Les starten av "Pistis Maria tredje bok" her: by Forlagshuset i Vestfold as

Om Pistis Maria:

HELGE HOGNESTAD, prest dr. theol.

Andre del av denne boken, «Malerinne. Muse», forteller om Elizabeth Siddal (1829–1862), som alt i Pistis Maria - Arven etter Maria Magdalena ble omtalt som en av Maria Magdalenas senere inkarnasjoner. Denne stemmen viser noen av de mekanismene i et liv som kan hindre realiseringen av et sjelspotensiale, slik mange kvinner også i dag møter indre og ytre motstand på veien mot å «reise seg som en Maria». Målet for disse bøkene er å stimulere til gjenoppvekkingen av det kvinnelige prinsipp og dermed til en fremtid der fellesskap kan oppstå mellom mennesker som vet å gjenkjenne seg selv i hverandre og det guddommelige i alle. De kanaliserte tekstene kan derfor både leses som et tilbakeblikk på det som skjedde for to tusen år siden, og som en pekepinn og veiledning for det livet man ønsker å leve fremover.

TORGEIR WITTERSØ SCANCKE, forfatter og frilansjournalist

“Pistis Maria og I kamelens øye er formidable bøker med tekster som direkte angår de eksistensielle utfordringer vi strever med i dag, uansett religionstilhørighet. De tilbyr hjelp til å forstå den mulige forandringen vi nå gjennomlever som mennesker. Kanskje vil bøkene la deg tenke at Jesu gjenkomst finner sted i vår tid gjennom fremveksten av det guddommelig feminine?.”

*** Anne Gjeitanger (f.1963) har siden debuten i 2005 utgitt syv romaner på Forlaget Oktober, samt de kanaliserte bøkene Peters morgen (2005), Pistis Maria - Arven etter Maria Magdalena (2014) og I kamelens øye - Pistis Maria II (2015).

NINA N. FERGUSON, redaksjonssjef i Bokklubben Energica

SPIRITUELT / SELVUTVIKLING

ANNE GJEITANGER

“Først og fremst må jeg takke for å ha blitt kjent med det jeg opplever som den virkelige Maria. Om hennes smerter, dilemmaer, sterke kjærlighet til Jesus, feilbarlighet, og hennes viktige betraktninger rundt maskulinitet vs femininitet. Jeg anser dette for å være et viktig skrift – i mange sammenhenger. Man kunne sagt politisk, geopolitisk, eller kanskje verdenshistorisk. Om undertrykkelsen av kvinnen(e). Men like mye om nåtida. Og kvinne-/mann-aspektet. Om betydningen av det feminine i tilværelsen, i menneskets evolusjon.”

I de kanaliserte tekstene i denne boken møter vi både Jesus og Maria Magdalena på en annen måte enn slik religionene vanligvis fremstiller dem. Her gir de selv sitt syn på både det som skjedde for to tusen år siden og det som har skjedd siden. Tredje bok fortsetter og utdyper den formidlingen som har funnet sted gjennom de tidligere Pistis Maria-bøkene av relasjonen mellom Jesus fra Nasaret og Maria Magdalena – på den tiden da de levde, og slik de representeres i og gjennom oss som lever i dag. Tredje bok forklarer også flere aspekter ved Jesu ́ liv som gjennom kristendommens lære er blitt ansett for å gjøre ham forskjellig fra oss, for slik å ansvarliggjøre oss alle til å se at det potensialet han hadde, kan vi også utvikle.

PISTIS MARIA TREDJE BOK

“(Boken) er “kanalisert” som det heter. Jeg har ikke selv erfaring med den slags informasjon, jeg vet ikke hva det er og hvor budskapet kommer fra. Men jeg forsøker å være åpen og forstår at den som taler slik at Poiana (Anne Gjeitanger) er i stand til å høre, i denne sammenheng er Maria Magdalena, kjent fra historien om Jesus i evangeliene. Er det troverdig? Er det noe vi trenger? I dette tilfelle mener jeg at vi kan svare ja på begge spørsmål. Teksten er troverdig og vi trenger den.”

ANNE GJEITANGER

PISTIS MARIA TREDJE BOK

ANNE GJEITANGER (f. 15.01.1963) BIBLIOGRAFI

Pistis Maria Tredje bok (2016) I kamelens øye (2015) Vinterindianere (2015) Pistis Maria (2014) The Love Book (2012) Komposisjon i hvitt og grønt (2010) Hente seg hjem (2009) Begynnelse i november (2008) Juni, september oktober, mai (2007) Peters morgen (2005) Incontro (2005)

Pistis Maria: Tredje bok Anne Gjeitanger

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 ISBN: 978 82 8330 105 2 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1.8, 70 g Omslagsillustrasjon: Leonardo da Vinci: Damen med hermelinen «Property of the Leonardo da Vinci: Damen med hermelinen (Dama con l´ermellino, 1489-90): Czartoryski Foundation in Krakow» Omslagsdesign og sats: jummel designstudio Satt med Minion Pro 10 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

