Moderskipet by Forlagshuset i Vestfold as

© LIV Forlag 2015 / Forlagshuset i Vestfold as Trykk: ScandBook AB, Sverige Papir: 80g Munken Print Cream 1,5 Sats: Adobe Garamond Pro 11/17 Omslagsdesign: Digit Asia as Satt av: jummel designstudio ISBN: 978 82 8330 040 6 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Audun Støren

MODERSKIPET

SPENNING/KRIM

2015

Til Gabriel og ThorbjĂ¸rn

The city You won’t find a new country, won’t find another shore. This city will always pursue you. You will walk the same streets, grow old in the same neighborhoods, will turn gray in these same houses. You will always end up in this city. Don’t hope for things elsewhere: there is no ship for you, there is no road. As you’ve wasted your life here, in this small corner, you’ve destroyed it everywhere else in the world. C.P. Cavafy

Kino stood perfectly still. He could hear Juana whispering the old magic again, and he could hear the evil music of the enemy. He could not move until the scorpion moved, and it felt for the source of the death that was coming to it. Kino’s hand went forward very slowly, very smoothly. The thorne tail jerked upright. And at that moment the laughing Coyotito shook the rope and the scorpion fell. Kino’s hand leaped to catch it, but it fell past his fingers, fell on the baby’s shoulder, landed and struck. [...] The news stirred up something infinitely black and evil in the town; the black distillate was like the scorpion, or like hunger in the smell of food, or like loneliness when love is withheld. The poison sacs of the town began to manufacture venom, and the town swelled and puffed with the pressure of it. John Steinbeck. The Pearl.

Det er en alder da navnene, ved å gi oss et bilde av det mysterium vi har nedlagt i dem, samtidig som de også betegner et virkelig sted for oss, tvinger oss til å sette likhetstegn mellom drøm og virkelighet, og det i en slik grad at vi kan reise til en by i den hensikt å finne en sjel som det er utelukket at den kan romme, men som det ikke lenger står i vår makt å bortdrive fra navnet. Marcel Proust. På sporet av den tapte tid Bind V. Anne-Lisa Amadous gjendiktning.

PROLOG – Du kan komme inn, men bare fordi jeg trenger fyr, mumlet han surt. Døren gled opp. Vesenet skjulte nesten morskapen. Piperøykeren ble mistenksom. Gjesten strakte seg frem og tente fyr på vertens pipe med tanken. – Seieren er min, sa han. – Vi ble aldri enige om at antall er avgjørende, sa verten, – mine veier tyngre. Du har ikke vunnet, du bare leder. Skjønt det er ille nok, tenkte han med seg selv. Gjesten flammet opp og den andre med. Rommet forsvant, kosmos ble ørlite, ingenting er stort nok til å romme disse to viljer. En detonasjon av kraft i milliarder av år, sekundet etter: de pratet. Også piperøykeren har stolthet. – Velg arena, oppkomling, sa han, – jeg skal vise deg at det gode seirer. Da får du ikke en sjel på ti år. Taper jeg... Gjesten smilte. Ovnene, glødende, brølende...

Fordi hun satt på kne, rakk det lyse, lange håret ned til parkettgulvet. Hun betraktet lokket. Innprentet motivet. For siste gang før det var ferdiglagt. Slik var regelen hun hadde pålagt seg selv etter hvert som hun ble dyktigere til å sette sammen hundrevis, deretter tusenvis, av brikker. I puslespillfaget var de detaljrike bildene de letteste å legge. Motivet hun hadde foran seg nå, var dominert av samme farge på mer enn halve bildet. Fra venstre til høyre i bildets midtparti gikk hovedmotivet. Her fikk hun en litt lettere jobb, fordi fargene varierte mer. Å legge dette puslespillet ville være svært vanskelig selv med motivet foran seg. Uten motivet – nesten umulig. Hun reiste seg og la lokket bort. Satte seg på baken med bena i kors. Snudde esken på hodet og slapp de tre tusen brikkene ned på gulvet. Nå begynte det!

