Sebastian & Isabelle, Den tredje portal – les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Pål-Erik Winther (f. 12.05.1973) er oppvokst i Åsane, men er i dag bosatt ved Lysefjorden. Han jobber som IT-konsulent hos Innofactor AS. Han debuterte som forfatter med fantasyromanen Storbynetter i 2016.

ISBN 978-82-8330-258-5

9 788283 302585

Sebastian & Isabelle Den tredje portal

Om nettene ser han flakkende lys i skogen og en fremmed mann som lusker rundt huset. Sebastian og Isabelle mistenker at de mystiske hendelsene er forbundet med barna som forsvant og bestemmer seg for å finne ut hva som skjedde. Da de snubler over en hule i skogen, går det ikke lang tid før det som skulle være et harmløst eventyr, blir alvor. Sporene etter tvillingene fører dem til en verden mange lysår unna, og plutselig er de i livsfare.

Pål-Erik Winther

Sebastian skal tilbringe sommerferien på besteforeldrenes gård. Ferien begynner bra, med sol, bading og en gryende forelskelse i Isabelle, som bor på øya. Men det ligger en mørk skygge over det lille samfunnet. Elleve år tidligere forsvant et tvillingpar nesten uten et spor. De ble aldri funnet igjen. Hva skjedde egentlig med de to, og hvorfor ble det funnet spor etter dem i besteforeldrenes skog?

Pål-Erik Winther

Sebastian & Isabelle Den tredje portal

PĂĽl-Erik Winther

Sebastian & Isabelle Den tredje portal

ÂŠ Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2019 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1,8 g Sats: Sabon 11/14 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen Illustrasjon omslag: Mila Denleschi ISBN: 978 82 8330 258 5

«Twenty years from now you will be more disappointed by the things you didn’t do than by the ones you did do. So, throw off the bowlines. Sail away from the safe harbor. Catch the trade winds in your sails. Explore. Dream. Discover.» – H. Jackson Brown Jr., P.S. I Love You

Innledning

Sebastian listet seg over det teppekledde gulvet, og åpnet vinduet så stille han kunne. Sommernatten sendte en sval vind inn i rommet, og han lukket øynene mens han snuste inn duften av sommer og sjø. Utenfor sov byen, og ikke en lyd kunne høres noe sted. Han myste mot klokken på veggen og så at den hadde passert fire. Da han lente seg ut av vinduet og så ned på gaten tre etasjer under, kjente han et velkjent sug i magen. Når han hang slik, kunne han følge den brosteinsbelagte gaten med øynene helt ned til havnen, og om han strakte seg litt, kunne han se helt til Laksevåg på den andre siden av vågen. I det gryende lyset fra sommermorgenen så han master og styrehus på båtene som lå til kai der nede. Det var bare noen timer til de skulle av gårde. Noen timer til, så skulle han ikke få se denne utsikten på to måneder. Han ble sittende en stund og stirre ut av vinduet. Litt etter litt så han små spor av at byen våknet, og i noen av husene rundt ham kom lysene på i vinduene. Han gjespet trett og bestemte seg for å forsøke å sove litt igjen, selv om han ikke trodde det ville gå. Tankene kvernet, og han visste at i det han la seg, ville hjertet slå litt hardere igjen, og det ekle stikket i magen komme tilbake. Han måtte ha sovnet likevel, for en høy banking og et påtatt lystig rop rev ham ut av en drøm han ikke husket noe av. 6

«Sebastian. Nå må du våkne», sa moren og åpnet døren til rommet hans. «Jeg er våken», mumlet han trett. «Flott! Vi skal snart kjøre», fortsatte hun og kom inn på rommet hans. Hun satte seg på sengekanten og stirret på ham med det bekymrede blikket hun hadde så ofte for tiden. «Fikk du ikke sove i natt heller?» Han ristet på hodet. «Jeg forsøkte å vekke deg tidligere, men du var helt borte», sa hun og strøk ham over kinnet. «Så jeg tenkte du kunne få sove litt til», la hun til, «men nå må vi snart dra om vi skal nå frem før det blir mørkt.» «Jeg kommer», svarte han bare og smilte blekt. Moren nikket, men bekymringen forlot ikke øynene hennes.

