De uskyldige – debutant! by Forlagshuset i Vestfold as

Kristine T. G. Hardeberg

De uskyldige Roman

2019

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2019 ISBN 978-82-8330-235-6 Trykk: Livoniaprint, Latvia Papir: Munchen cream 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Forsidefoto: Giacomo Brogi/Istituto degli Innocenti ca 1900 Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Til Pauline, Samuel, Alma og Jonatan

La ingenting forvirre deg. La ingenting skremme deg. Alt skal forgå. Gud forandrer seg ikke. Tålmodighet oppnår alt. Den som har Gud, mangler ingenting. Gud alene er nok. Teresa av Avila 1515–1582

Sandra 1995

Den ordløse angsten ved takeoff. Hodet som ble åpent og tomt, hvor ingen tanker lenger var tilgjengelige, slik det også alltid hadde vært hos tannlegen, eller når hun som barn våknet om natten. Husk å puste nå, tenkte hun, reis til et annet sted i fantasien, et vakkert sted, og pust. Sandra sjekket enda en gang at setebeltet var festet, og at det var passe stramt. Eimen av drivstoff gjorde henne kvalm, så hun pustet med munnen. Flyet satte seg i bevegelse. Med Bachs cellosuiter på øret hvilte hun hodet mot veggen ved siden av det lille vinduet og lot som hun sov, i tilfelle sidemannen skulle være av det pratsomme slaget. Flyskrekken var ikke den eneste grunnen til at hun følte seg elendig. Hun skulle ikke ha reist fra ham. Ikke på denne måten, uten å få snakket sammen først. Ville han noensinne kunne tilgi henne? – Slapp av, hadde Monica sagt på telefonen kvelden før, – dere to har bare godt av litt avstand. Dere er faktisk to mennesker, selv om det ikke virker slik, la hun til med lavere stemme, som om det ikke var meningen at hun skulle høre det. Hun visste at venninnen mente det godt, men Monica hadde lett

for å elske og forsto ikke at for henne var det bare Daniel. Han var den eneste i livet hennes, i hvert fall den eneste som betydde noe, og hun hadde valgt å reise fra ham. Hva hvis hun nå rev ned alt det de hadde bygd opp de siste årene? Hva hvis det aldri ble som før igjen? Hun var så redd for ikke å være bra nok for ham, ikke leve opp til hans forventinger, ikke gi ham det han krevde av henne. Det han hadde fullstendig rett til å kreve, tenkte hun nå, når avstanden mellom dem ble større for hvert sekund som gikk. Noen dager virket det som om hun greide det. Alt ble naturlig, som om hun var skapt for å leve sammen med dette flotte, men kompliserte mennesket. Hun ville jo så gjerne elske ham, uforbeholdent, uten de snikende stemmene som fortalte henne at hun ikke kunne. At hun ikke hadde evnen. Det å ha en annen så tett innpå seg var uten tvil det vanskeligste hun hadde opplevd. Ofte tenkte hun at nærhet ikke lå for henne. Hun, som hadde levd alene siden hun forlot barndomshjemmet, og på mange måter også før det, var totalt uforberedt på denne tettheten som hun nå måtte forholde seg til hver eneste dag. Hun hadde sine vaner. Gjorde ting på sin måte og var blitt vant til kun å ta hensyn til seg selv. Det var utmattende å hele tiden prøve å forstå en annen. Tolke hva det var han ville, hva han egentlig mente med det han sa, og det var slitsomt å prøve å få hverdagene til å fungere, når hun jo slett ikke visste hvem han var. Man kjenner jo aldri fullt ut et annet menneske, og hun tenkte ofte med skrekk på det faktum at hun delte livet med en fremmed. – Det blir lettere etter hvert, trøstet Monica, da Sandra klaget til henne på telefonen en kveld hvor alt hadde gått galt, og de hadde endt opp med å skrike til hverandre. Han hadde til slutt sovnet fra hele krangelen, noe han ofte gjorde, men hun ikke kunne. Det var

