e v e l hugge te re nr omanf orungev ok s ne , omånåbunn Dj f oråt ør r eåbe gi s e gmott oppe n. Me ne rut s i k t e ne ge nt l i gnoebe dr ede roppe ?
Tuv aTo v s l i d( f . 1988)bori S k i e n s amme nme dMagnusogs ønne nOdi n. Hunhare nmas t e r gr adi ps y k ol ogi f r a NTNUogj obbe rs om s t ude nt r ådgi v e rpåHø y s k ol e ni S ør øs t Nor ge . Dj e v e l hugge te rTo v s l i dsf ør s t e s k j ønnl i t t e r ær er oman.
TUVATOVSLI D
Adaharbl y l oddr undtank l e ne . S l i kf øl e rhunde tnårhundr arhuns e ggj e nnomdage ne . Haddehunbar ev i s s thv orhunv arpåv e i , hv orhunv i l l e . S åi nne rhunbok e nomDj e v e l hogge t . Enl angt ur , bådeme nt al t ogf y s i s k , l i gge rf or anhe nne .
DJEVELHOGGET TUVATOVSLI D
DJEVELHOGGET
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 1
19.04.2018 17.29
© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2018 ISBN: 978 82 8330 160 1 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1.6 80 gr. Omslagsdesign: Ruben Eliassen Illustrasjon tittelside: Tuva Tovslid Sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Boka er satt med Adobe Garamond Pro 12 pkt Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 2
19.04.2018 17.29
DJEVELHOGGET Tuva Tovslid
2018
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 3
19.04.2018 17.29
Takk til: Takk, Hanne, for at du fikk det til å føles mulig, igjen og igjen. Og Magnus, for at du lot meg sitte i fred å skrive. Og til alle dere andre som leste og turte å si hva dere syntes. Det hadde ikke vært gøy uten dere.
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 4
19.04.2018 17.29
KAPITTEL 1 Ada grov neglene inn i gummien på bilrattet. Hvorfor var det først nå svarene kom til henne? At hun kunne være så naiv, så forbasket dum. Hun kunne fortsatt høre Glenn forsvare seg. «Vi mente ikke å falle for hverandre.» Vel, det var ikke så rart at de falt for hverandre når de stadig kledde seg nakne sammen. Hun trakk pusten gjennom sammenbitte tenner. «Men du er aldri hjemme lenger.» Fordi hun måtte jobbe. Fordi han alltid tapte for vennene sine, på hver pokerkveld, hele høsten. Ikke at hun forsto hvordan han kunne kalle dem venner, de spilte ham jo blakk uten å blunke. Det sa sitt om Glenn at han fortsatte likevel, både å spille og å være venner med dem. Samme for henne, han fortjente ikke bedre. Men det gjorde hun. Hun som hadde jobbet ekstra for å hjelpe. Pengene hennes hadde visst dekket både spillegjelden og middagene han tok den ekstra damen sin med på. Kvitteringene hadde hun funnet i lommen hans da hun skulle vaske klær. «Det er bare kvitteringer, Ada.» Kvitteringer fra kveldene hun hadde vært på jobb, ja, med 5
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 5
19.04.2018 17.29
vin for to. Pokkers kvitteringer, som fikk det til å knitre i ørene og svartne for øynene på henne. Hun burde skjønt tegningen mye tidligere, men hun hadde virkelig trodd alt var som det skulle. At hun hadde valgt rett fyr, rett by, rett jobb. Det var bare noen uker siden de hadde kjørt hjem etter en helg hos foreldrene hennes. Besøket hadde vært like forutsigbart som regn på telttur. Ikke at hun hadde vært på særlig mange teltturer. Ingen, for å være helt presis. Det verket et sted dypt inn mot ryggraden når hun tenkte på hvordan hun og Glenn hadde ledd av foreldrene. «Men Ada, skal dere ikke flytte nærmere snart? Det er flere jobber her.» Glenn hadde apet etter farens fornuftige tonefall. Latteren hennes hadde fått ham til å fortsette. «Men Ada, du trives jo ikke.» Hun hadde dultet ham i siden, men det hadde vært umulig å slutte å le. «Men Ada, du som er så flittig, du kan bli noe stort.» Med sin egen milde stemme, hadde han lagt til, «som om du ikke kan være flittig der du er nå, sammen med meg.» Hun hadde vært så glad for å ha Glenn på laget sitt da, hadde latt seg lede dit han ville. Hadde hun egentlig bestemt noe som helst selv? Det hadde vært så lett å ha det bra med Glenn. Han hadde vært oppmerksom og involvert, kommet med råd og hørt på meningene hennes. Først nå innså hun at rådene stort sett kom i etterkant av meningene hennes, og at de vanligvis vant. Med fire år mer livserfaring, hadde hun innbilt seg at han 6
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 6
19.04.2018 17.29
visste bedre, at bibliotekarutdannelse var smartere enn kokk, at leiligheten var akkurat passe dyr, at sjefen kom til å like henne bedre hvis hun jobbet mer. Han hadde overbevist henne om at pokerkveldene med kompisene bare var for gøy, at hun måtte slappe mer av og nyte livet, at det var greit at han nøt livet litt ekstra. At hun hadde latt seg styre av ham, det var det verste, verre enn at han løy. At han hadde seg på si, var ikke hennes skyld. Men at hun hadde latt ham bestemme, levd slik han mente var best; det fikk henne til å føle seg margløs, som en meitemark. Trærne flerret forbi på den stadig smalere veien. Hun måtte vekk, vekk fra ham, vekk fra leiligheten, så langt unna alt sammen, som hun bare greide. Grusveien førte stadig dypere inn i skogen. Der hadde de i hvert fall aldri vært før, noen av dem. Kanskje hun kunne finne et tre, klatre opp i det og aldri komme ned. Da kom hun garantert til å få være i fred, og det ville ikke være noen andres innfall. Det var det hun trengte, et sted å slippe unna seg selv og tankene sine før hun gjorde noe alvorlig dumt. For nå forsto hun hvordan noen kunne kutte seg selv i armen for å flytte smerten til et sted der den kunne sees og forstås. Hun måtte bråbremse idet grusen endte i en krans med grantrær. Trakk i håndbrekket før hjulene hadde sluttet å spinne. Bilen skrenset en halv meter før den stoppet. Hun dro ut nøkkelen og la pannen mot rattet. Hatet hun ham eller seg selv mest akkurat nå? Hun visste ikke. Det var virkelig ikke hennes skyld. Men uansett hvor man7
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 7
19.04.2018 17.29
