Alt han sa – En smakebit!

JOHANSSON

ALT HAN SA

ROMAN

Alt han sa Lise

Marie Johansson

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2023

Trykk: ScandBook AB, Sverige Papir: Holmen Book Cream 70 g Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Forsideillustrasjon: © Shutterstock Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt

ISBN: 978 82 8330 360 5

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

1.

Lyden av flymotoren som skiftet takt, vekket henne. Fire timer var gått siden avgang, og nå startet innflygningen mot Antalya. Hun kikket ut vinduet og så landingslysene langt der nede. Som små stjerner i mørket ledet de vei for den store maskinen. Etter et kaotisk og slitsomt år kunne hun selv trenge en ledestjerne eller to. Hun kjente hvor sliten hun var, så fryktelig trøtt av det hele. Av beskyldningene og utbruddene fra Bjørn.

Det burde jo egentlig ikke ha kommet som et sjokk, så mange ganger hun hadde forsøkt å si til ham at hun ikke orket mer. Hun ropte og skrek for å få ham til å høre ordentlig etter og ta hennes misnøye på alvor, men han mente hun laget problemer av noe som overhodet ikke var det. Etter en ekstra heftig krangel, slengte hun ut av seg at hun ville skilles. Da ordene først var sagt, ble de vanskelige å ta tilbake. Energien hennes ble brukt opp på tanker som kvernet rundt i hodet. Det kjentes som det var henne det alltid var noe feil med, ikke ham. Ingen i vennekretsen deres var skilt. Hun følte seg mislykket som kone og mor. Hvorfor fikk hun det ikke til?

Det var som om hun var to forskjellige personer. På ungdomsskolen, der hun jobbet, var hun ofte den som tok ordet i lærerrådsmøtene og ikke var redd for å uttrykke andre meninger enn flertallet. Hun likte godt den hun var i rollen som frittalende og

uredd lærer. Likevel var denne delen av henne, den profesjonelle, som en forkledning hun trakk på. Det var ikke egentlig slik hun var. Ofte var hun redd for å bli avslørt som udugelig. Avstanden mellom den hun viste fram og den hun kjente seg som under fasaden, skremte henne.

Helt fra hun var liten hadde angsten for å ikke duge til noe bodd inni henne. Så hardt hun hadde jobbet for å bli enda snillere, enda flinkere så hun skulle bli bryet verdt. Selv om det var den selvsikre delen som ønsket å gå, var det likevel delen med skammens stemme som ropte høyest etter bruddet. Det var delen som aldri stoppet å gruble. Den som stadig repeterte at hun burde ha holdt ut, og at hun burde ha gjort mer.

I seks måneder forsøkte Bjørn alt for å få henne tilbake. Flere ganger var det på nippet at hun ga etter. Selv om hun ikke hadde det bra i ekteskapet lenger, likte hun innerst inne at han ville at de skulle prøve igjen, at han ikke ville miste henne. For noen måneder siden gikk hun til og med så langt at hun ba ham på middag en kveld for å si at hun var villig til å gi dem et nytt forsøk. Det var da han fortalte at han hadde truffet ei ny, mye yngre dame. Migrenen hennes ble kronisk i denne tida. Klesstørrelsen ble tre nummer mindre. Men nå var hun på flyet til Tyrkia for å kose seg og dempe tankekjøret i noen dager.

2.

I gata rett utenfor hotellinngangen kjente hun igjen mosaikken rundt døra og vinduene fra reisebrosjyren. De vakkert skårne flisene og utsmykningen overalt hvor hun kikket, fikk henne til å føle at det var en historie fra tusen og én natt hun steig inn i. De uvante fargesammensetningene mellom oransje, brunt, blått og grønt, sammen med den rike duften fra kjøkkenet i restauranten ved sida av hotellet, pirret sansene og understreket at hun befant seg i en helt annen verden enn hjemme. Resepsjonens interiør skuffet heller ikke. En fontene i midten av det store rommet sørget for en beroligende lyd av rennende vann. Over sildringen hørtes dempet pianomusikk fra foajeen. Hun skimtet pianisten bak det enorme flygelet. Lyset utenfra ble silt gjennom den røykfargede takkuppelen.

Lengst bort i foajeen var inngangen til hotellets spaavdeling. Det var mindre enn en time til behandlingen hennes skulle starte. Hun løftet opp den fargerike brosjyren på disken og lot seg rive med av løftene om en annerledes helaften i eksotiske omgivelser, kun for eget velbefinnende. Bildene i annonsen viste smilende kvinner, noen inntullet i tykke håndklær og andre liggende på benker med varme steiner på ryggen. En renselsesprosess som skulle være oppfriskende så vel som helsebringende. Det var akkurat det hun trengte.

Rommet i fjerde etasje var rent og innbydende. På senga lå en

slåbrok, et par slippers og et stort, tykt håndkle. Det kjentes fremmed og litt flaut i den altfor store slåbroken. Hun valgte å beholde undertøyet på. Det ville være flauere å ikke ha noe under, om det var meningen at hun skulle hatt det, enn å ta av seg det hun hadde på, om det var slik det skulle være.

