Tyskerungen by Forlagshuset i Vestfold as

Barn nr. 110 Sak nr. 6054

Mitt liv som tyskerunge Karin GrĂ¸dahl

© Forglemmegei Forlag 2016 / Forlagshuset i Vestfold as ISBN: 978 82 93407 14 0 Trykk: Wittusen & Jensen Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,8 Omslagsdesign: jummel designstudio Satt av: jummel designstudio Satt med Adobe Garamond Pro 11/13/25 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

FRA VIRKELIGHETEN

2016

Alt dette skjedde for lenge siden, men bare målt i år. Landssvikerarkivet med nesten hundre tusen landssvikersaker, 350 krigsforbrytersaker, tjue tusen dømte og tretti tusen forelegg, ble åpnet den første januar 2015. Syttifem år etter Tyskland okkuperte Norge. Arkivet om tyskerbarna har en taushetsplikt på ett hundre år. Innen den tid er vi og historiene våre døde. Dette er min.

Innholdsfortegnelse DEL 1 Forord. Innledning. Kapittel 1. Dødsringen. Kapittel 2. Forbudt kjærlighet. Kapittel 3. Tora og Karl. Kapittel 4. Prematur pike. Kapittel 5. Mannen i uniform. Kapittel 6. Det er en gutt vi ønsker oss. Kapittel 7. Bare et barn. Kapittel 8. Skolen. Kapittel 9. Den 23. februar 1951. Kapittel 1 0. Nøkkelbarn. Kapittel 1 1. Sommerferier. Kapittel 1 2. Dukkestuen. Kapittel 1 3. Alene. Kapittel 1 4. 17 år. Kapittel 1 5. Sykkelturen og reisen til København. Kapittel 1 6. Oppbrudd. Kapittel 1 7. En ny start. Kapittel 1 8. Tvillinger. Kapittel 1 9. Å leve med stadig kritikk. Kapittel 2 0. Reisen til Trondheim.

9 13 17 28 34 45 51 53 57 70 80 84 97 105 114 119 124 127 134 143 149 157

Kapittel 2 1. Den 16. mai 1999. Kapittel 2 2. Min kjĂ¸delige far. Kapittel 2 3. Angela. Takk til Etterord

162 164 168 171 173

DEL 2 Struma Ryggen Artrose Andre plager Avslutning Etterord

177 200 205 208 210 213

Forord Rett før 17. mai 2014 sendte to leger ved Forskningsavdelingen på Haukeland Universitetssykehus ut en spørreundersøkelse til landets tyskerunger. Legene kontaktet Norsk Krigsbarnsforbund og fikk tilsendt medlemslisten. De ønsket å kartlegge barndommen deres, oppvekst og alderdom. Et hefte på 38 sider med flere hundre spørsmål knyttet til helse, utdannelse, inntekt og familieliv skulle gi utdypende svar på et skammens kapittel i norsk historie. Resultatene var nedslående. Barn med tyske soldatfedre har 66 prosent høyere dødelighet enn tilsvarende barnekull født under krigen. De har lavere utdannelse, dårligere økonomi og helse. De blir oftere skilt. Hvorfor er det slik? Karin orket ikke å svare på alle disse spørsmålene. Hun har selv helseproblemer. I tillegg er 8. mai og 17. mai, frigjøringsdagen og nasjonaldagen, problematiske dager. Triste. Karin syntes heller ikke at hun trengte å svare på undersøkelsen, for i et år hadde hun sittet og skrevet på sin historie. Denne boken er Karins liv. Dette er hennes fortelling om fire foreldre. De to adoptivforeldrene hennes og hennes kjødelige norske mor og tyske far. Men det er også historien om Kristiansund, byen hun vokste opp i. Og om et ubarmhjertig etterkrigs-Norge med gatejustis og landssvikoppgjør. Den andre verdenskrig tok slutt 8. mai 1945, men omtales i media ukentlig. Helt siden frigjøringen har det kommet svært mange bøker om disse fem årene i norsk historie. Hos bokhandlere, bibliotekarer og i antikvariater er bøker om andre verdenskrig vel-

dig etterspurte. Norli i Oslo har alene to hundre titler, og bare den siste tiden har det blitt skrevet mye kontroversiell, enn si revisjonistisk, sakprosa. Bøker som kaster nytt lys over okkupasjon og etterkrigstid. «Norske krigsprofitører», «Nådeløse nordmenn I, II og III», «Glamour for Goebbels», «Den største forbrytelsen», «Fangene som forsvant», «NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen» og «Liste Nr. 1» har alle skapt debatt. Tore Rem skrev om Knut Hamsun i «Reisen til Hitler» – og skapte nye diskusjoner om Hamsun og nazismen. Ida Jackson ble nominert til Brageprisen i 2014 for sin personlige beretning «Morfar, Hitler og jeg». Både Rem og Jackson ble nominert til Kritikerprisen for beste sakprosabok. «Tyskerjentene» av Helle Aarnes ble nominert til Brageprisen i 2009, og er planlagt utgitt som film. «Skammens Historie» av Thomas Vestgården og Sigmund Aas ble tildelt stiftelsen Fritt Ords debutantstipend i 2012. Disse sakprosautgivelsene har trigget mange engasjerte og følelsesladde leserbrev i landets aviser. Enkelte tidsvitner og deres familier mener seg utlevert og krenket. De har følt seg kallet, eller provosert, til å ta til motmæle, til å fortelle sin versjon. Leserbrev og historier det er umulig å lese uten å kjenne det i magen og i hjertet. Vi får innblikk i et Norge med unntakstilstand, terror og drap. Disse menneskenes skjebner er mangefasetterte, fascinerende og vonde. Det er ikke til å tro at slikt har skjedd i vårt lille fredelige land. 9. april 2015, på dagen 75 år etter invasjonen, brakte Aftenposten øyenvitneskildringer fra skjebnedagen. Vanlige folk fortalte om de merkeligste sammentreff og tilfeldigheter, om menneskelig mot og samhold. De fortalte om sin egen og sine foreldres frykt, redselen for fly og bomber og Hitler. Barn og unge ble voksne over natten, og alle kjente på kjærligheten til fedrelandet sitt. VGs for-

side på nettet samme dag var «11.724 nordmenn ble krigens ofre – se alle skjebnene». Mer spekulativt og mindre riktig, for det var langt flere enn de døde som var ofre under krigen. Dagsavisen trykket en lang kronikk av to kvinnelige psykologer som etterlyste barns erindringer fra krigsårene. De hevder at barneperspektivet har vært forsømt i krigsforskningen. Av skjønnlitteratur har det om mulig kommet enda flere krigsbøker. Serien kalt «Fire søsken» av Willy Ustad solgte i utrolige 1,6 millioner eksemplarer og skapte et lite stykke norsk forlagshistorie. I hele 42 bind tok den for seg provoserende temaer som blant annet rettsoppgjøret og behandlingen av såkalte «tyskertøser» og «tyskerunger». Disse romanene er skrevet etter grundig research, og med sterk sympati for svake og undertrykte. Ustad gjorde journalistisk gravearbeid på sensitive temaer i norsk etterkrigshistorie; noe som førte til at han ble truet på livet. Gard Sveen vant Riverton-prisen og Glassnøkkelen i 2013 for sin debutbok «Den siste pilgrimen», om motstandsmannen Kai Holst. Dokumentarfilmer som «Gulosten – gangsteren som ble kongens venn» og «Mysteriet Holst» ble vist på NRK i beste sendetid. «Kampen om Tungtvannet» – den norske dramaserien i seks deler som gikk på NRK vinteren 2015, satte trolig nordiske seerrekorder. I 2015 fikk også den norske regissøren Morten Tyldum hele fem Golden Globe og åtte Oscar-nominasjoner for «The Imitation Game», en spenningsfilm fra andre verdenskrig, basert på en sann historie. «Kongens nei – tre døgn i april» er en kommende norsk storfilm regissert av Erik Poppe, basert på Alf R. Jacobsens bok fra 2011. Den 6. mai 2015 lanserte Ingebjørg Jensen boka Nazistempelet, som er en journalistisk tegneseriefortelling med utgangspunkt i samtaler med fire «tyskerunger». Forfatteren Jon Michelet traff den norske folkesjelen med sin

romanserie kalt «En sjøens helt». De tre første bøkene handler om krigsseilerne og selger særdeles godt. Michelet forteller selv at han får så mange henvendelser fra tidsvitner og deres familier at han planlegger enda flere bøker. Hans signeringsturne landet rundt har vært en veritabel signingsferd. Veteraner, krigsseilere og deres familier takker ham for å ha formidlet deres skjebner. For det er menneskeskjebner det handler om. Mennesker og skjebnen.