Kapittel 1

Det føltes alltid vemodig å forlate byen og vite at det var lenge til han kom tilbake. Gjennom bilvinduene så han torghandlere, turister og det yrende folkelivet som preget byen et par måneder i året. Det sjeldne solskinnet som hadde velsignet regnbyen den siste uken, gjorde at han syntes det var enda verre å dra. Han kom til å savne vennene, spesielt bestevennen Stig som bodde i samme oppgang som ham. Sebastian sukket tungt og merket morens blikk på seg, men hun sa ingenting. Hun visste godt at han helst ville bli. Da de kom til Sandviken, trakk han frem et slitt eksemplar av Hobbiten fra lommen. Han åpnet den, strøk fingeren over farens skrift og svelget hardt. «Til deg, min sønn. Håper den vil gi deg like mye glede som den har gitt meg», sto det med den fine jevne håndskriften. «Blir du aldri lei av den», spurte moren mildt og strøk ham over kinnet. Han ristet på hodet. «Nei. Aldri», svarte han bare og lot verden være verden mens han gled tilbake til Midgard. «I et hull i bakken bodde det en hobbit», leste han og følte seg med en gang bedre. Sebastian hadde alltid syntes turen til besteforeldrene tok lang tid, og det ble ikke bedre av at de pleide å stoppe på Åsane senter for å handle for mormor og morfar. Enda noen timer med kjøring, tenkte han da 8

de var tilbake i bilen, og klarte ikke å la være å sukke tungt igjen. Han trakk frem boken og fortsatte der han hadde sluppet. Fergen lå til kai da de kom. Det var den samme som hadde tatt dem over til øya i alle år, men Sebastian la merke til at den ble mer rusten for hver gang han så den. De så ikke ut til å ha et stort vedlikeholdsbudsjett på MS Fjordhest. En eldre kar i slitt fergebilletøruniform dirigerte dem inn på dekk, og moren parkerte bilen ved de 5–6 andre som allerede hadde kjørt inn. «Ned?» spurte hun. Sebastian nikket og fulgte henne over dekk. Duften av nystekte vafler og varme pølser slo imot dem på vei ned de trange, grønnmalte trappene til kaféen. Han ristet på hodet da moren spurte om han var sulten. «Nei, jeg tror jeg bare vil ha en is», sa han og gransket plakaten som viste utvalget. De spiste isen på dekk, akkurat som de hadde gjort mange ganger før. Solen sto allerede lavere på himmelen, og han ble slått av hvor vakkert det var. I horisonten kunne han så vidt skimte den skogkledde øya, og bak dem forsvant «den siste rest av sivilisasjon», som faren hadde pleid å si med ertende blikk på moren. Sebastian tenkte på alle gangene de hadde stått der alle tre. Tryggheten han hadde følt hver gang faren var nær, varmen i smilet hans når han så på Sebastian, og hvordan han alltid hadde rusket ham i håret. Moren smilte trist, og han visste at hun tenkte på det samme. Han unngikk blikket hennes og stirret isteden utover havet som glitret i sollyset. De satte seg ikke tilbake i bilen før fergen gled mot den slitte fergekaien. Sebastian syntes det var noe ekkelt med den mosegrodde betongklumpen som var 9

den eneste måten man kunne komme seg bort fra øya. Det så ut som den når som helst kunne brekke av og forsvinne i havet. Selv om øya var ganske stor, var det noe klaustrofobisk ved det å være avskåret fra resten av verden. Han visste at moren var enig. Hun hadde vokst opp i Bergen, men da besteforeldrene hennes ble for gamle og svake til å drive gården, hadde hun blitt nødt til å flytte tilbake for å hjelpe dem. «Det føltes som et mareritt», hadde hun sagt den gangen hun fortalte Sebastian hele historien. «Jeg klagde selvsagt aldri», fortsatte hun. «Jeg visste jo at vi måtte. Men jeg glemmer aldri den følelsen av å være 15 år gammel og bli revet opp fra alt man kjenner og elsker for så å bli plassert et gudsforlatt sted.» Hun hadde avsluttet setningen med den lille latteren hun ofte brukte for å myke opp uttalelser hun syntes var for drøye. Som om hun skammet seg over tankene sine. Da hun skulle studere et par år etter, dro hun tilbake til byen, og det var Sebastian fornøyd med. Det var jo der hun hadde møtt faren hans. Sebastian hadde først slitt med å forstå hvorfor morfaren hadde gått med på å flytte fra byen og ta med familien hit. Han hadde hatt en god jobb som forsker på universitetet. Så vidt Sebastian kunne forstå, hadde han en høy stjerne der. Han hadde funnet mange gamle avisartikler om store ting morfaren hadde gjort. Da han ble større hadde Sebastian forstått at det var fordi morfaren var en god mann. En som var villig til å ofre karrieren sin for å hjelpe svigerforeldrene med gården som betydde så mye for dem. De rullet av fergen, ut på den lille kaien og inn på den smale veien som gikk rundt hele øya. Utenfor bilen ble skogen tettere og tettere. Fordi solen sto lavere på 10

