Antatt skyldig – Les begynnelsen her!

Bjørnen sover, bjørnen sover ...

Inne i det billige kostymet – liket av en ung, narkoman mann ... ... han er ikke farlig ...

... bare vi trår varlig ...

Verken bjørnen eller dukken kunne fortelle om det uhyrlige som hadde funnet sted denne varme sommerkvelden ... men man kan jo, men man kan jo, aldri være trygg ...

På stuegulvet – en knivstukket kvinne.

I trappa opp til andre etasje, på det øverste trinnet: Liket av en ung, narkoman mann, iført et latterlig bjørnekostyme. En blodig kniv mellom bjørnelabbene.

Noen få meter borte, bak en lukket dør: To døde barn.

Den uerfarne etterforskeren Stig Motland hadde fått en enkel oppgave i fanget: Han skulle bare ferdigstille en rapport som beskrev det øyet så. Det alle var enige om hadde skjedd: En ruset person hadde trengt seg inn i et hjem, mens mannen i huset var borte.

Drept en mor og hennes to små døtre. Satt en overdose på seg selv. Ringt sin søster, før han døde.

Stig Motland fikk ikke sove om natten: Tenk om ikke alt var som det så ut som?

ISBN 978-82-8330-289-9

9 788283 302899

antatt skyldig

Noen trinn nedenfor – en sønderrevet dukke med sorte, knappeøyne, men, blodet på dukkeklærne var ekte ...

En stor, hvitmalt villa utenfor Stavanger.

Kjell Arvid Nilssen

Øverst i trappa satt en brun bjørnekledd skapning, lett foroverlutet, støttet seg mot veggen ...

Kjell Arvid Nilssen

T AT N T A

skyldig

«En av høstens soleklare favoritter!»

Simen Ingemundsen, Randaberg24

KJELL ARVID NILSSEN er oppvokst i Sørreisa i Troms, men har bodd i Tønsberg i en årrekke. Han har tidligere utgitt: Kjærlighet og død på boreriggen Oil Finder (2007) og Venninnepakten (2009).

Antatt Skyldig er hans debutroman innen klassisk Krim.

ANTATT SKYLDIG … når marerittet blir virkelighet …

Kjell Arvid Nilssen

2020

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2020 ISBN: 978 82 8330 289 9 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: 80 g FSC Munken Print Cream 1.5 Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Illustrasjon omslag: Hermod Nikolai Nilssen Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

TAKK til slekt og familie for bidrag underveis i denne lange prosessen!

TAKK til Hermod Nikolai Nilssen: Bokomslaget er basert pĂĽ han skisse.

TAKK til forlaget, og ikke minste redaktør/ forfatter Frode Eie Larsen for verdens beste skrivekurs!

3

4

Øverst i trappa satt en brun bjørnekledd skapning lett foroverlutet, støttet seg mot veggen … … bjørnen sover, bjørnen sover …

Inne i det billige kostymet – liket av en ung, narkoman mann … … han er ikke farlig …

Noen trinn nedenfor – en sønderrevet dukke med sorte, falske knappeøyne, men, blodet på dukkeklærne var ekte … … bare vi trår varlig …

Verken bjørnen eller dukka kunne fortelle om det uhyrlige som hadde funnet sted denne varme sommerkvelden … men man kan jo, men man kan jo, aldri være trygg …

5

6

Kapittel 1 Et sted på Vestlandet – Hva skjer når vi dør, mamma? Blir alt helt stille da? Like stille som når jeg ikke må bråke fordi du skal høre på værmannen?

– Ja, Leo. Helt stille.

– Hele tiden? Alltid?

– Ja.

– Hvorfor må vi dø, da?

– Alle må jo dø når de blir gamle.

– Jeg også?

– … ja.

– Kanskje jeg heller bare skulle fortsatt å bo i magen din, mamma …

Stillhet.

– Moffa er ikke død ennå, og han er kjempegammel!

– Moffa er ikke som andre.

– Men, hva med de andre som ikke blir gamle, hvorfor dør de da?

– De dør fordi de blir syke, eller kanskje kommer de ut for en ulykke.

– Hva med de andre, da? De som dør likevel, mamma?

– De … bare dør.

