Daniels krig – les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Einar Wexelsen

Den fantasifulle Daniel Forsberg vokser opp i Narvik på 1940og 1950-tallet, en by med dype spor etter andre verdenskrig. Farens merkelige død driver ham på flukt fra seg selv og gir ham en egen krig å utkjempe. Mye av fortellingens bakteppe er basert på virkelige hendelser fra krigen i Nord-Norge som varte i en måned etter at resten av landet hadde kapitulert. Daniel kommer i kontakt med mennesker som er preget av krigen på forskjellig vis, også fra andre steder. Det nære forholdet til to av dem og deres erfaringer hjelper ham til å ta et endelig oppgjør med seg selv og sin egen traumatiske fortid. Daniels krig er en fortelling om skyld og anger, men også om å bryte lenker.

ISBN 978-82-8330-256-1

9 788283 302561

Einar Wexelsen Daniels krig

Synet som møtte meg sitter som spikret den dag i dag. Inne i ruinen lå en mannsskikkelse blant nedraste steiner og rusk og rask, og over ham sto Malla og krafset med labbene på brystet hans. Da hun fikk se meg, gikk ulingen over i klynk og pistring. …

Daniels krig Roman

Foto: Ole G. Evensen

Einar Wexelsen (f. 1944) vokste opp i Narvik. Som kunst- og kulturhistoriker kan han se tilbake på et langt og variert yrkesliv: Generalsekretær i Fortidsminneforeningen, sjef for Sandefjordmuseene, sjef for Stenersenmuseet i Oslo og direktør for Haugar Vestfold Kunstmuseum. Han har skrevet flere bøker, fortrinnsvis om bildekunst. Dessuten har han vært redaktør og medforfatter av bokverk og tidsskrifter, og har i tillegg publisert et stort antall artikler. Daniels krig er hans første roman.

Einar Wexelsen

Daniels krig Roman

Â© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2019 Trykk: Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1.8 70 g Sats: Sabon 11/14 pkt. Omslagsillustrasjon: Einar Wexelsen. Grafisk utforming: Terje Nielsen ISBN: 978 82 8330 256 1

Til Vera

Og jeg vil føre blinde på en vei de ikke kjenner; på stier de ikke kjenner, vil jeg la dem ferdes; Jeg vil gjøre mørke steder for deres åsyn til lys og bakker til sletteland. Esaias 42-16

År 2011

«Mamma, kæm e han mannen?» Gutten satt i sofaen, godt innpakket i en dyne og så ut av vinduet. Boligen deres lå i et relativt nytt felt med typehus på hver side av en vei som gikk innover i dalen. Den fremmede hastet forbi. Moren tittet ut: «Æ ser bare ryggen hannes.» «Men æ har sett han mange ganga,» sa gutten som var borte fra skolen med vannkopper og fikk tiden til å gå med å glane ut av vinduet. En halvtime senere kom mannen tilbake. Han gikk saktere nå, men så verken til høyre eller venstre. «Men mamma, ka gjør han her, han e ikke herfra,» kom det bestemt fra gutten. «Det vet æ ikke.» Det samme gjentok seg dagen etter. «Mamma, nu e han her igjen, der borte,» hvinte gutten og pekte. Moren skyndte seg bort til vinduet. «Ja, kæm e det?» undret hun seg og spanderte enda et blikk på fyren, men rakk ikke å se ansiktet ordentlig. «Kor kommer han fra?» ville gutten vite. «Det vet vel ikke æ,» svarte hun mer nysgjerrig enn hun lot som. «Kor trur du han ska?» «Slutt å mase, æ vet ikke har æ sagt – men vent, e det ikke han som va i lag med han gamle tyske gubben. Jo, det e han.» 8

Jeg er på vei til Narvik, barndommens krigsherjede by. Der har jeg ikke satt mine ben siden mors begravelse for over 30 år siden. Tilhørighet ligger vel nedfelt i oss alle og melder seg gjerne først når man blir eldre og ikke har så mye å se frem til. For min del har lysten til å besøke hjembyen ikke økt med årene. Gudene vet hvor mange unnskyldninger jeg har fabrikkert for ikke å dra. Til slutt fikk jeg et kraftig puff av en god venn til å ta et oppgjør med traumet som jeg har gått og slept på siden oppveksten. Jeg har aldri fått klarhet i hva som egentlig hendte den natten far døde. Håpet er å få vite mer om omstendighetene. Når jeg våger å kalle min historie for en odyssé, er det fordi den har vært en farefull, men opplevelsesrik reise som sikkert bærer preg av personlige oppfatninger og en noe upålitelig hukommelse. Minner får som kjent ofte en annen betydning når man har dem på avstand. Døde hentes ut av mørket og betraktes i nåtidens lys. Egentlig har jeg det ikke så verst som pensjonert lektor. Jeg bor i en stor leilighet i Thereses gate i Oslo, ikke langt fra Bislett. Den er riktignok noe gammeldags, men det viktigste er å ha plass til bøker og bilder. Da min kone og jeg skilte lag og hun flyttet ut, bodde vi i Tromsø. Innbo og løsøre overlot jeg til henne for å kunne få opp flere av bøkene mine som var forvist til kjelleren, men plass til alle fikk jeg først i Thereses gate. Få ting har gledet meg mer enn 9