himmelen, virket den også mer truende på et vis. Selv på en sommerkveld som dette, klarte de ruvende bartrærne å holde sollyset unna. «Jeg vet at du ikke har så lyst til dette», sa moren plutselig. «Men det er best sånn … Spesielt … spesielt i år», sa hun, og han la merke til at stemmen hennes skalv. «Og mormor og morfar gleder seg til du kommer», la hun til. Han nikket, men sa ingenting. Han hadde hørt det før og forsto at det var best sånn. Det var liten tvil om at mormor gledet seg. Det hadde han hørt i hver eneste telefonsamtale de siste månedene, men morfar? Det virket ikke som om han visste hvem Sebastian var lenger. Da de besøkte dem i julen, satt han bare i stolen sin uten å si et ord. Han så ikke på dem heller, men virket fokusert på noe utenfor vinduet. Noe ingen visste hva var. Morfaren virket brått så gammel. Det var ikke lenge siden de hadde gått på lange turer sammen, mens morfaren fortalte villig vekk om alt de så rundt seg. Så, helt ut av det blå, uten at noen visste hva som hadde hendt ham, hadde han blitt helt borte. Senil, var ordet moren brukte når hun trodde Sebastian ikke hørte henne. Etter en stund begynte små hus og hytter å dukke opp i den tette skogen, og parkerte biler vitnet om at stedet ikke var så forlatt som det så ut. Et par kilometer senere kom de til det eneste tettstedet på øya. De rullet rolig gjennom den koselige bebyggelsen og forbi butikkene som gikk for å være sentrum. «Ikke lenge nå», kvitret moren oppmuntrende idet landskapet åpnet seg rundt dem. Høye trær ble erstattet av lyngkledde hauger på den ene siden av veien og havet på den andre. Da de passerte plassen der han og 11

den eneste vennen hans på øya, Isabelle, hadde pleid å bade, smilte han for seg selv med tanken på den gangen han hadde snublet ved vannkanten og falt uti, fullt påkledd med matpakker og håndklær i hendene. Isabelle hadde ledd så mye at hun ikke hadde klart å holde seg oppreist. Han hadde jo hatt det fint her. Kanskje det kunne bli bra denne gangen også? Et par kilometer senere svingte de inn på den lange grusveien opp til mormor og morfars gård. Veien gikk gjennom store sletter med høyt, bølgende gress på begge sider, og over fjellene et stykke unna sendte solen sine siste rosa stråler mot dem. Han gjespet høyt, og moren smilte mot ham. «En lang dag allerede. Spesielt når du ikke sover», sa hun mykt. Han nikket og så rundt seg. Mormoren hadde altså vokst opp her og dratt tilbake etter mange år i byen. Sebastian forsto ikke hvordan det var mulig. Hvordan kunne en unngå å bli sprø av å bo så langt fra sivilisasjonen? Ingen å være sammen med, ingenting å gjøre. Ingen kjøpesentre, spillehaller eller kino. Solen var nesten borte da de parkerte utenfor det hvitmalte huset. Sebastian syntes det så mer slitt ut enn forrige gang, men ellers var alt som før. Huset sto tett opptil en skog som fortsatte noen kilometer helt til havet på den andre siden av øya, kun adskilt av et par små fjell. Mormor kom ut på verandaen og vinket til dem. Hun gikk forsiktig ned trappen og gjennom den lille hagen hun var så glad i for å møte dem. Han la merke til at hagen var mer ustelt enn den pleide være, og Sebastian syntes plutselig hun så gammel ut. Det var noe trist ved henne selv om hun smilte. Mormor la armene om moren og klemte hardt, før hun gransket 12

