Spor i sand by Forlagshuset i Vestfold as

May A. Rykkelid

Spor i sand

2015

© Lyst Forlag 2015 / Forlagshuset i Vestfold as Trykk: Scandbook, Sverige Papir: 80 g munken print cream 1,5 Forsidebilde: Shutterstock Sats: Adobe Garamond Pro 11/17 Omslagsdesign: jummel designstudio Satt av: jummel designstudio ISBN: 978 82 93349 23 5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Birgittes notat 2.2.15 Det finnes et vakkert sted i Kongo, vest for Goma, i en skråning ned mot Kivu-sjøen. Jeg vet det, for jeg har vært der. Den gamle mannen, Kizito, viste meg hvor jeg skulle gå. Jeg sto ved bilen og speidet utover da han dukket opp fra intet og stilte seg foran meg. Han stirret på meg med intense, brune øyne i et rynket, brunbarket ansikt. «Follow me!» sa han og begynte å gå. Vi fulgte stien gjennom tette busker til vi kom til et jorde. Terrenget åpnet seg ned mot sjøen til venstre, hvor blågrå dis fjernet grensene mellom sjø og himmel i det fjerne. Et øyeblikk ble jeg stående og ta synet inn over meg. Jeg fortsatte å følge mannen foran meg. Rundt oss bevret gule strå i vinden, la seg mykt først til den ene siden, så til den andre, og ledet oss over jordet og mot et gammelt mangotre på vår høyre side. Jeg stanset foran det store treet med de fyldige, grønne bladene og la hodet bakover for å studere det. Da oppdaget jeg de hjerteformede fruktene henge der modne og delikate, gule og røde, klare for å bli høstet. Jeg løftet hånden og plukket en, satte tennene i den og rev løs skallet. Det myke, gule innholdet fikk meg til å gispe av nytelse, og jeg løftet hodet mot treet igjen. Blikket mitt falt på inngraveringen i trestammen. KINE, sto det, dypt risset inn, og jeg visste at jeg var kommet til riktig sted. Uten at jeg merket det, begynte tårer å renne over kinnet mitt. Jeg sank ned på knærne og la kinnet mot det myke gresset. Den intense sorgen og smerten lot seg ikke lenger undertrykke.

â&#x20AC;&#x192;

Del I - Oppveksten

Larvik stasjon, høsten 2007 Kapittel 1 Birgitte Mo Vinje sto med armene ned langs sidene og iakttok toget som sakte forsvant i retning Oslo. Datteren, Kine, hadde nettopp lent seg ut vinduet og vinket til henne. «Glad i deg mamma», var de siste ordene hun hørte før toget begynte å gå, så var hun borte. Birgitte forsto ikke hvorfor hun var så trist. Det er da en helt naturlig prosess at barn flytter hjemmefra etter å ha fullført videregående skole? Hun så datteren for seg, så full av livskraft og glede, alltid en frisk bemerkning å komme med og kommentarer til det meste. Det kom til å bli stille og rart hjemme nå. Hun snudde seg mot den hvite stasjonsbygningen. Hun var den eneste gjenværende. Passasjerene og bilene, som hadde fylt stasjonsområdet for bare noen minutter siden, var forsvunnet. Perrongen lå øde. Birgitte sukket og slepte seg bort til en benk under et av stasjonsbygningens buede vinduer. Hun satte seg tungt ned, og strakte bena ut foran seg. Hun lente seg bakover, lot hånden gli ned i lomma på jakka og hentet frem en tykk strikk, hvorpå hun samlet det lange håret med begge hendene og hektet strikken rundt det med vante bevegelser. Hendene gled igjen ned langs sidene og hun presset håndflatene mot det kalde treverket i benken. Hun løftet hodet og lot blikket fare over togskinnene, forbi det nye parkanlegget, ut over sjøen og videre mot horisonten.

Tankene hennes gikk til den gangen hun selv var ung og uteksaminert ved Larvik gymnas. Det eneste hun tenkte på den gangen var å komme seg bort fra Helgeroa og til et nytt liv i hovedstaden. Hun hadde fått nok, både av hardt gårdsarbeid og folkene der, sladringen, småligheten, alle visste alt om alle og hun var så eitrende drittlei dem alle sammen. Farens stillfarne prat om praktisk gårdsarbeid irriterte henne mer og mer. Hun trengte å komme bort, hun trengte å snakke med urbane mennesker om interessante ting, hun trengte liv og røre, fest og moro. Hun lengtet etter å oppleve noe nytt og annerledes. Så for Birgitte var det en enkel beslutning å ta sykepleieutdanningen i Oslo, og ikke i Vestfold, som hennes far, Olav, ville at hun skulle gjøre. Men hun var feig, for da hun fikk inntaksbrevet informerte hun faren kort og uten nærmere forklaring. Hun gikk inn til ham på kjøkkenet og holdt brevet foran seg. «Jeg har kommet inn på sykepleieutdanningen i Oslo. Jeg drar om noen dager.» Hun ble stående midt på gulvet og stirre på ham med vidåpne øyne, klar til å kverulere om avgjørelsen. Faren satt ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe foran seg. Han så opp fra avisa og lente seg bakover mot stolryggen mens han sendte henne et langt blikk over brillekanten. Han sa ikke noe, bare iakttok henne en lang stund. Han hadde registrert den tiltagende rastløsheten i henne de siste ukene, og måten hun løp ned stien til postkassestativet på så snart postbilen var borte. Det var ikke vanskelig å skjønne at noe var på gang. Han sukket og trakk til seg blikket, ga seg i stedet til å stirre ut gjennom vinduet. «Det ser ut som det skal bli regn i dag.» Stemmen hans var lav. Tre dager senere kjørte Olav datteren til Larvik stasjon, fremdeles uten å ha kommentert avgjørelsen hennes. Hun så dog at han strevde med å holde maska da han bar den store, tunge kofferten