å se hele boksamlingen min samlet. Materialist har jeg imidlertid aldri vært. Ikea er greit for meg. Gods og gull bryr jeg meg mindre om, men noe av verdi har da også jeg, ikke all verden i kroner og øre, men en del bilder er det blitt i årenes løp. På stueveggene henger en pen samling norsk grafikk. Min smak går i retning av Ørnulf Ranheimsæter, Hans Gerhard Sørensen, Fredrik Matheson og Niclas Gulbrandsen, alle store bokkunstnere. De unge rabulistene som i sin tid ville frelse verden med sitt politiske budskap, har jeg mindre sans for. Jeg har bestandig vært skeptisk til personer med stort eksponeringsbehov. For meg representerer leiligheten et trygt holdepunkt i tilværelsen. Hva andre måtte mene, betyr lite. De kommer sjelden innenfor døren. Splendid isolation kaller jeg det når jeg er i det ironiske hjørnet. Blottet for humor og ironi er jeg ikke, og ensom føler jeg meg sjelden, men enslig i sjelelig forstand er jeg sannsynligvis. Jeg behersker dårlig small talk. Jeg hører ikke engang til dem som har for vane å prate med seg selv eller banne høyt. De få gangene jeg banner, er når noe jeg trenger, har gjemt seg. Mange av mine tidligere kolleger med historie i fagkretsen betrakter meg som en underlig skrue fordi jeg er mer opptatt av kulturarv enn politisk historie. Av den grunn holdt jeg meg mye for meg selv. En av de få gangene jeg var til stede på en personalfest, begynte enkelte å beklage seg over at de ikke lenger forsto samfunnet, at utviklingen var i ferd med å løpe fra dem. Jeg var i grunnen enig, men kunne ikke dy meg for å svare at i min tilværelse var det helst omvendt. Der var det jeg som løp, og det dreide seg ikke om eskapisme, forsikret jeg. Som ventet ble jeg ikke særlig populær. 10

I barneårene opplevde jeg de voksnes nærvær som ubehagelig, ja, direkte invaderende. Liten av vekst som jeg var, hatet jeg hjerteligheten i løgner som nei, så stor du er blitt. Standardsvaret mitt servert med påtatt gravalvor var at egentlig hørte jeg hjemme i en tresko på veggen. Jeg hadde en egen evne til å sette folk i forlegenhet. Ubehaget, denne belastningen med mennesker tett inn på livet, har siden fulgt meg. Jeg er overømfintlig, jeg vet det. Noen vil sikkert mene at jeg også er asosial. På Rema 1000 går det greit. Der er jeg fast kunde. Som oftest pleier jeg å handle hver tirsdag og fredag, helst tidlig mens det er stille. Betjeningen kjenner meg. De nikker og smiler, og jeg smiler tilbake, men vi snakker sjelden med hverandre. Etter at min venninne Randi Karoliussen døde og jeg ikke lenge etter gikk over i pensjonistenes rekker, har jeg ikke nevneverdig kontakt med andre enn disse Rema-damene. Livet der ute får gå sin skjeve gang uten min deltagelse. Det flimrer forbi som en gammel filmavis. Det hender at lyden av klokkene fra Fagerborg kirke vekker en lengsel i meg. Den gjør meg melankolsk uten dermed sagt at det er negativt. Noen minner er lysere enn andre. I oppveksten gikk jeg ofte tur med kamerater. Oppdagelsesferder ble de kalt. Turgåing er fremdeles mitt narkotikum. Nå går jeg alene, men fortsatt på gjengrodde stier og gamle veier. I motsetning til moderne, asfalterte veier som skjærer seg hensynsløst gjennom landskapet lik åpne sår, følger gamle ferdselsårer terrenget der det er lettest fremkommelig og tørrest, gjerne på høydedrag. Der spirer og gror det, og de veiene er like livgivende som de asfalterte er dødbringende. Selv 11

om vi i dag er blitt avhengig av et moderne veinett, er det forhåpentligvis bare fremskrittspartifolk som er udelt begeistret. På gamle stier og tømmerveier i Nordmarka kan jeg leve meg inn i en forgangen tid. Jeg hører ikke til de som må ha alkohol for å distansere seg fra hverdagen, men når tåken kommer sigende, den som visker ut alt og alle, hender det jeg drikker. En dag i begynnelsen av mai 2007 banket fortiden på hjemme hos meg. Jeg satt og leste Aftenposten som jeg pleier å gjøre om ettermiddagen, og det var da jeg oppdaget at min barndomsvenn, Per Arild, var død. Som oftest blar jeg raskt forbi siden med dødsannonser, men ikke den dagen, uvisst av hvilken grunn. Min første tanke var at det måtte dreie seg om en annen Per Arild, men etter å ha kastet et blikk på de etterlattes navn, hersket det ingen tvil. Det var min venn. Blant avdødes pårørende sto det Konrad, far. Den natten ble jeg liggende og vri meg bare avbrutt av få minutters slumring. Flere ganger sto jeg opp, drakk vann og vandret rundt i leiligheten uten at det hjalp. Lenge før det ble lyst, grep jeg avisen og forsøkte å konsentrere meg om noe annet. En tilbakevendende kilde til irritasjon, ja mer enn det, til frustrasjon for en gammel norsklektor, var det stadig mer omseggripende misbruket av ordet utrolig. Her sto det igjen: Hun var utrolig glad for pengestøtten til Redd Barna. Det var da for faen forståelig at hun ble glad, skulle bare mangle, ikke noe utrolig ved det. Nå ja, sportsjournalister var verre … Lenger kom jeg ikke før Per Arild igjen gjorde krav på oppmerksomheten. Brått gikk det opp for meg at den underlige 12