ge ganger hun gjentok det, hjalp det ikke på den kjente følelsen av å sitte fast. Den hun hadde hatt hele livet, den han skulle redde henne fra da hun flyttet ut fra foreldrene og inn sammen med ham. Men nå satt hun fast igjen, med en husleie som krevde at hun jobbet hver vakt hun kunne få, for en sjef hun ikke kunne fordra, i en by hvor alle helgene hadde vært tilbrakt med hans kompiser. Bilbeltet strammet så hun ikke fikk puste. Hun fiklet med det før hun kom seg løs. Bildøren smalt igjen bak henne. Den kalde luften klistret de våte vippene til hverandre når hun blunket, og hun trakk pusten dypt i et forsøk på å roe seg ned. Men kroppen hennes visste ikke hva ro var. Hjertet hoppet og slo og tok så mye plass at det var vanskelig å få luft ned i lungene. Hun kunne ikke stå stille, da kom hun til å miste balansen og falle, sånn svimlet det for henne. På den andre siden av veien forsvant en smal sti inn mellom trærne. Hun ante ikke hvor den førte, men heller skogen, enn å stå der på parkeringsplassen og la tankene sakte kverne henne til grus. Hun krysset veien. Iskrystallene i den frosne sølen knaste som glasskår under skosålene da hun skrittet inn mellom stammene. Selv om hun gikk så fort hun orket, var det umulig å gå fra tankene. De hang tettere rundt henne enn dampen fra pusten. De som skulle bake pepperkakehus og pakke inn julegaver. Hadde leid Hjemme alene på video, og handlet inn til pizza. Men i stedet så oppdaget hun, så innrømmet han …, så ... 8
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 8
19.04.2018 17.29
Smerten i mellomgulvet tvang henne til å stoppe. Det var som om magen var i ferd med å fordøye seg selv. Hun krøket seg sammen rundt den hule følelsen. Hvordan kunne hun la dette skje? Neglene skar inn i håndflatene da hun knyttet nevene. Det kom til å ta tid, men hun skulle ta tilbake hver eneste dumme avgjørelse som hadde ledet henne hit. Å kaste ham ut var bare det første skrittet. Hun tvang seg til å rette seg opp, gå videre. Kunne ikke knekke sammen nå, ikke her ute. Genseren klebet seg svett til brystet. Med skjelvene fingre åpnet hun jakken. Det hjalp ikke, det var som om huden krøp under klærne. Hun begynte å løpe. Hva som helst for å få verden til å slutte å spinne. Den rimkledde skogen åpnet seg foran henne. Stien hadde ført til et lite skogtjern. Den bleke desemberhimmelen speilet seg i overflaten og det var is langs vannkanten. Hun gled på en rot, snublet og tok et par ustø skritt fremover, greide så vidt å stoppe før hun gikk på trynet i vannet. Men hvorfor ikke. Uten å tenke seg om, vrengte hun av seg jakken og sparket av seg skoene. Det tok det noen sekunder før den oppjagede hjernen hennes skjønte at kulden som brant oppover lårene, kom utenfra. Hun blunket overrasket, ikke fordi hun befant seg halvveis ute i det iskalde vannet, men fordi det føltes godt. Først da vannet nådde armhulene, greide hun å trekke pusten skikkelig. Det var lettere nå som presset på lungene kom utenfra. Med øynene åpne, dukket hun helt under og lot mørket lukke seg rundt henne. 9
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 9
19.04.2018 17.29
Hun sluttet å puste, sluttet å tenke, sluttet å kjempe. Trengte ikke lenger krølle seg sammen for å holde alt på plass, det fløt utover likevel. Vannet rislet rundt ørene da hun brøt vannflaten. Det knirket i trestammene som lente seg frem for å se hvem som hadde sluppet fri. Frosten dempet duftene, men hun kjente den rene lukten av jord og skog allikevel. Huden strittet og hun strakte seg til ryggvirvlene knaket. Det dryppet vått fra håret. Hun smilte med lepper trukket tilbake over tenner som hakket ukontrollert. Hun var tilbake i kroppen sin. Trengte ikke tenke lengre enn til haugen med klær som lå slengt over skoene, prøvde å bevege de stive fingrene nok til å få dem på seg igjen. De vonde tankene var midlertidig glemt. Det kunne umulig vare, men nå visste hun at det fantes et sted hun kunne kortslutte følelsene når de løp av sted med henne. På vei tilbake til bilen kunne hun nesten overbevise seg selv om at hun hadde fått tilbake kontrollen. I hvert fall litt av den. Kanskje nok til å bake pepperkaker likevel, og ringe foreldrene og si at hun ikke kom hjem til jul, hun måtte jobbe.
10
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 10
19.04.2018 17.29
KAPITTEL 2 Tobias hadde aldri før fisket så lenge i Skuggtjønna uten å få napp. Det hadde for lengst sluttet å dampe av kaffekoppen som sto halvtom mellom støvlene hans. Hva gikk det av fisken i dag? Han så med voksende utålmodighet på snøret som forsvant i dypet. Ikke en ring på vannet. Med et resignert sukk, sveivet han inn. Lyden fra spolen var det eneste som brøt stillheten. Han stampet med beina for å få liv i føttene, og med stangen over skulderen begynte han på hjemturen. Det skulle vel bli en råd med middagen, havregrøt var sterkt undervurdert. Idet han forsvant inn mellom trærne, hørte han den velkjente lyden av fisk som vaket. Den bare lekte med ham i dag. Med et oppgitt smil fortsatte han bortover stien mot kløften. Lukten av råttent løv og våt jord var kraftig etter gårsdagens regn. En smattelyd fikk ham til å stoppe opp. Han rettet på brillene og myste opp mot trekronene. Et bustete ekorn satt og stelte halen. «Hei der, småtten.» Han kunne ikke huske når han begynte å snakke med dyrene i skauen. Det var vel heller det at han aldri hadde sluttet. «Skal du noe spesielt i kveld siden du pynter 11
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 11
19.04.2018 17.29
