Les starten på "Rettferd" her:

John Ness

Rettferd Roman

2016

© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2016 ISBN 978 82 93349 44-0 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: 80 g FSC mul-print Cream 1. 8 Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsgrunnlag: Tore Viem og Shutterstock.com Sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med Adobe Garamond 10, 5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Sør-Sudan, mai 1983 Jan Kiberg kikket på klokka og stirret inn i mørket foran seg. Viserne hadde passert midnatt, og om noen timer skulle en avdeling fra de sudanske regjeringsstyrkene stilles til ansvar for det de hadde gjort mot innbyggerne i en liten landsby hundre kilometer lengre mot nord. Allerede før de kom inn mellom de nærmeste hyttene fant de døde og lemlestede kropper. Macheten viste ingen nåde og skilte ikke mellom barn og voksne. En krum barnehånd stakk opp av sanden, akkurat som om den døde ikke var blitt riktig gravlagt. Like bortenfor lå en ung gutt med ansiktet ned i sanden. Om han hadde levd, ville han aldri kunnet reist seg eller spist ris ved egen hjelp. Gutten var blitt straffet for et eller annet og det på den mest brutale og hensynsløse måten noen kunne forestille seg. Han kjente til dette fra tidligere. Tyveri som ble straffet med å kappe av armer og bein, forbrytelser som i Norge ville blitt gjort opp med en pekefinger og et løfte fra lovbryteren om ikke å gjøre det igjen.

To kvinner var også blitt straffet for angivelig utroskap. En gammel mann bandittene ikke gadd sløse bort en kule på, viste dem stedet. Restene var ugjenkjennelige, og mennene deres hadde blitt kommandert til først å grave kvinnene ned, for så å måtte se på at deres kjære ble steinet til døde. Til slutt fikk de hver sin spade til å grave dem

5

opp, for deretter selv å bli meiet ned av et maskingevær. Til slutt ble et titalls menn tilfeldig plukket ut og stilt opp foran maskingeværet.

Som soldat i den franske Fremmedlegionen var dette mer enn god nok motivasjon til å kjempe for og sammen med Sudan People’s Liberation Army; hærstyrken som kjempet for de kristnes selvstendighetskamp i sør og løsrivelse fra det bestialske sharia-styret nord i landet. Nå skulle morderne få sin straff, og forhåpentligvis ble dette hans siste planlagte kamp, skjønt utfallet avgjorde om de slapp flere konfrontasjoner med avdelinger fra regjeringsstyrkene.

De siste dagene og ukene hadde han både gruet og gledet seg til å reise hjem til Norge. Minnene ville ubønnhørlig komme tilbake, uansett hvordan han snudde og vendte på det. Det var en grunn til at han var her, og med hjemkomsten ville han før eller senere måtte stå ansikt til ansikt med fortiden. Hvordan ville det bli å møte sine egne foreldre og kanskje også hennes? Noe rimelig svar på hvorfor han reiste, verken kunne eller ville han ikke gi dem, annet enn at han på en måte gjorde det for hennes skyld, selv om det ikke var hele sannheten. Uvilkårlig bøyde Jan seg frem og stirret ned i den brune sanden. På en måte var han tilbake i tid når han satt slik, og for sikkert tusende gang brakte disse tankene han inn i den livsfarlige modusen.

Den gang for fire år siden, var det ikke sand han stirret ned i, men snø. Iskald snø som ble farget rødt av blodet som rant fra nesen og et dypt kutt i munnviken. Han var sjanseløs mot overmakten. To holdt ham mens den tredje sparket og slo. Hvor mange slag og spark som fulgte, hadde han ikke tallet på. Til slutt slapp de ham, og blødende ble han liggende i snøen før han kom seg på bena igjen. De skulle aldri gått løs på han. Rasende over den urettferdige behandlingen, sendte han et velrettet spark mot kneskåla til den av de tre som stod nærmest. Dermed ble det en ny runde med knyttnevene, hvor han bet fra seg alt han var god for. Som ved et under, unngikk

6

han slag som kunne fått alvorlige konsekvenser. Kampen sluttet da en av vaktene på Vikingkjelleren kom ut. Fyren med kneet skrek og jamret seg idet han ble slept inn i en ventende bil, og så forsvant de.

