Blå måne Mårten Juvastøl Havre
«Mørket legger seg over land midnattstimen er snart i gang Skapninger kravler på jakt etter blod, og terroriserer deg og ditt bo Og hvis du noen gang blir tatt og må ende ditt liv i natt Skal du stå ansikt til ansikt med helvetes hunder og råtne der nedenunder»
Utdrag fra «Thriller» (Rod Temperton) av Michael Jackson. Oversatt og gjendiktet av M.J. Havre
5
6
31. august 2012 Det er kveld, som et sort teppe har mørket lagt seg over Dønnestad. En sølvgrå Toyota Avensis svinger inn på parkeringsplassen ved lysløypa. Bilen parkerer ved bommen, og en mann i slutten av femtiårene stiger ut. Han har på seg ei grå jakke, matchende sko og blå dongeribukse. Mannen lukker døra bak seg og trykker inn låseknappen på bilnøkkelen, blinklysene gir fra seg to kjappe blink. Han ser opp på stjernene, de ser ned på ham og ligner små ildfluer som sitter fast på et gigantisk, sort fluepapir. Månen har ennå til gode å klatre over horisonten. Mannen begynner å gå innover lysløypa, kvikksølvlampene kaster et feberaktig lys over den grusbelagte stien. Han følger grusveien et lite stykke før han svinner inn mellom trærne. Han må bare gjøre dette, slik den indre stemmen befaler, en gang i måneden. Dyret i ham har ventet lenge nå, trangen har blitt sterkere og sterkere i løpet av uka. Denne gangen er det annerledes, det er ei spesiell natt. Mannen når en lysning, der stopper han og kikker på armbåndsuret, ikke lenge igjen nå. Han begynner forsiktig å kle av seg, jakka, genseren, T-skjorta, dongeribuksa, skoene og sokkene. Han bretter klærne fint sammen og legger dem på en stein like ved. Det er noe dyrisk ved ham der han står. Boksershortsen sklir ned på knærne, og han
7
er nå splitter naken midt i skauen på svarteste natta. Det er vindstille, ikke en lyd, skogen, dyrene, trærne, blomstene og insektene vet at noe er i gjerde. Mannen trekker pusten dypt flere ganger, nå skjer det snart. Der henger den runde, hvite skiva på himmelen. Månelyset omfavner ham og øynene blir ustyrlige, pusten og pulsen øker. Han krøker seg sammen, men brølene lindrer ikke smerten som river og sliter i ham, brer seg over hele kroppen som et ras av lidelse. Tykke gråhvite hår skyter ut av huden, de vokser raskt, og snart er han dekket av pels. Ansiktet skifter form, nesa og munnen blir spiss, tennene blir skarpere. Hender og føtter blir til poter og neglene til sylskarpe klør. Mannen, hvis han fortsatt faller inn under betegnelsen menneske, gir fra seg et nytt brøl, det lyder som et ul. Han stiller seg opp på alle fire, han er ikke lenger menneske, han er et dyr, en ulv.
8
1 Politietterforsker Wollert Hansen slo på lyset på spiserommet, han var alltid den første på jobb. Han fylte kaffetrakteren med vann, satte i filteret og helte oppi åtte spiseskjeer med filterkaffe, så kollegene kunne få seg en kopp før de skulle ta fatt på dagens oppdrag. Politimannen gikk bort til vinduene som vendte ut mot Rådhusgata for å speide utover byen. Her sto han hver morgen og speidet ut over byen som våkna sakte til liv. Han ble vitne til at nattpatruljens biler rullet ned i kjellergarasjen. Wollert likte å stå slik, han kunne la tankene flyte fritt her. Siden dag en som nyutdanna politietterforsker, hadde Wollert stått høyt her oppe og skuet ut over de linjerette gatene og de kvadratiske kvartalene. Han elska byen sin, uten Kristiansand var han ingenting, denne byen var blitt en del av ham. Wollert beveget seg sakte bort til bordet ved veggen, bordet han og Marius alltid satt ved. Marius Franc var kompanjongen hans, de møttes på Politihøgskolen og hadde jobba sammen siden. I hele ni år hadde de løst Kristiansands mørke mysterier, alt fra kidnappinger og mord til svindel og hvitvasking. Marius var født og oppvokst på Hamar, men jobben og kjærligheten gjorde at han slo seg ned på Sørlandet.
