Litteraturformidling - en smakebit by Forlagshuset i Vestfold as

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2017 ISBN 978-82-8330-162-5 Trykkeri: LivoniaPrint, Latvia Papir: Holmen book cream 1.8 80 gram Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Forfatteportrett: Tine Poppe Satt med Adobe Garamond 11/15,5 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Finn Stenstad

Litteraturformidling Teori og praksis. LitterĂŚre kommentarer

Etterord av Lars Saabye Christensen

2017

Innhold Forord 9 Hvorfor lese litteratur? 12 Om litteratur 14 Bokomsetning 17 Det litterære triangelet 19 Formidlingshistorikk 22 God og dårlig litteratur 25 Hvem er formidleren? 46 Ulike formidlingsmåter 50 Om bokbad 55 Privilegiet å være litteraturanmelder 57 Litt om bokanmeldelser 59

Litterære kommentarer 62 «Wenn jemand eine Reise tut» 63 Leselysten stiger 64 Kumøkk og Marcel Proust 65 Sirklenes herre 67 Fiksjonens gjenskaperkraft 69 Den virkelige James Bond 71 Nøkler til låste rom 74 En gate med navn Hamsun 76 Skrevet av lathanser 78 Bok om språk, språk i bok 80 Bokstøv 82

Lesningens nytelse 84 Ordenes skjønnhet 86 Bok = skjorte 88 Fortelling, historie og historier 90 Nulliteter 92 Litterære tilfeldigheter og skjebnens luner 95 Det gode som det bestes fiende 97 Har vi dem nå? 100 Medier som gapestokk 103 Mens vi venter på den store fotballromanen 105 Dørene lukkes 108 Må kun erfares 110 Hamsun, Garborg og de andre vestfoldforfatterne 112 Ikke en jentegreie 115 Kiosklitteraturens velsignelse 117 Poetokratiet 119 Fra de stummes leir 122 Myters makt 124 Faller Oslo, faller Norge 126 Språklige lykketreff 129 Jeg har båret lerkens vinger 131 Forfattere og dyr 133 Fireogtjue kråker – og mer til 136 En by av bøker 138 Læreren – hoggestabben i norsk litteratur 139 De farlige ordene 142 Et brennende hjerte 144 Poesien kjenner ingen grenser 147 Bestselgeren «Da Vinci-koden» 149

Påskekrimraset Børsen rår i bokkatedralen Privat, personlig, fiksjon, virkelighet Kampen om læremidlene Litterær livskraft Denne Bjørneboe Leksikonet – et fundament for Grunnlovens § 100 Kommer fotballromanen nå? Tiårets litterære stemmer De bærer Litteratur-Norge Hvem er Anonym? Bøker som speil for vår tid Å gi ut egen roman Pensumlitteratur for nøtterøypolitikere Det er Dags dag i dag Terningkast, anmelderi og media Litteratur, lyrikk og latter Den superbe, den gode og den dårlige påskekrimmen Å æres med litteraturpris God eller dårlig litteratur? Vestfolds litteraturpris i rette hender Den uberegnelige bestselgeren Vi koser oss med krim og intimitet Litteraturhus nei, bibliotek ja Bøkenes vikingtid På´n igjen med påskekrim Alle disse bøkene Løkkeskriftbøkenes seiersgang Norgesmesteren slår verdensmesteren

152 155 156 157 159 160 162 163 165 167 168 170 171 172 174 176 177 179 182 184 186 187 189 191 192 194 197 199 200

Jeg skriver mitt liv Farvel med en venn Litteraturpolitisk krimskrams De kan best Hvem overrasker? Liksom-litteraturen vokser stadig Arkiv åpnes – sår blør Ingen hilsen, bare navn Sakprosa til gull Krigen som aldri slutter Målestokken er linjen fra Dickens til Jo Nesbø Ikke bare gravalvor I tykt og tynt Med påholden penn Minner og magasiner Hvem forvalter sannheten? De ukjente ridderne Krim – nåtidens heimstaddiktning Diktets hånd

202 203 205 206 207 209 210 212 213 215 216 218 220 222 223 225 227 229 231

Etterord Lars Saabye Christensen

233

Forord

«Hva skjer når vi leser? Øyet følger svarte bokstaver på det hvite papiret fra venstre mot høyre, igjen og igjen. Og skikkelser, natur eller tanker som en annen har tenkt, nylig eller for tusen år siden, trer frem i vår fantasi. Det er et større under enn at man har fått såkorn fra faraoenes gravkammer til å spire. Og likevel skjer det hvert eneste øyeblikk.» Slik innleder den svenske forfatteren og litteraten Olof Lagercrantz den lille boka «Om kunsten å lese og skrive». Vi må innrømme at det er magisk at svarte tegn, bokstaver, på papir i en bok eller på skjerm får oss til å gå inn i en fiktiv verden der vi opplever spenning, sorg, glede, indignasjon og medfølelse, får oss til å tenke, tidvis til å handle. Slik kan møtet mellom litteratur og leser være. Jeg hører med blant dem som i tidlig alder ble bitt av lesebasillen. I småbyen der jeg vokste opp, var veien til biblioteket kort. Helt fra jeg hadde knekt lesekoden, ble jeg fast låner. Samtidig var vi en guttegjeng som alle ble fanget inn i Hardyguttenes spennende verden. Bøkene kostet kr 5,05, og vi hadde naturligvis en ny Hardy gutt-bok øverst på ønskelisten til jul og til bursdager. Lite visste