deg så fint?» Stemmen hans fikk dyret til å skakke på hodet. Så smatt det rundt stammen og forsvant. Det var i det minste én av dem som hadde noe fore. Han senket blikket igjen. Først da la han merke til sporene i søla. Ferske spor av joggesko. Han rynket pannen. De kunne ikke være mer enn en dag gamle, mønsteret fra skosålen var fortsatt tydelig. Lærstøvlene knirket da han satt seg på huk. De ferske sporene var side om side med eldre avtrykk fra samme sko. Et øyeblikk ble han sittende og lytte. Bortsett fra en bokfink som plystret etter make, var det lite å høre. Han sukket. Det var jo ikke meningen at noen skulle vite om tjernet. For å komme inn måtte man smyge seg gjennom en smal kløft som så ut som den kunne rase sammen hvert øyeblikk. En gang da han var seksten, hadde det faktisk gått et ras der. Han hadde brukt en uke på å rydde stein. Siden, da han tok over som skogvokter, hadde han tegnet om kartet slik at tjernet så ut som en myr. Enkelte ting var det best å holde for seg selv. Han reiste seg og tok fiskestangen over skulderen igjen. Det var ikke noe å gjøre med det, så da nyttet det ikke å bekymre seg heller. Turen hjem tok en drøy time, og skumringen hadde begynt å snike seg inn mellom trærne da han kom inn på tunet. Hytta, som onkelen hadde bygd i sin tid, sto i utkanten av den åpne plassen, beskyttet av høye, gamle grantrær på alle kanter. En enslig lykt lyste opp de tre trappetrinnene foran inngangsdøren. 12
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 12
19.04.2018 17.29
Det var kanskje råflott å ha en lampe stående på hele dagen bare for å finne frem i mørket, men han hadde smertelig erfart konsekvensene av ikke å ha den på. Å traske rundt på måfå og lete etter sin egen hytte, hadde ikke fristet til gjentagelse. Han trampet av seg søla før han hang fra seg i gangen og gikk inn i stuen. I halvmørket tok han glasset av parafinlampen, som hang over spisebordet. Lukten av svovel fylte luften et øyeblikk. Vindusrutene glodde tomme mot ham idet rommet lysnet. Etter å ha skiftet til en tørr skjorte, fant han frem poteter til middagen og begynte å skrelle dem. Det var vanskelig ikke å tenke på da han og bestekompisen hadde funnet den perfekte teltplassen den gangen de gikk på ungdomskolen. Den hadde vært bortgjemt, men solfylt, med bålplass helt nede ved vannkanten og en flat plass til teltet. Minnet var nok til å distrahere ham fra middagslagingen, han skvatt da poteten dunket ned i kummen. Helgen etter hadde han gått tilbake på egenhånd, med sekken tung av mat og telt. Vel fremme oppdaget han at teltplassen var invadert og at festen var i full gang. Fra der han sto i skjul, kunne han høre kompisen gaule om at det var på høy tid med et kveldsbad. Plaskene og ropene fulgte etter ham da han snudde og gikk hjem. Han hadde lært den helgen; de flotteste stedene holdt man for seg selv. Han skjøv tanken fra seg og gjorde ferdig maten. Å spise alene var han for lengst blitt vant til, det gjaldt bare å ikke se for nøye på sitt eget speilbilde i den svarte vindusruten.
13
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 13
19.04.2018 17.29
Ferdig med oppvasken, skjenket han seg et lite glass whisky. Det måtte være lov på en søndag. Han hevet glasset til den tomme stolen der onkelen hadde pleid å sitte og plukke mat ut av skjegget, før han tok en dyp slurk. Han skrudde opp veken i parafinlampen og åpnet boken han holdt på å lese. Det var en samling fakta og fortellinger fra Djevelhogget, fjellpasset og eneste passasjen mellom Vestfjorden og Storheia. Djevelen selv skulle visst ha hogget i stykker den beskyttende Storheiryggen, skilt Djevelhvasstind fra resten av fjellrekken og åpnet opp for uværet som ellers raste fra seg langs kysten. Så lenge Tobias kunne huske, hadde onkelen fortalt om den strabasiøse turen sin over fjellpasset. Tidligere hadde han trodd onkelen la godt på da han fortalte, men nå kunne han ikke annet enn å kjenne seg stolt på hans vegne. Det var ikke alle som våget en sånn tur på egenhånd. Det var lenge siden han hadde lest så mange godt bevarte fortellinger, som de som fantes om Djevelhogget, så selv om lånetiden hadde gått ut for en uke siden, tok han seg god tid med de siste sidene. Boken begynte med en fortelling om et brudefølge som omkom ved foten av passet flere hundre år tilbake. Den siste historien var bare fem år gammel. Høsten 1990, hadde en far og datter omkommet like under toppen. Godt værvarsel, tidlig september, erfarne fjellfolk: en regnstorm, tåke og vind. Det hadde tatt fire dager før resten av familien skjønte at de aldri kom hjem. Egentlig hadde han ikke lyst til å levere tilbake boken i det 14
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 14
19.04.2018 17.29
hele tatt, han savnet følelsen av eventyr og spenning. Etter at onkelen døde og Anita ga ham opp, var det blitt mye trasking på de samme stiene. Han lente seg over bordet etter flasken og fylte glasset igjen. I morgen bare måtte han på biblioteket, men kvelden var fortsatt ung, og man fikk det ikke triveligere enn man sørget for selv. Det var kaldt neste morgen da han ruslet rundt hytta til Roveren. Med biblioteksbøkene under den ene armen, børstet han vekk furunålene fra frontruta før han satte seg inn. Lukten som fylte kupeen da han løftet armen og satt nøkkelen i tenningen, var ikke akkurat frisk og oppkvikkende. Han burde sikkert ventet et par timer, tatt seg tid til en vask, kanskje pusset tennene. Det var ille nok at han allerede var en asosial gubbe i en alder av trettitre, hvis han ikke skulle begynne å trøstedrikke også. Burde lagt seg i stedet, ikke sittet og plaget seg selv med turer han ikke kom til å gå. Men han hadde ikke greid å legge fra seg boken, hadde bladd tilbake da han hadde lest den ferdig, sett på illustrasjonen av bryllupsferden, på damene i bunad og herrene i flosshatt. Fjordhestene og felene. Men det var nok ikke sånn de hadde sett ut da snøværet kom over fjellet og blåste med seg varmen fra de små menneskekroppene. Følget ble funnet frosset i hjel, hele gjengen, stakkars jævler. Det lå visst fortsatt steinheller til minne om tragedien, der de omkom. Bare en av fjordingene hadde overlevd. Den var blitt funnet i lavlandet mot slutten av sommeren, halt og utmagret, fortsatt med sløyfer knyttet i 15
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 15
19.04.2018 17.29
