De udugelige - les begynnelsen her by Forlagshuset i Vestfold as

JR Henrixen

De udugelige Kriminalroman

2018

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2018 ISBN 978-82-8330-190-8 Trykk Livonia Print, Latvia Papir Munken print cream 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Premisset: Stortinget Ă¸nsker et helhetlig politi som speiler gjennomsnittet av befolkningen i Norge. Hva skjer da nĂĽr tilfeldigheter gjĂ¸r at et politiavsnitt bemannes av personer som ligger godt utenfor gjennomsnittet?

Vår/vinter 2015

Kapittel 1 Jan Petter Salte trekker kragen på losjakka godt over ørene. Såre knirkelyder kommer fra båtkrana som husker i blåsten. Han tørker en dråpe fra nesevingen. Vinden rusker i den strie, blonde luggen hans, og frosten gjør rynkene rundt munnvikene dypere, til furer. Våren er kommet, men bare på kalenderen. De uniformerte politikvinnene har reist, bare noen skuelystne holder ut og hutrer i bakgrunnen, døden er en magnet på de levende. Andres død. Kompaktkameraet drukner i hånda hans da han knipser noen åstedsbilder til. Øyeblikk frosset til digital evighet. Fram til noen i politiet setter i gang med en ny jobb, trykker «delete» og sletter siste riss av vedkommendes eksistens. Jan Petter blåser varme i hendene og ser ned på de to mennene i mørke ullfrakker som jobber rutinert på kne og avslutter med å dra igjen glidelåsen på den hvite likposen. Mannen som dro igjen likposen, ser spørrende opp på ham for å få bekreftelsen de har fått på telefon. «Ikke obduksjon, ifølge operasjonssentralen?» Salte blir stående taus og tygge på svaret. Det er strenge innskrenkinger igjen for å holde budsjettet. Obduksjon er dyrt, ikke gjør feil, kun mistenkelige dødsfall skal underkastes patologen. Denne saken er

opplagt. En stakkar fra livets skyggeside har valgt å forlate jammerdalen, et antatt selvmord ved drukning. Begravelsesagentene ser fortsatt på ham og venter på bekreftelsen av det jourhavende politijurist inne på stasjonen i Tønsberg allerede har bestemt. Salte svarer kort: «Kjør ham til obduksjon. Ordre meg.» Han putter kameraet i lomma. De ser overrasket på ham, veksler blikk, men nikker profesjonelt, pakker og reiser. Jan Petter ser den sorte bårebilen gli sakte ut fra båthavna. Så varsomt at det ligner en prosesjon, en siste verdig reise. Han har sett dette før, men klarer ikke å forlate tanken. Hva skjer i sinnet til unge som velger døden framfor livet? Hvor mye skal til for å ta det valget? I morgen kommer han til å få kjeft fordi han påførte politiet unødvendige kostnader uten myndighet. Men den kostnaden skylder samfunnet foreldrene. Trygt politiarbeid er dyrt. Når obduksjonsrapporten og regninga kommer om seks måneder, er alt glemt. Han husker ansiktene til de to som leverte savnetmeldinga på hans forrige vakthelg, en kvinne og en mann, han blar fram i kladdeboka. Det var mannen som skrev under på etterlysningen. Begge var fra Livets Ord, en kristen institusjon som velger sine ansatte ut fra livssyn og bruker store midler på egenmarkedsføring. Offentlige kontrakter er nok en gullgruve. Også Gud trenger midler. Årene i etaten har skurt vekk hans egen gudstro, etterforskning er ikke å tro, men å lete til du vet. Troen er slitte, vage bilder. Slepende, kvelende søndager fra en asketisk bestemorsstue med salmesang og vers. Hver gledesstund du fikk på jord, betales må med sorg. Det eneste han kan framdrive, er en viss forståelse for det asketiske. Elise vil at han skal slippe den også. Han finner fram nøkkelknippet sitt. Telefonnummeret til Livets Ord står på den fancy GPS-nøkkelringen han fikk av dem. Den er selvfinnende. Den syngende stemmen til kvinnen som svarer, blir brått spak da Jan Petter forteller at saknede er funnet død. Et foreldrepar

som en gang bar en nyfødt til dåpen, skal snart få det tyngste budskapet foreldre kan få. De skal overleve sitt barn. Den beskjeden han og Elise en gang også fikk. En imaginær klo graver i kroppen. Den er ikke varm, ikke kald, men presser lufta ut av ham og gir ikke plass til annet. Det er mange år siden beskjeden, allikevel fryser en tåre nesten til is før den når furen hans. Han har bare én medisin mot den kloa. Hard fysisk trening.