sinnsstemningen min ikke skyldtes Per Arilds bortgang, men alle minnene som knyttet meg til ham. Faen ta den annonsen! Siste gang jeg traff Per Arild var i mors begravelse i 1976, og da sto jeg på flyttefot fra Tromsø til Oslo. Det var min tante Signe som ringte og fortalte at mor var død. Jeg skulle begynne i ny jobb allerede uken etter og fikk problemer. Da var det godt å kunne ty til praktiske Per Arild. Han ordnet med begravelsesbyrå og påtok seg å selge mors leilighet. Da jeg ankom, hadde han allerede to potensielle kjøpere på hånden. Det eneste jeg beholdt var sølvtøy, et par malerier og noen bøker og fotoalbum samt gamle papirer som jeg regnet med å gå gjennom senere. Resten overlot jeg til Per Arild å selge eller gi bort. Noe kamerattreff var utelukket. Kondolerer og et klapp på skulderen ute på kirketrappen var alt. Bortsett fra skrøpelige, ugifte tante Signe, var det ikke mye som bandt meg til Narvik. På slutten av 80-tallet opphørte også all kontakt med Per Arild. Tre uker etter at dødsannonsen sto å lese i Aftenposten, mottok jeg en pakke fra Narvik. Den inneholdt et lite sølvbeger som jeg øyeblikkelig dro kjensel på. Inskripsjonen Gott mit Uns med gotiske bokstaver etterlot ingen tvil. Det var fars beger. Det svimlet for meg. Hjertet gikk over i vill galopp. Det var så vidt bena bar bort til sofaen. Lenge ble jeg liggende og stirre vantro på begeret. Knep øynene sammen gjorde jeg også, men det fordømte begeret lot seg ikke mane bort. Vedlagt fulgte et kort håndskrevet brev.

Kjære Daniel Forsberg Du husker kanskje meg. Vi gikk sammen på gymnaset. Du vet sikkert at jeg giftet meg med Per Arild, og kanskje vet du også at han nylig er død. Jeg vedlegger et lite sølvbeger som jeg fant da jeg ryddet hobbyrommet hans i kjelleren. Min svigerfar mener det må ha tilhørt deg. Han bor på pleiehjem og er uhelbredelig kreftsyk, men klar i hodet. Han ber meg hilse og si at han gjerne skulle ha truffet deg en siste gang. Det er viktig, påstår han. Han sørger veldig over tapet av Per Arild. Med vennlig hilsen Kari Johansen Ingen kan starte på nytt med blanke ark. Å tro det, er å bedra seg selv. Det var tanker og erkjennelser av det slaget som fór gjennom hodet mitt og resulterte i en hvileløs vandring på stuegulvet. En storm av minnebilder slo inn over meg. De var som øyer i et sumpland. Noen fløt sammen, andre delte seg og rev og slet i meg til langt på natt. Vi skriver den 5. juni 2007, og jeg befinner meg på nattoget fra Oslo til Trondheim. Gardinen i kupeen er trukket ned, kanskje som et ubevisst ønske om å stenge smertefulle minner ute. I morgen går reisen videre til Fauske og derfra med buss til Narvik. Fly har ikke vært aktuelt. Sjelen må med. Man bør ikke komme uforberedt til et møte med seg selv, og spesielt ikke til det oppgjøret som venter meg. Beslutningen har ikke vært lett. Hvis det ikke hadde vært for min venninne Randi Karoliussens utrettelige oppfordringer om å besøke hjembyen, noe hun mente ville gjøre meg godt, hadde jeg neppe dratt. 14

Før jeg ble født, hadde Randi arbeidet i min fars forretning og senere på politikammeret i Narvik. Selv traff jeg henne først i godt voksen alder i Oslo. Hun ble en uunnværlig støtte og en god venn. Hun er på mange måter det beste som har hendt meg. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne.

Etter å ha krøpet til køys, melder minnene seg med full styrke. Det første jeg husker, er en øde veistrekning. Jeg holder mor i hånden, og vi går og går. Veien vil ingen ende ta. Hvit tåke ligger lavt over landskapet. Det er bare vi to som går der i en forunderlig verden av ingenting. Som liten var jeg nært knyttet til mor. Når hun sov lenger enn vanlig om morgenen, hendte det at jeg åpnet det ene øyelokket hennes og spurte: «E du dø, Mamma?» I årene som fulgte, spurte jeg mor ved flere anledninger om hun husket at vi hadde vært ute og gått i tåke da jeg var liten og hvor vi hadde vært. Reaksjonen var alltid den samme. Mor smilte og mente det måtte være en drøm. Drøm eller virkelighet, hva visste vel jeg den gangen. Vi gikk ofte tur sammen, helst på gamle skogsveier med spor etter de som hadde levd før oss. Mor var opptatt av fortiden og visste mye, også om krigen. Dessuten var hun flink til å fortelle. Det var hun som vakte min interesse for historie, men det hindret ikke meg i å skape min egen verden der fantasien fikk råde. Senere skulle jeg bittert få erfare hva virkeligheten rommet. Da jeg var 12 år, døde far under uklare omstendigheter. Tragedien førte til at mye av grunnlaget som vår familie var tuftet på, brast, og den slags fundamenter lar seg sjelden reparere. Oppvåkningen ble brutal. Fantasien fikk en alvorlig knekk. Drømmer tørket inn av mangel på næring. Den mest seiglivede var ønsket 16

