Skår i gleden - en smakebit by Forlagshuset i Vestfold as

ULF J. S. BERSVENDSEN

Kald desemberluft presser den gulgrønne smogen helt ned mot brosteinen. Londonerne har det travelt med å sikre seg en feit gås til julemiddagen. Ingen gjør notis av forbryteren som nå har det travelt med å spre frykt blant landets adel. Metoden er å vandalisere borgerskapets beste marmelade. Paul Hawtrey og Raymond Clunes bukker begge under for det livsfarlige syltetøyet, fire andre blir skadet. Da hodet til en ung pike blir funnet i ett av Wolfits kokekar for marmelade, synes det klart at det hele ikke er tilfeldig og at det finnes en sammenheng. Det dreier seg kanskje ikke om penger likevel?

U L F J. S. BER SV EN DSEN

Tidligere utgivelser: Der bodde en underlig styggsprengt en (Lyst forlag 2014)

En fortelling om en ung mann, Jørgen, hans reise gjennom eksisten sielle spørsmål, hva gjelder ansvar, frihet, makt og seksuell dragninger.

Blodnoter

(Lyst forlag 2015)

Ulf. J. S. Bersvendsen (1976) kommer fra Målselv i Troms, men bor nå i Oslo. Han debuterte i 2014 med romanen «Der bodde en styggsprengt en», og er nå klar med sin fjerde bok. Forfatteren skriver med viktoriatiden i England som bakteppe og lar den underlige professoren Hensler og hans student Johan Herman Zapffe, løse intrikate gåter og kriminelle knuter.

I den tredje boken om professor John Hensler og studenten Johan Herman Zapffe, frarøves de to etterforskerne en rolig slutt på året 1883, og blir i stedet invitert inn i en intens jakt på en forbryter som ikke har som intensjon å hvile i julehøytiden. Kan disse tilsynelatende vilkårlige ulykkene likevel ha noe med hverandre å gjøre? Og denne gamle, bitre enken, har hun kanskje ikke så dårlig hukommelse likevel?

Historisk roman som tar oss med til Venezia 1883. Vi følger privat etterforskerne Johan Herman Zapffe og John Hensler, samt deres arbeid med finne løsningen på et mystisk mord utført på Teatro La Fenice. Dette er ikke første gang etterforskerne kommer over dra matiske avretninger. Kan det være en sammenheng mellom mordene?

Parforcejakten (Liv forlag 2016)

ISBN 978-82-8330-139-7

KRIM

788283 301397

Bok to i serien om privatetter forskeren Johan Herman Zapffe og eleven John Hensler. Tittelen «Parforcejakten» er hentet fra en jakttradisjon foretatt fra heste ryggen. Den personen som har høyeste rang, har lov til å drepe byttet. Drapet skjer oftest en dolk. Vi skriver 1889, handlingen utspil ler seg i England. Lord Wotton ligger spiddet på gulvet med hodet hvilende på en pute av salt.

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2017 ISBN 978-82-8330-139-7 Trykkeri: LivoniaPrint, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1,6 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Ulf J. S. Bersvendsen

SkĂĽr i gleden Kriminalroman

2017

Kapittel 1 Aftente 9. desember 1883 Mrs. Hawtrey krummet hånden rundt den lille flammen ytterst på trepinnen. Stående på ett bein, lukket hun inntil døren med den andre foten, gjenfant balansen, tok fire skritt til side for kullkaminen og tente de to lysene som sto på det lille, spinkle trebordet. Forsiktig spiste flammen seg nedover veken til det fant næring i stearinen og kastet det blafrende lyset mot krusifikset på veggen. Gertrude viftet ut pinnen, og med en fløyelsmyk hånd strøk hun over den store boken med sort lærinnbinding som lå mellom lysene på bordet. Ved siden av Bibelen sto det et lite, innrammet bilde av en smilende matros med skipssekken lent mot kneet. Det putret fra kjelen på ovnen. Mr. Hawtrey bøyde seg ned og satte bøtten med kull ved siden av kaminen. Endelig fikk han en hånd fri til å gripe om stolryggen, slik at han fikk støttet seg opp. Stokken i den andre hånden ble rettet vertikalt og ga atter støtte til svake bein. Venstrefoten sviktet litt straks han la vekt på det, før han tok det ene skrittet bort til bordet og fikk vridd seg ned på stolen. Paul Hawtrey kneppet hendene lenge før Gertrude satte teen på bordet. Blikktallerkenen, som hun hurtig plasserte på bordet