hennes inn i togkupéen og plasserte den i bagasjehylla. Et øyeblikk trakk han henne hardt inntil seg før han gikk med raske skritt mot utgangen. «Pass godt på deg selv», sa han over skuldra. Birgitte dumpet ned i setet, og et stort og befriende sukk av lettelse slapp ut av munnen hennes. Endelig fri! Likevel føltes det ikke så godt som hun hadde trodd. I løpet av de tre årene Birgitte gikk på høgskolen, var hun ikke hjemme en eneste helg. Også i feriene forble hun i hovedstaden. Hun ringte en sjelden gang for å fortelle faren at alt sto bra til. «Kommer du ikke hjem en tur snart, Birgitte?» Olav hadde bestemt seg for ikke å mase, men det var så lenge siden han hadde sett henne, og stillheten hun etterlot var til tider uutholdelig. «Jeg har ikke tid, pappa, det er så mye lekser og så mye å finne på her.» «Har du det bra da?» «Jeg har det kjempefint!» Hun bablet i vei om alt hun opplevde i hovedstaden. Han ville ikke presse henne. Han fortalte nytt hjemmefra, om naboene og arbeidet på gården. Hun studerte neglene sine og lot ham snakke en stund før hun avbrøt ham. «Pappa, jeg har en avtale og må gå nå. Ha det godt og pass på deg selv!» Hun la på. Han ble sittende et øyeblikk med telefonrøret i hånden før han la det på. Hun trenger tid for seg selv, tenkte han, jeg må være tålmodig, så kommer hun nok tilbake. Men det skulle ta lang tid. Allerede første høsten i Oslo traff Birgitte Arne, han som skulle bli Kines far, på en pub en sen lørdagskveld. Han spanderte drinker på henne og de fant raskt ut at de trivdes i hverandres selskap. Han var noen år eldre enn henne, født og oppvokst i hovedstaden, studerte datateknologi på siste året og hadde leilighet i sentrum av

byen. De ble sittende og prate ved et hjørnebord til stengetid. Jeg kan prate med ham om alt og alle, tenkte Birgitte, og han ler ikke av drømmene mine. Umerkelig lot hun benet presse mot hans under bordet. Det var helt naturlig at hun ble med hjem til ham og overnattet der da baren stengte. Vinteren og våren fortsatte de å møtes uten at det var noe forpliktende forhold. Det var aldri den store, overveldende kjærligheten, og han krevde aldri noe av henne. Han var flink til å lytte og hun hadde så mye å snakke om. På en måte minnet han om hennes far, han hadde den samme tryggheten og roen ved seg. Men i motsetning til faren var han så herlig urban, opptatt av alt som rørte seg i byen. De var mye ute i helgene, sov langt utover formiddagene og gjorde akkurat det de følte for. Birgitte hadde leid et rom i en stor og moderne leilighet på St. Hanshaugen sammen med tre andre jenter. De hadde hvert sitt soverom og felles kjøkken, stue og bad. Det var gangavstand til sentrum og jentene var mye ute på byen. De sa heller aldri nei til en privatfest og slo til så snart anledningen bød seg. De hadde en stor omgangskrets og telefonen deres kimet ustanselig med stadig nye invitasjoner. «Dette er livet», sa Birgitte til seg selv, der hun sto og pyntet seg med ny sminke foran det store speilet på soverommet. Et øyeblikk møtte hun sitt eget blikk i speilet og lente seg fremover mens hun gransket sitt eget ansikt. Som vanlig når hun stanset opp et øyeblikk i hverdagen, merket hun den nagende følelsen i magen. Hun strøk raskt en hånd over kinnet og beveget urolig på seg. Hun lente seg mot sminkeskrinet på hylla ved siden av speilet. Pudret føk rundt henne da hun raskt strøk kosten over ansiktet. Hun ristet på hodet og gjorde seg raskt ferdig, betraktet resultatet med et smil om munnen. Den røde silkeblusen satt stramt over brystene. Hun strøk hendene over den og puttet den ned i det nye, trange skjørtet