jeg da at jeg skulle få en utdanning og et yrke som knyttet meg til bøker og litteratur. Å undervise i litteratur ble for meg ikke bare å gi elever og studenter det nødvendige som fag- og studieplaner krevde, men dypest sett et ønske om å inspirere og dele med dem min egen glede ved å lese bøker – altså å drive litteraturformidling. Ett forhold var å få litteratur som yrke. Et annet er at det også ble en hobby – ja, etter hvert en slags eksistensiell nødvendighet. Jeg var så heldig at jeg så tidlig som fra 1980 fikk spalteplass i avisen Fremover i Narvik som bokanmelder, der jeg jevnlig presenterte ny litteratur gjennom 25 år. Etter hvert fikk jeg også mulighet til å lage litteraturprogrammer for NRK, både i Nordland og i P1 og P2. Fra 1998 fikk jeg ansvaret for litteraturen i Tønsbergs Blad, der jeg både anmelder, skriver litterære kommentarer og har laget større featureserier om og med de mest sentrale forfatterne i Norge. I en større sammenheng er også dette litteraturformidling. Gjennom litteraturformidlingen i avis og radio har jeg ikke bare blitt kjent med bøkene, men ofte også med forfatterne. Å komme inn i forfatternes verksted, høre om hvordan arbeidet med en konkret roman har foregått, eller dykke ned i en forfatters produksjon har gradvis blitt en annen side av litteraturformidlingen. For egen del har bokbad og samtaler gjennom disse årene blitt formidlingsformer som har kommet i tillegg til de tradisjonelle, så som anmeldelser og litteraturkritikk i aviser, tidsskrifter og bøker. Noen av de erfaringene jeg har høstet som anmelder, kommentator og formidler siden starten i 1980, vil jeg forsøke å dele med litteraturinteresserte i denne boka. Første del er en enkel og kortfattet framstilling knyttet til litteratur, litteraturteori og konkret formidling, samt et knippe tips om anmelderi og bokbad. Andre del består av et åttitalls litterære kommentarer jeg har skrevet i Tøns-

bergs Blad fra tidlig på 2000-tallet og fram til i dag. Disse litterære kommentarene og personlige skråblikk knyttet til litteratur er på ulike vis mine forsøk på å skape interesse for litteratur og bøker, både til aktuelle emner eller direkte til tekster som kan inspirere og vekke nysgjerrighet.

HVORFOR LESE LITTERATUR?

Skrift og tekst er av eksistensiell betydning for oss. Derfor er leseopplæring en bæresøyle i skolen – ja, selve læringsfundamentet – fordi tekst møter oss i alle livets sammenhenger. Overalt, på papir og på skjerm. På plakater og oppslag, i brosjyrer og på skjemaer, i aviser og blader, på TV, på telefonen. Vår kultur er en tekstkultur. Den som ikke kan lese, faller utenfor samfunnet. Å lese litteratur er viktig – ikke minst fordi det styrker lesekompetansen vår. Dette er tydelig nedfelt og konkretisert i skolens generelle mål, og spesielt i norskfagets planverk. Her ligger det sterk tro på litteraturens betydning. Det dreier seg ikke bare om at litteratur skal utvikle lese- og tekstferdighetene, men også fordi vi gjennom litteratur og bøker skal finne allmenne verdier, felles kulturelt fundament, historiske sammenhenger og stimulerende opplevelser. Troen på bøkenes og litteraturens betydning for demokrati, folkeopplysning og opplevelse er dessuten begrunnelsen for at folkebibliotekene ble opprettet og lovfestet i 1947 som offentlige institusjoner, gratis tilgjengelig for alle, i alle norske kommuner.