7

– Hæ?

– Kanskje noen gjør ting med dem, slik at de blir borte …

– Finnes det noen som gjør det, da?

– Ja. – Men, har de lov til det da, mamma?

– Nei.

Stavanger sentrum Den tolv år gamle jenta hadde akkurat lukket håndveska da hun kjente et hardt grep rundt den høyre armen. Panikken for gjennom henne da hun kikket opp på ekspeditrisa.

– Slipp meg! Jeg vil hjem til mamma!

Jenta sprellet og forsøkte å vri seg ut av grepet, men den kraftige kvinnen hadde ingen problemer med å slepe henne bort til kassa.

Et par andre kunder betraktet opptrinnet nysgjerrig.

– Bare ro deg ned, jente.

Kvinnen plukket opp telefonen med den ledige hånden. Slo et nummer, det var ikke første gangen.

– Har en ilter liten kunde til dere i dag også. Sender dere noen?

Nei, vi går ingen steder.

Den butikkansatte la telefonen på disken.

– Bare hold hendene i ro, lille venn.

Jenta var helt urørlig.

Jeg skulle ikke gjort det! Visste at det kom til å gå galt, men alle de andre jentene har jo slike ting, og vi har ikke råd …

Fem lange minutter senere sto en politimann i døra.

– Aslak! Så hyggelig å få besøk av øvrigheta!

Den uniformerte mannen nikket til kvinnen, smilte gledesløst.

Denne delen av jobben kunne jeg vært foruten.

8

Han gikk bort til jenta, så det forskremte blikket hennes.

– Hva heter du da, jenta mi?

– Jeg er ikke jenta di, kom det raskt tilbake, og mannen smilte skjevt.

Hun har tæl …

– Nei, det kan godt stemme, men et navn har du vel?

– Ada Lind.

– Hvor gammel?

– Tolv.

Aslak Myklebust ristet på hodet, hun var jo bare ungen, men høy for alderen. Han satte seg på huk ved siden av henne. Så redselen i de oppspilte øynene.

– Bare slapp av, vi skal bare se hva du har samlet i den fine veska di. Og lommene.

Et halvt minutt senere lå fem gjenstander på disken. Ingen av dem var betalt for.

– Du skjønner vel at vi må ringe mamma og pappa?

Ansiktet til den lille jenta fikk et forskrekket uttrykk. Tårene spratt.

– Nei, ikke gjør det! Vær så snill! Mamma kommer til å bli så …

Jenta gråt stille, de spinkle skuldrene ristet svakt. Politimannen så bort.

– Kanskje vi ikke trenger å gjøre det da, denne gangen, hvis du bare forteller hvordan disse sakene havnet i veska di.

Jenta tørket tårene, så på ham med røde øyne.

– Jeg gikk bare rundt i butikken, med veska åpen, så dunket jeg borti alt dette, slik at det bare falt oppi …

Han så inn i de utgråtte øynene, jaggu ser hun ut til å tro på det hun selv sier! Politimannen lo.

– Akkurat som da de tre røverne valset rundt i bakeriet i Kardemomme by?

Han stirret inn i det uforstående barneansiktet.

9

– Du lover å aldri finne på noe slikt mer? Ikke fortelle eventyr til oss voksne?

Jenta nikket gjentatte ganger. *** Ada Lind sprang bortover brosteinene, og lyden fra de klaprende skosålene kastet ekko mellom de trange husveggene.

Aldri mer gjøre noe galt! Den store politimannen var skikkelig skummel! Tenk hvis mamma hadde fått vite om dette? Da hadde jeg ikke fått lov til å begynne på treninga.

Jenta løp til hun kjente blodsmaken i munnen. Stanset og hev etter pusten. Så seg tilbake. Hadde ikke penger til bussen hjem, men det gjorde ikke noe. Ikke gjøre noe galt, for da kommer den store politimannen tilbake …

10

Kapittel 2 Cirka ett år senere. Stavanger politikammer Aslak Myklebust satt bak pulten. Trommet med fingrene på den slitte overflata. Foran ham satt en representant for barnevernet og en lærer. På en stol på gangen satt en tretten og et halvt år gammel jente. Ventet.

