Lise Marie Johansson
Lillian B Roman
2016
© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 ISBN 978-82-8330-109-0 Trykk: Livoniaprint, Latvia Papir: Holmen book cream 1.6 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © norr, Arend Trent, Victoria Kovelina, LivetImages / Shutterstock Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Lise Marie Johansson
Prolog
L
Lillian B
illian B. Urnes står i utkanten av den store grassletta og tenker på døden. Foran henne ligger en stinkende, våt og svart haug. Det er alt som er igjen av den staselige bygningen som inntil for litt siden hadde vært deres faste sted for sommeravslutninRoman ger. Så fort kunne alt bli ødelagt. Rundt henne er det hektisk aktivitet. Brannmenn går rundt i de ennå rykende restene. Det ser ut som om de sjekket hver centimeter, slik at ingen ulmende glør overses. Lillian forsøker å la være puste med nesa, men kjenner at eimen av røyk og våt aske likevel trenger seg inn i henne. Hun må brekke seg. De fleste av lærerkollegaene hennes har reist hjem. Noen få har valgt å bli. De står og snakker lavmælt sammen. Fru Olden, en sympatisk, eldre kollega, ser utover brannruinene og rister på hodet. – Kjære deg, Lillian. Det var jo nære på for deg også. Hvis han ikke hadde insistert på å være sjef på kjøkkenet selv og bedt deg gå ned til parkeringsplassen ved hovedveien og hente maten bak i bilen hans, så kunne du også vært ille ute. Tok det lang tid før han døde, tro? Besvimte han av all røyken, eller kjente han flammenes hete over kroppen? Hva rakk han å tenke? Var han redd? Skjønte han hva som skjedde? Prøvde han å rope på hjelp? Var det smertefullt? Følelsen av armen hans rundt livet 2016 5
hennes og den varme pusten hans inn i halsgropa. Så fort kan det gå fra liv til død. Hun klarer ikke å få de groteske bildene av hvordan de siste øyeblikkene i rektors liv må ha vært, ut av hodet. For en grusom død. Hun skvetter til idet hun merker en arm rundt skuldrene. Uten at Lillian har lagt merke til det, har kollega Gunnar Holm kommet bort til henne. Han klemmer henne inntil seg. – Det er ingenting du kunne ha gjort, Lillian. Det var allerede for seint da du kom tilbake fra bilen. Han peker mot bilen og fører Lillian varsomt mot den. Insisterer på å kjøre henne. Etter slike dramatiske hendelser er det ikke rart hun er skjelven. Hun takker ja. Lillian vil bare hjem. Lengter etter roen der, og lukta av nyvasket sengetøy. Seinere legger hun de brukte plaggene i en plastpose, knyter godt igjen og kaster dem i containeren utenfor. De ville alltid ha minnet henne på dagens hendelser. Hun legger seg, fremdeles med lukta av brennende treverk i nesa.
6
H
un er aleine i stua. Mamma og pappa jobber hele tida. Det er mange ting som må gjøres når en flytter. Hun finner den i vinduskarmen, bak blomsterpotta. – Kan jeg gå ut i hagen? De hører henne ikke engang. Tingen er gjemt inne i hånda hennes. Bak på ryggen klemmer hun fingrene tett sammen. Under den nederste steinen i trappa til uthuset passer den lille esken akkurat. Hjertet hennes banker fort. Det er ulovlig å ta ting uten å spørre først. Har de sett henne, tro? Hun tør ikke snu seg for å se, men hører moras stemme innenfra huset. De skal spise nå. Lillian skyver den forbudte gjenstanden så langt inn under steinen hun kan og løper tilbake mot huset. Hun tar av seg skoene og kikker på den lange, brune kommoden i gangen. Alle skuffene er åpne. Det lukter såpe. Mamma ser glad ut. Den store, harde magen trykker mot kommoden når hun vasker nedi skuffene. – Sånn skal det lukte i et respektabelt hjem Lillian! Hun får lov til å vaske i den siste skuffen mens mamma smører brødskiver med leverpostei. Pappa kommer opp fra kjelleren. Det er lett å kjenne igjen lyden hans. Ingen i hele verden springer så fort som han. Det kiler i magen når pappa løfter henne og kaster henne høyt opp i lufta, før han fanger henne igjen. Mange ganger. Han setter
7
henne smilende ned på gulvet, og hun detter rett ned på rumpa. Varme bobler danser rundt i hodet og hjertet hennes. Pappa ler og løfter henne opp på kjøkkenstolen. Hun kjenner en varm følelse spre seg i kroppen da han skryter av hvor flink hun er som hjelper mamma å vaske. De er akkurat ferdige å spise. Pappa går ned i kjelleren igjen. Der lager han nye hyller til alle tingene deres. Mamma og Lillian er på kjøkkenet, med masse esker rundt seg. Det ligger avispapir i en stor haug under kjøkkenbordet. Lillian får lov å glatte dem ut når mamma pakker ut glass og tallerkener. Fingrene hennes blir svarte av trykksverten, og hun er redd for at mamma skal bli sint på henne. – Det gjør ikke noe. Mamma smiler og ser på Lillian. Hun