Brytninger – En smakebit!

tonje a. lissandrin

Brytninger Tonje A. Lissandrin

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2023

Trykk: LivonaPrint, Latvia

Papir: Holmen Book Cream 1.6

Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio

Maleri forside: Jarl Goli

Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt

ISBN: 978 82 8330 364 3

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Til lyset i vannet

Til Francesco, Marco, Gabriel og Josefine

«En

Joseph

tåre er en fornemmelse av øyets fremtid.»

Brodsky, Vannmerke, en bok om Venezia, 1993

SANKTA LUCIA

Det anatomiske teater, 1595

Venezia snur seg etter lyset, skifter maske, endrer uttrykk. Venezia er for gammel og for ny. Hun kommer snart og er allerede dratt, for hun har ikke plass til seg selv i ett bestemt øyeblikk.

Gondolieren synger bysangen. For mange år siden så jeg teksten i et helt annet lys. Sankta Lucia skiftet ansikt rett foran øynene på meg. Utenfor det gamle boktrykkeriet til Aldus Manutius har de stablet paleotypene som en trapp. Jeg ser kalenderen til Regiomontanus, Gutenbergs bibel, et bokomslag av Ratdolt, den første utgaven av den greske matematikeren Evklides Elementer, ja selv min egen utgivelse om pest og smittevern trykt med Venezias egen skrifttype, Antiqua, hvor skal det ende? Trappen får stadig nye trinn. En dag vil kunnskapen nå til himmels.

Min fortelling er bare en av titusener.

Det var på Lucia-dagen. Vi hadde fått oversvømmelse. Jeg kunne se gjenskinnet av skoene mine idet jeg skrevet over piazzaens enorme sølepytter. Jeg kunne høre plaskene fra egne steg blande seg med andres, levende som døde. Vannet hadde veltet stoler og bord, trukket seg tilbake til havet med bestikk og duker og blomsterpotter i foldene. Jeg beinet forbi en kniv og et hodeplagg uten å tenke noe mer over det.

Sju klokkeslag skremmer en due opp fra bøkene på bredden. Løse fjær daler ned fra himmelen. Jeg ser bedende på gondolieren.

Hvis klokken er sju, er jeg sent ute til forelesningen ved det anatomiske teater i Padova. Jeg kremter utålmodig, men gondolieren merker det ikke, bryr seg ikke eller nyter å stake i jaget, jaget som renner gjennom meg slik vannet renner gjennom Venezia. Og ser han ikke hvor lavt solen står, snart forsvinner den bak takene? Jeg ser ned i vannet, besinner meg, lytter. Sangen hans følger bølgenes bedagelige rytme. «Lysets helgen jager mørket.»

Det var 13. desember, og jeg hadde tatt turen til Lucias gravsted for å sitte uforstyrret på en hard kirkebenk. Jeg lot tankene fare under kuppelen, lot dem lete etter den sjelefreden jeg så sårt var ute etter. Fantes den der oppe blant freskene? Kunne den slags søken kalles bønn? Den allmektige stillheten bekreftet meg der jeg satt. Jeg var jeg, jeg var nok, født hel, min tilstedeværelse på jorden og i tiden hadde noe for seg. Den slags åpenbaringer. Mitt arbeid hadde tatt på kreftene. Jeg kjente på nederlaget hver gang pasientene glapp, men måtte prise meg lykkelig for at jeg, tross pesten, ennå var i live. Det ene bekjentskapet etter det andre ble rykket ut av tiden som gårsdagens kalenderblader. I begynnelsen gjemte jeg meg bak masken «pestlege». Men hvor lenge ville jeg makte dette teaterstykket hvor jeg var både skuespiller og publikum på samme tid. Det tok noen måneder før jeg avslørte meg selv. Feilene mine, alle feilgrepene som lege dette året, beviste bare at jeg var menneske. Tilgivelsen er bærebjelken i min tro. Nå måtte jeg bruke den på meg selv, mente det hypotetiske tenkeorganet. I Padova skal vi se hjernen for første gang.

Min morgenvisitt til den kirken som huset lysets helgen, hun som skulle lede de blinde ut av mørket, hadde sin egen logikk. Mørket hadde også flyttet inn i meg, først med en fot innenfor døren, så med en veske midt på gulvet. Før jeg visste ordet av det hadde mørket tatt seg til rette i sengen min. Som en ubuden gjest uten skikk eller vett, hilste mørket meg ved kjøkkenbordet hver morgen. Mørket hadde alltid forspranget, våknet først, gikk raskest.

