Les starten av boken her!

richarD Bærug

Det ukjente eventyrlanDet i europa Svaneti rundt til fots og på ski FOTO richarD Bærug SjakÅ Margian

© 2016 Richard Bærug (tekst og foto) © 2016 Sjakå Margian (foto) © 2016 Forglemmegei Forlag ISBN 978-82-93407-10-2 Omslag: Goldalen i Svaneti. Foto: Richard Bærug Redigering: Kristin Brandtsegg Johansen Korrektur: Nina Holmedal, Astrid Skår Design og layout: Ilze Isaka Kart: Geoland, Sulakauri Trykket i Latvia.

Forglemmegei Forlag Forlagshuset i Vestfold AS Skreppestadveien 46 NO-3261 Larvik post@forlagshusetivestfold.no www.forlagshusetivestfold.no

4

Til minne om min mor Gudrun som gikk bort lillejulaften 2013 – midt mellom sommer- og vinterekspedisjonen

5

Sommereks

Vinterek ekspedis innhold

Sommerekspedisj

Innledning Gjengivelse av svanske steds- og personnavn Fakta om Svaneti Kart over Svaneti

8 10 12 14

Sommerekspedisjonen

DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG DAG

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22

Der kvinner ingen adgang har Det grunnlovsstridige morsmålet De døende kan se inn i framtiden Presidenten er febrilsk Verdens største biblioteksentusiast Massakren i Kalde Hele kroppen letter Da hele bygda drepte fyrsten Barn klatrer uten sikring Sex øverst på verdens engang mest utfordrende fjell Den vakre bygda ingen turister kommer til Aggressivt drikkepress på Maria Himmelfarts dag Det er noe som heter en gratis lunsj Strømmen forsvant i 1987 Regnet som aldri slutter Ingen unnskyldning godtas Det eneste avslaget på ferden Den spreke 125-årige flyktningen Endelig en jeger som ikke frykter fjellet Sur og fornærmet Lårene streiker like før mål Europas høyeste postbud

18 26 32 38 40 44 52 54 56 62 70 76 82 84 86 94 98 104 108 116 124 138

ekspe

vinterekspedisjon

6

spedisjonen

kspedisjo sjonen

jonen

vinterekspedisjonen

DAG 1 Isvinden angriper teltet DAG 2 Snøskredboka eller Bibelen?

DAG 3 Den verste katastrofen i moderne svansk historie DAG 4 Skandinaviske vikinger i Georgia DAG 5 Vi synker til lårene DAG 6/7 Det store ranet DAG 8 Hele bygda advarer oss DAG 9 I shorts i rasfarlig terreng DAG 10 Turens første «krise» DAG 11 Vi blir «innbruddstyver» DAG 12 Ikke sett folk på flere måneder DAG 13 Kun noen meters sikt i tåka DAG 14 Jeg gir etter for drikkepresset DAG 15 Fyllesjuk og innestengt på en utedo DAG 16 Otto vil bli muselege DAG 17 Stoppet av sikkerhetspolitiet DAG 18 Makthaverne skjuler svansk historie DAG 19 Plutselig blir alt hvitt DAG 20 Skole med to elever og fire lærere DAG 21 Brøt med ham som gjorde ham interessert i Gud DAG 22 Nok med én giftering DAG 23 Den alltid spanderende forretningsmannen DAG 24 Ti lari for å drepe en frosk DAG 25 Da skjer det DAG 26 Videre alene DAG 27 Tita – den svanske «kongsgården» DAG 28 Alene med ukjent mann i tre dager eller mer DAG 29 Bjørn!

DAG 30 Trege truger DAG 31 Lasja vil hjem DAG 32 E-post. Har vi noe sånt?

DAG 33 Zviad tenker så det knaker DAG 34 Bjørnene begynner å bykse DAG 35 Står av og til i vinduet og fyrer av noen skudd DAG 36 Hjemmebrent og hjemmelagde ski

140 152 156 162 168 174 180 188 196 200 206 210 212 218 220 224 228 236 238 244 252 260 268 272 278 284 290 294 300 302 308 312 318 324 332

edisjonen

nen

Etterord

339

7

innledning Jeg står foran en liten fjellkirke som er under oppføring.

Taket har ennå ikke kommet på plass. Forsiktig går jeg inn i den enkle kirken med et stille håp om å få et tegn på hva jeg bør gjøre. Jeg vender blikket opp der lette, svarte skyer krymper sammen mens de stadig endrer form mot en høyere bakgrunn av langsomt glidende lysegrå og nesten hvite skyer. Det er nå eller aldri. Følelsen hugger i meg. Av og til kommer enestående sjanser akkurat idet banene til himmelske stjerner krysser hverandre. Griper du ikke sjansen der og da, kan det gå tiår til neste gang.

Eller kanskje kommer sjansen aldri igjen. Jeg må ta en beslutning. Året er 2009. Jeg er på en tredagers fjelltur til regionen Svaneti i Georgia; området en rekke georgiere har fortalt meg er det vakreste i hele landet, med en beliggenhet så høyt og himmelsk at det ligger mer over skyene enn under.

Dette er Europas tak med fjelltopper på over 5000 meter og flere bebodde bygder på over 2000 meter. Slikt fins ingen andre steder i Europa.

Dagen før, på kontoret til den svanske turistforeningen i det største tettstedet Mestia, har jeg forsøkt å få tak i en fjellfører som kan vise meg litt omkring. Men ingen fjellfører i Mestia tar telefonen da den vennlige og hjelpsomme sekretæren på turistforeningen Sjårena Gvarlian ringer rundt. Til slutt tar Sjårena fram en liste over fjellførere i andre daler i Svaneti. Hun ringer og ringer, men ingen tar telefonen. Før plutselig en svarer. Det er fjellføreren Levan Argvlian fra Betsjvidalen vel to mil vest for Mestia. Han er hjemme og har tid til å vise meg rundt neste dag.

På veien tilbake fra de storslagne fossefallene nedenfor Osjbabreen neste dag spør jeg fjellføreren Levan hva han og familien driver med. Levan forteller at han er utdannet journalist, men i en landsdel uten aviser, radio eller fjernsyn, er jobbmulighetene få, og han har derfor tatt et fjellførerkurs hos den svanske turistforeningen. Samtidig har familien et hus stående tomt helt øverst i Betsjvidalen.

De vil gjøre det om til hotell, men Levan forklarer meg at de mangler litt kapital.

8

«Vi trenger en sponsor», sier han.

En sponsor, tenker jeg, tror han at noen bare vil komme og drysse penger sånn av seg selv.

«Ja, jeg har hørt at det fins dem som sponser både det ene og det andre, kanskje noen vil sponse oppussingen av huset vårt òg? Men det har ikke dukket opp noen sponsor ennå.»

Naivt, tenker jeg.

«Hva med å finne en investor, en som vil være med i prosjektet?» ymter jeg frampå.

Levan tier først litt, men jeg forstår raskt at det ikke er fordi han har noe i mot en investor. For Levan er sponsor og investor det samme; det de trenger er kapital.

«Hvor mye kapital trenger dere?» spør jeg rett fram og tenker at kanskje jeg kjenner noen som har en del penger til overs. «Å, svært mye», sier Levan langsomt og tier.

«Men hvor mye da?» forsøker jeg meg igjen, nå litt mer utålmodig.

Levan stanser opp. Kikker meg megetsigende og alvorlig rett inn i øynene og sier langsomt og andektig: «Tre tusen lari.»

Tre tusen lari, tenker jeg for meg selv og begynner å regne. Rundt tretten tusen norske kroner. Kan det stemme?

«Tre tusen lari?»

«Ja, tre tusen lari», gjentar Levan like alvorlig som før.

Jeg innser at dette kanskje er første og siste gangen i mitt liv jeg kan bli hotellinvestor. Grip sjansen, sier stemmen inne i meg. Samtidig får fornuften meg til å låse munnen før den plumper ut med noe som ikke er gjennomtenkt.

Så her står jeg i den takløse, lille fjellkirken og kikker opp mot himmelen over meg. Jeg kjenner ingen motstand ovenfra og føler at svaret er at jeg bør hoppe på og bli med.

Og jeg forstår tørt selvironisk at jeg nok også leter etter de tegnene jeg selv ønsker.

Da vi vandrer videre, forsøker jeg ikke å si til Levan at jeg allerede har bestemt meg. Jeg spør bare om vi ikke kan

ta en liten titt på huset, samtidig som jeg antyder at jeg kanskje kan hjelpe til. Han tar forsiktig opp mobilen og ringer broren Arkadi.

Framme ved huset fordufter raskt den siste rest av eventuell tvil. Jeg blir målløs. Selv om jeg har arbeidet noen år innenfor reiselivet, har jeg aldri i mitt liv sett en flottere beliggenhet for et hotell. Et beskjedent, men vakkert lysegult to-etasjes murhus med balkong troner majestetisk øverst på en blomstereng dekket av gule og blå markblomster. Bak hotellet reiser det 4710 meter høye Osjba (Ushba) seg – selve kongen av alle fjell i Kaukasus.

Før vi setter oss på balkongen i 2. etasje forteller jeg Levan og Arkadi at jeg kan skaffe de tre tusen lari som de mangler. De er enige i at skulle det bli noe overskudd av driften i framtiden, så kan vi dele det i tre. Vi har en avtale og tar hverandre i hendene. Samme kveld river jeg ut et ark fra en liten kladdebok jeg har med og forfatter for hånd raskt en liten samarbeidsavtale på russisk.

Mer symbolsk enn juridisk. Den undertegner vi, og et par dager senere tar vi den lokale minibussen de fire timene til nærmeste minibank. Den gangen lå den i byen Zugdidi i regionen Mingrelia, ikke langt fra Svartehavet.

Minibanken spytter ut de tre tusen lariene, jeg gir dem til brødrene og tar farvel. Jeg er blitt hotellinvestor.