panneluggen. De hadde skutt den på stedet. Nei, man lekte ikke overlevelse i fjellet. Grusen sprutet idet han svingte inn ved Granstulen. Med vante bevegelser hektet han ned pengekassa til parkeringen, fant fram nøkkelen og åpnet lokket. Innholdet helte han over i en plastpose. Det var knapt nok til å hindre at posen blafret i vinden. Folk ville gjerne ha planert parkering og oppmerkede stier, men de var neimen ikke villig til å betale en krone for det. Han var bare et par meter unna bilen da han ble avskåret av en dame i femtiåra. Optimistisk forsøkte han å nikke både hallo og farvel på en gang, men ble hanket inn av en brun hånd med røde negler. Han svelget et stønn. «Er det deg som er skogvokteren her? Jeg håper det, ellers må jeg anmelde dem for tyveri.» Damen lo hest av sin egen vits og lukten av sigaretter fylte luften mellom dem. Han stakk hendene i lommen og vippet på hælene. «Det stemmer. Ikke at politiet ville blitt glad for å bli involvert for en så mager sum med penger.» Han holdt opp den skjemmende lette posen, men hun viftet ham vekk med en beringet hånd og mumlet noe om at det først måtte være mulig å se at pengene kom til nytte. Han klødde seg i skjegget mens han stirret lengselsfullt mot bilen. «Ja, jeg ville bare informere deg om at tilstanden på stiene er håpløse. Flere steder var vanndammene så store at det knapt gikk an å gå rundt dem.» Stemmen hennes var indignert. «Et 16
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 16
19.04.2018 17.29
sted måtte jeg løfte vesle Bella over et veltet tre som sperret hele stien.» Først da la han merke til den lille skapningen som sto på tre ben, skjelvende til tross for strikkegenseren som matchet eierens. Selv så tåpelig den så ut, kunne han ikke annet enn å føle med den lille hårballen. Den visste sikkert ikke gleden av et skikkelig sølebad engang. Noe han vært tilhenger av store deler av barndommen, til onkelens forargelse. Damen fortsatte å fortelle om den strabasiøse turen. Den kunstige rødfargen i kinnene fikk henne til å se mer oppkavet enn frisk ut. Det nyttet ikke å kverulere med sånne som henne, byfolk på sitt verste. Hadde hun fått viljen sin, hadde stiene vært asfaltert. «Jeg beklager. Treet skal jeg selvfølgelig få fjernet så fort det lar seg gjøre. Vanndammene kan jeg nok ikke gjøre noe med. Sånn er det bare når det kommer mye regn. Er ikke noe avløpssystem her ute, vet du. Men erfaringsmessig tar det ikke lang tid før sola tørker dem opp for oss.» «Huff ja, det er vel ikke noe å gjøre med. Bella og jeg får holde oss i byen til forholdene har bedret seg. Men sørg for å fjerne det treet i dag. Det er flere enn oss som bruker stien, vet du, og ikke alle kommer seg like lett rundt.» Øynene til bikkja bulte i det dama nappet i båndet. Først da den sølvgrå Mercedes-en var ute av syne, tillot han seg å rulle med øynene. Han skulle neimen ikke rydde noen sti i dag. For det første tvilte han på at det var mer enn en stor grein som hadde blåst ut i stien, og for det andre ventet det kanelbolle og kaffe på ham på bibliotekskafeen. 17
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 17
19.04.2018 17.29
* «Står du her og leser, Ada?» Vommen til sjefen kunne ikke være mange centimeter fra ryggen hennes, men hun snudde seg ikke. I stedet bladde hun tilfeldig i leksikonet hun hadde i hånden. «Sorterer bøker.» Han brummet. «Mona planlegger visst å bli hjemme og se barne-tv de neste dagene.» Hun himlet med øynene. Som om Mona hadde valgt å bli etterlatt alene med to barn. Det var bedre at hun holdt seg hjemme til smittefaren var over, enn at hun dro med seg hva enn det var barnehagen hadde avlet frem denne gangen. «Du trenger kanskje noen som kan ta senvakten, du da?» Han spurte aldri rett ut, lot alltid henne foreslå det. «Ja, det er vel ingen som venter på deg hjemme?» Hvis hun så bort fra klesvasken og hybelkaninene, hadde han strengt tatt rett, og det visste han godt, uslingen. Alene med husleien, alene med strømregningene. Det var en grunn til at han alltid kunne komme og be henne ta de ledige vaktene. «Det blir overtidsbetaling, da?» Latteren hans gjorde henne klam i nakken. «Du vil kanskje ha betalt for å lese bøker i fritiden også?» «Som om jeg har tid til å lese i fritiden når jeg er her hele tiden. «Var det ikke det du ba om da du kom til meg i vinter og trengte mer penger?» Hun trakk på skuldrene. Uten ekstravaktene hadde hun måttet flytte hjem etter jul. Men det betydde ikke at overtids18
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 18
19.04.2018 17.29
betaling ville vært feil. Penger til en flaske vin for eksempel, hadde gjort seg. For øyeblikket hadde hun bare to øl hun hadde spart på så lenge at de snart gikk ut på dato. Dessuten visste hun at sjefen heller ville la Espen ta senvakten alene enn å betale henne ekstra. Og Espen hatet å være alene, spesielt etter at de fikk datamaskinen. «Jeg skal dekke for Mona.» Sjefen snøftet fornøyd og vagget tilbake til kontoret. Dust. Hun bet seg i kinnet. Boken smalt høyt da hun slengte den tilbake på trallen. Som om det var hennes ansvar å fylle inn for Mona. Men han hadde rett, hun trengte arbeidet. Med et sukk plukket hun opp boken igjen og satt seg på huk for å skyve den plass. Undertrykket latter kom fra andre siden. Med trallen etter seg, rundet hun hyllen og fant to knisende gutter bøyd over en bok om aktmodeller. Hun greide ikke dy seg. Med armene i kors stilte hun seg opp og kremtet. Det eneste hun manglet var briller hun kunne kikke strengt over. Idet guttene skjønte at de var blitt oppdaget, spratt de opp og pilte over til tegneserieavdelingen, sprutrøde i ansiktet. Ah, hvordan hun hadde perfeksjonert det uttrykket siden Glenn dro. Hun skulle likt å sende ham på dør igjen, bare for å vise hvor mye bedre hun var blitt. Fnisingen kom fra bak bladstativene nå, høyere enn før. Hun skjøv tankene på Glenn unna. Frustrasjonen over å måtte jobbe lenge, og sanksjonene for å slå små gutter, gikk ikke godt overens. Best å trekke seg ut av situasjonen. Hun gikk ned i etasjen under for å ta over låneskranken.
