Belials inferno, les begynnelsen her!

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2017 ISBN 978-82-8330-16-56 Trykk Scandbook, Sverige Papir: 70 g FSC-Munken Print Cream 1.8 Omslagsdesign: Sats: eBokNorden as Omslagsfoto: © norr, Arend Trent, Victoria Kovelina, LivetImages / Shutterstock Satt med Adobe Garamond 12/17 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Av John Olav Oldertrøen

Belials Inferno En fantasyroman for ungdom

2017

Glitne er den tiande, av gullstolpar boren, med sølv, er taket tekt; der Forsete bur dei fleste dagar og stiller alle stridsmül (Grimnismül, vers 15) * Eld ser eg brenne austan um borg, d’er baunen som brenn, og bodstikka renn.

Herane kjem i hast setjande, eld dei kveikjer i konge-borgi.

(Grottesongen, vers 19)

4

DEL I Kaos

KAPITTEL 1

T

iden er noe dritt! Hvorfor må den gå så brutalt fort – når alt i livet er perfekt? Om bare kvelden kunne fortsette å vare i all evighet!

Frida gløttet raskt over mot Trym. Han merket seg nok blikket, for han snudde hodet mot henne og smilte. Å, det smilet! Gode, fine, deilige gutten min! Frida slakket på farten, selv om de allerede vinglet og syklet nesten uforsvarlig sakte. Månelyset var så vakkert, alt var så romantisk at hun følte det som om de var i en film. Endelig hadde han turt, endelig var det virkelig de to.

Frida stanset og satte føttene i bakken, gikk av sykkelen og satte den på støtten. Trym gjorde det samme, så omfavnet de hverandre. Hun lot ham klemme hardt, nøt å være så nær ham: Selv restene av klorlukt fra håret hans luktet deilig. Så frigjorde hun seg delvis fra grepet og ventet på munnen hans, på de deilige myke leppene, på den frekke, klønete og varme tungen.

Slik var det å smelte sammen, akkurat som den første gangen i oppkjørselen til Mina; de var ikke lenger to, men én, de var én eneste deilig sammenfiltret organisme i et lunt univers som bare var deres. Kunne det bare vare for alltid, dette øye6

blikket. Hun ville ikke slippe, ville bare være nær, være under huden hans: Han kunne få gjøre hva han ville med henne, alt ville bare være deilig, helt riktig.

Han beveget hendene forsiktig i sirkler over ryggen hennes.

Den ene hånden kom så vidt borti rumpa. Det kilte dypt i magen, hun elsket det, kjente på den stramme kroppen hans; ikke stopp! Jeg er din, jeg er din for evig og alltid!

Så ringte mobilen. Lyden til pappa. Shit. Frida sukket, frigjorde seg og tok mobilen opp fra lommen.

Faren hennes var lynende forbannet. – Unge frøken! Hva var det vi var enige om!?

– Unnskyld, pappa, det var bare så kult, men …

– Ikke noe men! Du har å innfinne deg så fort som overhodet mulig! Er det klinkende klart!?

– Jada, ikke vær så sint da! Herregud, jeg er jo …

– Ja, du er fremdeles bare 14 år, jenta mi! Det er fire år unna å være myndig, men nå er du allerede to timer forsinket! Du har brutt avtalen! Er du klar over hvor redd jeg og mamma blir! Hæ!?

– Jeg …

Trym knep sammen leppene. Frida lagde plaprebevegelser med tommel og langfinger med den ledige hånden.

– Du kommer hjem NÅ! Hvor er du? Er du med Trym?

– Ja. Vi er på gamleveien, like ved ham. Jeg kommer hjem nå. Slapp av!

– Det er nok det beste, ja. Nå, med en gang, er det forstått!

Har du drukket?!

Frida sukket høyt. – Herregud, pappa da … jeg kommer nå.

Greit? Og unnskyld, unnskyld, unnskyld!

7

Pappa brøt uventet samtalen. Frida kikket på displayet, geipet, og la telefonen tilbake.