Nøyaktig ett år etter at vi møttes, åpner vi hotellet som vi kaller Grand Hotel Ushba. Etter hvert som jeg kommer tilbake og blir mer og mer involvert, blir det mer enn tre

tusen lari som går med til oppussingen. Men et slikt funn av en gyllen fjellskatt helt øverst i det som jeg begynner å kalle Eventyrdalen fortjener hvert øre vi legger i det. Gjestene kommer. Stillheten og roen omgitt av en overveldende skjønnhet på alle kanter får folk til å komme igjen og igjen.

Jeg har vokst opp med ei tante Ragna i Steingata i Larvik, rett nedenfor barndomshjemmet til eventyreren og verdensfareren Thor Heyerdahl og ei tante Alice på en annen kant i Larvik som hadde polfareren Oscar Wisting som onkel. Sammen med Roald Amundsen ble han den første i verden til å ha vært både på Nordpolen og Sydpolen.

Mens jeg sitter og leser en bok om Fridtjof Nansens ekspedisjoner over Grønland og mot Nordpolen begynner jeg å leke med tanken på turer som er ugjort i Europas høyeste fjellområde.

Jeg forhører meg om noen har gått Svaneti rundt til fots. «Nei», ingen har hørt om noe slikt. Og Svaneti rundt på ski? «Nei, aldri», er svaret jeg får. Jeg spør min svanske venn, hotellkollega og skiekspert Sjakå Margian om han sammen med meg kan tenke seg å bli den første i historien til å gå Svaneti rundt til fots og på ski. Svaret er et umiddelbart «ja».

Slik fødes i 2012 ideen om to mindre, men unike ekspedisjoner – Svaneti rundt til fots sensommeren 2013 og Svaneti rundt på ski vinteren og våren 2014. Om dette og mer til handler denne boka.

9

gjengivelse av svanske steds- og personnavn Det regionale minoritetsspråket i Svaneti, svansk, bruker i likhet med statsspråket georgisk det vakre georgiske alfabetet. Før svanske steds- og personnavn når fram til det latinske alfabetet og norsk, har de ofte ikke bare gått gjennom det georgiske, men også det kyrilliske alfabetet.

Det sier nesten seg selv at det derfor ikke er uvanlig at svanske navn til tider gjengis på forskjellige måter på norsk.

I gjengivelsen av steds- og personnavn i Svaneti, har jeg så langt som mulig forsøkt å basere meg på uttalen i originalspråket. Svansk har bevart en rekke bokstaver som i georgisk har falt bort eller muligens aldri eksistert.

I svanske målformer brukes for eksempel inntil 18 ulike vokaler, i motsetning til fem som anvendes i moderne georgisk. Det betyr at vokaler som «æ», «ø» og andre fins i svansk, men ikke i georgisk. Som regel har de gått tapt på den veien svanske ord har tilbakelagt under oversettelse til andre språk. Da det svanske minoritetsspråket for tiden ikke har noen offisiell status i Georgia, har georgiske myndigheter basert seg på georgisk uttale i gjengivelsen av svanske navn i engelsk språkdrakt; slik de forekommer på trafikkskilt og i andre offisielle dokumenter.

Da norsk både har mange av de samme vokalene som svansk og i tillegg har fått en økende tradisjon for å basere oversettelser, spesielt av geografiske navn, på originalspråket, har jeg funnet det mest korrekt og hensiktsmessig å legge den norske gjengivelsen av svanske navn så nært opptil originalspråket svansk som mulig.

Det betyr at trafikkskilt i Svaneti, der den engelske skrivemåten er basert på oversettelse fra georgisk, kan skille seg vesentlig fra den norske skrivemåten jeg har valgt. Et eksempel er stedsnavnet «Døz» som kommer fra det svansk ordet «dGz». På engelsk har dette stedsnavnet blitt til «Dizi» gjennom det georgiske «dizi», da man på georgisk ikke har «ø», og fordi man på georgisk, i motsetning til svansk, legger til -i på endelsen av nær sagt alle steds- og egennavn. Det er i dag krefter i det 10

svanske samfunnet som ønsker at oversettelsen til engelsk og andre språk bør basere seg på originalspråket svansk.

Min gjengivelse av navn ligger trolig nærmere opp til den gjengivelsen man i framtiden vil få sammenliknet med den man har i dag.

En annen vokal som ikke fins i georgisk, men som brukes svært hyppig i svansk er «æ». I motsetning til norsk, der «æ»-lyden tidvis gjengis med «æ», tidvis med «e» (f.eks. «hær» og «her»), har jeg forsøkt å gjengi svansk «æ» konsekvent med norsk «æ». Den utstrakte bruken av «æ» på svansk forsterkes av at «-ær» også er flertallsendelsen for de fleste substantiv; akkurat slik tilfellet er i flere norske dialekter. En bok heter på svansk «læjr» (lAQr), mens bøker heter «læjrær» (lAQrAr).

Den skriftlige gjengivelsen av lyder i svansk er i motsetning til norsk ganske så konsekvent fonetisk. En vokal i svansk blir skrevet på samme måte stort sett i alle tilfeller, ikke som i norsk, der for eksempel ord som «låver» og «lover» uttales på samme måte, men skrives på to forskjellige måter.

Dersom en vokal i et svansk steds- eller personnavn uttales som «å» som i «år» og «åpen», har jeg så konsekvent som mulig forsøkt å bruke «å» i oversettelsen. Likeledes dersom en vokal i et svansk navn uttales som «o» som i ordene «ord», «ost» og «Gol», har jeg brukt «o» også i oversettelsen. Da mange stedsnavn i Svaneti har blitt oversatt til engelsk via den georgiske og ikke den svanske formen av ordet, og den engelske formen av og til har blitt kopiert inn i norske avis- og artikkeltekster, kan det bety at skrivemåten jeg har valgt i visse tilfeller skiller seg fra den man kjenner til. I slike tilfeller har jeg valgt å beholde den georgisk-engelsk influerte oversettelsen i parentes.

Eksempler er navnet på fjellet Osjba som på engelsk skrives Ushba, og navnet på bygda Osjgol (på engelsk: Ushguli), som er på UNESCOs verdensarvliste.

Foruten vokaler, har også svansk bevart mange konsonanter som har gått tapt i moderne georgisk, som

Grand Hotel Ushba om vinteren f.eks. «K» og «Q», som uttales omtrent som norsk «k» og «j».

Dette har ført til at stedsnavnet Ke som på svansk skrives «Ke», på georgisk skrives «xe», som dermed har blitt oversatt til engelsk som «Khe». Likeledes har stedsnavnet Agræj, som på svansk skrives «agrAQ», på georgisk blitt skrevet «agrai» og dermed på engelsk gjengitt som «Agrai».

– – – – – – – – – – – – – –

a aa æ ææ b g d e ee jå z t i ii

Svansk er et lite språk som snakkes av omtrent 40 000 mennesker i og utenfor Svaneti. Som et av de eldste språkene i Kaukasus har det gjennom tidene ofte blitt overkjørt av større språk. Forsøk på å utgi Det nye testamentet og annen litteratur på svansk har blitt motarbeidet. I dag er svansk av FN betegnet som utrydningstruet.

Det svanske alfabetet – – – – – – – – – – – – –

k l m n å åå ø øø p zj r s t

– – – – – – – – – – – – –

o oo ü üü v/w p/f k gh k/q sj tsj ts dz

– – – – – – – – – – –

ts tsj kh dzj f e j h w k (glottal lukkelyd)

– –

ø øø

11

Fakta om Svaneti

bulgaria

Tyrkia hellaS Syria kyproS middelhavet

Geografi: 4 389 km² (eksklusive Øvre Dældalen).

Del av Republikken Georgia. Grenser i nord til KaratsjajTsjerkessia og Kabardino-Balkaria i Russland, i vest til Abkhasia, i sør til Mingrelia og Letsjkhomi og i øst til Ratsja i Georgia. Lengste elver: Engor i Øvre Svaneti: 213 km etterfulgt av Tskhenistskali i Nedre Svaneti 176 km. Høyeste fjell: Sjkhara 5193 m. Største bre: Lekhzirbreen 23,26 km² (2014). Rundt 5 % dekket av isbreer (ca. 7 % i Øvre Svaneti, ca. 0,5 % i Nedre Svaneti). 50,67 % dekket av skog (46,98 % i Øvre Svaneti og 59,05 % i Nedre Svaneti).

Klima: Varme somre og milde vintre. Snø dekker de øvre bygdene fra november til april. Isbreene krymper.

Miljø: Trass i at regionen er kjent som den vakreste delen av Georgia, fins det ingen nasjonalpark, naturreservat eller vernede områder i Svaneti. Trolig skyldes dette alle naturressursene som landsdelen har.

Befolkning: 23 239 innbyggere i 2002 (inklusive Øvre Dældalen: 25 195), 51,3 % kvinner og 48,7 % menn.

Styreform: Del av Republikken Georgia, regionen styrt fra Tbilisi med svært begrenset lokalstyre. Georgisk lovgivning gjelder, men i mange saker har uskrevne svanske lover forrang.

Hovedstad: Mestia i Øvre Svaneti og Lølntekho (Lentekhi) i Nedre Svaneti.