SPIRITUELT / SELVUTVIKLING

2016

INNHOLDSFORTEGNELSE FORORD 7 I ELEFANTENS MINNE 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27

JEG ER MARIA MAGDALENA (KOMMET FRA DET HØYE) FRA DET HØYE KOMMET TIL JORDEN FRA BARNSBEN AV INDIA, BABAJI JEG KOMMER ANSTIGENDE FRIGJØRE DISSE LINJENE MARIA, MIN VIV MIN VERDEN. MITT HELL NÅR MARIA TRENGER MEG VÆRE HVITKLEDT OG SE SE KAMELEN I ØYNENE SANDEN, ØRKENEN I RUINER. DRØMME SLIK KAN DU SE DIN EGEN GÅTE INGEN UTGANG FRA GRAVEN LIKE UFORTRØDENT GÅR JEG VIDERE SOM HENNE I FRANKRIKE ALENE DET KVINNELIGE SOM BÆRER AV GRALEN KOMMET. KOMMET TILBAKE FOR Å DØMME LEVENDE OG DØDE INGENLUNDE UTEN HAM INGEN HEMNINGER, INGEN HVILE I FORMENES VERDEN REISE SEG SOM EN MARIA JEG ER IKKE KOMMET FORGJEVES JEG ER I ETT

11 19 28 37 46 54 61 69 78 85 92 101 107 116 124 132 141 149 157 165 173 181 189 198 207 215 223

MALERINNE. MUSE - En Magdalena-inkarnasjon

231

Opphav 235 Arbeid 241 Møtet 247 Modell 252 Rossetti 257 Dante 263 Twosome 269 Hastings første gang 275 Male 281 Ruskin 287 Paris 292 Sjalusi 298 Dette fengselet som kroppen er 304 Bath, Clara 311 Andre uhyrligheter av noen floskler 316 Burden 322 Det er hun i meg som låser alt 328 Flammene 334 Bryllup 340 Mother and Child 346 Døden 352 Lineage 358 Note

364

FORORD Tredje bok fortsetter og utdyper den formidlingen som har funnet sted gjennom Pistis Maria - Arven etter Maria Magdalena (2014) og I kamelens øye - Pistis Maria II (2015) av relasjonen mellom Jesus fra Nasaret og Maria Magdalena – på den tiden da de levde, og slik de representeres i og gjennom oss som lever i dag. Alle kapitler båret frem av hans stemme satt i kursiv. Et gjennomgående tema for denne boken er det relative ved individet. Det vises hvordan det bare er i formenes verden at mennesker kan oppfatte seg som strengt atskilte, mens for eksempel spirituelle mestere vet å gli over i og kunne gå opp i hverandre. I forlengelsen av dette utvikler boken et mystisk aspekt som handler om hvordan Jesus kommer igjen i vår tid. Han gjør det gjennom en kvinne, og der forrige bok, I kamelens øye, åpnet for en vekselvirkning mellom stemmene til Jesus fra Nasaret og Maria Magdalena som representanter for det mannlige og det kvinnelige, bærer Tredje bok etter hvert frem en egen stemme til representasjon av de som i vår tid kan forene det mannlige og kvinnelige i seg selv. Tredje bok forklarer også flere av de aspektene ved Jesu´ liv som gjennom kristendommens lære er blitt ansett for å gjøre ham svært forskjellig fra oss, for slik å ansvarliggjøre oss alle til å se at det potensialet han utviklet, er det samme som vårt. Og bare ved å realisere vårt eget potensiale på linje med ham, kan vi iverksette de endringene vi ønsker for en bedre verden og en lysere fremtid for menneskeheten. Andre del av denne boken, «Malerinne. Muse», forteller om Elizabeth Siddal (1829–1862), som alt i Pistis Maria - Arven etter Maria Magdalena ble omtalt som en av Maria Magdalenas senere inkarnasjoner. I den grad ytre skjønnhet fører til indre tomhet, og sjalusi kan føre til selvforakt, viser denne stemmen noen av de mekanismene i et liv som kan hindre realiseringen av et sjelspotensiale, slik mange kvinner også i dag møter indre og ytre motstand på veien mot å «reise seg som en Maria». Håpet bak alle bøkene er at vi skal kunne hjelpe hverandre på veien dit hvor det kvinnelige prinsippet får bidra til bedre fordeling av ressurser og styreformer som ikke utbytter – en fremtid der fellesskap kan oppstå mellom

mennesker som vet å gjenkjenne seg selv i hverandre og det guddommelige i alle. Takk til alle mennesker jeg har møtt, for alle samtaler jeg har hatt, som følge av de to første bindene – for fellesskapet det har gitt meg. Og takk til Myriam H. Bjerkli og Liv forlag som fortsetter å gjøre delingen av disse skriftene mulig. Anne Gjeitanger, mai, 2016

I ELEFANTENS MINNE

1 JEG ER MARIA MAGDALENA (KOMMET FRA DET HØYE) Jeg er Maria Magdalena, kommet for å fortelle om meg selv, men også om deg. Der hvor jeg ikke kjenner meg selv, gjør jeg som jeg alltid har gjort – bøyer meg, innordner meg, men lider ved det. Der hvor jeg kjenner meg selv og den oppgaven som ligger foran meg, ranker jeg meg, retter ryggen og går fremover, uansett hva slags tilstander jeg møter eller hendelser som vederfarer meg. Navnet mitt er Maria Magdalena, og der du møter meg, vet du det. For så skjer det andre ting enn det du ventet som tar hensyn til flere. Fra gralens utsiktspunkt synes vi ikke i kraft av vår vesentlighet som individer, men i kraft av de lysende bånd vi klarer å skape når vi går mange sammen. Det er det du skal ta i din hånd og ha som ledesnor gjennom dagene dine slik dagene telles til å utgjøre et liv. Jeg er Maria Magdalena. Det skinner lys for min fot. Der jeg setter den ned vil noen lyse for meg, nå og for alltid, blant alle de stjernene der lys finnes som skinner på jorden. Fra Pleiadene kommer mitt moderlys. Andre kan bringe det kvinnelige ned på en annen frekvens, men også mitt skal telle, også mitt, som med våpen i hånden vil kjempe for en bedre verden. Ikke sverd eller lanse til våpen, men staven – den som kan brukes til å trylle magien frem i folks øyne og bevissthet, og til å gå frem med, alltid mot nye høyder, nye mål. Staven jeg har overtatt etter Ham, hyrdestaven, eller også lånt ut til alle de andre som følger i mine fotspor.