– En gang blir vi gamle nok til å bestemme selv. Og da! Hun gikk bort til Trym igjen og sugde seg fast i halsen hans. Han lot henne gjøre det, hun nøt kjærtegnene før de satte seg på syklene igjen.

Frida insisterte på å følge ham litt lenger, bare for å avslutte kvelden på deres måte. Ingen skulle være mellom dem. Det var de to nå.

I det de hadde rundet nesten hele den slake svingen kom plutselig en skygge farende ut fra skogen og stilte seg foran dem. Begge bråbremset. En stor, mørk katt ble stående vel en meter foran dem, freste og viftet med halen.

Begge lo lettet og gikk av syklene igjen. Frida bøyde seg og gikk sakte mot katten, men idet hun var like ved den, freste den, hoppet ut i skogen og forsvant. Hun skvatt tilbake med et lite utrop. – OK, vi kan ikke tøye det lenger. Jeg må komme meg hjem før pappa blir gal. Kom her.

De omfavnet hverandre på nytt og kysset intenst og lenge, før de ble enig om å dra hver til sitt. Hun ble stående med den ene foten i bakken og vinke etter Trym som hele tiden kikket seg tilbake før han forsvant bak svingen.

En dag skal vi bestemme selv, tenkte Frida, og snudde sykkelen. En dag … der var katten igjen! Den satt midt i veien, og mye nærmere. Malte den? Det hørtes slik ut.

– Pus? Komme da pus?

Katten skakket på hodet, løftet en labb og slikket den. Frida smilte og gikk av sykkelen nok en gang. Denne gangen beveget hun seg sakte mot dyret med den ene hånden strukket frem.

Katten nølte og virket usikker, reiste seg og kikket på henne.

8

Øynene så mystiske og mørke ut. Frida gikk enda litt nærmere, katten strakte hals som om den ville lukte på hånden hennes, før hun kjente den fuktige, lille snuten mot fingeren.

Hun smilte enda bredere da katten gned kinnet inntil fingeren og hånden hennes. Så strøk den seg inntil leggen hennes før den ble oppmerksom på ett eller annet og stivnet i bevegelsene, helt inntil henne.

Frida gikk ned på huk og strøk den over en silkemyk nakke.

Katten var anspent, øynene var trill runde, og den stirret mot ett eller annet i skogen. Så kom det en lav knurrelyd fra den.

Frida frøs på ryggen, noen skyer gled foran månen og gjorde det mørkere. Hjem, hun måtte hjem nå. Katten freste. Det var noe der ute i mørket.

Frida reiste seg så langsomt hun kunne, forlot katten og satte seg på sykkelen mens hun voktet skogkanten. Katten hadde skutt rygg, freste og knurret, men nå virket alt helt vanlig.

Kunne det ha vært en elg, eller noe annet? Et stort rovdyr?!

Tusen skremmende tanker raste gjennom hodet hennes, men hun forsøkte å skyve dem unna, kvelden var fin, nei, perfekt, og nå skulle hun hjem! Hun sparket fra og fikk sykkelen i bevegelse, snudde seg og kikket: Katten jamret sårt og kikket etter henne, hva var …

Da skjedde det.

De var høye, brede, og bar kapper som så omtrent likedan ut som den slags plagg munkene var kledd i under middelalderen. Kutten var dratt langt ned over ansiktet, men selv om det fremdeles var godt månelys, var det umulig å se noe ansikt; alt var bare mørkt, fullstendig mørkt. Skikkelsene kastet heller 9

ingen skygge, det var som om de tviholdt på alt det mørke.

Hun kunne kjenne hvordan en isende kulde stod fra dem.

Frida ville skrike, men hun fikk ikke frem så mye som et pip. To av skikkelsene sperret veien foran henne, og da hun kastet sykkelen rundt, så hun at ytterligere to kom gående mot henne den andre veien. I et desperat håp kikket hun i retning av riksveien, med et inderlig ønske om at det skulle komme en bil, hva som helst; men håpet hennes brast, for også fra den retningen kom det to til av de mørkkledde. Bladene drysset fra trærne over dem, det var som om alt rundt dem frøs til is og døde, og det selv om det fremdeles var minst 10 varmegrader ute.