Da hun så andre kvinner sitte helt nakne på benkene i det lille rommet innenfor omkledningsrommet der hun befant seg, skjønte hun at nakenhet var forventet. Med raske bevegelser smatt hun ut av slåbrok og undertøy.

Ingen hadde sett henne naken siden skilsmissen. Kroppen hun så i speilet på veggen midt imot minnet henne om ukene hun ikke hadde orket å spise noe særlig. Heldigvis hadde hun lagt på seg noen kilo igjen, men kroppen kjentes ennå ikke som henne selv. Det tykke håndkleet som hun nappet fra hylla, ble et skjold mot den plutselige sjenansen over å være avkledd. Hun beveget seg raskt innover, åpnet den tunge glassdøra og trådte inn i badstua.

Et par av kvinnene gløttet opp og nikket vennlig mot henne, men lukket så øynene igjen og forsvant tilbake i sin egen verden. Det luktet sterkt av eukalyptus. Varm damp fylte neseborene, og hun måtte puste med åpen munn. Kroppene rundt henne ble utydelige skygger i dampen. Hun løsnet håndkleet rundt livet og la det ned på benken før hun satte seg nærmest døra. Etter noen få minutter ble det heldigvis lettere å puste. Med lukkede øyne tok hun dype, lange åndedrag. Eukalyptusdampen spredte seg nedover i lungene. Det var nesten smertefullt å trekke pusten så langt ned. En sterk trang til å gråte kom plutselig over henne. Mer for hvert åndedrag i den forløsende dampen. Tårene tvang seg fram. Hulkene kom støtvis, og blikket fra kvinnen nærmest tydet på at de ikke gikk upåaktet hen. Som om hun ville trøste, strakte kvinnen forsiktig ei hand mot henne. Dette ble for mye. Hun snudde seg fort vekk fra den utstrakte handa, greip håndkleet, reiste seg brått, slengte opp døra og skyndte seg bort til plattformen

av marmor, midt i det store rommet utenfor. Ei av de andre kvinnene fra badstua tok nå tak i døra, kastet et forarget blikk i hennes retning og lukket den bestemt igjen. Noen lange sekunder ble hun stående for å se om noen flere hadde fått med seg opptrinnet, mens hun samtidig fiklet med å få håndkleet rundt seg. Heldigvis så det ut til at ingen av de andre der hadde lagt merke til noe. Hun lurte på om hun bare skulle forsvinne rett på rommet, men hun hadde ikke lyst til å gå glipp av resten av behandlingen, så hun tok seg sammen og ble værende. Hararet var navnet på stedet der skrubbingen skulle foregå. Et ildsted i rommet under varmet opp marmorsteinene. Hun la seg ned på plattformen og hørte dempet prat fra to eldre kvinner som lå litt lenger bort. Stemmene deres, sammen med varmen nedenfra og utladningen etter gråteanfallet for litt siden, dysset henne inn i en transelignende tilstand. Det var så vidt hun klarte å åpne øynene litte grann da kvinnen som skulle skrubbe henne varsomt ristet skuldra hennes. Hun kunne gjerne ha blitt liggende her i all evighet, så deilig kjentes det. I handa holdt den ankomne kvinnen en vaskeklut av grovt stoff. Ved føttene hennes sto ei trebøtte med varmt vann. Med ei øse slo hun vannet over kroppen hennes. Kluten kjentes hard og myk på samme tid. Med lange, rytmiske bevegelser opp og ned over armene hennes løsnet kvinnens skrubbing store ruller med gråbrun hud. Rullene la seg som belter av skitt rundt henne etter som kvinnen jobbet seg nedover kroppen hennes. Herregud, er jeg så møkkete? Som om den andre kunne se hva hun tenkte, pekte hun på hudrestene og gestikulerte: «Is normal. Not to shame. You can leave old dirt behind. All women can need to do sometimes. Me also. Husband not nice person, I go Hamam and scrub him away.»

Uavhengig av den dårlige engelsken, skjønte hun hva kvinnen ville formidle. Smilet dem imellom bekreftet et slags skjebnefellesskap. Det var mye gammel dritt fra livet hennes som kunne

trenge å skrubbes bort, noe av det fra Bjørn. Hun snudde seg rundt på signal fra behandleren og kjente det varme vannet renne nedover ryggraden, mot rumpeballene og over beina. Handa med den harde kluten nærmet seg øverste del av lårene. Hun følte seg med ett sjenert. «Excuse me. I need to use the bathroom. I am sorry.»

Kvinnen ryddet sammen sakene sine og sa at de uansett var ferdige med skrubbingen. Det var bare å ta det rolig, så skulle hun forberede siste del av behandlingen, som var en massasje med såpeskum. Mens hun reiste seg opp fra mageleiet, prøvde hun å dekke brystene med den ene armen og legge et håndkle rundt hoftene med den andre. Med et unnskyldende smil til kvinnen hastet hun mot enden av rommet. Der skjøv hun døra inn til toalettene så hardt opp med rumpa at den slo i veggen bak.

