Drømt virkelighet by Forlagshuset i Vestfold as

© LYST Forlag 2016 / Forlagshuset i Vestfold as ISBN: 978-82-93349-37-2 Trykk: Wittusen & Jensen Papir: Papir 80 g Holmen Book Silkemalt forside: Kari Elisabet Svare, karielisabets@gmail.com Omslag: jummel designstudio Satt av: jummel designstudio Satt med: Adobe Garamond Pro 11 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

ROMAN

2016

DRØMT VIRKELIGHET VIRKELIG DRØM Kari Elisabet Svare

INNHOLD Drømt virkelighet – Virkelig drøm Hun blir født Stjernestøv Et sted langt bak Hun puster Ulidelig lengsel Hvite rom og mørke traumer Runder i ringen Født på ny Liv eller død Hun drømmer Drømme for å våkne Dreining mot mørketid Vennen i skogen Alene i verden Beth drømmer og vil liv Å gå våken inn i drøm Jakten på det gylne eplet Sørgekappe Blå mandag Drømmejobben Fra drøm til noe mer virkelig Tilfeldig eller ei Endelig liv Første møte med skyggen Jeg vil ha alt!

9 12 16 20 24 28 31 35 39 42 45 50 54 58 61 64 69 72 77 80 84 87 90 95 99 102

Beth drømmer videre Skyggen Full fres fremad Beth lærer å flørte Sommerdansen går Være en «kriger» Flere møter Å bære sitt ego vel Et ego til besvær Sladder og slit Gamle murer Nok en flørt med skyggen Å rive et visittkort i to Heltinna og heksa Drømmen drypper Tiltrekning Frie menn Hvem vet Splittet sommer «Hva har jeg lært?» Skattejakt Gode minner Grelle oppgjør Ethvert veikryss har flere veivalg Håp mellom to permer I ei stripe av sollys Å følge en drøm tusen mil Å ønske barnet velkommen Bønn Drepe en drøm og danse en lengsel

107 109 114 118 121 124 127 131 135 137 141 144 147 150 153 158 161 163 166 168 170 176 178 180 183 187 191 195 198 202

Ny giv Vennskap Tid og sted «Du må lære å drepe» Våge å velge og handle deretter Drømmeskift Uvillige veier Ei magisk bok i juni Prinsessen Gale menn og giftige padder «Nå er det slutt med å kysse padder», sa hun… Møtet levner ingen tvil Hun deler sine spesielle steder Tom Fornektelse Et spark under beltestedet Naturkatastrofe En siste tur langs elva Å elske med begrenset kjærlighetsevne Drømmene forlater henne helt Grå dager Vår uten varme Karma I lidenskapens møtepunkt… Ødemark Sparebluss og skjenneprekner En reise mot lysning Sirkler kan brytes Venterom Fanget og fengslet i tid

205 209 211 215 217 221 225 228 231 233 236 240 243 246 249 251 255 259 262 265 267 269 274 278 282 286 289 293 297 299

Aller siste runde i ringen Den lange bønnen Oppvåkning Å fylle egen tid Ensomheten forblir Det lysner i verden Sluttspill Visjonen All verdens skyggespill Utgang Nytt kapittel

302 305 307 312 315 318 321 327 330 335 338

DRØMT VIRKELIGHET VIRKELIG DRØM I kveld valgte jeg stien langs elva. Jeg var lenger nede, lenger framme denne gangen, men følelsene fulgte fortsatt vannet som flommet, fløt. Fra et sted lenger oppe, et sted lenger bak. Bor tett inntil en skog, ikke ved ei elv. Var på vei gjennom natta til fremmed seng. Ville sove, ikke huske. Men uroen krafset lakenet til klumper, kvalmen kvernet. Til slutt fant jeg toalettskåla, knelte. Samlet håret i ene hånda, holdt meg fast med den andre. Jeg hater å vrenge meg, har lært å holde inne. Stakk fingrene i halsen. Ingenting sprutet annet enn tårer. Jeg trodde det umulig å sovne fra mørket, men våknet i grålys, tung og utilpass, med fornemmelsen av å ha vært forfulgt, løpt og kavet, søkt alle utveier, uten å finne, uten å slippe unna... Vanligvis går drømmer i oppløsning, lik tåke i vind, men kan man gripe en situasjon, et bilde, en trådende, er det mulig å nøste forløpet inn. Morgengryet bød ikke på en eneste ende. Jeg lå i ei seng, som ikke var min, og hadde ingenting å nappe i. Min forfølger forble uklar, vag. Han, det var ingen kvinne, manglet konkrete trekk bortsett fra dette ene, evnen til ikke å miste meg av syne. Plagen hjemsøkte meg også i dagslys, dim og dunkel, truende. Jeg hadde et drømt vesen drivende i hælene.

