Pavlovs puslespill
ANNIKEN M. KOK
2024
© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2024
Trykk: ScandBook, Sverige
Papir: 80 g Munken print cream, bulk: 1,5
Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland | jummel designstudio
Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt
ISBN: 978 82 8330 419 0
Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
00. Martin I
Ensomhet er en rotte – et krek som snek seg inn mens du hadde fest og terrassedøra sto på gløtt. Før du visste ordet av det, flytta den inn bakerst i et mørkt skap. Mens du var opptatt med noe annet, godgjorde den seg der inne, nøyde seg med mørke kroker og tomme hjørner.
Livet stilna, og alle ble mer forplikta til alle andre enn deg. For du er bare deg, og først nå merker du at du ikke teller – i noens regnskap. Det er da rotta har truffet bein.
Kanskje innser du det når du sitter ved et vann i en skog og venter på melding fra en kompis. Du har stirra for lenge på folka som flyter forbi på fargerike fantasidyr, som padler for å unngå stedet der klyngen med furutrær kaster omfangsrike skygger over badeplassen.
Da er rotta der. Sitter på plassen der Halvor skulle sittet og geiper om alt som kunne vært og alt du kunne hatt. Halvor måtte dra fordi det var en greie hjemme. Noen andre trengte han mer. I dag også. Så nå er det bare ensomheten som lener hodet mot samme trestamme som meg. Mens alle andre skygger banen, nekter den å gå.
Jeg har knuga boka mi lenge uten å lese. En halvsliten murstein med eselører og fingermerker som jeg allerede elsker og kan på rams. Likevel er det Halvors siste melding jeg leser gang på gang.
Lei for at jeg måtte stikke. Ting er kaos her nå. Melder deg. H
Ordene er de samme som forrige gang jeg glodde på telefonen. Jeg legger fra meg mobilen, retter på pleddet vi skulle sittet på sammen og sukker.
Rotta har fått jobbe i fred for lenge, og nå fyller den alle hulrom. Klamrer seg fast mellom ribbeina, og har spist seg mye feitere enn den hadde rett til å bli. Jeg orker ikke engang å dra hjem. Gidder ikke si til folk at det her ble mislykka og se i øynene deres at de bare synes jeg er trist.
Halvor og jeg camper her hvert år, hver sankthans. Alle vet det. Men han har kone og fem unger, og i år tok det nøyaktig en time og 34 minutter før han ble kalt hjem og føyk tilbake nedover grusveien i stort hastverk. Dro med en tilfeldig sekk over skulderen. Meldinga kom en time etterpå. Siden har jeg ikke hørt noe, og jeg trenger en oppdatering. Er det dekningen det er noe galt med?
Et pling fra Messenger, SMS, snap, brevdue, uglepost – hva som helst duger. Jeg skur av og på mobilen, uten effekt. Fra skjermen smiler Marius til meg. Bildet ble tatt i jula. Hele ansiktet hans lyser opp, men ikke engang det hjelper nå, så jeg tar opp boka og prøver meg på den.
Ned Starks beste venn mener at Ned bør leve mer, være litt spontan. Det er en felle. Den feite horebukken vil bare lure Ned til å påta seg enda mer ansvar. Jeg glir inn i historien. Mens Ned Stark holder ord og holder kjeft, kravler badegjestene opp av vannet. Tørker seg med grelle badehåndklær, fisker opp sine vesker fra vannkanten og går. Jeg lurer på om det er ensomt å være Ned. Ikke at han klager, men jeg hadde skjønt om han gjorde det.
Øynene mine dras mot to menn – de eneste som er igjen i vannet. De er på min alder, men kaster ball og hoier rundt som om de var 15. Sorger, unger og problemer ligger hjemme, og nå
sprader de rundt som om de ikke hadde noen. Ser irriterende bra ut gjør de også, kunne sikkert joina fjortisguttas konkurranse om å være kongen av stupetårnet. Er nok de som har slengt fra seg stappfulle sekker på strandas beste plasser – glorete strandmadrasser og en gedigen kjølebag.
Først når noe farer forbi fjeset mitt, innser jeg at jeg har stirra for hardt. Han ene kommer opp av vannet og langer ut i min retning mens jeg fortsatt strever med å sveive inn blikket på kameraten hans.
«Sorry!» Fyren strener forbi meg og fisker opp en ball fra buskene. Han skygger for sola og utsikten, men jeg er ikke helt sikker på hva han er sorry for. «Gikk det bra?»