Den siste halvtimen hadde læreren informert politimannen om sine bekymringer for jenta utenfor. Barnet hadde forandret seg mye i løpet av det siste skoleåret. Blitt stille. Smilte sjelden. Fulgte ikke med i timen. Ville ikke lenger kle av seg i dusjen. Jøss, det kunne vært meg, eller hvem som helst de snakker om, på den alderen …

– Hvis det er greit, vil jeg gjerne oppsummere hva hun har betrodd meg i denne saken.

Læreren skulle til å fortsette, da politimannen brøt inn.

– Jeg tenker det er best at jeg hører det fra jentas egen munn.

– Dette skulle vel, strengt tatt, vært et tilrettelagt avhør ved et av barnehusene …

Han betraktet personen som hadde uttalt seg. Representanten fra barnevernet fingret med bilnøklene hun holdt i fanget.

– Jenta er da ikke noe barn, er hun ikke snart fjorten?

Politimannen lot blikket vandre mellom de to kvinnene foran seg.

– Hun er ikke fylt fjorten ennå, informerte læreren, og kastet et blikk mot døra.

11

– La oss nå i første omgang se om dette er noe å ta videre, sa politimannen med myndig stemme. Han så de to kvinnene veksle blikk.

– Som oftest koker slike saker ned til løse rykter og sensasjonsjakt!

Han satte blikket i læreren.

– Bare hent henne inn, husk å ta med stolen!

Læreren reiste seg raskt og gikk mot døra.

– Husk nå at det er jeg som står for snakkinga, sa politimannen høyt.

Så satt jenta mellom de to kvinnene.

– Hva heter du, da?

Jenta så ham i øynene.

– Ada Lind, sa hun høyt, og han smilte.

– Vi har visst truffet hverandre før, har vi ikke?

Han lente seg tilbake i stolen. Så de to kvinnene veksle nye blikk.

– Vet du hvorfor du er her?

Jenta nikket.

– Hva har du å fortelle oss da, Ada?

Politimannen lente seg helt opptil jenta. Støtte albuene på pulten. Adas blikk vinglet fra den ene til den andre. Hun kremtet.

– Altså … når jeg står tett inntil treneren min, da tar han på meg og sier rare ord som jeg ikke vet hva betyr … og …

Politimannen brøt henne av.

– Hvor er du når dette skjer?

Jenta bet seg i underleppa. Klødde seg på halsen.

– Jeg er på trening i fekteklubben.

– Og, denne mannen, han er treneren din?

– Ja.

Politimannen lente seg bakover.

– Når er det han står tett inntil deg?

12

– Når han skal vise meg hva jeg skal gjøre, for å gjøre ting riktig.

– Da er det vel slikt som hører med til jobben hans?

Jenta svarte ikke. Hun klødde seg i panna denne gangen.

– Og, disse ordene du ikke forstår, det er kanskje slike ord som man bruker i den sporten?

Ada svarte ikke. Stirret ut av vinduet.

Jeg gikk bare rundt i butikken, med veska mi åpen, så dunket jeg borti alt dette, slik at det falt oppi … Barnet så på ham, som om hun selv trodde på det hun sa. Akkurat som de tre røverne i Kardemomme by?

– Jeg tenker vi sier det holder, Ada Lind. Ble vi ikke enige om ikke å fortelle eventyr til voksne?

Aslak Myklebust stirret på arkene som lå på pulten. Denne historien kan rett og slett ikke være sann! Han samlet sammen alle saksdokumentene og puttet dem i en skuff.

– Dersom politiet skulle følge opp saker som denne, kunne vi like godt legge ned all annen aktivitet. Saken er, fra politiets side, henlagt.

13

Kapittel 3 To–tre år senere. Stavanger. Søndag.

Leiligheten til Cato Bøe Cato Bøe satt i den nye, brune skinnsofaen med hodet til kjæresten i fanget. De så på en serie om det antikke Egypt, og ingen av dem hadde hatt behov for å si noe den siste timen. Cato brukte fingrene som kam. Kjemmet gjennom kjærestens tette skog av mørke krøller.

Masserte panna hans. Varlig og ømt.

