© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 ISBN 978-82-8330-111-3 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1,6, 80g Omslagsdesign: Sven Skaara Omslagsfoto: IStock by Getty Images Forfatterfoto: Britt Ekensteen Sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Anne Gro Gulla
Sommerfuglringen Roman
2016
Til Jakob
Hun var midt imellom nå: Mellom Afrika og Indre Hjørundfjord. Mellom to liv, to muligheter. Hun måtte velge. Avgrunnen virket nære og truet med sitt mørke. Hun hadde vært der nede for lenge. Hun så utover Middelhavet. I dag hadde crawleren tatt en ny rute for første gang. Han svømte alltid rett ut fra stranden og snudde ved den siste seilbåten. Men ikke i dag. Det var nesten like varmt her som i Nairobi, men det var mye fuktigere og hun merket sjøluften selv når hun var inne i det store huset. Hun kjente på hjemlengselen som lukten vekket i henne, men hun skjøv følelsen bort. Hun var på Mallorca nå, og måtte ta sitt livs valg. Tankene gikk i runddans. – Hvordan kunne jeg være så godtroende! Det lille sinnet forsvant fort, og igjen kjente hun på lengselen. – Jeg må tilbake. Jeg må! Men det var den forbannede sommerfuglen. Den måtte hun først kvitte seg med.
5
Nairobi, 1969
Africa is waiting – come! Since you’ve touched the open sky, You’ll always hunger for the bush, for the lion’s rasping roar, To camp at last beneath the stars, And to be at peace once more. C. Emily Dibb
1 – Liv er i Nairobi! Det er den 6. mars 1969, og jeg melder meg til tjeneste! Liv brukte alltid sin militærhilsen når hun var nervøs. Det var den første dagen på jobb. Hun pustet dypt og smilte bredt til alle barna som svirret rundt i gangene på barnehjemmet. Det var unger overalt. Det yret i alle kroker, alle rom. De løp mellom beina hennes og skrek Jambo, tok på henne, rev henne i kjolen og ropte: «Se på meg! Og meg!» Kenyatta Children’s Home var et nystartet barnehjem i Nairobi. Norsk Folkehjelp var en betydelig bidragsyter, og når bestyreren skulle ansettes, hadde de krevd at det skulle være en nordmann. Det var et stort ansvar med 300 barn fra 0–13 år. Liv hadde vært på swahilikurs før hun dro, men bortsett fra de to første versene i kjærlighetssangen Malaika, var det bare Hakuna Matata hun kunne si med bravur. Liv hadde ikke selv sett stillingsannonsen. Den var liten og unnselig på en av de siste sidene i Sunnmørsposten. Det var onkel Ivar som kom med avisen.– Liv, dette hadde vært noe for deg! – Hva er det for noe? Moren var som vanlig streng i målet, og rev Sunnmørsposten ut av hendene på onkel Ivar. Han unngikk å se på moren når han fortsatte. – Du har jo alltid snakket om at du vil se verden. Har du glemt det? – Hva skal jentungen i Afrika å gjøre? Tullpreik! Nå må hun finne
7
seg en mann og slå seg til ro som alle andre kvinnfolk. Nå får du slutte å sette griller i hodet på henne! Liv kjente hvordan resignasjonen sank over henne. Det var meningsløst å diskutere med moren. Liv var 27 år gammel, og hadde arbeidet som sykepleier på barneavdelingen ved Ålesund sykehus i tre år. Ungene var alltid glade når hun hadde vakt, og overlegen hadde antydet en forfremmelse. Hun trivdes i jobben, men hun gledet seg aldri til å gå hjem til hybelen. Hun var lei av å høre på radio, strikke og lese de samme bøkene om igjen. Hun kjente hele tiden på lengselen etter å reise ut, se verden, bli den Liv som hun visste var gjemt inne i henne. – Nå skulle mor sett meg! jublet