«Ehm … Ja?» er alt jeg får sagt før boka i fanget mitt fanger oppmerksomheten hans.
«Å, de Game of Thrones-bøkene, sant? Ikke lest de, men jeg digger den serien.» Han tar ballen under armen, planter beina bredt i bakken, som om vi har en samtale.
«Lest dem», mumler jeg, «og de er tusen ganger bedre enn tvserien.»
«Hæ?» sier han heldigvis. Jeg bare smiler. Teit å kverulere med fremmede folk uansett.
«Jarek?»
Kompisen fra vannet smiler et av de varmeste smilene jeg har sett på lenge. Bare så vidt jeg får med meg at han som heter Jarek hever hånda til et vink og rygger. Han med smilet drar hånda gjennom kort, mellomblondt hår før han hever den i en hilsen jeg er nesten sikker på er til meg. Det er først når Jarek sender ballen susende mot hodet hans at jeg farer sammen. Han fanger den i siste liten, og ler så høyt at det klinger helt hit før han sender en vannsprut i retning avsenderen og kaster seg tilbake i leken.
Ned Stark blir liggende sammenslått på bakken. Latter og ballspill tar oppmerksomheten min. Kompisen til Jarek ser solbrent
7
ut på skulderen, og jeg har lyst til å si noe. Burde jeg det? For ti år siden ville jeg ikke tvilt. Mulig jeg til og med ville spurt om å få spille med dem. Men Halvor raska med seg badebuksa mi da han dro, og årene med Marius … Nei. Bare nei. Jeg er seriøst rusten, og det kjennes enklere å fortsette den ubesluttsomme glaninga. Knepper opp et par knapper i skjorta mens han ser vekk. Det får holde.
Plutselig kastes ballen litt for langt igjen, lander ved føttene mine. Jarek ser på meg og ler, og denne gangen tar jeg ballen selv om rusten knirker gjennom blodårene mine. Kompisen til Jarek er på vei, har sola i ryggen, stopper ikke før han kunne tatt på meg.
«Du vil ikke bli med, da?»
Jeg svelger, har lyst til å tilby han solkremen Halvor tok med seg hjem. I en perfekt verden ville jeg takka ja.
«Ehm …» Jeg slår ned blikket. «Jeg har ikke badetøy, men takk som spør.» Herregud, med de ordene høres jeg ut som faren min.
«Ok.» Han snapper ballen ut av hendene mine og stikker.
Jeg vil ikke det …
«Men du?» prøver jeg. «Du er litt solbrent på skulderen. Jeg …»
får ikke sagt mer og føler meg litt håpløs. «Hei, her er jeg som har stirra på deg i snart en time nå og nevner visst først nå at du er solbrent …» Er det mulig?
Han ser på meg, tar seg til skulderen og roper noe til Jarek. Så forsvinner han ut i vannet. Jeg får ikke flere blikk, så jeg plukker opp boka og later som jeg leser. Ned Stark halshugger en valp. Skyggen av de store trærne kommer snart og tar meg.
Når jeg hører latteren hans igjen, er de ikke lenger i vannet, men sitter akkurat der jeg trodde. Roter i de prangende veskene og finner øl. Slår hendene mot hverandre, klinker hodene sammen, snakker intenst. Det er umulig å høre hva de sier.
Hva med meg? Bør jeg dra? Jeg kaster et blikk mot teltet
Halvor og jeg rakk å slå opp før han stakk. Et vindkast gir meg
8
gåsehud. Jeg trenger en genser i teltet. Faen ta Halvor! Det hjelper ikke hvor mye jeg roter i sekken. Han stakk av med badebuksa mi, tok med seg fyrstikkene også. Alt jeg har igjen er en sixpack og kalde grillpølser. Jeg blir sittende og stirre på den grønne teltduken. Lener meg på den sammenrulla soveposen og lytter etter rotteskritt. Hører dem dypt der inne. Under fjerde ribbein til venstre eller noe.
«Hallo?»
Jeg skvetter sånn at ølboksen spretter ut av hånda mi og triller ned mot hodeenden av teltet. Stemmen er så nær at jeg først tror han er inne i teltet med meg.
«Hei?» Jeg stikker hodet ut av teltåpningen.
Det er Jarek. Han gliser, sikkert uten en eneste tanke for at jeg kunne fått hjerteinfarkt og dødd.