Hvordan i helvete skulle han vite at jenta var kjæreste med en av de tre? Eller var hun egentlig det? Hun satt et stykke unna og virket mer interessert i å snakke med ei venninne. Jan hadde fulgt henne i øyekroken i sikkert en time, eller var det like mye hun som fulgte med ham? Blikket hennes var vennlig og litt forførende fra første øyekast, og jenta utstrålte en varme og sjarm som fikk han til å bli sittende.

Etter en stund greide han ikke å la være og spurte henne høflig om en dans, hvorpå hun forsiktig reiste seg og kom frem på gulvet.

Fingrene hennes var så varsomme mellom hans, og den andre handa holdt han rundt to smale ryggmuskler som beveget seg med henne.

Hun så ikke opp mens de danset. Holdt seg godt inntil ham og fulgte stegene. Det ble mer fart i dansen til låten «Ruby, don’t take your love to town» med Garry Holtan og Casino Steel, og hun lo hjertelig. De snurret og snurret, klamret seg til hverandre og enset ikke at det også var andre på dansegulvet. Idet musikken stilnet, ble hun stående. De hadde danset til tre sanger, men hun ville ikke gå tilbake til bordet og de andre i venneflokken. Den neste sangen, «Rivers of Babylon» med Boney M, brakte dem enda tettere, ikke bare fysisk, men følelsesmessig. De holdt om hverandre, og Jan kjente hvordan hun kløp seg fast i armene hans når de svingte rundt. Og så var det han som mistet henne, det vil si noen hjalp til og det mørke taket åpenbarte seg for hans øyne. Noen bar han ut av lokalet på stive armer som om han var et jakttrofe. Ute i snøskavlen ventet en runde velfortjent juling, skulle en tro angriperne.

Slik han så ut etter møtet med overmakten, var det bare å gi seg for kvelden. Den kalde snøen dempet noe av hevelsen i leppa, og blodet stoppet etter hvert å renne fra nesen og munnen. Vakten

7

bad ham om å vaske seg, og på toalettet stirret de på ham og noen lo og mente han fikk som fortjent. På tur ut takket han vakta for at han hadde kommet ut og reddet ham. Mannen nikket forsiktig og sa han måtte tenke seg om neste gang. Det fantes andre jenter enn de som var opptatt.

Ustø og forbannet gikk han i retning Volvoen, som stod parkert et par hundre meter fra hotellet. Musikken døde ut med mørket og de svakt opplyste brøytekantene. De hadde bare utvekslet noen få ord, og han rakk så vidt å fortelle henne hvor glad han var i bilen sin. Da smilte hun blygt og fortalte at faren også hadde Volvo. Det var det siste hun sa før Boney M forsvant i bakgrunnen. Hun hadde strålt som ei sol, og han hadde svingte henne rundt og rundt. Latteren og smilet som gjorde de andre på dansegulvet til grå statister. Der og da stjal hun hans hjerte, og selv rakk han ikke en gang å spørre hva hun het! Helvetes idioter! En kveld han aldri hadde opplevd tidligere i sitt liv ble ødelagt av en sjalu fyr som ikke skjønte at skulle han først miste kjæresten, var en slik oppførsel å betrakte som sikker søknad i så måte.

Da han nådde frem til bilen, lå det et tynt lag med glitrende nysnø over panseret og vinduet. Med tynne streker fra en kvist, stod det skrevet på frontruten: «Folkeparken 4, Merete», og på panseret var det tegnet et stort hjerte som vinden tok med seg da han satte bilen i bevegelse.

Huset var rødt, sikkert fra midten av femtitallet, med vinduer på alle sidene. En slitt betongtrapp førte opp til en brun dør med ruglete glassvindu i hodehøyde. Huset virket som om det sov. Han snudde seg og stirret på innkjørselen. I enden stod garasjeporten åpen, og bakparten av en mørk YZ-registrert Volvo Amazon, nøyaktig lik hans egen, stakk så vidt utenfor. Rådvill ble han stående rett utenfor døra. De hadde ikke ringeklokke, men det viste seg heller

8

ikke å være nødvendig. En skygge ble avtegnet innenfor glasset, og som hypnotisert stirret han på dørhåndtaket som gikk ned og døren som svingte sakte opp.