ved siden av den blankpussede kobberkjelen for å få satt seg ned og rekke den utålmodige gemalens hast med bønnen, hadde fire trekantede toaster på, svartbrent i kantene. Ord til Gud ble mumlet bak fire gule tenner. Med høyere røst avsluttet Paul takk-for-maten-ritualet med kjære Gud og amen. Det var også en takk for at de til tross for smerten i kropp og sjel, var velsignet med både te, toast og marmelade. Gertrude kremtet, øynene søkte bildet ved siden av Bibelen bak gemalen. Et ønske om at Gud passet godt på Charles ble ytret før hun også avsluttet med et amen. Det gamle ekteparet stirret med matte øyne under tunge øyelokk på hverandre, før munnvikene ble strukket for et lite sekund i et godkjennende smil. Gertrude skjenket te, Paul grep om glasset, et Mason jar, med appelsinmarmelade fra Wolfit Marmalade Company. Lokket på glasset satt, men sterke arbeidsnever tvang opp beholderen slik at den søte marmeladelukten slo mot en grovporet nese. Gertrude la et stykke toast på mannens tallerken. Med krokete fingrer børstet hun bort litt aske fra kanten. «Mr. Lunt fikk inn en ny forsyning i dag. Den skal være som nykokt.» Paul stakk skjeen i glasset og trakk opp en full ladning gul marmelade. I et tykt lag smurte han den utover toasten som et grådig barn. «Jeg er så sulten. Gud kan ikke holde meg lenge her nå når det skal være slik en møye bare å komme seg i kirken for å høre hans ord.» Paul strøk den tykke arbeidsneven nedover låret til den nådde kneet. Med krumme fingrer tegnet han en sirkel rundt vinkelen. «Vi har gjort oss fortjent til hvile, kjære Gertrude.» Gertrude satt rank på stolen og førte koppen opp og ned til munnen gjentagende ganger. Forsiktig la hun hodet litt på skakke, blundet øynene et kort sekund, før den kinesiske varmen bredte seg i brystet hennes. «Det er annen søndag i advent, kjære. Spis nå.» Paul lukket også øynene et stille sekund. Fingrene søkte i blinde

blikktallerkenen med toasten. Øyelokkene hevet seg da tuppene fikk berøring med brødstykket og marmeladen som dryppet ned på siden av skorpen. «Beklager», lød den kuede røsten før han slikket på totten. Gertrude satte fra seg koppen, tok et stykke toast, og skulle til å strekke seg etter glasset med marmelade da en demonisk, knasende lyd av tykke glasskår mellom tannhjulene i et urverk kom veltende ut av munnen til mannen. Mr. Hawtrey slapp toasten på gulvet, støttet seg på hjørnet av bordet og kjempet seg halvt opp av stolen. «Hååå», hvinte han som en spedgris. I noen få sekunder ble han stående halvt oppreist fra stolen, som om sessen hvilte på en pute med luft. Han slapp brått bordkanten og grep seg om halsen. Hornisten åpnet ventilen under klaffen, og forsøkte å blåse instrumentet fri fra slim og sikkel som skvalpet ut av sjallstykket. Paul Hawtrey trakk pusten igjen, men med surklet fra lungene som bakteppe, fikk han bare frem et veikt «hååå» før han ble kritthvit i det furete ansiktet. Han rev opp skjortekraven, slik at hustruens reparasjonsarbeid ved det slitte knapphullet raknet for femte gang. Han svingte en hånd bakover og forsøkte å slå seg i ryggen. Gertrudes ansikt var stivnet, som hvit stearin. Føttene ville ikke bære henne. Mannen svingte armen igjen og harket. Han kjempet frem et host, og stearinansiktet på den andre siden av bordet ble plettet av små, røde dråper. Paul Hawtrey stirret intenst på hustruen i samme øyeblikk som ansiktet stivnet. Tømmerhuggerens siste øksehugg fratok det gamle treet all stabilitet, og Mr. Hawtrey deiset med et brak til gulvet. Gertrude summet seg, spratt opp, og med knirk i knærne trosset hun smertene ved å sette dem mot gulvet. Hun skubbet til mannen, som lå på siden. Tyngdekraften hjalp til og dro den gamle kroppen til Paul Hawtrey over på ryggen. I det blafrende lyset fra bordet under krusifikset fikk hun øye på blodet som rant fra mannens munnviker.

Kapittel 2 Brevet Professor John Hensler Fotografiet som ble tatt av deg Johnnie, Zapffe fra Norge og meg selv for fem år siden i Wotton, står nå i sort ramme foran meg på skrivepulten. Ikke helt korrekt, det står litt til venstre bak bildet av Mu. Når det nå en gang står på mitt kontor, er det for å minne meg selv om en vesentlig ting, og det er derfor jeg nå har den tveeggede gleden å igjen få be om din bistand. Du vet jeg verdsetter ditt selskap, og hva den gode gjerning angår har jeg mye å takke deg for. Men for en gangs skyld skal vi ikke legge sarkasmen hjemme i Wotton Underwood. London har litt for mange stivbeinte skikkelser vandrende rundt i etablissementet, og det er med frykt i pennen jeg igjen kaller deg til det gode virke. Yarden har den siste tid, deg sikkert kjent gjennom rottene i Fleet Street, fått en meget trasig sak i fanget. Avisene kaller ham «The Grim Jam-Man». Det hele tok til første søndag i advent, knappe to uker siden. Fjorten år gamle Joyce Wynne fra Leyton fikk glassbiter i munnen etter å ha spist marmelade. Samme dag fikk Grandma Smith i Wapping små stålsplinter i munnen da hun