Historie: Det svanske riket eller Storsvaneti (se kart 12

Sotsji

STorSvaneTi

Sokhumi (Dioscurias)

do

ri

Da DæL

Elbrus

LEn

Osjba (Ushba)

Mestia Sjkhara Lølntekho

or

li

armenia

ka

georgia Svartehavet

E

i st

Svaneti romania

nedenfor) hadde sin største utbredelse i tre perioder; i bronsealderen, i antikken og fra det 10. – 12. århundret i middelalderen. Det svanske riket skal til tider ha omfattet Engordalen, Tskhenistskaldalen samt Dældalen helt til dagens Sokhumi eller Sotsji i vest, områdene Karatsjaj og Balkaria i Nord-Kaukasus, områdene Ratsja og Letsjkhomi helt til dagens Satsjkhere i øst samt til havnebyen Poti ved Svartehavet i sør. Dette var det historiske Svaneti. Den greske geografen Strabon skrev rundt år 0 at svanerne kunne mobilisere en hær på 200 000 mann. Det kan antas at det svanske riket på denne tiden hadde en befolkning på rundt 1 million. Det svanske riket inngikk tidvis i allianser med naboland og var inntil det georgiske kongedømmets oppløsning i andre halvdel av det 15. århundre nært knyttet til Georgia. Bygdeting, der både kvinner og menn over tjue år kunne delta, fattet vedtak i viktige saker og valgte bygdelederen. En domstol bestående av meklere fattet dom i sivil- og kriminalsaker. Ingen tradisjoner for trelldom. Fra

kh

Svartehavet

Ts

ruSSland

ng

ukraina

Ko

moldova

Poti (Fasis)

en

Satsjkhere

begynnelsen av 1600-tallet var fyrstedømmet Svaneti i den vestre delen av Øvre Svaneti og Fristaten Svaneti i den østre delen av Øvre Svaneti nærmest å regne som uavhengige land inntil de etter hvert ble innlemmet i det russiske imperiet på midten av 1850-tallet. Svaneti ble i 1924 innlemmet i Sovjetunionen som en del av den georgiske sovjetrepublikken. Fra 1991 har Svaneti vært en del av Republikken Georgia.

Religion: Svaneti ble offisielt kristnet i år 533. De fleste er georgisk-ortodokse kristne, et mindretall baptister og Jehovas vitner. Svansk mytologi eller før-kristen gudetro lever fortsatt, delvis sammensmeltet med ortodoks kristendom.

Språk: Svansk er regionspråket og morsmålet til flertallet av befolkningen, men er utelukket fra skolevesenet og offentlig sektor. Av FN definert som utrydningstruet.

Svansk skal være det eldste bevarte språket i hele Kaukasus.

Svansk anvender det georgiske alfabetet samt en del ekstra tegn for å få fram de vokaler og konsonanter som ikke fins i georgisk. Georgisk er første fremmedspråk, undervisningsspråk i skolen og det offisielle språket i offentlig sektor. Russisk og engelsk forstås av mange. Økonomi: En stor andel av befolkningen lever av primærhusholdning med husdyr og landbruk. Svaneti eksporterer mye poteter og honning til andre deler av Georgia. Tømmereksport er viktig. Inntektene fra reiseliv har økt kraftig de seneste år og er i ferd med bli den viktigste inntektskilden for den svanske befolkningen.

Engor vannkraftverk på grensen mellom Svaneti, Mingrelia og Abkhasia dekker 46 % av Georgias strømbehov (2007).

Vel 19 % av befolkningen mottar pensjon eller sosiale støtteordninger.

Transport: Dronning Tamars flyplass i Mestia, veinett av varierende standard, ingen jernbane.

Valuta: Georgiske lari (GEL) Utdanning: Ingen universitet eller høyskoler, men grunnskoler og videregående skoler fins.

Kultur: Ikonmaleren Teodor som levde i andre halvdel av 1000-tallet og første halvdel av 1100-tallet er Svanetis mest kjente kunstner. Svansk polyfonisk (flerstemt) sang er høyt ansett internasjonalt. Muséet for historie og etnografi i Mestia har en enestående, rik samling av ikoner, kors og kunst. Ingen kinoer, teatre eller konsertsaler, men noen bibliotek fins. Bygda Osjgol (Ushguli) er på UNESCOs verdensarvliste.

Media: Det er ingen uavhengige aviser, radio- eller tvstasjoner på svansk eller i Svaneti.

Idrett: Svansk klatresport opplevde sin gullalder på 1960- og 1970-tallet da Mikheil Khergian (1932–1969) var en av verdens ledende fjellklatrere. Judo, bryting, håndbak samt skiidrett er svært populært.

Høytidsdager: Jul, det gamle nyttår (som feires etter den julianske kalenderen), lampråb (se bilde ovenfor), påske, St. Georgsdagen, hølisj og ligorke (Kvirikåb) er de viktigste av i alt 160 årlige høytidsdager.

Kilder: Aladasjvili, N., Alibegasjvili, G., Volskaja, A. (1966) Rospisi khodåzhnika Tevdore v Verkhnej Svanetii (Maleriene til kunstneren Teodor i Øvre Svaneti). Tbilisi: forlaget «Metsniereba» / Аладашвили, Н., Алибегашвили, Г., Вольская, А. (1966) Росписи художника Тевдоре в Верхней Сванетии. Тбилиси: издательство «Мецниереба» Georgias energidepartement, http://www.minenergy.gov.ge/index. php?m=349 Geostat – Georgias nasjonale statistikkontor Ivane Javakhisjvilis Tbilisi statlige universitet, Vakhusjti Bagrationis institutt for geografi, Dr. Levan Tielidze Ivane Javakhisjvilis Tbilisi statlige universitet, institutt for georgisk historie, Prof. Zviad Kvitsian Moseley, Christopher (ed.). 2010. Atlas of the World’s Languages in Danger, 3rd edn. Paris, UNESCO Publishing. Online version: http:// www.unesco.org/culture/en/endangeredlanguages/atlas 13

k a r aT S j a j - T S j e r k e S S i a D E n

S T O r E

Elbrus (5642 m)

E n F j E L L K j E D

K a U K a S i S K E

aosatsjober

nensker

) ra

n

E

sk

Tsalgmil (3993 m) Sjtavler (3993 m)

Br

D

n

En

EE

en

iSj

(n

rE

Br

Ts j o b

rola

Kv

gvandra

aB

iSj

Øvre dÆldalen (kodori)

Lr

Kv

Laråkka

E

EE

Khetskvara azjara

DÅ

D alær

abkhaSia

j

n

Tita

nakra

æ

L

K

Sakeni

Paled

Sgorisj

D

Kitsjkøldæsj Pær

Kær Øvre Mærgh

Døz

Devra

En

nedre Mærgh

Lakhmøld nedre Løha Øvre Løha

r go

Tskhømær

Dsjårkvæl

Ø v r e S va n e T i Kæisjd

Øvre Tsvirmind nedre Tsvirmind

Lesjnirasetra

Mogoldær

D E n

S v a n S K E narikasetra

nedre ved

Lai

mm

rda

Engo

E n

M i n g r E L S K E

F j E L L K

j

En

mingrelia

14

go

r

Dsjvær

georgia

Sommerekspedisjonens rute

Start og mål

Ekstra sommerrute (se etterord) Vinterekspedisjonens rute Hovedvei

Overnatting sommer Overnatting vinter Overnatting sommer og vinter

D

E

n

rEE

n

F j E L L K j E D Skomersetra

Tskhomald E

LaB

Laila (4009 m)

en

Øvre ved D

Etser

Bavari Mananaor

ruSSland

kart over Svaneti

kabardino-balkaria D

E

n

S

T

LE Kh zi rB rE En

O

r

E

K

OSjBaBrEEn nordre Osjba (4694 m)

a

KiTL

En

Tsjålæsj

L

zjabesj Tsjvabiæn

D

n

EE

Tetnoldplatået

Br

Dsjångha (5058 m)

Sj

En

hædisj

go

KaL

D

Kalde En

ipræl

go

r

Osjgol (Ushguli)

E n

i

al

h

sk

Keled

Ke l e d o l a

e kh

ni

st

s

Tsjvelp Panaga

Lødsj

Lølntekho L E T S j K h O M i K j E D E n

Benieri Tsjikaresj Mele Sasæsj Lermelsetra

Sjked L

ghåb natsoli

E

T

S

j

K

h

O

M

i K

D j E

E n

Tsjotkhara (3562 m)

Ts k h e n i s t k a l i

n e d r e S va n e T i

Laporpasset

Dadiæsj (3535 m)

Maam Tekal

Tsææn

j E D E n

Ts k

e

st ni

Kåroldæsj zagæråpasset zæskhv

F j E L L K

Tvib Møtsdi

ajlama (4547 m)

li

v a n S K E

K

ka

S

Sj

Ts

D E n

rEEn

r

KaaL

n

Sjkhara (5193 m)

Kaldesetra E B r E E n Karetapasset Ke

E

ha

jel

K a STetnold (4858 m) EBBr EEn

E

Tsvirmi Bågresj nækipær

j

MØLaKh

K

Lakhosjd

L

Latli

hatsval

E

n

E

Lendsjar

zjamosj

TSann

EE

j

Mestia

Osjkhvanær

Labskald

Lakhir

r rB

F

BETSjvi

S

E

Tvebisj Mazer gol golpasset

ÅDB

a

n

K

Grand Hotel Ushba

rE

E rE

Di

rB

K

hæ

SE

U

S

TS

TB ja L a

n rEE

i

gO LBr EEn

Søndre Osjba (4710 m)

raB

Sjkhelda (4368 m)

r aT S j a - l e T S j k h o m i 15

Sommereks

Sommer ekspedis ekspedisjo Sommerekspedisjonen

Sommereksped

16

spedisjonen Sommerekspedisjonen

reksp sjone onen

disjonen

17

SøndaG den 18. aUGUSt avgang: ankomst:

laveste punkt: 1585 m (bagvdanær) høyeste punkt: 2954 m (golpasset) distanse: 34 km

Tvebisj kl. 12:10 (1605 m) mestia kl. 22:30 (1545 m)

En tykk grøt over Goldalen

Tåken ligger som en tykk grøt over Goldalen. Sist jeg var oppe ved breen i enden av Betsjvidalen, favnet skodda seg sakte om meg som smygende spøkelser og rullet meg inn i et lydisolerende hvitt teppe. Da mistet jeg enhver retningssans og evne til å høre andres rop og tale. Jeg står på hotellbalkongen vår og skuer utover den sakte, sigende tåken. Heldigvis kan det av og til være nok å vente tålmodig noen minutter til det disige favntaket løser seg opp, letter og lister seg videre til nye ofre.

