Tarantelle
Inger-Lise Haukø Johansen
© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 ISBN: 978 82 8330 112 0 Trykk: Livonia Print, Litauen Papir: Holmen Book Cream 1,6 80g Omslagsdesign: Digit-Aisa as Sats: jummel designstudio Satt med Adobe Garamond Pro 12,5 / Cambria 14 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
BARN / UNGDOM
2016
Takk til familie og venner. Takk til livets skole for inspirasjon. Takk til dere som leser. Takk til dere som lytter og ser andre mennesker.
Husk: Det er ingenting som er sĂĽ galt at det ikke er mulig ĂĽ snakke om.
5
6
Borte bra, men hjemme … Tiril Hopestad gikk i femte klasse ved Botnvik barneskole, en nedslitt skole, midt i den lille byen. Det var en stor klasse på tjuefem elever, og Tiril var den minste av dem alle. Nok en rolig dag på skolen var over, og som vanlig var Tiril den siste eleven som gikk. Hun ventet i klasserommet helt til læreren, Bergliot Ludvigsen, skulle låse for dagen. Ofte brukte Bergliot lang tid på å rydde, men det gjorde ingenting. Tiril visste ikke helt hvor gammel læreren var. Førti, femti år, kanskje enda litt mer, men det betydde ingenting. Bergliot brukte alltid å ta varmt imot Tiril når hun kom på skolen. Uansett når. Hun var det snilleste mennesket Tiril visste om i hele verden. Bare mamma var like snill som henne, i hvert fall de gangene mamma ikke var rar … Bergliot fant frem nøklene og klappet Tiril på skuldra. «Tusen takk for at du alltid er så snill og hjelper meg.» Tiril smilte, men møtte ikke blikket hennes. «Bare hyggelig», hvisket hun. Nakken kunne ikke vært mer bøyd, da hadde hodet falt tvert av. «Ha en fin dag og god helg.» Bergliots øyne lyste av omsorg. 7
Tiril nikket tilbake, det gjorde hun alltid. «Likens», svarte hun idet hun forsøkte å få frem enda et smil, men klumpen i halsen var for stor. Tiril var alltid hyggelig mot andre. «Den blideste personen i hele verden. Sola. Solstråle», pleide folk å si om henne, fordi hun alltid smilte. Det var enklest slik, å la de kritthvite tennene dekke over alle de vonde hemmelighetene. Så lenge hun smilte, trodde alle at hun var lykkelig, og det var det hun ville at de skulle tro. Det var vanskelig å gå fra læreren. Bergliot var så hyggelig å være sammen med, og hun ble aldri rasende. Hun var favorittlæreren til de fleste av ungene på skolen. Det var litt rart at hun ikke hadde noen barn, selv om hun var gift. Tiril kikket på klokka. Smilet forsvant raskt fra ansiktet. Hun måtte skynde seg hjem. Alvorlig fort. Tiril bodde i et litt merkelig hus, et nesten falleferdig bygg, med ruvende okergule vegger som hang skjevt utover gårdsplassen der malingsflakene hang i spisse tagger og bare ventet på å falle av. Det rødrustede taket var så mørkt og umalt at de sorte partiene endret form etter hvert som mørket senket seg over huset. Det knirket i de fleste dørene, og veggene med. Det kunne minne om spøkelseshusene fra alle de fæle filmene mamma brukte å se. For merkelig nok var det ofte skrekkfilmer mamma valgte når hun og Tiril en sjelden gang hadde en jentekveld sammen. Da var det fint å ha sofaputa i nærheten. … 8