Innledning I fem år var nesten en halv million tyske soldater stasjonert i Norge. De færreste av disse var nazister. De var vanlige tjueårige gutter. Alle nordmenn kom i kontakt med disse og måtte forholde seg til dem. Etter krigen ble nesten ett hundre tusen nordmenn etterforsket for landssvik. Krigsprofitører slapp lett unna. Av 16 400 tilfeller ble bare 3300 straffet, de fleste ved bøter. Et fåtall av disse havnet i fengsel. Mange norske industritopper som samarbeidet med tyskerne, slapp unna i rettsoppgjøret. Jenter som var kjærester med tyske soldater derimot, ble nedsettende omtalt som «tyskertøser». Etter krigen ble de straffet knallhardt under landssvikoppgjøret. «Tyskertøsene» ble spyttet på, utsatt for tvangsklipping og trakassering. Mange ble stilt ut til spott og spe, kjørt rundt på lastebil eller måtte gå spissrotgang gjennom en mobb full av hat. Mange ble utsatt for forferdelige statlige overgrep; de ble internert og deportert til Tyskland. Mange ble fratatt barna; enkelte tvangslobotomert. Barna deres ble kalt «tyskerunger». Personer i ledende stillinger uttalte seg svært negativt om disse barna; og ettersom myndighetene forholdt seg tause, ble det sett på som en offentlig, statlig aksept. «Tyskerungene» ble utsatt for mobbing og sosial fordømmelse og fratatt flere av sine grunnleggende rettigheter som norske statsborgere. Mange ble tvangsadoptert, sendt bort på institusjoner for

mentalt tilbakestående uten at det forelå noe medisinsk grunnlag for dette. Mange ble utsatt for mishandling og/eller seksuelle overgrep. I tillegg fravek man flere av Norges lover. Enkelte av barna ble fratatt norsk statsborgerskap. De fikk ingen trygd eller bidrag fra fedrene, og ble i lang tid etter krigen utsatt for forfølgelse, mobbing og stigmatisering. Det ble født omtrent tolv tusen slike «tyskerunger». Antallet er usikkert fordi mange mødre tiet om hvem barnefaren var. De ble møtt med ydmykende behandling og utstøting. Bakgrunnen for dette var hevnlyst og samtidens fordømmende seksualmoral. Utenomekteskapelige barn ble ansett som mindreverdige, og verst av alt var da barn med tysk far. Norske kvinners seksualitet ble sett på som en nasjonal, maskulin eiendom. Deres svik var dobbelt: Mot Norge og dets sønner! Mor og barn fikk derfor ingen støtte i samfunnet. De ble som oftest skilt fra hverandre. Barna fikk en oppvekst preget av ustabilitet med korte eller lengre opphold på ulike institusjoner eller hos fosterforeldre. Mange ble sendt til et splittet Tyskland i kaos, ruiner og sult. Situasjonen var helt grusom; ingen mat, hevngjerrige utenlandske soldater, vold og voldtekt. Mødre prostituerte seg for en brødskalk. Det ble søkt om hjelp fra Sosialdepartementet. Avvist. Kvinnens situasjon var en konsekvens av egne valg. Spebarn og småbarnas skjebne var Norge uvedkommende. Under den kalde krigen stjal Stasi-agenter kynisk identiteten til norske tyskerunger for å få innpass i Norge og andre vestlige NATO-land. Disse «gjøkungene», som i realiteten var østtyske spioner, fikk norske pass og fri innreise til NATO-land, noe som var verdifullt for den østtyske etterretningen. I årevis trodde norske familier at de var gjenforent med sine nære slektninger, mens det i virkeligheten var hemmelige agenter de delte hus med.

Gerd Fleischer og ABBA-vokalisten Anni-Frid Lyngstad er kanskje de mest kjente av de norsk-tyske krigsbarna. Gerd Fleischer er en norsk menneskerettighetsforkjemper og leder for Selvhjelp for innvandrere og flyktninger. Anni-Frids mormor tok barnebarnet sitt med seg til Sverige på grunn av frykt for overgrep i Norge. Enkelte norske krigsbarn har først nå i det siste våget å lete etter sin ukjente far. Tabuet har sakte erodert ned, blitt mindre kantet, litt mindre vondt. Men selv den dag i dag, våren 2015, føler Karin på kroppen tabuene som ennå eksisterer – 70 år etter krigens slutt. Karins håp er at denne boken vil hjelpe folk til å forstå og respektere disse løvetannbarna som tyskerungene er. Sommeren 2014 meldte lokalavisa «Tidens Krav» at Kristiansund kommune fikk et tilskudd på 200 000 kroner for å rydde bort den siste piggtråden fra krigens dager. Man var lei av disse stygge, farlige kvasene som ennå ligger rundt omkring. Men det er noe man aldri kan fjerne. Minnene fra andre verdenskrig. Det er ikke piggtrådkvasene som er siste rest etter krigen, ei heller de siste minnene fra tysk okkupasjon. Det er tyskerbarna som er de siste minnene. Deres mødres landsforræderi besto i å forelske seg i en tysker. Det har de fått lide for hele livet. Svært få tyskerunger har klart å fortelle sin historie. De har manglet motet, tiden eller evnen til å formidle det de har gått igjennom. Mange har skammet seg, skjult og fortrengt alt, selv for sine nærmeste. Karin er et sjeldent tidsvitne.

Kapittel 1

Dødsringen Tora tok med seg avisen og kaffekoppen ut på gressvollen bak huset. Det var en fredelig søndagsmorgen. Våren var kommet, datoen var 28. april 1940. Hun satte seg ned på krakken, gledet seg over de få blomstene som så vidt hadde dukket opp. Våren var alltid sent ute i Kristiansund. Det var hennes favorittårstid; hun følte seg alltid så levende når solen dukket fram igjen og alt begynte å spire og gro. Hun elsket å stelle med blomster og potteplanter. Alle vennene hennes sa at hun hadde grønne fingre. Hun sa alltid ja til å passe naboens planter når de var borte. Bor man på Vestlandet, får man vokte det lille som er, sa hun. Nå hadde Tora mest lyst til å lese avisen, men tankene vandret. Hun og mannen hadde forsøkt å få barn. De hadde vært til legen. Beskjeden var klar: «Du kan ikke få barn!» Verdenen hennes hadde falt i grus med de ordene. Det var altså en ting hun aldri kunne få til å spire og gro … Hun hadde forgjeves prøvd å overtale mannen Karl til å si ja til adopsjon. Ja til å ta til seg en annens barn. Men nei, det var uaktuelt. Han hadde en voksen sønn. Tora ristet på hodet, som for å få tankene vekk. Da hørte hun en lyd i det fjerne. Hun klarte ikke å plassere den med en gang, verken geografisk, eller hva som laget lyden. Kunne det være en bie

så tidlig på våren? Nei, en snekke til sjøs? Eller kanskje en lastebil? Nei, det var en flyvemaskin! De var da aldri på disse kanter? Hun reiste seg opp, og der fikk hun øye på det. Et enslig fly som raskt kom nærmere. Tora kjente seg engstelig. Hun var redd for slike nymotens ting. Og hun hadde hørt om krigen … Heldigvis var det bare et fly. Hun knep øynene sammen, gjorde alltid det når hun kikket etter ting på lang avstand. Flyet så ut som et svart kors på himmelen. Hun korset seg selv, overtroisk som hun var. Det kom nærmere og nærmere; hadde kurs rett mot sentrum av byen. Hun så at det var grått, men kunne ikke få øye på noen merker eller flagg som kunne identifisere det. Hun hentet ikke den lille messingkikkerten som sto i vinduskarmen. Hadde prøvd den en gang, og syntes ikke den hjalp noe. Hun bare knep øynene litt mer sammen, og innbilte seg at det ga henne dybdesyn. Flyet la seg over på siden og tok en stor sving rundt sentrum. Hun tenkte med seg selv at piloten sikkert bare ville se den vakre byen deres fra oven. Da flyet startet på sin andre runde over byen, begynte det plutselig å ryke fra bakenden av det, masse tykk røyk. Hun så seg rundt. Hva skulle hun gjøre? Kunne hun hjelpe til med noe? Flyet lagde nå en sirkel av røyk over sentrum. Men det så ikke ut som om det mistet høyde, eller som om piloten prøvde å lande. Da det var ferdig med runde nummer to, fløy det vekk. Det ble helt stille. Den tykke ringen av eksos dannet en sirkel rundt byen. En snartenkt kristiandsunder på Innlandet fant frem fotoapparatet og tok flere bilder av selve ringen. Han foreviget det, uten egentlig å vite hva han gjorde. Røyken begynte så vidt å løse seg opp da Tora hørte noe hun

