Bøker av Jann Rygh Sivertsen: Insomniasanger, dikt 2012. Smaken av regn før dråper faller, dikt 2015. Hver dag mer av mindre, dikt 2017. Kjærlighetshildringer, dikt 2019.
©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2023
Trykk: BALTO print, Papir: Multi Offset UPM 120 g
Sats: Sabon 14 / 17 pkt.
Grafisk utforming: Terje Nielsen
ISBN: 9788283303803
Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Illustrert av Jonas A. Larsen
Denne boka er skrevet til Ole.
Og til lille Helle. Jeg skal lese boka for deg når du blir større.
1
Det var en gang en gutt som het Stjernegutten. Han bodde i et land langt, langt borte. For lenge, lenge siden. Stjernegutten bodde helt alene i et lite hus. Huset var bygget av blå murstein. Det lyste så vakkert i måneskinn. Huset hadde et stjernekikkertårn. Det var litt skjevt. Tårnet hadde en kuppel av glass. Der sto Stjerneguttens store stjernekikkert.
Han elsket å se på stjernehimmelen. Hver dag det var fint vær, gledet Stjernegutten seg til natta. For da kunne han se på stjernene. Hvis Stjernegutten så for lenge på stjernehimmelen,
ble han svimmel. Himmelen var så stor, og han var så liten. Det var litt skummelt å tenke på.
Stjernegutten brydde seg ikke om at huset var lite. Eller at tårnet var litt skjevt. Huset hans sto alene på en fjelltopp. Fra fjelltoppen gikk det en vei ned til en liten by. Fra huset sitt kunne Stjernegutten se ned på den store, mørke Skumringsskogen. Den lå bak huset hans.
Stjernegutten hadde en liten hage. Der vokste det små busker med krydder. I hagen sto det et epletre. Og en stall. Der bodde Stjerneguttens eneste gode venn – den lille hesten Himmelblakken.
Stjernegutten elsket å lese. I stua hadde han mange bokhyller. De var fulle av bøker. Alle bøkene var store og tykke. De handlet om stjerner. Om land langt borte. Og om rare folk og dyr. Stjerneguttens yndlingsbok var Den store boka om alt. Den var skrevet av en veldig klok mann som het Bombastus.
På Stjerneguttens kjøkken sto det en stor, svart ovn. Han elsket å bake brød, boller med rosiner, eplekaker og krydderkaker. Han delte alltid kakene med Himmelblakken.
Hver kveld gikk Stjernegutten ut i stallen. Fra taket hang en lykt. Den lyste opp i stallen med et gyllent lys. Det luktet så godt av høy der inne. De to vennene snakket sammen og spiste kake. Stjernegutten leste for Himmelblakken fra en bok. Så sa de god natt til hverandre.
2
Tidlig en morgen bakte Stjernegutten brød til frokost. Han likte så godt lukten og smaken av nybakt brød. Plutselig banket det hardt på Stjerneguttens dør. Hvem kan det være? tenkte han. Jeg får jo nesten aldri besøk.
Utenfor sto en stor og kraftig mann. Han hadde svarte sotflekker i det røde ansiktet sitt. Mannen hadde ildrødt hår og skjegg. Utenpå buksa og skjorta hans hang et langt lærforkle. I forkleet hang en stor hammer og en tang.
«Er det du som er Stjernegutten?» spurte mannen med høy, buldrende stemme.
«Ja», svarte Stjernegutten forsiktig. Han hadde aldri sett en så stor mann med så mye hår og skjegg før.
«Jeg heter Vulcanus», sa mannen. «Jeg er en mestersmed. Den beste i landet. Jeg har sju sønner og sju døtre som også er smeder. Vi vil bygge en stor smie på tomta ved siden av huset ditt. Med fem høye piper. Vi kommer til å fyre i smia dag og natt, for vi har så mye å gjøre. Vi skal smi sverd og rustninger. Det er alltid bruk for sverd og rustninger.»
«Hva er det du sier?» sa Stjernegutten. Han så forskrekket på mannen. «Det er jo helt forferdelig. Hvordan skal jeg få sett på stjernene hvis himmelen er full av svartrøyk?»
«Du får ikke sett på stjernene», sa Vulcanus. «Du kan jo se på svartrøyken isteden. Jeg synes at svartrøyk er det vakreste som finnes. Den lukter godt også.»
«Jeg vil ikke se på svartrøyk!» ropte Stjernegutten så høyt han kunne mens han viftet med armene. «Jeg vil se på stjernene!»
«Da må du flytte et annet sted», sa Vulcanus. «Vi begynner å bygge smia om en ukes tid. Jeg ville bare si ifra til deg, Stjernegutt. Vi ses.» Mestersmeden snudde seg brått. Han gikk nedover veien mot byen.
Stjernegutten ble stående og stirre etter Vulcanus. Han måtte støtte seg mot dørkarmen. Stjernegutten følte seg både svimmel og kvalm. Himmelblakken kom løpende. Han hadde hørt alt det Vulcanus hadde sagt.
«Jeg vil ikke flytte fra hagen vår og stallen min», sa den lille hesten. «Jeg vil bo her.»
De begynte å gråte, begge to. Stjernegutten la armene rundt Himmelblakkens hals.
«Så, så», sa han. «Jeg skal nok finne på noe så vi slipper å flytte.»
Vil du lese resten?
«Stjerneskatten» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på
www.forlagshusetivestfold.no
