Les starten på boken her!

TAUSE OFRE Anette Moe

© LIV Forlag 2016 / Forlagshuset i Vestfold as Trykk: ScandBook AB, Sverige Papir: 80 g FSC Holmen Book Cream 1,8 Satt med: Adobe Garamond Pro 11/17 Omslag: Digit-Asia AS Satt av: jummel designstudio ISBN: 978 8283 300 64 2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

KRIM

2016

Til min kjĂŚre onkel, Helge.

9. desember 2011 Det var søndag. En kald vinterdag i desember. Frostrøyken dampet mellom fingrene da jeg blåste i hendene for å holde varmen.

Den svarte himmelen lå som et kvelende teppe over hustakene.

Over himmelen lå stjernene strødd som diamanter, og en florlett sky draperte månen som et brudeslør. De høye lyktestolpene langs veien lignet små lommelykter, de måtte gi tapt i kampen mot det trykkende mørket. Små, spredte sirkler av gult lys på den snøkledde veien var alt de maktet å gi fra seg.

Skrittene mine dannet en rett linje av mørke flekker i den våte snøen. Snart ville et nytt, hvitt dekke viske ut alle spor. Det var stille i gatene, bare lyden av en sirene fra et utrykningskjøretøy kunne høres i det fjerne, den ble gradvis svakere og til slutt borte.

På en hustrig dag som denne holdt nok folk seg inne med beina godt trukket oppunder seg i sofaen, inntullet i et tykt ullpledd og med en kopp varm drikke i hendene.

Jeg nærmet meg inngangspartiet med bestemte skritt. Den slitte, grønne døren foran meg ble stadig større, helt til den fylte synsfeltet mitt. Jeg dro nøkkelen opp fra jakkelommen, satte den i låsen, vred om og la hånden tungt på håndtaket. Døren skrek på

7

hengslene. Jeg trådte over terskelen, inn i det kompakte mørket som omsluttet meg som en varm favn. Øynene måtte venne seg til mørket, og jeg måtte stå stille i den vindusløse gangen i noen sekunder. Lot blikket flyte fritt, sansene fordøyde omgivelsene.

Jeg listet meg inn i stuen, rommet badet i det kalde skinnet fra månen. Alt var slik jeg husket det. De tunge, blomstrete gardinene, den brune, slitte sofaen i imitert skinn, det massive salongbodet i eik med det beige, rutete gulvteppet under. Minnene strømmet på, og øynene ble fylt av tårer. Alt ble utydelig – visket ut av tiden som var gått. Alle dagene vi kunne tilbrakt sammen som nå var borte, blåst bort som fjær med vinden. Men her var alt som før – følelsen av ro og trygghet. Kanskje var det likevel ikke for sent?

Jeg sank sammen på gulvet med ryggen inntil enden av sofaen, la hodet bakover og lukket øynene. Nøt stillheten. Den eneste lyden som kunne høres, var subbende skritt fra naboleiligheten.

En kjent og kjær lyd som virvlet opp flere minner. Så mye spennende hadde skjedd siden sist jeg var her, alt jeg hadde opplevd, alle menneskene jeg hadde møtt, likevel hadde savnet ligget der hele tiden, som et hull i hjertet. Et tomrom som ingen andre enn hun kunne fylle.

Jeg trakk pusten dypt, støttet meg til armlenet på sofaen, reiste meg sakte og ble stående og lytte med halvåpen munn. Avventende. Håpet at hun skulle komme inn døren hvert øyeblikk og overøse meg med sine varme klemmer.

Rolig vandret jeg fra rom til rom. Lette etter svar. Alt jeg fant var tomhet. Over alle møblene lå støvet som en tynn, gjennomsiktig duk. Innerst inne forsto jeg hvor hun måtte være. Vissheten stakk som en knivsegg i brystet. Jeg hadde sveket henne, nok en gang. Jeg hadde ikke vært der når hun trengte det mest.

8

Jeg stanset i den ene soveromsdøren. Hennes soverom. Lente meg lett mot dørkarmen. Det tok noen sekunder før øynene hadde vent seg til mørket. Brått skyllet en bølge av ubehag over meg. Jeg var ikke alene. Noen iakttok meg. Kroppen stivnet, hver muskel og sene var spent av redsel. Jeg holdt pusten. Blodet banket i ørene, bruset gjorde meg ør og svimmel. Jeg var en fremmed her, en forstyrrelse i omgivelsene. Her var jeg ikke lenger trygg.