Et helvetes under hver eneste jævla gang! Yndig hvitrosa dis mellom svulmende, dryppende, blodrøde skyer belyst av en sol det ennå var for tidlig til å se. Himmelhvelvingen ble til størknende gull, kobber, ild... lag av rennende oransje lava. Så sto solen opp og belyste den. Plata. Oslos narkomarkedsplass, strategisk plassert ved Oslo sentralstasjons fasade og innen rekkevidde av de fleste busser, trikker, T-baner og tog som trengte seg gjennom et seigt og uvillig Oslo. Stedet summet. En blomstereng, humler, sommerfugler. En del veps. Godt voksne Torkel var på plass med valiumen han skulle selge. Han hadde en rød ullstrikkejakke etter faren sin under boblejakka, og holdt varmen. Ansiktet: trekk med eldgammel resignasjon, men øyne med et overraskende klart, vitalt blikk. Han sto krokbøyd – både av slitasje og fordi samtalepartnerens øre befant seg en meter over bakken. Eivind satt duknakket i rullestolen sin og småpushet heroin med det lange, grå håret hengende ned over ansiktet. Et gammelt, fargerikt ullteppe lå over bena, og en splitter nystjålet oransje North Face dunparkas svøpte overkroppen. – Kjipe netter i dagesvis nå... blakka meg på de der helsikes feike flunisene, sa Eivind. Nylig hadde en del småpushere solgt falsk flunipam som hadde oversvømt markedet fra en kynisk grossist. Ingen virkestoffer, bare et flott proft pilleutseende, skapt av en utrangert tablettpresse som skulle vært skrapjern, men som rullet og gikk illegalt like ved Gdansk.

– Her skal du få noen val. Åssen er stemninga på Freden? spurte Torkel. Glippet med øynene. Lyset ovenfra brant ham i øynene. Han slapp ti-tolv valium ned i den tørre neven til kompisen. Eivind hadde fått permanent plass på Fredensborg bosenter da han mistet beinet. Det kunne ha vært reddet, men Eivind bodde på den tiden på gata, og hadde så vondt overalt at det betente låret ikke hadde bekymret ham stort. Angsten og paranoiaen hadde dessuten vært for voldsom til han greide å snakke med legevakt, oppsøkende team eller felttjenesten. Rullestolen gynget: – Hø hø hø. Joa. Han Mohammed vet du? Torkel nikket bekreftende. Eivind skrattet fremdeles. – Han tilta. Trudde snuten var etter’n, og kom for å gjemme seg på romma våre. Løp så fort den femti år gamle sønderbanka skrotten hans klarte. – Hm. – Han løp inn til meg også. Hø hø. Og sklitakla rullestolen med meg i. For jeg holdt på og malte et bilde. Og da Mohammed sklei inn i hjula, dundra jeg og stolen og Mohammed og hele driten rett inn i lerretet. Og malinga var ikke tørr. Og det blei et jævla rabalder, for plutselig trudde Mohammed at han hadde skada meg, jeg hadde rød og oransje maling overalt fordi jeg hadde malt sola. – Ojojojoj. – Så da skulle han i gang med å skjule spora sine, så han begynte å denge løs på meg. – Naturlig nok. – Men han dengte på feil sted. Torkel trakk en anelse på smilebåndet: – Jeg prøver hardt som faen å komme opp med et sted på kroppen som er riktig å bli dengt på, men vet du hva, jeg klarer faen ikke. – Han banka opp rullestolen. Slo venstre bakhjul forderva. Latteren fra begge: et rustent tog som prustet seg ut av en mørk

tunnel idet den ramlet sammen. – Hvorfor låser du ikke døra di? Likegyldig tonefall fra Torkel, men krydret med narkomant tillatt mengde irritert omsorg. – Æss, Mohammed er grei han når han bare ligger unna spriten. – Trudde ikke han hadde råd til sprit nå. Torkel visste hvem Mohammed var. Den homofile pakistanske mannen hadde blitt frosset ut av familien for et tiår siden. Et allerede høyt alkohol- og pillemisbruk eskalerte til et voldsomt inntak av ethvert narkotisk og alkoholisk stoff kjent for menneskeheten. Eivind trakk opp munnvikene i et rampete ulveglis. – Han har ikke det. Han bøffa spylervæsken fra Andersens bil med en slange. Hivertprinsippet. De to humret stille. Det dryppet fra gesimsene på bygårdene på den andre siden av Strandgaten, og med ett gikk et skred fra takskjegget. Is- og snømassene dundret i asfalten i krysset mellom Karl Johans gate og Strandgaten der mødrene med barnevogner inntil for et minutt siden hadde stått og ventet på bussen. Men bussen hadde for en gangs skyld vært i rute. Holdeplassen var tom. – Sentimentale gamling, hvilken rolle spiller det i den store sammenhengen? ertet han som er laget av ild og som har en skremmende front men giftig bakende. Den gamle piperøykeren sa ingenting. Smilte bare litt i skjegget. Men smilte sønnen litt også? Gud undret seg, mistenksom og håpefull på samme tid. Mistenksomhet, var det en av dødssyndene? Håpet--- en av hans store oppfinnelser, hadde han trodd. – Tro, håp og ærlighet, gammærn, tro håp og ærlighet... gliste ildvesenet med et rampete, men samtidig lunt smil. Fintet et angrep med klørne for moro skyld.