Angsten strømmet gjennom henne, hun mistet balansen, veltet, og landet forkjært på albuen. Det sved, hun kikket fort på den: Spisse, små steiner hadde skrapet en flenge i underarmen. Hun sparket sykkelen unna. Det var bare én mulighet.

Inn i skogen!

Frida karret seg på føttene mens hele kroppen dirret av redsel. Mennene, skapningene eller hva det nå enn var; de var helt tause, og de hadde omringet henne som en flokk ulver. Det var hun som var byttet!

Frida fiklet etter mobilen, fant den og holdt den frem. Stemmen hennes sprakk, hun var på gråten av redsel, men hun stotret likevel frem ordene: – Stopp! Jeg ringer politiet! Kom dere vekk, la meg være i fred!

Hun snudde seg mot hver av de tre retningene de kom fra, holdt telefonen truende frem, men det virket ikke. De fortsatte bare i det samme, langsomme tempoet – rett mot henne, uten et eneste ord.

10

Tårene sprengte seg frem, pulsen banket i halsen og ørene.

Hva i all verden var det som skjedde!? Frida kikket nølende mot skogen igjen. Det var så mørkt der inne, og så hun da, hun som aldri hadde vært mørkeredd. Men nå – det var bare truende, som om skogen hadde endret seg, blitt til en levende, mørk vegg. Hun måtte vente litt til, det kunne jo komme en bil, vær så snill: La det komme en bil!

– Hjelp, hvisket hun, mens hun la telefonen i lommen og rygget sakte mot skogkanten. Skikkelsene hadde kommet mye nærmere nå. Hun hadde ikke lenger noe valg. Frida ristet på hodet og kvalte små hikst mens tårene gjorde det vanskeligere å se, så snudde hun seg, tok fart og hoppet ut i skogen.

Det var vanskelig nok å løpe i skogsterreng i dagslys, og nå, selv om månen lyste klart, dempet de store trekronene for mye av det kjølige lyset. Så mange ganger hun og Trym hadde syklet forbi dette stedet. Så mange ganger de hadde stoppet her for å være sammen, hvorfor skulle det være så vanskelig nå? Steinrøysene! Hun måtte komme seg ut til området hvor det bare var stein i bakken! Da kunne hun løpe forbi de som sperret veien for henne!

Frida gråt mens hun løp. Grenene pisket henne, hun falt og reiste seg fort, turte ikke å stoppe og se seg tilbake. Armen sved og banket. Hun kunne ikke se dem, men hun følte at forfølgerne var der like bak henne, de var over alt i mørket, de var selve mørket!

Ferden stoppet brått da hun løp rett på fjellveggen. Desperat forsøkte hun å klore og finne tak i ett eller annet så hun kunne komme seg opp, men det gikk ikke; fjellet var helt polert og 11

fuktig, men hun ville ikke at det skulle være slik. Det kunne ikke være slik! Hun måtte opp, opp og vekk!

– Hjelp, pep hun, og forsøkte å se rundt seg. Ingenting.

Ingen bevegelser. Men hun kunne høre at noe nærmet seg.

Raskt fisket hun frem mobilen igjen, låste den opp og skulle til å taste 112 da det skjedde noe merkelig. Det var som om alt rundt henne begynte å bølge, ikke som en rytme, snarere som et kaos, og omgivelsene forandret seg på en måte som minnet om et kaleidoskop med uordnet mosaikk, en mosaikk hvor bitene sakte, men sikkert ble fylt av et absolutt mørke, et mørke som hadde en slik kulde i seg at hun stivnet helt.

Mer rakk hun ikke å få med seg før hun ble sugd bakover.

12

KAPITTEL 2

Ø

ynene var såre. Trym hadde klart å duppe av og sov en knapp halvtime før han våknet til den brutale virkeligheten. Han forsøkte forgjeves å holde fast ved den stadig gjentagende drømmen. En drøm hvor han og Frida igjen var inne i en mørk fjellhall, før mørket plutselig ble brutt opp av et glitrende lys som var inne i selve fjellet. Akkurat slik de to opplevde det i Midgardshallen. Den gangen var de bare venner.