Jeg måtte ut. Fort. Jeg rakk akkurat å skimte en skikkelse som trådte frem, idet jeg snudde meg. En hånd grep tak i håret mitt, og det føltes som utallige spikrer boret seg gjennom hodeskallen.

I samme sekund suste hodet mitt med brutal kraft mot dørkarmen. Smerten som fulgte var så intens at det flimret for øynene mine. Beina sviktet under vekten min, jeg seg sammen på gulvet og ble liggende i fosterstilling. Den mørke skikkelsen som ruvet over meg, bølget seg som i et tivolispeil.

Hjernen befalte flukt. Dødsflukt. Jeg satte albuene under meg i et forsøk på å reise meg, men angret i samme sekund. Anstrengelsen sendte infernalske smerter gjennom brystet. Alle krefter hadde forlatt kroppen og gjort meg til et lett bytte. Jeg famlet etter noe å forsvare meg med. Hva som helst. Det måtte da være noe jeg kunne slå med?

Skikkelsen satte skoen over hånden min og la hele sin tyngde over på samme bein. En ekkel knaselyd hørtes. Jeg ville skrike av smerte, men ikke en eneste lyd forlot leppene mine. Ropene om hjelp satt fast i halsen. Jeg veivet med den andre hånden for å få foten bort, men det var nytteløst. Smertene var altoppslukende.

Hodet verket intenst og gjorde det umulig å tenke klart. Jeg var så uendelig trett. Ville bare sove. Jeg visste at det var en søvn jeg aldri ville våkne fra, men øyelokkene var så tunge. Jeg hadde ikke krefter til å motstå varmen som bredte seg i hele kroppen.

9

Det sluttet her. Jeg visste at jeg aldri ville få se henne igjen.

Skikkelsen sto med ryggen til meg. Smertene la et slør over øynene slik at jeg ikke klarte å fokusere på hva personen holdt på med. I tillegg hadde mørket utenfor seget inn i rommet og pakket seg rundt meg, det var som å synke ned i havets dyp. Gjennom mørket hørte jeg lave banneord.

Jeg tok meg til bakhodet. Det seige håret røpet et stygt sår.

Snart var også fingrene dekket av blod som piplet friskt fra flengen. Jeg måtte bort! Det var nå jeg hadde sjansen. Ingen holdt øye med på meg. Det nye håpet mobiliserte krefter i armene mine.

Jeg satte dem under meg og klarte så vidt å heve overkroppen før jeg falt sammen igjen. Det var nytteløst. Jeg var fanget i min egen kropp. Ryggtavlen foran meg var et tegn på at noen var sikker på at jeg ikke ville klare å flykte, jeg utgjorde ingen trussel der jeg lå skamslått på gulvet. Det at jeg ikke var kneblet gjorde det enda tydeligere for meg hvem som hadde overtaket. Kanskje jeg var neddopet, en gift som lammet musklene i kroppen? Kanskje hadde noen injisert et eller annet stoff mens jeg var bevisstløs? Jeg ville rope til personen i andre enden av rommet. Spørre hvorfor dette skjedde meg. Få vite hvem bøddelen min var. Jeg var til og med klar for å trygle om livet mitt. Jeg fortjente ikke livet, hadde allerede levd på lånt tid. Samtidig kunne jeg ikke gi slipp. Ikke nå.

Plutselig kom hun inn i rommet. Like blendende vakker som alltid. Hun liksom svevde over den visne kroppen min. Jeg forsøkte å strekke armene for å ta på henne, kjenne varmen fra huden hennes, men jeg fikk ikke tak. Hun smilte til meg. Smilet nådde øynene hennes og fikk dem til å glitre. Hun var ikke sint, noe hun hadde hatt all grunn til å være. Hva var det hun forsøkte å fortelle?

At det var greit å gi slipp? Jeg ville holde henne i hånden. Jeg var redd.

10

Jeg ble oppmerksom på en lyd og i det samme var hun borte.

Hva var det jeg hørte? Gråt? Lyden måtte komme fra meg selv. Det var jeg som gråt, men kinnene mine var tørre. Og jeg var så trett.

Jeg ville bare sove. Jeg lukket øynene og stengte alle inntrykk ute.