– Fortsetter du slik, er hodepinen borte i løpet av fem minutter, garantert, sa kjæresten. Cato kunne se at han hadde problemer med å holde øynene åpne.

– Uansett, du pleier aldri å ha vondt i hodet, og nå har du ikke blitt noe særlig bedre på to uker.

Cato snakket med streng stemme. På TV-en viste de en animasjon om hvordan liket av en farao ble preparert for balsamering. Et rør ble kjørt inn nesegangen, og innholdet i hodet sugd ut.

– Lov meg at du ikke gjør det samme med meg, sa kjæresten, leende. Cato lugget ham.

– Ikke noe å spøke med, du burde heller få ut fingeren og booke den legetimen.

– OK da, i morgen ringer jeg Naheed. Lover!

– Naheed?

På TV-en fylte de faraoen med et slags salt for holde den døde 14

kroppen intakt for etterlivet.

– Ja, Naheed, den nye fastlegen min. Tror hun er fra Iran. Har bare truffet henne én gang, men hun virker dyktig. Ny lugging i hårlokkene.

– Bare hold fingrene av fatet!

– Skal i hvert fall forsøke, men kan ikke love noe …

Denne gangen var det Cato som lo.

– Akkurat det tror jeg vil gå ganske så bra, pus.

Så ble ansiktet alvorlig.

– Jeg har fri i morgen, så jeg følger deg dit.

Neste dag. Stavanger sentrum Cato Bøe kunne ikke sitte rolig. Han travet fram og tilbake. Kikket på klokka. Stirret på døra. De tre øvrige personene på venteværelset hadde begynt å kaste lange, irriterte blikk på ham. Han brydde seg ikke. Så gikk døra opp, og kjæresten kom ut.

– Hva sa hun?

– Vi skal vente og se –, hun mente det bare var en vanlig hodepine …

Cato tok begge hendene hans, og i sideblikket så han en av pasientene himle med øynene.

– Og så?

Kjæresten viste en resept på et kraftig medikament. Da slapp Cato hendene hans, gikk bort til døra og åpnet uten å banke på.

Han så at den kvinnelige legen var i ferd med å reise seg. Skulle vel rope inn neste pasient – her gikk det unna!

– Skjønner du ikke noe? Har du ikke sjekket bakgrunnen hans?

Sende ham ut med en eske hodepinetabletter!

Cato stirret inn i det uforstående blikket, ventet til hun skjønte hva han siktet til.

15

– Gutten har aldri vært hos lege før! Aldri! Er ikke en av disse NAV-parasittene dine! Fatter du?

– Jeg kan ikke bryte taushetsplikten min overfor vennen din, men det jeg kan si er at vi har diskutert tilfellet inngående og kommet til at vi velger å avvente …

– Dette kan du komme til å angre, sa Cato Bøe rolig.

16

Kapittel 4 Cirka to uker senere. Cirka kl. 13:00. Stavanger, Ullandhaug. Leiligheten til Naheed og Heydar Ghanemifard. Ordvekslingen foregår på farsi De satt tett inntil hverandre og drakk god persisk te mens de nøye voktet den to år gamle datteren som stabbet rundt på stuegulvet.

– Jeg synes hun ligner mer og mer på deg, kjære, sa Heydar Ghanemifard.

Han la armen om sin hustru.

– Det skulle da ellers bare mangle, hun hadde slett ikke kledd det frodige skjegget ditt!

Mannen lo lenge og hjertelig. Barnet lente seg inntil bordkanten, rasket til seg fjernkontrollen i en effektiv lynaksjon, og løp så raskt de korte beina klarte mot kjøkkenet.

– Jeg er blitt godt kjent med noen på jobben.

– En mann?

Hun merket det skarpe blikket hans.

– Nei da, en hyggelig kvinne. Hun heter Kitty. Vasker på sykehuset.

– Norsk?

– Ja, men det er så fint å ha noen å snakke med. Det er jo bare deg og meg.

De stirret begge bort på Mahvash, lyset i livet deres. Hun hadde satt seg og begynt å leke med byggeklossene.

17

– Hva tror du hun tenker?

Naheed så spørrende på mannen sin.

– At hun skal bygge verdens høyeste tårn!

– Jeg synes vi skal ta henne ut av barnehagen, sa han plutselig.