skulle nyte sin ettermiddagstoast. Som du sikkert skjønner dreier det seg om marmelade fra en bestemt fabrikk. Appelsinmarmeladen fra Wolfit Marmalade Company. Det kunne naturligvis ha dreid seg om en produksjonsfeil eller et uhell, men dagen etter kom brevet. Utpresseren forlanger ti tusen pound fra Wolfit-konsernet. Direktør og eier, Mr. Alec Wolfit, skulle selv sette inn en annonse i The Times dagen etter, med det ene ordet «ærbødigst» over et bilde av et marmeladeglass, på fjerde side. Ingen gjorde noe stort vesen av det hele, og Mr. Wolfit fnyste til hentydningen. I seks dager hvilte reven før han slo til igjen, andre søndag i advent. Først var det lille Ned Payne fra Hackney. Gutten fikk store glassbiter i munnen og skar opp både kinn og tunge. Verst gikk det likevel med Mr. Paul Hawtrey, en syttini år gammel blikkenslager fra Lambeth. Gommene ble ille tilredt og han døde. Mest sannsynlig ga hjertet opp av sjokket. The Times mottok et brev fra utpresseren, og i går kom det på trykk. En real trussel. Det er tydelig at det er mer bak utpressingen enn bare penger. Mr. Wolfit har begynt å skjønne alvoret, men nekter å la seg bøye av en kjeltring. Yarden ser på det hele som drap, etter at Mr. Hawtrey ble hjulpet til det hinsidige. Grunnen til at jeg tilkaller deg er at vi kan forvente mer. Dette er en begynnelse, og Mr. Wolfit er ikke av et medgjørlig lune. Ikke vil han la noe stoppe produksjonen, og ikke vil han betale pengene. Sta som et asen. For hans del, om det ikke ennå har falt ham inn, er det tap av renommé og inntekter. For vår del, vel, vi er jo her for å beskytte innbyggerne, og dette er den mest sjofle og ondskapsfulle forbryter meg selv, og yarden, har krysset sverd med. Vi trenger ditt våkne øye, kjære professor. I denne saken kan vi virkelig trenge en utenforstående. Du skjønner, for tjue år siden var det en feide mellom denne Alec Wolfits far og en Danny Dench. En bitter strid hvor myndighetene ble blandet

inn. Jeg antar, med god grunn, at dette hviler som en skygge over samarbeidet oss imellom nå. Dette til side, jeg har alt skrevet deg og din protesjé inn på Charing Cross Hotel. Jeg venter deg i morgen. Beste ønsker Inspektør Adam Scudder av Scotland Yard Først andre gangen jeg leste brevet fra Scudder, falt det meg inn at dette virket ekte! Helt autentisk. Det er jo faktisk noe i det bestefar forteller. Han hadde virkelig vært der, disse desemberdagene i 1883. Vel, han måtte ha meg litt unnskyldt, da. Han var jo kanskje ikke en av verdens mest pålitelige sjeler. Han forlot jo sitt eneste barn, min mamma, for nesten femti år siden. Snakket han virkelig sant? Det var ikke mer enn en uke siden jeg fant ham på et pleiehjem i Aylesbury. Mor snakket aldri om sin far, og det var først da hun lå for døden at hun ga meg et hint om hans eksistens. Jeg var alene i verden etter at mamma døde i fjor, så jeg bestemte meg for å spore ham opp. Siden jeg ikke ennå var tjue, måtte jeg vente til skolen var over det året. Dette merkverdige året av 1957, som skulle komme til å forandre mitt liv totalt. Bestefar var egentlig norsk. Siden han nå, som nittifemåring, lå og ventet på det uunngåelige punktum tre år med kreft hadde herjet frem, ba han meg innstendig om å bli brakt hjem til sitt elskede Norge. Plassen han forlot som ung student, da den ambisiøse bestefaren hans, fogden i Nord-Hålogaland, sendte ham til Oxford for å bli medisiner. Nå var han tilbake i bygda han reiste fra for syttifem år siden, Målselvdalen i Nord-Norge. Det var nettopp på denne turen, først fra London til Oslo og videre opp til Bardufoss, at han fortalte den