Jeg er fortsatt litt preget av morgenstresset. Det var så mye som måtte avsluttes på hotellet før jeg kunne legge i vei.

Jeg ser på klokka. Snart halv tolv. Nå må jeg komme i gang.

Det er viktig at jeg rekker fram gjennom Goldalen og over

el

go

d

Z agætkhomærpl atået

gol kirke (erkeengelens kirke)

o

l

d

a

Mazer

gol

Kh

golpasset

Dål

eT

Bagvdanær

sj Te

Tskhakzagær

18

Bæ

Osjkhvanær

lf

je

ll

et

Betsjvidalen

bd

iæ

lva

nasjtkåld

Kåroldpl atået

Me stia el va

rae

fj e l l

Tsjåkhold

G

Tvebisj

l

e

n

Grand Hotel Ushba

ra

va

golsetra

ael

le

lv

a

t ta

Staver fins på loftet. Der har jeg aldri vært før, men nå har Arkadi fått problemer med ryggen og kan ikke svinge seg opp i loftsluken som før uten stige. Så jeg må gjøre

sti

lva

raSle

Da man la ned langrennssporten

Me

D å lr a e

Sjikh

til Mestia på den andre siden av fjellet før mørket senker seg. Som den første etappen på en ukjent ferd rundt hele Svaneti på tre uker.

«Staver?» Hotellkollega Arkadi spør omtenksomt; han tenker alltid på hvordan andre har det. Det meste har jeg lagt fram til pakking på forhånd. Lett stresset putter jeg det ene etter det andre ned i ryggsekken. Stadig mer av det jeg har lagt fram, lar jeg ligge igjen ettersom sekken blir tyngre og tyngre.

re Po s j ko e l va

daG 1

Der kvinner ingen adgang har

Laghæm Mestia MESTia lufthavn Lantsjvæl

som svanerne – ett bein i vinduskarmen, det andre på et dørhåndtak, og så er det bare å løfte av loftsluken og heise seg opp mens beina dingler fritt. På loftet er det fullt av langrennsski og staver. I Svaneti fantes det engang en tradisjon for å lage treski kanskje mer levende enn i Norge, men i 1983 fikk langrennssporten seg en alvorlig knekk. Svanere ble visstnok så lei av å bli slått av russere i langrennssporet at de la ned hele sporten. I alle fall offisielt. Og det var først i 2011, da jeg begynte å samle inn ski hos norske venner og bekjente, at langrennssporten kom i gang igjen her oppe hos oss øverst i Betsjvidalen.

En snøscooter og en sporsetter importert fra Valdres som laget elegante klassiske spor fikk interessen ytterligere opp.

Jeg sier raskt adjø. Klokka viser alt tolv, og det er egentlig altfor seint for å rekke å gå over Golpasset til Mestia som normalt tar minst ti timer. Jeg må gå radig.

Tåka letter enkelte steder. Til og med den såkalte kongen av de kaukasiske fjell – Osjba-toppen (Ushba) – lar deler av tåkesløret falle.

Da jeg forstod hvor sleden skulle

Plutselig trer en kvinne og en mann ut av tåkehavet foran meg. De drar på et stort vognlass med høy og er på vei hjem til den skinnende rene leiligheten i bygda Mazer der jeg har vært flere ganger. Fruen jobber egentlig på bibliotek, men de siste månedene har hun trolig skapt større inntekter til familien ved å strikke luer. Noen av dem har vært til salgs i resepsjonen på hotellet, men de fleste av luene har gått til barna i idrettslaget i dalen. Som premier i skirenn. I begynnelsen fikk jeg disse luene strikket enten i Rīga eller i Norge da det var vanskelig å finne noen som var ordentlig flinke til å strikke luer her i dalen. Inntil ektemannen en kveld var på besøk og snakket varmt for kona som han mente var en ypperlig strikkerske. Ingen kunne strikke så fint som kona hans, sa han. Og de rosende ordene hans viste seg å stemme. Fort strikker hun også.

Hun kaster seg sultent over garnet hver gang jeg kommer med en ny porsjon. Og de finstrikkede luene er ferdige nesten før jeg får snudd i døra. Strikkere i Nord-Europa har latt seg imponere. Og prisen hun tar er en god del lavere.

Nå står hun og mannen foran vognlasset og ønsker meg god tur.

Sist jeg så dem gikk de foran et annet vognlass. Det var da jeg formulerte et av spørsmålene i spørreskjemaet 20

jeg har laget til bruk på turen. Da var det vinter, strålende solskinnsvær, og jeg var ute og gikk på ski med en svensk gjest. Som i et vintereventyr kom ekteparet kjørende i en stor slede nedenfor oss. Det minnet om et vakkert og falmet julekort fra gamle dager i Skandinavia.

Entusiastisk skulle jeg akkurat til å fortelle gjesten vår om dem; kanskje introdusere dem for henne. Men så forstod jeg med ett hvor de var på vei og hva som var i ferd med å skje. Jeg skiftet skispor slik at den svenske gjesten måtte vende seg oppover mot meg og ikke nedover mot den fine vintersleden. Jeg pratet i vei og håpet inderlig at gjesten ikke la merke til de to som var ute og kjørte slede. Jeg hevet stemmen enda mer og snakket uten stans mens jeg med det ene øret gjenkjente lyden av flasker som klirret mot steinene i elva i det hele vognlasset med flasker og annet søppel antakelig ble tømt i elva Dålra ikke langt unna. Den svenske gjesten fortsatte tilsynelatende sin naturskjønne skitur uten å merke noen ting. Jeg ville så gjerne at hun skulle fortsette å tenke positivt om Svaneti. Jeg pustet lettet ut. I gamle dager var folk i Svaneti trolig vant til å slenge matrester og annet organisk avfall ut til dyrene. Ettersom de fleste reparerte og tok vare på det de hadde, ble det ikke produsert store mengder søppel blant folk. Så kom den nye verdenen med glass- og plastemballasje. Og siden det fortsatt ikke fins noen utbygd offentlig renovasjonstjeneste fortsatte mange å gjøre det samme som før. Selv om ikke på langt nær alle svanere er tilhengere av en slik måte å kvitte seg med moderne søppel på. Følgelig ble ett av spørsmålene i spørreundersøkelsen jeg har med, hvor folk skal gjøre av plastflasker og annet søppel.

Spørreskjemaet som vi delte ut blant folk over hele Svaneti var turens lille, vitenskapelige del. Et 4-siders skjema fylt med 32 spørsmål om svansk språk, kultur og tradisjoner, utviklingen av reiselivet i Svaneti samt mer generelle spørsmål om likestilling, kjønnsroller, alkoholforbruk og bilkjøring ble besvart av mer enn 200 mennesker. Spørreskjemaet ble utarbeidet på to språk; svansk og georgisk. Så vidt vites var det første gang en slik spørreundersøkelse ble gjennomført i Øvre og Nedre Svaneti.

Kvinner ingen adgang

Jeg kommer inn i Goldalen og er oppe ved den fraflytta bygda Gol etter litt over en time. Elver og bekker bukter seg som rennende tykke, hvite melkestrømmer nedover dalens irrgrønne fjellsider. Flere har påpekt at til og med den grønnfargen som forbindes med Irlands landskaper blekner sammenliknet med de klare, skarpe grønnfargene som preger gresset, bladene og barnålene i den svanske urskogen.

Kirken i Gol er en av de få, om ikke den eneste, kirken i Georgia der kvinner ikke har adgang. Mange er enige om at det ikke er riktig, men ingen er rede til å endre den gamle praksisen. En gang for lenge siden skal bygda ha blitt rammet av dårlig vær og ulykker. Og noen skal høylytt ha forkynt at det må ha vært Guds sinte svar på at en kvinne hadde gått i kirken da hun hadde menstruasjon.

Dermed forbød man kvinner å tre inn i kirken. Troen på sammenhengen mellom kvinners menstruasjon og Guds vrede har fortsatt sterkere innflytelse på folk flest enn de kanskje mer rasjonelle argumentene til dem som ønsker å oppheve forbudet. Så kvinner får værsågod å finne seg i å holde til i et lite tømmerskur nedenfor selve kirken når mannfolka går i kirken i Gol. Noe som ikke skjer så altfor ofte. Det er i grunnen kun tre ganger i året at kirken er åpen; de tre første tirsdagene etter påske, de såkalte Golatækhesj eller Goltirsdagene.

Jeg var her på en av de tre Goltirsdagene i fjor. Både menn og kvinner kom valfartende. Noen til fots, andre på hesteryggen eller i bil. De kom fra bygder både nært og fjernt. Det så ut som alle kom til Gol for å be til Gud om at undre måtte skje. Noen bad om at sinnssvake måtte bli åndsfriske, andre at barnløse måtte få barn eller at gamle plager måtte forsvinne. På vei oppover mot kirken passerte jeg stadig folk som hadde med seg søte, små, hvite og svarte lam. De pep og bæet der de ble dratt oppover i tau festet rundt halsen. Noen av dem satte seg på bakbeina og nektet å gå oppover; andre forsøkte å rømme i alskens retninger. Det var som om de visste hva som skulle skje.

Dette var deres siste vandring. Lammene skulle slaktes og nytes etter at folk hadde bedt om det de ønsket. Som en etterlevning av en tradisjon med å ofre lam til Gud eller de gudene svanerne hadde før den kristne Gud – eller en blanding av begge deler. Flere svanske kirker har dyrehoder på fasaden. Førkristne tradisjoner henger godt igjen selv om kristendommen kom til Svaneti allerede på 500-tallet. Vi

skal ikke lenger enn til vår egen nordiske julefeiring, som er en god blanding av minnet om Jesu fødsel og en hedensk offerfest midtvinters, for å finne en parallell.