Liv inni seg da hun satte seg ned på trappen ved hovedinngangen til barnehjemmet og barna flokket seg rundt henne. De slåss om å få sitte nærmest, og den gjeveste plassen var på fanget hennes. Det var så mange ulike skjebner blant barna. Mange var foreldreløse, men like mange var utstøtt hjemmefra. Noen familier hadde ikke råd til å brødfø en stor barneflokk, andre barn ble levert på trappen til barnehjemmet fordi de hadde et handikap eller var et resultat av incest i familien. Uansett årsak var barna uønsket. – Men jeg vil ha dere, tenkte Liv inderlig. Hun kjente i hele seg at det var riktig å ta jobben som matron på Kenyatta Children’s Home. – Det er nå det begynner, tenkte hun. Det hadde vært en lang reise. Det var den største sommerfuglen Liv noensinne hadde sett. Vakker som et eventyr danset den i ring før den satte seg på den gule hibiscusen på terrassen på Hotell Norfolk. Liv ønsket hun også kunne flagre i vinden. Hun var nervøs. Hun var ikke vant til å være på restaurant alene. Det var her alle utlendingene i Nairobi traff hverandre, men Liv
8
kjente ingen. Hun bestilte en te. De fleste drakk gin og tonic. For henne var det berusende nok å være ute blant voksne mennesker på denne måten. Det var en løssluppenhet som lå over hele terrassen, som om alle gjestene levde på lånt tid og ville danse og le så lenge de kunne. Nairobi var ikke lenger like skremmende, og de ansatte på postkontoret hadde begynt å hilse vennlig på henne når hun kom for å poste brev. Hun sto grytidlig opp hver morgen for å få litt tid alene før dagens gjøremål krevde alt av henne. Hun hadde satt seg i respekt på barnehjemmet. Til tross for alt skrik og ståhei av barna, hersket det en disiplin som var særlig tydelig under måltidene. Ingen begynte å spise før bordbønnen var lest i kor. Liv var i Nairobi nå. Men hun kunne ikke venne seg til rasismen. Den ulmet rundt henne hele tiden, og hun så med forakt på de hvite kvinnene i fine kjoler som tok det for gitt å bli behandlet som prinsesser av den svarte betjeningen. – Jeg tar den. Liv hørte en stemme bak seg. – Hva mener du? Skal du betale for teen min? Hun snudde seg og smilte spørrende. Senere tenkte Liv at hun ikke hadde hatt et valg. Frank hadde brøytet seg inn i livet hennes med den største selvfølge. Hun tenkte ofte tilbake på dette øyeblikket da han ba om å få sette seg ved bordet hennes. Hva om hun hadde sagt nei? Men Frank mente de var dømt til å møtes, det var ikke til å unngå. Dømt? Som i fordømmelse? Han fortalte at han hadde sett på henne i over en time, og han hadde nytt hvert sekund. Han ville så gjerne bli kjent med henne. Han hadde ikke mye tid, han måtte snart dra videre. Han var en gentleman, syntes Liv. Han hadde vaner og fakter hun ikke kjente, men som hun likevel alltid hadde drømt om. Han var så kjekk. Han hadde en aura rundt seg, og selv før hun visste hva han jobbet med, kjente hun hvordan Frank oste av villmark, mandighet
9