umulig å slappe av når hjertet hamret og stemmene i hodet fortalte henne hvor håpløs hun var. – Vær tålmodig, var rådet fra venninnen, – og godta at det ikke er perfekt! Monica, venninnen med all erfaringen, som aldri så ut til å ha slike problemer. Avskjeden denne morgenen var verre enn noe, og selv om hun der og da ikke lenger visste hva hun ville, hadde hun likevel valgt å følge planen. Hvorfor? Fordi hun jo trodde at dette var viktig, ikke bare for henne, men for dem begge. Han forsto selvsagt ikke, eller, han prøvde ikke engang, og hun reiste vel vitende om at hun såret ham dypt. Han stirret forbi henne mens de spiste frokost. Tausheten hans var fremmed og kald, som om han allerede hadde gitt opp både henne og det de hadde sammen. Hun ville gi ham en klem, men han snudde seg vekk, gikk tungt inn på soverommet og lukket døren etter seg. Og hun kunne ikke vente lenger, hun måtte løpe for å rekke flytoget.

Teresa Innocenti-hospitalet, 4. oktober 1890 Kjære Gianna Jeg håper du får disse ordene, og at du har det bra. Du husker nok ikke meg, men jeg var på besøk hjemme hos deg for mange år siden, da du fortsatt var liten. Du var sjenert, husker jeg, og du gjemte deg under bordet mens jeg snakket med moren din. Jeg så at hun var svært redd, og jeg beroliget henne, sa at hun ikke hadde noe å frykte. Det var helt sant, for jeg ville jo bare forsikre meg om at du hadde det bra, og at foreldrene dine var snille mot deg. Jeg skulle gjerne ha gitt deg et kyss, men det våget jeg ikke, så jeg nøyde meg med å se lenge på deg, etter at du hadde krabbet frem fra under bordet og satt på fanget til moren din. Jeg så på dere begge. Hun virket sliten, men jeg forsto at hun var et godt menneske, og at dere var glad i hverandre, noe som var fint, men som også gjorde vondt. Ikke alle er så heldige at de får bli mamma. Jeg husker at jeg syntes dere lignet hverandre, og du var så vakker, ja det vakreste barnet jeg hadde sett, med dine dypblå øyne og mørke krøller. Hva som har skjedd med deg videre, det vet jeg ikke, men jeg håper inderlig du har fått oppleve glede, Gianna, men også nok motgang til at du kan sette pris på lykken når den kommer på besøk. Jeg håper at du får

bli grå i håret, og at du er glad for livet og foreldrene dine, enten du har fått din egen familie eller er lykkelig uten. Vi kjenner hverandre ikke, men våre liv er likevel på uløselig vis knyttet sammen. Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg skal forklare deg alt dette, og jeg har bestemt meg for å starte fra begynnelsen, så godt jeg kan, og på min egen måte. Jeg skulle ha gjort det for lenge siden, og nå håper jeg at det ikke allerede er for sent. Alt begynte i via de’ Coverelli. Du kjenner kanskje ikke den gaten, men skulle du komme til Firenze en dag, kan du gå mot sør over Santa Trinitabroen, da kommer du til Oltrarno, bydelen hvor jeg vokste opp. Hvis du så tar første gate til høyre og første igjen til venstre, er du der. Faren min sa alltid at han skulle ønske brosteinene kunne snakke, for gaten vår er svært gammel. Via de’ Coverelli er ikke stort mer enn et smug der den ligger i skyggen av Santo Spirito-kirken, men for meg var den hele verden. Da som nå sto bygårdene tett i tett, og jeg tenkte ofte at de var som søsken, som både kranglet om plassen og samtidig søkte støtte hos hverandre. Hjemme hos oss var det bare meg og foreldrene mine, og det var aldri helt som det skulle være. Noe manglet, og selv om det aldri ble nevnt med ord, leste jeg det i mammas ansikt hver eneste dag. Hun var nok glad i meg på sin måte, men jeg visste også at jeg aldri var nok for henne. Det var et tomrom mellom oss, etterlatt av noe jeg ikke ante hva var.