kikker på hendene til mamma som vasker opp alle tingene. De er bløte selv om de er skrukkete. Mamma pleier å stryke Lillian over kinnet med hendene. Noen ganger klyper de. Da er hendene hennes harde. Nå er mamma glad. Hun synger og ler med stemmen når hun snakker til henne. Midt i sangen om den lille piken på hospitalet, akkurat da det tristeste kommer; «en lille røst var stille og en lille seng sto tom», mister Lillian den fine koppen hun har pakket ut for mamma. Den går i stykker idet den treffer gulvet. Det blir helt stille. Mammas harde hender tar henne i armen og drar henne opp. – Gå ut med deg! Bli der til du er snill jente igjen! Hun biter seg i leppa og sparker mange ganger med den ene skoen på treet foran uthuset. Mamma står i kjøkkenvinduet. Gardinene med de gule blomstene henger likt på hver side. I speilbildet fra det skinnende glasset ser det ut som hun sparker mamma og ikke trestammen. Mamma er dum. Lillian snur seg og går bort til trappa der esken med det farlige i ligger. Under trinnet, helt innerst. Fingrene rekker så vidt rundt esken. Hun åpner den. Tar fram en. Vet at det er helt forbudt å tenne på, uten at de voksne er der. Noen ganger får hun
8
lov å tenne på stearinlyset i stua, men bare hvis pappa holder hånda hennes. Da må hun blåse hardt på fyrstikka etterpå, så hun ikke skal brenne seg. Hun sniker seg bak uthuset, der det er masse busker og kratt. Der ingen kan se henne og mamma har sagt det er forbudt å gå. Hun setter seg ned på knærne foran den største busken. Det er vanskelig å dra den røde tuppen mot esken fort nok. Den første brekker. Hun prøver en gang til. – Svusj! Der kom flammen. Hun blir redd. Slipper fyrstikka ned i krattet. Det freser. Ilden vokser. Det knitrer høyt. Plutselig er flammen veldig stor. Gnister spruter over henne. Røyk fyller nesa. Hun springer så fort hun kan inn i uthuset. Innerst inne i hjørnet står den skinnende, røde motorsykkelen til pappa. Hver vår får hun lov å sitte på når han kjører den ut, for første gang etter vinteren. Da glitrer øynene hans som stjerner på himmelen. Nå kryper hun sammen ved bakhjulet og holder begge hendene for øynene. Hjertet banker veldig fort. Pappas skritt skynder seg opp trappa under kjellerlemmen og videre rundt huset. Han åpner vannkrana som henger på veggen under kjøkkenvinduet. Lillian hører vannet sprute ned i ei bøtte. Han springer fram og tilbake og henter vann mange ganger. Mamma kommer også ut. Snart blir det stille. Så hører hun navnet sitt ropes. Høyere og høyere. Lillian vil aldri komme fram igjen. Hun legger hendene hardt mot ørene. Døra åpner seg. Pappa kommer bort til henne. – Er det her du sitter, lille venn? Hun hikster og han løfter henne opp i armene sine. – Så, så, ikke gråte. Det går bra nå. Jeg er her og det brenner ikke mer. Han ser henne inn i øynene og sier at hun aldri, aldri må gjøre noe sånt igjen. Hun må love ham at hun skal passe seg for ilden. Den kan være veldig farlig. Han klemmer henne hardt inntil seg. Etterpå må hun være med bak uthuset og se hvordan det har brent der. Lukta av
9
våt aske og røyk er intens. Lillian nikker mange ganger da pappa spør om hun har forstått hvor farlig det er å leke med fyrstikker. – Nå trenger vi å gå inn og vaske oss, begge to. Han løfter henne høyt over hodet og setter henne på skuldrene sine. De løper to runder rundt huset, før de går inn. Mamma har bløte hender igjen når hun vasker Lillian. Det er deilig å bli pakket inn i badehåndkleet og bli frottert tørr av de hendene. Lillian tar på pysjen mamma rekker henne. Lukta av nystekte vafler fra kjøkkenet når inn til dem. Det er ikke lørdag eller søndag i dag? Pappa blunker til henne, når hun spør. – Etter sånne strabaser som i dag så trenger vi vafler, jenta mi! De spiser til de blir stappmette og må slenge seg på sofaen en stund, begge to. De er aleine i stua, for mamma har lagt seg. Hun trenger mye søvn nå, før babyen kommer. Med et sånt lite nurk i huset blir det ikke så mye tid til det sier pappa. Lillian trenger ikke å legge seg før pappa skal det også. De spiller ludo hele kvelden. Hun vinner alle gangene. Etterpå får hun ligge i den store senga, nærmest pappa. Pusten hans er varm. Mamma har en arm over den store magen og snorker høyt. Pappa og Lillian ler litt, men må være stille så de ikke vekker henne. Latteren bobler seg fram i halsen og hun må holde hånda foran munnen for ikke å lage høye lyder. Hun legger seg godt inni pappas armkrok og kjenner det kiler på halsen hver gang han puster. Lyden av hjerteslagene hans kjennes trygg og god i øret. Han stryker henne over håret og sier: – God natt, lille røverunge. Hun sovner med en gang.