trodde var en sverm av veps. Så tidlig, tenkte hun. Vanligvis dukker ikke insektene opp før tidligst til skolens sommerferie. Det var innkvartert litt over hundre tyske krigsfanger på Den Høyere Almenskole i Langveien. De ble tatt til fange etter en trefning på Dombås. Soldatene var eksemplariske fanger, men denne morgenen ble det bråk. Da de så flyet som sirklet over byen og lagde en ring av røyk, ble de helt gale. De ropte og skrek på fangevokterne sine. Men disse skjønte ikke hva som var i ferd med å skje. Det tyskerne skrek var: Ring des Totes, Dødsringen. Allerede i 1936 hadde tyskerne eksperimentert med blitzbombing under borgerkrigen i Spania. De testet ut nye fly og måter å ramme mål på bakken mer treffsikkert. Den baskiske byen Guernica ble bombet på denne måten. Først en ring av røyk, en Dødsring, som viste pilotene hvor de skulle slippe granatene, spreng- og brannbombene. Picassos berømte maleri, Guernica skildrer dette infernoet, med forvridde mennesker og dyr, brutalitet og hjelpeløshet. Det var altså ingen vepsekoloni Tora hørte, det var en sverm av mørkegrønne fly. Og da de kom nærmere, oppdaget hun hakekorsene på vingene. Hun mistet pusten. Klarte ikke å rope inn til ektemannen som var på kjøkkenet. Men Karl hørte også duren og kom ut til henne. Han måpte, snudde seg mot henne og sa: – Det er tyske Stukas-bombere! Han var veldig interessert i fly og andre tekniske ting. Hadde vært nede på havnen og tittet på det engelsk/tyske flyet som var stilt ut der. Nå dekket Stukasene for solen, skyggene deres kastet lange kors på bakken da de passerte. Det var som om en kirkegård la seg over byen.

Stukasene stupte ned gjennom sirkelen. De akselererte til en infernalsk lyd fra Jeriko-trompetene montert på undersiden av hvert flyskrog. Lyden økte med farten til vanvittige hyl. Hitler forlangte at instrumentene ble brukt til psykologisk krigføring, selv om de reduserte topphastigheten på flyene. Bombene ble sluppet, pilotene manøvrerte Stukasene til horisontal posisjon og fløy vekk. Først så Tora og Karl lysglimtene fra eksplosjonene, deretter hørte de voldsomme eksplosjoner, og de kjente varmen og trykkbølgen. Nesten med en gang slikket flammene opp fra trehusene i sentrum, en tykk, svart røyk. De kikket på hverandre. Hadde fulgt Stadsingeniør Røkkums råd i «Tidens Krav». De hadde godkjent assuransesprøyte og en bøtte med sand bak døren på kjøkkenet. Men nå løp de ut på gaten. Tora med en tøffel og en sko, Karl i filttøflene sine. Flere naboer hadde samlet seg der ute allerede. Da kjente hun lukten; Brent trevirke, brent mur … Det er noe du må vite om Kristiansund dersom du ikke kjenner byen. Den ligger ytterst i havgapet på Nordmøre, ved skipsleia. Den består av tre øyer forbundet med bro og sundbåt. Den største øya heter Nordlandet. Nordsundbrua leder over til Gomalandet og Kirkelandet, som begge ligger på hovedøya, skilt av Vågen, som er en dyp naturlig havn. Sørundbroen leder til den minste og sørligste øya, Innlandet. En liten sundbåt bringer folk mellom øyene. Byen Tora og Karl bodde i besto av gammel og tett trehusbebyggelse og rorbuer. Byen var veldig vakker, med mange klassiske kjøpmannsgårder og sjarmerende sjøboder. Denne aprildagen ble mange modige privatpersoner forhindret av maskingeværild fra tyske fly da de forsøkte å hjelpe til med brannslukningen. De måtte

søke ly og bare se på at alt brant ned. Svart røyk la seg tungt over hele byen, dekket den lyseblå himmelen. Befolkningen syntes det var helt vanvittig at tyskerne skjøt mot brannmenn og sivile. Akkurat som om de utgjorde noen trussel. Noen hadde fått berget med seg en koffert med eiendeler. En gutt sto med potteplanter som hans mor hadde insistert på å redde. En mann sto med et veggur, mens hans kone holdt dundynen deres. Andre steder var det reddet stålamper, stoler og bord ut på gaten. Det var helt surrealistisk, som om interiør fra privathjem ble stilt ut til offentlig skue. Etter at brannen var slukket av seg selv, plyndret enkelte av byens såkalte løse fugler og klutesamlere butikker og pakkhus. De utnyttet katastrofen til egen vinning, og arrangerte fyllekalas. Folk var forferdet over at slik gikk an. De anmeldte dem det gjaldt, så politiet fikk dem anholdt. Noen kjøpmenn hadde faktisk åpnet sine egne lagre og bedt folk forsyne seg for å unngå at varer bare brant opp, men borgerne nektet, det var ikke deres, det var som å stjele. Kristiansund var den byen som ble mest ødelagt under krigen. Syttifem prosent av alle leilighetene gikk opp i flammer. Bare skorsteinspiper sto igjen, som gravstøtter. Enkelte hus var halvveis sprengt og så ut som digre, åpne dukkehus. En bombe hadde truffet et tre, blitt dempet i fallet og lå udetonert på en gressplen. En diger, dødelig blindgjenger. Alle i nabolaget ble evakuert til den ble uskadeliggjort. Selv om befolkningen gikk vanskelige tider i møte, var det viktig med lov og rett, nettopp i slike tider var det viktig med et indre moralsk kompass. Hvordan man forholdt seg til okkupasjonsmakten ble selve lakmustesten for befolkningen.

Tora og mannen sluttet å gå turer på Kirkelandet. Byen hadde vært så sjarmerende og koselig, med bindingsverkshus og rorbuer. Nå var det meste bombet og brent ned. Til og med ærverdige Grand hotell Kristiansund var borte. Bare deler av grunnmuren sto svartsvidd igjen. Det luktet brent over hele sentrum. Tyske styrker rykket inn og overtok hele byen. Plutselig het byen Festung Kristiansund. Mange tur- og rekreasjonsområder ble stengt av: Lasken, Varden og Kringsjå ble utilgjengelige. Det samme med Vanndammene, byens vannreservoar. Piggtråd og vakter hindret folk i å gå på badestranden i Lasken. Strengt stengt og sperret. Det tyske hovedkvarteret i Kristiansund lå på St. Hans haugen. Der var et stort anlegg med bunkerser, våpenlager og fengsel. De tyske styrkene bestod av 5000 unge menn. De nektet for at de var skyld i at byen lå i ruiner. Den offisielle forklaringen deres var at de bare hadde bombet et engelsk skip som lå til kai. Det var engelske fly med påmalte hakekors som hadde bombet byen for å gi tyskerne skylden. Folk bare ristet på hodet av de absurde påstandene. De forsto ikke hvilken glede eller nytte den tyske krigsmakten hadde av å bombe i stykker et helt samfunn, drepe sivile og så lyve om det etterpå. Den snartenkte mannen som tok bilder av Dødsringen, fikk dem fremkalt. Det var som et bilde av selve døden, byens dommedag. Det fantes flere slike bilder fra krigen som gjorde et uutslettelig inntrykk på nordmenn. Senkningen av Blücher, tyske soldater på Karl Johan, Kong Haakon og Kronprins Olav ved Kongebjørka, Kong Haakon som må flykte. Noen ganger sa et fotografi mer enn tusen ord. Ved havnen lå det flere store krigsskip. Havneområdet rundt Kristiansund var strategisk viktig og ble minelagt. Lokale fiskere