19
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 19
19.04.2018 17.29
Mannen som kom inn døren, så ut som han var modell for et tømmerhoggermagasin, bortsett fra at den rødrutete skjorten var revnet og lappet over den ene skulderen og skjegget åpenbart frittvoksende. Hun hadde sett ham flere ganger før. Han gikk vanligvis rett til seksjonen for tur og friluftsliv. Mona pleide å unngå ham hvis hun kunne, hun sa at bållukten som alltid hang rundt ham, minnet henne litt for mye om hvorfor hun hadde likt å røyke. Hun hadde inntrykk av at han var litt sær. Han var alltid alene, og noen ganger snakket han med seg selv. Mona påsto at han før i tiden pleide å komme sammen med en dame. Men det var det tydeligvis slutt på. Kanskje hun ble lei av å være sammen med en som så ut som om han bodde i en hule. Tømmerhoggeren slapp en bunke med bøker om skoghogst og fiske ned på skranken. Han luktet av jord og kvae, en sterk kontrast til duften av støv, papir og kaffe, som vanligvis omga henne. Dunsten av gammelt brennevin var ikke fullt så uvanlig. Hun hadde lang trening i ikke å rynke på nesen av den. Det var i hvert fall en ting hun ikke savnet fra tiden med Glenn. Hun skjøv tanken på ekskjæresten unna før den rakk å sette i gang tankespiralene. Det var ingen måte å slippe unna dem på her. «Jeg vil gjerne returnere disse, og så lurte jeg på om du har en bok om hvordan man lager fiskestenger.» Hvem var det som gadd å lage en fiskestang, når man kunne få kjøpt den? Latteren kilte i halsen, men hun svelget den unna, han så ikke ut som typen som tålte å bli ledd av. For sikkerhetsskyld svelget hun en ekstra gang før hun svarte. 20
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 20
19.04.2018 17.29
«Vi har ikke så mange bøker om fiskestenger, men hvis du blir med meg, kan vi se om vi kan finne noe på internett.» «Hrmmf.» Lyden kom antageligvis fra ham selv om skjegget ikke beveget seg. Han fulgte i alle fall etter henne, støvlene tunge mot linoleumsgulvet. Hun slo seg ned ved maskinen og pekte på stolen ved siden av seg. «Skal vi se, hva var det du ville vite? Hvordan man lager en fiskestang?» Kanskje hun skulle søke opp en side om skjeggfrisering også, bare for å gi ham et hint? Han nikket med blikket på den avskallede neglelakken da hun tastet inn søket. Hun var kanskje ikke den rette til å kritisere. Det viste seg, overraskende nok, å være mange nettsider om fiske og utstyr. Tømmerhoggeren trakk stolen inntil hennes mens hun lette gjennom dem. Pusten hans var tung og langsom, og spørsmålene hans stadig mer detaljerte. Til slutt fikk de konsentrert søket til et par lovende sider. Han lente seg tilbake så det knirket i stolen. «Så, hvordan er det å jobbe på et bibliotek?» Hun kikket overrasket opp. Han hadde slått henne som en mann av få ord og færre tanker, ikke en som satte pris på småsnakk. Men så malte hun kanskje ikke folk i de peneste fargene når hun var sint og sliten. Tømmerhoggere kunne vel småprate de også hvis de ville? Hun trakk på skuldrene. «Litt stillesittende kanskje.» «Det kan jeg se for meg. Må du lese alle bøkene dere tar inn?» 21
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 21
19.04.2018 17.29
Denne gangen greide hun ikke la være å le. «Nei, men jeg må lære meg litt om mange av dem for å kunne gi gode anbefalinger.» «Liker du det?» Hun gløttet opp, nysgjerrigheten hans virket oppriktig. Kanskje han ikke hadde så mange å prate med til vanlig. «Når er det ikke gøy å fortelle folk hva man synes om ting?» Han la hodet på skakke. «Så hvorfor høres det ut som om du helst ville gjort hva som helst annet?» Tømmerhogger og hobbypsykolog? Smilet gled av leppene. «Jeg er bare litt lei i dag.» Hun var definitivt ikke i humør til å forklare seg for en fremmed. Men det virket ikke som han tok hintet, tvert imot, han skjøv brillene opp på neseryggen og så henne rett i øynene. «Hva ville du gjort hvis du kunne gjort hva som helst, da?» Han holdt blikket hennes, utfordrende, som en ulv som ikke hadde tenkt å vike en meter. Vel, synd for ham, for i dag var hun ikke i humør til å diskutere karrierevalget sitt med noen. Spesielt ikke med en som tydeligvis ikke visste når han skulle stoppe. I stedet for å svare, trakk hun på skuldrene igjen før hun snudde seg tilbake mot skjermen. «Det var denne steg for steg beskrivelsen som virket best?» Han virket ikke fornærmet over at hun ignorerte spørsmålet hans. Det var kanskje ikke første gang. Han nikket. «Ja, flott. Kan jeg sitte her og notere litt?» Hånden hans nærmet seg nølende musen. Datamaskiner var nok ikke vanlig kost for en som ham. 22
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 22
19.04.2018 17.29
«Jeg kan skrive det ut for deg, så kan du lese det hvor du vil.» «Takk.» Lettelsen i ansiktet hans fikk henne til å smile igjen, på ordentlig denne gangen. * Etter å ha sendt tømmerhoggeren av gårde, tok Ada med seg bøkene bort til seksjonen for friluftsliv. Hun hadde aldri skjønt hvorfor de hadde så mange hyller bare for fjell og villmark. Kanskje det ikke var tømmerhoggeren som var særingen, men henne. Hun tok ut en bok på måfå: Hvordan finne frem i skogen uten kompass. Hun satt den tilbake og trakk ut en annen: Bål uten fyrstikk. Hvordan gikk det an å skriv en hel bok om det? Hvis hun var forfatteren, hadde boken vært på en side og inneholdt én setning: «Bli i byen.» Æsj, hun trengte ikke la irritasjonen gå utover bøkene. Det var sikkert noen som trengte hundre tips til hvordan de kunne tenne bål uten fyrstikker. Det var bare det at spørsmålet hans hadde minnet henne på at hun fortsatt var her, et halvt år etter at hun sverget på at alt skulle forandre seg. Med et sukk begynte hun å sette på plass bøkene. Den siste boken var stor som et leksikon, innbundet i blått stoff og med bilde av et bratt fjellparti på omslaget. Djevelhogget: Over Storheia, gjennom passet. Storheia var fjellområdene nordvest for byen. Innbindingen knirket svakt i det hun åpnet den, og hun så at den hørte hjemme i arkivene. På vei bort til skranken for 23
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 23
19.04.2018 17.29