9
Wollert og Marius var begge 32 år, bare to centimeter skilte dem fra å være like høye, Wollert var lavest. Marius hadde en kort frisyre for å skjule hårtapet mest mulig, i motsetning til Wollert som hadde nok hår til dem begge. Ingen av dem hadde nevneverdig mye skjeggvekst, det kunne gå uker mellom hver gang Wollert brukte høvelen, Marius på sin side trengte knapt tenke på barbering. Wollert satt stille og la merke til hvordan spiserommet sakte ble fylt opp av trøtte etterforskere. Mange av dem hadde fortsatt søvnen hengende på slep i det de steg inn i lokalet. Marius kom sigende nøyaktig på slaget åtte, ansiktsuttrykket hans fortalte at det hadde vært lite søvn å få. Han henta seg en kaffekopp før han planta baken på stolen på andre sida av bordet like overfor Wollert. – Sovet godt? spurte Wollert sin trøtte kompanjong. – Hva tror du? Du er jo far selv? – Så ille er det vel ikke? Marius gjespa så drøvelen ble synlig: – Jo, Linnea nekter å sove i sin egen seng, vi har prøvd å få henne til det, men hun vil bare sove sammen med oss. – Det er skummelt for henne, hun må ha noen som kan beskytte seg, mellom dere er hun trygg. Marius tok en slurk av kaffen, men rykket til, den var fortsatt for varm: – Hva tror du det gjør med oss? Senga skal jo være vårt fristed, vi har ikke vært intime på evigheter. – Du og kusine Lea får nok av tid til sengekos senere, nå må dere fokusere på Linnea. – Ja, du har vel rett. I tillegg til å være kolleger var Hansen og Franc også gode ven-
10
ner, etterforskerne var derfor mye sammen på fritida, de var derimot nøye med å ikke snakke jobb på privaten. – Hvordan går det med husjakta? ville Wollert vite. – Vi skal på visning i kveld, et hus i Manganveien, svarte Marius. – Er ikke så langt ifra der dere bor nå det. – Det er det som er bra, vi trives på Tinnheia, og nærområdet er fantastisk for Linnea å vokse opp i. Wollert trakk på smilebåndet: – Alt er bedre enn den ungkarshula di. – Og det sier du? Du har hus og alt, men gift er du ikke, erta Marius. Wollert fikk ofte pryl fra Marius fordi han levde i «synd», det var selvfølgelig ment som en morsomhet. – Du vet jeg ikke er klar for ekteskap, Marius. Jeg elsker Kristin over alt på jord, men må jeg ha et bevis rundt fingeren for det? Er ikke Wollert-Severin bevis nok? Marius dro hendene oppgitt gjennom det korte, lyse håret før han titta bort på kollegaen: – Du jobber på Politihuset, med Tinghuset i samme bygget. Det tar deg fem minutter, knapt nok det, å løpe ned trappene og booke en vigsler. Men, det er ditt liv. Bare husk det at dersom du dør på oppdrag, arver hun ingenting. Wollert himlet med øynene: – Ikke begynn med det der igjen. Marius slo kompanjongen ertende i skuldra: – Du ser poenget mitt. – Ja, men det at … Mer rakk ikke Wollert å si før Hanne Urhaug kom brasende inn i rommet som en orkan gjennom Texas. Hun var avdelingssjef for
11
Enheten for kriminalsaker i Kristiansand, blant de ansatte bare kalt: EKK. De var en underavdeling av Felles kriminal enhet i Agder politidistrikt. Det var tid for det daglige morgenmøtet. – Okay, dette er situasjonen, Urhaug begynte alle morgenmøtene slik, – vi har fått inn en savnetmelding, ble meldt inn klokken 06:13, Hansen og Franc dere tar den. De to etterforskerne reiste seg. – Hva er status? spurte Marius. – Mann i slutten av femtiårene, meldt savnet av sin kone, Britt Dahl, hun er hjemme nå, Eidsvollsmanns Mørchs gate 17. De to satte straks i gang med