Det hadde skjedd så mye i løpet av året som hadde gått. Neven i magen eltet og knep.

Trym sukket tungt og satt med brystet lent mot sofaryggen og stirret ut på ingenting. I skogen der ute, og kanskje også oppe i fjellene, var det nå letemannskaper og hunder som gjennomsøkte alt. Et helikopter hadde fløyet lavt og sakte forbi.

I løpet av formiddagen hadde himmelen blitt stadig gråere.

Tre timer hadde sneglet seg av gårde etter at politiet hadde gått. De hadde kommet i ti-tiden om morgenen, like etter at han hadde stått opp. De kunne ikke ha fortalt ham noe verre.

Han var den siste som hadde sett Frida. Hun kom ikke hjem i går kveld. Sykkelen hennes lå på gammelveien, men andre spor fantes ikke.

13

Etter å ha kommet seg over det første sjokket, fortalte han alt han kunne komme på. Om festen hos Mina, en av Fridas venninner som bodde i et stort hus med eget svømmebasseng.

Foreldrene hennes var på reise, og festen hadde vært planlagt lenge. Han fortalte at han og Frida nettopp hadde blitt kjærester, og at hun fulgte ham nesten hele veien hjem. De pleide å bytte på å gjøre dette.

Da han ikke hadde mer å si, lånte de med seg klærne og skoene han hadde brukt i går kveld, dessuten kopierte de alle data fra PC-en og mobiltelefonen. Han lovte å varsle med en gang om han hørte noe. Så gikk de, og tårene fikk renne fritt.

Mamma og pappa forsøkte å trøste, men de klarte ikke å hale ham ut av det vonde og meningsløse.

For vel en time siden passerte tre personer med oransje dresser og selvlysende vester med et rødt kors over tunet. Mamma og pappa snakket lavt sammen på kjøkkenet og lot ham være i fred. I fred med tankene, med det uvirkelige: Frida var forsvunnet.

Han hadde sjekket telefonen hvert eneste minutt, men hun var verken på snap eller chat, og han fikk ingen svar verken når han ringte eller sendte meldinger. Det han derimot hatt fått i mengder, var bekymrede meldinger og telefoner fra vennene.

De ville komme og være sammen med ham, men han orket ikke å se noen av dem.

Nå var telefonen tom for strøm. Han burde ha satt den til lading, men han hadde ikke krefter. Hodet var mørkt og tungt. Kunne det virkelig ha skjedd at noen hadde … kidnappet henne?

14

Halsen var tørr, det gjorde vondt å svelge. Uansett hvor mye han prøvde å holde det på avstand, kom grusomme bilder frem i hodet hans. Bilder fra andre nyhetssaker gjennom årene. Om jenter som hadde blitt kidnappet. Var det ett eller annet pedosvin som hadde tatt henne med seg, bortført henne for å …

Tankene var for vonde, og det vonde fikk selskap av et glødende raseri. Hvis noen hadde gjort det mot henne, skulle han … han skulle drepe ham!

Lokalradioen stod på såpass høyt at han ikke fikk med seg særlig mye av hva mamma og pappa pratet om. Antagelig snakket de om det samme som han tenkte, og det ble jo ikke noe bedre av radioreporteren som var på plass i skogen og intervjuet letemannskapene. Trym klemte nevene så hardt at det knaket mens han lyttet: – Det er politiet som koordinerer letingen, og så er det vi, innsatsstyrken i sivilforsvaret samt Røde Kors og en del andre frivillige som gjennomsøker terrenget. Foreløpig har vi hatt forholdene på vår side, men vi er selvsagt urolig for uværet som er underveis. Det kan fort bli både våtere og kaldere.

Reporteren hadde en upassende, rolig stemme. – Jeg har hørt rykter om at det skal ha vært observert bjørn i området.

Er det en opplysning dere kjenner til?

Trym kjente den glødende neven i magen igjen, men nå hadde den fått klør. En bjørn!?

– Vi kjenner til ryktene, ja, men vi har foreløpig ikke funnet noen spor, og hundene har heller ikke markert.