Jeg er Maria Magdalena, kommet fra det høye; jeg er ikke hjemme her, jeg har mitt hjemlige sted på et annet punkt i galaksen, men jeg kan bringe fred her og mer liv på en gang – dersom jeg får lov, blir tillatt det i dette guders spill med særlige frister. Han har vanskeligere enn meg for å komme hit igjen, idet Han har ofret livet sitt mange ganger. Men uten Ham er jeg intet. Og uten meg kan Han intet gjøre verken her eller der. Og nå haster det med den forandringen som man bare kan gjøre med utgangspunkt på jorden selv, ikke utenfra. Jeg er kommet for å undervise dette først og fremst at der det er vanen som bestemmer hvem du omgås og hva du gjør, vil vanen brytes, og bare der du fornyer din deltagelse i verden, vil relasjonene føre frem, og peke fremover mot nye tider. Alene gjør du intet, la det være sagt, men heller ikke med nye mennesker på gamle måter. Finn frem til hva som er ditt øyeblikks sannhet på ny og på ny, så hvert øyeblikk oppfyller den sannheten som er din, uavhengig av hvor og med hvem du er. Du kan ikke elske deg selv med mindre du elsker alle, for så holder du deg utenfor en del av deg selv. Jeg underviser i dette: Der det ikke er kjærlighet, kan ingenting gro; der det ikke er vekstmuligheter, men stagnasjon, vil et forhold gå i stå; der man ikke gjør betydningsfulle valg, vil hensikten smuldre. Mot må til, men blir også det eneste mulige man kan ta i bruk, for endringene vil uomtvistelig komme. Det er ikke uten meg du kan gå frem, like lite som uten deg selv. For jeg vil din skjebnes mål, din skjebnes seier. Jeg er Maria Magdalena, på jorden som i himlene. I mine fotspor går det mange som ikke vet om seg selv i flere dimensjoner enn en, kanskje to – sovende og våken tilstand. Men du er ikke våken når du tror at skrittene du går på jorden er det eneste du gjør. Du går mange andre steder samtidig; du snakker med mange andre stemmer enn den du hører i ditt eget hode som din. Du rekker over langt større distanse i kraft av din væren enn før, og uten å være klar over det.

Ingen kommer til himmelen uten ved meg. For jeg skal vise deg hvordan gralen virker, og hvordan svarene du søker ligger i den, ikke som noe utenfor ditt eget liv, men inni. Når gralen ber deg forstå din egen storhet, da kan du ikke lenger la være å lytte; da nærer du deg på den, og begynner å vokse. Ingen har kunnet definere gralen tidligere, fordi hukommelsen har vært for dårlig i forhold til hva som ble søkt. I Atlantis-tiden var den en samarbeidspartner å regne med, men siden er hukommelsen om den og sporet av den gått tapt og menneskene har fortapt seg i myter – ikke annet har de kunnet studere og ha utbytte av. Og hvem har i henhold til mytene funnet frem til gralen, forstått den? Det har ingen. Heltene man har sett for seg, har ikke lyktes. Dette tjener ikke menneskehetens sjel. Nå må også dette endres. Jeg går dit jeg må, dit jeg trengs. Jeg går med små skritt, lange, jeg går forover, aldri bakover i tid. Det vi har gjort der, må gjøres opp for eller utvirkes. Derfor er min linje en som følger tidssporet fremover og ikke bakover i tid, mens Han arbeider på flere punkter – også i Atlantis, også på stjernenivå, også i cellene til den enkelte. Våre minner må omformes; mine må bæres frem til å inkludere nye, mens Hans tilstand først og fremst skal utvides. Slik henger det sammen. Mine skritt er iblant langsommere enn før. Skrittene er tunge der det er søle vi bærer med oss fra tidligere tider, manglende respekt for det kvinnelige og det kvinnelig guddommelige. Ingen annen utvei finnes enn å la henne komme til sin rett. De kan ikke løse noe, de som holder henne tilbake og sier at det hun bringer ikke er noe verdt. Vær oppmerksom på at det kvinnelige ikke er identisk med det du er som kvinne eller det du frykter som mann – det er en del av begge og står for bevegelse i begge kjønn av mangfoldets rett og nye blomsters virken. Jeg har kommet en lang vei, jeg har vært i mange land, jeg har sett meg tilbake på stien jeg har gått, og jeg har sett frem til steder jeg skal komme. Jeg kommer ikke hjem langs denne veien, men jeg går stegene mine i et felles