og en inderlig sårbarhet. Han smilte med halve munnen, og hun følte at han så rett gjennom henne. – Jeg ser du har grønne øyne, du mysteriøse, nordiske gudinne. Liv hørte seg selv le høyt. Hun følte seg løssluppen og lett til sinns. Det var så enkelt å snakke med Frank. Hun fortalte ham om sommerfuglen hun hadde sett. Hun snakket om barnehjemmet, om Norge, om barna. Han hørte på og smilte, men brått måtte han gå. Med en gang. Stolen hans veltet og tekoppen hennes ramlet i gulvet og gikk i knas. Hun fikk et raskt kyss på kinnet før han forsvant. Liv levde på en sky og danset gjennom korridorene på barnehjemmet. Frank var i tankene hennes både dag og natt, og hun gjenopplevde hvert sekund de hadde delt på terrassen. Var dette forelskelsen hun hadde lest om i alle bøkene? Plutselig en dag sto han utenfor hybelen. Han smilte sjarmerende og var så kjekk i de beige safariklærne. Hun kunne se at han var nervøs. Han kremtet, og Liv kjente i hele seg hvor spent hun var. Hva ville han? Han kunne ikke glemme henne. Kunne hun tenke seg å se ham igjen? Liv ble helt stum. Det var dette hun hadde håpet på. – Jeg blir borte i noen uker, og jeg reiser nå med en gang. Du måtte bare få vite hva jeg tenker om deg. Liv kjente hvordan varmen strømmet til ansiktet hennes. Hun smilte inderlig og takket ja uten ord. Han nærmet seg henne som en sjakal og tok ansiktet hennes mellom hendene sine før han kysset henne forsiktig på munnen. Liv klarte nesten ikke å holde seg på beina. – Nå må jeg dra. Frank hvisket inn i øret hennes, og Liv ble kastet inn i virkeligheten igjen. – Men du har jo akkurat kommet? – Det kan ikke vente, Liv, men jeg kommer tilbake. Jeg lengter allerede.
10
Liv lærte fort at det var slik han var. Frank kom alltid overraskende på besøk, og hun visste aldri hvor lenge han kunne bli. Hun levde i en konstant forventning. Hun elsket å være sammen med ham. Han hadde så mange historier å fortelle fra sitt liv som safarijeger for turister i Masai Mara. Sammen med masaiene, nomadefolket som levde på savannen, kjørte han turister i landroveren sin på jakt etter løver, elefanter, flodhester og andre dyr som turistene tørstet etter å fotografere. Som regel kjørte han bil fra Nairobi gjennom Rift Valley for å komme ut i villmarken. Noen ganger fløy han fra Wilson Airport og landet på Ol Kiombo, en liten landingsstripe på savannen. Frank sov like godt i manyatten, leirhuset til masaiene, som han gjorde i damasklaken. Han påsto at ugali, den klebrige maisgrøten, var en delikatesse. Han fikk henne til å le. Han spurte ikke så mye om livet hennes i Norge, men til gjengjeld kunne han betrakte hver enkelt finger på hånden hennes som om det var et kunstverk. Han plukket opp små ting han fant på savannen, og den sarte fjæren fra perlehøna skinte på kommoden på hybelen. De små gavene satte sitt preg på rommet hennes. Frank ville helst være hjemme hos henne når han var i Nairobi. Han var jo ellers så mye på farten. – Kan du klippe neglene mine? spurte han en ettermiddag og smilte skjelmsk. Liv skulle snart på vakt, men hun fylte en balje med varmt vann og hentet Lifebuoy-såpen. Frank lente seg tilbake på den spinkle stolen så godt det lot seg gjøre. Det var vondt for henne å sitte på kne for lenge, men hun tok seg god tid med den sarte børsten. Han nøt å bli tatt vare på og malte som en løveunge. Hun klippet neglene nøye og masserte hver tå. Liv satte seg på trappen på baksiden av hybelen og helte ut det skitne vannet, som sakte rant ned i den røde jorden. Hun strakte seg langsomt og pustet inn den varme ettermiddagssolen. Trafikken på
11
hovedveien var nå like velkjent som traktoren på gården i Indre Hjørundfjord. En lyseblå sommerfugl satt på trappegelenderet, og flagret plutselig opp i luften. Den er som meg, tenkte hun og forsøkte å følge den med øynene. Den har kommet ut av puppen sin for å oppdage en ny verden. Men tør jeg egentlig å fly like bekymringsløst som den?