Kapittel 2 Snødrevet pisker fram skum på vannet ute i Tønsbergfjorden mellom Vallø og Husøy. Bryggeanlegget ligger i le for vinden, og vannet ved bryggene står stille og kaldt. En ung mann gisper etter luft et kort øyeblikk før en arm senker ham under. Igjen. Luftbobler pipler ut av munnen hans, og strålen fra en lommelykt tegner ansiktet i uklare bleke linjer under vann. Øynene buler, og armene fekter, stikker opp av vannflaten og krafser etter tak som om vannspeilet kan gi feste. Han ser ujevne konturer av hjemmet sitt for siste gang. Den rustne containeren har brutte flater som bølger i takt med ringene i vannet, som han selv lager. Mannen som holder ham, slipper taket rundt jakkekraven og drar til seg armen, det renner vann langs underarmen hans, og det drypper kraftig med blod fra høyre hånd. En tung jaktkniv ligger igjen på bryggekanten, den unge mannens siste, nytteløse forsvar. Bøddelen sparker kniven utfor bryggekanten, og den bukter seg som et blinkende skjell mot bunnen. Etter eieren sin. Selv om han har sluppet taket, klarer ikke den unge mannen å holde seg flytende. Den blå dynejakka – gaven fra Bymisjonen – olabuksa og de skitne hvite joggeskoene er gjennomtrukket med vann, og drar ham sakte ned. Lungene fylles med saltvann og dieselsøl. Han blir liggende rett under vannflaten, øynene er fiksert på bøddelen der oppe. Han kunne sagt ja til jobben, ikke dratt på rehabilitering, med tro på et bedre liv.

Da hadde han fått leve. Det finnes bare én leveregel for kriminelle. Aldri si nei. Så synker han sakte mot bunnen, mannen på brygga blir stadig mer utydelig. Han ser munnen til drapsmannen bevege seg der oppe, men ordene når aldri ned: Jeg døper deg herved i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn: vår skaper, frigjører og livgiver. Roy Larsen ble aldri mer enn 23 år.

Tidlig høst 2015

Kapittel 3 Vojislav «Grozny» Barukcic satt sikret med håndjern i fanget. Han lente hodet mot bakvinduet i Skodaen merket med logoen til fengselsvesenet. Ute var høstfargene i ferd med å forsvinne med løvet som deserterte fra trærne, kvistene sto igjen som mørke leddgiktfingre som spriket etter vår. Øynene lette rundt i bilen. Foran ham satt lederen for transporten, en middelaldrende, overvektig kvinne med fristende tunge pupper under uniformsskjorta. Mannen som kjørte, var en firkanta, lav mann med militærkort hår og en spesiell dialekt, antagelig i midten av femtiårene. Bak sjåføren satt en purung hengslete kar med runde torskeøyne og altfor stor skjortesnipp. Selv var Vojislav i midten av førtiårene. Det herjede ansikt så eldre ut, preget av borgerkrigen på Balkan på nittitallet, sårene i sjelen hadde trengt ut gjennom hver ansiktspore, og øynene var blitt sorte som mørket i hedenskapen. Under kjevebeinet på venstre side løp et langt, lyst arr. De tre fengselsbetjentene pratet på norsk om hverdagslige ting. Han unnlot å vise at han forsto det meste i samtalen, det var alltid lurt å spille uvitende. Han kikket ned på håndjernene i fanget, som sluttet slapt rundt håndleddene. De var et speil på Norge, tenkte han. Så skjødesløst