henne med bekymring i blikket. «Så sene dere ble», sa hun. «Hvordan har du det, jenta mi?» Moren svarte ikke, men forsøkte seg på et av smilene sine. Mormoren slapp henne og kom mot Sebastian. Hun klemte ham også og gikk et skritt tilbake, som for å måle ham opp og ned. «Herlighet som du vokser, Sebastian. Du er snart så høy at jeg må ha en stol for å gi deg en klem», sa hun med en klukkende latter. Moren grep mormorens arm og støttet henne. I det han trakk bagen ut av bilen, fikk en raslelyd ham til å snu seg mot skogen. Han kunne sverget på at han hadde sett noe der inne, men nå var det ingenting. Bare mørke, tause trær som sto tett i tett og ga ham en frysning på ryggen. «Sebastian!» ropte en høy stemme som han kjente igjen med en gang. Isabelle måtte ha visst at han kom. Hun slengte sykkelen fra seg på grusen og småløp mot ham. Han hadde så vidt sett henne i juleferien, og hun hadde forandret seg. Ikke bare hadde hun vokst siden forrige sommer og var nesten like høy som ham, det var en mye større endring enn det. Isabelle, som alltid hadde vært en guttejente med kort hår og hullete bukser, hadde nå latt håret vokse, og hadde på seg en blomstret sommerkjole. Det lange, lyse håret var samlet i en hestehale, og hun hadde fått fregner av solskinnet. «Oi, du ser …» stotret han. Isabelle rødmet. «Jeg tenkte at jeg skulle la håret gro», sa hun og virket utilpass. «Ja, det ser jeg», sa han og følte seg dum, men han visste ikke hva han skulle si. 13

Hun smilte litt usikkert og slo ham forsiktig på skulderen. «Og du har blitt høyere», sa hun og gransket ham. «Men ellers er du den samme», sa hun. Han nikket, og snart var den sjenansen som alltid preget dem etter de hadde vært fra hverandre i lang tid, borte. Isabelle snakket som en foss mens hun fulgte ham mot huset. «Hei, Isabelle», sa mormoren og smilte. «Lenge siden vi har sett deg her.» Sebastian slapp den tunge bagen på gulvet og så seg rundt. Rett fremfor ham var trappen opp til andre etasje der rommet hans var. Til venstre fra gangen så han inn mot kjøkkenet og stuen, der morfar satt i stolen sin, akkurat som han gjorde da Sebastian var på besøk i julen. De gikk inn i stuen, og Sebastian så på morfaren uten å vite hva han skulle si. «Hei, pappa», sa moren og ga ham en klem uten at faren så ut til å merke det. Han bare fortsatte å stirre ut av vinduet og så ikke ut til å bry seg om at stuen var full av folk. Mormor fikk det triste uttrykket igjen. «Du blir til i morgen?» spurte hun, før hun tok morens hånd og klemte den. «Klart jeg gjør», svarte moren og smilte. «Flott! Dere er sikkert sultne. Jeg skal lage i stand litt kvelds.» «Mmm … Det høres godt ut», sa moren og fulgte henne inn på kjøkkenet. «Vi har ikke spist på noen timer. Ja, hvis du ikke regner med is da», la hun til og blunket til Sebastian. Sebastian og Isabelle ble værende i stuen, mens det skramlet med tallerkener og panner ute på kjøkkenet. 14

Han lente seg inntil vinduet og forsøkte å se hva morfaren glodde på der ute, men så bare den tette skogen. Et stykke unna lå fjellet han og Isabelle hadde utforsket mange år tidligere. Det så ikke lenger ut som et fjell. Mer som en haug. «Sebastian», ropte mormor fra kjøkkenet. «Jeg har gjort i stand til deg oppe. Du kan jo bære tingene dine opp.» Han grep bagen, og Isabelle fulgte etter ham opp de knirkende trappene til loftsrommet han pleide å sove i når han var der. Loftet, som hadde vært så stort og skummelt før, føltes nå annerledes. Da han var mindre, var det alltid noe ekkelt med å komme opp trappene og se inn i det mørke rommet vis-à-vis hans. Men nå var det det bare et oppbevaringsrom, og ikke fullt av spøkelser og monstre. Sengen hans var oppredd, og på nattbordet lå gamle tegneserier, bøker om Hardyguttene og gjenglemte leker. Han løftet opp en Star Wars-figur og smilte. Han hadde glemt den igjen noen år tidligere, og det hadde vært helt krise. Etter mye mas hadde faren gått med på å kjøpe en ny. Sommeren etter hadde han ikke lenger brydd seg, og nå kjente han bare et stikk av nostalgi ved synet av den lille plastfiguren. «Han Solo?» spurte Isabelle, som hadde vært like sprø etter Star Wars som ham. Sebastian nikket og la den fra seg på nattbordet. «Oooh», sa Isabelle og løftet opp en av bøkene. «Hardy-guttene og mysteriet med den skrikende ugle. Den husker jeg du lånte meg en gang. Den var kjempespennende.» «Og skummel», sa han og nikket. «Det er jo bare fordi du er en pyse», sa Isabelle og dunket ham på skulderen. 15