«Du … vi lurte på … Eller, kompisen min lurte på om du kan hjelpe oss med å tenne bål? Vi er ikke helt … Ja, du vet …»
Jeg gaper overraska helt til jeg merker det.
«Har dere fyr?»
«Ja.»
Han nikker ivrig.
«Ja, ok.»
Hvorfor sa jeg det? Det er ikke typisk meg, men dette er heller ingen typisk dag, så jeg kravler frem, tar med en ny ølboks og grunner over om jeg bør teste andre folks liv for en gang skyld.
De har allerede gjort alt klart, men bygget altfor tett. En slags vedstabel står sentralt i bålgropa, rett ved den velta trestammen som funker som sitteplass. Kompisen til Jarek sitter alene, halvveis med ryggen til. Kikker utover vannet og røyker sakte.
«Unnskyld?»
Jeg kremter, han kikker opp. Følger meg med blikket når jeg setter meg på huk foran han. Så blåser han røyken rett i fjeset mitt, tvinger meg til å hoste.
9
«Sorry!» ler han. «Det var ikke meningen. Slå deg ned.»
Når han møter blikket mitt, har han fortsatt det samme
megawattsmilet som i sted. Solbrentheten er dekka med en bandt-skjorte som en gang var svart.
«Hei. Du hadde peiling på bål og sånt, sant?» Stemmen hans er dyp. Når han legger en hånd på armen min, føler jeg meg veldig sett og litt dum.
«Ja. Eller litt i alle fall», sier jeg til skolissene mine. «Og jeg mangler fyr, men har øl og pølser, så …»
Han reiser seg, og jeg vil følge etter, men har rusta fast. Det finnes ikke noe døllere enn meg.
«Så du trenger fyr?» spør han på vei mot det som kan bli et bål.
«Ja», sier jeg. Har lyst til å legge hånda på skulderen hans, men nøyer meg med å stå litt ekstra nært. «Jeg har … du kan sikkert få pølser.»
«Kult», avbryter han i ellevte time, snur seg mot meg, «for jeg er sulten.»
En bølge går gjennom magen når han holder blikket mitt og fukter leppene med tunga. Kjapt skanner jeg stranda etter Jarek, føler jeg har gått glipp av noe.
«Han stakk. Hvis du lurer.» Setningen blir til et smil. «Måtte hjem og legge unger, og jeg …» Hånda hans kommer borti min.
«Ble igjen», konkluderer jeg.
Jeg liker hvordan leppene hans beveger seg når han snakker. Fargen på øynene hans også, knallblå med en nesten svart kant rundt. Håper ikke han ser at hånda mi skjelver når jeg strekker den frem.
«Jeg er Martin.»
«Sigurd.»
Håndtrykket er fast.
Halvor raska med seg tennbrikettene, så vi må jobbe. Stable alt på nytt og sørge for luft på de rette stedene. Samarbeidet vårt
10
blir til smidige fakter som glir inn i og forbi hverandre. Vi jubler når fjorårets høstløv og tørre kvister antenner, bryter ut i noe som blir en slags halvklønete klem som jeg trekker meg altfor fort ut av. Sigurd henter kjølebagen. Tar frem to kalde ølbokser og rekker
meg den ene.
Vi burde snakka om hva vi jobber med og hvor vi bor, men det kjennes ikke nødvendig her og nå. Jeg har Sigurd i sidesynet. Ser hvordan han drar hånda gjennom håret, blåser panneluggen til side når gnistene lar vente på seg, og sjekker at han fortsatt smiler. Dette føles som noe andre folk gjør, ikke jeg.
«Camper du her ofte?»
«En kompis og jeg er her hvert år på sankthansaften. Har holdt på tradisjonen siden vi var ti.»
«Kult.»
«Ja, de første årene var vi i hagen til kompisen min, ble faktisk angrepet av naboens katt midt på natta. Den snek seg inn i teltet.»
«Shit. Og nå?»
«Nei, han hadde en eller annen krise hjemme.»
Jeg sukker. Sigurd smekker leppene mot hverandre. Mulig han nikker gjenkjennende. Kanskje han har familie selv? Har ikke lyst til å spørre eller vite. Det er nok å sitte på stammen, grille pølser, drikke øl og bare eksistere. Tar heller sjansen på å ake meg nærmere han.