om å bli antikvar. Det nærmeste jeg kom, var å bli innstilt som nummer to til en stilling som kulturkonsulent i Hordaland fylkeskommune. Med fag som etnologi, norsk og historie hovedfag fra universitetet i Oslo, var det ingenting å si på utdannelsen, ikke på karakterene heller, og fagene var relevante. Det var praksis som manglet. Som for filologer flest ble skolen redningen. Uten norsk hadde jeg neppe fått jobb der heller. Heldigvis klarte ikke tragedien å drepe lidenskapen for gamle ferdselsårer og bygninger. Det var min myndige og bibelglade mor som fikk trumfet igjennom at jeg skulle hete Daniel. Ingen andre i slekten het det. Det var lite morsomt å være oppkalt etter han i løvehulen. I flere år insisterte jeg på at kameratene skulle kalle meg Dan. Det hjalp litt at mor med tindrende øyne forklarte at jeg var oppkalt etter en stor profet. Som åtteåring stavet jeg meg gjennom kapitlet om Daniel i familiebibelen. Skulle man dømme etter det som sto der, var det umulig å identifisere seg med den profeten, for han var stor og modig, altså stikk motsatt av meg. Jeg hater fortsatt sangen Våg som Daniel alene stå. Kanskje ikke så rart, så liten og grå som jeg er. Hvis det er sant at Daniel betyr Gud er min dommer, har han dømt meg strengt. Mor var ikke helt som andre mødre. Hun var fra Trondheim og slektet på sin far som var kommandørkaptein og helt blottet for tvisyn. Farfaren hadde vært av samme kaliber. I 1905 hadde han ligget med sin kanonbåt i Svinesund og ventet på svensken som ikke kom. Siden lot han aldri en anledning gå fra seg til å hevde at broderfolket manglet mot. I min oppvekst var mor veldig nærværende på godt og vondt. Mitt forhold til henne ble et lappeteppe av motstridende følelser. 17

Min far, Christian Fredrik Forsberg, var annerledes. Han slapp meg aldri innpå seg. Det virket som han ikke trodde det var mulig å skape et fortrolig forhold. Av og til kunne jeg ane et smil, men det sloknet fort. Som barn reflekterte jeg ikke over mangelen på kontakt. Jeg trodde det skulle være sånn, at en far stort sett var en som gjorde familien komplett. En gang hadde mor klart det kunststykket å få far med på tur. Jeg kan neppe ha vært mer enn 5 år. Da vi kom til en liten bro, foreslo hun at vi skulle leke bukkene bruse. Hun kommanderte far til å være troll og meg den minste bukken. Selv påtok hun seg rollene som den mellomste og den største. Da jeg kom trampende over brua full av skrekkblandet fryd, var alt jeg hørte fra dypet en svak, monoton stemme som mumlet: «Kem trampe på mi bru?» Mor ble så sint som jeg sjelden har sett henne. Hun skrek at far i det minste kunne forsøke å være med på leken, og for en gangs skyld late som om det var litt futt i han, om ikke annet for å glede meg, hans egen sønn. Men det maktet ikke far. Han bare ristet på hodet og vendte seg bort. Jeg tror han gråt. Mor angret seg og ba om unnskyldning. Hun ble så skuffet, påsto hun. Jo mer jeg tenker på far, desto mer beklager jeg at vi aldri lærte hverandre å kjenne. Heldigvis slapp jeg å overta familiebedriften, noe jeg sannsynligvis ville vært enda mindre skikket til enn ham. Selv om vi ligner hverandre av utseende, har jeg aldri følt meg som noe ekko av ham, kanskje mer som en vag etterklang, skjønt ikke det engang. Man kan ikke speile seg i en man ikke kjenner. Det påstås at traumer kan arves. Hvis det er tilfelle, er det godt jeg ikke har barn. Men hva med meg, hvor arvelig belastet er jeg? 18