11

12

1 Fredrikke Sandøy teipet igjen den siste flytteesken. Det hele ble brått veldig virkelig og nært. Hun trakk pusten dypt og lukket øynene, før hun reiste seg sakte. Knærne verket etter at hun hadde sittet timevis på gulvet. Hele livet hennes lå nå nedpakket i disse brune, anonyme eskene. Utrolig hvor lite det så ut nå som alle eskene sto stablet oppå hverandre i den ene enden av stuen. Men det var jo bare ting. Døde gjenstander. De fleste hadde ingen affeksjonsverdi, bortsett fra alle smykkene hun hadde arvet etter moren. Det var ingen kostbare diamanter og juveler, men for henne var de uerstattelige. Folk hadde bestandig sagt at hun var så lik sin mor, og med smykkene rundt halsen, følte hun det litt som det var moren som smilte tilbake i speilbildet. Et ansikt som overøste henne med varme og godhet.

Hun dro fingertuppene kjærlig over de hvitmalte panelplatene på veggene i stuen. Det lille huset rommet mange minner.

Gode og trygge minner. Selv nå da huset var tømt for møbler og alt som kunne ligne personlige effekter, utstrålte det varme og fikk henne til å puste rolig og senke skuldrene. Hun hadde hatt det godt her sammen med moren, og det var med tungt hjerte hun

13

omsider hadde tatt avgjørelsen. Det siste året hadde vært uvanlig stressende. Kroppen skrek etter en pause. Stiv nakke og hodepine hadde vært hyppige plager den siste tiden. Legen hadde bedt henne lytte mer til kroppen og snakket om utbrenthet. Å sykmelde seg var ikke noe alternativ for Fredrikke. Til det var hun for sta. Derfor hadde hun bedt sjefen sin om en lengre ferie. Det hadde vært en enkel sak å få innvilget noen uker fri, og ikke ville hun tape på det økonomisk heller. Hun hadde nok av avspaseringsdager og ferie til gode, og det ville ikke bli noe problem for avisen å fylle hennes stilling mens hun var borte. Det var alltid noen journaliststudenter som ønsket mer jobb. Flytteprosessen ville bli krevende, og hun hadde en plan om og endelig begynne arbeidet med en roman. I flere år hadde hun gått svanger med en bokidé, en historie om en kvinne som lever et A4-liv, men som ønsker noe mer. Flere utfordringer, flere opplevelser og følelsen av å bli verdsatt for alt hun gjør. Hun bytter jobb, og da hun treffer en kvinnelig kollega i lignende situasjon, blir snart livet snudd på hodet. På et tidspunkt ville Fredrikke være tvunget til å gjøre alvor av ideen. Ellers ville hun garantert angre. Det var slett ikke uvanlig at folk i dag tok seg kortere permisjoner fra jobb for å fullføre en bok, så hun var i godt selskap.

Leiligheten hun hadde funnet, var helt perfekt for henne.

Gåavstand til sentrum og jobb, to soverom slik at hun kunne ha overnattingsgjester, og en passe stor terrasse der hun kunne nyte en kopp te og en god bok. Prisen hadde heller ikke vært så verst, hun følte hun hadde fått mye for pengene.

Men avgjørelsen om å flytte hadde vært vond og vanskelig.

Barndomshjemmet betydde uendelig mye for Fredrikke. Ville hun klare å forlate det for godt? Det var på en måte blitt en del av henne. Den trygghetsfølelsen dette huset hadde gitt henne, måtte ikke

14

forsvinne, forlate henne slik moren hadde gjort få år tilbake. Hun rakk bare å kjempe mot kreften i et knapt halvår.

Å flytte var imidlertid ingen forhastet avgjørelse. I lang tid hadde hun lekt med tanken om å bo i leilighet, og gjerne mer sentrumsnært. Dessuten hadde hun alltid hatt et brennende ønske om å reise mer, gjerne måneder sammenhengende, oppleve nye land og kulturer. Det var nå hun hadde muligheten, enslig og barnløs.

Hvis hun ville reise et par måneder, var det sikkert ikke vanskelig å få godkjent en ulønnet permisjon. Nyutdannede journalister sto i kø for små vikarstillinger. I et borettslag med vaktmester, trengte hun ikke behøve å bekymre seg for snøfall, kulde og kraftig regnvær som kunne gjøre store skader. Det var bare å låse døren og dra. En herlig frihet. Mye av grunnen bak ønsket om å flytte var det omfattende vedlikeholdsarbeidet et slikt gammelt hus krevde. Det dukket stadig opp uventede utgiftsposter, den siste var en vannlekkasje i veggen på badet.

I oppkjørselen hørte hun grus knase under dekkene på en bil, etterfulgt av en motor som ble skrudd av. Hun gikk bort til vinduet.