som satt som støpt. Hun snudde og vendte seg foran speilet. De lange, sorte støvlettene skjulte at leggene var i kraftigste laget. Hvordan skulle hun ordne håret? Det var krøllet og uregjerlig, kanskje hun måtte koste på seg en frisørtime snart. Jeg kan sette det opp sånn, tenkte hun, og løftet det tykke, kastanjebrune håret over hodet med begge hendene mens hun lette med øynene etter den nye, sorte hårspenna på hylla. Følelsen av uro kom tilbake hver gang hun var alene. Derfor sluttet hun å være alene. Og, det var alltid noe å finne på i fritiden; kafébesøk, shopping, turer, vennebesøk, diskoteker og nattklubber. Dessuten krevde skolen sitt. Det var alltid bøker som måtte leses. Hun lot seg oppsluke, mer og mer. Da hun traff Arne, forsvant mye av uroen i henne og hun følte seg vel. Jeg liker å være sammen med ham, tenkte hun, og strøk ham over brystkassa der de lå på sengen i hans leilighet med Queenmusikken dundrende over høyttalerne. Dessuten maser han aldri på meg. Jeg har friheten til å velge selv hva jeg vil gjøre, ingen forpliktelser. Hun lente seg mot ham og vekket ham med et langt kyss. «Klokken er over elleve, så nå går jeg og lager frokost til oss,» hvisket hun. De var glad i god mat og brukte mye av tiden sammen på kjøkkenet. Arne var slank og la aldri på seg av all maten de satte til livs, mens Birgitte lett la på seg og klaget til ham. «Vi spiser for mye fet mat, Arne, vi må slanke oss!» Han lo og kløp henne i baken. «Jo mer å ta i, jo mer å være glad i», sa han og trakk henne inntil seg. Hun smilte og lente seg mot ham, likte blikket hans på seg og måten han tydelig begjærte henne på. Likevel ønsket hun ikke å flytte sammen med ham. Hun trivdes på hybelen sammen med de andre jentene, og delte tiden sin cirka femti prosent på hvert sted. Arne ville gjerne inngå et tettere og nærere forhold. «Flytt inn hos meg», ba han stadig når hun hadde overnattet, men Birgitte

holdt igjen. ”Jeg vil være fri og uten forpliktelser», gjentok hun, og lot være å kjenne på den nagende følelsen av uro. Det var verst på morgenene rett etter at hun våknet, i tilstanden mellom søvn og oppvåkning kjentes det som om tusen slanger buktet seg i magen på henne. Da lukket hun øynene hardt igjen et øyeblikk, før hun tok seg sammen og sto opp, gikk ut av sengen med raske skritt mot badet. Her er det bare å komme i gang, tenkte hun, i kveld skal jeg møte venninnene mine, fredagskveld på byen, vorspiel og nachspiel, like spennende hver helg. Vårsemesteret det tredje året, rett før endelige eksamener, oppdaget Birgitte at hun var gravid. Det hadde ikke vært planlagt, men det skjedde og hun måtte forholde seg til det. Hun var tjueto år og nesten ferdig utdannet. Løsningen var enkel, og hun la den frem for Arne sent en kveld de satt i sofaen i leiligheten hans og så på tv, en av deres få rolige kvelder sammen. Hun snudde seg mot ham og buset ut med det. «Vi skal ha barn, Arne, og jeg mener at vi like gjerne kan gifte oss i tinghuset så fort det lar seg gjøre og bo her i din leilighet når barnet kommer. Jeg må fokusere på å gjennomføre eksamen og bestå denne våren. Etterpå vil jeg prøve å få noen vakter som sykepleier. Jeg har regnet ut at fødselen vil bli i begynnelsen av januar. Det betyr at jeg kan jobbe frem til jul i hvert fall, så får vi noen uker på å forberede oss etter det.» Hun hadde snakket på inn- og ut-pust og merket at han ble stiv i kroppen ved siden av henne. Hun registrerte mimikken i ansiktet hans som forandret seg. Først forbauselsen, så gleden som la seg som et slør i øynene på ham. Det lune smilet som hun likte så godt bredte seg fra øre til øre, til han begynte å le sin trillende latter. Han ristet på hodet og reiste seg opp, stilte seg foran henne. «Du er noe for deg selv du, Birgitte, det var litt av noen nyheter,