Naheed svarte ikke. Det fine øyeblikket var ødelagt.

– Jeg går jo bare her hjemme, kan like godt passe henne.

Hun merket at han søkte øyekontakt, men hun vendte ansiktet bort.

– Tror du jeg liker å levere henne i barnehagen, Naheed? Tror du ikke jeg vet hva de tenker om meg – der kommer hushjelpa til legedama.

Naheed ristet på hodet. Gikk bort til klesskapet, det var tid for kveldsvakta. Høyre hånd famlet på hylla under taket. Fant hårbørsten.

Den var et forseggjort stykke håndverk i hardtre, med et lite, hjerteformet speil innfelt på baksiden. En bryllupsgave fra en av hennes utallige onkler. I en grasiøs bevegelse kastet hun det tykke, lange håret bakover og lot børsten pløye gjennom det i vante, sikre bevegelser. Tok på seg en kort jakke. Hijab.

– Kunne du ikke funnet noe annet å ha på deg – noe litt mer anstendig? Eller er det noen på jobben du pynter deg for?

Naheed stivnet – ordene sendte en ny bølge av skuffelse gjennom henne. Men, de kom ikke helt overraskende. Hun hadde sett forandringen komme. Gradvis. Sett hvordan den glade, rake mannen hennes hadde krympet de siste månedene. Følt på en voksende angst for de mørke kreftene han hadde gått og ruget på. Besluttsomt gikk hun bort til ham, grep hendene.

– Jeg vet at dette er en tung tid for deg, men jeg har det heller ikke så lett.

Hun lot ham finne blikket sitt.

– Jeg har jo akkurat begynt i deltidsjobben som fastlege, og i går fikk jeg vite at jeg hadde gjort en meget alvorlig feilvurdering av 18

en pasient. Trodde han bare hadde vanlig hodeverk, men det var noe langt mer alvorlig. Hun holdt blikket. Knuget de varme hendene.

– Nå ser det ut som om pasienten min kommer til å dø, og … jeg føler at det er min skyld.

Naheed hadde lukket døra bak seg da hun hørte lyden av hundre byggeklosser rase utover gulvet. Hun smilte anstrengt for seg selv: Gi voksne menn adgang til noen byggeklosser, så blir de som barn igjen!

19

Kapittel 5 Cirka to måneder senere.

Stavanger universitetssykehus Naheed gikk med en kollega på hver side av seg da hun så Kitty i enden av korridoren.

– Bare gå, dere, jeg tar kaffepausen her.

De to kollegaene forsvant ut av syne, og hun stanset opp ved vaskehjelpa.

– Kaffe?

– Som bestilt!

De gikk bort til den vanlige kroken. Ordnet to fulle kopper. Satte seg. Naheed løftet koppen til munnen, men satte den ned igjen.

– Har egentlig ikke lyst på kaffe, men trenger noen å snakke med…

– Ja?

Hun følte Kittys blikk på seg. Varmt. Oppriktig interesse.

– Alt er bare så vanskelig for tiden. Jobben …

Naheed kjente tårene sprenge på, men tok seg sammen. Jeg skulle stått på min egen mening. Kommer aldri til å tilgi meg selv.

– Og, hjemme … Det blir ikke bedre.

Naheed tok seg til ansiktet.

– Nå slår han meg nesten hver dag.

Fingrene strøk over kinnet. Laget med sminke klarte ikke å fjerne smerten. Hun så Kitty kaste håret sitt bakover i en brå bevegelse.

20

– Slikt kan man ikke gjøre i Norge! Du må gå fra ham. Forlate ham! Ta med deg ungen.

Naheed smakte litt på kaffen. Stirret henne i øynene.

– Det er ikke så lett å gjøre for en kvinne som meg.

Ettermiddag. Samme dag På veien hjem hadde Naheed tenkt mørke tanker. På den unge mannen som for to dager siden døde på operasjonsbordet. På all den offentlige skittkastinga mellom henne og overlegen. Og, ikke minst, tenkt på ektemannen: Heydar.