Det var flyttebyrået. Bilen hun hadde bestilt, virket plutselig unødvendig stor. Hun gikk ut på trappen for å vinke sjåføren inn.

Den kjølige novemberluften tok henne imot som en uvelkommen gjest. De høye grantrærne som omringet huset i Søgne, et par mil vest for Kristiansand, vaiet sakte frem og tilbake. Skumringen kom krypende, og skyggene var lange. Sommeren hadde kommet og gått. Som vanlig altfor fort. De varme sommermånedene var som et blaff i vinden. Nå sto kulde og store snømengder og banket på døren. Men denne vinteren ville hun i det minste slippe å måke sin egen gårdsplass. Fredrikke smilte av den lange, hengslet mannen fra flyttebyrået, iført en grå kjeledress med firmaets logo på ryggen.

15

Den spinkle kroppen svømte i den altfor store dressen. En sneip hang slapt fra den ene munnviken og vippet for hver stavelse i det han presenterte seg: – Rolf Øien.

Da den siste esken endelig var på plass i flyttebilen, følte Fredrikke ingen lettelse, men bare en uendelig tomhet. Utrolig nok hadde eskene nesten fylt det store lasterommet. Hun så bilen kjøre av sted med hele livet hennes. Nå var det definitivt for sent å angre. Det stakk ubehagelig i brystet, som om hun hadde forsøkt å svelge en piggtråd. Hadde hun gjort det riktige?

Hun lukket døren og stengte kulden ute. Lente ryggen mot veggen, lot seg synke ned på gulvet og trakk knærne opp mot haken. Slik satt hun, urørlig, helt til mørket krøp inn gjennom de nakne vinduene. Snart ville veggene fylles av nye minner. Minner fra andre mennesker, fremmede mennesker. En stille hulking dro små elver av tårer nedover kinnene hennes. Et nytt kapittel skulle starte i livet hennes, det var både skremmende og spennende på samme tid. Hun sluttet aldri å fascineres over hvor fort mennesker falt inn i vaner. Bosted, jobb og familie. Ingen måtte rokke ved det vante – det trygge. Andre igjen messet om at forandring var både bra og sunt. Jo da, forandring fryder, det visste hun da, men det gjorde da sannelig også vondt!

Emine Kale forsøkte å stenge ute de såre hikstene fra datterens rom. Det var så vondt å høre på, samtidig kunne hun ikke benekte at Fatma delvis var skyld i dette selv. At hun aldri kunne lære!

Hvorfor måtte Fatma bestandig trosse faren sin? Mehmet hadde et hissig temperament fra naturens side, en opprørsk tenåringsdatter var mer enn han kunne håndtere. Til tider skammet han seg

16

så kraftig over datteren at han bare ønsket at hun skulle forsvinne.

I et anfall av vilt raseri, hadde han sagt det. Slektningene i Tyrkia fulgte dem med argusøyne og hadde meninger om det meste. De skulle bare visst hvor vanskelig det var å tilpasse seg den norske kulturen! De første årene i Norge hadde Emine og mannen forsøkt å tviholde på alle normene og skikkene fra hjemlandet, men mye lot seg simpelthen ikke videreføre.

Emine så hvordan datteren strevde. På den ene siden ønsket hun å blidgjøre faren sin, familiens overhode som hun var forventet å respektere. På den andre siden ville hun være populær blant vennene sine. Hun gikk utelukkende sammen med norske ungdommer. Det kunne umulig være enkelt. Likevel måtte datteren forstå at hun ikke kunne gjøre som hun ville selv om de bodde i Norge. Hun var bare femten år, umyndig og bodde hjemme. Derfor var hun tvunget til å respektere reglene deres, samme hvor urimelige hun mente de var. Det var ikke mye de krevde av henne så det var noe hun burde klare. Komme hjem til fastsatte tider, kle seg respektabelt og konsentrere seg om skole og karakterer.

Den høye popmusikken dundret fra Fatmas rom. Vrengte hun opp lyden bare for å terge faren? Men Mehmet var ute. For å klarne hodet, hadde han sagt til Emine. Emine håpet bare han ikke ville ringe broren sin i Tyrkia for å spørre om råd. Når han ble innblandet, forverret det alltid situasjonen. Broren mente at Mehmet bare skulle stramme grensene rundt datteren ytterligere. At han ikke skulle tolerere slikt fra sin egen datter i sitt hus. Emine hadde imidlertid etter hvert erfart at jo mer de innskrenket datterens frihet, jo mer utfordrende og vanskelig ble hun. Fatma var i besittelse av en enorm utbrytertrang, og var slett ingen tilhenger av Islam.