«Sant nok», sa Sebastian med et flir. «Men hallo, hekser er skumle ikke sant?» Hun lo og tok ham i hånden for å trekke ham med seg. En ting hun hadde gjort mange ganger før, men denne gangen kjentes det annerledes. Han ble plutselig uforståelig varm i kinnene. Nede i stuen tikket den gamle bestefarsklokken høyt. Sebastian hadde alltid hatet den lyden, og nå som morfaren bare satt og stirret ut vinduet, føltes lyden ekstra høy. Sebastian og Isabelle satte seg i sofaen og tok hver sin konfekt fra en eske som sto åpen på bordet. Begge hoppet til da morfarens stemme, hes og lav, nesten hvisket: «Jeg må hjem.» Han satt plutselig blikket i dem og så helt våken ut. Sebastian ble først helt stum, før han fikk summet seg. «Du er jo hjemme, morfar.» Morfaren så på ham med noe som liknet fortvilelse i blikket. «Hjem …» sa han igjen og så enda mer fortvilet ut. Sebastian reiste seg, gikk bort til morfaren og tok hånden hans. Den sterke, grove hånden var iskald, og i det han grep den, var det som om noen slo av en bryter. Morfarens øyne ble uttrykksløse igjen, og han snudde seg mot vinduet. Utenfor var skogen skjult av mørket, og det eneste de kunne se, var speilbildene av sine egne ansikter. Sebastian og Isabelle så forundret på hverandre, ute av stand til å forstå hva som nettopp hadde skjedd. Etter en stund i stillhet kremtet Isabelle. «Okay, det var snålt», sa hun forundret. «Lurer på hva han mente?» «Jeg aner ikke», sa Sebastian, redd for å si hva han egentlig tenkte. At morfaren virkelig var i ferd med å 16

bli senil, i tillegg til det andre som hadde hendt ham. Isabelle reiste seg og gikk til vinduet, lente seg frem og skygget for lyset for å se ut. «Hva er det han ser på der ute?» spurte hun. «Trær kanskje?» svarte Sebastian lavt. Isabelle lo. «Det er jo ikke så mye annet å se, men …» Hun trakk på skuldrene og så mot den tikkende klokken. «Jeg må gå nå, Sebastian. Snakkes i morgen?» Sebastian nikket. «I morgen.» Hun ropte «ha det bra» til moren og mormoren, og så var hun borte. Et øyeblikk etter hørte han lyden av sykkel på grus og kjente at han gledet seg til å se henne dagen etter. Han gikk ut på kjøkkenet, der bordet allerede var dekket med masse godt. «Nam, her lukter det godt», sa han og satte seg ved bordet. «Jeg har bakt rundstykker», sa mormoren smilende og klappet ham på skulderen. «Jeg vet jo hvor glad du er i rundstykkene mine. Han nikket. «Ja, de er best, mormor.» Maten var fantastisk som alltid. Sebastian var skrubbsulten og spiste som om han ikke hadde spist på ukesvis. Mormor lo. «Ikke noe å si på appetitten, ser jeg.» Mor smilte og sa noe om tenåring som vokste fort, men han hørte ikke etter. Han klarte ikke få morfarens ord ut av tankene. «Mormor? Morfar sa noe rart i sted.» «Hva mener du Sebastian? Sa morfar noe? Han har ikke sagt et ord på over et år», sa hun tvilende. Sebastian nikket og snakket med munnen full av mat. «Han sa han ville hjem. Nei … måtte hjem, sa han faktisk.» 17