Fargene gråner, krusningene på vannet roer seg uten at vi egentlig merker det. Et flaut vindpust får bålet til å sende gnister gjennom lufta. Han sier han liker seg her, har vært her før. Griper skuldrene mine og vender meg rundt mens han peker på det store furutreet der han så fuglene hekke da han sov her i hengekøye i våres. Jeg trodde jeg kjente skogen godt, at den var min. Men vi har samme «hemmelige» soppsted bak knausen med tvillingbjørkene. Vi ler sammen, og pusten min hopper ut av takta når han legger en hånd på skulderen min.
11
«Bade? Kom.»
Sigurd reiser seg brått, snur seg vekk og begynner å dra av seg klærne. Jeg forbanner Halvor som raska med seg badeshortsen, men Sigurd tar ikke på seg sin.
«Kom igjen, da», ler han. «Det er mørkt.»
Egentlig er det bare dunkelt, men jeg er lite keen på å være den dølle igjen.
«Men …», hvisker jeg til meg selv. Det plasker lavt, han er på vei ut i vannet. Jeg lar hånda skli langs linninga på shortsen.
«Tør du ikke?» Han har lagt på svøm, snur seg mot meg. «Det er bare oss her.»
Jeg vrenger av meg t-skjorta. Egentlig tør jeg ingenting, men jeg er ikke 15 mer, og aller minst tør jeg å gå glipp av dette.
Han har lagt på svøm mot stupetårnet, men stopper når han ser at jeg er uti. En gang var jeg kongen av det raklete trestillaset. Eller Halvor og jeg var. Den beste sommeren – da vi beviste både for hverandre og resten av klassen at vi var de kuleste gutta. Nå står det tomt, men Sigurd er fremme. Han griper trappegelenderet, holder seg fast mens han vinker på meg.
Idet jeg når frem, tar jeg den utstrakte hånda hans.
«Vi hopper sammen, da!» nesten roper han mens han trekker meg mot seg. Latter runger mellom vannet og skogen. Jeg er på vei nærmere kanten, men stopper når Sigurd klemmer hånda mi. Han står stille, øynene skinner mot meg i mørket. Vi står inntil hverandre, og ingen av oss trenger betenkningstid. Pusten hans brer seg over kinnet mitt og håret hans er vått når jeg stryker det unna panna hans. Han er våt, naken og helt inntil. Hjertet mitt dunker så hardt at jeg innbiller meg at han kjenner det. Når vi endelig kysser, holder han meg hardt.
Et skrik gjaller mellom åsene. Sigurds grep rundt skulderen min blir litt for hardt, og selv kjennes det som om jeg faller innvendig. Skjærende jamring splintrer oss.
12
«Hva?»
Jeg kjenner knapt min egen stemme.
«Hva var det?»
Vi speider mot stranda. En fugl? Et menneske? Jeg rister på hodet, myser i mørket uten å se. Plutselig er han et skritt unna meg.
Stillheten lukker seg.
«Vi bør kanskje …», begynner jeg.
Vet ikke om det er natta eller skriket som nupper til huden min, men Sigurd nikker. Heldigvis tar han tak i hånda mi igjen. «Svømme tilbake?» Stemmen hans er uklar.
«Sammen?» spør jeg. Har ikke lyst til å slippe.
Han nikker. Fester grepet.
«Okay – vi hopper på tre.»
Kanskje er det jeg som slipper mens vi kaver mot overflaten. Likevel passer jeg på at vi er nært hverandre. Legger meg foran, men snur og venter på at han når stranda fem sekunder etter meg.
Vi snubler over hverandre, men det gjør ingenting. Den skjærende lyden er vekk. Det føles ikke så ille mer. Jeg har sluttet å tenke, synker bare ned på gresset med Sigurd og smelter mot han. Å bli rullet naken rundt i gresset er noe av det beste. Bålet ulmer fortsatt, sørger for at kveldsbrisen er behagelig selv om flammene er borte. Sigurds pust er varm mot øret mitt når han skyver meg mot gressflekken ved teltet. En rasling lyder bak oss. Ikke høylytt, bare knekk i kvister og romstering. Kroppen hans blir stram mot min.
«Hva var det?» Stemmen hans mangler luft, og han kaver seg opp på albuen.
«Jeg vet ikke», hvisker jeg.
Mørket mørkner. Han skjelver, muskler spenner seg under fingrene mine. Jeg skjelver selv også.
«Grevling?» spør han, værer ut i lufta. «Jeg har hørt at de biter til det knaser!»