En dag hadde hun lagt armene i kors og nærmest skreket: «Dere er hjernevaska! Stiller ikke så mye som et spørsmål ved Koranen!»

17

Faren grep tak i Fatmas genser, kastet henne i veggen og slo med flat hånd i ansiktet hennes. Han besinnet seg, satte øynene i datteren og sa rolig: «Aldri si slikt igjen.» Fatma himlet med øynene og det gjorde ham rasende igjen. «Aldri!» hylte han så tett oppi ansiktet på datteren at hvite spyttfragmenter var synlige på hennes gylne ansiktshud.

Hvorfor kunne ikke datteren være litt mer ydmyk? De hadde da gitt henne en trygg og god oppvekst. Hun hadde aldri manglet noe. Det var ingen grunn til at hun skulle behandle dem så respektløst.

Musikken døde ut og Emine senket skuldrene. Følelsene dro henne i motsatte retninger. Hun hadde lyst til å gå inn til datteren og knuge henne til brystet sitt. Stryke henne over det silkemyke, ravnsvarte håret og forsikre henne om at alt kom til å ordne seg.

Men det kunne hun ikke. Det ville være et svik mot Mehmet, som å undergrave hans autoritet. De måtte stå sammen om oppdragelsen. Dessuten hadde aldri Emine og datteren hatt et særlig nært forhold. Det var slik Emine mente det skulle være. Fatma måtte lære å bli selvstendig, ta ansvar for handlingene og valgene sine. Det ville være feil å trøste henne etter en slik oppførsel. Jo, Mehmet reagerte riktig. Av den bestemte, rakryggede mannen, var det mye å lære. Datteren måtte forstå hva samfunnet forventet av henne før hun kunne klare seg på egen hånd, og den strenge måten var antakelig den beste. I hvert fall den mest virkningsfulle. Samtidig måtte Emine innrømme at metodene han tidvis brukte var i overkant harde.

Ytterdøren smalt igjen. Mehmet sto i gangen og strevde med å ta av seg jakken. En stor, grå dunjakke han hadde fått i gave av datteren året før. Emine studerte ham. Ansiktet hadde falt tilbake i den vante, rolige minen igjen. Hun pustet lettet ut. Nok en gang

18

var stormen ridd av, men hun var usikker på hvor lenge det ville vare. Raseriutbruddene hans kom stadig hyppigere, og stormkastene økte i intensitet og styrke.

Alt ville vært så mye enklere dersom de fortsatt hadde bodd i Tyrkia. Da ville Fatma hatt likesinnede å sammenligne seg med, og dermed lettere godtatt foreldrenes regler. Men de kunne ikke dra tilbake. Fallhøyden var for stor. Overgangen fra velstand til fattigdom ville vært uoverkommelig. Det var ikke et alternativ. Likevel kunne hun ikke la være å leke med tanken en gang iblant.

Fatma kom ut fra rommet sitt. Hun så rett forbi moren sin i det hun passerte henne på vei ut av leiligheten. Emine ristet på hodet. Datteren var kledd i et par tettsittende jeans og en dypt utringet leopardmønstret topp. Emine håpet at ektemannen var i seng og sov sin dypeste søvn når Fatma omsider bestemte seg for å komme hjem igjen. Hvis hun kom hjem i det hele tatt i kveld.

Uteblivelsene begynte å bli en vane, og foreldrene visste lite om hvor hun oppholdt seg. Hun nektet å fortelle hvem hun gikk sammen med. Mehmets avhørslignende metoder fungerte dårlig på dette området. Emines største frykt var at datterens omgangskrets drev med stoff og hadde ukritisk sex, og etter antrekket til Fatma å dømme, var det trolig nettopp det de gjorde.

Skammen sved i brystet. De var maktesløse. Store, runde tårer klamret seg fast til vippene før de brast og rant mot nesevingene.

Datteren måtte stanses før hun brakte forlegenhet over hele slekten.

19

2 Fredrikke Sandøy manøvrerte sin røde Mini Cooper oppover de slake bakkene i byggefeltet i utkanten av Kristiansand sentrum.