* Vi besøkte ikke farfar på landstedet i Beisfjord oftere enn vi måtte for skams skyld. Lenger ville ikke mor strekke seg. Hun og farfar hadde vanskelig for å holde fred. De likte simpelthen ikke hverandre, og det gikk ut over far og av og til også meg. Det ble en av de mange trettene deres som førte til min kanskje mest minnerike barndomsopplevelse. Jeg var 6 år og hadde nettopp lært betydningen av det morsomme ordet munnhuggeri. Etter at første runde mellom farfar og mor var over, og farfar hadde forsvunnet ut i hagen, utbrøt mor med sammenbitte tenner: «Den gamle idioten,» noe jeg sporenstreks brakte videre til ham med forventning i blikket: «Ho mamma si du e en idiot.» Farfar nøyde seg med å svare: «Jaså, si ho det.» Men han iførte seg straks hatt og frakk og forlangte å bli med far, som sto på farten inn til byen. Jeg skjønte ikke hvorfor farfar forsvant. Han hadde jo lovet at vi skulle plukke blåbær. Enda mer forvirret ble jeg da mor begynte å skjenne og gi meg skylden for det som hadde hendt. Jeg la på sprang ut porten og bortover stien til fossen, dit jeg ikke fikk lov til å gå alene. Få meter fra de frådende vannmassene kastet jeg meg ned og hylte om kapp med fosseduren. Alle var sinte, ingen var glad i meg. Da tårene omsider tok slutt, fikk jeg øye på en smal sti som smøg seg innover i dalen. Den ville jeg følge. Etter en stund forsvant den inn i et tett bjørkekratt. Der var det lunt og trygt, og der oppdaget jeg noen hvite steiner som lignet små egg. De fant veien til lommene mine, så mange det var plass til. Jeg nynnet fornøyd og gikk videre. Midt på tråkket lå en 19

grein som lignet et sverd. Den tok jeg opp og begynte å fekte mot den store skogen. Under en furu lå en maurtue, og den måtte selvsagt få smake sverdet. Forbauset betraktet jeg de små maurene som marsjerte oppover våpenet. Da de nådde hånden min, kastet jeg greinen og begynte panisk å børste vekk de ekle krypene mens jeg løp videre. Rundt neste sving fikk jeg heldigvis øye på en ny og enda finere grein, og med den i neven vendte motet tilbake. Da det begynte å skumre, ble store steiner til troll og furuene fikk lange armer. Det var sikkert de trollene hushjelpen vår, Turid, pleide å fortelle om. Snart begynte det å regne. Redningen ble en berghammer, og der krøp jeg sammen og sovnet, sliten og redd. Jeg våknet av at noen ropte navnet mitt, og like etter dukket det opp en mann. Da han fikk øye på meg, smilte han og vinket. På hjemvei fikk jeg sitte på skuldrene hans, og der, høyt til hest, fektet jeg med det nye sverdet mitt og lo mot morgenlyset. Da mor fikk se meg, begynte hun å gråte og skulle absolutt klemme og kysse. Den kvelden fikk jeg sirup på brødet, så mye jeg ville ha. Voksne var rare! Rømningsforsøket fikk et etterspill som ikke gikk i glemmeboken. Det sørget mor for. Gudene vet hvor mange ganger jeg fikk servert den historien. Da hun holdt på å legge meg i et av de ødslige soveværelsene i annen etasje, skal jeg ha pekt på greinen som sto i et hjørne og sagt: «Mamma, ser du han som står bak dæ der borte, han med sverdet. Det e han Janjop.» I følge mor var det overskyet og uvanlig mørkt den kvelden, og hun var fortsatt alene med meg. Stiv av skrekk hadde hun snudd seg sakte, men 20

lettet svart at det var ingen mann der. Men jeg hadde tviholdt på mitt og skreket at hun skjønte ingenting. Mor lyktes i det hele tatt dårlig i sine forsøk på å pense meg inn på en annen vei. Utad lot hun til å begynne med som om historiene mine moret henne. Voksne flest smilte og lo, og det fikk mor til å utbryte med en snev av beundring i stemmen: «Du, min lille skrønemaker, hvor tar du det fra.» Men etter hvert ble hun redd for at jeg ikke skulle vokse av meg hangen til å dikte skrekkelige historier, for da ville spørsmålet ikke lenger være: Hvor tar du det fra, men hvor har du det fra? Og mor var rask til å forklare meg forskjellen. Nils Kjær skal ha sagt at den som farer vill, finner nye veier. Mor ville neppe likt påstanden. Hun skjønte at hvis fantasien min fortsatt fikk fritt spillerom, kunne resultatet lett bli skjebnesvangert, og hun fikk rett. De mest smertefulle barndomsminnene mine har utvilsomt med Konrad Johansen, faren til Per Arild, å gjøre. Jeg har ikke hatt kontakt med noen i den familien på flere tiår og ville sikkert fått problemer med å finne tonen selv med Per Arild. Bare tanken på faren hans er fremdeles nok til å gjøre meg opprørt. Helt siden 12årsalderen har flukt vært en alliert, og det er mye Konrad Johansens skyld. Han forsuret oppveksten min, ja mer enn det, han var med på å ødelegge den. Når jeg var inne hos Per Arild, hendte det stadig at utfluktene, som Johansen kalte turene mine, ble gjenstand for spydige bemerkninger. At jeg var utstyrt med en frodig fantasi, var vel kjent, og det visste han å utnytte på en ondskapsfull måte. Har du vært ute og tulla dæ bort igjen, kunne han si, for det hendte jeg gikk meg vill. Du må ikke forsvinne helt for oss, var en annen 21