I natt gikk jeg langs ei elv. Den vekket en skygge, og morgenen kom, og flytende elveminner var blitt forvandlet til noe vesenaktig. Hvor begynner en fortelling? Hvorhen slumrer skygger? Hva ville denne? Hvordan kan jeg relatere konkret til noe så uklart? Livet jeg har levd ligner stadig mer på drøm, har drømmens konsistens, flyter unna. Mye skjedde i barndommen, i ungdommen, for lenge siden. Noe har dannet forestillinger, satt avtrykk, blitt fornemmelser eller bærende konstruksjoner. Annet har svunnet i virkelighetens drømmedis. En kveld, med fylte vinglass, fortalte en jeg dyrket vennskap med i ungdomsårene om en hendelse jeg ikke kunne huske. Det fantes ikke snev av erindring. Som om det aldri hadde skjedd, noe jeg hørte om for første gang. Sofaen ble brått en sump, jeg sank. Å få servert egen delaktighet uten å finne fnugg av bevis rokket ved tilregneligheten. Tap av tilregnelighet er roten til galskap. Det dirret i forankringen. Er jeg den jeg trodde jeg var? Hvordan vet jeg at jeg husker? Hva som egentlig hendte. Noe er spart. Hva er glemt? Jeg lever med en upålitelig hukommelse og har en skygge på slep. Lengsel som gror i utarmet jord. Hvordan gripe en skygge an? Kan jeg ta ensomheten fatt? Stritte imot? Eller overgi meg?

«Bli ei elv befinne meg i strømmen av øyeblikk og kontinuitet av før og var og er og blir» skriver Beth i boka for ord og tanker som lar seg fange.

HUN BLIR FØDT «Det var en gang en kvinne. Hun kunne ha vært meg. Jeg har døpt henne Beth.» Ikke i Faderens, nei heller i Moderens navn. Født til kvinne i en verden som viste henne fra seg, fra første stund. Noe hun ikke vet, men likevel aner. Ingen hun har møtt husker sin egen inntreden på den jordiske scene. Kan de fortelle, har de fått det fortalt. «Det å komme til verden», tenker Beth der hun sitter og ser ut på grantopper opplyst av aftensol, «er høyst dramatisk. Med rå kraft ble jeg drevet ut gjennom mormunningen. Min sarte, skjøre kropp ble brukt som brekkstang og tvang veien vid nok. Jeg kunne ingenting gjøre annet enn å la meg presses. Ut fra mørket og varmen, der den forsvarsløse spiren hadde ligget beskyttet og vokst seg til, for så, å miste alt i en eksplosjon. Sprengt inn i skjærende lys. Jeg ble.» Enhver vannvei har sitt oppkomme. Et hvert liv har sitt opphav. Beth vil bli ei elv. Floden finnes, og hun tenker nedkomst. Ned... fra hvor? Forløsning... løst fra hva?

Som barn brakk Beth en arm. Etter lang tid ble gipsen fjernet. Hun erindrer følelsen av sensitiv hud. Vet hvordan øyne kan vende seg til mørket, og så… brått åpnes døra mot skyfri dag, og lyset blender, svir seg inn i pupillene. Hun har ikke tenkt dette dypt før, fatter der hun sitter at fødsel er grensesprengende, er total omveltning, er livets første, brutale drama. «Vi blir født inn i verden som ømtålige, utsatte vesener», skriver hun ved kjøkkenbordet. Hun har sitt eget kjøkken nå, bare bordet er gammelt. Veggene ble gyllengule fordi hun besøkte et dikterhjem like etter at kontrakten var undertegnet. Poetens kone hadde kompensert for tapt solskinn i et av husets værelser ved å male veggene varme, glade, lyse. Beths kjøkken er som dikterens gjesterom, skyggevendt. Det snur seg mot tett granskog. Hun ser inn i de taggete trærne fra vinduet i tredje. Nettopp nå fanger de sensommerens siste solglød. Ellers står de skyggelagt det meste av året, og veggene får sørge for sol. Beth stirrer uten å se. Pennen henger i lufta. «Jeg ble… Å bli…» Hun suger på ordets passive betoning. «Jeg ble født, uten bevisst å ville, vite, virke. Ble bare.» Hun liker å tenke, har tid, har tenkt så lenge hun kan huske. Blikket leter bakover: «Hvem var jeg i dette livets første møte, hva fortalte hendene som holdt meg, fantes det varme, skar lyset meg i stykker? Hva preget begynnelsen? Hva formgir liv? Hva formgir meg?» Tanker er eteriske, som drøm må de fanges innen de fordunster. Beth skribler på en konvolutt som ligger oppsprettet, tømt for regningen fra strømselskapet. Hun skriver på alt som er tilgjengelig når tankene smir seg, og fører dem deretter inn i tankeboka, som ligger i stua, men hun reiser seg ikke, vil ikke