oppdraget, forsvinningssaker hadde de hatt mange av. Politietterforskerne kjørte den sivile politibilen til Grim, huset var hvitmalt med grønne kanter rundt vinduene, ei betongtrapp med smijernsrekkverk på hver side danna inngangspartiet. Wollert ringte på hos nummer 17, lyden av subbende tøfler økte i styrke innenfor. Ei dame i sine beste femti åpna døra, ansiktet hennes var fylt av tristhet, øynene var røde, det kunne virke som hun hadde grått. Den røde blusen var våt helt nederst, hun hadde tørket tårene i den. Wollert retta seg opp og rensa halsen for uhumskheter: – Du må være fru Dahl? Vi er etterforskerne Hansen og Franc fra politiet, du har meldt mannen din savnet? – Ja, det stemmer, han reiste vekk på fredag og skulle vært tilbake i går kveld, men han kom aldri. Hun gjespet åpenlyst, tennene var fulle av kvikksølvfyllinger og lignet motorveier i miniatyr. – Jeg ble urolig, jeg har vært våken i hele natt. Marius vurderte å kommentere at da var de to, men tok seg i det. Han tok et kjapt søk med blikket i nabolaget og bemerket at flere av naboene sto skuelystne i vinduene:
12
– Kan vi snakke inne? – Ja selvfølgelig, dumme meg. Britt Dahl la håndbaken lett mot panna over egen dumskap og steg til side i døråpninga. Den grønne ytterdøra som slo innover var dekorert med rosemaling. Roseblader og stilker påført med tynn pensel av en stødig hånd. – Kom inn, kom inn. Fru Dahl viste dem inn, og politimennene fulgte etter henne inn i stua. Det dufta kaffe og stekt egg. Veggene var eggehvite og reflekterte lyset fra gulvlampene. De satte seg i sofaen som etter Wollerts smak var alt for myk, fru Dahl satte seg i en lenestol. – Din mann skulle altså ut å reise, begynte Marius. – Riktig. – Vet du hvor han skulle? – Nei, det sa han ikke. Bare at han måtte vekk noen dager, han tok bilen. Hansen og Franc noterte på de små skriveblokkene sine. – Da kan han være langt av sted, påpekte Wollert. – Er dette noe han pleier å gjøre ofte? ville Marius vite, – å stikke av uten å fortelle deg hvor han skal? – Ja, det skjer ganske ofte, men han pleier alltid å være tilbake igjen til tidspunktene han oppgir. Wollert tenkte at ektemannen hennes kunne ha en affære og sendte utro-ektemann-blikket til Marius, han forsto. Etter ni år som kompanjonger hadde de utvikla et eget språk med øynene. – Er ektemann din en populær mann, fru Dahl? spurte Marius videre. – Kall meg Britt, og navnet hans er Jørgen. Marius nikka forståelsesfullt og noterte: Navn på savnede:
13
Jørgen Dahl Sjekk rulleblad
Britt satt urolig i stolen: – Vel, Jørgen er flink til å skaffe seg venner. – Vet du om han har noen uvenner? – Nei, tviler jeg på, han gjør ikke en flue fortred. – Hva med jobben hans? Har han noen uoverensstemmelser der? – Jørgen jobber i kobberavdelinga på Nikkelverket, sa Britt, – så jeg har mine tvil. – Du nevnte at han stikker av regelmessig. Hvor ofte da? Britt strøk bort en brun hårlokk som var på vei inn i munnen: – En gang i måneden. Begge etterforskerne så på hverandre og nikka interessert. – Interessant, skjer dette på faste datoer? fortsatte Marius. – Det har jeg aldri tenkt over, men når du sier det, så pleier han å bli rar hver gang det nærmer seg fullmåne. – Det er mange som blir påvirka av månesyklusen, samboeren min for eksempel, kommenterte Wollert mens han vifta pennen mot dama i stolen. Britts fingre trommet på armlenet: – Skal dere begynne å lete snart? – Det blir litt vanskelig når vi ikke vet hvor vi skal begynne, sa Marius, – din kjære Jørgen kan være over alle hauger. – Det virker som Jørgen er en grei fyr, sa Wollert, – vi skal gjøre vårt beste for å finne ham. Vi vil holde deg løpende oppdatert. Takk for besøket. De to etterforskerne gikk ut i bilen. Da de satte seg inn, slo Marius opprørt i dashbordet:
14
– Hvorfor sa du det? – Fordi vi ikke kommer noe lenger med henne. Mannen hennes har en affære, enkelt og greit. Han har mest sannsynlig stukket av med elskerinna si på en spontantur. – Ei elskerinne han bare møter en gang hver måned? Wollert vred om nøkkelen og motoren starta: – Han er forsiktig, har ligget lavt så kona ikke skulle fatte mistanke. La oss kjøre opp til Kolsdalen og ta en prat med kollegene hans. – Så vi skal ikke foreta oss noe? – Jo, sett i gang søk etter bilen. Ved porten til Kristiansand Nikkelverk ble Hansen og Franc møtt av Jann Davidsen, avdelingsleder ved kobberelektrolysen. Han håndhilste på de to politimennene før de sammen gikk mot vakta, etterforskerne måtte skrive seg inn og iføre seg hjelm, vernebriller og synlighetsbekledning. En søtlig, metallisk syrelukt lå over området, Wollert syntes den minnet litt om blodsmak. De tre mennene gikk inn i den store hallen med elektrolysekar, der var arbeiderne i full gang med å høste kobberplater. Davidsen ga Wollert og Marius en rask omvisning, det var dårlig luft der inne og ganske varmt, Marius hadde problemer med å forstå at dette var et lovlig arbeidssted, den blå- og hvitstripete skjorta han hadde under frakken ble fuktig av svette. De endte til slutt opp på avdelingslederens kontor, Davidsen satte seg til rette bak kontorpulten. Med barytonstemme og Frolandsdialekt spurte han: – Dette gjelder Jørgen Dahl, ikke sant? – Jepp, hans kone meldte ham savnet i dag tidlig. Vi er her fordi vi gjerne vil vite hvordan han oppfører seg blant kolleger, sa Wollert.
15
Avdelingslederen flytta på seg i kontorstolen: – Han og jeg ble ansatt samtidig og er blant dem som har jobba her lengst. Jørgen har, så vidt jeg vet, aldri hatt noe ønske om å være leder, men etter at jeg ble avdelingsleder, har han unngått meg. Jeg tror han er litt sjalu. – Er han flink til å møte på jobb? spurte Marius. – Nei, han møter når han selv vil, den siste måneden har han bare vært på jobb halvannen uke. Davidsens fingre løp raskt over tastaturet på datamaskinen, han vred flatskjermen mot Wollert og Marius og viste dem fraværet som var registrert på Jørgen Dahl. Wollert noterte seg datoene. – Hva pleier han å unnskylde seg med? ville Marius vite. – Han sier det er familieproblemer. Wollert sendte Marius et hva-var-det-jeg-sa-blikk. – Vi vil gjerne ta en prat med noen av dem som jobber der ute, sa Marius og pekte mot hallen. – Ja selvfølgelig, dere kan bruke dette rommet. Jeg skal i et møte nå klokka ti, så kontoret står til deres disposisjon. – Flott, sa Marius og Wollert i kor. De avhørte Dahls kolleger etter tur uten å komme noe særlig på vei. De fikk vite at Jørgen Dahl var god til å lære fra seg, og at han hadde empati for alle rundt seg, men at han kunne være litt fjern til tider. Ordene til Richard André Jørgensen var de som gjorde mest inntrykk: – Av og til er det som om han ikke er til stede i sin egen kropp. Da de gikk ut porten den ettermiddagen, hørte Wollert fortsatt stemmen til Jørgensen i hodet. – Av og til er det som om han ikke er til stede i egen kropp, gjentok Wollert. – Hva tror du Jørgensen mente med det?