bemerkning, og den ble gjerne servert med et påtatt sukk etterfulgt av: Ja, ja, drømme og rømme e vel nokka du har etter han stakkars far din, han Christian. Jeg sa aldri noe, torde ikke det. En sensommerdag endte en av turene på en lite hyggelig måte. Etter å ha tatt Strandveien ut til Taraldsvika fulgte jeg elven mot Furumoen. Der kom jeg over en ukjent veistubb, sannsynligvis en gammel tømmervei. Etter noen minutters gange var det noe som sa meg at jeg burde svinge inn blant furuene på venstre side. Brått befant jeg meg i en annen verden. Skogbunnen var dekket av vakker lys lav. Det var som å være i et av Elsa Beskows eventyr, men jeg hadde ikke ro på meg til å stanse. Etter å ha kjempet meg gjennom et tett kratt, sto jeg plutselig på toppen av en bratt skråning. På sletten nedenfor så jeg elven fortsette langs kanten av den, og delvis skjult i det høye gresset lå det noe som kunne minne om gamle hustufter. Nysgjerrig bykset jeg nedover i full fart og gikk på trynet. Til alt hell fungerte gammelt løv og gress som støtdemper. Tilgriset, men fortsatt ivrig, kom jeg meg hurtig på beina bare for å måtte konstatere at det ikke dreide seg om tufter, men om steiner. Skuffet vendte jeg ryggen til alt som het fantasi og gikk bort til elven for å vaske av meg den verste skitten. Mens jeg sto der nesten naken og med en gressdott til vaskeklut, var det som et kaldt gufs strøk over meg. Jeg tittet opp, og der, på den andre siden sto Konrad Johansen og gliste. Jeg grep klærne og begynte å løpe, men han innhentet meg raskt og hev meg over skulderen som om jeg skulle vært et slakt. På hjemveien sa han ikke et ord, bare lo og ristet på hodet. At jeg gråt, brydde han seg ikke om. 22

Da mor åpnet ytterdøren, sa han: «Her har du han grisen din,» og slang meg ned på trappen. Empati har aldri vært mer enn en parentes i Johansens følelsesregister. Jeg kan ikke ha vært gamle karen før det gikk opp for meg at Johansen hatet familien min. Hvorfor forsto jeg først langt senere. Det ble mor som reddet meg i de årene. Sjelden eller aldri lot hun en fornærmelse fra Konrad Johansen gå upåaktet hen. Det hendte sågar han fikk sitt pass påskrevet så ettertrykkelig at han rygget tilbake. Det lot seg imidlertid ikke bortforklare at jeg var en lystløgner, en som fantasien drev stadig lenger bort fra hjemmet. Hvis jeg trodde det fantes noe spennende bak neste åsrygg, måtte jeg dit. Virkeligheten sto lavt i kurs i de årene. Historiene bare rant ut av meg, den første avfødte gjerne en ny og av og til kom en tredje hvis jeg var i humør til det. Det skal som kjent flere løgner til for å skape en sannhet, og jeg hadde både fantasi og kunnskap i rikelig mon. Mor tok det tungt. Hva far angikk, hadde han i motsetning til Johansen blankofullmakt til å opptre i mine mareritt. Det er et kors jeg fortsatt må bære.

Allerede uken før reisen nordover, begynte jeg å pakke. Det kunne bli kjølig. Varme klær måtte med, og de befant seg på loftet. Etter å ha funnet frem det jeg trengte, lot jeg blikket sveipe over loftsrommet for å forsikre meg om at det ikke var noe mer som kunne være aktuelt. Det var da jeg oppdaget to kartonger delvis skjult bak en bjelke, bortgjemt og glemt. De stammet fra mors leilighet. De andre var pakket ut like etter ankomsten til Oslo. Det hadde vært et ork å gå igjennom alt og bestemme hva som skulle tas vare på og hva som kunne kastes. Etter tre dager med utpakking og ørkesløse vurderinger sa det stopp. Jeg klarte simpelthen ikke mer til tross for at det kun var to kartonger igjen. Minnene ble for nærgående. De siste ble satt på loftet. Nå tok jeg dem ned i leiligheten. Som antatt, viste det seg at de inneholdt gamle papirer og dokumenter. Neppe veldig spennende, tenkte jeg, men der tok jeg feil. Nesten nederst i den andre kartongen dukket det opp en slitt notatbok. Jeg skjønte straks at den måtte ha tilhørt far. Håndskriften var ikke til å ta feil av. Den lille boken viste seg å inneholde en fortelling på 14 tettskrevne sider om krigen, sannsynligvis nedtegnet kort tid etter at også Nord-Norge hadde kapitulert. Det som forbauset meg mest, var at far omtalte seg selv i tredje person. Kanskje hadde han behov for å distansere seg fra stoffet, hvem vet? Jeg slukte i alle fall den lille boken som et sulteforet dyr og bestemte meg for å finlese den på toget. 24