arbeid. Jeg kommer hjem når jeg ikke lenger snur meg, men er der hvor min elskede er hver dag og hele tiden, i meg og reflektert i de andre. Ingen andre steder finnes kjernen til liv, en gnist til håp tent der fremme. Månen – som solen – gir lys på himmelen, men av en helt annen karakter. Solen forsyner oss med varme, med liv, månen trekker oss til seg for at vi skal forstå hvor lite vi ser her nede av alt som finnes der ute, med mindre vi tar andre øyne i bruk; de som ser gjennom tid og rom til størrelser uten for oss selv som på en gang også er der inne i oss. Universets tilblivelse som vår egen skapelsesberetning gjentatt hvert eneste sekund. Vi er og er og blir aldri noe annet enn dette livet i sitt komme. Jeg har kommet langt for Hans skyld, og likevel – lenger kan jeg gå dersom det kreves, men på min måte, og ikke fordi Han krever det. Hvis det kreves, og bare dersom det kvinnelige perspektiv da også er blitt tatt med i betraktningen. For at hun skal rotfestes til å stråle, at hun som skyen må bli lett i sin gange forbi det største himmellegemet av alle, for å gå i ett med det. Solen som utsiktspunkt, som endetid, som begynnelse og slutt i ett, som flamme, mot og håp, som evig stråleglans, forelskelse, som vemod og tap, som mismot og liv. Alt i ett er hun, som også er en han, vår mor og far der ute blant stjernene, mens denne planeten er bare mor, men for begge. Ser du: Himmelen er ett og jorden noe annet, men likevel ikke. For der solen kommer, gjennomstråles begge av lys. Jeg er Maria Magdalena og trenger alle folkeslag. Alle folkeslags kvinner. All verdens opprør mot herske- og kueteknikker. Jeg trenger at kvinnen gjenkjenner seg selv i solen, ikke bare månen. Jeg trenger at hun ikke oppfattes lunefull, men sterk og glad. Jeg trenger henne smilende av vesen, givende av sinn og øm av hjertet. Jeg trenger henne strålende og mild mot alle folkeslag i verden. Jeg trenger gjenkjennelsen hun står for av seg selv i de andre, hennes evne til kompleks forståelse av livet på jorden, i materien.

Jeg sier ikke enten-eller, men både-og. Jeg sier ikke enten kristen eller muslim, jeg sier deltagere i menneskeheten på jorden. Jeg sier ikke mann eller kvinne, jeg sier deltagere i menneskeheten på jorden som kan utvikle androgynitet fra den ene eller den andre siden. Jeg sier vi må forene oss, jeg sier vi må lære oss til å elske hverandre med standhaftighet. Jeg sier det har gått for lang tid uten at denne egenskapen er blitt tatt i bruk og utviklet. Jeg har levd lenge. Jeg kan ikke si det annerledes (gjennom deg og deg og deg) der det ikke koster meg noe å gjenta det mange ganger, men det koster deg mye å utsette det du prøver, utsetter om og om igjen, hver gang du ikke tør, ikke våger, gjøre noe litt annerledes enn i går, søker noe litt annerledes enn i går, søker fred med noen litt annerledes enn i går. Jeg inspirerer til dette, jeg underkjenner ikke vanskelighetene, men sier at finner vi ikke sammen, finnes det ikke dynamikk, så går verden i oppløsning i henhold til vår motstanders hensikt og som følge av vår mislykkede kamp. Den blir ikke noe mer av, den menneskehetens storhet som gjennom vekst og fall har ant seg selv i glimt, men som aldri er blitt til virkelighet. Jeg er kommet for å si det igjen og igjen at det er ikke gjort før alle våkner til en verden av en storhet og skjønnhet som de færreste kan forestille seg så lenge forestillingen er begrenset av hva de ser rundt seg i dag. Jeg har ikke lyst til å si det så mange flere ganger; jeg har lyst til at det skal begynne å skje fordi du og alle rundt deg verdsetter egen identitet bare i den grad den lar deg samhandle med andre om å skape en bedre verden, og ikke i den grad den holder deg for deg selv, redd for hvilken del av deg selv du vil komme til å møte i den andre. Jeg er Maria Magdalena, og jeg er kommet en lang vei for å si deg dette. Det er ikke gjort med meg og det er ikke gjort en gang for alle, men det er mange stemmer som lyder nå, og i den grad de kommer sammen for å snakke for flere enn seg selv, kan det lyttes annerledes på jorden etter de som ser sitt eget beste i viljen til å hjelpe andre. For slik å neglisjere de som ikke gjør det. La deg inspirere, la deg gå sammen med de andre – ikke hver og en for seg.

Jeg er Maria Magdalena. Du kan høre min stemme og like den. Men se deg ikke rundt etter noen andre som du kan prøve den på. Snakk med din egen. Vis dem hvem du er, hva du vil og hva du gjør, som gjør meg verdt å lytte til ved siden av deg. Det er ikke slik at alle hører eller vil høre mitt budskap, men jeg kan ikke derfor endre det. Det finnes ingen forlatelse vi kan gi oss hvis vi fortsetter å gå motkreftenes ærend ved å gi oss selv altfor god tid. Kampen raser, og du ser det ikke. Kampen er ikke funnet opp for å skremme deg. Kampen handler om din verdighet kontra andres, og hvem ønsker du skal vinne? Du på vegne av menneskeheten eller de som ønsker dens død her på planeten? Ja, slik kan det sies: Utjevningsprinsippet er i bunn og grunn utryddende ikke bare for dyrearter og mange andre former for liv, men for mennesket selv, så avhengig som det er av alt kloden har å by på. Og da har vi ikke nevnt den gjensidige ødeleggelsen som truer menneskeslag imellom. Jeg er kommet en lang vei for å si deg dette. At det er ikke gjort ennå, men nye ting kan skje. Der du går mistrøstig videre, trøster jeg. På veien mot en ny frihet, en spirituell frihet som er ganske forskjellig fra den gamle: Den sier ikke «du skal, du bør» for at du skal handle på en særlig måte, den sier: «Du gjør, du handler, du er i alle dine handlinger og møter.» Det er med glede jeg ser at mange mennesker evner å stoppe seg selv når det gjelder å tenke ondt om sin neste. At det likevel skal bare en liten porsjon frykt til før de gjør det likevel, er noe jeg vet så inderlig godt at det knapt kan overraske. Jeg er ikke der du tror jeg er; jeg er ikke der hovmotet kan råde, der likeverdet står for fall, ved at én brytes ned av en annens vilje, selv om jeg er sterk, selv om jeg kan skille mellom tjenlig og ikke-tjenlig oppførsel. Jeg er der hvor du kan elske – deg selv først og så de andre, uansett hva de sier, uansett hva de gjør, som grunnholdning – for deretter å enes med dem om hvordan dere best kan løse en felles sak.