I tiden som fulgte var han overveldet glad og takknemlig for at han hadde kjæreste i samme by som han avtjente verneplikten. Familien hennes likte ham, og han likte dem. Faren snakket enten om bil eller om de stadig sterkere tegnene på nedbygging av forsvaret i nord. Han var kaptein på befalsskolen nede i sentrum, ikke langt unna Vikingkjelleren, som ironisk nok var det eneste stedet han var glad for å ha blitt banket opp. Moren hennes hadde også lagt sin elsk på ham da han viste oppløftende kunster på kjøkkenet. Pizza og ostesmørbrød i varierende form, størrelse og innhold var fast meny på lørdagskveldene og til drikke hadde de solo og cola.

Mens foreldrene satt i hver sin stol, fikk de sofaen for seg selv, og der kunne han sitte sammen med Merete og se på fjernsyn, selv om programmet var aldri så kjedelig. Han hadde vært så uendelig snill og god mot henne. De dro på turer sammen og nøt stunden like mye enten de var alene eller sammen med foreldrene hennes. Moren trodde han var svigersønn i virkeligheten, og faren hadde fått en ny kompis. De elsket hverandre alle sammen og la ofte planer en uke i forveien. Merete var deres eneste barn og en blomst så vakker at han hver kveld elsket henne som om det var den siste.

Det grusomme smellet og skrikene fra bremsene hørtes helt inn i stua. Brutalt ble hun meiet ned av en full lastebilsjåfør mens de satt og ventet på henne mindre enn hundre meter fra åstedet. Hun skulle bare kjøpe brus i kiosken på den andre siden av gaten. De fortvilte ropene fra de første som kom frem til henne, gjorde at han ble stående, fullstendig handlingslammet og stum. Deretter ble synet av den røde dammen i gaten visket vekk. Kanskje levde hun noen få minutter i sin mors armer, før faren gikk frem, bøyde seg ned og løf-

9

tet henne opp. Det lyse håret var farget rødt, armene og føttene hang leddløst ned da faren snudde seg mot ham. Gjennom tårene kjente han henne ikke igjen.

Begravelsen husket han fortsatt bare som i drømme. De skulle på øvelse og alle måtte stille opp. Selv gav han blaffen. Kjøpte dress for de pengene han hadde spart og fikk lov til å bære henne til graven.

Sammen med faren gikk han fremst ut av Trondenes kirke i et vidunderlig solskinn til ære for hun som bare ble 19 år. Kapteinen ville bære sin eneste datter til graven sammen med gutten som utvilsomt hadde betydd mest for henne. Skjelvende og med tårefylte øyne festet på kisten som ble senket i graven, tok han den endelige beslutningen. Han skulle ikke være her. Så snart de slapp ham ut fra soningen, ville de finne en tom seng. De siste dagene før han reiste, viet han henne i respekt og dyp kjærlighet. Bare hvite blomster, ingen røde, for de minnet ham bare om blodet hennes. Hver eneste dag gikk han gjennom porten til gravlunden med den samme buketten. Den siste dagen tegnet han et hjerte i sanden; et hjerte identisk med det hjertet hun hadde tegnet på frontruta.

To uker senere lettet flyet fra Evenes Lufthavn med kurs for Oslo.

På den krøllete billetten stod Marseille oppført som endelig bestemmelsessted, og på flyplassen i Marseille postla han brevet til foreldrene hennes. De visste at han ville holde ord og kjempe for rettferdighet, hennes rettferdighet. Drømmen han lenge hadde hatt ble virkelighet gjennom Meretes død. Fyllekjøreren ville garantert slippe unna uten nevneverdig straff. Igjen satt to foreldre som ikke lenger var foreldre. Til sin død ville de hver eneste dag bli påminnet om det grusomme som hendte, og han hadde sverget på å rettferdiggjøre hennes død, så sant Gud ville. Han trodde ikke på Gud, men han trodde på rettferdighet!

Med fingeren skrev han for sikkert tusende gang navnet hennes i

10

den tørre sanden. Igjen skulle han kjempe for henne, og noen timer senere var de i posisjon og nedtellingen kunne begynne. Han frydet seg ikke, men konstaterte bare at leiren til de sundanesiske regjeringsstyrkene ikke var anlagt med tanke på at den skulle forsvares. I den enorme ørkenen trodde de sikkert de var alene. Silhuetten av de hvite teltene mot den lave fjellskrenten, kom langsomt til syne etter hvert som sola brøt horisonten. Selv hadde de lagt seg i stilling mellom noen store steiner og med den samme sola i ryggen. Noen minutter senere kunne de tydelig se konturene av åtte-ti enkle spisstelt. Det røk svakt fra et bål, og på en bergknaus til høyre for det siste teltet, satt en vakt som knapt var i stand til å holde øynene åpne. Fyren hadde ikke rørt seg på flere minutter, og hodet hang tungt over de opptrukne knærne. Mannen var naturligvis utpekt som skyteskive nummer èn.