Trym orket ikke mer, presset hendene mot ørene og holdt pusten. Ut! Han måtte ut og lete, finne henne!

15

Trym gikk i en stor sirkel på tunet. Hver gang han satte en fot i bakken, føltes det som om grunnen eksploderte og sendte sjokkbølger gjennom kroppen. Han stanset og kikket rundt seg. I det fjerne, bak skogteppet, kunne han se toppen av Svartberget stikke opp. Fjellet med den hemmelige passasjen inn i Midgardshallen. Så mange sterke minner.

Det var litt over ett år siden han flyttet fra huset i Sørby til mormors gamle gård i Lyngset. Det var da han oppdaget at han hadde en spesiell evne som gikk i arv for hvert andre slektsledd på morssiden: Han var en halving, tippoldemoren hans hadde blitt byttet med haugfolket, de underjordiske.

Ikke lenge etter at han hadde flyttet til gården, traff han en vennlig hulder, Elise. Hun fikk overtalt ham til å følge med til landet utenfor tiden, Åsgard. Han fikk vite at Yggdrasil var i ferd med å visne. Skjebnen ville ha det til at han ble kjent med Frida, som også var en halving. De to bar hver sin halvdel av en spesiell amulett som fungerte som en slags veiviser. Sammen klarte de å berge Yggdrasil og forhindre at en mektig urkraft, Isild, frøs ned hele kloden.

Etter å ha stoppet katastrofen, forlot de Åsgard, men én av dem måtte drikke en glemselsdrikk. Det ble Frida som trakk det korteste strået. Selv hadde han sverget å aldri røpe hva som hadde skjedd. Det hadde ikke vært lett, for vennskapet mellom ham og Frida ble stadig sterkere og varmere, før de nå endelig var sammen. Og så … så forsvinner hun. Nå, når de endelig kunne vise hva de følte for hverandre. Så blodig urettferdig!

– Ååå, skrek Trym og sparket i bakken slik at en stor torvbit løsnet og føk i retning stabburet. Så knyttet han nevene og slo seg mot lårene. Hardere, stadig hardere, mens han begynte å 16

gå i ring igjen. Uansett hvor mye han prøvde, klarte han ikke å få samlet tankene; alt var bare et eneste stort kaos. Hva i all verden hadde skjedd?

– Åååå! Dritt, dritt, dritt!

Trym løp bort til den gamle låven og smelte knyttneven hardt i veggen. Én gang, to ganger, tre ganger. Knokene var røde og hadde sprukket ett sted. Det piplet frem blod.

– Trym, enten kler du deg fornuftig, eller så kommer du inn igjen, det begynner snart å regne. Du kan få bli med meg og skrape av gammel husmaling.

Pappa stod på trappen med hendene i siden. Trym stirret innbitt mot veggen.

– Jeg kan tenke meg at du vil ut og lete etter Frida, men det har vi fått streng beskjed om ikke å gjøre. Det holder med at én tenåring er savnet. Du forstår det, ikke sant?

Trym kastet et stjålent blikk mot trappen. Så kikket kan opp. Det hadde faktisk blitt mørkere bare i løpet av den korte tiden han hadde vært ute. Stakkars Frida! Tenk om hun hadde skadet seg og lå ute i terrenget et sted? Hun risikerte å fryse i hjel nå som regnet snart kom!

Pappa hadde gått inn igjen. Trym kikket rundt seg. Det tok nøyaktig to minutter å løpe opp til skogkanten hvis han skyndte seg alt han kunne. Han var nødt til å gjøre noe. Det skyldte han Frida. Han sjekket en gang til. Ingen i sikte. Klar bane. Så la han på sprang det han orket mot skogen.

Det hadde rukket å blåse opp innen Trym nådde skogkanten.

Han stanset og støttet seg på knærne mens han hev etter pus17

ten. Slik ble han stående mens han kikket ned på gården. Nå var det han som trengte hjelp. Nornene!

Trym reiste seg. Selvfølgelig. Nornene måtte jo vite hva som hadde skjedd med Frida, og de måtte vite hvor hun var! De hadde jo svar på alt om fortiden, samtiden og fremtiden. Han måtte til Åsgard … De første regndråpene traff ham i nakken.