om jeg får si det. Og som vanlig har du lagt planene ferdig, og jeg må forholde meg til alt på en gang.» Hun tidde, la armene i kors og lente seg bakover i sofaen. «Hva tenker du om forslaget mitt da?» Stemmen hennes skingret noe. Hun møtte blikket hans der han sto ruvende foran henne. «Dette vil jeg si deg, Birgitte, at etter at jeg fikk øye på deg for tre år siden, har jeg ikke sett på en annen kvinne. Jeg elsker deg og vil gifte meg med deg. At vi venter barn gjør meg faktisk til verdens lykkeligste mann.» Den siste setningen ropte han ut mens han trakk henne opp av sofaen og danset rundt med henne på gulvet. «Jeg skal bli pappa, jeg skal bli pappa, jippi!» Han sang ut ordene, slapp henne og løftet armene i været. Han ble stående og vifte med armene foran henne før han slang seg ned i sofaen og trakk henne med seg, bøyde seg over henne og dekket ansiktet hennes med små kyss. Da han hadde roet seg la han hånden på magen hennes. «Jeg tror vi kommer til å få det godt sammen.» Birgitte la hånden over hans, og merket den velkjente, ulmende uroen bre seg i kroppen. På tide å roe ned nå, tenkte hun. Nesten tre år med festing og utsvevende helgeliv hadde vært nok. Hun hadde fått utløp for sine frustrasjoner over livet på bygda og hadde fått faren på avstand. Hun tenkte at hun kom til å trives med sitt nye liv som nygift, nyutdannet sykepleier og med en baby underveis. Hun bodde i Oslo, levde det livet hun ønsket og med en mann som elsket henne. Tvilen ved det hele lå likevel der, selv om hun tenkte rasjonelt rundt situasjonen hun var kommet i. Datteren deres ble født tre dager etter nyttår i 1988, og var en rolig baby det var lett å få en rutine med. De ga henne navnet Kine, og Birgitte var hjemmeværende med den nyfødte siden Arne holdt på å etablere seg i ny jobb. Hver dag tok hun med babyen ut. Det var ideelt å bo midt i sentrum, og Oslo hadde mer enn nok av

aktiviteter og arrangement å tilby. Kine var enkel å ha med, stort sett sov og spiste hun. Når hun var våken, fulgte hun oppvakt med på alt som foregikk rundt henne. Da varmen kom i slutten av juni måned, oppsto en uventet lengsel hos Birgitte. En lengsel hun ikke klarte å legge fra seg, dytte bort eller undertrykke. Hun var på trilletur med Kine langs Aker brygge da den slo ned som en knyttneve i magen på henne, plutselig og fullstendig uventet. Den kom med duften av havet og overveldet henne med en voldsom kraft. Et øyeblikk var det som om hun ikke kunne puste, før hun gispet etter luft og stanset opp for å trekke inn den velkjente eimen fra salt vann og råtnende tang. Måkene skrek over dem og hun la hodet bakover og iakttok dem, der de stupte ned i vannet etter fiskeslo fra en av fiskebåtene som lå i havna. Et plutselig og uoverkommelig savn etter noe fra fjern fortid tok henne. Hun kjente uro i kroppen og hodet føltes som om det var fylt med bomull. Hun stirret ut over havet og kjente det knyte seg i magen. Hun så for seg et annet havområde nedenfor et langstrakt landskap med bølgende kornåkrer, solen som gikk ned i havet og fargene som endret himmelen. Minner fra da hun og faren hadde vært på sjøen sammen gjorde henne uklar i blikket, luktene og lydene brakte henne tilbake i tid, til den gang hun selv var lita jente. Hun måtte streve med å se klart, for tårer fylte øynene hennes. Et øyeblikk ble hun stående og stirre utover havet, før hun ristet på hodet, snudde seg og lot blikket gli mot byen som hun var blitt så glad i. Bygningene foran henne var grå og tunge, rådhuset var som en diger vegg med sine store, røde, firkantede former. Storbyen fristet plutselig ikke lenger. Hun lukket øynene og så for seg Helgeroa igjen, det lille tettstedet ved sjøen med kun noen få fastboende. Stillhet og ro hele vinteren, om sommeren et menneskemylder med den store campingplassen, brygga og båthavna. Fra Helgeroa sentrum mot sør,