De løpende skrittene bak Rashid gjallet rytmisk og hardt i fotgjengerundergangen på veien mot Galleri Oslo og Oslo Plaza. De forknytte og svette hendene hans knuget rundt den glatte klumpen. Han kunne ikke bli tatt med den. Men torde ikke kaste den fra seg! Han prustet. Han så dagslyset der fremme og startet på den betongbelagte oppoverbakken som førte ut av mørket. Dagen kom for brått, solen skinte for sterkt til å være februar. Lydene bar skingrende inn i fotgjengertunnellen: Trikker som ramlet, sure bilister som brukte hornet. Overfylte dieselbusser som duret forbi mens passasjerene skumpet mot hverandre, dekkene skamslo det våte veidekket og bremsehydraulikken hveste. Et par overmodige spurver hadde laget reir over en kabelgate i tunneltaket og prøvde å overvintre. Lyden av de blafrende vingene ga et hult ekko i betongrommet. De var de eneste som var igjen etter at vekterne hadde sopet ned de andre reirene. Mobiltelefonen vibrerte. – Er på vei opp mot Plaza. Plukk meg opp, for faen, fikk han stotret frem. – På vei opp mot Plaza. Han er oppe i dagslys om et halvt minutt. Over, sa førstebetjent Jansen, som overvåket telefonen hans, inn i sambandet. – På vei opp mot Plaza, sa Ali til sidemannen – de tre utgjorde en hyperkriminell gjeng – og la fra seg mobiltelefonen. – Hadde han noen etter seg, spurte Daood i passasjersetet.

– Hvor ofte løper Rashid uten at han har purken i hæla? Ali vrengte ut fra bensinstasjonen i Schweigaards gate og tok retning vestover. – På vei mot Plaza, nikket Jurij.

Alfred fra Bodø, kald i hettejakka si, hutret på et av trappetrinnene ved Plata, og var enda stillere enn han pleide å være. Alfred sov enten på gata – gjerne under trafikkmaskinen ved Oslo S – eller på hospits. I dag tenkte han seg på Fattighuset eller Fyrlyset for å få seg et godt måltid og kanskje dusje litt. Han følte at han stinket. Han gjorde ikke det, for han var gjennomgående for kald til at svettekjertlene ble satt i arbeid, men slimhinnene i nesa hadde råtnet opp på grunn av amfetaminet, og de ødelagte paranoide nervene gjorde resten. Alfred snudde seg og betraktet pendlerne som veltet, vrimlet, ut av hovedinngangen til Oslo sentralstasjon. Demoner fra et helvete som aldri gikk tomt. Synet ga ham frysninger nedover ryggen. På sin sedvanlige plass, på brosteinen mellom vestinngangen til Byporten og hovedinngangen til Oslo sentralstasjon, sto svartemarja. To politimenn sto henslengt mot bilen og drakk gratis kaffe. Alfred kjente igjen en av tjenestemennene. Politimannen trakk på smilebåndet og vinket. Alfred vinket lakonisk, men mildt tilbake. I dag skulle han gå på legevakta. Noe var gærent i kroppen hans. Alfred tenkte seg om. Noe mer var gærent i kroppen hans enn det vanlige, som var konstant feber, tidvise hepatittutfall, væskende sår under og i huden, et brudd i leggen, store, dype, infiserte sår på venstre pekefinger og høyre tommel, tre knekte fingre som var i ferd med å gro krokete og skjevt,