Han trakk pusten dypt og kikket innover i skogen, knep igjen det ene øyet og myste. Det var slik Elise hadde lært ham å se, se på den måten som bare halvinger kunne. Men, det var så lenge siden. Etter at de hadde berget Yggdrasil, hadde Elise blitt borte for ham.

Ved flere anledninger hadde han gått alene inn i skogen og opp i trehytta og ventet for å se om hun kunne være i nærheten, han hadde lyttet med tankene, men hun var og ble borte. Huldregården var også forsvunnet, det var som om det aldri hadde skjedd. Men trehytta, «Eikeslottet II», den stod der fremdeles.

Trym gikk innover i skogen og fant stien. For å komme til nornene måtte han krabbe gjennom den trange grotten i Svartberget et temmelig langt stykke før han kom til Midgardshallen. Deretter måtte han tegne en stor sirkel i luften mot den veldige, mørke porten med den spesielle krystallen han hadde fått av Elise, dvergsteinen. Dvergsteinen! Å nei, den lå jo på rommet! Han lukket øynene. Uten krystallen kunne han ikke komme inn i Åsgard!

Iskalde, tunge regndråper eksploderte mot pannen hans.

Han var så sint på seg selv at han ikke enset kulden. Så strammet han seg opp og fortsatte. Det fikk stå sin prøve! I noen av tunnelene fra dvergenes by – Dvergheim – som ledet til Midgardshallen, hadde det jo blitt lagt store hauger med dvergstein 18

som senere skulle fraktes til Åsgard. Han kunne sikkert bruke en av dem. Uansett måtte han prøve. Det kunne jo stå om livet for Frida. Han måtte finne henne!

Trym var gjennomvåt da han kom frem til trehytta. Tidligere hadde Frida blitt med til hytta, men det var ett eller annet som uroet henne der. Kanskje hun husket deler av det som hadde skjedd. Han ante ikke, men så langt hadde han holdt løftet og ikke sagt noe om alt det utrolige de to hadde opplevd sammen tidligere. De hadde ingen andre hemmeligheter for hverandre. Gode venner og kjærester skal jo ikke ha det.

Det første tordenskrallet var fjernt; ekkoet dundret fra Svartberget og rullet over skogen. Hytta var tom. Trym satte opp farten og småløp mens han hele tiden forsøkte å kikke rundt seg. Det var bare ham og en regntung skog. Alt var bare sørgelig vanlig. Og veldig alvorlig.

Trym kunne så vidt telle til tusenogtre fra han så lynglimtet til han hørte smellet da han omsider var fremme ved det tette orekrattet som vokste i en lukket halvsirkel rundt den skjulte grotteåpningen i Svartberget.

Noe var feil. Forrige gang de hadde vært der, var det en liten, nesten umerkelig sti som ledet inn til et nettverk av skjulte stier innover i krattet. En slags labyrint. Et kraftig lynglimt avslørte at det ikke fantes noen åpninger lenger. Krattet var tett som en gresstue; de slanke stammene dannet en ugjennomtrengelig mur.

Trym forsøkte å presse seg sideveis mellom de spenstige små trærne, men det gikk ikke; våte grener sperret, kom i spenn og pisket ham. Nå hadde regnet og vinden økt enda mer; han kunne høre hvordan det sprutet fra bakken.

19

Tårene presset seg frem mens raseriet fylte årene hans. Med et skrik snudde han seg og sparket det han kunne inn i buskaset, men det eneste han oppnådde med det, var å skli slik at han landet på rumpa rett ned i en søledam før ryggen traff en død gren på bakken.

Smerten jaget gjennom kroppen da han karret seg opp igjen. Et nytt glimt ble fulgt av et smell så tungt og hardt at han følte hele kroppen riste. Uværet var rett over ham! Dette nyttet ikke, han kom ingen vei! Trym presset håndflatene mot pannen og sank ned på kne. Dette kunne ikke skje! Alt og alle var imot ham!

– Elise! Elise, hjelp meg!