Tredje etasje. Naheed stanset opp et øyeblikk, på trappeavsatsen. Satte ned de to tunge handleposene. Det var tre uker siden Heydar hadde begynt å slå henne. Først med flat hånd på den skjulte delen av kroppen. Slik hun visste at noen av søskenbarna hans gjorde med sine kvinner når de fant det nødvendig. Hun fortsatte opp trappene.

Femte etasje. Nytt stopp – posene på gulvet. Tung pust. Nå var slagene krøpet opp til ansiktet, de små gulblå merkene. Der kjøttlaget var tynnest. Leppene dirret – Heydar, er dette deg? Hun hadde brukt en halv time på å sminke bort merkene før hun dro på jobb i dag. Naheed bøyde knærne, plukket opp bæreposene. Klakk– klakk–klakk mellom murveggene.

Så var hun der, sjette etasje. Hadde gått noen skritt bortover gangen da en nabokone hastig passerte. Sendte henne et forskremt blikk. Naheed bøyde hodet i skam – alt hadde gått så forferdelig galt …

Hun måtte banke på hos seg selv. Heydar hadde bestemt at hun ikke trengte egen nøkkel. Fra innsiden hørte hun den dype stemmen, fulgt av Mahvash viltre gledesutbrudd. Hørte tunge skritt, og døra gikk opp. Heydar hadde trukket seg flere meter tilbake, men den to 21

år gamle jenta sprang rett inn i mora.

– Mah! Så godt å se deg! Har du og pappa hatt en fin dag?

– Mamma!

Mahvash klatret oppover henne som en tindebestiger. Presset ansiktet inn i hennes. Naheed fikk satt ned plastposene før hun slo armene rundt den lille kroppen. Det ble nok for lite kontakt med andre barn, etter at de sluttet å ha henne i barnehagen …

– Du er sen, sa Heydar. Han sto, avventende, seks meter unna, med armene krysset foran brystet.

– Bussen var litt forsinket, og så var det kø i butikken.

Naheed forsøkte å smile. Bøyde seg og plukket opp de to posene med den ene hånden. Gikk mot kjøkkenet med barnet på armen.

– Nå skal det bli havregrøt med mye honning på! Hva sier du til det, Mah?

– Honni!

Naheed satte barnet og varene ned på kjøkkengulvet.

– Men først skal du se hva mamma har med til deg!

Hun stakk en hånd ned i lomma og tok opp en minidukke med rødt hår og norske bunadsklær. En liten papirlapp hadde hektet seg fast i dukkeklærne.

– Se, så fin den er!

Mahvash jublet. Heydar sto midt på stuegulvet, fulgte nøye med.

– Den har du fått til bursdagen din fra Kitty! Den snille dama på jobben som mamma har fortalt deg om … kanskje dukka også skal hete Kitty?

– Kitt!

Barnet hadde grepet dukka med begge hendene, svingte den rundt, og papirlappen rev seg løs. Seilte bortover gulvet. Naheed tok to raske skritt, bøyde seg ned og gjemte den i hånden.

– Hva var det der?

Ektemannen var borte hos henne, tvang henne til å åpne fingrene. Tok lappen.

22

– Jeg spurte, kvinne, hva er dette?

– Det er mobilnummeret til sjefen min.

– Hva?

Han så uforstående på henne, og hun så ansiktet forandre seg.

Visste hva som ville komme.

– Sjefen min har akkurat fått nytt nummer, og da jeg gikk fra jobben i dag skrev han det ned på lappen. Hvis det skulle være noe.

Heydar gikk bort til kommoden, grep sin mobil. Slo nummeret. Trykket for høyttaler.

– Hallo, svarte en mannsstemme, og Heydar holdt telefonen ut mot Naheed slik at hun skulle høre:

– Hallo?

Heydar slo av mobilen, la den tilbake på kommoden. Vendte seg mot sin hustru.

– Orospu! Orospu!

Heydar skrek ut ordet:

– Hore!

Han hevet armen og slo henne med flat hånd over siden av hodet. Hun ravet et par skritt bakover. Hørte barnet sette i et skrik.

– Denne gangen drar jeg, Heydar, og jeg tar med meg Mahvash, hvisket hun. Det pep i øret.

Naheed bøyde seg ned og plukket opp den stive jentekroppen.

Ungen trykket den lille dukka inntil seg.