På tegn fra befalet begynte de å åle seg fremover på albuene mellom steinene i retning leiren. Hundre meter ble til femti, og en hånd ble løftet i været. Deretter kom signalet som betød ild! Like etterpå lød tre skudd nærmest samtidig, og den stakkars vakten eksploderte i en dusj av kroppsmaterie og forsvant. I teltene utbrøt det vill panikk og soldater tumlet ut, noen med våpen, andre uten. Fra venstre og høyre smalt det, og regjeringssoldater spant vilt rundt og gikk overende. Etter et par minutter kom spredt motild fra de få som rakk å organisere seg. Jan hørte hvordan kulene vislet over hodene på dem.

Til venstre oppdaget han en regjeringssoldat som i lange kliv bykset mot en stein for å komme i skjul. Han la siktet så vidt foran soldaten og trykket av. Det var som om føttene ble klippet av mannen.

I neste øyeblikk slo en kule ned bare centimetere til høyre for ham, og Jan rullet unna for like etterpå å se en støvsky slå opp i sanden der han hadde ligget. Skuddene kom fra en regjeringssoldat som skjøt vilt mens han kom løpende mot dem. To raske skudd, og mannen bråstoppet som om han hadde løpt inn i en murvegg. En regjerings-

11

soldat som kom løpende like bak, stoppet og sank i kne. Med begge hendene mot magen begynte han å jamre seg. Sekunder senere døde skrikene ut idet fyren ble slengt bakover.

I det samme som høyre flanke gav ild, rykket soldatene ute på venstre flanke frem mot fienden. Det smalt overalt rundt dem, og Jan kastet seg ned mellom steiner og små sanddyner mindre enn tjue meter fra den raserte leiren. To av teltene stod i full fyr og sort røyk veltet opp. Krypende på knær og albuer fant de dekning i et område hvor et titalls regjeringssoldater hadde forskanset seg. To regjeringssoldater dukket frem og ble møtt av en kraftig salve. Like etterpå hørte han igjen en fyr som skrek noe aldeles forferdelig. Jan visste intuitivt at vedkommende måtte være mageskutt. Han hadde sett øynene til slike før når stemmen sviktet og de ikke greide å skrike mer.

De som var igjen mellom klippene kom før eller senere til å gjøre et desperat fremstøt, og Jan visste at noe måtte gjøres fort. Ordren om å klargjøre håndgranatene kom som bestilt, og på kommando ble to granater kastet inn mellom klippene. De voldsomme lysglimtene, etterfulgt av to kraftige brak, levnet liten tvil om skjebnen til de som hadde forskanset seg der. Han hadde sett resultatet mange ganger. Hoder, armer og føtter som ble klippet av og slengt omkring.

Deretter ble det stille.

De reiste seg, og med geværene klare til skudd, gikk de sakte frem mot restene av leiren. Teltdukene til de gjenstående teltene var fullstendig gjennomhullet, og kokeutstyr og militært materiell lå strødd mellom de døde. Jan kom til at det lå mellom åtte og ti døde innenfor et lite område. I tillegg fant han tre døde inne i et av teltene som fortsatt var noenlunde helt. De lå slik de hadde falt. Et sted lengre ned mot enden av leiren, hørtes to raske skudd like etter hverandre.

Mellom klippene, hvor de kastet inn håndgranatene, fant de restene av det som muligens hadde vært fem-seks soldater. Likene

12

var ugjenkjennelige, og blodige kroppsdeler lå strødd. Ingen av dem orket studere de døde nærmere, og like etterpå kom et av befalene opp fra den nedre delen av regjeringssoldatenes leir. Han nikket, viste tegnet «null», og de trykte hverandre hardt i nevene. Altså ingen fanger. Soldatene tente seg en røyk, og pakninger ble sendt mellom mennene. De røykte og snakket om hvor perfekt angrepet hadde vært; at de ikke hadde fått annet enn skader fra to streifskudd. Ti minutter senere ble de kalt sammen til oppstilling og rapportering.