10
– H
ysj!
Med et fnis og fingeren over munnen oppfordrer han henne til å være helt stille. Å, som det bobler langt nedi halsen, det er som brus. Det er nesten umulig ikke å sprute ut i latter, men hun holder tilbake, svelger. Han ser så ustyrtelig morsom ut, der han prøver å se strengt på henne. Han hikker og begge hikster høyt, mens de ramler i en haug på gulvet, rett på innsiden av døra hans. Rommet er et typisk gutterom, fylt av plakater med både fotballspillere og rockestjerner som Kiss og Nazareth. Over senga hans henger en stor plakat med Samantha Fox. – Kutt ut! Vi må ikke vekke mora mi. Da blir det et helvete! Han fniser videre og setter seg opp. Hun kjenner det svaie, da hun også langsomt stabler seg på beina og støtter seg til skrivebordet under vinduet. Snekkerbuksa hans, som han bruker på yrkesskolen, henger over stolen. Hvis hun lukker øynene, er det akkurat som om rommet beveger seg i raskere og raskere tempo og alt snurrer. Hun åpner dem igjen og ser ham finne fram sigarettpakken han har gjemt under madrassen. Han rekker en mot henne, om hun også vil ha en? – Ja, jøss! Klart hun skal ha en Marlboro. Det er jo yndlingsmerket hennes,
11
for faen. Det svir i øynene av røyken, men hun klarer å blunke bort tårene. Han har åpnet vinduet og festet haspen. Noen få host, før han trekker skikkelige magadrag og blåser røykringene mot taket. Han ser skikkelig kul ut, der han sitter på senga med sigaretten i hånda. Smilet hans er nesten akkurat som det til John Travolta. Etter at hun ble sammen med Roy, så er det fest nesten hver helg. De andre jentene i klassen er litt misunnelige for at han gir henne tilgang til både røyk og drekke. Det er deilig å være en som er sammen med en tre år eldre gutt. Nå stumper han sigaretten og klapper på senga ved siden av seg. Hun beveger seg langsomt mot ham. Vet hva som venter. Hva som er forventet. Hjertet banker fort, hun må svelge et par ganger ekstra og kjenner en sitrende bevegelse i magen. Hun synker ned i senga. Han trekker henne nærmere. Pusten hans er varm. Den kiler mot halsen hennes. Nå er det bare de to i hele verden. Hendene og kroppen hennes begynner å bevege seg automatisk. Hun hører ham puste raskere. Inni henne, dypt inni henne, blir det helt stille. Hun lukker seg inne i det hemmelige landskapet. Det som bare hun kjenner til. Der hun svever over grønne sletter. Over bølgende åser. Svever langsomt og uendelig. Der det ikke fins lyder, lukter eller sanser. Ingen kropp. Ingen bevegelser. Ingen tanker. Bare stillhet.
12
N
oen hadde sprayet «fuck off» på veggen. De doble ytterdørene hadde vinduer av uknuselig glass, armert med hønsenetting i midten, men bare man sparket lenge og hardt nok, så sprakk glasset likevel. Litt murpuss lå på bakken ved siden av dørene. En helt vanlig hovedinngang i en norsk skole. Der hun rundet hjørnet, kunne det virke som om hun hadde dårlig tid. Hun hadde ikke det. Hennes tempo var alltid høyt. Aldri stillesittende dødtid. Når hun var tidlig ute til en avtale, som hun alltid var, brukte hun tida til å skrive små notater om alt hun måtte huske. Tullete egentlig, siden hun aldri glemte en ting. Hun sjekket avtalen i dag, at det var klokken 11. Selvsagt var det det. Et nytt blikk på klokken fortalte henne at det var tid for å gå inn. Hun la den svarte boka ned i veska og hastet mot inngangen. Hun dro opp døra og leste skiltet på veggen rett på innsiden. En pil viste vei opp trappa til lærerværelset og rektors kontor. Hun hørte de harde klakkene av skohælene sineresten? da hun skrittet mot trappa. Hun Vil du lese var enkelt, men elegant kledd i en klassisk drakt. Det blonde håret var nyklippet og rammet inneder detdu smale ansiktet hennes og framhevet «Lillian B» bestilles vanligvis kjøper bøker, de klassiske trekkene. Rett nese, fyldige lepper og store, dypblå øyne. eller direkte fra forlaget på Mange ville nok kalle henne vakker. Leggmusklene hennes da hun www.forlagshusetivestfold.no beveget seg opp trappa, tydet på store treningsmengder. Den spin-
13