Teresa 1857

Solen var allerede gått ned bak klokketårnet på Santo Spirito, og skyggene begynte å fylle gaten der nede, som om mørke gardiner sakte ble trukket over husvegger og brosteiner. Teresa lente seg mot vinduet og stirret ut i skumringen. Det kjølige glasset kjentes behagelig mot pannen. Dagen hadde vært lengre enn vanlig, og hun var så inderlig lei lukten av såpe og surt skittentøy, denne eimen som fylte dagene hennes, infiltrerte alt og aldri helt forlot neseborene. Moren hennes, Giovanna, vasket klær fra morgen til kveld. Daglig samlet hun inn skittentøy fra rikmannshus i via Maggio og via Santo Spirito og vasket det i den store gryten på vedkomfyren. Arbeidet med det kokvarme tøyet og det iskalde elvevannet hvor hun skylte klesvasken, hadde gjort hendene hennes røde og sprukne. Ryggen var også vond, noe Teresa stadig fikk høre, ikke i form av ord, men i sukk og små stønn spredt utover arbeidsdagen. Oltrarno var fremfor alt håndverkernes bydel. Her bodde og arbeidet salmakere og møbelsnekkere, treskjærere og skreddere om hverandre. Og steinhuggere, slik som Alberto Martelli. Mesteparten

av livet hadde han levd av å hugge gravstøtter. Marmorstøtter med fine inskripsjoner og kunstferdige detaljer. Verkstedet hans hadde inngang fra bakgården, og i etasjen over bodde han sammen med sin kone Giovanna og den femtenårige datteren Teresa. De hadde mer plass enn de fleste, men det var noe Alberto aldri snakket om. Det siste året hadde han forresten hatt annet å gjøre. Før solen sto opp, forlot han huset og fulgte elven østover helt til Santa Croce. Etter mange hundre år skulle den store kirken endelig få sin fasade, og han var en av dem som var satt i arbeid med det ambisiøse mønsteret, hvor marmor i ulike farger skulle hugges til og settes sammen igjen som et puslespill. Det var som regel sent på dagen før han, sliten i kroppen og fullstendig dekket av marmorstøv, kom tilbake til huset i via de’ Coverelli, hvor han gjerne jobbet en økt i sitt eget verksted før han tok kvelden. Fra vinduet i den lille leiligheten kunne hun se andre barn som lekte og løp, enten alene eller i grupper. Noen hadde skolevesker over skulderen, og hun sukket. Det var blitt mulig for jenter å gå på skole i Toscana nå, men Teresa fikk ikke lov. Hun var nylig blitt femten år, og det gjorde vondt i magen når hun tenkte på alt som gikk henne forbi. Var dette virkelig alt livet skulle handle om for henne også? Dager som alle var like, hvor alt var tungt og litt mørkt hele tiden. Fantes det ikke noe annet for henne i livet enn å gå der sammen med moren i leiligheten, mens dag gikk over i kveld, om og om igjen? Skulle også hun bli slik? Hun fikk lyst til å skrike høyt. Det klødde på ryggen nå, og en slags kvalme bredte seg gjennom hodet. Hun trakk pusten kraftig, men det var som om en vekt lå på henne og hindret luften i å fylle lungene fullstendig. Hun støttet albuene mot den brede vinduskarmen og kom til å forstyrre en sovende flue. Hun viftet den bort, og med hodet hvilende i