12
2 Selv om Liv kun var invitert til te, ble den skriftlige invitasjonen levert på døren. Hun forsto at det var Frank som sto bak. Uten hans bekjentskap hadde hun aldri blitt tatt inn i varmen hos Mama Cortez. Mama Cortez holdt nærmest hoff i Karen, dette fasjonable området rett utenfor Nairobi sentrum. Hun levde i hemningsløs overflod og det gikk rykter om elleville fester. Hun var sjefen for det sosiale livet til de hvite innbyggerne i hovedstaden. Liv svettet på hendene og børstet håret flerfoldige ganger før hun var klar til å dra. Frank skulle hente henne. Mama Cortez var alt annet enn formell, men hun oste av gammel dannelse. Huset var ikke stort, men det var en overflod av møbler, tepper, gardiner, kunst og store planter som var plassert tilsynelatende tilfeldig i stuen – eller selskapsrommet, som Mama Cortez kalte det. Hun satt henslengt i en stor lilla velur sjeselong som var delvis dekket av en gepardskinn. – Du, min lille sukkertopp. Kom hit, la meg få se hva Frank har plukket opp denne gangen! Liv skvatt tilbake da Mama Cortez grep fatt i hånden hennes og studerte håndflaten hennes nøye. Hun var stille lenge før hun stirret Liv inn i øynene med et stivt smil rundt
13
munnen. Det virket som om hun ville fortelle Liv noe, men hun holdt tilbake. Plutselig brøt hun ut i et høyt skratt, kastet hodet bakover og spurte: – Kan jeg få male deg naken? Du er så sart med ditt blonde vesen, men så sterk, så sterk. Deg vil jeg ha på lerret! Liv rødmet voldsomt. Hvor i all verden kom dette fra? Var dette normal oppførsel i Kenya? Mama Cortez smilte fra øre til øre og klappet henne på hodet. Hun snakket nå uten stopp og forklarte om og om igjen hvor vakker hun syntes Liv var. Hun hadde aldri sett slike klare, grønne øyne. De små fregnene som dekket huden hennes så ut til å være englestøv som hadde satt seg fast. Hun måtte forstå at det var en ære å bli malt, Liv skulle ikke være redd for noen ting. Det ville gjøre dem begge godt å bli kjent med hverandre. Det var tross alt ikke så mange hvite kvinner i Nairobi, og de måtte holde sammen. Liv begynte å slappe av. Mama Cortez var ikke farlig, og det var viktig å tilpasse seg sitt nye hjemland. – Du kan vel få male meg, Mama Cortez, men jeg advarer deg, jeg er ikke så vakker som du tror. Det lille teselskapet varte hele ettermiddagen, men de drakk ikke mye te. Mama Cortez serverte sherry i store vinglass og fylte opp uten å spørre om hun ville ha mer. Vertinnen ville vite alt om Liv, men det var ikke så lett å formidle hvordan det var å vokse opp i Indre Hjørundfjord. Hva visste vel Mama Cortez om å leve i en trang dal uten sol halve året, om den strenge moralen som styrte hele bygda? Men Mama Cortez ba henne fortelle mer. Hun hadde hele tiden et nytt spørsmål. Frank deltok ikke i samtalen. Han satt med halvlukkede øyne og slumret i en dyp lenestol. Mama Cortez fortalte ytterst lite om seg selv, men allikevel hadde hun mye å si. Det var ikke lett å forstå henne, syntes Liv, men det var godt å snakke med et voksent menneske.