første historien om sitt eventyrlige liv. I går natt, under midnattssolens evige lys, fortalte han om nok en tragisk tildragelse i ungdommen. Om hvordan han og hans kjæreste venn, John Hensler, hadde løst to av Victoriatidens mest intrikate saker. Endatil nå, som jeg pakket ut av kofferten hans, og egentlig, i rasjonalitetens navn, lo inni meg av alle hans elleville påfunn av noen historier, innså jeg at det kanskje var noe ved dem. Klokkeviseren pekte mot sju på morgenen i går, da vi endelig kom oss i seng etter en natt hvor han fortalte meg og hans nevø Birger om mordet på en lord i Wotton Underwood. Alle hadde vi drukket godt, og jeg våknet ikke før utpå dagen da Birgers kone, Berta, ropte at det var middag. Bestefar var så svak at vi lot ham hvile seg. Siden jeg ikke var særlig god i norsk, og siden ekteparet Zapffe snakket et tilsvarende mangelfullt engelsk, foregikk middagen for det meste i total taushet, men jeg hadde store gryter, en glosebok og lærte hurtig. Nå, morgenen etter, følte jeg mer en frykt for at bestefar skulle forgå uten at jeg fikk nøstet opp i denne enigma. Dette vesen som ble født Johan Herman Zapffe i Målselv en sensommerkveld i 1862. Jeg holdt brevet foran meg som om det var en av papyrusrullene funnet ved Dødehavet for et lite tiår siden. Små kapillærer åpnet seg ved synet av brevet, og fikk blodet til å strømme ut i bestefars ellers så gustne ansikt. Han strevde seg opp i sittende stilling, og etter noen surklende og slimete host, kom Birger inn og hjalp ham over i rullestolen. Birger beklaget seg over at han hadde sneipen i kjeften mens han hjalp en kreftsyk mann, men bestefar Zapffe avfeide det hele og ba om pipen sin. Jeg ville nekte ham, men resonnerte, som jeg også gjorde dagen forut, at et trekk fra pipen gjorde mer godt for bestefar nå enn skade. Skulle jeg predike for ham, burde jeg ha gjort det da han tok sitt første trekk for over syttifem år siden. «Jeg ser du har funnet brevet fra Scudder.»

Jeg nikket. «Hva er det?» undret jeg samtidig med at Birger trillet bestefar inntil bordet. Bestefar fikk pipen sin, en hvit merskumspipe formet som et løvehode. Han stoppet den med lukkede øyne. Brødet ble satt på bordet av Berta før hun tente en fyrstikk for ham. Iherdig patting fikk liv i snadden, og da den første nikotin ble utvunnet, begynte en beretning som for meg står som noe av det verste av ondskap. «Det er ikke mulig?» Johan Herman støttet albuene mot bordplaten mellom ham og mentoren i et forsøk på å holde brevet rolig med all vuggingen som toget gjorde. Etter nok en rask titt på arket, leverte han det fra seg. Sir John hvilte alt albuen på bordplaten av palisander, skrått tittende ut av kupevinduet, med hodet slapt dissende på knoken under haken i takt med rysjene på de mørkegrønne fløyelsgardinene. «Umulig er det jo ikke.» Sent på kvelden dagen før mottok Johan Herman et telegram fra mentoren. Atter, uten nølen, ga han seg i vei fra Oxford til Wotton Underwood for å delta i en av professor John Henslers nye utfordringer. Det var ikke mer enn fem måneder siden sist de hadde lagt hodene sammen og løst drapet på sir Johns husvert, lord Wotton. For alt i verden ville den unge studenten være nær sin mentor, som for knappe året siden hadde ansatt ham som oppasser ved sin paviljong i Wotton Underwood. Uten et fnugg av tvil lot han medisinstudiene ligge til fordel for praksis, mest av alt fordi de to delte en større pasjon enn drap og mysterier. Musikken var egentlig det som hadde ført dem sammen. Johan Herman var en spire til virtuositet på orgel og piano. Sir John, en svunnen storhet på de samme tangenter. Et uhell hadde frarøvet den femtifire år gamle professoren evnen til å føle hvor hans venstre hånds lillefinger til enhver tid befant seg. Uhellet i Bonn for tjueåtte

år siden, hvor han falt og slo hodet, sendte den middelaldrende virtuosen ned i en dyp krise. Bare ved hjelp av hans sekulære engel, fräuline Humperdinck, berget han seg fra vinens befriende og kvelende sødme. De hjalp hverandre, og sir John brukte sine nådegaver på medisinen. Etter å ha skolert ved Oxford i tjue år, åpnet det seg en ny mulighet. Da han oppklarte drapet på Myra Goldman i februar 1883, fikk han det renomméet han trengte. Til og med en påskjønnelse fra selveste dronning Victoria. Som gammel konsertpianist var han i sitt ess når han øynet utfordringer og været applaus. Sir John fisket frem en liten lerke fra innerlommen med vinguden Bacchus gravert i sølvet. Han la den forsiktig på den blanke issen, som for å kjøle seg ned. Nei, kjenne at kjedsomheten var over. «Penger», smilte han mot protesjéen. «Alltid penger.» Han gapte og la hodet bakover. Forsiktig tiltet han lerken noen tommer over munnen og siktet strålen ned i gapet. Etter en stor munnfull smattet han, og Händels fyrverkeri skjøt opp bak øynene. «Da-dam-dam-dam-dam, da-re-ra-re-ra!» Eleven himlet med øynene, bøyde seg frem og tok lerken ut av de lange, elegante fingrene til professoren. «Halvtimen til Charing Cross.» Johan Herman la hodet bakover og gjentok sir Johns manøver med sølvlerken. «Noe mer du vil si om saken?» Sir John trakk på skuldrene. «Penger er makt, og makt er den eldste årsak til forbrytelser. Hvilken makt har ikke kjeltringen over en rikmann som Mr. Wolfit? Over sine medmennesker? Det er verdens største afrodisiakum.» «Rekker vi en tur innom Covent Garden?» Sir John leet på øyenbrynene. «Vi får se. Tror de spiller Donizetti.» «Lucia di Lammermoor», nikket eleven ivrig. «Leste det i The Times.» Sir John la hodet på skakke, og øynene søkte ut av kupevinduet igjen. «Nok en bel canto opera. Nok en syfilitiker.»