håndflatene stirret hun så øynene ble tørre og såre. Kunne han ikke komme snart? – Teresa? Stemmen var sliten. – Ja, sa hun, med vilje så lavt at det ikke kunne høres, og moren gjentok, med litt mer styrke: – Teresa. Hun snudde seg, svært sakte, og så mot moren, som sto ved ovnen. Skittentøyet hadde endelig veket plass for suppegryten, og nå blandet matlukten seg med stanken fra tidligere. – Ja, sa hun igjen. Prøvde faktisk å smile denne gangen, men moren sto med ryggen til og så det ikke. – Du har ikke dekket bordet. Hun var fortsatt vendt mot gryten. Teresa gikk bort til det høye skapet og hentet ut tre tallerkener og tre skjeer. Etter å ha plassert disse på det lille bordet, fant hun et glass til hver av dem, og to karafler, én med vann og én med vin. Hun ble stående med karaflene i hendene og se ut igjen. Det var knapt mulig å skimte gaten nå. Mørket var så tett at hun måtte gjette hvor husveggene var, men endelig hørte hun de kjente skrittene hans mot brolegningen. Hun slapp karaflene så brått at både vin og vann skvalpet over på bordet, men enset ikke morens oppgitte rop. Ytterdøren ble stående åpen etter henne da hun løp ned trappen til bakgården. – Du er jo helt hvit! ropte hun og måtte le av den litt lutryggede skikkelsen som var dekket av marmorstøv. Nå rettet han seg opp, og de mørke øynene smilte. – Og nå blir også du hvit, sa han og dro henne inntil seg. Han lo, men latteren gikk over i hoste, den samme raspende hosten som de alle hadde, de som tilbrakte dagene med marmoren.

– Skal du jobbe her nå? spurte hun ivrig og nikket mot døren bak dem. Han gikk ofte innom verkstedet en time eller to, jobbet videre med en gravstøtte, og som regel fikk hun lov til å se på. – Nei! lød stemmen fra den åpne døren der oppe, – maten er ferdig. Teresa så bedende på faren, som trakk så vidt på skuldrene før han ristet på hodet. – Det er sent, hvisket han, men da han så hvordan hun knep øynene igjen, la han til: – Men du, jeg har fått låne en ny bok. Mer skulle det ikke til. Smilet var tilbake, og hun trippet som et lite barn. – Hva handler den om? Kan jeg se? Hun prøvde å åpne vesken, men han la hånden på armen hennes. – Santa Croce, sa han, – med bilder og all ting. Men du må altså vente til etterpå. Han blunket til henne, før han dyttet henne foran seg opp trappen.

Teresa Giovanna var stolt av ribollitaen sin. Ikke kunne det merkes at kålen var kokt på nytt i hvert fall fire–fem ganger, eller at brødet, som gjorde suppen tykk og kremaktig, hadde vært steinhardt før det havnet i gryten. Giovanna visste å bruke akkurat nok bønner, akkurat nok krydder, og ikke minst, alltid litt friske grønnsaker, om ikke annet en liten løk og en ny gulrot eller to, som ga farge og følelsen av å spise noe nytt og annerledes. Stillheten rundt bordet var som den pleide, ikke egentlig tung, mer som en nødvendighet, som et kløende ullplagg man bare godtar. Dampen fra suppegryten omringet dem, og det eneste som kunne høres, var den metalliske klirringen av skjeer mot tallerkener, tygging og slurping. Faren spiste sakte. Selv var hun ferdig for lengst, men han tok seg irriterende god tid, og da Giovanna så spørrende på ham, smilte han og rakte henne den tomme tallerkenen. I disse blikkene og bevegelsene lå foreldrenes stille språk, tenkte Teresa. Moren lagde ribollitaen, og han spiste den, og han viste med hele seg at han nøt kveldsmaten. Hun reiste seg brått og begynte å rydde av bordet. Hun bar den lille stabelen med tallerkener bort til sinkbaljen de brukte til oppvask, tok også med morens og sitt eget beger, men nølte foran farens, som ikke var helt tomt.