14
Det utviklet seg et nært vennskap mellom de to kvinnene. Mama Cortez var ikke mer enn ti år eldre enn Liv, men hun inntok en slags morsrolle. Men selv etter flere møter var Mama Cortez like gåtefull for Liv. Ofte førte hun en slags enesamtale, nærmest en tale om hvordan livet burde leves, men Liv opplevde det allikevel som merkelig relevant. Mama Cortez hadde en evne til å fokusere på temaer som var såre og vanskelige for Liv, og hun hadde helt andre leveregler og moral enn Liv var vant til hjemmefra. Hun snakket om universets tiltrekningskraft som om det skulle være en allmenn sannhet. – Du tiltrekker deg det du sender ut. Universet har en overflod av alt du begjærer, men da må du være tydelig på hva du vil ha. Så du vil ha en trofast mann som elsker deg? Og du treffer Frank?! Mama Cortez lo, og Liv kjente hun ble urolig og ville vite mer. Men Mama Cortez bare smilte og ga henne en klem. Liv ristet den stikkende uroen av seg. Det var tross alt godt å være i Karen hos Cortez, og hun frydet seg over alle de nye impulsene som kom inn i livet hennes. Hun kjente veien ut til Karen nå, og vakten foran huset til Mama Cortez snakket hyggelig med henne når hun kom. Hun hadde sin faste plass ved matbordet, og syntes det var naturlig å hjelpe til med serveringen hvis det ble for mye for kokka. Men Liv savnet Frank og ville gjerne se ham oftere. Hun lengtet etter å komme ham nærmere, få vite mer om ham. Frank var fra Botswana og hadde tilbrakt mye av barndommen på en internatskole i Sør-Afrika. Han begynte å fortelle litt en ettermiddag etter mye sherry hjemme hos Mama Cortez, men plutselig stoppet han. – Skjuler du noe for meg, min elskede? Liv krabbet opp i armkroken hans i sjeselongen. Frank strøk henne over håret, men svarte ikke på spørsmålet hennes. – Jeg vet så lite om din oppvekst. Liv ga seg ikke, men Frank var taus.
15
– Hva med foreldrene dine. Lever de? – Nei, de er døde. – Så trist! – Nei, egentlig ikke. Frank husket godt at han lå i andre etasje og hørte gjestene klirre med glassene. Han kjente duften av den helstekte grisen som snart skulle serveres. Han ville være med på festen, men det var ikke noe for barn, sa moren. Hun kom alltid inn på rommet hans når hun var ferdig pyntet, og den tunge parfymen hennes fylte hele værelset. Silkekjolen svøpte over gulvet og stiletthælene sank ned i løveskinnet. Moren hans var den vakreste kvinnen i det sørlige Afrika. Juleferien varte kun i fjorten dager. Kimberly Boarding School for Young Gentlemen var den beste skolen for hvite gutter i Sør-Afrika, og faren fortalte gang på gang hvor dyrt det var. Skolen var ikke til å holde ut. Han passet ikke inn, og de andre guttene benyttet enhver anledning til å erte ham. Han forsto aldri hvorfor. Selv som voksen følte han seg uvel ved lukten av klor. Det minnet ham om fellesbadet på skolen. Frank risset inn en strek for hver dag som gikk i en egen notatbok. Ferien kunne ikke komme fort nok. Det eneste lyspunktet i skolehverdagen var fritiden han tilbrakte ved elven. Her vasket han diamanter med de svarte guttene som bodde i nærheten. Tenk om han fant en stor, gul diamant som han kunne gi til moren sin. Ville hun bli mer glad i ham da? Frank kunne ikke forstå hvorfor moren måtte ha fest den samme dagen han kom hjem på ferie. Som vanlig spurte han kokka Jill, og som alltid var det tidkrevende å få et svar ut av henne. Hun rørte rundt i gryta og lot som om Frank ikke var der. Men han visste at hun ikke kunne holde seg, og det startet med at hun sukket tungt og sa: – Ja, ja, du stakkar.