«Men det er vakkert, sir John. Ikke si at du ikke liker det?» «Lurer på om kvinnen som ga Donizetti syfilis visste at hun selv var smittet? Tror de fleste gjør det, og hvis de vet, må de ha en enorm makt. Muligheten til å hevne sitt bedritne liv ved å gjøre klientene syke. For en tid vi lever i, Zapffe. De roper ut om rettigheter – rettigheter jeg til dels kan si meg enige i. Man kan godt snakke varmt om det, men evolusjonen virker ikke slik. Menn og kvinner er forskjellige, og evolusjonen vil aldri gi fruentimmer penis, like lite som den vil gi fisker bein å gå på.» Sir John strøk fingeren under en mørkegrønn rysje. «Jeg vet godt hvordan de prostituerte gjør det, men hvordan gjør han det?» «Donizetti?» «The Grim Jam-Man», mumlet sir John og trakk hatten ned foran øynene.

Kapittel 3 Lille Ned Et langt, skjærende, metallisk hvin annonserte at de var kommet frem til Charing Cross-stasjonen i hjertet av London. Sir John skvatt opp av setet, og var på et øyeblikk forvandlet fra en trøtt, doven hankatt til en sprudlende flaske musserende. «Ta kofferten», kommanderte han, dro bagasjen etter seg og manøvrerte det spede, lange legemet sitt ut gjennom kupédøren. Sir John krysset gaten utenfor stasjonen, galant gående med en Gladstone-bag i den venstre hånden og sin guvernørstokk med en caduceus i sølv som gripetak i den høyre. Bak ham fulgte protesjéen med to store tøykofferter spent over en jernramme. Da den tjueårige kompanjongen omsider kom seg inn i resepsjonen på Charing Cross Hotel, sto sir John alt og snakket med resepsjonisten. En middelaldrende mann i en sliten, beige gabardinsfrakk, som neppe hadde passet personens form og fasong de siste fem årene, og med dertil tilhørende beige bowlerskalk på hodet nærmet seg forsiktig sir John bakfra. Johan Herman slapp reiseveskene og skulle til å storme frem. «Du kan spare deg, politiinspektør. Om du vil overraske noen, er det lite klokt å sende ham et brev om møtested og tidspunkt på forhånd.» Sir John stappet lommeuret ned i vestelommen igjen uten

å snu seg. «Dessuten bør du ikke skille deg slik ut på et fornemt sted som dette. Få din kone i det minste til å vaske den slitte, gamle frakken din. Man bruker også å ta av seg hatten når man er innendørs, et tegn fra middelalderen på at man kommer med fredelige hensikter og gjør seg sårbar ved å fjerne hjelmen.» Mannen tok straks av seg bowleren, vippet den litt etter bremmen, før armen med hatten hvilte ned langs siden. «Jeg fikk øye på deg alt fra gaten utenfor, og nå så jeg deg i messingskiltet bak resepsjonisten.» Sir John vred på hodet like hakkete som på en mekanisk dukke før munnvikene tøyde seg ut i et stort smil. «Men det gleder meg, min kjære Scudder.» Sir John strakk ut hånden med flosshatten ytterst i grepet, før han knikset i et galant bukk. «Alt ved det gamle, skjønner jeg», sukket Scudder, strøk en finger langs nesen og smilte. «Det er jo snart halvåret siden vi møttes ved Wotton.» Sir John slengte på hodet og trakk oppgitt på skuldrene. «Et halvt år uten utfordringer, nesten ikke til å holde ut. Skulle nesten tro at folk var blitt lovlydige på denne forblåste øen. Lord Henry Wotton råtner i sin grav, og vi må nå forhindre at flere deler hans skjebne. Skal vi sette i gang.» Johan Herman kremtet demonstrativt bak Scudder. «Slapp av, Mr. Zapffe, inspektøren har sett deg. Gjensynsgleden får vi spare til neste soaré.» Sir John viftet galant med hånden mot nordmannen. «For først må vi til Hackney.» Scudder strøk to fingrer over hesteskobarten, og øynene beundret den store krystallkronen i midten av hallen der den speilet seg i tolv langspeil på hver sin side av resepsjonen. «Til familien Payne? Skal dere ikke stelle dere litt etter togreisen. Du trenger kanskje hjelp med koffertene?» «Korrekt, Scudder. Jeg vil snakke med lille Ned Payne først.