risikerte livet hver gang de seilte ut sundet. En slik hornmine drev inn i fjærsteinene. Mange gikk for å se på den, på avstand. Den var stor og svart, med dødelige horn stikkende ut. Den så både dyrisk og mekanisk ut på samme tid. Som om døden nok en gang besøkte byen. Den ble sprengt. Nysgjerrige og dumdristige gutter jublet over smellet, vannsøylen og all den døde fisken. En dag greide tyske soldater på antiluftskytset på Kirkelandet å skyte ned et fly. De jublet, helt til de innså at flyet var tysk. Lokalbefolkningen godtet seg over det og vitset om hvor dumme tyskerne var. Det var mange kontrollposter i byen, og i begynnelsen var soldatene veldig pirkete med legitimasjonen med bilde og signatur som alle måtte ha med seg. Etter hvert ble de mer avslappet og vennligsinnede. Noen av soldatene var riktig så sympatiske. De få husene som sto igjen i sentrum skulle mørklegges med blendingsgardiner (sorte rullegardiner), for etter mørkets frembrudd skulle ikke noe lys vises. Det var ikke nok å legge byen i ruiner, steds- og gatenavn skulle også være tyske. De innfødte nektet å benytte disse. Skulle liksom gaten eller nabolaget de bodde i plutselig hete noe annet, på et fremmed språk? De ble trassige og brukte små symboler for å vise sitt samhold. En binders i knapphullet en periode, eller røde toppluer. Alt dette ble forbudt da tyskerne skjønte at det symboliserte samhold og solidaritet. Enkelte modige personer gjemte unna ulovlige radioapparater og formidlet illegale aviser. Mange gjemte unna eiendeler som ellers ville ha blitt beslaglagt. Gravde ned biler eller motorsykler, gjemte dem under høy på en låve. Og var det en venn som ut fra munnviken spurte om hjelp, svarte man nødig nei, selv om det var forbudt

det man måtte gjøre. De som hadde samkvem med tyskerne, ble uglesett og frosset ut. Alle voksne visste hvor grensen gikk mellom å være høflig reservert og imøtekommende. Den første tiden grøsset de på ryggen av språket deres, den platt-tyske dialekten. På folkemunne kalte de bare denne nordtyske dialekten for pork-tysk. Etter hvert ble de fleste vant til den, begynte å forstå flere ord og hva tyskerne sa. Tyske soldater lærte seg også etter hvert norsk. Det betød at nordmennene måtte være forsiktige med hva de sa og skrev. De utviklet andre tegn og symboler. V-tegnet for samhold og seier, VVVV sto for Vi Vil Vidkun Vondt. De modigste tegnet eller skrev på offentlige steder. Manet til samhold og ertet tyskerne. Mange av innbyggerne flyttet til slektninger på landet. De som ble bostedsløse, måtte bo i enkle, provisoriske brakker, og atter andre ble tvangsevakuert. Tora, Karl, Erik og Toras mor, Marie, tok ansvar for en liten nabopike for en tid, da hennes far var enkemann og venn av Karl. Nabopikens bror ble sendt til familien. De ble først tvangsevakuert til et klasserom på Gomalandet skole og senere til en gård på landet. Menn var aldri trygge for kontroll eller rekruttering til tvangsarbeid. Karl var over 50 år, så han slapp. Eksisterende bygg i byen ble okkupert og omgjort til forlegning eller fengsel. Tora var en av kvinnene som gikk med matpakker til krigsfangene. Hun lot som om hun bare gikk en tur eller skulle handle. Matpakken kastet hun enten over gjerdet eller så stakk hun den gjennom sprinkelgjerdet. Hun visste når de «snille» tyskerne sto vakt, de som snudde seg bort eller gikk en vaktrunde motsatt vei. Kvinnene ble en stille armé. De sørget for matauk. Bær og nøt-

ter, nedfallsfrukt, av og til slang. De sanket urter, brennesle og nyperoser. I verste fall bark. Sparsommelighet og nøysomhet gjorde sitt til at de klarte seg. – Smuler er også brød, sa alltid Tora. De hadde høns, så de fikk egg. De passet veldig godt på dyrene sine, for mangelen på mat preget hele samfunnet, hver dag. Måtehold, ikke kaste noe, alt kunne brukes. All mat var god, bare det var lite av den. De ble tynnere, alle sammen. Nesten verst for Tora og Karl var mangelen på kaffe og tobakk. Hun var en skikkelig kaffekjerring, mens Karl røykte pipe. Men samtidig førte krigen til at de ble kjent med landet sitt på nytt. Og sine landsmenn. Alle strakk seg til det ytterste for å hjelpe andre. Man fikk plutselig kontakt på tvers av alder, yrke og bosted. Alle ble på en måte en stor familie. Det som holdt dem sammen var kampen mot en felles fiende, «tysker’n», som de kalte ham. Gleden de følte ved kapitulasjonen den 8. mai 1945 var blandet. De fryktet at den tyske hæren skulle nekte å gi seg og kjempe imot. Kunne de virkelig tro at tyskerne frivillig skulle oppgi kontrollen av Norge? De hadde nesten en halv million soldater stående! Men de øverstkommanderende fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om dette. Det var med skrekkblandet fryd nordmenn observerte hvor disiplinerte de tyske soldatene var da de la ned våpnene. Lettelsen på Frigjøringsdagen var ubeskrivelig. Luften kjentes annerledes ut, klarere, friskere. De kunne fjerne teipen fra vinduene, den som hindret glass-sprut i tilfelle bombing. De kunne se fritt ut av vinduene igjen. Alt ble lettere og lysere, enda mesteparten av byen lå i ruiner. Aldri mer skulle det være portforbud og piggtråd i byen. Det eneste som la en demper på gleden, var sinnet mot over-

løperne. De såkalte quislingene og «tyskertøsene». De skulle tas, og de ble tatt hardt. Særlig hardt gikk det ut over jentene som hadde vært sammen med «tysker’n». At norske jenter frivillig hadde vært sammen med tyske soldater var et slag mot nasjonal og maskulin ære. På trykk i en avis kom det følgende:

Kaibakken ble helt sentral i gjenreisningsbyen Kristiansund. Den ble til en ny, bred gate som forbinder kaien med øvre bydel. Nederst lå rådhuset og torget, og den store torghandelen med flere fiskehandlere, frukt-, grønnsaker- og blomsterboder. Dette var selve hjertet av byen. Øverst lå Kongens plass, som en god nummer to, til tross for navnet. Sentrale deler av Kirkelandet og Nordlandet ble totalt endret. Den gamle, snirklete trebyen ble erstattet med mange murhus i nøktern funkisstil i sentrum, og enkle trehus spredt ut-

over. Alt med rette gateløp. I sentrale boligstrøk ble enkelte hus utstyrt med klassisistiske detaljer, som for eksempel dørportaler. I andre gater, som Vuggaveien, ble det oppført ferdighus sendt fra Sverige som nødhjelp. Familiene følte seg heldige som flyttet inn der. For å bøte på dette ble Kristiansund «den kulørte by». De som var jålete kalte det for den polykrome by. Så måtte de alltid forklare at poly betyr mange, og kromo betyr farge. Nye hus ble malt i ulike lyse, duse farger. Og det hjalp, for det ble gjort smakfullt. Det som tidligere hadde vært en kjedelig husrekke, ble en vakker regnbuepalett. For Tora og Karl var det vanskelig å kjenne seg igjen. Den gamle byen de var så glade i, var totalt forandret, ukjent. Hun fikk tårer i øynene av å se byen sin. Alle minnene hun hadde. Men gradvis vendte de seg til det. Og de måtte innrømme at de likte fargevalgene. Hvorfor i all verden skulle nabohus absolutt ha samme farge?

