Les starten på "Så det går deg godt" her:

SĂĽ det gĂĽr deg godt Elen Egeland

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 ISBN: 978 82 8330 116 8 Trykk: Livonia Print, Litauen Papir: 80 g Holmen Book Cream 1.6 Illustrasjon forside: Shutterstock Bilde forside: Elen Egeland Omslag og sats: jummel designstudio Satt med Adobe Garamond Pro 11/14 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

ROMAN

2016

Och så alla barnen, alla, alla barnen, dem skulle jag gråta över allra mest.

Ja, vore jag Gud, så skulle jag nog gråta mycket över barnen, för inte hade jag vel tänkt att de skulle få det så här.

Fjerde vers i diktet Vore Jag Gud, av Astrid Lindgren

3

4

1.

Ina sto og så etter den lille skikkelsen som ble hjulpet gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen. Den ansatte som skjøv rullestolen var ung, vennlig og bestemt. Nå tok han henne forsiktig i armen og løftet henne halvt opp fra setet slik at han fikk lirket av henne kåpen. Hun protesterte, men fikk beskjed om at slik var rutinene, og at de også gjaldt henne. Ina så det svarte i øynene hennes og tenkte at til og med nå viste kreftene og kampviljen seg.

Uten kåpen var det så lite igjen, ryggen var kantet og krum, og det var nesten ikke hals til å bære hodet, det hvilte liksom på brystbenet.

Idet moren ble trillet bort til båndet der kåpen nå lå i en bylt, snudde hun seg og så på Ina. Som et barn som har bedt om hjelp et helt liv og som ingen har kunnet hjelpe.

Et blikk fylt av ensomhet, en svart og farlig ensomhet. Den la seg som en tung bagasje på Inas skuldre. Hun skuttet seg, løftet hodet og forlot flyplassen.

5

2.

Mors hus lå på bakketoppen. Ina skulle se til det mens moren var i Frankrike. Boligfeltet var stort, det var stadig blitt utvidet siden de første husbankhusene ble bygget for over en generasjon siden. Nå lå det hus oppover hele åssiden, og øverst oppe, der utsikten favnet fjellene i horisonten, var husene størst. Det var som om de hadde bedre jordsmonn og hadde vokst i omfang. Mange var blitt pyntet med snirklete utskjæringer på gelendre og inngangspartier, eller med bueganger i høye, hvite murer. Noen hus var utvidet med karnapper og vinterhager. Enkelte store trær vokste på eiendommene, de kastet skygger på friserte plener og velstelte blomsterbed.

Mors hus lå øverst oppe. Det var bygget mens skogen ennå kledde åsryggen og skilte seg ut fra den andre bebyggelsen. Det var mindre enn nabohusene, enkelt og uten unødvendig pynt. Ingen hadde hindret naturen på tomten i å utvikle seg fritt.

Ina kjørte sakte, for hun ville gi seg selv tid, trengte utsettelsen.

Det lille, gråbrune huset som lå gjemt bak et villnis av busker og trær, var vanskelig å få øye på. Men hun visste at det lå der. Selv om hun så rett frem med øynene festet på veien, kunne hun kjenne det på kroppen idet hun passerte.

Hun fortsatte å kjøre til veien begynte å helle på den andre

6

siden av åsen. Hun kjørte enda litt lenger, langsomt, for snart måtte hun snu og vende tilbake. Innerst i en blindvei snudde hun bilen og kjørte tilbake samme vei hun var kommet. Da hun var på høyde med huset, skrådde hun over veien og kjørte helt inntil trærne og buskene som skulle forestille en hekk. Her var mispel og pil blitt plantet innimellom smågran og furutrær som sto på tomten før den ble bebygd. Det var meningen at hekken skulle være tett og fort bli like høy som mønet på huset. Ingen skulle kunne se inn på det. Det skulle helst ikke synes at det bodde noen der.

Nå hadde veksten kommet ut av kontroll. Noen steder sto det bare noen døde, grå stammer igjen, andre steder lå greiner og bladverk bøyd over grøftekanten utenfor.

Ina stoppet bilen tett inntil en mispelbusk, som om hun ville gjemme bilen og være usynlig for beboeren innenfor hekken.