Det var bare ett ledig avlukke der inne. Hun skyndte seg inn i det og låste. Hvorfor hun plutselig skulle føle ubehag ved skrubbingen, visste hun ikke, men det intime i situasjonen ble brått overveldende. Hun dumpet ned på toalettsetet og kjente trang til å kaste opp, men klarte å undertrykke kvalmen ved å trekke pusten langsomt og dypt flere ganger. Hun hørte kvinnen ved sida av tømme blæra, og klarte å trykke ut noen dråper selv. Det kalde vannet fra springen etterpå gjorde godt i ansiktet. Hun ristet hendene og tørket dem på håndkleet rundt hoftene. Idet hun kom tilbake til den tyrkiske kvinnen, sto hun allerede klar og geleidet henne ned på benken. Hun la seg med ansiktet vendt ned i en firkantet, liten åpning. Oppvarmede, tykke håndklær ble lagt over nederste del av kroppen. Den tunge følelsen var behagelig. Bøtta med varmt vann var nå fylt med såpeskum som duftet en anelse sitrus.

Kvinnen spurte: «It is bergamot, the one you wanted, right?» Denne eteriske oljen skulle virke både forfriskende og beroligende, hjelpe med å endre gamle vaner og gi slipp på byrder som

tynget. Den var fin når du trengte å komme videre i livet. Den passet perfekt til hennes behov. Hun lot duften fylle neseborene og bestemte seg for å nyte resten av seansen uten flere brå toalettbesøk. Etter en times forsiktig, nesten kjærlig massasje over skuldre og nakke var hun nå, overraskende nok, fylt av en indre ro. Samtidig kjente hun det som om behandlingen gjorde henne til en strømmende elv, så mye gråt hun. Flere ganger måtte de avbryte behandlingen for at hun skulle tørke bort tårene fra ansiktet og snyte nesa. Det var snodig, men hun kjente seg ikke engang ille berørt av å vise slik svakhet. Flauheten fra for litt siden var helt borte. Atmosfæren av trygghet som omga henne, frigjorde gammel sorg og bitterhet. Her kunne det komme ut, alt sammen. Så godt det var å la det slippe ut. I hennes øyne så det ut til at alle kvinnene her inne kjente det på samme vis. Idet hun gikk ut av rommet etter endt behandling, så hun mange tårevåte, røde øyne, men like mange smil. Hun kjente seg sliten og tom, men renset og ny på en god måte.

3.

Den svake sitrusduften etter bergamottoljen hang fast i putevaret da hun kastet seg fra sida over på ryggen og tilbake på sida igjen. Hun lukket øynene på nytt og så for seg hvordan den tyrkiske kvinnens hender bearbeidet de motvillige musklene i nakken hennes. Hvordan hver fiber i henne først strittet imot, for så langsomt å slippe taket etter hvert som massørens følsomme fingre vekselvis knadde kraftig i og banket lett over huden. Som om behandlingen hadde løsnet mer enn bare muskelspenninger, fløy tankene fritt og lett. Hun kunne kanskje gjøre det hjemme også. Bare ta en slik behandling. Hun minnet seg selv på å skrive det ned neste morgen, slik at hun husket å bestille time med en gang hun kom hjem. Det var så mange ganger, spesielt det siste året, at hun ville gjøre ting, og så bare glemte hun det. Ofte fant hun lappene lenge etterpå, og da var det for seint. Men nå gjorde hun i alle fall noe hun i lang tid hadde hatt lyst til å gjøre. Hun var her på ferie aleine. Hun kunne jo bare stå opp, kle på seg og gå ut i natta. Hvis hun hadde lyst. Være så sprø og vill hun ønsket. Ingen kunne stoppe henne. Hun kunne gå til en av de barene rett nede i gata her. Sette seg ved bardisken mens hun kikket seg rundt. Kanskje det satt en der. En som så henne. La merke til den smale midjen hennes. Kløften. Duften av parfymen. Det var rart at en del av henne kunne være flau over å vise seg naken i badstua med andre kvinner, og nå

likevel lengtet etter å bli sett, begjært av en mann. Kanskje hadde behandlingen i går kveld forløst mer enn gammel dritt? Kan hende den hadde vekket noe, også? Den deilige følelsen av å ville nyte, som hadde dukket opp under massasjen, var der ennå. Hun hadde gravd seg ned i selvmedlidenhet altfor lenge, og kunne sikkert hatt godt av et lite ferieeventyr, om ikke annet. Det var deilig å drømme slik, men hun måtte likevel riste på hodet av sine egne dumme tanker i natta. Som om hun noen gang ville ha gjort noe sånt. Hun hadde knapt nok satt sine bein innenfor dørene på en nattklubb. Riktignok hadde hun og venninna vært ute på byen et par ganger sist de var i Tyrkia, men de fikk fort nok av dundrende musikk og fulle ungdommer. Det var nesten utelukkende folk under 25 på nattklubbene. De hadde begge ledd godt av hvor utdaterte og gamle de følte seg med sine 35 år på baken. En annen gang, i London med Bjørn, da de akkurat var blitt sammen, hadde de bestemt seg for å gå på nattklubb. De snudde og gikk rett ut igjen da hun så at servitrisene gikk toppløse mellom bordene mens de serverte øl og annet til gjestene. Nitti prosent av dem var middelaldrende menn med mage. Hun hadde holdt et langt foredrag for Bjørn om kvinnesyn og fornedring, likestilling og gamle mannsgriser. Slik hun husket det nå, var det på den turen hun hadde blitt skikkelig hekta på Bjørn og forholdet deres. Hun hadde fått så mye håp for framtida at hun sluttet med prevensjon der og da. Ikke lenge etter at de kom hjem, oppdaget hun at hun var gravid, og de flyttet sammen.