13
Rotte, tenker jeg. De biter ganske heftig, de også. Det blir kaldt når han fjerner seg.
«Er ikke grevling like redde som oss?» prøver jeg.
Det er noe jeg har lest, men ordene kjennes tomme. Sigurd strekker seg etter sekken sin. Med et sukk setter jeg meg opp, betrakter han når han drar frem det store, fargerike strandhåndkleet fra tidligere.
«Heldigvis mange år siden noen har observert troll i området, da.»
Jeg får et kort smil før han drar håndkleet rundt seg og setter seg på den velta stammen.
Tomme sekunder går, men ingen forvirra grevling skal få ødelegge nå, så jeg reiser meg og legger den siste vedkubben på bålet. Tuller meg inn i et pledd fra sekken før jeg setter meg helt inntil han og tar hånda hans. Han stirrer i den retningen lydene kom fra mens jeg stryker tommelen over håndbaken hans til hånda mykner.
Jeg lar stillheten brenne seg gjennom siste vedkubbe, og finner den siste boksen med øl nederst i sekken, åpner den, drikker og rekker den til han. Han tar imot, lar meg hvile hånda på låret hans mens han drikker.
«Er du ikke redd?»
«Jo, litt.» Jeg smiler mens han følger meg med blikket. «Men du er jo her», sier jeg og stryker håret vekk fra pannen hans igjen. Mulig det er ølen eller bålet, eller det faktum at det ikke har kommet flere lyder, men det funker. Når jeg kysser han igjen, lener han seg inn og famler med varme hender innunder pledd og håndklær. Det er hastverk i pusten hans når han griper rundt håndleddet mitt og trekker i meg. Vi reiser oss sammen, finner teltet og hører ingen flere ulyder i natt. Mulig dette er andre folks liv, men jeg vil også ha en del av det.
14
***
En flue sjangler oppover det nakne beinet mitt. Myggen har valgt begge ørene som konsertlokale. Den blafrende teltduken slipper til kjølig bris. Skal det være så kaldt midt på sommeren? Hvor er klærne mine? Sigurd?
Jeg slår opp øynene før jeg er skikkelig bevisst på verden.
Hvor er han? Gått for å pisse? Bade, kanskje? Jeg kryper inn i soveposen. Detaljene fra natta er uklare, men sitter fortsatt i kroppen.
Hvorfor er han ikke her? Jeg svelger, myser rundt meg i det grå morgenlyset. Klærne til i dag ligger pent sammenbretta nederst i hjørnet. Jeg drar genseren over hodet og hetta helt opp, og vissheten om at jeg er alene vakler rundt i magen som bråkete gelé. Verden er tilbake, rotta også.
Utenfor er leirplassen rydda. Til og med sekken min er pakket og lent mot nærmeste tre. Jeg tusler ned til vannet. Sola er tydelig på himmelen, men den når ikke ned hit, skinner ikke for meg. Det er ikke engang litt godt når jeg vasser uti. Mulig det handler om de selvpiningsgreiene jeg drev med som barn. Herde meg, å minne meg selv på at jeg fikser dette. Hvordan kunne det være nesten lunka i natt?
Vi gjorde ingen avtaler.
Jeg senker kroppen sakte. Vannet er så kaldt at fingre og tær blir numne. Tomt og tomhendt drar jeg hånda over kroppen i et forsøk på å skrubbe meg.
Dette går bra.
Oppe på stranda igjen prøver jeg å telle myggstikk. De fordeler seg jevnt over skuldrene og beina mine, og de klør. Hvorfor i helvete tok Halvor med seg den føkkings myggsprayen? Så jævlig unødvendig! Jeg klorer systematisk på en klynge vabler som har poppa ut på overarmen. Bruker negler, jobber dypt til en av dem sprekker. Er fornøyd først når en bloddråpe pipler ut og renner langs armen.
Helvetes Halvor!
15
Det durer fra teltet. Mobilen. Jeg famler. Snur ting på hodet i store geberder og finner den til slutt. Har jeg gitt han nummeret mitt?
Marius. Jeg blir stående og stirre på skjermen til dirringa gir seg og bildet dør.
Klokka er ti. Snart kommer folk til å innta badestranda igjen, og Halvor har sendt en melding om at han kan plukke meg opp. Jeg rekker akkurat å lese og registrere at mobilen er i ferd med å dø av for lite strøm.