En interessant og klok måte å se litteraturen på, ga forfatteren Jan Kjærstad klargjørende greie for i en samtale vi hadde for en del år tilbake. Han gir meg syv god grunner: 1. Lesenytelse: Det den franske litterat og filosof Roland Barthes kaller «Plaisir du texte». 2. Å se verden på ny måte: Nytt blikk på verden – nemesis, i blindfeltet, det vi ikke ser til daglig. 3. Å konfronteres med livsverdiene: Forfatterens viktigste oppgave i virkeligheten er å skrive fiksjon – ikke pamfletter. 4. Egger oss til å se nye sammenhenger: Den fremragende forsker ser 1 % av sitt felt, forfatteren ser helheten og er på mange måter en anomali. 5. Øver opp imaginasjonsevnen: God skjønnlitteratur er i slekt med magien. Den smale litteraturen er viktig. 6. Matnyttig å lese romaner: Lesning gir oss språk. Den gode forteller er så viktig i vår tid. 7. Dyp innsikt – katarsis. Forfatteren skaper mening av erfaring. Den gåtefulle rest ligger i skjønnlitteraturen.

OM LITTERATUR

Å formidle litteratur krever etter min mening noen basiskunnskaper om bøker, litteratur og det litterære kretsløpet. Nødvendigvis ikke på et dyptpløyende, litteraturvitenskapelig nivå, men såpass at man føler seg trygg som formidler, både i skrift og i tale. Da er det naturlig å starte med følgende enkle spørsmål: Hva mener vi egentlig med litteratur? Før vi forsøker oss med et svar, kommer her litt om litteraturens historie. Tidligere kulturer i Midtøsten, Kina og Sør-Amerika utviklet tegnsystemer som ble brukt i mange sammenhenger. Med et system bestående av tegn eller bokstaver har vi mulighet til å formidle mening og budskap, uttrykke tanker og følelser i skrift, ikke bare i tale. Nedskriftene med for eksempel kileskrift og hieroglyfer rommer for det meste tekster av saklig eller religiøs karakter. Det kan være forordninger, lover og regnskap, og allerede her finner vi tekster som ikke er hva vi med et moderne begrep kaller sakprosa, men som bærer preg av skjønnlitteratur. Selve begrepet skjønnlitteratur er for øvrig hentet direkte fra fransk: belles lettres – «skjønne skrifter». Begrepet har røtter tilbake til oldtidens filosofi og retorikk.

Av de aller eldste tekstene som med en viss rett kan kalles litteratur i skjønnlitterær forstand, er hieroglyfiske skrifter fra faraoenes tid, gjenfunnet på gamle papyrusruller og som inskripsjoner på sarkofager. Noen av tekstbrokkene forteller blant annet historien om Sinuhe, men mesteparten av slike litterære funn er religiøse besvergelser eller hymner, slik som det mest kjente av dem, Hymnen til guden Aton, solguden. Nesten like gammelt er det skriftsystemet som ble brukt av de skriftkyndige i elvekulturene i Mesopotamia. Sumererne utviklet en billedskrift av kilelignende tegn. Ved hjelp av et trekantet verktøy ble tegnene presset inn i myke leirtavler som siden ble brent. De store arkeologiske utgravningene i Mesopotamia før og etter første verdenskrig avdekket mange tavler med kileskrift – ikke minst fordi leire har tålt varme, ild og slitasje betydelig bedre enn papyrus, som var hovedmaterialet for hieroglyfskriften. Assyrias siste konge, Assurbanipal, var kulturkongen som skapte det store biblioteket i oldtidsbyen Ninive. I sin regentperiode mellom 668 og 627 f.Kr. lot han samle og skrive over 10 000 leirtavler basert på gamle babylonske skrifter og overleveringer. Da Babylon falt og Ninive brent i 612 f.Kr., forble det meste av Assurbanipals bibliotek med kileskriftene bevart for ettertiden. I norsk sammenheng blir litteratur i videste forstand til i norrøn tid, både i skjønnlitterær og sakprosaisk sammenheng. Med rikssamling og kongedømme fra 900-tallet og ved kristendommens innføring på 1000-tallet, ble det etablert både klerikale og verdslige kansellier med lovverk, dokumenter, offisielle brev, religiøse skrifter og tekstsamlinger. Den første og eldste fiksjonslitteraturen, som opphavelig var muntlig, ble skrevet ned fra 1100-tallet. Eddakvadene, sagalitteraturen, kongesagaene og