Jeg kan ikke si deg det ofte nok at hvis det ikke følger handling med tankene, hvem er du da som tenker, og hva tror du om deg selv at du kan gjøre? Verden har ikke lenger råd til å vente på din besluttsomhet, der du sier du er del av den gruppen lysbærere som er kommet for forandringens skyld. For det er nå den må finne sted. Det er nå du må handle annerledes. Det er nå tankene dine krever handlingers mot. Maria Magdalena er mitt navn, da som nå. Og likevel skriver jeg fra store høyder nå, som jeg da ikke alltid var i kontakt med. Hvordan er det mulig, tror du? At en sjel kan kjenne seg selv så dårlig på bakkeplan som jeg gjorde, og likevel lyse så vidt? Det har med oppgaven min å gjøre. Der hvor jeg uansett måtte gå frem med det jeg visste og gjorde, men til stadighet ble møtt med uforstand hos andre folk, led jeg under å miste bevisstheten om meg selv som god, som om det jeg gjorde – enda det alt sammen var i tjeneste for andre – ikke var nok. Forstå det, den som kan! Gjøre alt man kan i tjeneste for noen andre enn seg selv, og så ikke tro seg nok? Vi har snakket om livet som et spill, og du gjør klokt i å se det slik. Ikke et som du må vinne for enhver pris, eller som du kan risikere å tape, men som du må spille best mulig. Det vil si å ta i bruk mest mulig av dine ressurser for å kunne bevege deg mest mulig hensiktsmessig til enhver tid gjennom spillets ulike faser. Nå vinner de som beveger seg hurtig på nye måter og uten angst for det som skal komme. Levende er hva dette gjør dem til. Jeg er Maria Magdalena, kommet for å trøste deg. Din gråt er min der du ikke forstår hvordan fienden kan falle, men før du gjør deg for mange tanker om det, skal du lytte til den stemmen i deg som sier at alt du gjør har betydning – at det er når du ikke gjør, at den får tak. Handle, være, gi, gå, få utløp for følelser, hente seg inn igjen, alt er del av et liv som levd riktig gjør opp for mange århundrers urett. Mitt minne i deg er smertens, men ikke bare, slik Hans heller ikke er bare lyst. Men du vet å overprøve oss der du søker nye utløp for dine evner og gaver enn de vi kunne finne for våre, samtidig som

du ved ĂĽ huske stadig mer, hjelper oss ĂĽ klarne det lidelsessporet som fortellingen om vĂĽre liv har skapt.

2 FRA DET HØYE KOMMET TIL JORDEN Jeg er Jesus Kristus, kommet fra stjernene, fra himlene, for å fortelle deg eventyret mitt, om drømmen, og det håpet om en annen tilværelse for menneskene som gjennomsyrer all min tanke og hele mitt vesen. En tilværelse der det å leve i fellesskap er selvsagt, leve med hverandre i betydningen dele mat og husly som alle har gjort en gang i gamle dager, med sitt folk, med sin stamme, sin gruppe personer med hvem de har følt dyp tilhørighet. Alene kan ingen utrette noe for kloden, annet enn å stille seg til disposisjon for høyere makter og deres komme. Men om disse ikke har noen å komme til? Så vil deres nærvær ikke kunne føles og ikke kunne endre noe i den enkeltes bevissthet. Derfor er vi her i dag, og vi sier det igjen og igjen der vi kommer til: Alene kan du ikke gjøre det. Vi sier det for lysets skyld, for lyset over planeten, for at du ikke skal miste motet, men stevne frem, søke de andre, dele reisen din med dem. Jeg er Jesus Kristus, kommet fra havene, himlene, stjernehavene. Jeg er kommet for å tilgi deg slik jeg tilgir meg selv for alle forsøk utført, alle feil gjort, alle misforståelser, all sorg utbredt, alle kimer til konflikt næret i stedet for oppløst, all hastighet som ikke tjener til noe, alle ukvemsord sagt i en fart, all avsky. Jeg er kommet for å redde deg igjen og igjen fra det grepet om alle ting som hatet innebærer – fra ubehaget, fra ukvemsordene, dette du lar skylle utover noen for å la skylle over deg selv. Jeg er kommet for å si at du skal vende tilbake til der den rette veien går mot større forståelse for hverandre, slik du har min.