Mens jeg venter på parkeringa, en grusplass med et enslig vrak som etter fugleskitten å dømme har stått her lenge, får jeg lyst til å søke opp Sigurd. Men jeg innser at han bare nevnte fornavn. Ikke etternavn, ikke hvor han kom fra eller hvor han bor. Selvfølgelig ikke. Bare å glemme å finne en som ikke vil bli funnet.
Når den gamle Volvoen til Halvor børner inn på plassen, bråker geleen i magen på nytt. I passasjersetet sitter Marius. Jeg må snu meg. Fikse ansiktet, sjekke nedover klærne mine og sniffe i lufta i et forsøk på å bestemme om jeg lukter greit.
Jeg elsker den ungen, jeg gjør jo det. Men akkurat nå håpet jeg på en kjøretur med bare kameraten min. Ville fortelle om det uventa selskapet, nattbadet, resten. Ingen detaljer så klart, men Halvor ville nikka fornøyd.
Jeg burde sikkert møtt dem med en klem og klatra inn i forsetet, men jeg glir inn bak.
«Du svarte ikke, så han ringte meg.» Halvor gliser mot meg i speilet så fort jeg har satt meg inn. «Var visst lei av morfar allerede. Plukka han opp for deg, jeg!»
«Halvor kjøpte is til meg.» Krøllene danser rundt hodet hans, og øynene er fulle av solskinn når han stolt viser frem isgaven som om han fortsatt var åtte. Jeg smiler bredt, kan ikke annet: Kommer på at jeg sikkert burde striglet mine egne krøller, og håper at ingen sjekker speilet.
16
«Var det fett?» spør Marius.
«Fett? Ja.»
Jeg er frista til å flire igjen. Marius bruker stadig nye ord, sikkert for å bli klar for ungdomsskolen.
«Fikk du napp, eller?» Det er Halvor som spør, og et øyeblikk kjennes det som om jeg har på meg keiserens nye klær og han påpeker det. Men blikket som møter mitt i speilet er dønn seriøst, og jeg skjønner at han tenker på fiskestanga. Den som ligger urørt i sekken.
«Jepp, en skikkelig stor en. Du skulle sett. Slapp den ut igjen, da.»
Halvor hever øyenbryna, ser forskende på meg i speilet.
«Pics or it didn’t happen!»
Jeg ler.
«Så du ble lei morfar? Hva skjedde?» spør jeg Marius, selv om jeg vet svaret.
«Nei, det var helt fint. Vi var på kino i går. Tror han tenker at jeg er ti eller noe, for han ville bare se sånn skikkelig barnslige filmer.»
Jeg sender mannen en takknemlig tanke. Godt å ikke være den eneste som skulle ønske at Marius forble et barn litt til.
«Men du? Mora til Jonna sa at han kunne sove i trehytta dems i natt.»
«Deres. Trehytta deres. Så fint for Jonna, da.»
«Ja! Og jeg kunne bli med.»
«Jaha? Var det derfor du stakk fra morfar?»
Marius forsøker å kombinere nikk og hoderisting.
«Litt? Han måtte jobbe, da. Sa jeg bare kunne bli, men …»
Jeg biter tenna sammen.
«Ok, trehytta it is», sier jeg mest for å glatte over. Får jubel i retur og stille Yes! fra den store ungen bak rattet.
«Vi skal jo på ferie med han, da.»
17
Marius har rett. Sommeren kommer til å gå sin gang. Syden med familien, sene kvelder med film og gaming. Dana Cup, Norway Cup. Jeg fikser dette. Bare … Jeg har aldri merka den gedigne rotta under brystbeinet før nå, men nå kjennes den plutselig som om den har vokst over natta.
Halvor og Marius er opptatt med å lete etter en radiostasjon på Halvors antikke anlegg, men jeg sitter her og stirrer i seteryggen fremfor meg helt til jeg må blunke. Åpner sekken for å sjekke om det er vann på vannflaska, men får i stedet øye på en svart-ish tøyflik som ikke hører hjemme der. Klapper igjen lokket. Sjekker at de andre fortsatt er opptatt før jeg åpner på nytt. Forsiktig drar jeg den litt ut av sekken. Løfter den mot nesa. Den er gråvaska svart med en rustrød rose. Lukten av granbar, bål og noe helt eget sitter i neseborene mine. Det var ingen drøm. Han har lagt t-skjorta si i sekken min med vilje. Depeche Mode-skjorta som han selv sa at han digga.