skaldediktningen ble skriftlig litteratur med klare sjangertrekk fra prosa og lyrikk. Det at boktrykkerkunsten med nasjonale trykkerier kom senere til Norge enn til Danmark og Sverige, gjorde sitt til at norsk bokproduksjon først for alvor ble utviklet fra 1700-tallet. Bokas posisjon ble styrket hos oss ved innføringen av obligatorisk skolegang gjennom loven av 1739. Det innebar at Norge på papiret ble alfabetisert. Gjennom 1800-tallet fulgte litteraturens utvikling og historie de samme sporene som ellers i Europa. Litteratur i form av bøker er i dag en industri av betydelig omfang både i volum og i økonomisk grad. I Norge legges det årlig ut omkring 3000–5000 boktitler fordelt på alle sjangre. På verdensbasis produseres ca. 200 000 nye titler hvert år. Det er ikke overraskende at folk flest som oftest svarer roman eller novelle når man spør hva man legger i begrepet litteratur – til nød en diktsamling, kanskje et drama. Det blir likevel altfor snevert. Det utvidede litteraturbegrepet rommer i hovedsak to hovedsjangre: fiksjonstekster eller skjønnlitteratur på den ene siden, sakprosatekster på den andre. Med et slikt utvidet litteraturbegrep fanger vi imidlertid en mengde bøker. Som nevnt gis det i Norge årlig ut et sted mellom 3000 og 5000 boktitler. Det spenner over alle sjangre, fra roman til lærebøker, fra novellesamlinger til biografier, norske så vel som oversatte bøker. Å kunne holde seg oppdatert om hele denne bokmassen er umulig, men dersom man ønsker å formidle litteratur, og da spesielt ny litteratur, kreves det lesning av en god del titler, og samtidig å holde seg orientert om hva som skjer i det litterære kretsløpet.

BOKOMSETNING

Norge er et av få land i Europa der staten støtter bokutgivelser økonomisk, først og fremst gjennom den statlige innkjøpsordningen for litteratur. Den kom i stand etter et av de viktigste kultur- og litteraturpolitiske vedtak i Stortinget etter krigen. I 1965 ble Norsk kulturråd etablert og den statlige innkjøpsordningen for norsk litteratur opprettet. Tanken bak dette ganske unike tiltaket var et ønske om å støtte norsk litteratur. Antall norske bokutgivelser hadde fra slutten av 1950-tallet og de første årene av 1960-tallet sunket markant. For å støtte og stimulere norske bokutgivelser, skulle det årlig gis statlige tilskudd til innkjøp av norsk skjønnlitteratur både for voksne og barn. Utgangspunktet var at 1000 eksemplarer av en bok skulle kjøpes og fordeles til landets biblioteker. Ansvaret for innkjøpsordningen ble overlatt Kulturrådet. Gradvis har ordningen fått større volum, og flere typer litteratur har fått nyte godt av ordningen. I 2017 vil det bli brukt 120 millioner kroner på innkjøp av om lag 600 titler. Rundt regnet utgjør 350 av titlene skjønnlitteratur, mens de resterende innkjøpene er barne- og ungdomslitteratur, sakprosatitler og e-bøker. At

innkjøpsordningen betyr mye for norske utgivelser, er hevet over tvil. Når staten dessuten har fritatt bøker for merverdiavgift, betyr også dette mye for bokomsetning og bokutgivelser. Det har imidlertid helt siden ordningen ble etablert vært debatt rundt dette kulturpolitiske tiltaket – særlig fordi ikke alle titler som forlagene melder inn blir innkjøpt. Mange bøker når ikke opp i kampen om midlene, de blir «nullet». Ikke minst skaper dette debatt når en eller flere kjente forfattere ikke får sin bok innkjøpt.

DET LITTERÆRE TRIANGELET

Forfatterne skriver bøkene. Forlagene gir dem ut, mens det er bokhandlene som selger bøkene. Dette har vært det historiske kretsløpet for litteratur. Slik er det i all vesentlig grad fremdeles. De tre hjørnesteinene i det litterære kretsløpet står der, men mye har skjedd siden starten av 1960-tallet og fram til i dag. Den første store endringen i det litterære triangelet kom med etableringen av Den norske bokklubben i 1961. De sentrale forlagene Gyldendal, Aschehoug, Cappelen og Tiden gikk sammen om å selge noen av sine bøker gjennom bokklubbsystemet – ikke bare norske, men også oversatte utenlandske bøker, gjerne kjente forfattere og deres verker, som for eksempel den aller første utgivelsen, nobelprisvinneren Pearl S. Bucks «Den gode jord». Allerede etter kort tid hadde Den norske bokklubben 15 000 medlemmer, et tall som økte til 100 000 i 1969. I dag teller Den norske bokklubben 200 000 medlemmer. Suksessen ble fulgt opp med nye avleggere: Bokklubbens Barn i 1971 og Bokklubben Nye Bøker i 1976. Det ble en økonomisk vellykket basis både for eierforlagene og forfatterne. Det vil si for de forfatterne som lyktes å få gitt ut Månedens bok.