og naivt. Han kunne bare løfte armene over nakkestøtten og legge kjettingen rundt halsen på kvinnen. Dra halsen bakover og kjenne lukten av parfymen blande seg med adrenalinet hennes når pusten ebbet ut. Han kunne true til seg bilen, men unnlot å gjøre det, fordi han likte Norge. Det minnet ham om Bosnia, landet var vakkert, men nordmenn var dumsnille etter årevis med trygt demokrati. Han hadde sonet snart et år. Fengselet skulle huse ham i mange flere. Norge var trygt for dem med fiender. Han hadde begynt å like tryggheten. Sammenlignet med det tyske fengselet han hadde sonet i, var Ringerike et paradis. Det var de samme høye murene, men i Norge kunne han se åser og trær på utsiden. Og luften! Herregud, hvor heldige de tre i bilen var som kunne puste slikt. De burde nyte det. Kvinnen slurpet fra en medbragt kaffekopp, så åpnet hun en pose med nøtter og bød rundt. Han kjente umiddelbart prikkingen i halsen og viftet energisk til kvinnen og hyperventilerte. Hun forsto øyeblikkelig og lukket vennlig posen og åpnet vinduet sitt foran. Norsk livreddende luft fylte kupeen. Norsk luft var medisin. Den kunne selges på boks. Han pustet roligere igjen. Fengselet hadde gode sosiale ordninger, samkvem uten oppsyn mellom fangene, gratis advokater som stadig ringte ham og kappet om å ha ham som kunde. Krigsforbrytere var en god inntektskilde. Alt var gratis. Også tannlege. Det var dit de var på vei nå. Han kjente en svak kvinneparfyme pirre hjernen og fantaserte om å ta henne med vold. Kanskje likte hun det? Han måtte tvinge seg over på andre tanker. Han var alt dømt for seksuelle overgrep. Samt å ha forrådt landet sitt og befolkningen der. Slik var borgerkrigen. Fiendene hans var mange, det var derfor han ble overført til soning i dette naive, trygge landet. Norske fengsel skulle forbedre fangene. Gi dem nytt liv, verdig behandling, tilbakeføre dem til samfunnet, hadde de forklart. Fengselsbetjentene skulle være engler, men de fleste var bare ansatt. Forståelig

nok. Hvem kunne være imøtekommende mot all den grufullhet de innsatte utsondret? Politiet var annerledes. De var der for å høste egen ære, skulle innynde seg og bruke ham som kilde, og bygge egen karriere på hva han fortalte dem. Det var spesielt én duo som hadde vært der flere ganger. Special Operations, Chief Superintendent sto det viktig med smale bokstaver på visittkortet til den ene, Cato Thue. Han var den unge, smarte og veltalende. Det var greit å holde karrierepolitifolkene på gress, så han fôret dem med små løgner og enda mindre sannheter. Det var tross alt ingen andre som besøkte ham, utenom advokatshopperne. Den firkanta het Kåre Karlsen, han hadde ikke visittkort. Karlsen var mye eldre enn Thue, og taus. Vojislav hadde kontroll på alle rundt seg, unntatt fengselspresten. Den middelaldrende, atletiske gudsforkynneren gjorde ham usikker. Bak det harmoniske ansiktet skjulte kirkens mann sikkert kunnskap om mange kriminelle skjebner. Han var dessuten lynende intelligent. De hadde spilt sjakk en hel kveld forrige uke. Presten vant alle partier. Lett. Pakao! Sundvolden sto det på et skilt. Plutselig hvinte det i bildekk, og de hang i sikkerhetsselen, kvinnen skrek. En jogger passerte fotgjengerfeltet. Joggeren smatt smidig sideveis og sneiet så vidt bilen før den stanset. Joggeren så rett på de fire i den sivile Skodaen, rolig, før han løp videre. Vojislav så det med en gang. Han var trent til å gjenkjenne slike mennesker. Det var noe i mannens selvsikkerhet og det rolige blikket. Andre ville blitt hysteriske, ett sekund unna å bli meid ned. Definitivt politi. Vojislav snudde blikket etter ham. Var han blitt skadet allikevel? Joggeren slepte litt på foten. De kjørte videre i stillhet. Den lange, høye dalen gikk over til tettsteder, og så svingte de inn i en større by. Drammen sto det på et skilt. Ned i en tørr og lys parkeringskjeller. Han ble geleidet ut.