16
Det var alltid åpningen, og samtalen var nesten som en lek, et slags gåtespill. Jill kastet ut noen bruddstykker av informasjon, og så fikk Frank putte alle bitene sammen. En mann vil jo ikke være sammen med et troll, skulle han vite, selv om trollet var aldri så vakkert. Jill hadde aldri likt moren hans, og Frank kunne ikke forstå hvorfor. Morgenen etter festen kom Jill inn på rommet hans. Sengen knirket da hun satte seg på sengekanten. Hun pustet tungt og strøk ham over håret. Hun snakket om ulykker, hvordan de sjelden kommer alene og at han måtte være sterk. Moren hadde reist, og hun hadde ikke engang lagt igjen et brev. Hun ble hentet av en mann med rød bil, og de hadde stappet bagasjerommet fullt med kofferter. Den fineste hatten hennes lå i bagasjeruten. Moren hadde tent en mentolsigarett og viftet med hånden ut av vinduet før bilen satte stor fart og virvlet opp støv fra veien. Jill lagde tykke pannekaker til ham hver eneste dag den siste uken før han måtte tilbake til skolen. Han sov ikke så godt i den trange sengen hennes, men det var bedre enn å være alene med alle de triste tankene som kom om natten. For første gang gledet han seg til at skolen startet. Men det ble et kort opphold. Rektor reiste seg fra stolen bak pulten da Frank kom inn på kontoret. Ville han kanskje ha et glass limonade? Frank ristet på hodet uten å si noe. Rektor gikk rundt og rundt i rommet. Men så tok han sats og snakket så fort at det var vanskelig for Frank å forstå hva han sa. Det var en tragedie, og det var synd at Frank måtte bli testet så tidlig i livet. De hadde forsøkt å få fatt i moren hans, men hun var forduftet. En stor storm hadde herjet vestre Botswana, og et lyn hadde slått ned i hovedhuset på gården. Eiendommen var ikke til å redde, og alt familien eide var brent ned til grunnen. Først hadde de trodd at huset var tomt, men så hadde de funnet restene av faren hans i ruinene.
17
Rektor tok en pause. Han tvinnet hendene før han harket og fortsatte. Det var umulig for skolen å beholde Frank som elev. Uten foreldre var det ingen som kunne betale skoleavgiften. Frank fikk ikke engang ta den siste eksamenen. Selv om han var et barn da dette skjedde, måtte han stable et nytt liv på beina helt alene. Han hadde klart seg på et vis, og hadde som voksen fortrengt alle minnene om ensomme stunder. Men Liv hadde en evne til å bringe dem opp i dagen. – Nei, Liv, det er ikke så mye å fortelle. Mine foreldre er døde, slik er det. La oss leve i nuet, min lille nattergal! Vi har det jo så godt sammen, holder ikke det? Liv sukket og smilte sårt. Det var godt å være sammen med Frank i nuet. Men hva med alle gangene han ikke var der? Når hun ikke visste når han kom neste gang? Hun kjente på den gnagende tvilen. Var han egentlig kjæresten hennes? Han hadde aldri sagt det til tross for alle vakre ting han sa til henne. Kanskje var man kjærester på en annen måte i Nairobi? Kanskje var det andre spilleregler, noe hun ikke forsto? Frank var så opptatt av sin frihet. Han måtte være fri for å elske, sa han. Men hva betydde denne friheten? Hadde han andre kvinner? – Tullejente! Jeg elsker jo bare deg, Liv! Du er hele verden for meg. Det var så godt å høre. Liv kjente hvordan tårene presset på. Hun måtte stole på ham. Selvfølgelig var han kjæresten hennes. – Liv, er du våken? Midt på natten sto Frank rett ved sengen hennes på hybelen. Han var intens i blikket og krass i bevegelsene. Han ristet henne så det gjorde vondt, og beordret henne til hovedinngangen umiddelbart. Sekunder etterpå småløp de over gårdsplassen. Barnehjemmet virket stille og fredelig, og Liv åpnet døren til hovedhuset så forsiktig hun kunne. Fem par barneøyne stirret på henne i mørket.
18
Vil du lese resten? «Sommerfuglringen» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no