psoriasis, irriterte slimhinner i munn, nese og endetarm, forstørret og delvis skadet lever, hovne lymfekjertler, rennende øyne, magesmerter, forstoppelse og manglende negler på fingrene. Pluss magesåret. Og KOLS. Noe i tillegg gjorde ham slapp og førte til at hele kroppen verket. Han hadde intenst vondt nedover ryggen. Ikke i ryggraden, men utenpå den, liksom. Alfred følte seg så dårlig at han ikke gadd å gå rundt for å finne en selger. Alle faste platagjengere visste likevel at han var speedfreak. Noen ville tilby amfetamin før eller senere. Og det gjorde fremdeles vondt å gå på det brukne beinet. Han hadde sittet taus og nytt en lett heroinrus utenfor McDonald’s inne i Østbanehallen den dagen for noen måneder siden da to av de farligste vekterne i byen brakk beinet hans. Alfred hadde grepet inn da han så vekterne sette håndjern og deretter knærne i ryggen på en bekjent på cirka 40 som var så utkjørt at han ikke klarte å skaffe seg penger til heroin lenger – han hadde begynt å dønke. Om Alfred sa folk at han var en pingle. Snakket ikke tøft. Lo ikke rått. Slo ikke ned gamle damer for å få penger til stoff. Men vekterne maste dønkeren i gulvet med den fulle tyngden av sine kropper. De slitne, resignerte stønnene fra dønkeren, stønn uten håp, kunne kommet fra helvete. Den evige smerten i Alfreds personlige inferno! Alfred sneipet røyken i den halvspiste burgeren, tok rennefart og dyttet vekterne overende. Noen innvandrerjenter fniste. Vekterne rev håndjernene av dønkeren, knetrykket Alfred til bakken så han mistet pusten, og satte håndjernene på ham i stedet. De knekte tre fingre på den ene hånden hans, noe som skapte den illusjon at Alfred “motsatte” seg “arrest”, fordi han sprellet av smerte – mens de dyttet ham foran seg inn gjennom en ståldør, ned to trapper til en kjeller, og inn i et muggent rom. Der mishandlet de ham på det groveste. Sår. Blåmerker. Blod. Noen tenner gikk. Et av beina i leggen røk. De kastet

ham ut gjennom vareinngangen mens de lo. Alfred trakk inn pusten og la tyngden over på det gode beinet. Han hørte på de koselige lydene av markedsfolk som fallbød sine varer: – Rohypnol, sveitsiske, ikke russiske... god kvalitet... – Dop, samma parti som i forrige uke, tre hundre spenn... Snøvling hos de pillefjerne, slapp leppekontroll hos de heroinsteine. – Makka, dønnsterk knallpepper, du sover ikke før i neste uke habibi, perlet en ung mann i sterk amfetaminrus mens han trippet som en tissetrengt skolepike. De mørke krøllene danset. Alfred spisset ørene, fikk øyekontakt med karen og løftet litt på haken for å trekke ham nærmere.

Johannes Fjell slentret mot utgangen av Hotel Royal Christiania i Oslo sentrum. Tok retning på Aftenpostens kontorbygg noen hundre meter unna. Han hadde rasket med seg en varm quiche fra det bugnende matbordet rett innenfor døren i konferansesalen idet han valgte å forlate pressekonferansen, selv om den bare hadde vart fem minutter og knapt hadde kommet i gang. Pressemelding hadde han jo fått. Han ringte inn til desken. Lyttet litt. – Om meg? Meg spesielt? Plaza? Han snudde seg og prøvde å få øye på Bjørg Eilertsen, fotografen. Hun luntet blid nærmere. Johannes ropte: – Noe skjer på Plaza! De gikk fort mot det høye stål- og glassbygget som var byens største hotell. Johannes rakk å vise fingeren til en bil som bråbremset og tutet på dem fordi de løp på rødt over krysset ved Byporten. Da sjåføren tutet enda en gang, svarte Johannes med obskøne bevegelser med hoftene. Uten å tenke, egentlig. Krim. Lenge siden han hadde skrevet krimstoff. Det var vanlig at journalister i en avdeling tok ekstravakter i en annen, og enda vanligere at fagjournalister innen sport, politikk og økonomi skrev ordinært innenriksstoff når de hadde helgevakter og bemanningen i avisen var lav. De hadde bedt om ham spesielt. Fremme. En svartemarje sto foran Plaza. Han ventet litt utålmodig på Bjørg.

Som vanlig på Vaterland: den underlig avventende stemningen. Oslo hadde dødd der. Sjelen kom ikke løs mellom skyskraperne for å finne veien til metropolenes helvete. Noen løp. Hvorfra eller hvorhen ante ikke Johannes. Skrittene kom nærmere.

Vil du lese resten? Moderskipet lanseres 03.09.2015. Kan bestilles der du vanligvis kjĂ¸per bĂ¸ker, eller direkte fra forlaget pĂĽ www.livforlag.no