Toget slingrer fra side til side. Jeg åpner notatboken og leser med glupende appetitt, men merker at fars omtale av seg selv i tredje person irriterer mer enn godt er. Det var i Gratangen han først hadde fått høre at 6. divisjon skulle opprette en fangeleir på Skorpa i Kvænangen. Den lille øya i Troms ble valgt fordi den lå avsides og ble ansett som rømningssikker. Det plaget ham at kompanisjefen hadde vurdert ham som best egnet til å være fangevokter. Han var jo kjent stridsdyktig og hadde opplevd 9. april på Narvik havn. Kamperfaring hadde han også fra Gratangen. Da det ble bestemt at han skulle til Skorpa, hadde han oppfattet beordringen som en forvisning, en følelse som ble forsterket av førsteinntrykket. Det hadde slått ham at ord som karrig og gold måtte ha blitt til for nettopp å kunne beskrive slike steder. Etter kort tid i leiren måtte han medgi at beordringen kanskje ikke var så gal. Kampene hadde kostet. Han følte seg utbrent. Nervene var i ulage, men hver gang det kom en melding om nye trefninger, fikk han dårlig samvittighet. På den annen side hadde han jo gjort sin plikt, selv om han neppe hadde drept noen. På kantineveggen sto det med store, svartmalte bokstaver: Krig gjør gutter til menn og menn til soldater. I egne øyne var han ingen god soldat og neppe i andres heller. Det var han sikker på. Dunking i bryst og ører kunne nok 25

gjøre andre aggressive, men ikke ham. På uniformsermet satt riktignok to vinkler uten at det ga selvtillit. Over halvparten av fangevokterne tilhørte Varanger bataljon og kjente hverandre. De øvrige var stort sett soldater som hadde flyktet da Sør-Norge overga seg. Han var den eneste fra Narvik. Selv om vaktstyrken var godt bevæpnet og mente å ha full kontroll, hendte det at stemningen i leiren ble amper. Fangene tilhørte alle tre våpengrenene. I tillegg kom noen få sivile fra tyske trålere og handelsskip. Den første tiden måtte fangene ta til takke med 16-mannstelt. En morgen virket de merkelig tilfredse. Flere gikk rundt med en seiersikker mine og nynnet. Andre stakk hodene sammen og sendte vokterne spottende flir. Det fantes til og med de som høylytt utbasunerte at hjemreisen var nært forestående. Forklaringen kom først da han et par dager senere ble sendt opp på øyas høyeste punkt for å speide etter en ny fangetransport og kom til å kaste et blikk ned på leiren. Til sin forskrekkelse fikk han se at teltene var satt opp i hakekorsformasjon. Teltene måtte selvfølgelig ned, og det på timen, for så å bli satt opp igjen i oversiktlige rekker. Fangene fikk verken mat eller søvn før jobben var gjort. Blant vokterne gikk diskusjonen høyt om markeringen var ideologisk betinget eller bare en protest. Det som sved mest var tyskernes skadefryd, og den tjente ikke akkurat til å dempe motsetningene. Leirkommandanten svarte med å skjerpe rutinene, men allerede uken etter ble leirlivet som før. De første dagene etter ankomsten til Skorpa fikk han være i fred, men snart tok iveren til mange av vokterne overhånd. De mer enn ante at han hadde førstehåndskunnskap om angrepet på Narvik. Han 26

på sin side holdt igjen, engstelig for å bli overmannet av følelser. Han hadde vært vitne til redselsscener på Narvik havn grytidlig den skjebnesvangre aprilmorgenen med snø og haglbyger og meterhøye bølger som slo innover kaiene. Opplevelsen satt fastbrent som arrdannelser etter en tredjegradsforbrenning. At psykiske plager var vanskelig å leve med, kunne han skrive under på. Til slutt ble presset for stort. Han lot seg overtale, men bestemte seg for å holde en nøktern tone. De fleste som hadde frivakt, samlet seg rundt ham på gressbakken foran den eneste brakken som foreløpig var reist. Forventning sto skrevet i ansiktene. Han innledet med å si at som alle sikkert visste, var Narvik utskipningshavn for jernmalm fra Kiruna, og malm var jo avgjørende for tysk rustningsindustri. Det var derfor England forsøkte å hindre leveranser til Hitler med alle midler. Etter å ha nølt litt tilføyde han: «Er det ikke tyskerne som bomber, så er det engelskmennene. Narvik er et offer for stormaktspolitikk.» Engstelig for at forsamlingen skulle få et galt inntrykk, fant han det nødvendig å presisere at selv om også Storbritannia krenket norsk nøytralitet, hersket det ingen tvil om hvem fienden var. Tyskernes invasjon var en torpedering av den friheten Norge hadde kjempet så hardt for, det fikk man aldri glemme. Lenger kom han ikke før han ble avbrutt av utålmodige røster som ville vite hva han selv hadde opplevd. Han strakte armene i været og ba om først å få rulle seg en røyk. Etter noen heftige magedrag innrømmet han å ha opplevd selve invasjonen. Alt hadde skjedd i et vanvittig tempo. Det hele fortonet seg uvirkelig, som et inferno av lyd og lys fullt på høyde med forestillingene om Ragnarok. Forsamlingen 27