Kapittel 2

Forbudt kjærlighet Marie bodde og arbeidet i Trondheim. Hun tok trikken inn til sentrum hver dag. Gikk av på nest siste stopp, ved bensinstasjonen rett ovenfor butikken der hun arbeidet. Hun var så nøye og pliktoppfyllende at hun fikk tilbud om fast ansettelse etter bare fire uker. Hun ble veldig stolt over det, kun nitten år gammel og med fast arbeid. På mandag uken i forveien hadde hun lagt merke til en tysk soldat som holdt vakt ved bensinpumpene. Han var så staut der han sto i stram uniform. Et pust fra den store verden. Han hadde nikket til Marie og medpassasjeren hennes da de stilte seg opp for å gå over gaten. Etter at trikken var kjørt, tok han to skritt fram og stoppet en bil. Han geleidet Marie og den eldre kvinnen over. Han nikket igjen og gikk tilbake til post. – Så høflig og hjelpsom, tenkte Marie. – Og så kjekk. Hun begynte å se etter den unge soldaten hver morgen, ble glad når han var på vakt. På fredag var han vekk, det var en annen soldat der. Hun ble urolig. Hvor var han blitt av? Hadde han blitt flyttet? Etter to år med krig og okkupasjon ønsket noen soldater seg et «heimattschuss», en skuddskade som fikk dem sendt hjem til Tysk-

land igjen. Men «Maries soldat» visste at han var heldig, stasjonert i Norge. Han slapp den grusomme Østfronten. De første månedene i Norge hadde vært som en ferie, med stadig nye steder og opplevelser. Nå var han fast stasjonert ved denne bensinstasjonen. Han var 29 år gammel, og det var første gang han var i utlandet. I møte med nordmenn var han forsiktig og korrekt, litt flau over å være den som skulle gi ordre til de fastboende. Respekten for eldre mennesker hadde han med seg hjemmefra, gjennom oppdragelsen. Derfor hjalp han barn og kvinner over gaten, klarte ikke å la være. Det var nok ureglementert, men respekten for kvinner hadde han i ryggmargen. En mor var hellig, hun hadde gitt liv. Og sånn som han savnet sin egen. Hans egen mor var familiens mørtelmasse. Det var hun som holdt dem sammen. Og han savnet maten hennes. Marie var glad på mandag da soldaten var tilbake på plass. Hun gikk først ut av trikken og klarte ikke å la være å smile hjertelig. Det tok et sekund for ham å summe seg. Han gjengjeldte smilet. Ble profesjonell yrkesmilitær da det kom to personer til som skulle krysse gaten. Han ventet til trikken var kjørt og hjalp dem over. Den dagen tittet hun på ham fra vinduene i butikken og prøvde å finne en unnskyldning for stadig å tørke støv. Han sto fremdeles der da hun skulle hjem for dagen, men holdeplassen for trikken i retning av hjemmet hennes lå på hennes side av veien. Hun trakk litt på skuldrene da han så på henne. Det fikk ham til å smile bredt. Hun tok banen hjem til foreldrene sine. Det samme gjentok seg tirsdag og onsdag. Fra butikkvinduet la hun merke til at han nikket til alle som skulle over gaten, ikke bare unge kvinner. Hun likte det, at han ikke var en overfladisk smukkas. Hadde sett at han var særdeles oppmerksom overfor eldre kvinner. Så på torsdag fikk hun beskjed fra disponenten om å

gå over til stasjonen for å kjøpe avisen. Vaktposten så på henne da hun stilte seg ved fortauskanten for å krysse gaten. Han tok et skritt ut i veien og holdt ut hånden. Stoppet bilen som kom kjørende. Hun klarte ikke å la være å smile. – Takk, sa hun. Tenkte seg om. – Danke schön! – Bitte sehr, Fräulein, sa han. Det var først gang han hadde snakket til henne! Hun gikk inn på bensinstasjonen, sto rett opp og ned, hadde helt glemt hvorfor hun var der, hva hun skulle. Så på femkronersseddelen hun hadde i hånden. Hm, det var noe hun skulle kjøpe … Jo, avisen. Hun betalte og gikk ut på gaten, men ble ropt tilbake. Hun hadde glemt vekslepengene. Da hun kom ut på ny, sto soldaten og så på henne. Han nikket og smilte. Hun var for flau til å smile ordentlig, det ble bare et skyvelærsmil. Han stoppet trafikken på nytt, vinket henne over. Hun nærmest løp over, hadde sommerfugler i magen. I tiden som gikk ble det stadig flere blikk ut av utstillingsvinduet. Hun meldte seg frivillig til å gå diverse ærender i spisepausen, noe hun aldri hadde gjort tidligere. Hadde sett på denne tiden som sin eneste pustepause i løpet av en travel arbeidsdag. Fremdeles visste hun ikke navnet hans. Hvordan i all verden skulle hun finne ut hva han het? Etter arbeid på torsdag dro hun til biblioteket, smugtittet i en tysk ordbok, skrev ned setningen hun ville si. På fredag sto den andre soldaten vakt igjen. Hun gikk over gaten da hun var ferdig på arbeid den ettermiddagen. – Guten Tag, sa hun til soldaten og holdt fram et brev. – Ich habe diesen Brief für die andere Soldat, die hier Montag bis Donnerstag arbeitet. Soldaten så på henne, hadde vært vaktsom da hun stakk fram

hånden. Nå bare smilte han. – Ach, für Korporal Müller. Ja, das ist gut. Danke sehr. Müller, han het Müller til etternavn. Det var et veldig vanlig tysk navn. Kjedelig, men greit nok. Det var til og med nordmenn som het Müller til etternavn. Det gledet Marie, den vissheten. Han … De ville ikke skille seg så mye ut … Men som tankene vandret, hun grep seg selv i det. Smilte av seg selv. Konvolutten var blank på forsiden. Inni hadde hun skrevet fullt navn og alder. Hun våget ikke skrive ned adressen sin. Visste at faren, Fred, var fanatisk anti-tysk. Han ville aldri … Nå var det bare å smøre seg med tålmodighet, men det var så lenge til mandagen. Tenk, en hel helg uten noen som helst kontakt. Da hun tok trikken til arbeid etter helgen, hadde hun nesten hjertebank. Han smilte da hun steg av trikken, kom henne i møte. De håndhilste, det føltes naturlig, de hadde jo hilst på hverandre en gang før. Han ga henne samtidig en konvolutt. Hun tok den mens hun så seg rundt, la den raskt ned i håndvesken sin. Han geleidet henne over gaten. Hun håpet at ingen hadde sett noe, og gikk rett på personaltoalettet og åpnet konvolutten. Han het Kurt Müller, var 29 år og fra Westfalen. Nå bodde han på Lilleby skole. Det var mange tyske soldater i bybildet. Det gjorde det lettere for Kurt og Marie å møtes. Det var en liten kafe halvveis ned til sentrum. De avtalte at de skulle treffes der på tirsdag. De snakket sammen over en kaffekopp og en kringle. Han hadde lært seg litt norsk allerede, og hun kunne skjønne mye av det han sa når han snakket sakte. De likte hverandre umiddelbart, var faktisk like på mange

måter. Det gikk ikke mange uker før de ble kjærester. De ble kreative når det gjaldt å få til å møtes. Hun ville helst møte ham hver dag. Det var han som holdt litt igjen i begynnelsen. Han visste at han var «fienden», selv om han ikke følte seg sånn. Kurt lærte seg raskt nok norsk til å kunne snakke om det meste. Han hadde aldri tenkt på at det var mulig. Lære seg et annet språk. Det var heldigvis flere like ord – språkene var jo i samme familie. Best av alt likte han å snakke med Marie. Kurt var svært oppmerksom og omtenksom når de var sammen, det samme var de andre vennene hans som hun traff, andre tyske soldater. Hun kunne ikke skjønne at folk skulle hate dem. De var snille, veloppdragne og glade i barn. Flere av dem lekte med barna i nabolaget, det vil si de barna som ikke fikk skjenn for å være sammen med okkupantene. De spilte ball, de byttelånte sykler og av og til ga soldatene slikkeri til ungene. En mannlig kollega som hadde observert dem, advarte Marie mot konsekvensene. Hun trodde det var av misunnelse, at han var sjalu. Hun tenkte ikke lengre enn forelskelsen – den deiligste følelsen hun hadde kjent. Da Marie etter et halvt år ble gravid, måtte hun innrømme alt til sin mor, Turid. Turid hadde allerede forstått at noe var i gjære. Datteren var blitt mer jålete, mer opptatt av utseendet sitt. Men da Marie fortalte moren at kjæresten hennes var en tysk soldat, måtte hun sette seg ned. Beina bar henne ikke! Det hadde hun aldri i sine villeste fantasier trodd. Turid ba Marie om å gå til en av morens venninner med en beskjed, slik at hun skulle bli borte lengre. Hun fryktet at ekteman-