16
Marius snudde seg mot kompanjongen: – Det kan være en metafor for virkelighetsfjern, du mener jo at Dahl har ei elskerinne, han dagdrømte vel om henne da. – Det der er slettes ingen dum teori. I det de satte seg inn i bilen, ringte Wollerts telefon, han satte seg i førersetet før han trykka på svarknappen: – Hansen. – Det er Urhaug, bilen til Jørgen Dahl er funnet på parkeringsplassen ved Dønnestad lysløype, dere vet hva som må gjøres. – Det er mottatt, jeg sprer meldinga, jeg vil også søke bistand hos Røde Kors. Han la på og snudde seg mot Marius: – Bilen til Dahl er funnet ved Dønnestad lysløype, det må iverksettes leteaksjon.
17
2 På ettermiddagen dro de to etterforskerne for å avhøre vennene til Jørgen Dahl. Av Vidar Johannesen fikk de vite at Dahl til tider kunne være aggressiv og lett antennelig. Ole Henrik Witzøe fortalte dem at Jørgen kunne oppføre seg merkelig i perioder som da han gikk rundt i hagen og urinerte forskjellige steder. Andre dager fremsto han som helt normal. Dette gjenspeila seg også i forklaringene til Kristian og Anita Hellvig Svendsen, et vennepar av ekteparet Dahl. I bilen på vei tilbake til Politihuset satt Hansen og Franc og diskuterte ulike scenarioer som kunne være årsak til forsvinninga. – Sett at Jørgen Dahl har problemer, begynte Marius, – at han ganske enkelt har fått nok og gått ut i skogen for å dø. – Eller han kan være syk, sa Wollert, – men ikke nok til at kona har skjønt det. – Hvis han er syk, burde ikke kona vite at han går til psykiater, eller får medisiner, er ikke helsepersonell pliktige til å varsle ektefellen om sånt? Wollert svingte av til sentrum: – Dette er åpenbart en mann med hemmeligheter, for alt vi vet – lever han et dobbeltliv.
18
– Etter alt vi har hørt i dag er det mye som tyder på det. Kanskje han går under to identiteter. – Det kan forklare fraværet og hemmelighetskremmeriet. – Vi må få labben til å kjøre en bakgrunnssjekk på herr Dahl. Til tross for sin unge alder, hadde etterforskerne Wollert og Marius allerede gjort seg bemerka utenfor landets grenser. Spesielt da de løste en svindelsak i 2006. Det som begynte som en liten svindel i Kristiansand, viste seg å ha forbindelser til flere land i Europa, Asia og Sør-Amerika. De som sto bak, var et stort internasjonalt kriminelt nettverk som hadde drevet organisert kriminalitet siden 80-tallet, hvor den italienske mafiaen var sterkt involvert. Hansen og Franc samarbeida tett med etterforskere fra Interpol, Storbritannia, Tyskland, Italia, Brasil, Kina og India, i løpet av ei uke klarte de to å styrte hele nettverket. Saken gikk på nyhetene verden over, og to politietterforskere fra Agder politidistrikt ble nevnt hver gang. Wollert og Marius hadde løst alle sakene de var blitt satt på og var uerstattelige for norsk politi. Vel hjemme i Paradisveien ble Wollert møtt med et velkomstkyss av samboeren Kristin Maberg i døra. Deres sønn, Wollert-Severin kom gående ustø mot faren, som løftet opp barnet og begynte å leke med ham. Den snart to år gamle gutten lo og moret seg, der han ble kasta opp i lufta for så å bli tatt imot av sin far. – Jeg hørte på radioen at det er en mann som er savnet, sa Kristin, – har du noe med den saken å gjøre? Wollert måtte smile. Hun kjente ham så godt at han ikke trengte å svare, hun visste det jo allerede. – Vi har letemannskaper ute. Bilen hans står på Dønnestad, så da vet vi i det minste hvor vi må lete. Vi skal finne ham, død
19