Halvor kremter. Er det tilfeldig, eller så jeg de granskende øynene hans i speilet? Blikket mitt fanges av en papirlapp på gulvmatta. Jeg bøyer meg og plukker den opp.
«Takk!» står det med store bokstaver. Ingenting mer.
18
01. Marius I
Det lukter alltid noe muffens hos mamma. Føles litt som om hun har glemt en banan bak sofaen eller noe. Vi har ikke vært her siden før ferien, og det synes egentlig ganske mye. Oppvasken har tårna seg opp på kjøkkenbenken sammen med mat hun har tatt ut og glemt å sette inn. Smøret står uten lokk, og gulosten har sannsynligvis aldri vært i kjøleskapet. Innimellom alt ligger en sammenbretta utgave av Dagbladet. Mellom kaffeflekker og fettflekker preiker forsiden om at det er fullt mulig å rydde seg ut av depresjonen.
Da vi låste oss inn, himla pappa Martin med øynene. Bare til meg, for han gidder ikke å si noe til henne når hun er sånn. Når hun nesten virker som om noen har punktert henne. Tynnere fordi all fargen har rent ut av henne. Og måten hun gnir de tørre hendene mot den utvaska kosedressen, åssen hun ikke sier noe, gjør henne ekstra liten. Dessuten har hun glemt å vaske håret. Glemte det nok i forrige uke også.
«Om en uke begynner jeg på ny skole.»
Jeg prøver å snakke voksent og smile. Dust av meg å håpe at svaret kan knuse klumpen i magen. Hun bare nikker og stirrer ut vinduet. Pappas hånd mot ryggen min. Han leter etter blikket mitt, men jeg gidder ikke at han skal mene noe om åssen hun er eller «hva det gjør med meg», som han pleier å si.
Vi rydder inn osten hennes, legger det dumme Dagbladet i papirsøpla og vasker kjøkkenet mens hun glaner på en flekk på voksduken. Om vi skramler for mye med kjelene, rykker hun til.
19
I dag virker det som om hun har glemt hva vi heter, at vi nettopp var på ferie sammen og at ferien var gøy. Hva med alle gangene vi lo fordi pappa ikke skjønte at vi juksa mot han i Monopol? Eller da morfar gikk rundt med den teite hatten?
Mens pappa henger kluten over kjøkkenbenken, drar hun frem en skrukkete, gul lapp fra jakkelomma.
«Martin?» hvisker hun.
«Ja?» Han bøyer seg mot henne.
«Kan du hente disse på apoteket for meg?»
«Jeg …» Blikket til pappa mister fokus, men han tar seg inn igjen. Tar imot lappen og leser før han ser på meg.
«Blir du med, Marius?»
«Nei», sier jeg, selv om jeg vet at han blir bekymra nå.
Mamma lener seg tungt mot bordet, heiser liksom opp kroppen.
«Tror jeg må legge meg nedpå», mumler hun, allerede på vei inn på stua. «Men du kan bare henge her, Marius», legger hun til fra sofaen. Jeg smiler.
«Kanskje du burde …», mumler pappa. Drar hånda over haka på den måten han pleier når han er nervøs.
«Nei.»
«Men hva hvis …»
Jeg rister på hodet. Mamma gjesper så høyt fra stua at vi hører det mens jeg drar frem telefonen.
«Jeg vil sitte her», sier jeg og ser rett på Martin. Holder blikket hans mens han putter bilnøklene i jakkelomma.
«Sikker?»
Jeg himler med øynene. Han åpner kjeften og lukker den igjen.
«Det tar maks en halvtime», sier han idet han drar igjen døra etter seg.
20
***
Ingen svarer i chatten, og jeg er lei av å scrolle. Våger meg inn på stua for å se om mamma har noe gøy i bokhylla. Det er så klart bøker der, men mammas leilighet er full av små ting som hun samler på. Gaver fra folk hun har reist med og greier hun har kjøpt langt herfra. Hun har en jadeelefant jeg alltid lekte med da jeg var liten og en skummel maske som geiper og stirrer på oss fra veggen. Jeg lister meg forbi der hun ligger med lukka øyne. Hun åpner på det ene idet jeg tror jeg har klart det. Lukker det fort igjen. Virker ikke som hun har tenkt å si noe.
Veska fra i sommer – den med alle fargene, henger ned fra bokhylla. Pappa Martin kjøpte den til henne på ferie i Kroatia bare fordi hun hadde lyst på den.