nen ville kunne slå Marie hvis hun var til stede, visste så inderlig vel at Fred hadde temperament og hatet «tysker’n». Fred ble rasende da Turid fortalte ham om forholdet og graviditeten. Hun ba ham hysje seg, og minnet ham på naboene. Frykten for at andre skulle få vite om denne store hemmeligheten fikk ham til å roe seg. Marie hadde ikke skjønt at moren ville fortelle det allerede samme dag. Hun kom intetanende hjem, men da hun gikk inn i stuen, skjønte hun det med en gang. Faren trengte ikke å si noe – han hadde dette sinte blikket. Marie skulle få bo hjemme frem til fødselen kun hvis hun brøt totalt med Kurt. Det var et ultimatum. Kjæresteparet skulle aldri mer ha kontakt med hverandre. Hun måtte spørre hva faren mente med det. Han mente aldri, som i aldri mer, ikke en eneste gang til. Men det var ikke det verste: Barnet skulle settes vekk, adopteres bort. Marie var lamslått, skulle hun ikke få beholde sitt eget barn! Gi fra seg sitt eget kjøtt og blod. Det var et kjærlighetsbarn. Han kunne like gjerne sette både henne og barnet ut i skogen for å dø. Etter noen dager klarte Marie å alliere seg med moren, hun visste hvilke knapper hun skulle trykke på. Snakket med henne, smisket. De ønsket så inderlig at barnet skulle bli boende i deres hjem, at de skulle være dem som tok vare på det. Men Fred nektet fullstendig. Turid klarte ikke å overbevise han. Hun ga seg, sa seg til slutt enig med mannen. Barnet skulle på barnehjem og adopteres bort. Faren ville ikke en gang se eller vite noe om Kurt, og det var strengt forbudt å nevne ham i huset. Fred var helt imot alt som hadde med krigen å gjøre, og spesielt alt som hadde med den tyske nasjonen å gjøre.

Kapittel 3

Tora og Karl Anna Theodora Lie ble født 2. august 1901 i Kristiansund (Som liten pike sprang Anna Theodora så kjapt omkring at en eldre nabokone sa at hun burde kalles Tora. Og slik ble det.). Hennes foreldre var Marie og Martin Lie. De fikk fire piker og seks gutter. Pikene ble lært opp av sin mor og guttene av sin far. Det var mange tunge tak og lange dager, for husarbeidet var strevsomt arbeid, både med matlaging og klesvask. Det elektriske lyset var ikke kommet ennå, og vann måtte bæres i åk fra felles vannpost. Etter middagsoppvasken skulle bestikket pusses så det var blankt og fint til neste måltid, og kjøkkengulvet ble skurt rent med sand. Deretter var tiden inne for baking av dagens kake til ettermiddagskaffen. Dermed var dagens høydepunkt kommet, skumringstimen. I denne timen kunne voksne ha sin velfortjente hvil fra alle dagens gjøremål. Denne timen var fredet og tjente to grunner, like mye for hvilens skyld som for å spare på parafinen. Så mens menneskene hvilte, senket mørket seg over hjemmet. Da timen var over, ble parafinlampene tent, og de var klar for dagens siste økt. Stoppeog lappekurven, strikketøyet og håndarbeidet ble funnet, og under datidens mesterfingre vokste det frem de nydeligste broderier under dårlige lysforhold. Alltid noe mellom hendene, aldri hendene

hvilende i fanget. Marie hadde tidlig lært Tora å brodere og hekle. Hekling ble hun en mester i. Mens potetene kokte, sto hun og heklet de nydeligste mønstre. Hun sa så mange ganger siden at hun så gjerne skulle tatt vare på disse arbeidene, særlig et veldig spesielt heklestykke. En tid broderte Tora for en broderiforretning. Martin, Toras far, var bryggeformann og såkalt vraker på en av Kristiansunds mange brygger. Han begynte arbeidet klokka 04 med å legge i og varme opp vedovnene. Han tok imot fiskeskuter, talte opp tønner med fisk og skrev dette ned. Han bestemte også kvaliteten på klippfisk i første, andre og tredje sortering. Det var en vrakers viktigste jobb. Klippfisken ble eksportert til utlandet, og var viktig for hele byens sysselsetting og økonomi. Martin og guttene i huset var heller ikke fri fra plikter etter arbeidsdagens slutt. Det var mye som skulle vedlikeholdes. Guttene måtte hente vann og etterfylle vedkassen. Martin sjekket vinduskarmene for kitt. Han passet på at isolasjonen mellom veggbjelkene var på plass. Gikk etter med gress eller avispapir. Han var også familiens skomaker og hadde egen lest. Hver kveld ble skoene ettersett og eventuelt flikket og satt inn med tjære. Deretter ble de plassert oppå en avis ved vedovnen, klare til bruk neste dag. Under spanskesyken som herjet i verden, da veldig mange døde, også nabobarn, ble ingen av dem syke. Martin mente at forklaringen måtte være de tjærebredde skoene ved ovnen, og at tjæren inneholdt stoffer som holdt basillene unna. Det var mye sang og musikk i familien. De hadde flere musikkinstrumenter. Da Per, den eldste i søskenflokken, reiste til morens søster, Ellen, i Amerika, var han der bare ett år, han lengtet så hjem. Mens han var borte kom en fotograf for å fotografere familien, sittende, pyntet i sine fineste klær ved det runde salongbordet med

plysjduk. Et portrett av Per var satt frem på bordet. En bregne sto på en pidestall foran vinduet, og en stor tutgrammofon sto på et bord i bakgrunnen. Fotografiet ble kopiert og sendt over til familien i Seattle. Bildet hang på veggen så lenge Tora levde. Da Per kom hjem, fortalte han om det han hadde sett og gjort i De Forente Stater. Alt var annerledes der: menneskene, språket, naturen og fjellene. Per hadde også overværet en filminnspilling med Buster Keaton i California, der en av scenene var en togkollisjon. Han hadde blitt skuffet over å oppdage at da kollisjonen inntraff, var skuespillerne erstattet med store dukker. Film var altså bare juks og fantasi. En merkelig oppfinnelse var det elektriske lyset, dette forunderlige i å slå på en lysbryter. Ikke alle var riktig trygge på disse nymotens mysterier. Mange år senere, da Marie flyttet hjem til Tora og Karl i Hagelinveien, var hun skeptisk til den store Grepa-komfyren med to stekeovner som sto på kjøkkenet ved siden av vedkassen. I begynnelsen stilte hun seg i kjøkkendøren når Tora skulle skru på platene. For henne var det en virkelig raritet. Krystallapparatet ble anskaffet da det ble tilgjengelig. I høst- og vintermånedene var også spill av alle slag veldig vanlig. Da de fikk monopol, hadde de turnering som startet lørdag ettermiddag, og varte til søndag kveld, bare avbrutt av matlaging og noen timers søvn. En dag ved middagsbordet fortalte Marie (moren i huset) om en morsom opplevelse fra formiddagen. Alle de store barna var på skolen, og Kristine på fire år var ute, ivrig opptatt i lek med venninnene sine. Marie, som holdt på å lage betasuppe til middag, åpnet kjøkkenvinduet og ropte ned:

– Vær så snill, Kristine, spring ned til butikken og kjøp timian til meg for jeg har ikke mer igjen. Kristine syntes nok ikke om å bli forstyrret, så hun så troskyldig opp på moren og svarte: – Å, mamma, det kan jeg ikke, for jeg kan ikke si timian, jeg. Herlig. Det var mye dårlig tannstell på den tiden. Tannpuss var en sjeldenhet og tannbehandlingen var røff. En av Toras venninner var bare fjorten år da hun fikk gebiss, noe som slett ikke var en uvanlig gave til konfirmasjonen den gangen. En dag ved middagsbordet ble det vist frem et Amerikabrev. Tante Ellen ville ha Tora over. Tora var i fyr og flamme. Selvfølgelig ville hun reise over, men akk og ve, hennes far så på henne over brillene og spurte henne om hun virkelig hadde hjerte til å reise fra sin mor og la henne være alene om alt arbeidet med fem gutter. Maries søster, Ellen, var hjemme på ferie med sønnen, Einar. En dag var Kristine, som da var elleve, og Einar engasjert i vilter lek, da Kristine falt over dørstokken med hoften ned og Einar over seg. Hun ble liggende i sengen i et helt år med beinet i strekk med sandsekker, før hun døde, bare tolv år gammel. Broren hennes, Einar ble bare to år, han døde av et epileptisk anfall. Lillemor, den yngste, døde før dåpen. Og Agnes, den eldste datteren, som hadde vært en god datter med et mildt sinn og kun til glede for foreldrene sine, døde 25 år gammel. Hun gikk med de grusomste magesmerter i et helt år før hun døde av blindtarmbetennelse. Den gang var blindtarmbetennelse et mageonde som ble kurert med varme grytelokk. Hun var en av de første i Kristiansund som ble operert på sykehuset for blindtarmbetennelse, men det hadde dessverre gått for lang tid. Da kirurgen åpnet magen, sto materien i været.