Telefonen ga fra seg et pip. Hun tok den opp og så at det var et varsel fra finn.no. En skjør boble av forventning spratt rundt i brystet. Den leiligheten i Lia som hun hadde merket seg, skulle ha visning til uka. Hun så for seg den gamle sofaen etter mora i hjørnet ved balkongen. Bildet av seg selv med et glass vin og ei bok, under et pledd i den sofaen, skapte en lengsel inni henne. Magnus kunne få rommet innerst i gangen. Det lille som arbeidsrom til dem begge.

Hun kunne se for seg frokostene, hvor hun laget havregrøt mens han satt ved kjøkkenbordet under vinduet og tastet på mobilen. Hun skulle be ham dekke bordet, og han, med et sukk, liksom surt og oppgitt, selv om han egentlig syntes det var ok å ha den oppgaven fast hver morgen, reiste seg og gjorde det hun ba om. Hun kunne forestille seg at de gikk ut døra samtidig for å rekke hver sin skole – hun til jobben som lærer ved den videregående skolen i sentrum, han til ungdomsskolen i den andre retningen. Ville sønnen like tanken på å flytte ut av barndomshjemmet? Han tok bruddet mellom foreldrene tilsynelatende bra, men hun mistenkte at han savnet den daglige kontakten med faren, mer enn han ville innrømme overfor henne. Kanskje det ville bli lettere for dem begge å gå videre hvis de dro fra minnene om kjernefamilietida der. Hun burde ringe megleren. Det ville jo bli deilig å ikke ha huset mer. Bo i en leilighet og bare låse døra og gå. Slippe å tenke på hage og vedlikehold. Tenk å dra med Magnus til Italia og Spania, eller et av de andre landene rundt i Europa der fotballheltene hans befant seg. Hun så for seg entusiasmen hans hvis hun kunne gi ham slike opplevelser.

4.

Selv om hun sikkert ikke hadde sovet lenger enn fire–fem timer, kjente hun seg opplagt da hun våknet. Den store senga var svært behagelig, og hun ble liggende en stund bare for å nyte følelsen av å ikke måtte noe, å være et helt annet sted, være på ferie. Antagelig var det ettervirkninger av gårsdagens seanse i spaavdelingen som gjorde at hun nå krøllet seg sammen i velvære noen minutter til under de kritthvite lakenene. Uansett hva som var årsaken, var det deilig å kjenne seg ren og ny. Hendene strøyk over kroppen, og fingrene fant fram.

Det var allerede varmt ute. En bris beveget så vidt gardinene i den åpne balkongdøra, og hun kjente den varme lufta mot leggene da hun satte føttene på gulvet. Utsikten var fantastisk. Hun kunne nesten ikke tro sitt eget hell da hun kvelden før sto på balkongen, skuet ut over mot havet og hørte bølgene slå mot stranda noen hundre meter nedenfor. Akkurat slik det var framstilt på postkortene i hotellets resepsjon. En klisjé som, i dette tilfellet, var sann. Hun gledet seg faktisk til å utforske gatene rundt hotellet, visste hun ville finne en hyggelig fortauskafe å spise lunsj på, men først skulle hun få noen timer sol og strand.

Solsenga hun valgte seg ut, var midt på stranda, noen få meter fra vannet. Den dirrende varmen fra sola gjorde henne deilig døsig. Hun lot kroppen strekke seg ut på senga for å slippe solstrålene til

overalt. Lyden av samtalene på forskjellige språk fra badegjestene rundt henne ble til en summende bisverm i bakgrunnen. Hun var i ferd med å la seg sveve inn i solslumringen, men noe kilte bak i oppmerksomheten hennes. Det var sikkert bare fantasien som løp av sted med henne. Det prikket i nakken av blikket hans. Hver gang hun vendte seg for å få sol på alle sider av kroppen, kjente hun det. En fornemmelse av at denne mannen hadde låst blikket på henne. Hun snudde seg igjen. Han satt på solsenga, noen meter fra henne, med hodet vendt rett fram mot sjøen. Hvis hun tok på seg solbrillene, kunne hun se i hans retning uten at han så at hun kikket på ham. Speilbildet av de glitrende bølgene i brillene hans strålte mot henne idet hun våget seg på å kaste et blikk mot ham. Han smilte ikke. Som om han satt og tenkte over noe, stirret han ut over uten å se på noe spesielt. Var i sin egen tankeverden og ga inntrykk av å være uinteressert. Hun benyttet anledningen mens han kikket bort fra henne til å se nøyere på ham. Han var ikke så høy, men slank og spenstig. Han måtte ha vært her en stund allerede, for han var gyllenbrun av sola. Huden hans glinset av sololje. Da han byttet stilling og bøyde det ene beinet, så hun hans kraftige, lange leggmuskler. Han satt nå med den ene albuen på kneet, og fingrene dro gjennom det lange, grå håret. Han fjernet strikken som holdt det sammen og ristet på hodet noen ganger. Hun la merke til at det var litt krøller nederst, og at det rakk så vidt nedenfor skulderbladene hans. Han kunne være rundt førtifem, kanskje?