«Tror du det kommer til å funke å sjekke opp heite dudes med den der, brorsan?» spurte hun på kødd da hun trodde han hadde kjøpt den til seg selv. Litt typisk mamma. Man vet liksom aldri om hun mener det slemt eller om det bare er noe hun sier. Pappa Martin er ikke pappaen min på ekte. Ikke i det hele tatt. Han er mamma sin lillebror, så hun kødder alltid med at det er flaks for han at hun fikk meg siden han er homo. Når hun sier det, ser han skikkelig klein ut, men han svarer alltid ja og smiler til slutt. En gang spurte jeg henne om hun syntes det var dumt at hun ikke kunne bo med oss. Da stakk hun på do, men etterpå sa hun at det hadde vært fett om hun kunne flytte hjem en gang.
«Du, mamma?»
«Ja?»
«Du vet, Kroatia?»
Jeg glemmer at jeg ikke skulle forstyrre, men hun har faktisk åpne øyne nå.
«Ja?»
«Var dette sånn første gang du var der? I sommer?» Fingeren min glir langs mønsteret i veska mens jeg snakker.
21
«Ja», svarer mamma og lukker øynene, synker litt dypere ned i hodeputa.
Når jeg også lukker øynene, kan jeg nesten lukte sommerferien. Eller kanskje det bare er parfymen til mamma på veska.
Går det an å spørre nå?
«Morfar sa at det var krig i Kroatia for lenge siden. Er det sant?»
«Ja.» Hun snakker som om hun må presse det frem.
«Når da?»
«Det har vært mange.»
«Men …»
«Siste gang var for sånn tjue år siden.» Stemmen hennes dirrer og hun snakker for fort, men jeg kan ikke stoppe nå.
«Var det et annet land der da? Før det var Kroatia?»
Ingenting. Bare tikkingen fra klokka på kjøkkenet. Jeg tviholder på veska, tør ikke slippe. Mamma har tatt tak i og holder rundt en sofapute til hun blir hvit på hendene. Hun svelger også, sånn at man kan se det i halsen.
«Du behøver ikke …», begynner jeg, men hun har reist seg og kommer mot meg. Øynene låst i mine, og når hun skriker er hun så nært at jeg kan lukte pusten hennes.
«Nå må du faen meg gi deg, ditt uspiselige lille krek!»
Knugende hender rundt skuldrene mine. Jeg rygger uten å komme av flekken. Vil si noe, men halsen er for tørr til å slippe frem noe annet enn rare lyder.
«Tror du at du kan komme her og stalke meg? Hvilken rett har du?»
Mammas øyne er store og smale og mørke på en gang. Hvorfor holder hun så hardt? Det kan faktisk hende det blir merke.
«Tror du er smart nå? Hadde planlagt dette? Så typisk deg, Marius. Du bare borer, borer, borer.» Stemmen skingrer mer og mer underveis. Hun har sluppet taket i skuldrene mine. Drar hendene gjennom sitt eget hår til det blir helt bustete. «Du skal
22
alltid plukke fra hverandre, ødelegge. Jeg vil ikke mer, hører du?
Vil ikke!»
Både mamma og jeg farer sammen når det smeller i utgangsdøra.
«Mina?» Pappa roper med stemmen full av knust glass. «Mina, hva …»
Så tramper han inn på stua med skoene på.
«Fjern han, Martin», hyler mamma. «Ta han med. Jeg takler ikke den ungen. Du …»
Jeg våger knapt å se på han, men pappa slenger en apotekpose på stuebordet, ser ikke på mamma, tar meg i hånda og drar meg med ut.
23
Vil du lese resten?
«Pavlovs puslespill» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på
www.forlagshusetivestfold.no
Ensomhet er en rotte. Mens du var opptatt med noe annet, snek den seg inn og gjemte seg innerst i mørket. Når du merker at den er der, er det for sent. Du er alene, ansvarlig og usikker på nesten alt.
Martin har vært som en far for nevøen, Marius, hele hans liv. Hjulpet og presset av vaktsomme naboer, Marius sin impulsive mor og Martins strenge far, har de to bygget en liten familie. Nå begynner Marius på ungdomsskolen, og alt blir annerledes. Han er ikke lenger et hengivent barn, men en tenåring på intens leting etter sin plass i verden. Martins livsoppgave blir heller ikke enklere når det viser seg at Marius sin nye kontaktlærer er et svært uventet gjensyn…
9 788283 304190