Den unge betjenten var ivrig og ville ha håndjernene bak på ryggen. Kvinnen sukket litt oppgitt og gav ham et blikk som om hun forsøkte å unnskylde aspirantens instrukskåthet. De gikk alle fire gjennom den folketomme garasjen. Den unge først, så kvinnen foran Vojislav. Bakerst kom sjåføren med militærklippen og rar dialekt. Hun hadde bred rompe som vugget ertende når hun gikk. Mente hun noe med det? De åpnet en dør som førte inn i en kjellergang, og begynte på trappen opp. Han hørte skritt komme ned trappa og skled inn til trappeveggen, kikket ned for å unngå å møte blikket til alle disse nysgjerrige. Skrittene stoppet, det var rart. Han gløttet opp og skjønte hvorfor. En Uzi maskinpistol pekte mot dem, og et par mørke, bestemte øyne stirret ut fra en finlandshette. Aspiranten tumlet bakover og skubbet de andre med seg. Bak ham bannet den korte mannen med den rare dialekten da Vojislav deiset i ham. I øyekroken så han at døra fra garasjeanlegget gikk opp, og en maskert mann med et tohåndsvåpen stilte seg bredbeint bak dem. Mannen var like høy som døråpningen. Fiender finnes overalt. Reisen var slutt.

Kapittel 4 Storsalen på Sundvolden hotell var fylt med politi. Buskerud, Vestfold og Telemark skulle forenes til Sør-Øst politidistrikt. Etaten var inne i sin største omorganisering, og flere ambisiøse personer hadde startet en usynlig kamp om posisjoner. Jan Petter Salte slo av telefonen. Han hadde lett fram telefonnummeret til sjåføren av den sivile fengselsbilen, men fikk ikke svar. Mannen hadde bare valgt å kjøre videre, selv etter at han nær meide Jan Petter ned under morgentreningen hans. De hadde noe usnakket. «Han vil nok ikke svare.» Jan Petter så ned på visepolitimesteren i nye Sør-Øst politidistrikt. VPM-en satt og vippet på bakerste seminarstol. «Ikke gi deg, Salte.» De sorte Lloyd-skoene størrelse 45 var solid plantet langt foran stolen og kompenserte for balansen til de bakre stolbeina. Han strøk seg over den blankpolerte issen. Med tatovering på underarmen og hardrock på øreproppen var Runar Ellefsen en høyst utradisjonell politiakademiker. «Sikkert travel.» Jan Petter dumpet ned på stolen sin ved siden av Johnny. Johnny var i slutten av tyveårene, tillitsmann for ordensavdelingen ved Tønsberg politistasjon, men mest kjent for klovnerier. Han hadde nylig fått 15 minutters berømmelse etter en TV-opptreden fra

standup-klubben LATTER i Oslo. I beste sendetid harselerte han uhemmet med politikere og politiledere. Avisredaksjonene var på ham umiddelbart. En ung, kjekk politimann, ikke ulik Robert Redford, men med frilynte talegaver uten tankefilter, var godt klikkstoff. At Jensen nylig hadde giftet seg med datteren til en prangende investor gjorde ham kulørt også. Se og Hør hadde allerede planer klare for ham. Det hadde politiledelsen også. Pausen var ferdig. Politidirektøren hadde gjestet podiet og med smittende forretningsmessig innlevelse fortalt om alle fordelene omorganiseringen ville gi. Direktøren hadde klart uttrykt at alle saker nå kunne etterforskes, spesielt det som ble kalt hverdagskriminalitet – gamle restansesaker. De kjedelige småsakene ingen ville ha. «Da har nye Messias forkynt, Jan Petter.» Johnny hvisket og lente seg nærmere Salte. «At Jesus mettet fem tusen mennesker med et par småfisk er ikke noe i forhold til han der.» Han nikket mot mannen med fire gule stjerner på gullskulderklaffen. «Han får budsjettet vårt til å mette alle.» Johnny Jensen så på Jan Petter, ventet ikke på svar. «Vet du hva vi kan lese ut av det, Salte?» Han nappet Jan Petter i skjortearmen. «… at fiskemat ikke er særlig populært.» Salte hvilte bare øynene dypsindig på den unge Jensen. Jensens øyne begynte å flakke. «Men nå skal den nye keiseren, Thue, på scenen. La oss se hva slags klær han har på i dag, Salte. Det sier jeg, Jan Petter, den mannen har smurt organet sitt.» Jan Petters lepper var tonløse, men små smilerynker sprakk opp i øyekrokene. I det samme entret Cato Thue scenen med et lett hopp. Mørk, symmetrisk ansiktsform med tre tydelige pannerynker, smilende og kledd i dueblå smal dress. Han klarte på en tilforlatelig måte å smyge inn sin egen enorme CV, om tiden som hospitant hos Scotland Yard, FBI-skolen i USA og tjenestetid ved Europol, før han kastet et blikk