Tiril og moren, Rebekka, bodde på toppen av en bratt bakke. Det var en bakke ingen egentlig ønsket å gå opp. Den var altfor lang. Tiril hadde lenge prøvd å finne et koselig navn på plassen der hun bodde. Hun hadde tenkt på Tiriltoppen, men det var det allerede et annet sted som het. Orketoppen passet bra, fordi det var et ork å komme seg opp dit, både for henne selv og for andre. De eneste som vanligvis gadd å dra dit, var de rare vennene til mamma. De tok uansett alltid drosje, de var for late til å gå. Tiril hadde sjelden besøk, og ikke hadde hun mange venner heller. Hun hadde prøvd. Flere ganger. En dag hadde hun tatt med seg en jente hjem fra klassen, hun het Hanna. De brukte av og til å finne på noe ute i friminuttene, og Tiril likte å være sammen med henne. Hanna var alltid snill. I tillegg lo hun masse. Det var godt å være sammen med henne. På veien hjem gikk de to jentene og småpratet. Men da de nærmet seg huset, var det vanskelig å få ut ordene. Magen til Tiril laget så rare bølgebevegelser at hun ble skikkelig kvalm. Idet hun kom frem til ytterdøra, ba hun Hanna stå utenfor og vente. Tiril turte ikke å be henne rett inn. Hun måtte spørre mamma om lov. I alle fall i dag. Magen hennes hadde allerede fortalt henne at det kanskje ikke var rett dag for besøk. Men de hadde hatt det så hyggelig, hun ville ikke at det skulle være over. Hanna lo, og syntes nok det var litt rart at hun måtte spørre. Men i Tirils verden var det helt normalt. Hjertet hamret ukontrollert på innsiden av jakken idet hun gikk inn. Røyklukten slo imot henne. Magen hadde 9
rett, der satt mamma. Ved kjøkkenbordet. Aske og matrester lå rundt henne på bordet, med tusen riper i. Gulvet var skittent og fælt. Oppløst i tårer, med klærne og håret på halv åtte. Det var et begredelig syn. Tiril listet seg lynraskt ut til venninnen. Øynene hennes flakket fra side til side. «Mamma var svært opptatt. Men jeg skulle hilse.» Hun klarte ikke å møte blikket til Hanna. Det verste hun visste var å lyve, men hun kunne ikke annet enn å sende venninnen hjem. Det var ikke første gangen. Forrige gang hadde Tiril blitt syk og kastet opp på vei opp til Orketoppen. Det stod nemlig en drosje i oppkjørselen til huset, og det visste hun betydde bråk. Snille Hanna smilte bare forståelsesfullt og gikk hjem. Hun ville jo ikke bli smittet. Etter den dagen var Tiril blitt æresmedlem i «Lonerklubben». Hun gikk stort sett alene. Kanskje like greit, da slapp hun å lyve. I tillegg unngikk hun pinlige situasjoner som var vanskelig for andre å forstå. Ikke så rart, av og til var det vanskelig for Tiril også. Hun visste jo aldri hvordan dagen til mamma hadde vært. Hun visste bare at hun måtte passe på at mamma hadde det bra. Rebekka Hopestad var den beste mammaen i hele verden. I hvert fall nesten hele tiden. Tiril gikk sakte. Det var to kilometer fra skolen, men det virket som ti. Hun sparket til hver eneste stein som lå på veien, hardere og hardere jo nærmere hun kom huset. På bakketoppen stoppet hun for å hente posten. Det var alltid mye brev til mamma, men hun brukte aldri å åpne dem. Hun bare gjemte dem, akkurat slik som hun gjemte andre hemmeligheter. 10
Huset så helt stille ut i dag, men det var allikevel tungt å få føttene til å reagere. Hendene holdt stramt rundt remmene på sekken, knoklene var drivende hvite. Det var bare noen få skritt igjen, men det var som om skoene satt fast i bakken. Veien opp var altfor lang. Det strammet bak brystkassen. Det var akkurat som om hun ble vridd som en våt gulvklut, hardere og hardere. Idet hun tok i dørhåndtaket, var det så trangt i halsen at luften verken kom inn eller ut av lungene. Tiril listet seg inn i gangen. Det var helt stille. Hun gikk først inn på kjøkkenet og videre inn i stua. Stua var lita og overfylt av gamle utslitte møbler. En brun seksjon, et skjevt pinnebord med noe som kunne likne en potteplante på toppen. Den nedslitt røde sofaen som hun elsket å sitte i. Hun så rett på den brune