Jeg fant det i skuffer og skap, det lå nederst i koppen. Jeg sto i mitt eget arbeidsrom og kunne ikke finne veien hjem.

Nå strålte solen gjennom glassvinduene i Lucia-kirken, fargene var som skjelvende sommerfugler over gulvet: gule, røde, koboltblå. De skalv, jeg skalv, men kirkebenken var urokkelig. Mørket sto allerede ved alteret. Nå pekte det skadefro på den åpne sarkofagen, tydeligvis fornøyd med å se hvor forskrekket jeg ble. Hintet av ro som hadde senket seg under kirkekuppelen, i fargespillet på gulvet, ble sittende igjen på kirkebenken. Jeg sprang opp. – Nei! ropte jeg og fektet med armene, – nei!

I sangteksten hadde jeg sett henne for meg som et lysende, engleaktig vesen. Hadde navnet Lucia eller «lys» forledet meg, slik kvinner alltid gjør?

For det første var jeg ikke forberedt på at kadaveret skulle være så synlig, så opp i dagen, liksom prakket på meg. En mer innskrumpet skrott hadde jeg aldri sett: Føttene stakk ut som sprikende, blåsvarte kvister etter 1291 års vandring i dødsriket. For det andre – og her kommer hele poenget – manglet hodet. Bare tanken på at noen hadde kuttet av hodet, og dermed øynene, til de blindes helgen, gjorde meg kvalm. Det var som om Lucias øyne stirret tilbake på meg fra relikviejegernes grove hender. Lucia hadde dødd en gang i tiden og en gang i meg, for skuffelse er en indre død. Den metalliske dødsmasken som erstattet hodet, minte meg om en krig. Kanskje min egen kamp mellom rasjonalitet og åndelighet.

Solen har gått sin veg. Jeg hopper i land i Padova, kappen flagrer bak meg.

Lyden av klirrende metall kommer ham i forkjøpet. Det er ikke vanskelig å gjette hva som ligger på fatet professor Hieronymus Fabricius d’Acquapendente bærer inn i det anatomiske teateret. I dag skal det kuttes, skjæres og skrapes. En eldre lege står ved inngangen og jager mørket med en fresende fakkel. En av gnistene

forsvinner idet jeg stirrer på den og dukker opp i synsfeltet når jeg minst forventer det, ikke ulik gudstroen min. Jeg tenner mitt eget bivokslys fra fakkelen. Etterpå tenner en kollega sitt med mitt, og sånn forplanter lyset seg fra den ene vitenskapsmannen til den andre i en lang rekke, i noe som kan minne om en seremoni. Vi er opplysningens mangeøyde vesen i mørkets tidsalder. «Hic est locus ubi mors gaudet succurrere vitæ» står det over døren – jeg oversetter fra latin: «Her er stedet hvor døden gledelig hjelper livet.» De forbipasserende skulle bare visst hva vi bedriver på innsiden av dette bygget, så få meter unna markedsplassen.

Jeg puster, unngår å trekke luften helt ned. Er dette en feigings åndedrett? Jeg tenker: Det er nok å skjære seg på. Heldigvis er det ikke jeg som skal håndtere de skarpe gjenstandene i kveld. En kollega ser bort på de dirrende hendene mine, som om blodårene, de blå trærne, fascinerer ham. Han bukker og presenterer seg som William Harvey, tar hånden min, stryker over blåfargen som buler opp fra huden, fordi jeg tydeligvis er for mye menneske på for liten plass.

– De kommer fra Venezia, sier han.

– Jo, svarer jeg, og lurer litt på hva det har med blodårene mine å gjøre.

– Kanalene bærer havet inn og ut av byens hjerte, sier William og fortsetter å studere hendene mine. – Hm, sier han ettertenksomt, – hm.

Og så drar jeg hendene til meg med et hastig rykk. Jeg vil nødig bli gjenstand for hans … blodige studier … og forresten skal vi egentlig ikke samtale før alle er kommet trygt innenfor.

En av legene stenger endelig for døren med en planke på tvers. Drar litt i håndtaket, forsikrer seg. Luften er så tykk at man kan skjære i den. Stanken kan minne om en blomstervase hvor noen har glemt å skifte vann, en gulbrun masse av forråtning, en rose har falt ned på duken.

Kvinnekadaveret må være flere dager gammelt. Professorens kremt redder meg. Blikket hans roterer oppover forsamlingen, han ber om ro. Det anatomiske teater er en trekonstruksjon: en bratt tribune i seks etasjer med ornamentale gelender. Egentlig er det plass til 300 mann her, arkitekten har sannsynligvis tenkt på yrkesfriheten som en gang skal komme.