Dette hadde gått hardt inn på moren, Marie, og nå måtte den eneste gjenlevende datteren hjelpe til hjemme. De hadde lettsaltet torsk til middag den dagen Amerikabrevet kom, og Toras salte tårer blandet seg med den salte torsken. Hun kastet fra seg maten og sprang ut. Senere begynte hun på husmorskolen. Barna hadde stor respekt for sin far, Martin. Ved måltidene skulle det herske fred og ro. Prøvde en seg med et pek, så bare faren på vedkommende over brillene. Da ble det stille. Søndag var hviledag etter ukens slit og strev, og søndagsmiddagen ble alltid servert på hvit duk på spisebordet i stuen. Etterhvert som guttene ble eldre, forlovet og senere gift, skulle storfamilien alltid komme hjem til middag på søndagene. Svært ofte lagde Tora ufred, og hennes far tok henne i øreflippen og ledet henne ut av stuen. Men vanligvis hadde de det hyggelig, selv om livet var strevsomt nok på den lille plassen hvor hun vokste opp. Det var mange hus og store barnefamilier. De bodde tett. Det var så lytt at alle visste alt om alle. Men selv om de visste både alt det gode og alt det vonde, så tok de vare på hverandre. Kvinnene sto ofte utenfor på den lille plassen og pratet sammen, med store sjal over skuldrene på strikkejakkene sine og lange skjørt. Om sommerkveldene tok de med kaffekjelen og håndarbeidene og satte seg ute på gressvollen, alle sammen. Var det en kjenning som ikke dukket opp, så var spørsmålene: – Hun er ikke her, hvor er hun? Har det skjedd noe? Er hun syk? Har noen vært og undersøkt? Så ble flasken med luktesalt hentet, og noen gikk for å få vite

årsaken til uteblivelsen. De hadde en unik omtanke for hverandre, menneskene på dette lille stedet. Det var nok likt overalt på den tiden. Den spesielle omtanken for hverandre ble gradvis borte ved starten på første verdenskrig. Tora fylte 13 år da den første verdenskrig brøt ut i 1914. Det oppsto en frykt de ikke hadde følt tidligere. Folk hørte de forferdeligste ting om storkrigen på kontinentet. Folk korset seg og var glade for at de bodde på Møre, langt unna all ondskap. Den store omveltningen som skjedde verden over, var en så merkbar forandring at til og med en så ung pike i en av verdens mest isolerte kroker merket den. Hun mente at en ny ånd kom inn i verden, og at den ikke var av det gode. Alt som var av normer og regler ble etter hvert helt borte, og alt gikk i oppløsning. Hun likte seg ikke i den nye verden som oppsto. Trivselen var borte. Så kom Toras store dag. Hun hadde fått stilling som hattesyerske hos en modist med eget moteatelier i Pilestredet i Oslo. Amerikakofferten ble pakket, og hun dro avgårde til hovedstaden, men lengtet så mye hjem at etter bare 14 dager reiste hun tilbake. Hver sommerferie reiste Tora enten til morens søster på Brattøra i Trondheim eller til farens familie nordover. Brått døde faren hennes av sykdom i 1920-årene. Tora var nå den eneste i familien igjen i huset sammen med moren. De trøstet seg med hverandre og med besøk av brødrene med deres familier. For å spe på den lille pensjonen begynte Marie å steke vaffelplater som hun solgte for 25 øre stykket. Hun hadde funnet frem til et godt blandingsforhold i røren og satte også i en hemmelig ingrediens som gjorde dem ekstra myke og gode. Folk kom fra hele Kirkelandet for å kjøpe vafler, de var så ettertraktet. En av Toras venninner var enke med en liten gutt på to år. Hun

ble meget syk, og en dag sendte hun bud på Tora. Venninnen spurte om ikke Tora kunne adoptere den lille gutten hennes, for hun var klar over at hun ikke hadde lenge igjen å leve. Tora bodde sammen med sin mor og hadde fått arbeide på en sømfabrikk, og hadde ikke mulighet til å ta gutten til seg, for, som hun begrunnet det med, så ville det ikke være riktig overfor moren å bære arbeidet for gutten alene mens Tora var på jobb. Moren hadde hatt et strevsomt nok liv med å oppdra så mange barn, og var nå gammel og sliten. Datidens unge piker var meget motebevisste. De holdt Allers Familiejournal og var således oppdatert om siste mote fra Paris. Flotte kjoler, spanske kammer i håret og hatter. Kåper og høye knappestøvler hørte med. En gang Tora og hennes aller beste venninne fra barndommen, Karen, hadde fått tilsendt hver sin nye flotte Pariserhatt, skulle de ut og promenere. Byens befolkning la bestandig aftenturen til kaien når nordgående hurtigrute ankom kl. 22-23 om kvelden. Dette fenomenet varte helt til sekstiårene da fjernsynet kom. For riktig å være sikker på å bli sett i sine nye flotte hatter, stilte de seg ved kaikanten uten tanke på hvor de sto. Plutselig kom trossen farende og landet på Karens nye høye Pariserhatt. Det var to flaue unge damer som tok beina fatt. Pariserhatten gikk direkte i søppeldunken, og Tora fikk streng beskjed om ikke å nevne episoden igjen. Tora derimot, gikk ofte med sin, og bilder av Tora fra denne tiden viser at hun var en nydelig ung dame. Men selv om Tora var vakker, hadde familien hennes gitt opp håpet om å skaffe henne en mann. Hun var kjent for å være både stridig og sta. Som barn, ungdom, voksen og senere eldre, greide hun ikke å holde fred med omgivelsene sine. Hun var alltid i konflikt, enten med familie, venninner,

naboer eller andre. Mens Tora fortsatt bodde hjemme, tok hun en formiddag på seg å vaske kjøkkenet til en enkemann som var på arbeid. Da barna, en pike og en gutt, kom hjem fra skolen, var hun så stygg i munnen mot dem at de aldri glemte episoden. Det satte seg varige spor hos den unge piken, hun husket den fortsatt på sine eldre dager. Karl Ludvig Grødahl ble født 31. juli 1889 i Kristiansund. Han vurderte å bytte etternavn fra Grødahl til Jensen, for i en periode var det så populært å legge til -sen etter fornavnet til fedrene, men valgte å beholde stedsnavnet som etternavn. Karl hadde to brødre og tre søstre. Karl arbeidet i byens renovasjonsvesen og tømte boss-søppel. Den gang kjørte de med hest og kjerre. Karl var flink med dyr og flink med mennesker. Han sa alltid at folk var glad når han kom, og glade når han gikk, selvironi og humor hadde han. Til tross for at han arbeidet som «søppelmann», eller kanskje nettopp derfor, var han svært opptatt av renhold og hygiene. Arbeidstøyet ble skittent med en gang, men det skulle i alle fall være stoppet og helt. På fritiden, i privat, skulle sko, klær og hatt alltid være like ulastelig. Han var enkemann med sønnen Erik på 14 år da han giftet seg med Tora i 1934. Hun var 33 år gammel, han var 45. Hvordan hun taklet å bli stemor til en tenåring kan en bare tenke seg. Det kan ikke ha vært særlig lett for den unge gutten å få denne furien i sin mors sted. Hvordan Karl falt for henne, er lettere å forstå. Hun sjarmerte i senk dem hun ville, og de som ikke kjente hennes virkelige jeg, falt for hennes vesen. Men etter hvert som folk så hennes sanne jeg, tok de avstand. Tora hadde et krav til Karl. Hun var ikke fornøyd med etter-