eller levende. Toåringen begynte å bli urolig, Wollert satte den lille ned på gulvet. – Jeg elsker pågangsmotet ditt. Jeg husker hvordan du drev på for å få meg, sa Kristin og smilte søtt. – Jeg er opplært til ikke å gi opp. Det at du står her i dag er et bevis på det funka å bruke samme teknikk på deg. Han la armene rundt henne, og de kyssa like lidenskapelig som om de var nyforelska. – Kan du huske hvor forelska vi var? – Hvordan kan jeg glemme det? sa hun. – Og jeg elsker deg fortsatt, kjekke politimannen min. Kristin strøk hendene gjennom det ravnsvarte, strie håret hans. Hårstråene stritta imot det de kunne, før de måtte gi tapt for myke kvinnehenders elskverdige bevegelser. – Og jeg elsker deg, søte Kristin. Du blir vakrere for hver dag som går. Kristin ble rød i kinnene, Wollert visste at når hun rødmet hadde han sagt noe riktig. Lille Wollert-Severin begynte å le, han var stolt av faren sin, en suksessrik politietterforsker. Det første ordentlige ordet den lille gutten hadde sagt var: ‘politi’. Foreldrene oppløste omfavnelsen og retta all sin oppmerksomhet mot den lille. Wollert tok ham med inn på soverommet, sønnen hadde det samme ravnsvarte håret som ham selv. Det var vanlig i deres familie, både han hans far Severin, tante Oda, Lea og alle fetterne var like svarte i håret som kull. Da han var sikker på at junior hadde fått stempla passet sitt på grensa til drømmeland, gikk han ut igjen til Kristin: – Han sovna som en stein. Kristin kniste:
20
– Akkurat som sin far. Wollert slengte seg ned ved siden av henne i sofaen. – Marius var trøtt i morges, han fortalte at Linnea nekter å sove alene. – Sover hun hos dem da? – Jepp. Wollert la føttene sine i faget hennes, hun begynte å kile ham kjærlig under fotsålene. – Jeg sa jo til Lea, da Linnea ble født, at de måtte legge henne i egen seng med en gang, men nei da, Linnea skulle sove hos dem. Kristin sukket. – Lea har alltid hatt et sterkt morsinstinkt, hva kan man forvente med fire yngre brødre. Hun viser omsorg for alle rundt seg, hun er tante Oda opp av dage. – Noe mer empatisk menneske skal man lete lenge etter. – Uten Lea hadde ikke fetterne mine vært på talefot den dag i dag. Kristin kløp Wollert hardt i stortåa: – Nå overdriver du. Wollert slo ut med armene: – Du kjenner Wickströmene like godt som meg, guttene var i tottene på hverandre hele tida. Og siden onkel Axel og tante Oda var lite hjemme, ble det Lea som måtte holde dem i ørene. – Jeg kan huske hvor lei hun var av dem, sa Kristin, – under hele oppveksten klaget hun over at de var blitt født, spesielt i tenårene, men hun sa aldri at hun hatet dem. Kristin måtte smile: – Du skulle sett ansiktet hennes da hun fikk vite at Oda var gravid med John. Det var som om hele verden falt sammen rundt henne. Wollert lot fingrene leke på sin kjæres overarm:
21
– Hun tok det ikke lett akkurat, spesielt siden han ikke var planlagt. – Femten år er stor aldersforskjell. Heldigvis kommer de godt overens nå. – Både mamma, pappa og jeg ble også ganske paffe da vi ble servert den nyheten. Kristin ble tankefull: – Det var hyggelig å treffe alle sammen i helga. – Ja, det er fint å kunne samle hele familien en gang i året. De ble sittende lenge og nyte stillheten, den ble brutt av et tog som suste forbi ute på jernbaneskinnene. – Jeg går og legger meg, sa Kristin og reiste seg, – jeg skal på jobb i natt. Wollert grep etter fjernkontrollen: – Sov godt, kjære, jeg skal se litt nyheter. – Det slår aldri feil, sa hun, – hver gang du jobber med en sak, må du følge med på nyhetene. – Du vet hvordan journalister er, Kristin. Hvis de først får snusen i en god tabloid sak, så slipper de ikke taket, og mye av det de sier eller skriver stemmer som regel ikke med realiteten. Kristin sto i døra inn til badet med hendene i sida: – En person som er forsvunnet er da ikke noe nytt? – Nei, men omstendighetene rundt en forsvinning er ofte det, og journalistene dikter i vei om hva årsaken kan være uten å sjekke fakta. – Er det ikke bare Urhaug som skal uttale seg til pressen da? – Jo, men tror du noen har tålmodighet til å vente på det hun har å si? – Husk å se til junior, da. – Ja visst.