Etter hvert kom det flere varianter av bokklubber som førte til større boksalg, heftigere markedsføring og større interesse, både for litteratur og ikke minst forfatterne selv. Fenomenet «bestselgere» ble etter hvert sentralt, både som element i den gryende kjendisdyrkingen og i markedsføringen av litteratur. Et nytt paradigmeskifte kom med den digitale revolusjon i form av PC, internett og elektroniske medier i siste halvdel av 1990-tallet. Det endret så vel lesevaner som publiseringskanaler og bokomsetning. E-bøker og lydbøker er en del av de litterære tilbudene til leserne, selv om dette inntil i dag ikke har skapt den store ubalansen i det litterære kretsløpet. Bortsett fra ett forhold: forfatteryrket. Det er fremdeles forfatterne som skriver bøkene, men det er en markant forskjell fra tidligere: Det har blitt så mange flere som skriver bøker og får dem utgitt. Det teknologiske skiftet på 1990-tallet med PC, internett og digital kommunikasjon har gjort det betydelig enklere både å skrive, innhente informasjon og publisere. Den som er villig til å betale og vil gi ut en bok, kan gjøre det. Et kuriøst eksempel er den kolossale økningen i antall forlag. De fleste kjenner navnene på fem til ti norske forlag, men realiteten er at det i dag finnes innpå 13 000 forlag i Norge. Hvordan? Over 95 prosent av disse er såkalte enboksforlag. Enhver som gir ut en bok, må legge seg inn i ISBN-registeret, det internasjonale registreringssystemet for bokutgivelse. Den som har skrevet en bok og vil gi den ut, blir registrert både med et boknummer og, slik statistikken forteller, som forlegger. Og i de aller fleste tilfellene ender det som et enboksforlag og en enboksforfatter. Problemet for den som skriver bok og gir den ut på eget forlag, er omsetning. Distribusjonsnettet for bøker er ganske rigid, og bokhandlene ønsker sjelden eller bare unntaksvis å ta inn bøker fra ukjente

enboksforlag. Fenomenet er så langt ingen trussel mot noen av de tre bærebjelkene i det litterære kretsløpet. Snarere viser det at mange flere er opptatt av litteratur – ikke minst fascinasjonen ved bok, lesning og selvsagt skriving. Den teknologiske utviklingen fra siste halvdel av 1990-tallet har også hatt innvirkning på selve bokomsetningen. E-bøker og nettsalg har stilt bokhandlene i en konkurranseutsatt posisjon. Antall bokhandler har gått ned, kjededannelse har overtatt for de frittstående bokhandlene, og forlagene har gått direkte inn i selve omsetningsleddet ved å kjøpe opp bokhandler. Tre av største forlagene – Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm – dominerer nå bokhandlene i Norge. Gyldendal eier Ark, Aschehoug har kjøpt opp Norli Libris-gruppen og Cappelen Damm er sterkt inne i Tanum. Det er ingen overdrivelse å hevde at bokbransjen, i likhet med dagligvarehandelen, har gjennomlevd og fremdeles gjennomlever store endringer.

FORMIDLINGSHISTORIKK

Litteraturanmeldelse og dagskritikk av nye bøker har vært en av de viktigste bærebjelkene i kulturjournalistikken i norske dagsaviser. Bokanmelderiet har lange tradisjoner, helt tilbake til tidlig 1800tall. Forfatterne selv har ofte vært hentet inn som anmeldere i de store riksavisene. Men også region- og lokalaviser har holdt seg med en eller flere bokanmeldere. Denne formidlingen har stått sterkt. Men de omfattende endringene på 2000-tallet som papiravisene har gjennomlevd og fremdeles står oppi, har gått hardt ut over den tradisjonelle dagsanmelderjournalistikken. Mange aviser, særlig lokal- og regionavisene, har verken bokanmeldere eller bringer omtaler av ny litteratur, samtidig som de største dagsavisene har skåret radikalt ned på anmeldelser og bokomtaler. Den faglige litteraturkritikken – i motsetning til bokanmeldelse og dagskritikk – står vanligvis skolerte litteraturvitere for. Den er forbeholdt litteratur- og kulturmagasiner og tidsskrifter. Denne formen for litteraturformidling når sjelden ut til den vanlige leser, men har fremdeles sin plass i det litterære kretsløpet. Det er ikke for sterkt å si at vi har gjennomlevd en medial revo-