med stranden på høyre side, der solen går ned i havet, og småbruket deres på venstre side, med jorder dekket av kornaks, som i løpet av sommer mot høst endret farge fra grønt til gult mens det beveget seg med vinden i bløte bevegelser, vokste og modnet seg under solen. Det lille, hvite huset med utsikt mot sjøen. Hun sukket da hun tenkte på lange, late sommerdager på stranden og svabergene, solbrun kropp etter bading i saltvann. «Vi må hjem», sa hun høyt til barnet som sov i vognen, og tok raskt fatt på hjemveien. Mens hun gikk, tenkte hun på den siste telefonsamtalen med faren. Det var rett etter at Kine ble født. «Gratulerer, pappa, du har blitt morfar til ei nydelig, lita jente.» Det var lenge stille i den andre enden, så kremtet han. Stemmen var tykk da han endelig sa noe. «Beskriv henne for meg, vær så snill, jeg vil vite hvordan hun ser ut.» «Hun er lys både i huden og håret, har lyseblå øyne og er liten og sped i kroppen.» I grunnen ligner hun på deg av utseende, tenkte Birgitte, men sa det ikke høyt. «Skriker hun mye?» «Nei, hun er rolig og stort sett fornøyd bare hun får mat og søvn.» «Hjelper barnets far deg?» «Ja da, pappa, det går helt fint.» Som vanlig avsluttet Birgitte samtalen raskt, ville ikke høre mas om at hun skulle komme hjem. Jeg savner ham, tenkte hun nå, flere måneder senere, mens hun gikk med raske skritt hjemover. Han burde få hilse på barnebarnet sitt. Hun kjente den dårlige samvittigheten komme til overflaten, klarte ikke holde den unna mer. De neste dagene var hun irritabel og oppfarende mot Arne. Da sommeren og varmen for alvor satte seg i storbyen, holdt hun det ikke ut lenger. Til slutt måtte hun bare innrømme det. «Jeg lengter hjem», sa hun høyt og tydelig.

«Det har jeg skjønt», sa Arne stille. «Jeg foreslår at du og Kine reiser med toget, også kommer jeg etter når jeg har ferie.» Olav trippet nervøst på perrongen da toget kjørte inn. Han turte ikke helt tro på at hun omsider kom hjem. Helt fra telefonsamtalen hvor hun fortalte at hun hadde fått en datter, hadde han ventet og gledet seg til hun endelig ville finne det for godt å komme og besøke ham. Da så ikke skjedde og sommeren nærmet seg, trakk han seg mer og mer inn i seg selv, arbeidet natt og dag for å slippe å tenke på henne og det barnebarnet han ikke fikk se. Men noe hadde skjedd, for plutselig ringte hun en varm junidag og meldte sin ankomst dagen etter. Olav kjørte tidlig av sted til togstasjonen i Larvik for å møte dem. Han parkerte den gamle Volvoen ved stasjonsbygningen og stilte seg opp på perrongen for å vente. Han stirret i den retningen toget skulle komme og tok nervøse steg frem og tilbake, sparket i betongen med de slitte, gamle skoene. Tenk om hun hadde ombestemt seg? Han la hendene på ryggen, sendte raske blikk langs togskinnene og lyttet ut i luften. Da toget omsider kom inn på stasjonen, bremset sakte opp og stanset foran ham, var det plutselig vanskelig å puste normalt. Det knyttet seg i magen hans. Han ga seg til å speide i begge retninger mens han konsentrerte seg om å puste rolig. Passasjerene strømmet mot ham, øynene hans saumfarte hver eneste kvinne. Da han omsider fikk øye på datteren som strevde med å få barnevogna ned togtrappene, ilte han til for å hjelpe. «Vent, Birgitte, så skal jeg hjelpe deg!» Hun nikket raskt til ham og rakte ham barnet som hang på hofta hennes. Det var som om hjertet hans stanset å slå et øyeblikk da han tok imot barnebarnet og holdt henne forsiktig i armene, så ned i det lille ansiktet, av en eller annen grunn så kjent og kjært for ham. Hun var da et usedvanlig vakkert barn, så skjør og tander, lett som en fjær i armene hans. Et lite, hjerteformet

ansikt med markerte trekk og oppvakte øyne. Han kjente en voldsom og umiddelbar kjærlighet for dette fremmede barnet. Tydeligvis følte hun ikke det samme for ham, for munnen hennes trakk seg nedover som om hun ville begynne å gråte. Han tok barnets blikk og så dypt inn i de lyseblå øynene, samme farge som hans egne. Hun stirret forundret tilbake og la hodet på skakke. Munnen hennes rettet seg ut til en smal strek. Hun løftet hånden og lot de myke fingrene gli langs den bare armen hans. Munnen hans åpnet seg og smilet hans lyste opp hele ansiktet da han trykket henne tett inn til seg, kom ikke til å slippe på de nærmeste ukene, ville det ikke heller. Olav var et eneste stort smil fra han fikk Kine i armene første gang, og til den lille familien dro tilbake til Oslo, etter Arnes ferie, åtte uker senere. I løpet av de ukene oppsto det en egen kjemi mellom Kine og morfaren. Hun søkte ham hver eneste morgen hun våknet. «Eehh, eehh», sa hun utålmodig mens hun sparket med bena og rakte armene opp mot den eldre mannen, som hadde troppet listende opp ved sprinkelsengen lenge før hun våknet, hvor han satt på en stol og iakttok henne. Moren hadde måttet plassere sprinkelsengen, den hun selv hadde ligget i som liten, utenfor døren til sitt eget rom, da det rett og slett ikke var plass til den i tillegg til dobbeltsengen hun hadde satt på sitt gamle pikerom. Kine sov som en stein i den gamle sprinkelsengen og det første hun så om morgenen når hun slo opp øynene, var smilet til morfaren. «God morgen, skjønne barn», sa han og løftet henne opp, la henne til rette i sin venstre armkrok. Han bar henne med seg ut på kjøkkenet og satte på ovnen for å varme opp havregrøten han hadde laget tidligere. «Klokken er snart sju og grøten din har blitt kald så lenge som du sover.» Han pludret med henne mens han la henne på teppet som allerede var lagt klart på kjøkkenbordet, tok