Nå reiste han seg langsomt og slengte solbrillene uvørent ned på den oppslåtte boka på solsenga. Musklene spilte tydelig i armen han strakte ut mot håndkleet. Mer rakk hun ikke se, før han plutselig snudde seg mot henne. Panikkfølelsen greip henne et øyeblikk, men heldigvis vinket han bestemt mot en av strandguttene og sa på tysk: «Mehmet, bitte, im 15 Minuten, ein kühles Bier für mich und

ein Glas des besten Weißweins für die wunderschöne Fraulein da drüben.»

Med et nikk og en spørrende gest i hennes retning, forsvant den unge tyrkeren for å utføre ordren. Det var tydelig at mannen kjente alle som jobbet på stranda. Et par av de andre guttene som bar på brett med drikke og frukt mellom de tettplasserte solsengene og parasollene vinket til ham der han satte kursen ned mot vannet. Så han var tysk. Det var ikke sånn hun innbilte seg at tyske menn så ut. Da så hun mer for seg en blekfet, halvgammel mann med hockeysveis og tatoveringer. I alle fall ikke en som lignet på Kevin Costner, særlig i filmen Danser med ulver. Som tatt ut av den mest klisjéfylte dameromanen hadde hun begynt å kalle mannen på solsenga for «den tenksomme fremmede». Nå manglet det bare at han bar på en mørk hemmelighet. Det var nesten så hun ble flau over seg selv med de fjollete tankene sine. Først forestilte hun seg at han var en kunstner, en som fulgte sine egne veier, og som var på en reise for å finne inspirasjon og ro til sitt neste prosjekt, men en travel feriestrand passet ikke inn i det bildet. Den muskuløse kroppen vitnet om en mann som trente mye. Han kunne være en pensjonert idrettsmann. Hun malte fram et bilde av ham som en pioner av en snowboardkjører. Spørsmålene ble ved å surre rundt i hodet. Herregud, kanskje han bare ville ha et eventyr med ei som var lett å få i seng?

Han virket ikke sånn, heller. Faktisk kunne profilen hans gi et inntrykk av en viss arroganse, ikke interessert i kontakt med noen. Han snakket i alle fall ikke med noen av de yngre kvinnene som lå på sanda rett nedenfor ham. Kikket ikke på dem engang.

Hun lot seg rive med av sin egen fantasi om hvordan samtalen mellom dem kom til å utvikle seg. Hun så for seg, eller mer håpet, at hun skulle framstå som selvstendig og sterk. Hvis den fremmede spurte, skulle hun bare si at hun var her fordi hun trengte litt tid for seg selv, at det hadde vært en turbulent tid etter skilsmissen,

men at hun var glad for at eksen nå hadde funnet seg ei ny dame, at det var helt ok å være aleine, at hun trodde på å bruke tid på seg selv og finne tilbake til sin egen identitet etter et brudd. Alle disse tingene som ikke var helt sanne, men så riktige å si. En ekkel tanke om at han skulle gjennomskue hvordan det egentlig hang sammen, dukket opp. Hvor skjør hun var. At hun fortsatt følte seg både uelsket og forlatt, enda det var hun som hadde gått. Hvor sjalu og sint hun hadde vært da Bjørn fant seg en ung kjæreste. Det hang jo ikke på greip. Hvordan kunne hun ønske alle menn dit pepperen gror og samtidig bære på en lengsel etter en? Det måtte være noe rart med henne som ikke klarte å komme videre i livet. Det var tross alt snart et år siden skilsmissen.

Hun tvang seg selv til å konsentrere seg om den forestående samtalen med den tenksomme fremmede. Nå var det om å gjøre å huske tysken fra gymnastida hvis han kom bort etterpå. Hun så ut over stranda og fikk øye på ham i bølgene et stykke ut. Han svømte med lange tak innover igjen.