Som om høyere makter atter en gang hadde holdt sin hånd over dem, hadde de ikke mistet en eneste mann. Ikke så mye som en skramme ble rapportert, helt til en av karene i bakerste rekke kommenterte at han muligens hadde forstuet en fot. Lavmælt latter hørtes blant kollegaene, og Jan måtte smile. Slike kommentarer – så vel som latter – var i strid med reglementet, men under slike omstendigheter pleide befalet å vende det døve øret til. Følelsene måtte få utløp. Inntrykkene skulle ventileres vekk før de fortsatte. Selv garvede menn hadde av og til behov for det. Å lagre slike opplevelser i kropp og sinn var ikke å anbefale, hadde en psykolog i leiren sagt.

På det obligatoriske spørsmålet om antall fanger, ble befalet som vanlig møtt med taushet. Hadde noen sett en fange? Hvordan så de ut? Det virket som om de siste to skuddene hadde løst den saken.

Han måtte tenke hardt for å huske når de sist tok fanger. Det var lenge siden, svært lenge siden. Ingen av dem gadd å stusse over at det var slik. Han hadde selv, og med god samvittighet, brukt et par skudd ekstra for å gjøre slutt på de grusomme lidelsene til en vingeskutt fiende med fremtiden bak seg.

Slik var han blitt. Meretes død for fire år siden hadde gjort noe med ham. Forandret en livlig ung mann til noe han egentlig ikke ville være. Et sted der inne var det noe hardt og ubestemmelig som liksom aldri løsnet. Tilgivelse var blitt et ord han ikke greide å for-

13

sone seg med, og hevntrangen hadde satt seg fast dypt i sinnet. Sjåføren som drepte henne, fikk noen få år betinget fengsel. Han burde vært buret inne for alltid, men det skjedde selvsagt ikke.

I dag satt bare et vagt minne igjen etter henne et sted langt bak i hodet, og han visste nå at livet måtte leves videre. Hennes varme smil var blitt forstenet, for deretter å bli visket vekk. Hun ble drept av en idiot, og det gjorde det enklere for ham å gjøre det han nå fikk betalt for. Var det på grunn av henne han reiste? Det var i hvert fall den utløsende faktoren. Hennes bortgang etterlot seg et tomrom som måtte fylles; en trang etter å rettferdiggjøre det urettferdige.

Nå var han med på å straffe slike som hadde gjort andre urett.

Menn som hadde voldtatt og drept unge jenter og uskyldige mødre, ja, til og med spedbarn. De forfulgte dem, innhentet dem og uskadeliggjorde dem. Morderne skulle ikke få gå fri. Han hadde hevnet henne mange ganger, og det gav en slags djevelsk ro i sjelen, men innerst inne visste han at han aldri kunne yte Merete rettferdighet.

Tiden var kommet for selvransakelse, og dette var hans siste oppdrag. Jan trakk røyken ned i lungene og lot den sive ut gjennom nesen.

Tre måneder igjen, bare tre måneder! Han både gruet og gledet seg.

Det ville bli en voldsom overgang å skulle tilpasse seg det sivile liv.

Han var blitt en urolig sjel. Hadde vansker med å sitte stille lenge og sa ofte ting han angret på i ettertid.

Nå måtte han tenke annerledes, finne et sted å bo og en jobb når han kom hjem. For første gang på lenge skulle han ta ansvaret for seg selv. Det skulle nok gå. Hjemme skulle han dra på fjellturer, fiske ørret, sitte med kikkerten og la blikket vandre over fjellene. Han skulle fiske kveite, trekke trollgarn og spidde flyndre, dra hjem til Båtsfjord, sette båten på vannet og dra ut til seigrunnene med dorg og juksa. I lyset fra midnattssolen skulle han gå på land og lage møljemiddag med selvplukkede multer til dessert. Han skulle lære seg igjen å vandre av

14

sted uten alltid å måtte se seg tilbake. Tiden var inne for å begynne på nytt. Han ville leve, ikke bare overleve, men nyte det gode som livet gav, dagene og de lange kveldene. Bare tre måneder igjen, så var han ferdig med fire års tjeneste i den franske Fremmedlegionen, og ingen skulle han dele opplevelsene med.

15

Vil du lese resten?

«Rettferd» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no