Koffertene trenger jeg ingen hjelp med.» Professoren rettet på det brunprikkede silketørkleet i halsen og korrigerte: «Trenger pikkoloen ingen hjelp med», fullførte han og viftet til en gutt i rødt livré. «Dere trenger ikke å stelle dere?» «Langt ifra», istemte nordmannen og viftet til en annen pikkolo som en billig kopi av mentoren. «Vi er klare, vi.» Scudder satte bowleren på hodet igjen. «Hva skal dere snakke med familien Payne om? Det er ingenting mer å etterforske.» Sir John blunket til pikkoloen og ga ham en sixpence. «Se, det er så enkelt i våre dager. Folk er så høflige.» Sir Johns lengselsfulle øyne fulgte den unge og tungt lastede tjeneren. «Jo», sa han og rettet seg opp. «Vil gjerne snakke med dem først. Kanskje også Joyce Wynne. Barn har en bedre fantasi, og kommer ofte med underlige forklaringsmodeller på hvorfor og hvordan ting har skjedd.» Tommel og pekefinger skrapte lett i huden på hver sin side av haken, som en krabbeklo som forsøker å gripe om et skjell som er for stort. «Jeg vil bare danne meg et eget bilde av forbrytelsen.» Sir John stirret den førtifem år gamle inspektøren i øynene. «Da tar vi en Hackney Cab til Hackney?» «En Brougham, sir John», sa Johan Herman nettopp som han bøyde seg ned for å rette på buksebeinet. «Vi er tre stykker.» «En Clarence-vogn venter.» Scudder knipset en finger mot skalken slik at den falt litt til siden på hodet. «Denne vei.» Selv om det var midt på dagen, gjorde den gulgrønne smogen Londons østkant til en tåkefull skumringstime ved ei multemyr i det nordlige Norge. Harold’s Tavern, på hjørnet hvor Tudor Grove rettet seg ut og gikk over i Well Street, virket til å ha vært et livlig sted for noen årtier siden, med tanke på at rett over gaten til Mare Street lå et galehus. Eileen Payne hadde advart både sønnen Ned og datteren Wilma om å gå over The Mare. Eileens øyne sluttet aldri å være nygråtte og

røde. En gledelig tanke besøkte sjelden hennes indre etter at Harold døde i fjor. Barna var de eneste som fikk henne til å smile. Jo, og fader Daniel i tredje. Eileen Payne tørket seg på det gråhvite forkleet før hun strøk håndbaken under øyet. Hun skottet bort på Ned ved ovnen. Den lille gutten med fregnene og bollekinnene. Nå var kinnene blålige. En del av helbredelsen, håpet hun og korset seg. Fjølen med opphakket turnips, purre, potet og gulrot ble løftet fra det ustø bordet, og flere grønnsaksbiter falt ned på det sotete gulvet. Hun fortet seg bort til gryten og sopte det hele ned i det putrende vannet. De fire bitene med henholdsvis turnips og potet plukket hun opp, tørket av dem på den grå linkjolen før hun slapp dem ned i kjelen. Tålmodigheten gjorde at hun ikke ventet så lenge før hun pirket den totindede gaffelen borti en potetbit og fastslo at den var hard som kull. Kull, ja. Hun hadde ikke mer å gå på. Måtte stenge tavernaen nedenunder fordi ovnsluka gikk sund. Den hang knapt fast. Trengte så mye kull til å bake paiene nå at det ikke gikk rundt. Ikke kunne hun ta seg råd til å reparere på døren heller, da ville de sulte. Salige fader Daniel var til tider hjelpsom, men så mange penger som en ny ovnsdør kostet, kunne selv ikke han avse. Om bare Gud kunne se i nåde slik at kroa ikke falt på andres hender. Hva skulle hun da leve av? Underleppen til Eileen skalv, men hun fortsatte å røre skjelvende bølger i grønnsaksvannet. Det var varmt og godt nå, nå som maten skulle ordnes for uken. Snart fikk ikke ovnen mer kull, hun måtte spare. Og da ble det kaldt. Hun talte kullbitene i bøtten. Tjuetre biter igjen. Tjuetre biter igjen til jul. Kunne det holde? Ikke for det, det var ikke julen hun tenkte mest på. Det var dagene til fader Daniel kom tilbake. Han var en sann engel, nikket hun til seg selv. Hun mintes fader Daniel med et smil, selv om det nesten hadde gått galt. Han var jo en skjønn prest, men hun skulle ikke ha tatt på ham. Forsøkt