Med en gang hun skjønte at han ville komme opp av vannet, spratt hun opp fra solsenga og gikk raskt i den andre retningen. Det brant under de bare føttene i den varme sanda. Toalettene befant seg i bygget bak til høyre, rett utenfor strandrestauranten. I dette øyeblikket kom han som den fremmede hadde bedt om å ordne drikke ut fra kjøkkenet med to glass på et brett. Hun skyndte seg inn døra til dametoalettene. Hjertet banket hardt og fort. Var hun så innbilsk at hun trodde den kjekkasen var interessert? På den annen side hadde han jo bestilt et glass vin til henne. Hun knøt det blomstrede strandskjørtet fast med en stram knute på den ene sida av hofta, vasket hendene og kikket ut døråpningen. Han satt nå med ansiktet vendt mot hennes solseng, ventet på at hun skulle dukke opp igjen. Det var like greit å hoppe i det. Hun fuktet leppene og dro fingrene gjennom håret, trakk pusten dypt, satte kursen mot solsenga og kastet et raskt blikk mot

den tyske kjekkasen et par senger unna. På det lille bordet, eller plastkrakken, sto et glass med hvitvin. Det dugget på glasset, og en fuktig ring syntes rundt stetten på servietten det sto på. Hendene fiklet en liten stund for å løsne den stramme knuten på skjørtet, før hun ombestemte seg og dumpet ned på solsenga med plagget rundt livet. Hun la beina over kors, plasserte ei hand bak hofta og greip samtidig etter den kalde drikken med den andre handa. Den skalv bitte litt idet hun løftet glasset mot ham der borte. «Danke», formet hun med leppene og tok en slurk. Før hun rakk å sette glasset ned igjen, var han borte hos henne. Han luktet sjø, salt og sololje. Duften av sommer smøg seg inn i neseborene hennes.

«May I join you?»

Han slo ut med armen mot plassen ved sida av henne på senga. Ølglasset holdt han i handa, og slo det så mot hennes i en skål.

«Honestly, I was so nervous to maybe make a complete fool of myself, that I had to take a swim to calm myself down first. You see, I am not particularly good at this, but you really caught my attention from the moment I saw you walking down to the water earlier, so here I am, asking myself what a beautiful woman like you are doing here all by yourself? By the way, I love your swimming suit.»

Han trakk pusten, som for å si noe mer, men tok en langsom slurk av ølen i stedet og kastet samtidig et blikk mot henne over kanten på glasset. Stemmen hans var akkurat passe mørk til resten av ham. Hun fortet seg å ta en slurk til av vinen før det datt ut av henne:

«Well, just on vacation. Nothing special.»

Kunne hun virkelig ikke finne på noe bedre å si enn det? Hun tenkte på badedrakta hun hadde på. Hadde vel syntes at den var litt for utringet for henne da hun fant den i butikken forrige uke, men så kjøpte hun den likevel. Tenkte faen heller da hun så i speilet

i prøverommet at den satt fint, og at den framhevet kløften og brystene hennes ganske bra. Han fortsatte mens han kikket henne inn i øynene:

«Du vet, det er ikke ofte at noen fanger min oppmerksomhet slik du har klart i dag.»

Stemmen hans ble hakket dypere.

«Du, vakre kvinne, har en diskré utstråling som er både sensuell og tiltrekkende. Klasse.»

Hun merket at hun rødmet. En godt voksen mann som med en overfladisk, men ikke desto mindre elegant kommentar om hennes utseende her og nå trykket på nesten glemte knapper hos henne. Behagelige ilinger danset varmt rundt i nedre del av magen.

Interessen han viste, gjenspeilet seg i alle spørsmålene han stilte om hennes tidligere liv. Hun hørte seg selv plutselig gjengi detaljer hun ikke hadde sagt til noen før. At hun ikke kjente faren sin, at hun og mora måtte bo hos bestemora fordi de ikke hadde råd til annet. Flauheten over den vanskelige barndommen hadde alltid holdt henne tilbake fra å dele noe særlig om den, men denne mannen var annerledes enn noen hun hadde truffet før. Planen hennes for hva hun skulle fortelle var gått fullstendig i vasken. Han visste nå også alt om bruddet med Bjørn og hvordan hun, selv om det var hun som gikk, trengte lang tid på å komme seg på beina igjen. Hun ble redd hun hadde dummet seg ut med å fortelle så mye, og at han nå ville finne en unnskyldning for å avslutte samtalen og komme seg vekk. Det gjorde han ikke. Tvert imot lente han seg nærmere og smilte varmt mot henne.

«Jeg kan godt forstå at det var tøft for deg når et langvarig forhold tok slutt. Min samboer døde for ett år siden. Underveis i sykdomsforløpet var jeg hos henne hver dag, og støttet henne på alle måter. Jeg måtte love henne på dødsleiet å gå videre og finne ny kjærlighet, så fort som mulig. For meg har det virket helt utenkelig, fram til i dag. Er ikke det sprøtt?»

Blikket hans ville ikke slippe hennes. Han fortsatte: «Når jeg hører deg fortelle om din barndom, som jeg forstår er vanskelig for deg å snakke om, blir jeg dypt berørt. At du tør vise din sårbarhet, gjør at jeg bare blir mer fascinert av deg. En selvstendig og reflektert kvinne med bein i nesa. I tillegg er du attraktiv. Du kan få hvilken som helst mann. Det er jeg sikker på.»