av henne den tissevåte bleia og la på en ny. Så løftet han henne opp i armkroken igjen, pakket sammen teppet, kastet bleia i avfallsbøtta og gikk bort til komfyren igjen. Han nynnet mens han rørte i gryta, puttet fingeren oppi for å kjenne på temperaturen. Da den var varm nok, brukte han tresleiva til å fylle opp barnetallerkenen hennes. Han satt seg ved bordet, fremdeles med barnet i armkroken og ga seg til å mate henne. Det var da Birgitte kom inn på kjøkkenet, iført en gammel, brun morgenkåpe og med håret til alle kanter. Hun gned seg i øynene og satte seg tungt ned på en av stolene på andre siden av kjøkkenbordet. «Er du i gang igjen da, pappa! Du vet at jeg kan ta morgenstellet selv. Du trenger ikke anstrenge deg så tidlig på morgenen.» Faren ristet på hodet. «Birgitte da, du vet at dette ikke er noen anstrengelse for meg. Kine ligner meg, vi våkner tidlig og er sultne med en gang. Vi er ikke sånn som deg, som ligger og slumrer i en time først. Nei, overlat Kine til meg om morgenen, Birgitte, så kan du selv ligge og kose deg utover formiddagen. Se på det som ekstra ferie.» Han sendte henne et raskt blikk. Birgitte ble sittende i taushet og iaktta dem. Hun kjempet med følelsen av å være oversett. Faren var tydelig mer interessert i å tilbringe tid med Kine enn med henne. Men det går ikke an å være sjalu på sin egen datter. Hun ristet irritert på hodet, før hun reiste seg og gikk inn på soverommet igjen. Olav senket skuldrene og fortsatte å gi barnebarnet oppmerksomhet. Han tilbrakte hele dagen sammen med Kine. Han plasserte vogna med barnebarnet i ved siden av seg når han hadde oppgaver å gjennomføre på gården, og hun fulgte oppmerksomt med på alle hans sysler, helt til hun omsider falt i søvn av stemmen hans som snakket og snakket til henne om det han holdt på med. Birgitte vente seg raskt til å stå opp sent om morgenen. Da fant

hun dem som regel på gårdsplassen eller i låven, opptatt med farens daglige gjøremål. De tok ingen notis av henne og hun ble ofte stående og observere dem i stillhet mens hun lente seg mot nærmeste vegg. Birgitte registrerte endringen i farens utseende. Han var blitt tynnere og mer grå i håret. Øynene hans var omkranset av tynne linjer, som ble forsterket av det alltid smilende uttrykket han hadde når han var i nærheten av Kine. En blodåre i den venstre tinningen hans bulet ut og så ut som en mark som ålet seg mot det tynne, grå håret hans. Hun registrerte at han fremdeles gikk i samme sorte arbeidsbukse og grå skjorte som han alltid hadde gjort. Hun trodde ikke han eide andre klær. Plutselig kjente hun en klump i brystet, tårer la seg i øyekroken. Hun svelget tungt, forsøkte å ta seg sammen. Jeg har ikke vært noen god datter for ham, tenkte hun. Hun hadde vært hjemme i nesten to uker og omsider hadde det gått opp for henne hvor mye han antagelig hadde savnet henne de siste årene. «Pappa,» sa hun, «jeg skjønner at jeg burde ha kommet hjem tidligere, jeg beklager at jeg sviktet deg». Olav flyttet fokuset fra Kine til Birgitte, som sto lent mot låvedøren med det ene benet løftet opp bak seg som støtte. Ansiktet hennes var blekt og dradd. Han la fra seg hammeren han hadde i hånden og ga henne full oppmerksomhet. «Du har slett ikke sviktet meg, Birgitte, du trengte noen år på å finne ut av ditt eget voksenliv. Det er da helt normalt.» Han ville ikke fortelle henne om alle de tunge stundene, ensomheten som nesten hadde tatt knekken på ham, engstelsen han hadde følt ved at hun ikke kom hjem. For nå sto hun jo her, rett foran ham. Hun strøk hendene gjennom håret, gikk bort til ham og ga ham en stor klem. «Siden jeg har en så god barnevakt, går jeg på kjøkkenet og baker tigerkake med glasur, etter mormors gamle oppskrift, så