å hente nøklene, gikk hun forbi barneavdelingen igjen, nå invadert av en fjerdeklasse. Det var ikke mye hjelp å få i læreren, som satt for seg selv og bladde i en bok om dinosaurer. Hun var nesten forbi da to av barna begynte å kaste bøker på hverandre. En ting var å forstyrre hele rommet, en annen ting var å ødelegge bøker. Med armene i kors over brystet stilte hun seg opp foran læreren. «Hei.» Han kikket opp, fjern i blikket. Jobben fordret tydeligvis en evne til å distansere seg fra bråk, men trengte han være fullt så flink til det? «Jeg forstår fasinasjonen for dinosaurer, virkelig, men hvis du ikke holder orden på elevene dine, må jeg bannlyse dere alle sammen. Da finner du aldri ut om dinosaurene lever videre.» Læreren blunket dumt et øyeblikk før han forsto. Stotrende på en unnskyldning som druknet i krigsropene, nappet han til seg bøkene. Læreryrket var en karriere hun heldigvis hadde holdt seg langt unna. Hun fortsatte til skranken, men i stedet for å plukke opp nøkkelen, åpnet hun boken igjen. Bildene av fjellvann og solfylte heier fristet mer enn biblioteket akkurat da. I samme øyeblikk kom sjefen vaggende ut av kontoret sitt. Aller mest minnet han om en fet gås som forsøkte å svømme motstrøms. Han gransket fjerdeklassen, som heldigvis for dem, hadde slått seg til ro, før han satt kursen mot henne. Pokker heller, hun lukket boken og stålsatte seg. Han kom for å spørre når hun skulle ta ut ferie. Bare tanken på tre uker alene uten jobb fikk det til å knyte seg i magen. 24
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 24
19.04.2018 17.29
Men hun kunne snart ikke utsette det lenger, måtte bestemme seg. Til helgen, da hadde hun kanskje overskudd til å sette seg ned og ta en avgjørelse. Kanskje. Det hadde begynt å skumre da hun satte på alarmen og låste hoveddøren. Hun kvelte et gjesp. De langåpne torsdagene kom til å ta knekken på henne en dag, i hvert fall hvis hun ikke snart begynte å sove bedre. Fordelen var at hun knapt hadde tid til å legge merke til at de timene hun hadde for seg selv, var enda tristere enn den tiden hun brukte på jobb. Boken om Storheia var tung i armkroken. Den var et stakkarslig forsøk på å gjøre noe nytt. Ikke det at å låne en bok var spesielt imponerende, men den handlet om noe hun ikke hadde lest før, det måtte da telle som progresjon? Hun trakk igjen glidelåsen på den røde skinnjakken og skrudde varmeanlegget i Saab-en på fullt. Det var kaldt til å være juni, men det kunne være det samme for henne. Hun var uansett ikke i humør til sommerkjoler og sandaler. Bilen rakk akkurat å bli varm før hun svingte inn foran bensinstasjonen, det eneste stedet med mat som fortsatt var åpent. Det luktet en blanding av svidde grillpølser og brennstoff inne i kiosken. Den siste rest av matlyst forsvant, men kjøleskapet var tomt, og hun rakk ikke handle før jobb neste morgen. Med to fryste pizzabagetter og en kartong appelsinjuice, skyndte hun seg tilbake til bilen. Lampen i gangen flimret før den bestemte seg for å lyse. Leiligheten var hverken blitt renere eller ryddigere siden hun for25
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 25
19.04.2018 17.29
lot den samme morgen. Om ikke annet var rotet en ting hun kunne stole på at møtte henne hver gang hun kom hjem. Det var trygghet i forutsigbarheten. Før hun gikk på badet, slengte hun den ene bagetten i mikrobølgeovnen. Med et håndkle mellom det våte håret og pysjen, krøp hun opp i sofaen, trakk pleddet over seg og skrudde på tv-en. Først da reklamen begynte å skråle, våknet hun, stiv i nakken etter å ha sovet sittende. Bagetten lå slapp og kald på servietten på spisebordet. Hun lot den ligge og gikk for å pusse tennene. Brune øyne stirret sløvt tilbake på henne gjennom flekkene på speilet. For bare et år siden hadde hun stått på samme sted og gratulert seg selv med fast jobb, samboer og leilighet. Et øyeblikk skulle hun ønske hun var sitt tidligere uvitende jeg igjen. Nei, hun ristet på hodet, det var en farlig tanke. Hun skar en grimase. Neste morgen måtte hun ringe Mona og høre hvordan det gikk. Selv detaljer om ukens barnesykdom var bedre selskap enn hennes eget hode. Kanskje hun orket en tur ut til tjernet også. Hun skylte tannbørsten, skrudde av lyset og tuslet inn på soverommet. Med et gjesp trakk hun dynen opp til haken. Tjernet var en god idé, få nullstilt tankene før de tok overhånd. At hun faktisk gledet seg til et iskaldt bad, valgte hun å ikke tenke for nøye over. Det hadde fungert hver gang siden i vinter, det var det viktigste. Det fantes et sted hun kunne få trukket pusten skikkelig, et sted hun kunne kjenne seg som seg selv igjen. Så lenge hun visste at den muligheten fantes, kom hun seg gjennom uken. 26
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 26
19.04.2018 17.29
KAPITTEL 3 Tobias likte bøker. Onkelen hadde lest mye for ham da han var ung. Murfasaden til biblioteket brakte tilbake minner fra når de dro hit sammen. Nå for tiden var det sjelden han satte seg ned med en bok. Tankene gikk så fort i feil retning. Da foretrakk han å lage noe med hendene, noe som krevde oppmerksomhet og fingerferdigheter. Bibliotekskafeen fylte inngangspartiet med duften av kaffe, men han trengte ikke ta mange skrittene inn mellom hyllene før den tørre lukten av bøker tok over. Ved skranken sto en jente med blondt hår i hestehale og pirket av neglelakken på den ene tommelen. Hun kikket opp da han la bøkene på skranken. De brune øyne ville vært pene om de ikke hadde vært så slitne. Å jobbe som bibliotekar kunne da umulig gi noen så mørke ringer under øynene. Men hva visste han? Byfolk dro kanskje på fest selv om de skulle på jobb dagen etter? Det hadde vært det samme med Anita, mye jobb og alltid noe fore. At ikke folk skjønte hva bylivet gjorde med dem, hva det kostet å skulle få med seg alt. Vel, vel, det var ikke hans sak hva – han snek seg til å kikke på navneskiltet på brystet hennes 27
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 27
19.04.2018 17.29
– Ada gjorde med livet sitt. Til gjengjeld trengte hun ikke se fullt så himmelfallen ut når han ba om hjelp til å finne en bok om fiskestenger. Hun insisterte på at det var best å bruke datamaskinen, så han fulgte etter henne dit. Innen maskinen var på, hadde svette samlet seg i korsryggen hans. At han ikke hadde tenkt på å ta på seg t-skjorte. Det var bare så sjelden han var særlig lenge andre steder enn i hytta, og der fyrte han bare på kveldene. Søvnmangel eller bakfull, det var uansett imponerende hva hun greide å hente ut av informasjon på den maskinen. Det så nesten ut som om hun kjedet seg, så lett virket det. Han prøvde å få i gang en samtale, men det kunne han visst spart seg. Han lot henne jobbe i fred. Med utskriftene under armen gikk han ned til kafeen, bestilte en kopp kaffe og en kanelbolle og satte seg for å lese. Han greide ikke helt å la være å tenke på turene han og Anita hadde hatt hit sammen. Men bollene var verdt påminnelsen. Hun skulle sett ham nå, ute til lunsj i byen, hun som pleide å erte ham for at han alltid løp tilbake til hulen sin i skauen så fort han kunne. Han smilte vemodig og tok en bit av bollen. Hun hadde ikke latt høre fra seg siden hun dro. Antageligvis var hun så opptatt med det nye liv sitt at hun ikke tenkte på ham lenger. Det hadde vært fint å kunne si det samme selv. *