Mormors ansikt ble kritthvitt, og kaffekoppen hun hadde i hånden, holdt på å knuse da hun satte den hardt ned på asjetten. Moren tørket bort en skvett kaffe fra duken og ristet på hodet. «Han er nok ikke helt med lenger», sa hun trist. «Vet ikke at han er hjemme.» Mormor sa ingenting, og Sebastian la merke til at hun var uvanlig stille resten av måltidet. Først da han var ferdig med å spise, kjente han hvor trøtt han var. Han gjespet og gned seg i øynene. «Tusen takk for maten. Jeg tror jeg går og legger meg.» Mormor smilte til ham og nikket.. «Sov godt, Sebastian. Vi snakkes i morgen.» Han ga dem begge en klem og småløp opp trappene til rommet. Vel inne lukket han som alltid døren til loftet bak seg. Kanskje var han ikke fullt så tøff som han hadde trodd. Det var fremdeles ekkelt når den var åpen inn til mørket. Han satte seg på madrassen, som var like hard som han husket den. Sengetøyet duftet svakt av sol, sommer og vind, og Sebastian visste at mormor hadde tørket det ute. På veggen hang et fotografi av ham og faren på fisketur som han hadde hengt opp sommeren før. Han nølte litt, før han tok det ned og så på det. Faren holdt opp en svær torsk mot fotografen og gliste mens Sebastian stirret smilende mot ham. Det hadde vært en fantastisk dag. Etter en stund la han fotografiet forsiktig fra seg på nattbordet og forsøkte å dytte bort de vonde følelsene. Rommet var heldigvis kjøligere enn det han hadde i byen, og det føltes godt å legge seg etter en lang dag. Selv om han var veldig trøtt, ble han liggende og lese gjennom gamle tegneserier han ikke hadde sett på et 18

år, før han sovnet. Den natten hadde han en merkelig drøm. Morfar satt i stuen og gjentok høylytt at han måtte skynde seg hjem. Isabelle satt i sofaen og stirret på ham. «Du får hjelpe ham da, vet du», sa hun. «Han kommer ingen vei uten deg.»

Kapittel 2

Da han våknet, skinte solen inn på ansiktet hans gjennom en tynn glipe i gardinene. Det var varmt, og han hørte en flue summe i vinduet. Han slengte beina over sengekanten og kvapp til da han kjente noe som kom borti føttene hans. «Å … Du skremte meg sånn, Corentino. Du må jo gi en lyd så jeg vet at du er der.» Katten mjauet og malte før han hoppet opp i sengen og gned seg inntil ham. Sebastian klappet ham og smilte. «På tide å stå opp sier du? Enig med deg.» Han kledde på seg og fulgte katten ned trappen. Ingen andre hadde våknet, og bare tikkingen fra bestefarsklokken brøt stillheten. Etter at morfar hadde blitt slik, hadde de vært nødt til å kvitte seg med dyrene. Noen høner var alt de hadde igjen. Sebastian visste at mormor snart ville stå opp, men han hadde lyst til å gå ut og mate dem. Så stille han kunne tok han på seg sko og gikk ut på tunet. Han myste mot mot den sterke morgensolen og nøt stillheten et øyeblikk før han fortsatte mot hønsehuset. Det var stor forskjell fra livet i byen. De eneste lydene han hørte var fuglekvitter og grus som knaste under føttene. Han slapp hønene ut i innhengningen, og de vagget kaklende ut i solskinnet, glad og fornøyd mens de ivrig hakket i seg fôret han kastet ut til dem. Eggene la han forsiktig i den lille kurven som lå ved døren, og så gikk han tilbake. I det han kom inn, kjente han duften av nybrygget 20

kaffe og visste at mormor hadde stått opp. Hun sto med ryggen til, og Sebastian kjente en sårhet over å se den slitne kvinnen stå med lut rygg over kjøkkenbenken. Han visste fra gamle fotografier at både hun og morfar hadde vært vakre og sterke en gang, og nå var det dette som var igjen. Morfaren i en stol i stuen, mormoren alene her på kjøkkenet. Hva var igjen av livet da? Han satte eggene forsiktig fra seg og ga henne en klem. «Å. Der er du jo», kvitret hun. «Oppe så tidlig?» Hun strøk ham over kinnet. «Sov du godt der oppe?» «Ja. Veldig godt, faktisk.» «Det er bra. Er nok stille for dere byfolk her», la hun til. «Mamma sover ennå.» Hun så på eggene og smilte fornøyd. «Du har ikke glemt dine gamle kunster, ser jeg?» Han tittet inn i stuen. Morfar satt i stolen igjen, og Sebastian lurte på hvordan hadde kommet seg dit. «Han beveger seg rundt, ser du», sa mormoren, som om hun hadde lest tankene hans. «Legger seg, står opp, går på do når han må det. Det er ikke noe galt med ham fysisk», la hun til. Hun ristet betenkt på hodet og stirret på ektemannen. Sebastian fikk vondt av henne. Det måtte være grusomt å se den man hadde delt livet med, forfalle slik. Mormors frokost hadde alltid vært fantastisk, og dette var intet unntak. Hun hadde fått tilbake det gode humøret, lo og fortalte om det som hadde hendt på øya siden sist. Moren virket også gladere. Lettere på en måte. Hun hadde vært mye alene den siste tiden, og han skulle ønske hun kunne blitt der. Både for hans skyld, for mormorens, men også for hennes egen. 21