De grillede lammene gikk ned sammen med arækh som er svansk brennevin basert på røtter, epler eller pærer. De fleste satt på lange plankebenker ved langbord som var rigget til på ei slette like ved kirken. Av og til tok noen av mennene seg en tur innom den lille kirken, mens kvinnene bad og festet små lys til veggen inne i det lille trebygget nedenfor kirken. Det ble mye brennevin. Dette var også en av de mange dagene da folk skålte og mintes kjente som hadde gått bort, skålte for Gud, erkeengelen og St. Georg, for barn og kvinner, eldre og framtiden. De fleste satt rolige og drakk, mens noen ble hissige og kunne godt tenke seg en liten slåsskamp for å avgjøre hvem som hadde rett. Alle var hyggelige mot meg og bad meg på både lammekjøtt og dram. Det var kun en dame fra Mazer som ble litt aggressiv da hun forstod at jeg ikke var ortodoks kristen. «Er du katolikk?» slynget hun ut som det skulle ha vært den verste ting på jord. «Nei, ikke katolikk.

I Norge er de fleste protestanter», svarte jeg nesten litt beroliget. Det var som om damen da frikjente meg fra den verste kategorien, selv om hun ikke hadde noen anelse om hva en protestant kunne være. Kanskje en annen vantro sekt? Samme hva jeg sa for å understreke at vi begge var troende kristne, fortsatte hun å ture fram med at det kun var de ortodokse som var de rette kristne. Alle andre, lot hun meg tindrende klart forstå, måtte nærmest betraktes som vantro. Hotellkollega Arkadi likte situasjonen dårlig.

Han forsøkte å glatte over og fortalte meg at damen var kjent for å være litt vill og gal, spesielt når hun fikk litt for mye innabords.

Bare vi fører videre den rette tro

Der og da oppfattet jeg damen som et unntak, men senere har jeg skjønt at svært mange både i Svaneti og ellers i Georgia er oppdratt til å tro at de ortodokse kristne er de eneste ordentlige kristne i verden. En gang i ei bygd lenger øst i Svaneti fikk jeg noen spørsmål som fikk meg til å sperre øynene opp. I stua satt folk og pratet og varmet seg rundt en vedovn. Av og til kastet de et blikk bort på tv-en som stod på der en georgisk ortodoks prest holdt et timelangt monologprogram om ortodoks kristendom.

Jeg fortalte at også folk i Norge er kristne, men at vi har få ortodokse. «Er dere katolikker?» spurte den lokale læreren.

21

«Nei, de fleste er lutheranere eller protestanter.» Svaret så ikke ut til å skape noen større forståelse. Det virket som han visste at katolikker var kristne, men ikke av den rette sorten; andre grupper hadde han ikke noe særlig begrep om. «Leser dere Bibelen?» spurte læreren. For et merkelig spørsmål, tenkte jeg og pakket ut den lille Bibelen på norsk som jeg hadde liggende i ryggsekken. Læreren så overrasket ut og ga den videre til bygdepresten som satt nærmere ovnen.

«Har dere kors og?» Da jeg svarte at ja, vi har både Bibel og kors, merket jeg at den ortodokse presten febrilsk begynte å forklare noe for de forbausede tilstedeværende. Jeg sa til læreren at disse heller uvesentlige forskjellene mellom protestanter, katolikker og ortodokse var skapt av oss mennesker, at vi alle er like framfor Gud, og at han nok ville ha satt pris på om vi kristne la mer vekt på hva vi hadde felles enn det som skilte oss. I Rīga, fortsatte jeg, der jeg har bodd i mange år, er det ofte økumeniske gudstjenester med deltakelse av katolske, protestantiske og ortodokse prester.

De veksler på å ha fellesgudstjeneste i hver sin kirke. «Så bra», utbrøt læreren. Da presten ved siden av forstod hva vi snakket om, fyrte han av: «Det er økumenikk!» Som om det skulle vært et skjellsord.

22

Det var som læreren etter denne reprimanden fra presten hadde blitt minnet på at han ikke måtte flørte med de «vantro». Han rettet seg opp, blunket litt med øynene mens han husket på å forklare for meg at den ortodokse tro beviselig var den rette siden stearinlysene tentes av seg selv hver jul i en ortodoks kirke i Jerusalem. Da jeg forsiktig sa at jeg hadde lest at de bruker samme kjemiske reaksjon i teatrene for å få en slik forsinket påtenningseffekt, ble læreren opprørt. «Hva er det du sier for noe, gutt!» Han var rystet og ristet på hodet over en slik fornærmelse. «Og hva med det ortodokse ikonet av St. Miron som gråter? Etter bruddet mellom ortodokse og katolske på 1000-tallet gråter ikke lenger de katolske ikonene, bare de ortodokse.» Med dette måtte vel all tvil være feid til siden: «Jesus var ortodoks og alle kristne var den gangen ortodokse», fortsatte læreren idet han oversatte hva presten hadde sagt. «Så brøt katolikkene med de rettroende. Vi, de ortodokse, forble de eneste som førte videre den rette tro fra Kristi tid.» «Men det fins jo meningsforskjeller også innenfor den ortodokse kirke», forsøkte jeg. «I Russland støtter ledelsen i den ortodokse kirken Putin i hans krigføring i Ukraina, i Georgia har de ortodokse et annet syn.» Det argumentet virket helt

Fingrene stivner i kulda

uinteressant og ble ikke kommentert, presten og læreren begynte isteden å legge ut om hvordan Jesu likklede og jomfru Marias klær var knyttet til Georgia, og når Jesus ville komme tilbake for å dømme de levende og døde, ville han nok gjenoppstå i Georgia. Jeg ymtet frampå at jeg ikke kunne huske at Jesus noe sted i Det nye testamentet hadde snakket om verken georgiere eller nordmenn, men at vi alle hadde samme verdi, og at vi alle hadde våre synder; protestanter, katolikker og ortodokse. Jeg tidde og innså samtidig at folk måtte ha blitt matet med så massiv og ensidig informasjon at mine små innvendinger uansett ville bli blåst over ende og glemt. Sett i lys av georgiernes enestående gjestfrihet, kunne jeg ikke annet enn å undres over en slik proteksjonistisk og fiendtlig innstilling til andre kristne, skjønt det først og fremst var katolikkene den hatske holdningen så ut til å gå ut over.

Jeg legger Gol bak meg og vandrer videre. Stadig høyere.

Det er godt å kunne skue utover og se ned på bygdene der folk bor, akkurat som det av og til er godt å heve seg litt over sin egen bakgård, kjenne den friske vinden ta tak, tenke kritisk, få litt perspektiv og avstand til navlebeskuelsen, som vi finner i alle land – både i Norge og Georgia.

Jeg nærmer meg Golsetra. Det regner. Jeg er våt. Det begynner å bli kaldt. Så godt det kunne vært å komme inn på en av seterhyttene noen minutter og få varmet meg litt, tenker jeg, men da det ikke stiger noen røyk opp fra pipene innser jeg at seterdriften er over for i år, og kanskje var det seterfolket på vei nedover med en flokk grisunger jeg møtte rett ovenfor kirken? Det er bare å gå videre og ta til høyre oppover mot Golpasset. Her er den svanske turistforeningens løypemarkering litt springende, men så lenge en ikke forventer hvite og røde fargeklatter på hver stein oppover går det greit. Passet på 2954 meter kommer plutselig og brått på. Jeg får ikke av meg sekken. Et stadig kaldere regn har gjort fingrene stive og nesten følelsesløse.

Jeg forsøker å varme dem i munnen og under armene.

Bruker tennene til å fikle fram slalåmhanskene jeg har i sekken. Sakte kommer følelsen tilbake. Regnet løyer i det jeg skifter til tørt tøy.

Løypemerkingen nedenfor passet er fortsatt litt i hytt og pine. Etter en stund finner jeg ikke den merkede stien og tar meg nedover den bratte og glatte, gresskledde fjellsiden via et elvefar. 500 høydemetre lenger nede får jeg øye på den merkede turstien litt lenger sør. Den løypetraseen ser også best ut med tanke på skikjøring vinterstid – minst rasfarlig.

Jo lenger ned jeg kommer, desto mer kommer varmen tilbake. Jeg spiser niste og klatrer opp bekker. Det virker som løypa er best merket i lett terreng.

Kun fly i godt vær

I åtte-tiden om kvelden kommer jeg til platået over Mestia – den største byen eller tettstedet i Øvre Svaneti.

Store okser går og gresser. Osjba-fjellet (Ushba) med de to tvillingtoppene som titter fram idet regnværet letter virker enorme her oppe. Først i ti-tiden på kvelden er jeg nede i Mestia. Månen skinner på det høye, pyramideformede Tetnold-fjellet i øst, og det lyser fra flyplassen. I år har den nesten stått ubrukt. Det kanadiske flyselskapet som fikk lisens og statssubsidier for å fly i fjor, fikk ikke forlenget kontrakten med staten etter regjeringsskiftet i fjor høst. Flyvningene var ganske uforutsigbare da pilotene måtte kunne se de høye fjellene omkring for å kunne fly.

Følgelig ble mange avganger utsatt og innstilt – til mange passasjerers frustrasjon og fortvilelse. Noen har fortalt meg at den utenlandske eksperten som skulle planlegge det moderne navigasjonssystemet på flyplassen, plutselig 23

gikk hen og døde. Etter ham var det ingen som kunne ta over, og flyplassen i Mestia ble foreløpig uten det nødvendige navigasjonssystem for flyvninger i dårlig eller skyet vær. Flyplassansatte har avvist denne versjonen, men uansett har mangel på forutsigbare flyvninger delvis revet bort beina på den forventede veksten i reiselivet. Og ikke så mange som staten hadde ønsket har fått se alle de vakkert opplyste svanske tårnhusene i Mestia om kvelden og natten.