28
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 28
19.04.2018 17.29
Ada lukket øynene og lyttet til den siste låten på CD-en. Hun kjente hvert hakk i platen. Hakk fra alle gangene hun hadde kjørt den samme hullete grusveien inn og ut av skogen. Det siste sporet var verst, sangen hoppet like mye bakover som fremover. Irritert trakk hun nøkkelen ut av tenningen og sank tilbake i setet. Det var mørkt på parkeringsplassen utenfor blokken. Uten motorduren som distraksjon, ble hun tvunget til å kjenne hvor sliten hun var. Fri fra den urolige energien som nesten alltid var i henne for tiden, hadde hun knapt krefter til å sitte oppreist. Vanligvis dro hun ikke ut til tjernet når hun skulle jobbe neste morgen, det var for langt, men i dag hadde hun bare måttet. Roen hun fant i tjernet var verdt den lange kjøreturen og all gåingen. Tjernet var det samme hun hadde kommet over den dagen hun hadde slått opp med Glenn. Hun hadde slitt med å finne tilbake til det etter det første besøket, kløften hun måtte gjennom fantes ikke i hukommelsen hennes. Men resultatet var verdt letingen. Hun hadde vært redd det ikke skulle fungere like bra da hun kom tilbake, men det kalde vannet gjorde akkurat som hun håpet. Det fortrengte alt annet, løste opp i kroppen så hun kunne trekke pusten ordentlig igjen. Hun turte ikke tenke på hva hun skulle gjøre den dagen det iskalde vannet ikke lenger var nok. Med sekken over den ene skulderen, låste hun bilen og gikk over parkeringsplassen mot leiligheten. Hun kippet av seg joggeskoene i den halvmørke gangen og gikk inn på badet. 29
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 29
19.04.2018 17.29
Fingrene var stive da hun trakk av seg klærne og løsnet håret fra hestehalen. Utmattet ble hun stående i dusjen og stirre på småkvist og rusk som rant i sirkler mot avløpet mens varmen langsomt kom tilbake i fingrene. Først da strålen begynte å bli lunken, såpet hun seg inn. Dryppende våt sto hun på baderomsgulvet og så seg om etter et rent håndkle. Som om hun hadde hatt overskudd til å vaske klær i det siste. Våte fotspor fulgte henne ut i gangen, hvor hun fisket det fuktige håndkledet ut av sekken. Hun ristet noen barnåler ned på gulvet før hun tørket seg. Sengetøyet luktet umiskjennelig av skog og jord da hun la seg, minner fra tidligere kvelder hun hadde stupt til sengs for trøtt til å dusje. Hvis det fortsatte sånn stort lenger, trengte hun ikke dra ut i skogen, hun hadde tatt med skogen hjem. Forarget snudde hun seg over på magen og knep igjen øynene, det nyttet ikke å begynne å tenke igjen hvis hun ville sove. Hun grov seg dypere ned i puten da vekkerklokken ringte. Det føltes ikke som om hun hadde sovet et eneste sekund. Hvis hun ga seg tid til å kjenne etter hvor utmattet hun var, kom det til å bli umulig å stå opp. Hun dro av seg dynen og tvang bena ned på gulvet. Inne på badet luktet det myr. Håndkledet hadde ligget på varmekablene hele natten. Når hun lukket øynene var det som å være tilbake i skogen. Nå som hodet begynte å våkne igjen, kunne hun trengt en ny dukkert. Dessverre hadde hun bare så vidt tid til å få på seg klærne og dra på jobb. 30
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 30
19.04.2018 17.29
Morgenvakten lørdag var kanskje den korteste, men det var også den travleste. Foreldre dumpet barna sine før de dro for å gjøre ærend, og så ble det opp til Ada og Mona å passe på. Takk gud for at Mona var tilbake, hun fikk i det minste ikke barna til å gråte. Åtte timer senere var hun tilbake i bilen. Hun prøvde å massere noe av stresset ut av skuldrene. Bare søndagen igjen til å bestemme seg for ferie. Det betydde at hun måtte ringe hjem i helgen, prøve å finne ut hvilke planer foreldrene hadde. Late som om hun prøvde å tilpasse seg dem. Hun ville ikke hjem, ville ikke jobbe, ville bare ikke. Var det egentlig noe hun virkelig hadde lyst til? Tankerekken var like kjent som knuten i mellomgulvet og omtrent like nyttig, så hun konsentrerte seg heller om å unngå hullene i grusveien. Et stykke lengre fremme, rygget hun bilen inn på en liten stikkvei og parkerte. Støvet hjulene hadde virvlet opp, glødet i ettermiddagssolen. Lyset falt skrått mellom trærne og gjorde det pinlig tydelig hvor skitten bilen var. Det var knapt mulig å se ut frontruten. Regnværet som hang i horisonten kom til å få skylt av bilen om ikke annet, men det kunne godt være opphold et par timer til, så hun rakk inn til tjernet og tilbake. Fuglekvitter møtte ørene hennes idet hun åpnet døren, og kloen i mellomgulvet slapp litt av taket. Nå var det endelig helg, ingen vakt før mandag ettermiddag. Det betydde to døgn hvor hun ikke trengte å tenke på jobb. Det bruste i trekronene, som om skogen var et levende, pustende vesen. Hun kjente et snev av forventning. Snart fore31
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 31
19.04.2018 17.29
trakk hun antageligvis å sove i skogen fremfor i den møkkete sengen sin. Stien strakte seg inviterende foran henne før den forsvant ut av syne bak en liten haug. Med et tilfreds sukk heiste hun sekken opp på skulderen og begynte å gå. * Noen ganger minnet skogvokterjobben mest om å jobbe i et gigantisk parkanlegg. Gud forby at folk skal skjønne at de er i skauen. For å holde de besøkende trygt innenfor de etablerte områdene, holdt han de merkede stiene til et begrenset område. Slik han så det, sparte det skauen for uvettige folk og folk fra sitt eget manglende vett. Han løftet øksen. Begredelig få av dem som brukte skauen, ryddet etter seg. Så han hadde for vane å ta en runde før helgen for å gjøre klar de mest populære rasteplassene. I dag innebar det å hogge ned den flotteste furua i mils omkrets. Ikke fordi den var råtten, nei da, men noen idioter hadde visst hatt behov for å vise at de var mannfolk og gått løs på stammen med øks. De hadde selvfølgelig gitt seg før de var halvveis, så nå sto den og svaiet faretruende ved hvert vindkast. Han hadde tatt en prat med furua først. Trøstet den med at han visste akkurat hvor idiotiske folk kunne være, og at han var lei for å måtte felle den. Hvilke idioter var det som hogg i det eneste treet som ga ly for regn og vind? Og som attpåtil lot treet stå igjen til fare for andre. Det var ikke mangel på ved heller, fint tørt vindfall var det flust av etter vinteren. Irritasjonen ga ekstra kraft til 32