Alt er en innsirkling av begivenheten nederst i midten. Blikkene roterer som vann mot sluk.

Bordet og kadaveret.

Et manglende hode

snur seg mot meg.

Dødsmasken gjorde at Sankta Lucia så utkledd ut. Hvor var det lange, lyse håret, hvor var ansiktet, øynene? Hvor skulle man plassere glorien? Å omgås de døde har alltid vært en naturlig del av legegjerningen. Likevel opplever jeg det samme sjokket nå som ved Sankta Lucias grav for mange år siden. Vi har stilt oss tett inntil hverandre i det anatomiske teater idet historiens første obduksjon legger seg som en løkke rundt rommet, snører oss sammen, strammer til.

Alle lener seg over rekkverket for å observere liket. Det går et sus gjennom forsamlingen. Skosåler som skubber, kappestoff som gnisser, notatark som rasler. Skalpellens metalliske klang blander seg med et og annet host. Alle unntatt den døde er menn.

Om noen kommer uanmeldt – og dette har vi øvd på – må vi dreie benken rundt slik at kvinnen faller ned i den underjordiske elven under teateret og føres vekk av strømmen. Et dusin leger rundt en tom benk er naturligvis mistenkelig. Derfor er en maltraktert gris surret fast på undersiden med tau. Når benken dreies helt rundt, vil griseskrotten komme frem. Det er anbefalt å studere et grisehjerte, en grisetarm, men … kvinnens blod er Guds blekk.

Skalpellen skal ikke flerre opp Guds bilde.

Og nå er det som om døren ser på meg. Jeg svelger en imaginær nøkkel og lukker øynene så hardt at alle vinduer i Padova forsvinner. Hva om vi blir oppdaget?

Han må ha dekapitert henne på forhånd, jeg snur meg vekk idet han stillferdig løfter vekk hodet. Jeg kjenner på en begynnende kvalme. Han er merkelig taus – hva slags beskjeder ligger i det usagte? Igjen ser jeg for meg Sankta Lucia i glassmonteren. Så stille hun lå der. Så uvitende om at noen hadde stukket av med kroppens viktigste del. Så langt unna myten og gondolierens barkarole.

Kvinnehodene kappes av. Lucias hode og pasientens hode. Pegasus, kreativitetens gud, ble født idet Medusas hode ble kappet av. Kan skaperglede fødes av lidelse? Hieronymus løfter «verdens første obduserte hjerne» over hodet, som en pokal. Alt jeg oppfatter er en valnøttformet klump. Jeg tar frem blokken min, men fjærpennen blir hengende. Hvor er tankene hennes? Jeg ser ingen tanker! Kan de ikke graves ut av kroppen og løftes frem i lyset? Betyr dette at de ikke fins? Vi finner ingen bevis for tankene, foruten tankene, om at vi ikke finner dem. Jeg tegner en sirkel, merker at den ikke blir en hjerne, men hodet som mangler. Øyne og hår. Den åpne munnen som synger «Sankta Lucia».

Idet alle andre ser ned for å studere hjernens anatomi, den gråbrune massen, blir jeg stående oppe i sjette sirkel, like under kuppelen, og lure på hva som fikk henne til å le, hvem som fikk henne til å rødme og hva yndlingsfargen hennes var. Gul, rød, koboltblå? Som skjelvende sommerfugler over kirkegulvet? Eller bare koboltblå? Som mine dødssyke hender? Jeg ser på dem.

Vil jeg bli tilgitt?

Vil du lese resten?

«Brytninger» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på

www.forlagshusetivestfold.no

En kvinne våkner av to mannsstemmer. Hva skjer om hun følger dem?

En lege er på vei til historiens første obduksjon og får en hodeløs opplevelse.

Klarer kjendisen å komme seg ned fra fengselstaket?

Hvem er speilbildet til kvantefysikeren?

Og hvorfor står det "Ne fodias " på en gravstein i Venezia?

Lyset bryter, bølgene bryter, menneskene bryter opp og ut. Gjennom Venezias kanaler, vestover mot vitenskapen, østover mot Adriaterhavet, sørover mot Roma og innover mot erkjennelsen. Dette er en novellesamling om menneskers flukt mot noe som ligner på frihet. Hvem er de?

TONJE A. LISSANDRIN er en norsk forfatter bosatt i Italia. Hun er også vitenskapskvinne med internasjonal forskerbakgrunn, og fagansvarlig for sykdom hos Lille norske leksikon. Dette er hennes tredje skjønnlitterære bok.

"Tonje har en god penn."

Levi Henriksen