Enda hun visste at huset nå sto tomt.

Hun fikk lirket seg ut av bilen og viftet bort noen blader. Hun gikk et skritt til siden, og ble stående foran en liten glipe i virvaret av en hekk. Herfra kunne hun se huset.

Ina hadde kjørt tidlig hjemmefra, etter en natt med dårlig søvn.

Tanken på avskjeden med mor på flyplassen i går ville ikke slippe taket.

Det hadde tatt nesten fire timer å komme hit. Nå ville hun rydde og vaske huset så tilbakekomsten ble så god som mulig for mor.

Eiendommen var mørk. Det skyldtes først og fremst tette grantrær og høye, mektige furuer, som hadde fått vokse fritt over hele tomten, også tett inntil vinduene. Huset var blitt en del av denne skogen, det hadde samme farge som furustammene som sto vakt rundt det.

7

Hun sto stille noen sekunder, samlet seg, grudde seg til å gå inn dit hvor det alltid var mørkt, der ikke en gang en lys sommerdag gjorde en forskjell.

Hun syntes hun kjente blikkene over hekkekantene til naboene: En bil, der? Besøk, dit?

Hun gikk inn gjennom glipen i hekken, og begynte å gå sakte over tomten, et stykke glemt land, malplassert i all ryddigheten rundt.

Hun hørte lyder rundt seg. En gressklipper, barn som hylte av skrekkblandet fryd under en vannspreder, kaffekopper som klirret mot skåler og naboer som tok en prat over hekken. En akkurat passe tilklippet hekk for en prat.

Hun hadde sett hvordan sollyset slapp til på tomtene deres og gjorde gresset skimrende grønt. Fra plenene sine kunne de som bodde der se utover bygda, på landskap med åkre som gylne bånd foran det lille, tette sentrumet, der det pulserte, der hun tenkte at det var rift om de få kafebordene på fortauet en dag som denne.

Der det var mennesker i bevegelse, i takt med sommeren.

Og bak lå fjellene. Langt borte, en horisontlinje det var godt å hvile blikket på. De dannet en kjede av spisse topper og runde buer, nyanser i grått og blått, og fortsatt noe hvitt på de høyeste toppene. En kjede, men adskilt fra hverandre av dype juv og mørke skygger, som ikke forandret seg. Det vakre i det trygge.

Ina så det nå, hun tok seg tid til det, det var ingen inne i huset som ventet.

En spinkel bjørk sto tett ved husveggen, grenene skrapte mot stuevinduet. Ina skvatt og så mot lyden, kjente en irrasjonell redsel for at lyden kom inne fra huset, at det var noen der likevel.

Mor.

8

På greinene hang nettingballer med fuglefrø. Bakken under var dekket av tomme frøskall.

Fuglene – som mor elsket dem! De var ikke som menneskene, som Ina, de gjorde ingen skade.

– Hallo?

Ina trakk pusten for å roe seg ned, og snudde seg mot naboen som kom mot henne – en kvinne i sekstiårene. Hun løftet bena høyt for hvert steg, for å verne de lyse sommerskoene mot stivt gress, blåbær- og tyttebærlyng.

– Jeg så at det var noen her, og lurte på om jeg kan være til hjelp ...?

Det var ikke nysgjerrighet Ina så i nabokvinnens blikk, det var omtenksomhet, og bare det.

De håndhilste.

– Tone. Nabo, det hvite huset over veien.

– Ina. Datter.

Hva måtte Tone tro? Datter, og så sjelden på besøk? Og mor, gammel, og ganske hjelpeløs.

– Min mor er bortreist for en tid, jeg er her for å rydde og vaske litt i huset hennes.

– Å, ja.

Stille, et sekund bare.

Ina merket det: «Hjelpe nå, når hun ikke er her? Hadde det ikke vært bedre mens hun var hjemme, være litt til glede?»

– Vi har prøvd å være behjelpelige, vi naboer også, men vi blir som oftest avvist. Mannen min og jeg ba henne en julaften, da vi så at hun var alene. Hun sa nei til det.