mot politidirektøren. Som en bisetning foreslo han at Sør-Øst som første distrikt i landet burde etablere en egen restansegruppe som dedikert etterforsket hverdagskriminalitet. «Vi kaller den bare Cold-case-gruppa, akkurat som Kripos’ spesialavdeling.» Direktørens spontane applaus smittet, og snart klappet alle. Politikeren Thue tok en slurk vann, han hadde bondefanget hele ledergruppa. Så endret Thue strategi. Et fangefoto ble blåst opp på storlerretet. Front og sidepositur. Bildet lyste hardhet, vold og kynisme, forsterket av et langt arr under venstre kjevebein. Thue presenterte samtidig en gjest. «Som kanskje flere har sett, holder Forsvaret et seminar på hotellet. I gangen traff jeg en venn fra NATO-kurset jeg deltok på. Jeg har bedt ham inn.» Thue forsøkte å skjule egen begeistring ved å stryke hånda over munnen, men øynene løy ikke. «Dette», sa han og nikket mot døra, «er kommandør Carsten Samnøy.» En slank mann i stram militæruniform kom inn, han nikket svakt til salen. «Samnøy har en framtredende rolle i Forsvarets spesialkommando. Han vil fortelle litt om Vojislav Barukcic, alias Grozny.» Thue tok et skritt bakover som et signal til Samnøy, samtidig som han pekte på lerretet. Kommandøren plasserte en uniformert skyggelue under armhulen og blottla en millimeterkort sveis. Han holdt øynene rettet mot Thue og entret scenen med militær verdighet. Blikket under blonde øyebryn var like stivt som skjortekraven. Selv den gipsede hånda matchet den ranke mannen. Salen kikket nysgjerrig, noe var i gjære? Alle så konsentrert fram, ikke én rablet formålsløst på notatblokka. Samnøy nikket korrekt til politidirektøren, før han gjøv løs på bildet. «Denne mannen heter Vojislav Barukcic, kallenavn ’Grozny’.» Stemmen til Samnøy var stram som uniformen. «Grozny hoppet av

legestudiene, innrullerte seg i militæret og deltok i borgerkrigen på Balkan. Han ble etterlyst for krigsforbrytelser og voldtekt mot sivile. Jeg var leder for en militær innsatsgruppe i FSK. Sammen med tysk terrorpoliti, GSG 9, og norske politistyrker fra beredskapstroppen, pågrep jeg Grozny i Bosnia på slutten av 90-tallet. Han ble dømt av krigsforbryterdomstolen i Haag, men klarte å rømme. Med innsidehjelp. Siden etablerte han en egen tung kriminell organisasjon som konkurrerte på det europeiske forbrytermarkedet.» Samnøy stoppet kort for å la opplysningen synke inn. Han så seg rundt og fortsatte. «Det er kjent at Norge har vært skjulested for krigsforbrytere. Journalister fra Aftenposten sporet opp flere. Grozny mistenkes for å ha skjult seg i Norge i perioden etter totusenskiftet.» Ordene kom monotont informativt som om han leste togtabellen høyt. «I lille Mysen, i Norge», tilføyde Thue flirende for ikke å bli statist i seansen. Samnøy ventet elegant ut Thues replikk og la til litt ekstra pause. «Mannen er kvasikristen, gal og leder av et stort kriminelt nettverk. De har drap på både politifolk og politikere på samvittigheten. Samt ran av verditransporter og menneskehandel.» Samnøy rettet på slipsknuten og jakkekraven. «Tyske styrker pågrep ham igjen etter tips fra en forbryterkilde.» Pause. «Og hvorfor forteller vi dette?» Thue grep plutselig stafettpinnen igjen. Spørsmålet hang dramatisk i lufta. Noen av de yngre politimennene satt ytterst på stolen nå, lik spente guttebarn som venter på tilmålt dose med godteri. Hverdagens trivialiteter med sykkeltyverier, hærverk og småpushing ble skylt vekk. Endelig litt dramatikk. Noe internasjonalt. Kåre Karlsen brisket seg på første benkerad.