lusjon de siste tiårene, spesielt etter tusenårsskiftet. Internett og en utvidet fjernsynsvirkelighet har åpnet for nye formidlingskanaler som har skapt både endrede lesevaner og nye publiseringsformer. Dette har også innvirket på litteraturformidling, som gradvis har blitt en del av underholdnings- og showindustrien. Forløperne til dagens litteraturformidling kan vi spore tilbake til bokmesser som har vært arrangert i mange lokalsamfunn rundt om i landet. Den lokale bokhandelen i samarbeid med bibliotek og for eksempel det lokale Folkeakademiet har gått sammen om å presentere høstens bokutbud. Moss kan skilte med et av de lengstlevende. Helt siden 1954 har det vært arrangert bokkveld, der et knippe forfattere har blitt intervjuet fra scenen i byens tradisjonsrike Parkteateret i regi av byens bibliotek, Norli Gruppen og Moss Avis. Opptakten til dagens bokshow og festivaler skjøt fart da NRK startet en norsk variant på fjernsyn her hjemme etter mønster fra fransk TV med Bernard Pivot og hans program «Apostrophe». Med den kunnskapsrike forlagsmannen og litteraten Brikt Jensen i samtale med forfattere, ble bokprogrammet «Bokstavelig talt» et svært populært litteraturprogram i NRK Fjernsynet fra 1984 til 1990 – et kulturprogram som på sett og vis ble inspirasjonen for dagens boksamtaler og bokbad. Akkurat denne typen litteraturformidling i norske bibliotek og litteraturhus skriver seg først og fremst fra arrangementene som ble startet i 1991 i regi av Bokklubben i de gamle lokalene i Torggata Bad i Oslo. Disse ble omgjort til utestedet Rockefeller med sal og scene. Der fungerte journalisten Gerhard Helskog som bademester, eller som han ble kalt, bokbader, fordi man befant seg i et tidligere bad. Fra 1996 tok NRK over det stadig mer populære konseptet, først med Eva Bratholm som bokbader, deretter med

Anne Grosvold. Disse bokbadene holdt fram helt til 2004, og kan trygt sies å ha dannet mønster og skole for denne typen litteraturformidling. Denne formen for litteraturpresentasjon, der en forfatter samtaler med en formidler eller intervjuer, har blitt svært populært – både som enkeltforestillinger eller som del av litteraturfestivaler. Antall litteraturfestivaler som har blitt etablert de siste tiårene forteller sitt: De er tallrike. Her møter publikum forfattere som enten selv forteller om sine bøker eller blir intervjuet om sin nye bok eller sitt forfatterskap, ofte sammen med en bokbader. For dagens forfattere har denne formen for markedsføring nærmest blitt en nødvendighet. Når leserne i motsetning til tidligere møter forfatterne gjennom TV, bokbad, intervjuer og i andre ansikt-til-ansikt-sammenhenger, innebærer det at forfatteren i like stor grad som tekst, bok og litteratur blir temaet i formidlingen. Spesielt de siste årene med debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen, blir det fokusert mer på forfatteren selv og utenforstående forhold enn på selve verket. Da er vi inne på to helt ulike lesemåter – to tradisjoner som dypest sett står i motsetning til hverandre: på den ene siden den tekstorienterte lesemåten, gjerne kalt nykritikken der teksten selv analyseres, og på den andre siden den positivistiske eller litteratursosiologiske lesemåten der forhold rundt, om og utenfor forfatteren og verket blir det viktigste. Her, som så ofte ellers, gjelder etter min mening regelen om at en sammensmelting av de to lesemåtene gir den mest meningsfylte formidlingen.

GOD OG DÅRLIG LITTERATUR

En bokanmelder og litteraturformidler må være en god leser. Det innebærer bred leseerfaring og en viss innsikt i de vurderingskriteriene som gjennom århundrers tradisjon har blitt grunnfestet som målestav på den såkalte kvalitetslitteraturen. Det er i seg selv et alltid tilbakevendende diskusjonstema: Hva er god litteratur og hva er dårlig litteratur? Og hvis det finnes noen skiller – hva skal man formidle? Som vi har sett er det umulig å få lest all den litteraturen som utkommer hvert år i Norge. Skal man velge, blir det aller første spørsmålet som melder seg dette: Hva slags type litteratur skal man forsøke å orientere seg i med tanke på formidling? Tradisjonen har vært knyttet til den såkalte skjønnlitteraturen, eller kvalitetslitteraturen, ofte kalt lødig litteratur eller den «høye» litteraturen, i motsetning til populær-, underholdnings-, kiosk- eller triviallitteratur, altså den «lave» litteraturen. Tidligere var det for eksempel utenkelig å finne såkalte serieromaner for barn og ungdom av typen Hardyguttene og Frøken Detektiv i folkebibliotekenes samlinger. Disse bøkene ble vurdert som kiosklitteratur av lav eller ingen