9

Herregud, julaften! Men jeg har forsøkt, jeg har virkelig forsøkt! Det har aldri nyttet! Alt ble ødelagt av sinne, hån og beskyldninger!

Det knyttet seg i Ina. Hun kjente at hun liksom krøp sammen for å beskytte seg, men hun sa ingenting, og ba om at det ikke måtte synes utenpå.

Naboen la en hånd på armen hennes.

– Vi skjønner at dere har prøvd, du og søstrene dine. Vi ser etter huset mens din mor er borte. Og bare kontakt oss, om det er noe vi kan hjelpe med.

Hun gikk, etter å ha spunnet en streng av glede som gjorde at det gikk an å stå oppreist, før det brast.

Ina hadde nøkkel, likevel føltes det som om hun gjorde noe ulovlig ved å gå inn i huset. Hun stanset i entreen, lyttet. Kontrasten til den lyse sommerdagen ute gjorde det vanskelig å bevege seg. Det eneste hun hørte, var sine egne harde hjerteslag.

Det var nødvendig å bryte stillheten og lage noen kjente lyder.

Som lyden av skritt.

Sine egne.

Hun ålte seg forbi noen stoler i den overfylte gangen, redd for å velte høye stabler med bøker, aviser og utklipp.

Kjøkkendøren sto åpen. Hun stoppet, men ventet med å gå inn. Det var rommet i huset hun kjente aller best.

Hun pleide å sitte på taburetten rett innenfor døren når hun var på besøk. Hun satt alltid stille, i samme stilling, og så seg ikke rundt, for bevegelsene kunne røpe noen av de tankene som for gjennom hodet hennes.

Ina ble stående og holde seg fast i dørkarmen i flere sekunder.

10

Hånden var plassert øverst på listen. Lenger nede var det spor etter mor, en slitt, mørk strime i treverket, der hun støttet seg for å holde balansen.

Det var dette rommet hun skulle skure, vaske, gi ny luft, ny pust. Høst, vinter og tidlig vår var det alltid kaldt inne. En liten varmeovn sto oppe på en taburett. Det luktet gammelt støv når den ble skrudd på.

Overalt sto uvaskede kopper og glass, glass med skår, kopper uten hank. Tørkepapir lå over et glass med vin fra i går, og sokker og undertøy hang til tørk over stolryggen. Alle disse tingene måtte tas vare på, for de lå kanskje i et slags system.

Hun hadde aldri våget å vise noe av det ubehaget hun fikk når hun kom inn i dette systemet av ting. Røpet hun litt av tristhetsfølelsen, kunne raseriet moren bar på, velte over henne. Så hun satt helt stille, mens sansene danset seg inn i morens stadig skiftende sinnsstemninger. Hun visste at et smil på feil sted kunne sette skjelvet i gang.

Hun balanserte etter morens grenser. Det var morens liv det gjaldt. Det var hennes nød hun følte, og hennes raseri hun fryktet.

Etter hvert hadde Inas egne behov og grenser blitt mer utydelige – og mer uvesentlige. Hun lyttet etter andres. Hun greide ikke annet, hun turte ikke annet.

11

3.

Hun gikk inn i stuen. Den var fylt med kunst, antikviteter og vakre møbler. To stoler sto plassert ved siden av hverandre langs den ene veggen, mens sofaen sto midt i stuen med et stort tomrom foran seg. Ingen bord, og ikke noe sted der mennesker kunne sitte vendt mot hverandre. Sofaen var overlesset med aviser, gamle klær, vesker og handlenett. I sofakroken hadde mor plassert to plastdukker med kunstig hår som var falmet og delvis revet av, og limet som håret var festet med, syntes. De var ikke tilfeldig plassert der, slik som aviser og klær mor hadde lagt fra seg i forbifarten fordi hun ikke fant et egnet sted. Dukkene hadde sin faste plass i sofakroken. De var minner for mor. Skjøre minner fra en tid da hun hadde kjent på korte stunder av glede.

For Ina var minnene vonde.

Inas blikk falt på peisen. Hun tenkte at den var murt for å varme og glede menneskene som oppholdt seg her.