Thue svarte selv. «Jo, fordi denne farlige mannen sitter tolv kilometer unna dere, mine damer og herrer. Grozny soner nå her i Ringerike fengsel, og jeg og Kåre passer på at han blir.» Thue var karslig. Samnøy nikket bifallende, orienterte litt til, så på Thue og trådde av. Nysgjerrige, respektfulle blikk fulgte offiseren som bare et kort øyeblikk mistet den tilkneppede stilen. Øynene til Samnøy stanset et sekund på en i salen, de flakket litt, så økte han farten. Jan Petter Salte vek ikke blikket. Det var mange år siden, tenkte han. Så hadde det altså blitt kommandør av Carsten Samnøy. Ikke uventet, kanskje. Allerede den gang de tjenestegjorde i marinejegerstyrken sammen, hadde han utvist stor organisasjonsmessig overlevelsesevne. På tross av spille- og kvinnegalskap.

Kapittel 5 Kåre Karlsen entret scenen, samtidig som telefonen til Jan Petter dirret lydløst. Han gled anonymt forbi Johnny og ut bakerst i lokalet. Kort etter var Jan Petter tilbake på bakerste rad og pirket visepolitimesteren på skulderen. Vinket ham ut. Kåre Karlsen sto bredbeint og fortalte om sin bakgrunn, trafikkurs og øvelser i batong og pepperspray. Thue var i ferd med å oppnå hva han ønsket, å bli en mesterlig demokratisk lederposør, da Ellefsen kom labbende i lange gyngende bevegelser opp midtgangen og inntok podiet. Thue gløttet overrasket på den rocka visepolitimesteren, og Karlsen snubla i egne ord. «Beklager mine herrer.» Ellefsen vendte seg mot salen. «Og beklager at jeg bryter av i det viktige innlegget.» Thue hadde fått smal munn og slo en kulepenn irritert i ståbordet. «Men jeg har nettopp fått vite at denne Grozny», Ellefsen snudde seg mot Thue for å bekrefte rett uttale, «nettopp har rømt, under framstilling for tannlege nede i Drammen.» Han nikket bekreftende mot politidirektøren og politimesteren. «Vi må agere omgående.» Politidirektøren nikket også, som om han måtte gi grønt lys for det selvsagte. Ellefsen fortsatte «Jeg har bedt Jan Petter Salte sette i gang tiltak og lede etterforskningen. Ledergruppa for omorganiseringen fortsetter jobben her oppe, alt annet

operativt personell reiser omgående til sine respektive tjenestesteder hvor arbeidsoppgaver vil bli satt ut.» Ellefsens baryton gav ham en medfødt myndighet. Folk pakket. Johnny Jensen kikket nysgjerrig på superduoen fra spesielle operasjoner, SO, som sto igjen på scenen. Cato Thue var bleik, og Kåre Karlsen så ut som han våknet etter thaimassasje med happy ending, og så oppdaget at massøren var – kathoey. No happy ending, noterte Johnny.