å forlede ham. Selv om han bare var førti-noe, måtte han da skjønne at hun var enke og … nei. Begge ble flaue, og dagen etter kom han med et glass marmelade før han reiste til sin døende mor i Glasgow. Om han bare kom tilbake snart. Tanken streifet henne igjen – om bare moren hans snart kunne dø. Det knirket ugudelig høyt i trappen utenfor døren. Eileens hjerte hamret seg vei oppover pusterøret, og fingrene knyttet seg i det skitne forkleet. Hun kikket raskt mot Ned. De hovne kinnene hans lignet en gardists luftfylle kjaker før morgenreveljen. Hun tittet raskt ut det lille vinduet ved utslagsbøtten. Hjertet hamret av frykt for at noen rundstjal paitrauet i tavernaen i underetasjen. Hun hørte en stemme utenfor. Ingen brukte å komme på denne tiden? Igjen lød stemmen utenfor, og hun knyttet en kyse over det flisete håret. Harde slag rammet det tynne treverket, og Eileen grep etter den store sleiven i gryten. Tankene raste gjennom hodet hennes. Det deran der e’kke mye cockney-mål, nei. Va vil’em, mon tro? Ha’kke mer pæng etter’n Harold, jeg. Sir John snek seg langs veggen, men til tross for hans varsomme steg, ga trappen opp til annen etasje fra seg noen jammerfulle knak. Han kikket seg tilbake. «Min gode inspektør, det er her du mener?» Adam Scudder gjorde et enkelt nikk med hodet. Professorens elegante guvernørstokk rammet den tynne døren hardt to ganger. Langt om lenge åpnet den seg forsiktig på klem. «God dag, Mrs. Payne. Jeg er professor John Hensler fra Oxford. Medisin er faget. Du kjenner sikkert sjefsinspektøren igjen?» Det triste, mørke øyet søkte Scudder bak ryggen til sir John. Med et langsomt og skjærende knirk ble glimen bredere og døren halvåpen. Det blonde, bølgende, men ustelte håret var forgjeves forsøkt skjult

av en liten kyse på hodet. «Stig på», ba den beskjedne stemmen, og døren ble åpnet. Sir John strenet inn døren først, tok en rask sondering av det lille rommet, la hånden under nesen på diskret vis og kvalte et surt oppstøt bak hansken. På gulvet lekte en fire år gammel jente med en tøydukke, og hun syntes ikke å være særlig affisert av at sømmen var sprotnet på den ene siden av hodet til dukken slik at små bomullsfibre tøyde seg ut mot en kjegle av sollys. Scudder gikk straks bort til den lille gutten som satt på en krakk ved ovnen. Foten hans sparket lett i beinet på den lille kullovnen, kinnene bollete og blålige slik at bare fregnene over nesen syntes. Eileen vekslet på å stirre ned i gulvet og kaste blikk i retning av Scudder. «Visste ikke at du sku komme innom ijenn. H’akke mye å by på. Har måttet stenge kafeen nedenunder. E’kke lett å få tak i køl når man ikke har så mye som en bob.» Sir John gikk straks bort til den lille gutten og satte seg på huk foran ham. «Han snakker ikke så mye. Heilt mista tunga.» Eileen stilte seg opp ved siden av gutten, la armen rundt hodet hans og klemte ham forsiktig mot forkleet. Sir John grep i lommen og fisket frem to shillinger, la pengestykkene i neven til den lille og brettet hånden hans over. «Han snakker vel litt for to bob, gjør du ikke?» hvisket han og blunket til gutten. Lille Ned åpnet forsiktig hånden, og et lite smil kom frem i de hovne kinnene. Øynene søkte moren, før han nikket forsiktig til sir John. De lange pianofingrene til sir John la seg om krabatens venstre skulder. «Tungen, vær så snill.» Forsiktig trådte det lille kjøttstykket frem mellom runde lepper. Sårene var røde, og en flik av kjøtt stakk fremdeles ut på venstre side. Den røde kjøttbiten lå ikke helt inntil tungen, og helingen gjorde at