Skriket druknet i det tette regnet. Trym reiste seg nok en gang og kikket rundt seg. – Elise! Hvor er du?

Regnet rant i strie strømmer gjennom den søkkvåte hettejakken, langs ryggen og ned i trusen. Trym knyttet nevene og tvang øyelokkene sammen over de såre øynene. Det må være et mareritt alt sammen! Når jeg våkner, så har jeg fått en snap av Frida. I morgen treffer vi hverandre igjen. Ja, det er slik det er. Dette er bare et mareritt! Så åpnet han øynene.

En mørk skikkelse stod omtrent ti meter unna ham, midt i lyngen.

Trym holdt pusten og stirret. Skikkelsen var uklar på grunn av regnet. Men det virket som et menneske, en høy mann?

Han hadde ikke før tenkt tanken før himmelen eksploderte over ham: Sammen med et øredøvende smell skar et massivt lysglimt gjennom regnet og kuttet en gammel gran rett i to.

Men det var ikke det verste: Lysglimtet avslørte også at skik20

kelsen slett ikke var noen mann, men et kraftig bygget dyr som stod på to og været. En bjørn!

Det føltes som om hjertet stoppet. Alt stoppet.

Regnet. Vinden. Pusten.

Dyret vendte hodet mot ham.

Nei!

21

KAPITTEL 3

F

rida rakk ikke engang å trekke pusten der hun falt – et fall som bare fortsatte og fortsatte! Rundt henne var det mørkt, men også små punkter av merkelige lys.

Dette skjer ikke. Alt er bare en drøm, tenkte Frida.

Plutselig var det som om noen skrudde på solen. Hun kunne til sin store forferdelse se at hun var på full fart ned mot en myr!

Med et dumpt klask landet hun tungt i myren. Samtidig som luften ble slått ut av henne, ble alt rundt henne først rødt, så mørkt.

Deretter ble det kaldt.

Bare kaldt.

Frida våknet av at hun skalv. Det føltes som om kulden hadde festet seg i skjelettet. En margfrysende kulde, brutal og nådeløs. Kroppen dirret, det gjorde vondt over alt, og det stinket. Æsj, det stinket promp og dødssure gymsokker! Forvirret åpnet hun øynene og kvapp til.

En skarp, lav ettermiddagssol var i ferd med å forsvinne over tretoppene i det fjerne. Sol? Alt kom brått og plutselig tilbake til henne. Med et gisp fikk hun vridd seg fra den krøkkete still22

ingen hun lå i, og forsøkte å sette seg opp, men bena ville ikke lystre! Frida så forferdet at halve kroppen hennes var sunket ned i det stinkende, mørkebrune myrhullet.

Myr? Frida bet tennene sammen og forsøkte å røske seg løs, men det var helt umulig, hun var som støpt fast like under livet. Kanskje hun kom til å synke videre. Enten kom hun til å fryse eller sulte i hjel, hvis hun da ikke i stedet druknet i den illeluktende gjørmen. Panikken var i ferd med å ta henne. Alt var fullstendig feil, hun husket at hun hadde tatt avskjed med Trym, hun husket de mørkkledde skumle skikkelsene som omringet henne og tvang henne ut i skogen, at det skjedde noe rart og at noen hadde dratt henne vekk. Men til hva – og hvor?

Hun kikket rundt seg igjen. Myrhullet var omkranset av tett skog. Steinrøysene og fjellet hun hadde kommet frem til, fantes ikke. I det fjerne kunne hun høre kråker eller korp. Og det var alt. Alt og ingen ting. Det var som om kulden i henne ble senket ytterligere mange hakk: Alt dette var umulig! Hun hadde rømt fra noen ekle typer på kvelden, i måneskinn, og da hun kom frem til fjellveggen, var det stopp. Så hadde hun ramlet fra en månelys natt ned i et myrhull – og på himmelen var kveldssolen?

Hjertet hennes slo så hardt og fort at hun kunne høre slagene. Tanken var så skremmende og overveldende at hun stivnet helt. Det måtte være den eneste forklaringen.

Noen hadde drept henne.

Hun var død!

23

Vil du lese resten?

“Belials inferno” bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no