Det var vanskelig ikke å være redd for henne når hun hadde det vondt hele tiden. Nok en gang følte han at mormoren leste tankene hans da hun plutselig spurte: «Er du sikker på at du må dra i dag, Guro? Det skal være grillfest til helgen. På Andersengården», sa hun og smilte. Andersengården var der Isabelle bodde. Den var stor og grenset til morfar og mormors. «Det blir sikkert masse folk der. De ville veldig gjerne at vi skulle komme.» «Det hørtes veldig hyggelig ut, mamma, men det går nok ikke denne gangen», svarte moren trist. «Ja, da blir det bare oss to da, Sebastian», sa mormoren. «Adli er nok ikke klar for fest. Det ser ut som han har det best der han sitter.» Sebastian nikket. Han hadde vært med på grillfestene før, og de var alltid morsomme. Det var god mat, musikk og liv. En fin avveksling fra stillheten her, tenkte han. Etter frokost fulgte de moren ut. «Ha det fint da, Sebastian», sa hun og strøk ham over kinnet før hun trakk ham inntil seg. «Vi kommer til å snakkes ofte», sa hun, og han hørte at hun hadde gråt i stemmen. «Husk at du må ringe meg hvis det er noe.» Han nikket. Da hun satte seg i bilen, hadde han lyst til å spørre henne om å bli, men visste at det bare ville gjøre det vanskeligere for henne. Hun startet motoren, snudde seg en siste gang mot ham og ga ham et lite vink. Han vinket tilbake og gikk et skritt til siden så hun kunne kjøre av gårde. En stund ble han stående og se på støvskyen som forsvant nedover grusveien. Det stakk 22

i magen da han tenkte på at han ikke ville se henne på to måneder. Han kvapp til da mormoren la hånden på skulderen hans. «Sebastian», sa hun mildt. «Kunne du gjort meg en stor tjeneste?» Han nikket. «Klart jeg kan, mormor», sa han og forsøkte å smile til henne. «Jeg skulle vært nede i kjelleren og hentet litt syltetøy, men lyspæren har gått. Jeg har blitt litt forsiktig på mine gamle dager, og trappen er så bratt», sa hun og smilte.. Han nikket igjen, men hjertet banket litt hardere. Kjelleren hadde alltid skremt ham. Den hadde ingen vinduer og gikk dypt inn under huset. Belysningen besto av en liten lyspære som hang fra taket og aldri lyste nok. Ikke nok til å nå de mørke krokene. Han kunne flere ganger ha sverget på at han så noe som beveget seg der nede. Da han var mindre, hadde han slått på lyset, løpt ned trappen, tatt det glasset mormor hadde bedt ham om, og løpt opp igjen så fort han kunne. Overbevist om at hender grep etter ham på veien. Men nå ville det ikke være lys. Ikke annet enn fra lommelykten mormor ga ham. Han slo den av og på et par ganger for å sjekke at den virket, før han svelget hardt og gikk til gangen. Til og med kjellerdøren var skummel. Måten den knirket på, og hvordan den åpnet seg mot en vegg av mørke. Han lyste ned trappen, snudde seg mot kjøkkenet og vurderte å spørre om han kunne vente litt. Isabelle ville komme snart, og dette ville være lettere om de var to. Men han var ikke noe barn lenger. Hva skulle han sagt til henne? Hun trodde jo allerede at han var en pyse. Han forsøkte å riste av seg frykten, 23