den lille biten så ut som en liten, avhugget tentakel. Sir John bøyde seg mer ned for å se inn i munnen. «Uff da, lillegutt. Kan umulig ha vært godt. Spiser du ofte marmelade?» Eileen trakk armen til seg og la den under barmen. «Nesten det eneste han spiser.» Sir John reiste seg og klappet den lille gutten på hodet. Han fant frem tobakkspungen og merskumspipen. I stillhet betraktet han det askegråe rommet med de nakne veggene, presset strimlede blader av Java-tobakk ned i den løvehodeformede snadden, og luktet nedi pungen som for å få seg et friminutt fra den innestengte svovellukten. «Marmelade, hm. Om enn ingen luksus, er det ingen fattigmannskost.» «E’kke jeg som kjøper det. Fader Daniel i leiligheta der oppe. Han forbarmer seg over oss etter at gubben daua i fjor.» «Beklager, ma’am», sa sir John og rev av en stikke mot ovnen og tente pipen. «Beklager så mye. Det må da ha vært altfor tidlig.» Eileen strammet leppene, og øynene søkte lengselsfullt ut vinduet. «Gin.» Geipen søkte haken. «Ikke no’ anna å vente seg når dem skjenker folk stupfulle som vagabonder for fire pence.» Sir John la haken mot brystet og tittet over brillene. «Dere serverer vel selv gin nede i paisjappen?» «Forresten ikke det som tok live a’en. Falt i gata og fikk et vognhjul over nakken.» Eileens fingrer krøllet en flik av skjørtet i hånden. «Det er så rart. Ned sluttet heilt å preike etterpå. Nå var’n på gli igjen, men stopp igjen.» Sir John hevet brynene mot Scudder. «Det han fikk i munnen, har dere selvsagt tatt vare på?» «Er på yarden, Johnnie.» Sir John nikket, bet om pipen og fomlet i vestelommen. «Godt. Her er to pound til deg, ma’am.» Smidig som en tryllekunstner la

han hånden flat på bordet og trakk den hurtig til seg. «Denne fader Daniel, er han lenge borte?» Eileens øyne glimtet av sølv der hun skuet mot pengene på det spinkle bordet. «Fader Daniel? Han har virkelig vært en skikkelig engel. Har dratt til slekta i Glasgow. Mora has ligg på det siste.» «Vet du hvor han kjøper marmeladen?» Eileen slengte tommelen over skulderen. «Han stoppe alltid opp hos’n Mr. Crewidge ne’på hjørnet. Etter at’n Harold daua, har han vært så god mot oss. Men så blei mora has sjuk. Han måtte reise sporenstreks. Ja, det var rett etter at han Ned blei skada.» Eileen så ned i gulvet igjen. «Blir nok ikke no’ gås på juleaften i år, nei. Omnen gikk i stykker nede i kafeen, derfor vi måtte stenge. Går an å bruke, men må spa på så mye køl. Luka heng knapt på, ekk’e råd å spørre no’n.» «Jeg skjønner, ma’am. Hvem kan man stole på når ikke engang Wolfits appelsinmarmelade er trygg?» Sir John lot pipen henge i munnviken, la hendene bak ryggen, og med ballerinafakter heiste han seg hurtig opp og ned på tåspissene. «Virker som om denne forbrytelsen er vilkårlig. Vel, ma’am», smattet han og grep om snadden. «Du skal ikke bekymre deg. Djevelen vil bli tatt, og lille Ned kan atter snart nyte brød med marmelade.» Sir John fisket frem to halfcrowns og la dem ved siden av poundene. «Kjøp ham banan. Det er en nydelig urt som selges nede på markedet. Skrell den, bank den og bland mosen med melk. Det vil så absolutt gi den unge gnisten tilbake i øynene. Her er en halfcrown til. Den er øremerket til honning. Bland litt av den i mosten.» Sir John gikk bort til gutten og klappet ham forsiktig på hodet. «Han kommer til å fortrenge det hele etter noen doser med dette. Vær trygg.» «Skikkelig engel, er’u», begynte Eileen idet et knirk hørtes i trappen utenfor den tynne døren. Scudder og sir Johns øyne møttes da de forsiktig vred hodene

tilbake fra døren. Sir John blunket til Johan Herman. På et lite sekund fokuserte tigeren, nordmannens øyne smalnet og han tok spenntak før han bykset mot døren. Han rev den opp og forsvant ut i den mørke oppgangen. Det ramlet nedover trappen da sir John og Scudder la på sprang etter protesjéen. «Adjø, Mrs. Payne», hang igjen som en døende tone etter professoren som klampret stokken taktfast og hurtig nedover den skjøre trappen. Johan Herman hoppet de tre siste trinnene, landet tungt så knærne sviktet for et lite sekund, før han støttet hånden ned i gulvet, fikk fraspark og kastet seg etter frakken foran seg. Et lyseblått, blomstrete skjørt dekket brått utsikten, og med skulderen traff han eieren i siden og rev med seg den unge madam i fallet. Hodet slo mot overarmen som lå strak ut på brosteinen. Han tiltet hodet bakover, og gjennom travle føtter fikk han øye på blankpussede sko klive opp i en Hansom Cab. Johan Herman kjempet seg opp, ignorerte smerten i albuen som skjøt gjennom ham som Tors huggende lyn fra oven. Jamret fra damen han rev med seg ble fortrengt, og hans føtter trippet hurtig mot den sorte hestevognen. Akkurat idet han så vidt øynet kuskens pisk heve seg, grep han tak i karmen på vognen. Han pustet ut og hevet hodet. Det glimtet av lyst tre, og noe kom mot øynene hans som en biljardkø. Nordmannen rykket til, tårene presset seg på og han skimtet et hårløst ansikt foran seg før taket glapp, hestene tok løs og han falt til bakken.

Vil du lese resten? «Skår i gleden» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no