– Beklager, sa han og drakk den siste vinskvetten. – La det være, sa moren og reiste seg sakte. Teresa så spørrende på henne. Hva mente hun? – Jeg tar det, la hun til, mens hun skar en grimase og tok seg til korsryggen, – bare sett deg igjen. Det var uventet. Kanskje moren også hadde tenkt på at det var blitt sent, ville skynde på det hele, slik at Teresa skulle komme fortere i seng, det kunne være, men uansett var det en gave å slippe oppvasken, og Teresa gikk tilbake til plassen sin ved bordet, prøvde å sitte stille mens hun ventet på at faren skulle bli klar. Han hentet vesken og trakk ut en stor bok, og så flyttet han stolen sin slik at de ble sittende side om side. Han åpnet boken sakte og forsiktig, og hun fikk øye på en tegning av en kirke. Den virket grov og tung, ganske så ulik Santo Spirito. – Dette er Santa Croce, sa han, – kirken hvor jeg har jobbet den siste tiden. Teresa var skuffet. Hun hadde trodd at den kirken var så flott, så majestetisk, men dette så ut som en vanlig bygning. Ikke noe sakralt eller storslagent med en slik mursteinsvegg. – Det er kalkstein, sa han. Brun kalkstein. Kanskje kjedelig, synes du ikke? Teresa nikket. Godt at han i hvert fall tenkte det samme som henne. – Denne boken beskriver Nicolo Matas’ prosjekt, fortsatte han, – den viser de forskjellige motivene, den viser hvordan arkitekten ser det hele for seg, hvordan det skal bli når den er ferdig. – Er det denne boken dere jobber etter? – Å nei, svarte han, – vi har nøyaktige tegninger for hvert eneste marmorstykke, men denne boken viser de forskjellige mønstrene i mer billedlig form, om du vil.

Han bladde langt bak i boken, og her var et bilde, et maleri av noe som mest av alt lignet et slott, slike som faren hadde vist henne i bøker om middelalderen. – Her ser du, sa han og rettet ryggen, – slik skal det altså bli til slutt. – Skal det liksom forestille den samme kirken? spurte hun, mens hun bøyde ryggen og myste ned på bildet. – Ja, det er slik den blir når vi er ferdig med arbeidet, sa faren og satte hendene i siden og smilte stolt. – Hele fasaden skal kles med marmor, og det blir portaler, fremspring, tårn og spir. Det er en fullstendig transformasjon, det vi gjør, sa han og bladde ivrig videre. – Du skulle sett det i farger, selvfølgelig, for det er noe ganske annet. Det du ser som gråtoner, blir egentlig hvitt, rødt og grønt. – Her, for eksempel, sa han og pekte på en side som viste en tegning av et kors, innsatt i en firkant. – Korset er i rød marmor, mens bakgrunnen er kritthvit. – Men hvordan? Teresa flyttet stolen så hun kom nærmere bordet, tettere på boken. – Det er det som er innfelling, dette nye jeg lærer. Vi følger tegningene, og her er målene svært viktige, for en liten feil vil ødelegge hele designet. Akkurat nå jobber jeg med den hvite marmoren, som du sikkert har skjønt, la han til og lo. – Og det kan virke mindre viktig, fordi det ofte dreier seg om bakgrunnen, men disse stykkene betyr nøyaktig like mye som de som hugges ut i rødt og grønt, for alt skal til slutt føyes sammen og danne den nye fasaden. Han bladde litt frem og tilbake i boken, pekte på mønstre som forestilte blomster og vinranker, viste henne små tårn og spir, og noe som mest av alt lignet på blondekanter, slik som rikfolk hadde på skjorter og kjoler.

Moren var blitt ferdig med oppvasken. Nå gikk hun bort til ovnen og hentet det rødglødende strykejernet. Det var dunkelt der borte i kroken, men denne jobben kunne hun ha gjort i blinde. Hun strakte seg for å ta ned skjorter og undertøy fra tørkesnoren over ovnen. Tøyet var fortsatt fuktig, men ble nå tørt og glatt under det tunge jernet og Giovannas rytmiske bevegelser. Nå og da sukket hun tungt, satte fra seg strykejernet og lukket øynene. Moren holdt seg alltid på avstand når spisebordet ble klasserom. En sjelden gang kommenterte hun det de gjorde, men det var lenge siden sist hun hadde gjort det. Mens Giovanna var skjult i halvmørket og dampen fra strykejernet, satt far og datter ved kjøkkenbordet, bøyd over boken, i det gule lampelyset, til lydene av byen som sakte gikk til ro.