koser vi oss med varm kake og kaffe om nøyaktig en time.» Hun så på klokken og forsvant raskt ut låvedøren. Olav plystret da han snudde seg mot Kine igjen, en lyd som fikk henne til å le. Din lille solstråle, tenkte han, og kjente hjertet svulme og tårene komme frem i øynene. Han strøk over øynene med håndbaken, løftet henne opp og klemte henne inn til seg. Han tok seg ikke bryet med å tørke tårene sine da bilen med Arne, Birgitte og lille Kine dro tilbake til Oslo i slutten av august måned. «Vi kommer tilbake neste sommer», var Birgittes avskjedshilsen. «Og, pappa, du er hjertelig velkommen til å komme og besøke oss i Oslo!» Selv om Olav slett ikke likte seg i storbyen, dro han på besøk til dem hele tre ganger i løpet av høsten og vinteren. Og da Birgitte og Kine for andre gang kom på sommerferie til Helgeroa i begynnelsen av juni måned, gledet Olav seg storlig. Han sukket lykkelig der han satt på verandaen tidlig på morgenen med kaffekoppen sin. Han skuet ut over havet som lå blikk med en vakker lyseblå overflate. Sola var i ferd med å varme opp jordene, som lå ferdig harvede og nysådde foran ham. Denne sommeren ville han ta fri, kose seg med datteren og barnebarnet, fiske litt, ta dem med ut på øynene, bade og kose seg. Kanskje jeg skal gå ned og se til båten, tenkte han, og reiste seg. Først gikk han innom huset og tittet inn dørsprekken til Birgittes gamle rom. De hadde ankommet dagen før og lå sammen i dobbeltsengen i dyp søvn, datteren og datterdatteren hans. Stoltheten sprengte i brystet hans ved synet. Jeg må ut i boden og finner frem sprinkelsengen igjen, tenkte han, Arne skulle komme en tur i helga. Jeg plasserer den på utsiden av rommet deres slik som i fjor, så får de voksne tid og rom til seg selv. Han plystret på en lystig Evert Taube melodi mens han tok på seg skoene og ruslet ned stien mot

stranden. Han plystret fremdeles da Birgitte kom inn i snekkerboden flere timer senere og fant han og Kine med hodene bøyd over noe midt på gulvet. «Hva gjør dere?» Stemmen hennes overdøvet plystringen. Begge to skvatt til og snudde seg mot henne. Kine pekte. «Tjille», sa hun. Kine hadde begynt å si flere og flere ord den siste måneden. Hun var tidlig ute med snakking, men hadde ikke lært å gå ordentlig selv om hun var godt over året. Hun stabbet noen meter før hun falt sammen på gulvet. Helst ville hun sitte på et teppe med lekene sine i nærheten av der morfaren var. «Hun er så lett som en fjær, så hun blåser overende», sa Olav i et forsøk på å unnskylde at barnebarnet var sen til å gå. Nå reiste hun seg møysommelig for å gå bort til moren. «Ikke hjelp henne!» Birgittes stemme skar igjennom. Hun holdt hånden opp for å stanse faren som bøyde seg og ville støtte henne. Kine gikk ustøtt de få skrittene mot moren. Birgitte løftet henne opp i armene og strøk henne over kinnet. «Så flink du er», skrøt hun og sendte et blikk mot faren. «Kine tjille», sa hun, og den lille kroppen bevret av opphisselse og glede. «Du må vente litt, Kine, den er ikke ferdig ennå.» Olav reiste seg og strakte ryggen, la hendene på hoftene og snakket til datteren. «Jeg lager en trille som hun kan dytte foran seg, og hvor hun kan oppbevare bøtta, spaden, håven og de andre tingene sine når vi går til stranden. Da blir det lettere for henne å gå selv også.» «En god idé», sa Birgitte. «Nå må vi fortsette hvis vi skal bli ferdige i dag.» Han tok et skritt frem, holdt ut armene så Kine kunne komme til ham, ga

henne en klem og plasserte henne på teppet igjen. Han ga henne en bit sandpapir og viste henne hvordan hun skulle pusse på treverket. «Etterpå skal vi male», sa han. «Det spørs om din mor kommer til å syns at det der like gjevt.» De bøyde seg over arbeidet, glemte at Birgitte var der. Birgitte ristet smilende på hodet, ble stående en stund i døråpningen og studere dem. Så like de er, tenkte hun, både av utseende og væremåte. Noen ganger følte hun seg utenfor sammen med dem, men hun valgte å se mellom fingrene med det. Jeg kan ikke være sjalu fordi min far har et bedre forhold til datteren min enn det jeg selv har, tenkte hun. Likevel føltes det vemodig og tankene hennes gikk et øyeblikk til sin egen mor som hun aldri hadde kjent, bare sett på bilder. «Ok, jeg går ned på stranden nå, så kommer dere vel når trilla er ferdig da.» Stemmen hennes var lav og hun trodde ikke de registrerte at hun gikk. På vei ned stien til stranden tenkte hun på hvor viktig somrene i Helgeroa var for datterens utvikling. Det var dyrebare uker, og hun ville ikke gå glipp av dem selv heller. Også Arne trivdes her. Arne og Olav hadde ikke hatt problemer med å finne tonen. De kunne diskutere tekniske problemer og praktiske løsninger i timevis når de satt sammen på verandaen på kveldene. Birgitte bare ristet på hodet og bøyde seg over kriminalromanen sin. Arne likte å hjelpe Olav med gårdsarbeid og de to mennene kom godt ut av det med hverandre. De tre ukene Arne hadde ferie gikk som en røyk, og både Arne og Birgitte gruet seg i dagene før de skulle dra tilbake til Oslo. De kunne ikke tenke seg å tilbringe sommeren andre steder enn i Helgeroa. Farens ansikt når de dro etter ferien, var en studie i opprettholdelse av et blidt utseende. Han ville ikke at Kine skulle se