kvalitet, og var ikke litteratur å anbefale barn. Det samme gjaldt kriminalromaner, seriebøker i pocketformat eller ukebladsromaner. I skolen var det likedan – triviallitteratur hørte ikke hjemme der. Mye har endret seg i løpet av de siste tiårene, mye takket være Morgan Kane-bøkenes enorme popularitet fra tidlig 1980-tall. Da vant triviallitteraturen innpass som studieobjekt ved litteraturstudier ved universitetene, ikke minst fordi litteraturforskerne fant det interessant ut fra litteratursosiologiske betraktninger å finne ut noe om folks lesevaner, og hvorfor eksempelvis Morgan Kane-serien og kriminallitteraturen var sjangre som slo så ettertrykkelig an. Slik ble triviallitteraturen mer stueren og akseptabel. Et gjenkjennelig trekk ved triviallitteraturen eller underholdningslitteraturen er at den benytter seg av narrative eller fortellertekniske sjablonger og klisjeer. Den preges også av stereotype personer og plott. Nyere forskning på barns lesevaner viser heldigvis at lesning av triviallitteratur neppe demper leselysten – snarere det motsatte. Det er viktig å akseptere barn og unges personlige preferanser. Det er lett å glemme at den aller første gleden ved litteratur gjerne kommer ved hva du selv har lyst til å lese, ikke hva du burde lese. Vurdering av litteratur er ikke matematikk med objektive, klare kriterier. En litterær tekst kan ikke måles eller veies. Til syvende og sist har vurdering å gjøre med personlig smak. Likevel har vi noe å støtte oss til. Skillet mellom høy og lav litteratur, mellom kvalitet og ikke-kvalitet, er skapt av lange, ja, århundrers overleverte tradisjoner. Likevel er det ingen som med få ord kan gi en klar definisjon på hva god litteratur er. Akkurat som for kunstbegrepet. Hva er god kunst, og hva er dårlig kunst? En trent leser kan kanskje finne støtte i det som det kloke mennesket svarte da hun en gang ble spurt om å definere hva god kunst er: «Å definere hva en elefant er,

er vanskelig, for ikke å si umulig, men ser jeg en, vet jeg øyeblikkelig at det er en elefant. Slik også med god kunst.» Det spesielle med den gode fiksjonsteksten og kunstnerisk høyverdige litteraturen er at den alltid vil ha et element av noe nesten udefinerbart i seg, den gåtefulle rest, som Jan Kjærstad kaller det. Eller de klassiske verselinjene som Johan Sebastian Welhaven formulerte for over 150 år siden i diktet «Diktets ånd»: Hva ei med ord kan nevnes I det rikeste språk Det uutsigelige Skal diktet røpe dog La meg likevel antyde hva som særmerker kvalitetslitteratur. Det første er at teksten har estetisk verdi. De anerkjente amerikanske litteraturforskerne Wellek og Warren gir en hendig og anvendelig definisjon når de sier at et litterært kunstverk må betraktes som en helhet av tegn, eller strukturer av tegn, som tjener et særlig estetisk formål. For å få leseren med seg, må forfatteren ta i bruk et knippe litterære virkemidler. Uten disse vil ikke leseren bli med på ferden inn i teksten, enten det er en novelle, et dikt, et skuespill eller en roman. I romanen «Si bare ett ord» (2017) av Pål Gerhard Olsen lar han hovedpersonen, den litteraturinteresserte anleggsgartneren Vegard, si kloke ord om dette: «The suspension of disbelief er et nøkkelbegrep. Opphevelsen av mistro. All lesning ble påbegynt med en knivsodd skepsis. Hva er nå dette for noe? For forfatteren er det da om å gjøre å file bort mothakene. Få leseren til å strekke hendene i været

og gispende si: Jeg gir meg. Du har snurret meg rundt lillefingeren. Jeg er din. Med hud og hår.» Et annet sentralt trekk ved skjønnlitteraturen er gjenkjennelighet – forfatterens evne til å skape en opplevelse av virkelighet i teksten. Dette kalles litteraturens mimetiske kraft – altså når en skildring blir så levende og medrivende at vi ikke vet om det vi leser er vår egen erindring eller opplevelse, eller om det er forfatteren som skaper den. For en tid siden mottok jeg et brev fra en fjern slektning på 99 år som beskriver akkurat dette. Han vokste opp i Oslo på 1920–1930-tallet, og kjente byen godt. I brevet forteller han dette: «Når en forfatter beskriver en naturopplevelse eller et bestemt sted, vil da denne beskrivelse gi meg en lignende opplevelse? Spørsmålet stiller jeg fordi jeg for en god del år siden leste et par bøker av Saabye Christensen hvor han beskriver nøyaktig steder i Oslos vestkant fra Solli plass, langs Bygdø allé etc. over St. Hanshaugen og ned til Jernbanetorvet. Min forestilling og erindring av disse steder var sterke egenopplevelser, så da jeg leste romanen, var jeg ikke sikker på om inntrykkene stammet fra Saabye Christensen eller meg selv.» I tillegg er det viktig at en god litterær tekst preges av rikt, klart og personlig språk. Et sentralt virkemiddel er metaforikk som svinger unna klisjeer, ofte original ordbruk som evner å fange og fengsle leseren. Språket holder seg unna stereotype formler og sjablonger. I stedet må forfatteren ha et kunstnerisk sikkert grep om språkets metaforiske kraft. For å konsentrere mening i språk, samtidig som man ønsker flertydighet eller konnotasjoner, skaper forfattere, og spesielt lyrikeren, språkbilder. De ord som lyrikken i særlig grad gjør bruk av, er troper og figurer. Troper er språkbilder på ordnivå, mens figurer er språkbilder på setningsnivå. Ved hjelp av tropene og figurene