Byen utfoldet seg som et fargerikt lappeteppe under henne. Bygården lå akkurat høyt nok til at hun kunne se takene på de nærmeste husene i Posebyen. Det skulle bli deilig å bo slik, føle at hun svevde over byen. Litt som Karlsson på taket, tenkte hun og husket tilbake på historien om den tykke mannen med en propell på ryggen. Sammenligningen gjorde henne lattermild.

Hun svingte inn på parkeringsplassen. Foran henne ruvet hennes nye hjem. Et falmet, gult hus fra 60-tallet med trekkfulle vinduer og skjeve gulv – rene definisjonen på sjarm og hjemmekos.

En nysgjerrig nabo trodde antakelig hun var godt gjemt bak de tynne blondegardinene. Fredrikke skjulte et flir i håndflaten. Hun måtte venne seg til å bo så tett innpå andre mennesker, dele felles oppgang og krangle om den ukentlige trappevasken. Akkurat som under studietiden.

Hun steg ut av bilen og strakte seg. Her kunne hun nok trives, tenkte hun mens hun studerte de ærverdige eneboligene med de små eplehagene som omringet henne på alle kanter. Foran by-

20

gården lå en relativt stor lekepark, den var tom. Et par husker svaiet lett frem og tilbake i den beskjedne vinden. De fleste barna var på skole og i barnehage nå, men om ettermiddagen var nok parken fylt av ivrige barnehyl og latter. Det ville ikke plage henne, snarere tvert imot.

Fredrikke satte nøkkelen i hoveddøren og vred om. En luftig gang åpenbarte seg. De knallgrønne veggene fikk henne til å rynke på nesen. Borettslaget hadde åpenbart ikke prioritert penger på oppussing. Hun studerte raden av postkasser på veggen i gangen.

Fem totalt. Familien Kale, Sigurd og Halldis Vollen, Ida og Tiril Riis, Joakim Halvik og en postkasse uten navn. Postkassen det sto Joakim Halvik på, var hennes. Hvem var alle disse menneskene?

Hennes nye naboer.

Den innestengte luften i leiligheten trykket som en hjelm mot hodet hennes. Det ville ikke ta mange minuttene før den forræderske hodepinen var et ufravikelig faktum. Fredrikke hastet bort til terrassedøren og slo den opp. Det rislet spøkelsesaktig i de visne bladene som lå strødd utover de sandfargede flisene.

Oppetter veggene i stuen sto alle flytteeskene. Stablet til taket som tårn av overdimensjonerte legoklosser. Alt som for litt siden var pakket ned, skulle nå pakkes opp igjen. Sukk. Det var i slike situasjoner hun skulle hatt en mann. En hun kunne delt dette kjedelige arbeidet med. En hun kunne ledd sammen med mens de sto med hvert sitt glass vin og mimret over tingene de pakket opp.

Men slik hadde hun ikke prioritert livet. Karrieren hadde overskygget alt, oppveksten hennes hadde utvilsomt vært avgjørende i forhold til valgene hun tok i livet. Hennes egen mor var blitt gravid som nittenåring med en godt voksen og etablert mann. Da han fikk vite at hun var med barn, ville han ikke ha noe mer med henne å

21

gjøre. Så lenge Fredrikke kunne huske, hadde moren alltid vært bitter for dette, og stadig minnet datteren på hvor viktig det var å være selvstendig. At man ikke måtte gjøre seg avhengig av andre.

Fredrikkes valg av yrke gjenspeilet på en måte morens dyrekjøpte lærdom. Hun var på ett vis blitt fratatt muligheten til å gjøre egne erfaringer med menn og forhold. Morens sterke holdninger hadde etter hvert blitt implementert i henne. Hver gang en mann hadde kommet for nær, hadde Fredrikke skjøvet ham bort. Helt siden de sene tenårene, hadde hun pleiet uforpliktende forhold og tilfeldige sexpartnere. Kvinner hadde ofte en illusjon om at det var akkurat det menn ønsket. Ingen forpliktelser. Men dette stemte dårlig med erfaringene Fredrikke hadde gjort seg. Hun derimot, hadde ikke vært klar for noe seriøst.

Likevel kunne hun ikke legge all skyld over på moren, hun måtte stå til ansvar for egne valg. Og hun hadde valgt karriere. Et yrke der det omtrent var forventet at man skulle dolke kollegaen i ryggen dersom det kunne bidra til å fremheve seg selv. Ingen var til å stole på. Et yrke der overtid snarere var regelen enn unntaket, noe som dårlig lot seg kombinere med et familieliv.