Den svanske Sophia Loren

Til slutt kommer jeg fram til huset til foreldrene til Sjakå Margian. Sammen skal Sjakå og jeg gå rundt hele Øvre og Nedre Svaneti de neste ukene. Foreldrene til Sjakå; moren Nazå og faren Vitja er hjemme. Moren er en lokal, svansk utgave av Sophia Loren – elegant, slank og vakker. Hadde hun fått en av Sophia Lorens flotte hatter på seg ville hun nok ha vekket enda mer oppsikt vandrende omkring i Mestias gater. Men hun har ingen hatt, og må snarere ta skautet på når hun av og til skal ut og melke eller stelle dyra. Nazå er lærer og viserektor på en av de videregående skolene i Mestia. I kveld virker det som et lite støvdryss av trøtthet og utmattethet har lagt seg over Nazås fine ansikt. Selv om det er sommer og ferietid for lærere, er sommeren en travel tid for Nazå. Hun og mannen bor i en av de vakreste delene av Mestia med en deilig hage og høye, stolte, svanske tårn på alle kanter. Det høyeste tårnhuset, et sjuetasjes bygg fra middelalderen, ligger like bak huset.

Hele sommeren kommer det slektninger fra fjern og nær på besøk. De fleste blir gjerne noen uker eller måneder.

Og Nazå føler ansvar for at alle gjestene skal få nok og god mat og på alle måter ha det bra. Hjemme i huset er det som arbeidet aldri tar slutt.

Bulldoserrenovasjon

Nazå betror meg at hun gjerne skulle ha hatt litt ferie selv – aller helst noen deilige dager ved Svartehavet. Øynene hennes lyser opp. Men snart synker blikket tilbake i hverdagen, og hun forteller at neste dag skal hun male taket hvitt i det nye gjesteværelset hun og Vitja har laget ved å dele familiens store soverom. «Og snart begynner skolen igjen», konstaterer Nazå. «I år begynner vi 2. september, mens elevene begynner to uker senere. Vet du hva, jeg har hørt at i Japan vil lærerne om 40 - 50 år helt bli erstattet av roboter.» Jeg er ikke sikker på om Nazå ser på dette som en 24

drøm eller trussel der hun sitter og tenker på alt hun må gjøre i morgen, men ymter frampå at den menneskelige faktor og nærhet neppe kan erstattes fullt ut. Vi tier litt før jeg med et smil sier at om japanerne akter å gjennomføre dette i løpet av 40-50 år, så skulle vel dagens hyperaktive georgiske president Mikheil Saakasjvili gjerne ha gjennomført en slik reform i Georgia i løpet av ett år. Nazå smiler. Men vi vet begge at hans presidentperiode løper ut i oktober, så en slik reform vil han neppe rekke å initiere.

Selv om han virker svært opptatt av hva slags ettermæle han vil få. Det synes som han ønsker å bli husket som Mikheil Byggeren, som en historisk parallell til David Byggeren eller David IV, Georgias sagnomsuste konge fra 1089 til sin død i 1125. Men mange vil hevde at han fort kan bli husket som Mikheil Ødeleggeren. Hans visjon om å omgjøre Mestia til en alpeliknende ferieby betød at han de siste par årene begynte å øse inn enorme summer til oppussing av bysentret i Mestia fra presidentens egen pengepott på statsbudsjettet. Og presidenten hadde som vanlig altfor liten tid til en skånsom og varsom arkitektonisk oppussing; så det endte snarere opp med en bulldoseroperasjon der store deler av fasadebygningene i de sentrale gatene i sentrum ble revet før presidentens yndlings- eller hoffarkitekter fikk tre inn og boltre seg med å skape et slags AlpeDisneyland – et bysentrum som kunne minne om alpebyer i Sveits og Østerrike med enkelte elementer fra arkitektur andre steder i Georgia. Mange syntes det var flott og ble

fra seg av begeistring, mens utenlandske arkitekter jeg har møtt har kommet hoderystende fra møtet med det nye Mestia. Mens sentrum ble renset for gammel arkitektur, var oppussingsarbeidet høyere opp i byen mer skånsomt.

Her fikk gamle, ærverdige svanske tårnbygg stå omkranset av nye trekonstruksjoner som relativt harmonisk gled inn i omgivelsene. Da hovedsakelig fasadebygg ble tilgodesett med statlige presidentstyrte midler, mente skarpe tunger at det hele så ut som en typisk potemkinlandsby oppkalt etter vennen og elskeren til den russiske keiserinnen Katarina den store, som på slutten av 1700-tallet, ifølge en legende, lot kulisser som skulle forestille levende landsbyer bygges for å imponere Katarina og hennes følge under en reise til det som i dag utgjør søndre del av Ukraina.

Fasadepolitikk er kanskje det rette ordet for presidentens hastverkspolitikk der han i et imponerende tempo innførte og gjennomførte den ene reformen etter den andre. Ofte kunne det virke som tempoet var så høyt at alle som skulle gjennomføre reformene ikke klarte å holde følge med presidentens enorme energi og heseblesende innfall. Spesielt foran parlamentsvalget høsten 2011 ble resultatet ikke sjelden at en provisorisk nyoppført vegg eller avdeling på et nytt sykehus ble revet så snart presidenten med de statskontrollerte tv-teamene på slep hadde svingt ut av sykehusdøra. Sykehuset var jo langt fra ferdig til åpningen, eller for den sak skyld påbegynt, før presidenten ville komme på besøk for å se på det ferdige resultatet. Mange tv-tittere i georgiske hjem

slukte nok villig informasjonen de ble servert og lot seg imponere over alt presidenten nesten personlig klarte å få til på rekordtid, men stadig flere begynte å fortelle vitser om alle de provisoriske kulissene og veggene som hoffet av tv-reportere med seriøse og tilsynelatende imponerte miner villig rapporterte fra. Presidenten ville liksom så gjerne innføre demokrati og gjenoppbygge landet på rekordtid etter år med forfall og krig. Mye fikk han til, mye gikk over stokk og stein, og demokratiet ble nok ofte forsøkt innført med heller udemokratiske metoder. Valget endte med et sviende nederlag for presidentens parti.

Bryllup på gang

Nazå lar meg forstå at det neppe blir noe luksusopphold på et deilig hotell i bruset fra et varmt og innbydende Svartehav i ukene som kommer. I år er det ikke bare strømmen av ferierende slektninger som er grunnen, men det forestående bryllupet til eldstesønnen Giorgi som skal gifte seg med journalisten Irinka fra Tbilisi. Turtelduene har bestemt at de skal gifte seg i slutten av september, om litt over en måned. Nazå virker alt sliten, selv om hun er glad på sønnens vegne. Hun vet ikke helt i hvilken ende hun skal begynne. Et bryllup i Svaneti samler vanligvis flere hundre gjester. Nå skal selve bryllupet holdes i Tbilisi med rundt 150 gjester. Men det vordende brudeparet kommer nok til Svaneti før det for å vies i en idyllisk, liten fjellkirke.

Nazå får nok å holde fingrene i og forberede i ukene som kommer.

25

daG 2

Det grunnlovsstridige morsmålet

MandaG den 19. aUGUSt avgang: ankomst:

laveste punkt: 1380 m (broen over mestiaelva) høyeste punkt: 2099 m (kirken ved kakhrpasset) distanse: 15 km

mestia (laghæm) kl. 13:09 (1545 m) Tsjvabiæn kl. 18:58 (1644 m)

Opptil sju år for et bilspeil

Ts

khik bek ken

zardlæsj Laghæm

Kakhr

Mestia lufthavn

muséet for etnografi og historie

26

kristuskirken

artskhel

Lantsjvæl MESTia

Mørsjkel

ghvebra Møl

k

a hor

Mølakhdalen

Kho

ræs

j

Mest iael va

Før vi kan komme av gårde mandag morgen, må Sjakå innom politistasjonen i Mestia for å avlegge fingeravtrykk.

Det var høsten 2011 i Tbilisi Sjakå og en god venn en sen fredagskveld kom gående hjemover med litt for mye alkohol i kroppen. De kom borti en bil og fikk ødelagt et av bilspeilene. Ingenting å skryte av. De ble iakttatt og meldt til politiet som straks kom og arresterte dem. Da alkoholen var i ferd med å sige ut av kroppen, gikk det gradvis opp for Sjakå og vennen hva dette kunne føre til. I henhold til den georgiske lovgivningen, som noen år tidligere hadde blitt endret, var et skadet bilspeil, som det ville koste et par hundrelapper å reparere, nå likestilt med et biltyveri.

Fengsel i sju år for noe som i andre europeiske land stort

sett ville resultere i en pengebot.

Familie og venner var i sjokk. Sjakå var kjent som en kjernekar, godt likt av de fleste. Av utseende lik en ung utgave av Tom Cruise; av karakter en sindig mann som sjelden eller aldri hevet stemmen, men som med sin sinnsro og tillitvekkende oppførsel klarte å mekle mellom folk som ikke kunne bli enige. På hotellet vårt der han jobbet om sommeren, var han kanskje den som best forstod hva reiseliv egentlig innebar, og hva som krevdes for at Svaneti skulle utvikle seg til et suksessrikt reisemål.

En dyktig slalåmkjører og sønnesønn av en av Svanetis og Georgias mest kjente fjellklatrere. Nå kunne den 23-årige unggutten risikere å bli sittende i fengsel til han ble 30 år. Å finne en god forsvarer av en advokat var lettere sagt

Lakhir zjamosj

Tsjålæsj St.georgs kirke

Tsaldæsj Madsjvdiær Tsjvabiæn kristuskirken

zjabesj

erkeengelens kirke erkeengelens kirke

27

enn gjort. I 2011 endte så godt som alle rettssaker med det påtalemyndigheten foreslo, 99 % av alle tiltalene endte med at tiltalte ble dømt. Det nære forholdet mellom påtalemyndighet, dommere og stat, gjorde også at det såkalte systemet med tiltalepruting eller «plea bargain», etter hvert antok heller groteske former og ble en sikker måte for staten å tjene store penger på folks ulykker gjennom rettssystemet. Et system Georgia hadde innført delvis etter amerikansk mønster noen år tidligere, der den siktede kunne prute med påtalemyndigheten om en mildere tiltale gjennom å betale en større sum til staten og samtidig erklære seg skyldig. Noen ville også kalle det en form for korrupsjon satt under offentlig kontroll. Presset av påtalemyndigheten gjennom en svak forsvarsadvokat kom forslaget om at det ville være best å tilstå og betale 3000 lari, som påtalemyndigheten forlangte, for å endre tiltalen fra 7 til 4 år. Raskt innså familien til Sjakå hvor håpløst det ville være å kjempe mot det store systemet, pengene ble overført, en farse av en ekspressrettssak fant sted, og Sjakå ble dømt til 4 år for å ha skadet et bilspeil, hvorav 2 år betinget.