Kapittel 6 Vi er i gang nå. Reisen har endelig startet. Jeg gjorde en feil med Roy Larsen, det skal aldri skje igjen. Nå har jeg fått samlet folk som er modige nok til å gjennomføre. Dette er slik jeg jobber. Bak i skyggene. Noen må gjøre det geniale. Det grandiose. Det er meg. Det er Guds vilje, og bare Gud kan gi kraft nok til å gjøre det umulige. Skape slik han skapte univer set. Jeg har også skapt et univers, mitt eget. Fordi noen falt meg i ryggen. Menigheten som skal stå samlet, men er besudlet med ledere med behov for egen vinning, skal selv få lide for sin egen lyst og begjær. Jeg er større enn dem. Alt handler om tre ting. Planlegge – gjennomføre – tildekke. Jeg har tildekt en feil. En ny har tatt hans plass. Nå er alt perfekt.

Kapittel 7 Klokka var 06.30 ved Tønsberg politistasjon, og Jan Petter sto og hamret løs på en boksesekk nede i treningsrommet, da Johnny kom inn med et gjesp. «God morgen, Jensen, tidlig oppe.» «Den er ikke god», svarte mannen med smale øyne i døra. «Og det hjelper ikke når jeg ser deg så frisk.» Junioretterforskeren sto og gynget tafatt på hælene. Jan Petter konsentrerte seg om neste serie, mens Johnny så på. Han danset lett på tærne rundt sekken, venstre hånda traff læret med tette, hurtige slag som laget piskelyder, før han sendte høyre kne med et tungt dump inn i sekken, to tunge kroppsslag og avsluttet med å dreie bakover og sparke ovenfra og nedover med hælen. Det knaste i kjettingen, og lett betongsalt drysset nedover gulvet. Han var blitt tregere merket han, men de gamle grunnferdighetene som hadde gjort ham til nordisk mester i kickboksing, satt fortsatt i ryggmargen. Selv om høyrefoten med den gamle skuddskaden gav ham dårligere balanse. «Da har jeg gjort unna timen min, Jensen, sekken er din.» Jan Petter reiv av slaghanskene, kastet et håndkle over skulderen og dro et hjørne av det over en svett panne, han begynte å tøye. «Ferdig alt? Jeg håpet vi skulle snakke om beordringene våre mens vi trente.»

«Da må du stå opp om morran, Johnny.» Ansiktet til den hengslete mannen med kuleskuldre sprakk opp, smilet åpnet hele mannen. «Treningsjunkie», svarte Jensen mutt, stakk hendene inn i de svette slaghanskene og skallet først til sekken før han sparket den imaginært i skrittet. Etter et halvt minutt på sekken skjønte han at han var best på verbale punch. Armene var stinne av melkesyre. Fotballtrening var uegnet som selvforsvar. Politimesteren hadde overprøvd Ellefsen og erstattet Jan Petter Salte med Cato Thue som leder av Grozny-saken. Sjefen hadde kommandert Jan Petter og Johnny inn til den nye restansegruppa, som hun lynraskt hadde opprettet. Ifølge Johnny besto jobben av å stappe meningsløse dokumenter og utskrifter i mapper, slik at det så ut som det var foretatt etterforskning. Når mappa var en centimeter høy, kunne den henlegges. Johnny hadde demonstrert med å gå rundt med en tommestokk i lomma. Jan Petter visste at den unge politimannen hatet jobben, Johnny ville være der det var moro og action. Selv hadde han bestemt seg for å ta imot degraderingen uten å mukke. Det kunne faktisk være deilig å sitte på et kontor og ikke slite så hardt. Han var absolutt ikke den eneste som hadde oppdaget det. Johnny derimot hadde engasjert fagforeninga, og svigerfarens skarpskodde advokater hadde laget mye støy. Det var åpen krig. Johnny kalte bare restansegruppa for «De udugelige». Visepolitimesteren hadde overraskende høylytt tatt deres parti, Ellefsen mente de begge passet best andre steder, men krefter i systemet mente noe annet. «Hva tenker du om visegeneralen, Jan Petter? Han ser grå og sliten ut om dagen, den rømningen tærer på ham.» Fra ribbeveggen låt et langt pust. «Atten timers arbeidsdager tærer alltid på.» Han hadde sett Ellefsen komme like etter ham selv i dag. «Jepp, visegutten har stått lenge i mediehælvetet. Presse fra hele