At han så henne som sterk og attraktiv etter å ha hørt om oppveksten og sammenbruddet hennes etter skilsmissen snarere enn en det var synd på, var ikke til å tro. Det han fortalte om hvordan han hadde stilt opp for samboeren sin, vitnet om et menneske med flotte egenskaper. Denne mannen vekket til live et gammelt håp om at det fantes noen som ville ha henne akkurat slik hun var, tross alle hennes feil og mangler. Det alvorlige, sørgelige draget over ansiktet hans, selv når han nå smilte mot henne, fikk henne til å kjenne et plutselig behov for å forsikre ham om at hun ikke ville ha noen annen mann. Hun klarte så vidt å holde seg fra å si det høyt. Med Bjørn hadde hun egentlig aldri kjent det sånn. Hun følte alltid at han bare ville ha den ytre delen hennes, den som framsto så sterk og handlekraftig. Det var først de siste årene hun innså at det bare var en maske hun tok på seg for å fylle rollen sin. Jo mer hun hadde gjort det, desto større ble avstanden mellom innsida og utsida hennes. Hun hadde følt seg som en bedrager, en som ikke viste sitt sanne jeg. Hvis hun skulle tegnet et bilde av seg selv fra den tida, ville hodet vært som en stor skinnende kule, mens hjertet ville sett ut som en bitte liten inntørket rosin. Til slutt hadde hun ikke fått til å late som mer. Drømmen om at det likevel måtte være mulig å finne en som hun kunne være hele seg med, ble gitt næring av mannen midt imot henne nå.

«Klokskapen i refleksjonene dine tyder på at du må være minst hundre år gammel, mens utseendet ditt kunne tilhørt en mann under førti. Jeg blir nysgjerrig på hvor gammel du egentlig er.»

Så fort ordene var sagt, angret hun. Man spurte da virkelig

ikke om sånt.

«Jeg velger å ta det du sier som et kompliment, og kan fortelle at jeg nylig fylte 56. Hva tenker du om det?»

En aldersforskjell på over tjue år var mye, men nå overrasket hun seg selv med å synes at det var helt i orden. Kan hende det var vinen som gjorde det, eller i alle fall var med på det, men brått strøyk hun ham over kinnet og tok begge hans hender i sine og utbrøyt: «Jeg har også tenkt at jeg aldri mer skulle innlede et forhold til noen. Nå føler jeg meg plutselig ikke så sikker lenger.»

De ble enige om å spise en sein lunsj sammen på restauranten rett oppi gata. Den lå strategisk plassert midt mellom hotellene de bodde på. Leon, som var nederlender, ikke tysker, bodde derimot i en leilighet som tilhørte eieren av hotellet. Den lå i den ene enden av bygget og var visst hans faste bosted hver gang han besøkte Tyrkia. Hun forsto det slik at han tilbrakte uker av gangen her når det var litt roligere tider i firmaet han drev. Under studietida hadde han slett ikke sett for seg at han skulle bli entreprenør. Tvert imot ville han kjempe mot kapitalen og leve et enkelt liv uten fokus på materielle ting.

«Jeg skammet meg faktisk i flere år over å ha gått til “fienden”, men skjønte etter hvert at jeg kunne gjøre mer for flere ved å tjene gode penger. Det hele startet med at jeg traff på Eddie, som etter hvert ble min partner i Lion Productions, i en filmklubb i Amsterdam. For å gjøre en lang historie kort …»

Ordstrømmen stoppet brått, som om han tenkte seg om, før han raskt avsluttet med å si at de var blitt et selskap som, for det meste, produserte kortfilm. De satset på å holde høy kunstnerisk kvalitet framfor å bli kommersielle. På tross av dette tjente de gode penger. Det var stort sett Eddie som hadde ansvar for driften nå. Selv hadde han valgt å trekke seg delvis tilbake.

Hun kunne ikke la være å undre seg over hvorfor en som Leon valgte å tilbringe mye tid i et område preget av charterturisme og

høy harryfaktor. Hun så ham mer for seg blant kultureliten i, for eksempel, Hemingways Key West. Men han hadde sikkert sine grunner for å velge noe annet. Hun skjøt inn at hun var imponert over at det så ut til at han faktisk gjorde ting han ønsket å gjøre. Ikke, som så mange andre, bare snakke om det og aldri gjennomføre noe. Leende bekreftet Leon:

«Du har rett, jeg er nok absolutt en som gjør alvor av drømmene mine. Tess, min avdøde samboer, elsket Tyrkia, og vi ferierte her i mange år. Dette stedet rommer mange gode minner for meg. Om noen få år vil jeg uansett pensjonere meg, og da tenkte jeg at det var like greit å kjøpe seg et eget sted her, noe jeg da også er i ferd med å gjøre. I tillegg er det rett og slett deilig å være en plass uten det kulturelle snobberiet jeg ofte må forholde meg til i filmjobben hjemme. Som den proletaren jeg tross alt er, passer jeg nok bedre inn som en strandboms her enn som en filmregissør på en eller annen prisutdeling.»

Der kom forklaringen på at han valgte dette stedet. Hun likte ham bare bedre og bedre.

Hoderystende medga han videre at ingen nok kunne trodd at han, studentopprørslederen og filosofistudenten fra fattige kår, skulle ende opp som forretningsmann og eiendomsspekulant. Latteren hans trillet lett og smidig over dette paradokset. Uansett hadde han beholdt noe av ideologien fra de unge, radikale årene. I mange år hadde han drevet firmaet etter en filosofi hvor han ansatte folk som hadde vanskeligheter med å komme seg inn i arbeidslivet. Det kunne være folk med tidligere rusproblemer eller straffedømte.