Sandra Høyttalerstemmen skar inn i den andre cellosuiten, akkurat der hun likte den best: – Velkommen ombord på denne flygningen med destinasjon Firenze. Firenze, tenkte Sandra, en by hun visste altfor lite om. Mamma kunne ha fortalt henne så mye, men det var vel en grunn til at hun var blitt billedkunstner, så kunne hun snakke gjennom maleriene sine og slippe all praten, få være i fred. Være i fred for alle, inkludert datteren. Nei, ikke gå dit. Ikke dukk ned i det mørke. Hun gned håndflatene over ansiktet. Det var vanskelig nok som det var. Hun så ut av vinduet. Skylaget lå tett over dem og gjorde landskapet der nede grått og konturløst. Da Sandra var liten, var det faren som var den store helten. Hun tilba ham, og hun snakket om ham til alle som befant seg i nærheten, enten det var damene på butikken eller barn og voksne som gikk forbi huset deres. Hun kunne rope fra trappen der hun satt: – Vet du hva pappa fortalte meg i går? Alle fikk høre om hvor snill faren hennes var, om hvor flink han var til å synge, og om hvor mye morsomt og rart han kunne fortelle. Etter hvert forsto hun at hun ikke kunne holde på slik. Folk var

ikke interessert i å høre det hun fortalte. De likte ikke faren hennes, det kunne hun se i blikkene og høre i latteren og kommentarene, selv om hun ikke forsto hva de egentlig mente. Hun var ikke mer enn fire, kanskje fem år gammel da hun lærte at det var best å holde munn. Være så stille som mulig. Fra da av var det ingen som fikk høre om alt hun og pappa snakket om, særlig etter at hun hadde lagt seg om kvelden. Ja, for det var alltid han som var der da, tett ved sengen hennes når hun var redd. Det var han som trøstet, og stemmen hans gjorde henne rolig. Han snakket og snakket, helt til mørket ble borte. Når var det han forsvant? Hun kunne ikke huske, det var blitt så tåkelagt, men det var i hvert fall lenge før hun begynte på skolen. Moren kunne slett ikke fylle tomrommet etter ham. Selvsagt kunne hun ikke det. Mamma var den hun var, tenkte Sandra nå. Hun gjorde så godt hun kunne, og hun måtte bare tro at hun var glad i henne. I hvert fall litt. Men hvorfor holdt pappa seg unna dem? Hvorfor kunne ingen fortelle henne hva som foregikk, og ikke minst hva som hadde skjedd før? Hvorfor var det ingen som så at hun trengte ham, at hun levde hver dag med et savn hun ikke kunne snakke om? Noe som bygda lukket øyne og ører for og tenkte at det var best å ikke bry seg med. Mest av alt var det vel hennes egen skyld. Hvorfor i all verden hadde hun ikke krevd å få vite mer? Hun kunne ha reist for mange år siden, ikke ventet til nå, når det trolig uansett var for sent. Hun avskydde denne tafattheten i seg selv, hvor hjelpeløs hun alltid hadde vært. Hvorfor hadde hun ikke selv tatt tak for lenge siden? Spørsmålet gnagde på det lille motet hun hadde bygd opp, og så kom tvilen, den hun kjente så altfor godt. Hvis hun nå skulle finne ham, hvorfor skulle han være interessert i å møte henne? Hvorfor nå? Fordi hun trengte ham. Han kunne hjelpe henne med dette hun

selv visste s책 altfor lite om, dette hun var s책 redd for. Og hun trengte 책 vite hvorfor han hadde holdt seg unna alle disse 책rene. Hvorfor han ikke hjalp henne da hun trengte ham som mest. Og, kanskje mest av alt, hvorfor han ikke hjalp mamma den gangen. Hvordan kunne du, pappa?

Vil du lese resten? «De uskyldige» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no