lyste ned trappen igjen og begynte å gå forsiktig ned. Den knirket faretruende, og han grep tak i rekkverket. På veien ned sveipet han lyset frem og tilbake for å se om noen skjulte seg der nede, men han så ikke annet enn masse hyller og bokser, i tillegg til et og annet spindelvev. Lyspæren hang noen få skritt fra trappen. Han strakte seg så lang han var og dunket forhåpningsfullt på den med enden av lommelykten, men den var død. «Helt seriøst», mumlet han til seg selv. «Hadde det vært så vanskelig å få opp litt mer lys her nede?» Han så seg rundt etter noe å stå på. En gammel, rosemalt krakk som sto inntil veggen så ut til å være det beste valget. Han trakk den frem. «Det er ingenting her nede», tenkte han. «Ingen ting annet enn gamle møbler, malingsspann og syltetøyglass», messet han lavt. Han la fra seg lommelykten i en hylle, slik at den lyste opp størst mulig del av rommet. Krakken virket ikke spesielt trygg, men han nådde i alle fall opp uten å måtte strekke seg. Et par ganger mens han skrudde ut pæren, så han rundt seg etter bevegelse i mørket, men det var selvsagt ingenting der. «Hvorfor skulle det vært det?» hvisket han til seg selv og måtte nesten le av hvor teit han var. Idet han famlet lyspæren opp fra lommen, kom det en høy knekkelyd fra den vaklevorne krakken, og så var han på vei i full fart mot bakken. Han landet hardt og rullet mot en haug med gamle stoler, møbler og annet skrot. «Au», gryntet han og ble liggende stille mens han kjente etter om han hadde brukket noe. Brått ble han oppmerksom på at noe beveget seg like ved siden av ham. Panikkslagen forsøkte han å kravle seg opp igjen, men før han kom så langt, ble han fullstendig dekket av noe mørkt, tungt og klamt. Det føltes som 24

om noe holdt ham nede. Han kavet seg bort på kne så godt han kunne, og klarte å frigjøre seg fra det som hadde forsøkt å kvele ham. Han krøp mot lommelykten, grep den raskt og holdt den som et våpen mot kroken han akkurat hadde kommet fra. «Sebastian!» ropte mormors stemme oppe fra. Angriperen lå i en haug på gulvet. Grå og taus. Ingen bevegelse. Han reiste seg og lyste mot den og pustet lettet ut. «Noen dumme, gamle ulltepper», hvisket han. «Og det skremte nesten vettet av deg.» Stemmen hans skalv da han ropte opp trappen. «Ja, mormor. Alt er ok. Jeg bare veltet noe.» «Å … flott», sa hun høyt, og han hørte lettelse i stemmen hennes. Den smale lysstripen fra lommelykten skalv mens han veivet den frem og tilbake for å forsikre seg om at det ikke kom noe mot ham i mørket. Den nye lyspæren så heldigvis hel ut og lå like ved ullteppene. Han pustet dypt, la lommelykten tilbake i hyllen og trakk frem en av de veltede stolene. Den virket betraktelig mer solid enn krakken, og han irriterte seg over at han ikke valgte den først. Pæren virket, og han kjente skuldrene senke seg da et svakt lys fylte rommet. Han la merke til haugen av ulltepper igjen, og så at noe stakk frem under dem. Noe gullfarget og ruglete. Han hoppet ned fra stolen, gikk bort til haugen, bøyde seg ned og trakk teppene forsiktig til side. Det var en ramme. Åpenbart gammel, og nesten like stor som ham. Den lå med ryggen opp, og i et av hjørnene så han en uleselig signatur. Rammen var tykk og latterlig tung. Han løftet den opp med et grynt og stilte den mot en hylle full av syltetøyglass, før han tok et skritt bakover. Uten at han visste hvorfor, banket hjertet litt hardere 25

igjen. Det var et maleri, men det svake lyset fra taket var ikke sterkt nok til at han kunne se detaljene. Han hentet lommelykten. Ved første øyekast kunne man tro det var et helt vanlig landskapsmaleri likt et av dem som hang i mange eldre hjem. Men Sebastian syntes liksom det så mer livaktig ut. Nesten som et fotografi. En stor eng, ikke ulik dem som var rundt gården. Blå himmel med noen få skyer. På enga kunne han se noen merkelige dyr som så ut til å gresse, men fokuset var på en gruppe mennesker som sto smilende i en klynge midt på maleriet. I bakgrunnen så han bygninger som ikke kunne høre hjemme noe annet sted enn i en fantasiverden. De skinte i sollyset, steilet mot himmelen med rad etter rad med vinduer, og var høyere enn noe han hadde sett i virkeligheten. På himmelen var det en sol, men også to andre synlige planeter som han visste ikke eksisterte. Så fikk han øye på noe som fikk hjertet hans til å banke litt ekstra. Et av de smilende menneskene var morfaren hans. Ikke slik han var nå, men en yngre, friskere og sterkere versjon. Hva var det for noe, og hvorfor sto maleriet gjemt her i kjelleren? Det måtte jo bare være tøys, men hvorfor var det da så detaljert og vakkert? Og hvorfor var det noe kjent med den umulige verdenen?

Vil du lese resten? «Den tredje portal» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

ISBN 978-82-8330-258-5

9 788283 302585

Sebastian & Isabelle Den tredje portal

Pål-Erik Winther

Sebastian & Isabelle Den tredje portal