Jeg er Jesus Kristus, kommet fra stjernene. Og min tilbakekomst etter dette er ikke gitt. Jeg er en overgangsfigur. Dersom menneskeheten ikke vil vokse ved mitt nærvær, kan jeg denne gangen la være å komme tilbake igjen. Intet ville glede meg mer enn at mitt nærvær vekket minner i dem, minner av en annen art enn de vanligvis kultiverer. For å vokse ut av sitt eget skinn og gli over i de andres, i enhet. En gang mellom stjernene fantes ikke perspektivet for et liv på jorden. Vi gjorde andre ting, oppfant andre måter å omgås på enn den som i så stor grad er forbundet med erobringer i materien – som i sin tur er tett og tung på jorden. Vi var ikke bedre eller dårligere, bare annerledes, idet vi søkte å utvikle kompleksitet i andre sfærer, som noen ganger kunne vise seg vanskeligere der hvor formene for liv var færre. Nå er det opp til den enkelte å gjøre opp status med tanke på hva slags liv de ønsker – i stor rikdom av verdslig art, eller av likeverd med andre arter? Ser du for deg stor materiell velferd eller et mål for din sjel som det er mulig å komme nær realiseringen av? I det ene tilfellet – der hvor det verdslig-materielle får telle mye eller gis stort innpass – er utsikten liten til at dogmer og religioners hegemoni vil forsvinne. Bare der hvor mennesker går inn for å se seg stadig mindre materielt forbundet og bestemt, vil de kunne se seg store nok til å overprøve sin nestes hat. Jesus Kristus er ikke et navn man glemmer, selv om det er få som husker mennesket bak. Har det ikke slått deg hvor lite du vet om mitt levnet? Hvor mye du godtar som du bare har hørt? I hvor liten grad du er i stand til å forestille deg at jeg levde – som en mann, som et menneske – som ennå ikke hadde brakt paradis til jorden? Og så lenge jeg ikke hadde det, hvordan kan du da tro at det var helt annerledes for meg enn det er for deg? Det er slikt jeg vil du skal spørre deg om i det følgende, for å gjenkjenne deg selv i meg mens du gjør det, og meg i deg. Jeg er Jesus Kristus, kommet fra det høyeste. Der har jeg et annet navn. Der er jeg en del av en far større enn meg, som også er min mor i himmelen, en androgyn ånd eller et stort felt som kalles Sananda1). Jeg er av denne mesterens

virke på jorden, lik noen andre som kan kjenne ham virke gjennom seg eller som bærer hans navn i sine gener vel så mye som noen foreldres på jorden. Du er min venn når du gjenkjenner meg ikke bare som ham, men som jordisk. For der du kommer fra, kan det være like store krefter som har gitt opphav til deg i inkarnasjon. Å være i sin sjelsfylde betyr å kjenne opphavet nært. Jeg er Jesus Kristus, kommet fra det høye, fra Herren. Dette er ikke en mann, men en mannlig frekvens som skaperkraften har når den uttrykker seg i det eteriske, til forskjell fra den kvinnelige kraften som uttrykker seg skapende i materien. Har du forstått forskjellen? At den ene er like viktig som den andre for livet på jorden, der den mannlige legger til rett og den kvinnelige uttrykker. Når den mannlige uttrykker, begrenser den for mye, der den kvinnelige ikke tar hevd på sitt alene, sine resultater. Likevel trengs begge, for den mannlige er en forutsetning i den grad den er klar over sin egen fornyende kraft, der kvinnen lett kan bli fornøyd med det uttrykte og stoppe ved det, på tross av hva livet lærer henne om stadig endring og bevegelse. Hun lar lettere ting skje med seg fremfor å ta hånd om tingene selv. Jeg er ikke en forutsetning for livet på jorden, men jeg er vesentlig nå for at det jordiske livet skal kjenne seg selv som himmelsk og materie på en gang. Og som sådan er det i kraft av min kvinnelighet at jeg må gi meg til kjenne. Jeg er Jesus Kristus, kommet fra det høye. Reinkarnert og gjenfødt i en kvinne. Det er lite tilbake av fordums storhet over menneskeheten. Jeg henfaller selv til å tenke på meg som udugelig, feilslått. Det skulle du ikke tro om en mester, skulle du vel? Men hva om vi alle er mestere gjenfødt, og ingen gjenkjenner hverandre? Da skal det godt gjøres å tenke godt om seg selv. Vi er uten spor av hverandre i hverandres ansikter. Det vil si at den guden vi en gang var og bare i begrenset grad fortsatt er, gjør seg lite gjeldende gjennom oss, og gjør det svært vanskelig for oss å se klart. Jeg er Jesus Kristus, gjenfødt på jorden fordi min oppgave ble mangelfullt løst. Det gjensto aspekter den gang, og andre aspekter har gjort den vanskeligere siden,

blant annet hva navnet mitt er blitt brukt til i mellomtiden. Ingenting kan jeg gjøre i første hånd denne gangen; alltid skal jeg synes der i bakteppet som den som kan heve stemningen i en forsamling, men ikke som den som tar ordet først. Min tilstedeværelse er viktig for å minne andre om en særlig frekvens å virke på, og for å forene dem som finner frem til denne i seg selv. Heve seg. Heve seg opp fra lidelse, baksnakkelse, mistrøstighet, uutholdelighet – bidra til at den frekvensen heves som gjør det mulig å relatere til andre, at man ikke relaterer bare i det fysiske, men også i respekt for hverandres sjel. Jeg lider ved det vi ser rundt oss hver dag hele tiden. En manglende evne til å kommunisere, en manglende evne til å forstå hverandre, en manglende evne til å se forbi hverandres mangler – en endelig løsning der bare noen får sin egen vilje igjennom. Det er vanskelig å forstå hvordan det har forblitt slik på tross av alle fremskritt menneskeheten sies å ha gjort, med mindre vi tar høyde for at det finnes noen blant oss og i oss som har stor glede av vår manglende utvikling, vårt manglende selvverd, vår manglende frihet og verdighet. Vi skulle ha vært stolte, gyllent skinnende stolte av oss selv, og i hvert eneste øyeblikk i stand til å slå tilbake motstanderen av lysets krefter. La deg ikke overmanne. Vit at avgjørende slag blir utkjempet nå. Jeg er Jesus Kristus, og jeg snakker fra en altfor stor høyde. Hvis ikke Maria Magdalena er der til å sette handlinger ut i live, vil mine ord være dødfødte, min sjels tanke nytteløs slik verden nå ser ut, slik jorden tørster. Det er hun som kan tilfredsstille verden med handling, hun som kan iverksette et annet, matriarkalsk prinsipp om likeverd, og hun er ikke lenger ubeskyttet, for hun har meg som en aktiv del av seg. Men der det ikke lyttes, der hun ikke får synes, blir det bare tomme ord tilbake. Hennes seier krever ditt mot. Jeg er Jesus Kristus, kommet fra det høye, i en kvinnes skikkelse, en kvinnelig form. Du tror hun må fremstå maskulin da, ligne meg, men hun er en kvinne med alt hva det er verdt. Stødigere tanker knyttet til ivaretagelsen av liv i det fysiske og åpnere hjerte mot alle og enhver. Hun ser dem ikke nødvendigvis an først, slik jeg kunne gjøre ved å bruke mange typer syn. Hun går ut fra at hun