Emine Kale løp bort til vinduet og gjemte seg bak gardinene da hun hørte en bil stanse utenfor. En stilig, og trolig svært selvopptatt kvinne hadde steget ut. Den røde kåpen hennes matchet den lille røde bilen med hvite striper over panseret. Bilen hadde et slikt tak som man kunne slå ned på godværsdager. Emine hadde ikke særlig greie på bil. Mehmet hadde aldri tillatt at hun skulle ta førerkortet. Han anså det som mannens plikt å kjøre kona dit hun ville. Vel, ikke hele tiden. Men når hun måtte gjøre diverse innkjøp til husholdningen, kom det aldri et nei fra hans munn.

22

Hun måtte innrømme at hun var litt spent på den nye naboen.

Den forrige eieren av leiligheten som kvinnen nå skulle flytte inn i, var reist på jordomseiling med en kamerat. Det var visst veldig populært for tiden. Å besøke flest mulig land mens man fortsatt var ung og fri. Selvrealisering, hadde Joakim kalt det. Ett år skulle han være borte, han hadde solgt leiligheten og ville flytte til Oslo når han kom hjem igjen. Det eneste Emine visste om den nye naboen, var at hun var journalist, det hadde Joakim fortalt. Emine hadde lest at journalistyrket innebar lange arbeidsdager, konkurransedyktig lønn og et jag om å være best. Med andre ord var naboen en kvinne som ville opp og frem i samfunnet – for enhver pris. Emine ristet oppgitt på hodet. Hun fryktet at det var dit datteren var på vei. Fatma ville ikke finne seg i å bli undertrykket av det motsatte kjønn. Hun snakket varmt og forførende om frigjøring og selvstendighet. Hennes velutviklede taleevner gjorde at selv Emine kunne drømme seg bort en gang iblant. Tenk om hun selv var blitt gitt de oppvekstvilkårene som Fatma fikk i Norge. De samme utdanningsmulighetene og senere jobbvalg. Selv hadde hun alltid båret på en drøm om å bli helsesøster. Men drømmen skulle forbli en drøm. Uoppnåelig. Det var forventet at hun skulle være hjemme og ta seg av familien. Når sant skulle sies, ville hun aldri byttet bort tiden hun hadde hatt hjemme sammen med datteren før hun begynte på skolen. Tenk så heldig hun var som fikk være til stede og oppleve alle de små og store fremskrittene datteren gjorde. De første ordene, de første skrittene, første skoledag. Nå trengte ikke Fatma henne lenger. I hvert fall ikke på samme måte og i like stor utstrekning. Emine gruet seg til å oppleve datterens første kjæreste, hennes første kjærlighetssorg. Hvorfor skulle de bli voksne så fort? Mehmet kom til å få hjerteinfarkt dersom Fatma noen gang våget å ta med seg en norsk gutt hjem. Han bar fortsatt

23

på et håp om at hun skulle finne seg en mann fra hjemlandet deres.

Emine hadde hatt mange samtaler med ham om dette. Mehmet fastholdt at Fatma til en viss grad skulle få bestemme selv, samtidig gjorde han det klart for henne at han ikke kom til å godta en etnisk norsk kjæreste. Med dette hadde han innskrenket valgmulighetene hennes kraftig.

Emine selv var blitt giftet bort av foreldrene allerede som trettenåring. Likevel kunne hun ikke klage. Hun hadde tross alt fått en god mann. En ektefelle som aldri hadde lagt hånd på henne, og som ga henne økonomisk trygghet.

Men nå var han presset opp i et hjørne, og da veltet alle de dårlige sidene frem i ham. Det hendte at han i desperasjon anvendte fysisk avstraffelse for å få datteren til å adlyde. Emine likte det så absolutt ikke, men hun ante ikke hva de skulle gjøre.

Sigurd Vollen passerte den nye naboen i korridoren, og han likte det han så. Hun var slank, men med markerte former. Det var ikke bra når de ble for tynne, som disse spinkle modelljentene som ikke hadde ett gram ekstra kjøtt på kroppen.

Han klemte den fyldige underleppen sin mellom tommel og pekefinger, og nøt bildene som strøk forbi på netthinnen. Ble stående slik i noen minutter før han låste seg inn i leiligheten. Allerede før han hadde satt foten innenfor døren, begynte moren å mase.

«Kjøpte du røyk til meg?»