navnet hans. «Det ble bare Dall og tullball», som hun sa. Hun hadde aldri lært forskjell på enkel og dobbelt konsonant, så hun trodde Dal ble uttalt som eksempel «Dalls Brygge», som hun mislikte sterkt. De måtte legge til en H, så dermed ble det Grødahl. Som nygifte bodde de i Nerlandsdalen på to rom og kjøkken. De hadde dårlig råd, og Karls sønn bodde hjemme til han selv ble gift. I tillegg hadde de også andre boende hos seg før andre verdenskrig. Det kunne være en av Toras brødre med familie som i en periode sto uten arbeid og husvære, men Karl var heldig som hadde fast arbeide, for i de harde trettiårene var det mange arbeidsledige verden over. Etter en tid fikk de tildelt en stor fireromsleilighet i Hagelinveien, som kommunen bygget for sine renovatører nær bosssøppelplassen, så Karl hadde kort vei til arbeidet. Da Marie ble eldre og trengte hjelp, var det Karl som sa at Marie skulle bo hos dem. Han var oppriktig glad i svigermoren sin. Også Erik ble veldig glad i henne. En kveld Erik kom hjem fra basar med en stor konfekteske han hadde vunnet, spurte Tora om å få smake. – Nei, denne skal Marie ha, svarte han og gikk og la den på rommet hennes, hvor hun fant den da hun våknet neste morgen. Da Erik var i tjueårene og skulle gifte seg med forloveden, Eva, laget Tora så mye spetakkel at hun ødela fullstendig forholdet mellom seg og Eriks svigerfamilie. Dette rammet selvsagt også hans far, som heller ikke fikk ha kontakt. Til og med politiet ble kalt inn på grunn av en krangel. Erik og Eva hadde fått rammet inn to brudebilder, noe som var ganske kostbart. Et skulle de ha selv, og et til Evas foreldre, som hadde betalt for gildet. Da Tora fikk vite hvilken fotograf de hadde benyttet seg av, gikk hun dit og hentet ut det ene bildet. Hun sa at Erik hadde godkjent det, og at han skulle betale for begge når han hente sitt.

Dette var nemlig hennes. Hun tok det med seg hjem og hengte det opp på veggen i entreen. Hun nektet å ta det ned. Karl fikk heller ikke fjerne det. Hun var så bestemt at Evas familie anmeldte det som tyveri. Første da ordensmakten sto på døra, ga hun det fra seg. Naboene glemte aldri denne hendelsen. Erik døde av sykdom i slutten av tjueårsalderen. Familieforholdet var så ille, at etter begravelsen holdt Eva et lag med sin familie og Tora, hans stemor ett med sin familie. Eva, enken, satt igjen med en liten datter på fem år, som bestefaren aldri fikk ha kontakt med. Ved Karls død viste det seg at han hadde testamentert en stor sum til barnebarnet sitt, noe som ikke ble tatt nådig opp hos Tora. Hun forsøkte å få omgjort testamentet, men lyktes ikke. Tora og Karl skaffet seg en grå katt som het Tott. Den ble de veldig glade i. Broren Knoll var svart, og bodde hos Margit og Arnt, bror av Karl. De bodde nær byens sykehus, og den gang vasket sykehuset selv alt av tøy og bandasjer, og hengte det ut på klessnoren til tørk. Da Knoll oppdaget alle bandasjene som hang og viftet i vinden, hadde den det moro med å rive de ned og løpe hjem til matmor med dem, så hun skulle se hvor flink han var. Margit måtte stadig gå tilbake med bandasjene og beklage. Til slutt var det ingen annen råd enn å sende Knoll på landet. Tott var en oppfinnsom katt, og når den var tørst, hoppet den opp på kanten av utslagsvasken og slo med labbene på springen, og fikk slukket tørsten. Når Tora slo på egget sitt, kom den løpende for å få plommen. Når Tora og Karl skulle gå tur, diltet den alltid etter som en hund. Så snart de tok på ytterklærne, satt katten ved

utgangsdøren og ventet. Når de skulle på besøk og Tott var ute, så snek den seg etter, og når de gikk inn, var Tott den første over dørstokken, og alle hjemmene de besøkte trodde at Tora og Karl hadde tatt katten med seg. En gang lukket de den inne i yttergangen og gikk avgårde for vennene hadde hund selv, men den som først smatt inn døren hos vennene, det var Tott. En av nabokonene så Tott stå og mjaue ved ytterdøren. – Nei, men står du her og mjauer du, Pus? Vil du ut? – Mjau, svarte Tott. Konen så bare katten som en grå strek bortover veien, og den som først var inne av døren hos vennene, det var Tott. Dessverre ble den bitt i hodet av en rotte den var i slåsskamp med, og det satte seg betennelse i såret, så Karl måtte ta den med til dyrlegen for å avlives. Etterpå gråt Karl, og ville aldri ha flere dyr, for det var så tøft når de døde.

Kapittel 4

Prematur pike E.C. Dahls fødestiftelse ble etablert i 1908, etter en bestemmelse i kjøpmann Erich Christian Dahls testamente. Fødeklinikken ble bygget på Kalvskinnet i den vestre delen av Midtbyen i Trondheim. Den var beregnet på 30 pasienter, fordelt på 13 rom. Stiftelsen skulle skaffe fattige enslige kvinner «fritt opphold og pleie under deres barselferd». Men også et begrenset antall kvinner fra bedre kår kunne legges inn mot betaling. Disse kunne velge mellom alminnelig eller bedre forpleining. Stiftelsen fikk etter hvert også andre oppgaver, blant annet tok man inn pleiebarn hvis moren døde eller ble syk. «Uforstandige mødre» kunne også bo en tid på stiftelsen sammen med barnet for å få opplæring i stell, hygiene og ernæring. Trangboddhet var også en grunn til å kunne søke seg til E. C. Dahls. Muligheten til å få fred og ro en tid etter fødselen lokket også til seg unge kvinner. Det var ingen hemmelighet at Erich Christian hadde vært glad i det motsatte kjønn. Opprettelsen av stiftelsen skyldtes visstnok hans dårlige samvittighet overfor kvinnelige bekjentskaper. Det virket derfor logisk at han i sitt testamente hadde satt av 800 000 kroner fra sin formue på 1,6 millioner til opprettelsen av en stiftelse for fattige, nyfødte barn.

Marie ble permittert fra jobben de siste tre månedene av svangerskapet. Hun ville gjerne jobbe så lenge hun kunne, men fikk vite at «noen hadde snakket sammen, og bestemt at hun skulle slutte». Hun var ung, ugift og gravid. Hva som verre var; barnefaren var tysk! Marie hadde intet hun skulle ha sagt. Fire uker før termin ble hun sendt til E. C. Dahls på grunn av komplikasjoner. Det ble en prematur fødsel den 2. desember 1943. Men heldigvis sto alt bra til med mor og barn etter fødselen. Marie var så glad da hun etter hvert fikk ligge på samme rom som barnet sitt. I fire uker var hun helt i sin egen verden, i en glassklokke. Tenkte ikke på noe annet enn jenta si. Fikk aldri nok av å se på henne, stryke vart over hodet, holde forsiktig rundt henne. Marie klarte ved innstendige bønner å overtale moren til å si ja til å beholde barnet. Turid hadde stålsatt seg, trodde hun, men da hun så Marie med barnet, smeltet hun. Tenk, hun hadde blitt bestemor. Men hennes mann var urokkelig. Fred hatet tanken på at datteren hadde vært kjæreste med en tysk soldat. Han skammet seg, og ville ikke snakke om det. Han avviste både kone, datter og barnebarn. Både Marie og Turid ba Fred på det mest innstendige, men det kom ikke på tale. Han hadde ingen planer om å ha en tyskerunge i hjemmet sitt. Til slutt resignerte Turid, hun orket ikke mer ufred i huset. Men Marie nektet å gi seg. Da ble faren rasende. – Din tyskertøs, Marie, ropte han til henne. Det var første gang han hadde kalt henne det, så det ble fryktelig sterkt. Marie hylte tilbake, lydløst, stumt. Så løp hun ut. Med det fikk Fred det som han ville. Barnet ble værende på E. C. Dahls.

Vil du lese resten? Tyskerungen bestilles der du vanligvis kjĂ¸per bĂ¸ker, eller direkte fra forlaget pĂĽ www.forlagshusetivestfold.no