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 32
19.04.2018 17.29
øksen, og furua braste i bakken. Med hendene i siden stirret han bedrøvet på den eksponerte rasteplassen. Det var flere enn ham som kom til å savne den gamle furua når vinden begynte å blåse. Folk glemte at ting tok tid i naturen. Under de siste hoggene hadde øksehodet føltes litt løst. Treet utgjorde ikke lenger noen umiddelbar fare, så han trakk beskyttelseslæret tilbake over hodet, nyttet ikke å ta sjansen på å miste det midt i et hogg. Han fikk gjøre seg ferdig over helgen. Solen tittet frem da han ruslet tilbake til bilen med øksen over skulderen. En tur til Skuggtjønna hadde gjort seg nå, få ristet av seg det dårlige humøret og testet de nye slukene han hadde laget kvelden før. Kanskje undersøke om det hadde vært noen der siden sist. Tobias hadde satt seg til rette på odden med ryggen mot en trestamme og tatt av seg støvlene for å lufte tærne. Her var det mulig å fiske uten å sette fast sluken i sivet som ellers vokste tett rundt tjernet. Lyden av kvist som knakk, fikk ham til å skvette. Hadde han sovnet? Han rettet seg opp, men med odden mellom seg og mesteparten av tjernet var det ikke stort å se. Stille trakk han til seg støvlene og snørte dem på. Kanskje han endelig skulle få oppklart hvem det var som hadde invadert fiskevannet hans. Forsiktig reiste han seg for å se hva eller hvem, som hadde laget lyden. Ved vannkanten sto en jente i rød skinnjakke og olabukser. Den blonde hestehalen gled fremover idet hun satte seg 33
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 33
19.04.2018 17.29
på huk. Hun knyttet opp skolissene og vrengte av seg sokkene, men det var først da hun reiste seg og løsnet knappen i buksen, at han skjønte at hun var i ferd med å kle av seg. I samme øyeblikk gikk det opp for ham at han hadde sett ansiktet hennes før. Det var jenta fra biblioteket. Hun som hadde hjulpet ham med datamaskinen. Han dukket ned bak buskene igjen. Oppdaget hun ham nå, kom hun til å tro at han lå og lusket på henne. Fra andre siden av odden lød det et plask. Vannet kunne ikke holde stort mer enn ti grader. Badet hun virkelig frivillig? Han måtte bare kikke frem igjen. Ringer spredte seg utover vannflaten, men det var ingen tegn til jenta. Sekundene gikk. Han så med synkende hjerte på at ringene glattet seg ut og forsvant. Hadde hun ikke tenkt å komme opp igjen? Han kunne ikke sitte her og la henne drukne seg. Idet han bestemte seg for å gå uti etter henne, brøt det lyse hodet overflaten. Med raske tak svømte hun tilbake til land. Etter å ha forsikret seg om at hun var trygt oppe igjen, trakk han seg tilbake. Folk hadde rett til privatliv ute i skauen. Det tok ikke lange tiden for henne å kle på seg, og like plutselig som hun hadde dukket opp, var hun vekk igjen. Etter å ha gitt henne et lite forsprang, klatret han over odden for å undersøke sporene. Hvis hun kom hit for å bade, ga det mening at hun hadde funnet seg et avsidesliggende sted. Han skvatt til idet han kom frem. Mellom skyggene sto et rådyr og betraktet ham. «Hei, du. Fått på deg vårpelsen du også, ser jeg.» Heldigvis forventet han ikke at det skulle svare, ikke ennå. Rådyret 34
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 34
19.04.2018 17.29
skvatt til og forsvant inn mellom trærne. Han satte seg på huk og studerte sporene etter jenta. Det var de samme sporene, ja. Men jenta han hadde møtt på biblioteket, hadde ikke slått ham som spesielt friluftsinteressert. Kunne han ha tatt så feil, han som nærmest hadde en sjette sans for hvem som passet inn her ute? Dype pust. Han rullet skuldrene tilbake og forsøkte å slappe av. Helt siden han var guttunge og var med onkelen på jakt for første gang, hadde han hatt en egen tilstand han gikk inn i når han satt og ventet. Trikset var å ikke bli oppslukt av en bestemt lyd eller tanke, da endte han alltid opp med å bli rastløs. Greide han derimot å la være å feste seg ved noe spesielt, kom en ro over ham, som lot ham sitte i timevis uten å bli lei. Problemet var bare at det føltes galt å være der. Etter å ha sett jenta bade dagen før, hadde han ikke greid å slutte å tenke på henne. Det var ikke det at han hadde sett henne naken. Nei, det var noe annet som gjorde at han ikke greide å slutte å tenke på hendelsen. Hun reiste helt ut til Skuggtjønna for å bade i et par minutter og så gå igjen. Ikke hadde hun med seg niste, og ikke fyrte hun bål. Det var ikke normalt, var det? Nå var kanskje ikke han riktig person til å bedømme hva som var normalt eller ikke. Men likevel. Noe drev henne til å kjøre tre kvarter, for ikke å snakke om gåturen inn, for knappe fem minutter. Han skulle likt å vite hva. Og så var det sporene da. Det virket som hun var her oftere enn ham. Tankene hadde ikke gitt ham fred før han hadde bestemt seg for å ta turen tilbake. Kanskje var han bare skeptisk 35
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 35
19.04.2018 17.29
fordi det plaget ham å ha andre på den hemmelige plassen sin. Men nå var han altså her igjen, til tross for at skyene gled regntunge over ham. Det hvinte idet snøret for ut av snellen. Sjansene var vel ikke akkurat store for at hun kom tilbake på en dag som denne, men det var søndag og biblioteket var stengt. Han hadde fått tre fisk og frøs på tærne da de første regndråpene falt store og våte i fanget hans. Så ble det ikke noen nye oppdagelser i dag. Han reiste seg. Ingen var så desperate etter en dukkert at de tok turen i regnvær. Han gryntet og strakte de stive armene over hodet. I samme øyeblikk kom det en lyd fra den andre siden av odden. Han kikket seg over skulderen tidsnok til å se noe rødt forsvinne mellom trærne. Kunne det ha vært …? Selv om det regnet? Fanden heller. Så mye for å få klarhet i noe som helst. Hun måtte ha sett ham og bestemt seg for å snu. Vel, nå fikk han kanskje ha tjernet for seg selv fremover. For en uke siden ville tanken gjort ham i bedre humør.
36
INNMAT Djevelhogget 135x210mm - TRYKK.indd 36
19.04.2018 17.29
Vil du lese resten? «Djevelhogget» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no