får ordene en poetisk styrke og ladning som gjør dem mangetydige og rike. Et ord med flertydighet er en konnotasjon. Det motsatte er entydige ord, altså denotasjoner. Troper eller språkbilder er konnoterende. Noen av de viktigste tropene og figurene er disse: Personifisering: Når abstrakter menneskeliggjøres og antar menneskelig skikkelse, kaller vi det personifisering, for eksempel dette: Asiatisk i velde er angsten (Tom Kristensen) Personifisering skiller seg lite fra besjeling, og defineres som konkreter som får menneskelige egenskaper. I Rolf Jacobsens dikt «Myrstrå vipper» bruker han besjeling: Myrstrå vipper, bøier sig mot øst og vest og hvisker. Simili er en sammenligning mellom to ledd ved hjelp av sammenligningsordene er som/er lik/som. Her er noen eksempler som viser at det ikke bare er i litterære sammenhenger at simili blir brukt. Dagligtalen har mange slike uttrykk som opphavelig har vært friske språkbilder, men som er så mye brukt at de har mistet sin originalitet. De er blitt klisjeer. Du er som en underbar rose

Opphavelig er dette en kjent verselinje fra visedikteren Evert Taube, der sammenligningen antagelig oppfattes som en klisjé. I dagligspråket vi bruker, er det som oftest klisjeer vi møter. Som denne: Hun sprang som et olja lyn gjennom korridoren Dette er et simili som har mistet sin opphavelige billedskapende kraft. Lilly, du er som en nyss utsprungen frelsesarmesoldat! Originalt simili sagt av Herman Wildenvey i en privat sammenheng. Nu slikker solen, - som en dyremor den våte ungen sin, en snebar jord Dette er hentet fra et Nordahl Grieg-dikt med original similibruk. Dette siste similiet må i tillegg også betraktes som en besjeling, der solen får menneskelige eller dyriske egenskaper. Døden kan flamme som kornmo Starten på Nordahl Griegs dikt «De beste» kan betraktes som simili, men rommer også en personifisering. Litt mer avansert blir språket når forfatteren tar i bruk metaforer. Metaforens kjennetegn er en sammenligning mellom to ledd uten

hjelp av sammenligningsord eller der det ene leddet blir satt i stedet for det andre. Du er en virvelvind Han var en løve i debatten Eg er ein båt Havets hest Du var vinden O jord, du herlige blodappelsin Tulipanens øye April er en hvitbandasjert pasient Jeg forlot det bevingede bord midt i et vassdrag av glede! Hun lignet en tapt filipine hvis noen kan ligne en sånn Dette er eksempler hentet fra lyrikken. Men prosaen kan også romme slikt billedspråk. Da får teksten poetiske eller prosalyriske kvaliteter. En sjelden kombinasjon av ulike troper skaper Karl

Ove Knausgård i romanen «Ute av verden» (1998). Her er et lite utdrag fra romanen: Dagen var en sjakt i natten, et dike mørket langsomt fylte opp. Men så snudde det jo, så var det dagen som ekspanderte og tålmodig skjøv mørkets to vegger stadig lenger fra hverandre. Sakte ble himmelen åpnet og lyset flommet inn, mer og mer lys utover våren, til mai, da mørket var så svekket at det bare maktet å gjøre hevd på en times tid rundt midnatt. Lik en aldrende far, tenkte jeg, han ligger på soverommet og skal dø, i huset brer lettelsen seg, han er så svak. Likevel mobiliserer han alt han har av krefter og står opp, én gang i døgnet kommer han inn til de andre for å spise, blek og visnet sitter han der. Men det er nok. Fortsatt er det frykt rundt ham. Først når han igjen ligger i sengen, våger de å heve stemmene. Og det skjer oftere, turene hans blir kortere og kortere, til han en dag ikke makter mer og de får huset for seg selv. Alle hjerter gleder seg. Han skal dø. Men dør han? Nei, han dør ikke. Han samler krefter. Styrken hans vokser. Han viser seg i døren, det er høst, luften kjølner, han blir sterkere og sterkere, snart er han der hele tiden, midt iblant dem, og de bøyer seg, igjen må de bøye seg. Utdraget fra Karl Ove Knausgårds roman rommer flere typer troper og figurer. Hovedgrepet er personifisering. Setningen «Lik en aldrende far, tenkte jeg, han ligger på soverommet og skal dø» er en typisk personifisering. Det abstrakte begrepet dagen overføres på mennesket ved bruk av det personlige pronomenet han for deretter å sammenlignes med en aldrende far. Sammenligningen er et simili hvor sammenligningskonjunksjonen lik blir brukt.

Vil du lese resten? «Litteraturformidling» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no