Men møblene måtte vernes mot røyk og sot, og ikke minst mot solstrålene som kunne snike seg inn mellom gardinene, som sammen med tilfeldige tøystykker holdt lyset ute.

Utenfor hadde trærne vokst til kjemper som samarbeidet godt med de slitte tekstilene om å hindre lyset i å trenge inn. Likevel var alle møblene dekket til, for møblene måtte i tillegg også beskyttes mot mennesker.

12

Det var et forlatt rom. Det ble hele tiden forlatt av et menneske som ikke hørte til, som lengtet til noe annet.

Men det var også et rom fullt av vakre ting.

Som mønsteret i de gamle orientalske teppene ville talt til en, hvis bare papirbunkene var blitt fjernet og de var blitt ristet fri for støv. Som det ville skint i de antikke sølvskjeene, om de var blitt pusset og tatt frem fra skuffene. Og hadde bildene på veggene fått lys – vakre kvinnehoder tegnet av kjente kunstnere, idylliske kyststier malt slik at en kunne føle havbrisen.

Og om gardinene var blitt trukket fra, og det hadde gått an å puste og ta det vakre innover seg – da hadde det kanskje blitt et hjem? Da hadde det vist at mor hadde evne og vilje til ivaretakelse.

Evnen til å glede seg over de omgivelsene og det livet hun hadde valgt for seg selv.

Kanskje hadde hun da også maktet å ivareta de menneskene som hadde fått innpass i hennes liv? Som hennes tre barn.

De tre kunne jevnlig ha fylt hjemmet hennes med minner, tanker å glede seg over og gjemme på. Men de vokste opp, og det var ikke plass til dem i mors hjem. Det hadde aldri vært plass.

Likevel tenkte de, i all tid, at kanskje langt bortgjemt i mor ville de finne frem til noe som skinte, noe som lå gjemt bak lag på lag av bitterhet og nag, bak mørke vinduer og under høye avisstabler og støv.

Hva hadde skjedd med mor? Når hadde alt dette mørke oppstått?

Etter hvert ble det slik, at når de en sjelden gang opplevde et glimt av god fortrolighet, var det som om det ble truende.

– Jeg lager en god kopp sjokolade til deg, så du får sove godt i natt! kunne det hende at mor sa. Hun visste at Ina hadde vanskelig

13

for å sove. Og da Ina tok koppen med seg i sengen, var det ingenting som manglet.

Neste morgen satt litt av gleden igjen, blandet med usikkerhet.

Nå hadde mor svart blikk.

– Har du sovet godt i natt, da?

– Ja. Takk.

Ina hentet skolebagen, nølende.

– Er det noe jeg skal handle med meg på vei hjem fra skolen?

Hun kjente at hun måtte gjøre gjengjeld, gi noe tilbake for den omsorgen mor hadde vist henne.

– Nei, hva skulle det være? Mor gikk mot kjøkkendøren, snudde seg på terskelen og så på henne.

Ina lengtet ut. Mor slik hun var nå, skremte henne. Ordene hadde en hard klang, de smalt mot veggene i den lille entreen.

– Det som mangler her, kan ikke kjøpes for penger!

Ina hadde vist sin egen sårbarhet da hun sto opp i morges. Hun hadde håpet at godheten fra i går kveld ville fortsette å omslutte henne.

Mor været det.

Ina var som blomsten, når den en vårdag lot seg lokke av noen varme stråler fra solen og foldet seg ut.

Det hadde vært bedre om den hadde holdt stand som knopp og holdt kappen av beskyttelse rundt seg, så den var forberedt når kulden igjen tok tak.

For mor var det slik at det var livet som herjet med henne, og livet la seg ikke til rette slik hun ønsket. Det var ikke hennes feil. Det var barnas. Det var alle de andres. Alltid.

Ina snudde seg mot gangen, hun bøyde hodet mot gulvet der en

14

nedslitt sti på parketten delte seg i to ved dørterskelen. Den ene delen førte til kjøkkenet, den andre til toalettet.

Spor etter et menneske.

Ina så det så tydelig her hun sto på den tomme plassen i stuen.

I dette huset fantes det ikke rom for nærhet.