ble taus. Han så seg nølende rundt før han fortsatte. At han hadde vært i havneområdet den 9. april lenge før det ble lyst, var tilfeldig. Som daglig leder av en større jernvareforretning ble han på grunn av sykdomsfravær nødt til selv å sørge for at et parti varer fra lageret på kaien kom med første buss til Setermoen. Det var derfor han hadde kjørt så tidlig fra Beisfjord hvor familien hadde sitt landsted. Da han nærmet seg havnen, hørtes dumpe drønn som ble kastet frem og tilbake mellom fjellene. Etter å ha nølt noen minutter ved avkjørselen til kaien snudde han bilen, lot varer være varer og ga full gass, og godt var det, for like etter ble kaien truffet av en torpedo. Braket gjorde at han kastet et blikk over skulderen og så at en stor del av den massive konstruksjonen var borte. Verre var det at få meter fra bilen lå en blodig menneskekropp med tarmer veltende ut av buken, slengt dit av lufttrykket som en kassert filledukke. Først på toppen av gaten stoppet han. Røyk og oljedamp og ikke minst det ufyselige været gjorde sikten dårlig selv om flammer lyste opp flere steder. Han husket spesielt et skip som forsvant i dypet ikke langt fra land og etterlot seg kun en mørk røyksky som drev av gårde med vinden. Det virket som om skipet var inne i skyen og ikke på vei mot bunnen av havnebassenget. For alt hva han visste, kunne det ha vært panserskipet Norge. Plutselig ble det stille. Det var en stillhet så anspent at den ikke var til å holde ut. Men snart ble den brutt av et og annet skrik som virket enda mer rystende fordi det ikke lenger hadde konkurranse fra andre lyder. Han ba om en pause og et glass vann. Etter å ha tømt glasset i én slurk og slukket en halvrøkt sigarett foreslo han at de trakk inn. Det begynte å bli kjølig. 28

De samlet seg i det største oppholdsrommet. Han kom aldri til å glemme synet av tyske soldater som etter kort tid kom marsjerende bortover hovedgaten i sentrum. Fartøyene deres hadde klappet til kai i det mest sentrale havneområdet, og der møtte de ingen alvorlig motstand. Man hadde ventet at ilandstigningen ville skje lenger ute, og derfor var det meste av den norske styrken blitt utplassert der. Det gikk forbausende kort tid fra de første soldatene dukket opp til man så hakekorsflagget vaie på rådhustaket. På husvegger og stolper ble det slått opp plakater som kunngjorde at tyskerne kom som venner, men at skutt ble den som ikke fulgte forordningene. Befolkningen var i sjokk og forvirringen stor. Ryktene var mange, men det eneste som syntes temmelig sikkert, var at oberst Sundlo som ledet forsvaret av byen, hadde kapitulert. Det var ingen stor overraskelse, for obersten hadde aldri lagt skjul på sine tyske sympatier. Brått ville ikke den gråtslitne halsen hans mer. Men han lovet å komme sterkere igjen, og det løftet holdt han om enn noe motvillig. Tankene pendlet mellom bekymring for familien og fortvilelse over hjembyens skjebne. Det fantes neppe et menneske i hele Narvik som ikke var berørt av invasjonen. Han rullet seg en røyk, tente den med skjelvende hender og kastet et kritisk blikk på sin nikotingule pekefinger. Røyken sved i halsen, og etter få drag endte sigaretten i blikklokket sammen med andre halvrøkte. At han hadde vært vitne til begivenheter av verdenshistorisk format, gikk først opp for ham dagen etter. I utkanten av leiren hadde han funnet et sted hvor han kunne stikke seg bort. Det var riktignok ikke vanskelig å oppdage, men gjemmesteder var en mangelvare 29

på den karrige øya. En dag da han lå og slumret på fristedet, ble han vekket av en høflig stemme: «Unnskyld, har De fyr?» Over ham sto en tysk offiser. Selv reiste han seg opp i sittende stilling, grep seg forfjamset til venstre brystlomme og halte opp en fyrstikkeske. «Bitte,» var alt han fikk stammet frem. Tyskeren var den samme offiseren han hadde lagt merke til allerede under fangetransporten fra Vardøhus til Skorpa. Offiseren var så spesiell. I motsetning til sine medfanger som alle bar mer eller mindre preg av krigen, hadde han sett nærmest uberørt ut da han smilende ble kommandert under dekk. Og nå sto denne personen her og bød ham en sigarett fra et elegant sølvetui. Nølende tok han en mens han tenkte: Fyren snakker jo norsk. Situasjonen fortonet seg lettere absurd. Her var han satt til å være fangevokter fordi han kunne litt tysk, og så henvendte denne fangen seg til ham på godt norsk. Sammenlignet med tyskeren var han liten og hadde et ansikt uten spor av levd liv. At han hadde fylt tretti, skulle ingen tro. Den tyske offiseren smilte og sa: «Tillat meg å presentere meg. Mitt navn er Ulrik Christiansen. » Det er da ikke noe tysk navn, tenke han og så spørrende opp på fangen. Offiseren virket såpass interessant at han fikk lyst til å holde ham tilbake, og hva var mer naturlig enn å spørre om norskkunnskapene. «De skjønner, jeg kommer fra Schleswig, fra Kappeln som er en liten by ved Slien, en av de vakreste fjordarmene i Østersjøen. I Schleswig har store deler av befolkningen danske aner, og mange føler seg fortsatt danske. Jeg er faktisk dansk til tross for at passet sier noe annet.» Christiansen gjorde et opphold og pekte på en flat stein. «Tillater De at jeg setter meg?» 30

Vil du lese resten? «Daniels krig» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Einar Wexelsen

ISBN 978-82-8330-256-1

9 788283 302561

Einar Wexelsen Daniels krig

Daniels krig Roman

Foto: Ole G. Evensen