som beveget seg ute på vannet. Mari stirret. En robåt hadde akkurat rundet odden, den nærmet seg stranden. Mari klistret nesen mot det sprukne vindusglasset, fokuserte på båten som stadig ble større. Hvem var det som var ute og rodde i sånt gråvær? Det satt en person i båten. Hun kunne se at det var en mann, selv om han satt med ryggen til. Skuldrene var brede, åretakene kuttet dypt i vannet. Så stoppet årene, båten saktnet farten. Mannen der ute hadde sluttet å ro. Han bøyde seg ned og studerte noe i vannet, så heiste han opp noe brunt og rødt med den ene åren. Det var bamsen hun akkurat hadde kastet ut i vannet, Mari kjente et lite stikk av dårlig samvittighet. Stakkars bamsen, det var jo ikke dens skyld at Dumme-Petter hadde kjøpt den til henne. Mannen hadde begynt å ro igjen. Det krøllete håret hans krøp opp av kragen på den blå jakken og tegnet en taggete glorie mot himmelen. Mari lo, mannen hadde jo enda mer bustete hår enn henne! Latteren stoppet brått. Mari stirret ut gjennom glasset, det boblet
18
i magen. Stolen veltet idet hun hoppet ned fra stolen og sprang ut i regnværet. – Pappa! Da hun kom frem, hadde roeren allerede trukket båten halvveis opp på stranden. Han sto og så på henne og sa ingenting, bare rakte ut hånden og ga henne den røde luen han nettopp hadde fisket opp av vannet. Hun tok imot uten å se på den. Blikket hang ved mannen, hun visste det var uhøflig, men hun glodde. Han var høy og slank, huden solbrun, og håret var bustete og brunt, akkurat som hennes. Øynene var grå, like grå som himmelen. Det er lenge siden sist hun så ham, men hadde pappa grå øyne? – Pappa? Er det deg? Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke stort mer enn et lite, håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene. – Ja, Lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa. Øynene hennes rant over, hun slapp luen og sprang den siste halvmeteren som skilte dem, klamret seg til de lange bena, omfavnet den glatte regnbuksen, snuste inn lukten av fuktig gummi. Pappa smilte, skjøv henne litt fra seg og nikket mot robåten. – Hva syns du, skal vi to ta oss en tur? – Å, ja! Mari strøk vekk tårene med håndbaken og hoppet opp og ned i sanden, så stoppet hun og snudde seg mot hytta. – Men, mamma sover … – Da er det vel best vi ikke vekker henne, da. Mari nølte, og kastet nok et blikk opp mot hytta på stranden. Pappa grep hånden hennes. – Kom nå, Lille Linerle. Vi ror en tur med en gang. Så er vi tilbake før mamma våkner igjen.
19
Sissel glippet med øynene og strakte seg. Kroppen var fremdeles tung etter søvnen. Dynen var for varm. Hun brettet den til side og reiste seg halvveis opp og lot hendene gli langsmed kroppen. Den var sylslank, nesten mager og litt kantete. En guttekropp, tenkte hun, det er bare brystene mine som myker opp inntrykket. Hva er det egentlig Petter ser i meg, han som kan få absolutt hvem han vil? Sissel reiste seg forsiktig opp, tok på seg trusen og T-skjorten som lå på gulvet. Hun så ned på mannen som lå i sengen. Han sov frem deles, liggende på ryggen med armene under hodet og halvåpen munn. Han var fem år eldre enn henne, og så enda litt eldre ut, likevel var han den vakreste mannen hun noen gang hadde sett. De høye vikene ispedd litt grått, den kortklipte, blonde luggen som ikke helt greide å skjule rynkene i pannen, tre nesten symmetriske bekkeløp som strakte seg fra tinning til tinning. Rynkene virket mykere når han sov – bare den ene, den over neseroten, nektet å la seg påvirke av søvnen, der den tegnet en streng bue over den rette nesen. Blikket hennes stoppet ved munnen. Den var det eneste som ikke passet helt inn. Leppene var for fyldige i forhold til resten av ansiktet, de var myke, nesten feminine. Hun hadde ikke tenkt over det før, det var mer synlig når han sov, enn når han var våken. Petter vred på hodet. Han mumlet et eller annet i søvne, men ordene var for utydelige til å gi mening. Hun flyttet blikket. Klokken på nattbordet blinket rødt, den viste ti over halv tre. Sissel gispet. Mari! Kun iført truse og T-skjorte rev hun opp døren til stuen. Den var tom. Mari var ikke der. Fra fjernsynet i hjørnet kom det ikke en lyd, et
20
blondt kvinnemenneske mimet mot henne. Kjøkkenet var like tomt, det sto et halvfullt glass med rød saft på kjøkkenbordet, jakken til Petter lå på gulvet. Sissel tråkket over dressjakken og så ut av vinduet. Den lange stranden var folketom. Det hadde begynt å regne, en enslig måke trippet over den grovkornede sanden. Sissel grep rundt seg selv og lette etter pusten. Barneværelset! Selvfølgelig, barneværelset. Mari satt sikkert på rommet sitt og lekte. – Mari, kjære Mari, jeg … Døren til datterens rom var lukket. Sissel rev den opp. Hun stoppet og stirret, grep etter noe å holde seg i, klamret seg fast i dørhåndtaket, bena skalv under henne. Blikket fanget den uoppredde barnesengen, det lave IKEA-bordet med to lysegrønne puffer under, den grønnmalte kommoden med vekkerklokken og Mikke Mus-lampen. Nattbordet med svart-hvitt bildet av Abdul. Men Mari var ikke der. Petter kom ut fra soverommet bak henne. Han stoppet i dør åpningen og så forundret på henne. – Sissel? Hva er det? Hun åpnet munnen og skrek, men det kom ikke en lyd. Hånden fektet mot sengen, mot stuen, mot vinduet. – Hva er det? gjentok Petter. Sissel åpnet munnen på ny. – Mari. Mari er borte! Sissel styrtet ut døren og løp ned til stranden, snublet nesten i et hull i stien, før hun fikk igjen balansen og stoppet. Petter, som fulgte et skritt bak, kom opp ved siden av henne. Begge stirret, så ned på det som lå på stranden foran dem, rundt ti meter fra vannkanten. En dryppende våt og knallrød lue. Sissel løp videre ned til det gråblå vannet. Bølgene slo så vidt mot sanden, de nakne føttene hennes ble våte. Hun enset det ikke, bare plukket opp den våte luen, knuget den inntil brystet mens hun stirret
21
utover havet, bortover svabergene. Det var ingen å se, bare en og annen måke sveipet over himmelen. – MARI! Petter ropte sammen med henne, stemmene deres ble tatt av vinden og bar ikke langt, de eneste svarene de fikk, var fra måkene som fløy klagende over dem. – Kan hun være hos noen venner? spurte Petter. – I en av nabohyttene? Et kort øyeblikk kjente hun på håpet, så var redselen og angsten tilbake, veltet over henne, fikk hele kroppen til å skjelve. – Ingen av dem er her nå, hikstet hun. – Mari klaga over det i går, at hun var så alene … Petter grep henne om skuldrene, trakk den skjelvende kroppen hennes inntil seg. – Du må få på deg noen klær. Og så må du ringe politiet, sa han og så utover havflaten.
22
Vil du lese resten? «Lille Linerle» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no