Europa har jo stått på dørstokken hans, og hva har gullgutten Thue fått til?» Jan Petter unnlot å svare om Thues bidrag. Cato var en karrieremann, yngre enn ham selv, men hadde allerede fått tittelen politiinspektør. Det var få slike titler blant tjenestemennene. Politiinspektør var først og fremst en tittel juristene brukte. Cato Thue hadde et godt kontaktnettverk. «Alle journalistene vil ha en bit av tabben, ja», svarte Jan Petter og unngikk Jensens innbydelse til sladder. Johnny hadde grepet curlingstanga og vippet den opp og ned. «Har aldri skjønt hvorfor journalister blir kalt for gribber.» Han tøyde nakken. «Gribber eter bare kadaver, journalister spiser deg jo levende.» Jan Petter lo så han datt ned fra ribbeveggen. Johnnys kreativitet ville gjøre ham til en god etterforsker. Visepolitimesteren hadde utnevnt seg selv til påtalejurist i Grozny-saken, det var uvanlig, men Ellefsen ville nok sitte tett på etterforskningen og ha en hånd på Thue. Rømningen var en internasjonal sak, en gloheit potet, en slik panoramasak som Thue elsket. Jan Petter syntes synd på Kåre Karlsen. Mannen visste nok ikke at han lett kunne bli en brikke i Thues karriere. Kåre hadde aldri gjort annet enn trafikktjeneste før han overraskende ble tilbudt jobb som nestkommanderende ved Thues spesialavdeling. Jan Petter gav Johnny et oppmuntrende klapp på ryggen. «Jeg har 148 kilo som pers i benken, det tar du snart.» «Kødd», hørte han bak seg idet han gikk mot garderoben. Jan Petter åpnet PC-en og klikket inn på Grozny-saken. Var det ting han hadde oversett? Han var tatt av saken, men etterforskergenet hans tok overhånd. Følget på fire hadde blitt overrasket av to bevæpna, maskerte menn som snakket gebrokkent engelsk. De ble kommandert inn i et

fyrrom i kjelleren hvor de ble trykket ned på gulvet og bundet med plaststrips. Tjenesteradioer og telefoner ble tatt fra dem, og gaffatape plastret over munnen. Han grøsset selv om politirapporter aldri klarte å framstille den virkelige frykten som lå i hendelsen. Finlandshetter. Øynene langt der bak i mørket. Det synlige usynlige. Den høyeste forbryteren hadde flerret av uniformsskjorta til kvinnen. Med hanskebekledde hender hadde han grepet rundt hvert bryst og trykket seg på henne bakfra. Kollegaene sa hun hadde skreket fra langt inne i munnen. Øynene hadde vært vidåpne. Én av betjentene hadde tatt sats liggende og sparket i knehasene på den minste forbryteren, som mistet våpenet. Det ble ropt på et fremmed språk. Den høye bråsnudde seg mot betjenten og plantet våpenet i panna på ham før han besinnet seg og begge forsvant med Grozny. Betjenten mente bestemt at den høye hadde en brukket tann i underkjeven. Døra inn til fyrrommet ble låst fra utsiden. Altså ble det brukt systemnøkler. Men fra hvor? Den minste forbryteren hadde visstnok en tatovering på halsen. Den så ut som spissen på et sverd. Fengselsbetjentene mente at mennene snakket serbokroatisk. De tre ble funnet da de aldri meldte transporten tilbake fra oppdraget. To i sjokk. Én lynforbanna. I avhøret hadde politibetjenten sitert vitnet som sverget på «å kjøre et sverd fra halsen og ned i ræva på de hælsikas gorrklysene av hæstkukbefængte hanekyllinga». Stikk i strid med rapportlæren som sa at sitater ikke skulle gjengis på dialekt. Johnny Jensen var nå tatt av saken. Det var Jan Petter også. Siste observasjon av rømlingene stammet fra en drosjesjåfør som tilfeldig kjørte forbi med dashbordkamera. Varebilen var siden funnet utbrent i Lier.

Vil du lese resten? «De udugelige» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no