Hun gikk inn på kjøkkenet igjen og satte seg på taburetten. Her inne lå avisene og bøkene og ventet. Det var artikler og annet avisstoff som var klippet ut. Filosofiske betraktninger, reiseskildringer og franske og engelske ordbøker. Mesteparten var andres tanker om det vanskelige livet, tanker moren kjente seg igjen i og som ga henne en bekreftelse og en form for fellesskap.

Her var det bare plass til ett menneske. Et menneske som trådte så tydelig frem, at Ina nå syntes hun hørte tassende skritt i gangen. Frykten tok tak i magen, den banket i halsen. Hun visste at hun var alene i huset, men bilder og stemmer trengte seg på, skygger ble til en levende skikkelse. I tankene var hun tilbake til siste dagen hun var her sammen med mor – dagen før hun kjørte mor til flyplassen.

Hun hadde sittet på krakken på kjøkkenet, med hendene i kors i fanget, ansiktet i de rette foldene, så det så ut som om hun syntes det var helt naturlig å sitte her på et mørklagt kjøkken ved et bord uten plass til en kaffekopp.

Hun hadde lagt det ene benet over det andre, flyttet litt på seg, funnet en flik av bordet til å holde venstrehånden på, la hånden på bordplaten. Det så mer avslappet ut. Hun passet på å ikke se på rotet rundt seg.

Hun hørte moren bak seg. Det tok tid for henne å komme inn

15

på kjøkkenet, for hun hadde vanskeligheter med dørterskelen, hun måtte holde seg i karmen.

– Er det noe? hadde moren spurt idet hun kom ut på gulvet foran henne.

Hun sendte Ina et blikk. Det gikk et sting igjennom Ina. Blikket var kaldt og mistenksomt, øynene var lys blå.

Feil. Ina hadde feil ansiktsuttrykk.

Ina hadde likevel ikke klart å skjule mistrøstigheten for moren.

– Nei, jeg satt bare her i egne tanker, sa hun og fokuserte på å holde et nøytralt ansikt.

Men de kom, ordene som etterlot seg et kaos av forvirrede tanker og følelser, et nøste av løse tråder det var umulig å finne ut av alene.

– Det er ingen som skjønner hvordan det er å være låst fast på dette stedet. Ingen.

Det var en kjent setning. Ina hadde hørt den bli sagt på alle stedene de hadde bodd da hun var barn.

Hun svarte ikke.

– Men det er det vel vanskelig å forstå for en som trives i slike omgivelser, en som trives med å ha middelmådighetskultur rundt seg.

Nå kom det. Skredet av beskyldninger, elendigheten samlet i en person – Ina. Hun kunne ikke bære det.

Hun måtte bære det. Hun ville ha et liv.

Moren beveget seg i rommet.

Hun så for seg moren som åpnet kjøleskapdøren og tok ut restene av middagen fra i går. Hun så dem sitte og spise. Ina med små biter på gaffelen, så det ikke skulle synes hvor lite det var på tallerkenen.

16

Hun så for seg moren ved komfyren. Den bitte lille kjelen med bare tilmålt vann. Den minste platen med stein på lokket, så det skulle koke fort. Ikke bruke mye strøm. En liten teskje kaffepulver i en liten kopp med brune render. Overalt på benken kopper med brune render.

Hvilket hav av ensomhet! Det ville aldri minke. Om Ina hadde kunnet forlate sitt eget og bo hos moren, ville det likevel aldri minke.

Hun så seg selv reise seg og gå ut av kjøkkenet.

– Vi bør komme oss i seng, sa hun. – Vi må tidlig opp i morgen for å rekke flyet fra Gardermoen.

Ina ristet på seg – som for å fri seg fra skyggene fra to dager tidligere – reiste seg fra kjøkkenkrakken, trakk skuldrene sammen før hun rettet seg opp og skjøv skyggen unna. Hun ville ikke være her. Hun ville ut. Hun ville se mennesker. Sitte på en fortauskafe og se mennesker.

Ina ville tilbringe natten på hotellet i stedets hovedgate.

17

Vil du lese resten?

«Så det går deg godt» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no