hvor lei seg han var når hun ble plassert i bilsetet og de skulle dra. Han ga henne en god klem og ble stående og vinke til de var ute av syne. Birgitte så i speilet hvordan skuldrene hans lutet og hvor tunge skritt han hadde på vei inn i huset. Så fort årene har gått, tenkte Birgitte, der hun satt foran stasjonsbygningen på Larvik stasjon. Nå var det altså hun selv som var her for å sende barnet sitt avgårde. Hun løftet hodet mot himmelen. Du skulle vært her nå pappa, og trøstet meg! Tanken på faren roet henne litt ned. Hun reiste seg fra benken og gikk mot bilen, som var parkert på siden av bygningen. Hun satte seg inn i den grågrønne Geländewagen’en, «bilen som nekter å dø», som Arne kalte den. Som vanlig startet den med en gang, men Birgitte kjørte ikke, i stedet la hun hendene i fanget og ga seg til å stirre i murveggen foran seg. Minnene om en samtale med faren året før han døde kom plutselig over henne. Det var akkurat her de hadde vært. De hadde sittet i den gamle Volvoen hans og stirret inn i den samme veggen, unngått å se på hverandre. Kine hadde vært seks år gammel den gangen, men Birgitte husket det som om det var i går. Olav hadde ventet med å fortelle Birgitte hvor syk han var. Han visste at han burde ringt og forberedt henne før de skulle komme, men han fikk seg aldri til å ta den telefonen. Han sto i egne tanker på perrongen på stasjonen i Larvik og ventet på at toget deres skulle komme, stirret på et punkt i bakken og enset ikke toget da det kjørte inn på stasjonen og stanset ved siden av ham, ikke før datterens stemme skar igjennom. «Pappa, du er blitt så tynn, spiser du ikke nok?» Birgitte sto foran ham med et anklagende blikk. Han ristet umerkelig på hodet, hentet seg raskt inn, tok skrittet mot henne og trakk henne inntil seg, hvorpå han satte seg på huk

ved barnebarnet som sto og trippet ivrig etter oppmerksomhet ved siden av moren. Han holdt den lille kroppen tett inntil seg lenge, før han møysommelig reiste seg igjen. Smilende strøk han Kine over håret, løftet opp kofferten deres og leide barnet mot bilen. Birgitte fulgte bak dem. Hittil hadde han ikke sagt et ord. Etter å ha plassert den store kofferten i bagasjerommet på Volvoen, satte han seg i førersetet, fremdeles uten å ha svart på datterens spørsmål. Han stirret ut frontruta mens Birgitte festet Kine i bilsetet i baksetet og satt seg inn i setet ved siden av ham. Han startet ikke bilen. Datteren sendte ham et spørrende blikk fra siden. Best å få sagt det, bli ferdig med det, tenkte han. Og, Kine kunne like gjerne få vite det hun også, selv om hun antagelig var for liten til å forstå. «Jeg har kreft.» Han sa det stille uten å se på datteren. Det var som noen trykket på en knapp hos Birgitte. Hun fór sammen, slik hun pleide når noe opprørte henne. Hun bøyde seg fremover og den kraftige ryggen krummet seg. Hun snudde seg rasende mot ham. «Kreft, sier du, men da må du legges inn på sykehus med en gang.» Et dypt sukk kom fra ham før han svarte. «Jeg ventet for lenge med å gå til legen, det har spredd seg til flere av organene i kroppen. Jeg får morfin og tilsyn fra hjemmesykepleier hver dag hjemme. Legene har gitt meg noen måneder, kanskje ett år ...» Han fullførte ikke setningen. Det var forferdelse i datterens blikk. Hun skrek til ham nå. «Hva er det du sitter og sier, pappa!» Stemmen hans var lav og han forholdt seg rolig, øynene hans var fremdeles festet på murveggen utenfor frontruta. «Jeg prøver å fortelle deg at jeg skal dø.»

Vil du lese resten? Spor i sand bestilles der du vanligvis kjĂ¸per bĂ¸ker, eller direkte fra forlaget pĂĽ www.lystforlag.no