Vold i fengslet

Sjakå ble satt i det beryktede Gldani fengslet i Tbilisi med 8000 innsatte. Mistanker om mishandling og mistenkelige dødsfall i fengslet påpekt både av georgiske og internasjonale organisasjoner gjorde mange bekymret, men Sjakå forsikret broren Giorgi gjennom en glassvegg i de få månedlige møtene som var tillatt at alt var i orden.

Etter at en firedel av hele befolkningen i Mestia skrev under på et brev om å slippe Sjakå ut av fengslet umiddelbart, og flere utenlandske diplomater og georgiske politikere engasjerte seg i saken, ble Sjakå sent i august 2012 sluppet ut av fengslet gjennom et amnesti fra presidenten. Da skulle det snart vise seg hvor grunnløse Sjakås forsikringer overfor broren hadde vært. Samtidig med at han kom ut av fengslet, ble sjokkerende bilder fra en video, som var smuglet ut av fengslet av en tidligere fengselsbetjent, vist på en georgisk fjernsynskanal. Volden som ble vist ble hovedsak i den georgiske valgkampen, og var med på å snu den politiske vinden i retning av den daværende opposisjonen. Folk som ofte hadde vært redde for å snakke høyt om maktmisbruk, hadde fått nok.

Sjakå fortalte meg hvordan alle innsatte ble banket opp hver fredag da fengselsansatte ønsket å leke seg med 28

de innsatte. Få eller ingen protesterte, det ville bare føre til at de ble enda hardere behandlet, det vil si trolig voldtatt med en stav. Så det gjaldt å samle alle krefter og holde ut de minuttene hver fredag slagene fra fengselsvokterne haglet over hele kroppen. Etter at fengselsvokterne var ferdige, kom fengselslegen, og de innsatte i cella måtte underskrive på dokumenter at den og den fangen for trettende eller tjuende gang hadde falt ned fra overkøya og derfor hadde fått store blåmerker over hele kroppen utenom i ansiktet.

Trolig visste alle som jobbet innenfor fengslets murer hva som foregikk, sannsynligvis også de politikerne og statsansatte som hadde ansvaret for fengselsvesenet. Selv om de alle som en, inklusive presidenten bedyret sin uskyld da saken eksploderte i media. Fengslene hadde blitt et sted å sette bort dem som ikke støttet den styrende regjeringens og presidentens linje. I ukene før valget høsten 2012 fikk jeg inntrykk av at omtrent annenhver forretningsmann eller andre som aktivt støttet opposisjonen ble arrestert for ikke å underkaste seg politiets ordre på gata og effektivt låst inn i fengslet til valget var over. Denne praksisen skadet nok regjeringspartiet mer enn den gavnet det.

Nå slentrer vi nedover mot sentrum av Mestia til politistasjonen. Vi vandrer forbi mange nyoppussede og nyreiste hus som er finansiert gjennom presidentens pott på statsbudsjettet. Noen ser ut til å stå tomme, andre bor det folk i. «Hvem eier dette huset?» spør jeg idet vi går forbi et staselig og stort hus på hovedgaten. «Det er den tidligere ordføreren i Mestia», svarer Sjakå.

Navnet bringer tilbake minner fra desember 2010 og framover da den finlandssvenske bibliotekaren Kristina Virtanen og jeg forsøkte å skaffe litt internasjonale midler til en nesten forlatt og nedstøvet biblioteksektor i Øvre Svaneti.

Finland er et foregangsland innenfor biblioteksektoren og Kristina har de siste 20 år jobbet aktivt fra finsk og nordisk side med å reformere bibliotekvesenet i både Baltikum og deler av Russland samt andre steder som tidligere lå bak jernteppet. Det fins knapt en person i Europa som har mer erfaring enn henne på dette området. Hun er en sann ressursperson.

Bibliotekarer forbys å delta på finsk seminar

Dramatikken begynte da vi i desember 2010 inviterte til et todagers bibliotekseminar, den første dagen i Mestia og den andre dagen på hotellet vårt i Betsjvidalen. Interessen var stor blant lokale bibliotekarer den første dagen, men

den andre dagen nærmet klokka seg ti, tiden for starten på seminaret, og fortsatt hadde ingen dukket opp. Da ringte plutselig telefonen. Den svansk-georgisk-engelske tolken på seminaret, Nana, tok telefonen og fortalte at bibliotekdirektøren i Mestia, Ninå Kvitsian i all hast hadde måttet dra i et møte til Zugdidi, og kanskje videre til Tbilisi, derfor kunne ingen bibliotekarer komme den dagen. Kristina var himmelfallen. Vi så på hverandre. «Hva er nå dette? Hva skal dette bety? Visste hun virkelig ikke dette i går? Kunne hun ikke ha sagt ifra?» Kristina var bestyrtet. «Hvorfor kan ikke de andre komme?» sa jeg og ringte Ninå.

Hun svarte at hun skulle undersøke om de andre kunne komme og ringe tilbake om fem minutter. Tolken Nana kom inn og skjønte at jeg hadde ringt. Hun hvisket lavt til meg på russisk slik at Kristina ikke skulle forstå, at grunnen til at bibliotekarene ikke hadde kommet var en helt annen. «De har forbudt dem å delta. De har forbudt dem å ha kontakt med dere. Siden seminaret også er på svansk.»

Nana fortalte at de hadde ringt til Ninå og sagt at de alle ville miste jobben om de gikk på seminaret og at det skulle komme en avisartikkel. «Ikke si det videre til Kristina», ba Nana. «Jeg kan ikke lyve», svarte jeg. «Jeg kan ikke holde dette hemmelig for Kristina og de andre.»

Jeg fortalte Kristina hva som hadde skjedd. Både Kristina og jeg var lett sjokkert over en slik reaksjon på at arbeidsspråket på seminaret i tillegg til georgisk og engelsk også var svansk, minoritetsspråket i regionen. For Kristina var det bare normalt og i tråd med moderne, nordisk og europeisk praksis å vise respekt for et lite minoritetsspråk.

Hun som var finsk med svensk som morsmål, visste hvor mye det kunne bety for mange å ha muligheten til å uttrykke seg på sitt eget morsmål på konferanser og seminarer og i andre offentlige sammenhenger.

Hotellkollega Arkadi kunne ikke forstå det heller. «De kan jo godt snakke georgisk de som vil, slik som i går», sa han. «Hva er galt med svansk?» Vi ble alle sittende å tenke at dette var en overreaksjon og lurte på hvem som hadde ringt Ninå; hvem var disse «de»?

Nana kom inn og sa at de satt på biblioteket og avventet situasjonen. De hadde lyst til å komme. Nana ringte tilbake til Ninå og sa de fikk manne seg opp.

Bibliotekarene tar sjansen på å miste jobben

Bibliotekarene kom. Til og med bibliotekdirektøren og de mest ivrige fra første dag av seminaret anført av de sterke og

trauste damene Golå og Tamar. De ga blaffen i trusselen om å miste jobben. I tillegg kom ordføreren og rektor ved den videregående skolen i Latli, det nest største tettstedet i Øvre Svaneti samt bibliotekaren fra skolen øverst i Betsjvidalen.

Ikke så mange, men det var sterke folk, som risikerte jobben for å delta på et helt vanlig bibliotekseminar.

Vi fikk napp på biblioteksøknaden og fikk internasjonale midler til å styrke bibliotekvesenet i Øvre Svaneti. Da vi skulle holde kick-off møtet hadde vi fått ja til å bruke det lyse og varme møterommet i 2. etasje på det flotte nye justisbygget i sentrum av Mestia. Inntil vi fikk beskjed noen timer før åpningsmøtet at vi ikke kunne ha møtet der, at lokalet var opptatt. Igjen så Kristina, som for egne midler har kommet hele veien fra Finland for å delta, på meg med høyst forundrede øyne. Vi forstod med en gang at noen på nytt hadde satt foten ned. På en guffen og kald novemberdag i 2011 ble vi henvist til et annet møtelokale uten oppvarming. Etter flere timer hutrende med ytterklærne på fortalte prosjektlederen Tamona Kakhberidze meg i pausen at ordføreren i Mestia hadde sagt at prosjektet var bra, men av vi måtte endre hjemmesiden til de svanske bibliotekene slik at den kun ble på georgisk og engelsk, ikke på svansk i tillegg. Jeg sa til Tamona at det kunne han bare glemme, og han kjente ikke meg om han trodde jeg skulle gå inn for å fjerne et lite språk jeg hadde stor respekt for. En slik endring ville heller ikke ha blitt forstått av den internasjonale organisasjonen som hadde gitt penger til prosjektet fra et stort, internasjonalt fond. Om ordføreren ville ha et møte for å snakke om prosjektet, måtte han gjerne det, sa jeg til Tamona, jeg var rede til å møte ham denne samme dag om så skulle være.

Å bruke morsmålet er grunnlovsstridig

Et møte tok han aldri initiativ til, hjemmesiden ble som planlagt på georgisk, svansk og engelsk. Også kultursjefen i Mestia, som tidligere hadde fortalt meg at det var svært bra at informasjonen var på georgisk og engelsk, men at det var antikonstitusjonelt eller grunnlovsstridig å ha det på svansk, så gradvis og stilltiende ut til å godta at det første internasjonale bibliotekprosjektet var viktigere enn å forsøke å kjempe mot bruken av eget morsmål. Trolig hadde hun ingenting imot sitt eget språk, det var nok mer redselen for å miste stillingen som kultursjef i en byadministrasjon kontrollert annensteds fra som spilte 29

fra Osjgol (Ushguli) om ei uke og fra Kæisjd om to uker. Om tre uker burde vi være framme og ferdige med fjellturen.