skinnstol med hull på armlenene, det var mammas favorittstol. Men mamma satt ikke der nå. Tiril gikk litt lenger inn og ropte med forsiktig stemme: «Mamma, jeg er hjemme.» Ingen svarte. I det samme fikk hun øye på moren midt på gulvet foran TV-en. Hodet lå på gulvet, hendene var foldet foran henne og rumpa stod rett til værs. Tirils hjerte slo som den argeste trommis. Hun dyttet litt i moren. «Ja, hva vil du?» freste moren. Tiril skvatt til. «Jeg skulle bare si at jeg er hjemme.» «Hører da det, tror du jeg er døv, eller?» «Hva er det du driver med?» sa Tiril forsiktig og så spørrende ned på moren. «Ber, vel», svarte hun kjapt og syrlig, men hun var litt 11
rar i stemmen. Tiril dro på smilebåndet. «Gjør du? Til hvem?» «Ikke vær frekk, da, hvem tror du?» «Unnskyld, mamma. Det var ikke meningen, du bare …» Tiril ble fort avbrutt. «Høh, trodde du virkelig at jeg ba? Jeg lette etter øredobben min.» Moren satte øreringen på plass og dro en hånd gjennom det bustete håret. Hun hadde visst en skikkelig dårlig hårdag i dag. Humøret var ikke noe å skryte av, det heller. Tiril hentet seg kjapt inn. «Mamma, hva vil du ha til middag i dag?» «Det er bagetter i brødboksen fra i går, vi spiser dem.» «Jeg fikser det, mamma. Ost- og skinkebagetter er veldig godt», sa Tiril fort. Moren nikket ikke engang. «Forresten, det har vært en fin dag på skolen i dag.» Hun kikket avventende på moren, men det var fremdeles ingen interesse. Moren strevde litt for å komme seg på føttene igjen. Tiril var raskt på plass for å hjelpe. «Flytt deg, jeg klarer meg selv», hogg moren etter Tiril. «Unnskyld, mamma.» Ordene kom i ren refleks. Tiril gikk inn på kjøkkenet og så fort at det ble andre planer. På komfyren stod en stekepanne med svart svidde fiskekaker. Moren hadde forsøkt å lage middag. Tiril sa ingenting, bare skar opp litt tørt kneippbrød og dekket på bordet. Tiril likte egentlig fiskekaker med ketchup, men ikke når de var sorte på utsiden. Ingen av dem sa noe. Det var som om Tiril hadde svelget alle ordene, de ville ikke komme 12
ut. Mamma tygde sakte det lille hun orket å spise. Det så ut som hun holdt på å sovne ved bordet, øynene hang halvt igjen. Hadde jeg kommet tidligere hjem, kunne jeg ha hjulpet mamma med middagen, tenkte Tiril. Hun likte å lage mat, spesielt til mamma. Ikke bare enkle retter, slik som de hadde i dag, men også mye annet. Det var bra, for mamma hatet matlaging. Selv om hun av og til var veldig flink. Tiril mannet seg opp til å spørre: «Mamma, får du besøk denne helga?» «Hvorfor lurer du på det? Du legger nesen din oppi alt», snerret moren. Tiril svelget og turte ikke å spørre mer. Moren reiste seg opp av stolen og satte tallerken sin hardt ned på benken. «Jeg går og tar meg en middagshvil, ikke riv huset imens.» «Ok, jeg skal være stille. Sov godt!» Hun så ryggen på mamma svinge seg ut gjennom døra. Tiril satte seg ned ved kjøkkenbordet og sukket lettet. Noen ganger var det enklest at mamma sov. Ansiktet hennes var vendt mot vinduet. Utenfor kunne hun se to dompaper som satt tett sammen på en grein. Hun kunne høre dem kvitre. De så lykkelige ut. Lykkelig … Hva betydde det egentlig? Var det bare et fint ord? Tiril reiste seg raskt opp. Det var mye bedre å jobbe, da slapp hun å tenke på alle de vanskelige tingene. I løpet av noen sekunder var hun i gang. Hun brettet opp ermene på den gamle dongeriskjorta si, bar de skitne koppene bort på benken og satte dem i oppvaskmaskinen. 13
Vil du lese resten? «Tarantelle» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no