kan gjøre dem godt og de henne, med mindre hun må trekke seg inn i seg selv og kontemplere hvorfor så ikke skjer. Det er ikke naivitet; det skyldes en forståelse av at slik burde det være – at det burde falle naturlig for menneskene å hjelpe hverandre, slik det å hjelpe en annen kan fremstå som å hjelpe seg selv. Når så ikke skjer, blir hun ulykkelig, for så er det ikke egentlig noen holdepunkter tilbake, noe sted for det hun er ute etter å gjøre, som er det samme som meg: Heve frekvensen, hjelpe oss til forening, gå i bresjen for en annen måte å tenke om samfunnet og fremtiden på. Jeg er Jesus Kristus, kommet fra det høye. Ingen ensomhet, ingen ensomhet, ikke hvis du husker, ikke hvis du vil huske. At alle de andre er der for deg dersom det er deres selskap du søker, og ikke ditt eget blant dem. Ikke sitt stille og vent på at de skal komme til deg – gå! Se meg for deg: Skinnende hvite gevanter, disse bevegelsene som tilhører en fremmed, en fremmed som samtidig er deg. Gå ut og vær alle folkeslags disippel. Gå ut og vær lyset blant dem. Gå ut og gjør dem til dine, der de vil lære av deg hvordan de kan finne frem til sine. Gå ut og vær levende, i live – ikke trett, ikke uhemmet trett og utbrukt, men glad for at mulighetene fortsatt finnes til å være mirakelet i verden. Den som vil elske, den som vil gi fremfor å be eller spørre. Jeg er Jesus Kristus, kommet fra det høye. Og jeg lar ingenting gå til spille. Jeg bruker av det som er for å omdanne til kjærlighet og gode følelser det som folk legger ut til krig. Der du handler som om noen kan ta noe fra deg, har du lagt den første kimen til uvilje og voldsbruk. Jeg er Jesus Kristus, kommet fra det høye. Ikke for å dømme, slå, herje, men forundre, vekke, skape forvirring inni deg og rundt deg så langt øyet rekker for at du skal forstå hvor lite du har sett av deg selv med mindre du har sett meg der. Jeg som elsker deg, jeg som ikke kan leve et sekund uten, jeg som ikke har annet å gi deg enn deg – om og om igjen. Deg i meg, meg i den andre, til himmelske møter av flyt og gjenkjennelse. I det jordiske. For at det himmelske skal få feste i det jordiske.

Jeg kom ikke for å bedøve deg, verken da eller nå. Men for at du skulle føle mer, vite mer om deg selv, og hvor følelsene kan føre deg hen. Det ligger lengsel til grunn for menneskehetens reise på jorden – lengsel tilbake til seg selv som samtidig er lengsel frem. Og hvordan kan du tro at du skal komme noe sted hvis du ikke nærer den? Lengselen etter den ene i og utenfor deg selv, som er ett med universet og som gjør deg til ett med det. Jeg er på ingen måte underkjent som den bråkmakeren jeg var, men misforstått, ja, og så til de grader. Slik alt som mennesket forstår ved seg selv forringes, dersom de ikke tar mitt liv med i betraktningen som ett av flere mulige å strekke seg etter til foregripelse av deres egen storhet. Om meningen var at de skulle forbli uvitende om seg selv, alle de som søker trøst i meg, ville min oppgave være forbi for lenge siden. Hathor synger om de samme risene som egypterne så blant sine stamfedre. Giganter kommet til jorden som så måtte tilpasse seg et annet levnet. De var gigantiske også den gangen de ferdedes her uten å evne å ta til seg jordens måter, for så å måtte fly igjen tilbake der de kom fra. Venus. Mitt opphavsrike. Kjærlighetens øye i universet her. Der den produseres, denne substansen som er av det gode, milde. Også når du ikke vil vite om den, også når du har mest lyst til å se vekk. Vite seg omsluttet da er å la himmelen finne sted på jorden. Jeg er Jesus Kristus, kommet til jorden for å oppfylle en drøm. (Og ikke alene skal jeg gå.) Misforståelsene er mange rundt min oppvekst og mitt levnet i den erfaringen jeg gjorde som «Guds sønn» på jorden, for den gang trodde de jeg snakket om meg selv, mens noe av det jeg ville vise var at vi alle er barn av Gud, den Gud som er i oss. Deretter ville jeg vise at hvis vi ikke elsker vår neste, gjør vi oss selv vondt; at dersom vi slår en annen på munnen, er det vi selv som ikke får tale. Og at dersom vi ønsker fred, må vi begynne der hvor vi lar vår neste representere fienden som aldri kan være vår neste i seg selv, men et prinsipp. Når du ser din neste bare som hatefull, vit da at din neste ser deg som han ser seg selv: Ikke til å elske. Og hvor skal du da begynne?