Denne gangen er det ingen vei tilbake. Naheed vendte på hodet og så ryggen til ektemannen forsvinne inn i kjøkkenboden. Hun trakk hijaben over hodet, skjulte den skamfulle hårprakten. Så løftet hun jenta opp på armen. Hørte mannen, støyende, dra ut den ene skuffa etter den andre. Hun styrtet bort til døra. Vred låsen rundt.

Panisk. Rev opp døra – den slo ut i den folketomme korridoren. Hun hørte bevegelsene hans, han var på vei, som en tirret okse. Heydar grep Naheed i armen akkurat idet hun skulle til å slamre døra igjen bak seg. Uten et ord trakk han dem tilbake inn i leiligheten. Hun 23

sank sammen på gulvet. Hylte, som når et dyr går i fellen. Hørte ham lukke døra. Låse.

Naheed fortsatte å skrike. Hadde pakket det skrekkslagne barnet inn mot kroppen. Gjemt det bort fra den forferdelige verden.

Hun strevde med å komme seg opp på beina – vi må komme oss bort herfra!

Da smalt en gjenstand inn i ene siden av hodet hennes. Klipte av stemmen, som når en saks klipper over en tråd. Det var ingen saks. Det var en hammer. *** Heydar Ghanemifard la fra seg hammeren. Hendene skalv. Han betraktet de to på gulvet noen sekunder. Din hustru er utro. Din hustru vil forlate deg. Ta barnet ditt fra deg.

Hendene sluttet å skjelve. Jeg har ikke noe valg. Jeg må gjøre det jeg må for å beskytte familiens ære. Min ære.

Naheed hadde sunket i kne. Mannen tok barnet ut av de kraftløse armene hennes. Gikk på kjøkkenet og satte jenta i barnestolen.

– Du skal ikke bli norsk, Mahvash. Ikke bli en hore, som din mor.

Han gikk tilbake til sin hustru. Fortsatte å slå. Munnen. Ansiktet. Hodet. Munnen. Ansiktet. Hodet.

Død?

In sha’ Allah.

24

Vil du lese resten?

«Antatt skyldig» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Bjørnen sover, bjørnen sover ...

Inne i det billige kostymet – liket av en ung, narkoman mann ... ... han er ikke farlig ...

... bare vi trår varlig ...

Verken bjørnen eller dukken kunne fortelle om det uhyrlige som hadde funnet sted denne varme sommerkvelden ... men man kan jo, men man kan jo, aldri være trygg ...

På stuegulvet – en knivstukket kvinne.

I trappa opp til andre etasje, på det øverste trinnet: Liket av en ung, narkoman mann, iført et latterlig bjørnekostyme. En blodig kniv mellom bjørnelabbene.

Noen få meter borte, bak en lukket dør: To døde barn.

Den uerfarne etterforskeren Stig Motland hadde fått en enkel oppgave i fanget: Han skulle bare ferdigstille en rapport som beskrev det øyet så. Det alle var enige om hadde skjedd: En ruset person hadde trengt seg inn i et hjem, mens mannen i huset var borte.

Drept en mor og hennes to små døtre. Satt en overdose på seg selv. Ringt sin søster, før han døde.

Stig Motland fikk ikke sove om natten: Tenk om ikke alt var som det så ut som?

ISBN 978-82-8330-289-9

9 788283 302899

antatt skyldig

Noen trinn nedenfor – en sønderrevet dukke med sorte, knappeøyne, men, blodet på dukkeklærne var ekte ...

En stor, hvitmalt villa utenfor Stavanger.

Kjell Arvid Nilssen

Øverst i trappa satt en brun bjørnekledd skapning, lett foroverlutet, støttet seg mot veggen ...

Kjell Arvid Nilssen

T AT N T A

skyldig

«En av høstens soleklare favoritter!»

Simen Ingemundsen, Randaberg24

KJELL ARVID NILSSEN er oppvokst i Sørreisa i Troms, men har bodd i Tønsberg i en årrekke. Han har tidligere utgitt: Kjærlighet og død på boreriggen Oil Finder (2007) og Venninnepakten (2009).

Antatt Skyldig er hans debutroman innen klassisk Krim.