I ett-tiden er Sjakå og jeg klare til å legge i vei videre med nybakt kake fra mor Nazå i sekken. Vi skal bare tilbakelegge en kort etappe i dag, målet er en av bygdene innerst i neste dal, Mølakhdalen.

I bakkene opp til passet som leder over til Mølakh er slåtten i full gang. Med ljå. Svettende slåttekarer slår gresset, med en imponerende presisjon og etterlater samme kortklipte, vindusvisker-mønster over alle engene som omkranser Mestia i øst. Det ser nesten ut som idylliske, vakre, bølgende og irrgrønne golfbaner.

De tusen år gamle svanske tårnene står fortsatt

inn. Kanskje var hun redd for hva sjefen, ordføreren ville si? Og kanskje hadde også denne tidligere ordføreren vært redd for å miste stillingen sin og derfor så aktivt forsøkt å bekjempe et språk som av FN var beskrevet som et truet språk. Hva vet jeg, tenkte jeg der vi passerte den flotte villaen hans på sentralgaten i Mestia. Nå hadde de begge mistet stillingene sine. Etter parlamentsvalget, skiftet også mange lokalpolitikere ham, fant det mer gunstig å tilhøre partigruppen som nå hadde tatt over makten i landet.

Og plutselig hadde president Saakasjvilis parti også mistet kontrollen over mange, mange kommuner og regioner, deriblant også Mestia.

Tilbake til fingeravtrykk hver uke

Det tar bare et par minutter for Sjakå å avlegge fingeravtrykk hos politiet slik han må hver mandag i Mestia eller Tbilisi. Det var en del av pakken da han kom ut før soningstiden var over. Halvparten av dommen var betinget.

Da det i Øvre Svaneti kun er politiet i Mestia som har fingeravtrykksmaskin, må Sjakå hver mandag under turen vår skynde seg tilbake til Mestia for å vise fingeren sin før vi kan fortsette videre. Vi har regnet ut at han må reise til Mestia 30

På den andre siden av passet strutter høysåtene som små brune sukkertopper på de grønne beitemarkene. I bygda Lakhir er okser alt i ferd med å dra lass med høy inn til bygdesentret. Lakhir er den bygda i dalen som ser ut til å ha bevart flest av de ruvende gamle tårnbyggene, som svanere begynte å bygge for mer enn tusen år siden.

Tårnene skulle beskytte dem mot snøras, jordras, hissige naboer og fremmede fiender. Tårnbyggene var vanligvis fire eller fem etasjer høye, kun det ene tårnet bak Sjakås hus er sju etasjer høyt. Høyden er oftest fem ganger så stor som bredden. Om den firkantede bredden nederst er 5 meter, er høyden følgelig 25 meter. Vanligvis bodde det ingen i tårnhusene, men i et toetasjes hus ved siden av.

Om vinteren bodde både dyr og mennesker i første etasje, mens gårdsfolket flyttet opp i 2. etasje om sommeren.

I Svaneti fins det fortsatt rundt 200 tårnhus i relativ god forfatning. I Vest-Europa fins det visstnok kun et dusin slike tårn igjen i småbyen San Gimignano i Toscanaregionen i Italia. Tårnhusene er solide. Der andre hus har blitt feid vekk av snø- eller jordras, har ofte tårnhusene blitt stående. Ikke engang jordskjelv tok knekken på tårnhusene. Hvorfor de er så sterke, er fortsatt delvis en gåte som det forskes på. Men deler av forklaringen antas å være den sterke blandingen av kokte egg med «kir», en slags sandsement – som ble brukt opp gjennom middelalderen til å holde steinbygg sammen. Bruken av «kir» avslører ofte hvor gammelt et bygg er.

Dobbel død i Tsjvabiæn

Vi har bestemt oss for å overnatte helt innerst i Mølakhdalen, i bygda Tsjvabiæn. På veien passerer vi de

Fotballspillere i bygda Lakhir kumøkkpregede gatene i Lakhir som leder inn til torvet som kanskje er den skråeste fotballbanen som fins i verden. Men det har ingen innvirkning på innsatsen til de fotballelskende lakhirboerne. Du må kjempe deg innover mot målet enten i oppover- eller nedoverbakke.

Jeg har spilt fotball her før og gleder meg over å se igjen tidligere fotballvenner, selv om det ikke blir mye tid til fotball i dag.

Ved inngangen til Tsjvabiæn står en eldre gutt og henger. Han fisker. Fisker gjester. Han spør umiddelbart om vi trenger et rom for natten og forteller at han kommer fra et gjestgiveri med fire rom. Da han i tillegg bekrefter at de har dusj med varmt vann, ser vi ingen grunn til ikke å følge med ham og iallfall ta en titt. Vi blir værende.

Vertskapet virker hyggelig og gjestgiveriet likeså. Men noe har skjedd. En litt eldre dame går stadig vaggende fram og tilbake over gårdsplassen. Det er en sørgende kone. Stadig

retter hun på det svarte skautet. Stemmen er på gråten hver gang hun åpner munnen. Tydelig preget forteller hun Sjakå hva som har skjedd. En nabo og slektning døde for fem dager siden; i morgen er det begravelse. Men det er ikke alt.

Mannen til søstera hennes døde i går da han falt ned fra et byggestillas i 5. etasje i Tbilisi. Lett hulkende snakker hun stadig med noen på mobiltelefonen, det er åpenbart mange som ringer etter å ha hørt at noe har skjedd. En russer dukker opp ved en liten dør som fører ut mot gårdsplassen og gir litt mat til en hund. Han er en av flere russere som arbeider som gårdsgutt i Svaneti. Trolig ble de igjen på georgisk side da grensen ble lukket etter 1991. Mange svanske familier har tatt dem til seg som gårdsarbeidere.

Fruen i huset er en liten, spinkel og energisk kvinne som stille tar kommandoen og ser til at vi får et utmerket kveldsmåltid. Spesielt den tykke tomat- og kjøttsuppa hennes ostr smaker utmerket.

31

daG 3

De døende kan se inn i framtiden

tirSdaG den 20. aUGUSt avgang: ankomst:

laveste punkt: 1618 m (Tsjvabiæn øst) høyeste punkt: 2086 m (Tsiver) distanse: 13 km

Tsjvabiæn kl. 09:15 (1644 m) Tsjvabiæn kl. 15:15 (1644 m)

Fra selvsikker til usikker

n

Tv

Ts

ibe

an

r

ne

rb

re

e

I seks-tiden titter jeg ut av vinduet. Et rødt lysskjær har lagt seg over de øvre fjelltaggene. Det ser ut til å bli en dag med godt vær. Fem på åtte seiler sola inn vinduet og sier god dag. Vi spiser frokost ved et rundt bord som står alene midt i en stor sal med et rødbrunt gulv og trevegger med et bølgende mønster. På en forhøyning langs den ene veggen står en lang rad av blomsterpotter i brukte malingsbokser.

I taket henger en trearmet, hvit lampe og en insektsamler der over tusen små fluer har satt seg fast og mistet livet på den klebrige, oransje limflaten. Frua i huset – den effektive, lille spirrevippen, har laget en frokost med blant annet martsven – den svanske jogurten. Sjakå har tatt med syltetøy hjemmefra laget av frukten feijoa, på norsk også kalt for ananas guava.

T s i væ r p l aTå e T ka

M a r k å l æ s j p l atå e t

en

Tsa nne r

re

kristuskirken

ra

Tsaldæsj zjabesj

bb

M ø lk h o

se

Mølakhdalen

Tsjvabiæn

erkeengelens kirke erkeengelens kirke

Kaseb

Sgimjeok

32

Frukten likner litt i smak på stikkelsbær, og i form på kiwi, men den er glatt, uten den litt dunete overflaten til kiwien.

Sammen med sukker blir frukten til det friskeste og mest velsmakende syltetøy jeg kan tenke meg, og spesielt godt er det å blande det i den svanske jogurten.

Vi har lagt opp til en lett dag. Selv om Sjakå er sønnesønn av en av landets mest kjente fjellklatrere, har ingen av oss noen profesjonell erfaring med isbreer. I dag har vi tenkt å tjuvtrene med stegjern, isøks, tau og annet på Tsannerbreen; en av Georgias og Svanetis største breer, for å være litt forberedt på mer utfordrende breer siden.

På veien til breen går vi innom den georgiske grensevakta helt innerst i Zjabesj-bygda. En jovial grenseoffiser skriver ut et dokument som gir oss lov til å bevege oss inn mot Tsannerbreen ikke langt fra den georgisk-russiske grensen.

En fin skogsbilvei fører oss til ei bru over Tsannerelva og blir så til en grei sti som tar oss opp i 2000 meters høyde før den plutselig fortsetter nedover mot elva der en enorm stein har lagt seg som ei bru midt i juvet høyt over elva.

Den kan brukes til å krysse elva. Men vi ønsker å finne fortsettelsen på stien, for den fins ikke der vi står ved den kjempestore steinen. Vi leter i blinde. Så kommer jeg på at vi gikk forbi et lite stikryss der en sti fortsatte oppover i lia. Kanskje det var stien vi skulle ha tatt for å komme til Tsannerbreen, tenker vi begge. Vi går tilbake og finner stien som delvis har grodd igjen og leder oppover. Den kan likne mer på den stien som er avmerket på kartet enn den vi tok nedover til kjempesteinen. Jeg spør Sjakå om han nå er sikker på at vi er på rett vei. «100 % sikker», sier Sjakå uten å blunke. «99 %», svarer jeg.

Vil du lese resten?

Eventyrlandet bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget pü www.forglemmegeiforlag.no