Du begynner med å elske deg selv. Og så kan du begynne med å synes synd på ham. Og så kan du ende opp med å elske dere begge. Men bare da. Før du har fylt opp kjærlighet til deg selv, og så omsorg for din neste, kan du ingenting gjøre som har med kjærlighet å gjøre, bare med deg selv, dine egne behov. Ikke uten grunn kommer jeg i en tid da du vanskelig kan forestille deg noe mer ensomt enn det menneskene lever nå. I store deler av verden er Gud et tomt begrep, mens mistrøstighet og fattigdom fyller gatene. De kan tro at deres skjebne ikke angår dem, de som lever rikt og velstandsaktig i motsetning til andres mer beskjedne livsvilkår, men slik er det ikke: Fra et annet perspektiv, litt høyere enn de fleste anlegger til daglig, ser vi hvordan alle lider under jordens utarmethet og under den skyldfølelsen som en skjevfordeling av ressurser inngir. Vær ikke fornøyd med det du har. Vær fornøyd hvis du kan dele det. Vær fornøyd hvis du blir mer opptatt av å gi enn å få til deg selv. Jeg kommer ikke alene denne gangen, men har stort behov for de andre, større enn den gang, for denne gangen er ikke jeg utsendt så mye som jeg befinner meg i mange utsendinger i det kollektivet som menneskeheten må utgjøre for å kunne føre seg frem. Ingen metode er bedre enn den man går sammen om å skape – for fred, for avløsning, for et menneskehetens opphold på jorden som skal kunne fortsette. Jeg er en avatar på linje med deg (og deg og deg) – ute av stand til å agere hensiktsmessig på vegne av mitt opphav med mindre jeg gjenkjenner meg i det. Ute av stand til å lyde andre lover enn de dette opphavet setter for meg: Føl mye, ær din neste, og skaff erfaringene du ennå trenger til meg, ikke de du kan fra før. Det kjente er ikke kjært; det som utvider kunnskapen er det. Ti de tider skal komme, hvor det ikke gis svar, for alt er. De tider da vi er nær å realisere den vitenen om oss selv som vårt opphav aldri har holdt tilbake eller skjult for oss, men som vi tidvis legger i et mørke så stort at å finne tilbake til den synes umulig. Ikke uten hjelp er vi, og likevel alene der vi nekter å se etter vårt

svar i den andre; vår forsikring om evig liv i den vår neste som står ved siden av oss med alle sine deler når vi er nær – og bare da. Jeg er Jesus fra Nasaret. Ingen av mine liv er sanne, ingenting har egentlig hendt, med mindre jeg velger å se det slik. Jeg kan se det som om alt er løgn og baksnakkelse, og agere som om ingenting har betydning. Eller jeg kan velge å ville vel fortsatt, velge ikke å la ting seile sin egen sjø, men bidra. Hjelpe til: Ville lyset for menneskene, ville mening og betydning for dem, ville vekst, ville stagge misunnelse og gråt og be dem lyse for hverandre. Det samme valget som du har, hver eneste dag hele livet igjennom. Hvilken historie velger du å fortelle om meg? Og om deg selv? Den preget av maktesløshet? Eller den preget av viljen til å se en annen mening til å skinne igjennom? Den gudsviljen som det tar å endre et liv, en eksistens? Fra død som viktigste utsiktspunkt, til livet som verdt å investere? Hvilken historie velger du å fortelle om deg selv? Den der du er sterk og villig til å takle enda flere utfordringer for å komme til sannheten om ditt liv? Eller den der maktesløsheten setter stopper for videre forsøk på endring? Du gjør vel i å se det slik – som et valg av fortelling for å bestemme en retning. Det er det denne beretningen tjener til, som gir deg muligheten for å velge hvordan du skal lese vår. Jeg er Jesus Kristus. Jeg er mange steder på en gang, men der hvor jeg kommer til, åpner jeg kamre av håp, tenner gnister i hjertene, kjenner noen ganger hvordan de gråter i møte med meg, de som lenge ikke har kunnet se til seg selv med spirituelle gaver. I den vestlige verden er det mulig å la historien om mitt liv – den som åpner med en krybbe i en stall – angå en utelukkende i betydning av det som har med nestekjærlighet å gjøre, som er det jeg står for for mange. Jeg var vel aldri kommet på ny hvis dette var noe – en del av det jeg sa – som hadde overlevd intakt. Jeg sa vel aldri: «Du skal gjøre som meg», i så måte. Jeg sa: «Elsk hverandre.» Ikke som meg, men som deg selv, skal du elske dem. Alle. Jeg er Jesus Kristus, kommet fra en annen tid, en annen epoke, men like levende. Det spillet mestrene utsetter seg for, har lite med faste punkter i materien å gjøre

så mye som med mulige nye konstellasjoner på vei mot et nytt Atlantis. Et nytt Atlantis er løsningen på vår tids problemer for de som evner å oppfatte mulighetene sine i den retningen, de som slutter å tenke på seg selv som solid masse, og i stedet som del av en drøm. Vi skal gjøre den vakrere. Det er budskapet.

1) Sananda kan forstås som Jesu´ galaktiske navn, eller den kosmiske Kristus.

Vil du lese resten? «Pistis Maria: Tredje bok» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Om Pistis Maria:

HELGE HOGNESTAD, prest dr. theol.

TORGEIR WITTERSØ SCANCKE, forfatter og frilansjournalist

NINA N. FERGUSON, redaksjonssjef i Bokklubben Energica

SPIRITUELT / SELVUTVIKLING

ANNE GJEITANGER

PISTIS MARIA TREDJE BOK

ANNE GJEITANGER

PISTIS MARIA TREDJE BOK

ANNE GJEITANGER (f. 15.01.1963) BIBLIOGRAFI