22
Wollert og Kristin bodde i Paradisveien 8 C. Huset lå i ei klynge sammen med nummer 8 og 8 B. DPS Solvang lå som en kloss i nordøst og virka malplassert. Bak fjellet lå Klappane skibakke, de to hoppbakkene på henholdsvis 16 og 36 meter, bada i flomlys.
23
Tyskland, mai 1895:
Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir liggende. Minutter? Timer? Smertene river i det venstre beinet, de tok en bit av meg. Jeg kan fortsatt høre slafsingen deres, den henger igjen i ørene som et ekko fra fortiden. Nattehimmelen henger over verden og ligner et sort laken med små hull i, hvor lyset fra evigheten slipper gjennom. Jeg føler meg som et lite støvkorn på et teppe, så uendelig liten. Og månen, den kritthvite sirkelen der oppe gir meg mareritt. Han er nattens vokter, titter ned på meg, håner meg, ler av meg og synes jeg er en tulling som leker med livet på denne måten. Jeg blir liggende og tenke på Dem, de er resultatet av en genmodulasjon. De er både menneske og dyr, men ingen tror meg. Det er bare jeg som vet at det finnes vesener man ikke trodde eksisterte. Det var en tid da de ble fryktet, skapte uro og skrekk, men ettertidens dønninger har gjort dem til overnaturlige vesener, myter. For de finnes, men det er bare jeg og de selv som vet det.
24
3 Morgenen etter satt Wollert igjen ved bordet inntil veggen. Marius kom på nøyaktig samme tidspunkt som han pleide, slengte den beige frakken over stolryggen, henta seg en kopp med kaffe før han planta endepartiet på stolen: – Jeg har tenkt på en ting, begynte han. – Før løs! sa Wollert. – Du nevnte noe hos Britt Dahl i går om at Kristin kan merke månesyklusen. – Det ble vel litt feil å si det akkurat sånn. Dagene før fullmåne sover hun dårlig, når månen først er helt full, slapper hun av. – Hva kommer det av, tror du? – Spør du meg, så spør jeg deg. Vi har ikke fått noe ordentlig svar fra fastlegen, men det er visst vanligere enn man tror. Wollert tok en slurk av kaffen og brant seg på underleppa: – I heiteste, den er varm. Hørt noe mer om status i leteaksjonen? – Fortsatt ingen funn, sa Marius, – det var siste rapport jeg fikk før jeg la meg i går. Wollert nikka bekreftende. – Hvordan gikk det på visning i går, da? Marius dyppa en sukkerbit oppi kaffen før han kasta den inn
25
i kjeften, sugde på den og svarte: – Jo, det gikk bra det. Det er et flott hus og bra tomt med hage og garasje, barnevennlig miljø. Det passer perfekt til vår lille prinsesse. Wollert tok til seg esken med tannpirkere og fiska ut en, som han deretter satte mellom fortennene sine. Det var på ingen måte nødvendig, men uvanen nektet å slippe taket: – Så bra, la dere inn bud? – Ja, tomta er taksert til 3,5 millioner, men vi la inn et bud på 2,75. Nå gjenstår det å se hvor mye vi ender opp på, det er mange interesserte. Hanne Urhaug kom fykende inn i lokalet: – Dette er situasjonen: Død person funnet på Hånes. Røtveit og Nes, dere stikker ut dit, en patrulje fra Randesund politistasjon er allerede på plass. Kraftkaren Claes Røtveit og stilken William Nes reiste seg fra bordet sitt. – Hva er status i forsvinningssaken? Urhaug satte det stramme blikket i Marius. – Fortsatt ingen funn. Wollert fullførte: – Planen vår er å reise ut til Dønnestad nå og lete sammen med mannskapene. – Høres ut som en plan. Urhaug fortsatte å orientere de andre i avdelinga om dagens saker. Wollert og Marius tok heisen ned i garasjen der bilen sto, de småløp mot parkeringslomma. – Tror du det ute på Hånes har sammenheng med vår sak? spurte Marius og åpna bildøra til passasjersetet foran. – Mener du at Jørgen Dahl kan ha blitt bortført og drept?
26
Vil du lese resten? Blå måne bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.lystforlag.no