Stemmen var skingrende, og de høye tonene fikk Sigurd til å krympe seg i avsky. Han hadde lyst til å legge de kjøttfulle hendene sine rundt den senete halsen hennes, stramme til og ikke slippe taket før øynene hennes bulet ut av skallen. Men han var for feig. Feig

24

og udugelig. Morens konstante klaging over hans utilstrekkelighet, hadde sakte, men sikkert sivet inn i bevisstheten hans og blitt en urokkelig sannhet. Han kunne ikke flykte fra sin egen skjebne.

Han var ment å være akkurat der han var i livet. Godt klemt under morens skarpe hæl. På en uforståelig måte var det jo også trygt.

Om ikke annet bidro den skjeve maktfordelingen mellom dem til en forutsigbar hverdag. Og han trengte det. Forutsigbarheten. Hele livet sitt hadde han bodd her i denne leiligheten. Sammen med moren. Alt rundt ham var kjent. Hver eneste luftboble i fugene mellom flisene i fellesoppgangen, hver eneste sprekk i gipsveggene i leiligheten, hvert eneste hull i asfalten utenfor.

Halldis ristet på hodet da Sigurd entret stuen.

«Du bruker lenger og lengre tid hver gang du skal på butikken. Hva gjør du egentlig på veien?»

Hun skjøv brilleglassene lenger opp på neseryggen.

Klaging igjen. Bestandig fant hun noe å klage over. Utakknemlige kjerring! Hun burde være takknemlig for å ha en sønn som orket å ta seg av henne. Løpe hennes ærend og være selskap for henne. Men hun så nok ganske annerledes på det. Hun mente antakelig at det var hun som ivaretok ham. Aldri noensinne ville hun innrømme at hun var avhengig av andre, det ville vært et stort nederlag. Derfor gjorde hun sitt beste for å forsikre seg om at sønnen ikke skulle finne på å tro at han var god nok. Tenk om han fant det for godt å flytte hjemmefra i en alder av femti! Det ville bety slutten for en eldre kvinne på syttifem år med skrantende helse.

Hun ville sikkert havnet på sykehjem, og Sigurd visste at det var hennes verste mareritt. Fortsatte hun som nå, ville marerittet snart være et faktum. Samtidig visste han at det ikke kom til å skje. Han hadde funnet seg i drittslengingen hennes i altfor mange år. Det var på en sykelig måte blitt noe trygt over den også. Helt fra han

25

var guttunge hadde han fått høre at han var sin far lik. En utro, svikefull jævel som hadde flyktet fra ansvaret før Sigurd fylte året.

Sigurd hadde fått svi for morens dårlige valg når det gjaldt menn.

I perioder orket hun knapt nok å se på ham. Ansiktet hans minnet for mye om mannen hun hadde dyrket et elsk-hat-forhold til.

Mannen som hadde gjort sitt ytterste for å holde henne under skosålen sin, akkurat som hun hadde gjort og fortsatt gjorde, med den nå voksne sønnen. Sigurd var smertelig klar over at folk snakket om ham, så ned på ham. En trygdet mann på femti år som fortsatt bodde hjemme hos mamma. Det luktet snåling av ham lang vei. Han var vant til hviskingen som umiddelbart opphørte når han nærmet seg, som om noen plutselig kuttet vanntilførselen i en kran. Sladderen fløt like lett som vann, og ble den hindret, banet den seg bare nye veier. Den lot seg simpelthen ikke stoppe.

Men selv baksnakkingen var blitt en trygg del av hverdagen. Han var tilfreds med tilværelsen, folk fikk mene hva de ville. De trengte slike som ham, noen å rakke ned på for slik å få dem til å føle seg bedre. Så lenge de lot ham i fred, og han fikk utføre sine vaktmesteroppgaver i bygget uten særlig klaging, var han fornøyd.

Han skulte bort på den rynkete moren sin som akkurat nå var i ferd med å tenne en sigarett. Den åttende denne dagen, og klokken var bare ett. Hun suttet høylytt på giftpinnen, og de tynne leppene ble om mulig enda mer skrukkete.

Sigurd lukket øynene og trakk pusten helt ned i magen. Hun hadde sikkert ikke lenge igjen. Han skulle klare å holde ut den siste levetiden hennes. Så ville han få leiligheten for seg selv. Endelig.

Da kunne han gjøre det han ville uten at noen maste på ham.

Stillheten varte ikke lenge. Snart skar stemmen hennes som en kniv inn i tankene hans.

«Sett på noe kaffe.»

26

Vil du lese resten?

Tause ofre bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget pü www.livforlag.no