«Å gi frihet under ansvar til folk som de fleste ville mene ikke fortjente det, har gitt meg mye glede og mening. Ikke en eneste gang har noen av dem jeg har ansatt skuffet meg, heller. Er det ikke så enkelt som at mennesker må forstå hva som er rett, vite hva som er en god handling, før de kan gjøre nettopp det?»

Hun nikket energisk. Tanker om hva som avgjorde om et

menneske handlet riktig eller galt, hadde hun selv mange ganger. Savnet etter å ha noen nær seg å dele dem med, diskutere dem med, våknet med Leons betraktninger. Hun ble bare mer og mer overveldet av denne mannen. At det faktisk var mulig å være et menneske med idealer og integritet, selv om man drev business og tjente gode penger. Hun kunne ikke tro det var sant at hun satt her med nettopp en slik mann. Han oppmuntret henne til å fortelle om sin favorittfilosof.

«Hva tenker du om Platon, for eksempel?»

Nå ble hun ivrig, for nettopp Platons idélære hadde vært hennes eksamensoppgave. Det var som et mirakel at Leon hadde studert filosofi og sikkert kjente til Platons menneskesyn. Hun husket med ett Bjørns hånlige kommentarer om hennes interesse for de «gamle idiotene». Han hadde pleid å trekke det fram for å vise hvor spesiell dame han hadde i alle sosiale sammenhenger de deltok i. De første månedene nevnte han til stadighet at hun studerte ved universitetet. Selv om hun ofte ble flau over å bli skrytt slik av, likte hun jo at han var stolt av henne. Men gradvis endret bemerkningene hans karakter. Særlig kom hun til å tenke på en sankthansaften i starten av forholdet, da de var sammen med en del av Bjørns kollegaer fra Posten. Et par av dem hadde hun så vidt hilst på tidligere, men hun kjente egentlig ingen der. Da hun og Bjørn nærmet seg stranda, så hun flere menn samlet på et av svabergene som omkranset bukta. Hun mente å dra kjensel på noen av de som var i gang med å legge kull oppi en stor tønnegrill. Damene hadde samlet seg nede i vannkanten. Stemningen var tydeligvis god, for latter avløste stadig praten mellom dem. Bjørn dro henne med nedover stranda, slapp taket i handa hennes og forsvant raskt mot arbeidskameratene på svaberget. Usikker på om hun skulle presentere seg først eller vente til noen la merke til at hun sto der, ble hun stående i utkanten av gruppa inntil ei av damene utbrøyt: «Hallo, kom og få deg noe å drikke, du også!»

De andre smilte og hilste, og like etterpå satt hun på en stein i vannkanten med en øl i handa og kastet et blikk ut over vannet. Bål, som allerede var tent på den andre sida av fjorden, gnistret lystig og strakte flammene mot den lyse kveldshimmelen. Som en gigantisk sankthansorm ga lyset gjenskinn langt ut over vannet. Hun vred på hodet og så at mannfolkene sto i ring rundt den rykende grillen. Hun ble sittende og betrakte Bjørn. Med grillklypa i handa gestikulerte han ivrig mot to av de andre, som gapskrattet av noe han fortalte. Han var god på å få andre til å le. Det var en av tingene hun likte godt ved ham. Det, og at han var jordnær og trygg.

En times tid seinere hadde de spist ferdig, og alle satt rundt bålet. Varmen kjentes lun og god mot kveldsfrosne kropper. Som troll av eske spratt Bjørn opp fra benken, svaiet litt, men ble stående. Han sendte et slengkyss i hennes retning før han flirende utbrøyt: «Herregud, vet dere hva hun ex.phil.-studenten min driver med for tida? I går fortalte hun at en av de gamle idiotene hun lærer om påstår at virkeligheten vi ser ikke er virkelig, men bare skyggebilder av noe som er virkelig. Så, vi er bare skygger alle sammen, folkens. Det ligger for høyt for meg, det der altså. Jeg tar meg en øl til, jeg. Det er i alle fall virkelighet.»

En forsiktig latter spredte seg og ble kraftigere da de andre hørte at hun lo med. Heten fra flammene sved seg fast i kinnene hennes. I starten syntes hun det var sjarmerende med disse morsomhetene hans, men etter hvert ble hun drittlei. Det var slik drømmen hennes om videre filosofistudier sluknet. Kanskje Leon var en hun kunne ha slike filosofiske samtaler med? Hun så for seg dempet musikk fra Leonard Cohen i bakgrunnen mens de to engasjert diskuterte en av de store filosofene over et glass vin i sofaen i den nye leiligheten hennes. For en herlig tanke det var.

Vil du lese resten?

«Alt han sa» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Leon var helt annerledes enn alle andre hun hadde truffet. Aldri før hadde hun kjent seg så sett og så ønsket. Alt hun hadde opplevd hittil i livet var falske skyggebilder, som om Leon var den første som virkelig så henne for den hun var. Men våget hun å satse alt?