forlate sporet. Konvolutten er god nok for nå. Flyktende ordfugler. Hakk i bordplata. Beth sitter i et kjøkken hun har gjort til sitt og dveler ved tilstedekomst. Ikke for første gang. Hvor ofte har hun undret seg over det å fødes? Hvor lenge? Så, får hun en brå innskytelse. «Jeg kan jo spørre», tenker hun og titter på klokka. Det er ikke for seint. Viseren nærmer seg ni. Hun kunne gjort det før, men de snakker så dårlig sammen, hun og moren. «Nå gjør jeg det i alle fall!» sier Beth høyt, reiser seg og entrer gangen med bestemte skritt. Der troner telefonen på en trehvit kommode for sokker, votter, skjerf og luer. Hun griper røret. Må skynde seg. De har unngått det private gjennom hele oppveksten. Alt intimt medfører ubehag. Det har blitt verre, ikke bedre med tiden, å bryte gjennom uviljen. Tykk, seig, standhaftig. Ikke tenke nå, gå rett på sak, innen besluttsomheten renner ut. Fingrene slår nummeret, der hører hun morens stemme. Etter litt famling i hennes ende, Beth ser for seg hvordan morens hender fikler med bluseknappene eller noe før ordene får flyt, og datteren lytter, tar imot bildene. De hun siden bærer av seg selv som ny og sårbar. Moren stivnet i egen angst. Navlestrengen som forbant dem. Barnet på toalettgulvet, nakent, skjelvende. I en verden av frost. Moren, utenfor rekkevidde. Hvor lenge lå dette spe og ubeskyttede hun en gang var og sugde kulde fra kald stein? En traumatisk nedkomst ville vi sagt i i dag. Fortsatt var fødsler bare noe som skjedde. Først nå var spørsmålet rede, og Beth får vite at hun ble tatt imot med is som sank inn i ryggmargen og bet seg fast i sjelen. For siden har hun hakket tenner hver gang livet viste henne vekk,

uten å vite at det handlet om fødselen, ikke sikkert, før nå, i solnedgangsstunden, et streif over skogen innen dagene blir korte og solbua for lav til å nå baksida av blokka hun bor i. Helt øverst, tre etasjer opp, ingen over, men under og på begge sider. Ensomhet og Kulde, to tilfeldige jordmødre? Eller avtalt spill? De stikker fortsatt hodene sammen, insisterer på å slå følge. En bør. Hun bærer. Vet ikke hvor den kan lastes av, aner ikke hvordan. Åket er som forgjort og skjult i marg og psyke.

STJERNESTØV Beth, født til kvinne, husker ingenting av starten. Ankomsten er ei hemmelig ile, skjult, for de fleste. Og situasjoner, som stenger ute, gir gjenlyd av rimfrossen stein, sitrende frostrier i et ensomt univers, etterveer som varer. Slik er det for Beth, som ofte tviler: «Hører jeg til på denne kloden?» Ny kveld. I stillhet. Septembergule flekker bryter mot dypgrønne graner. Snart oktober. Alene. Åpner avisa. Leser at en 113 millioner gammel dinosaurbaby er funnet, det vil si, etterlevningene av en slik. 113 millioner år er et målbart tall, ufattbart for mennesker, som bare har et relativt nært forhold til en mikrodel av tidsspennet og dessuten eier begrenset evne til forstand. Om hun skal ta tidsspennet inn over seg, blir hun uendelig liten, hun skrumper. «Mitt besøk på denne planeten vil knapt skape bevegelse i det store dramaet», tenker Beth. Månedens lønnsavregning får duge. Hun bretter den ut oppå lokalavisa. «Hva vet jeg egentlig?» skriver hun. «Aner jeg hva som er verdt å vite?» Hun spør inn i høstskumring hvor ingen svarer. «For materialistene er dette livet et bevis som understøtter livets man-

glende gåtefullhet. Alle tar del i en uunngåelig utvikling, der arter oppstår, endres og stundom må gi tapt for nye arter. En gang var Gud selvfølgelig. Det er ikke lenge siden heller, at denne Eneste Ene fordømte alle avguder unntatt seg selv. Men, sluttet menneskene noen sinne å tilbe gullkalver etter først å ha begynt? Hva tror vi på nå? Hva tror jeg? På noe guddommelig bakom og synliggjort gjennom det skapte? Bak meg? I meg? Et betydelig antall mennesker har tatt monopol på Gud og kan ikke enes om hvilken, for Gudene er mange. Så er det dem som velger vitenskap og låser seg i troen på logikk. Forstår de vitenskapsreligiøse at de selv er en slik art, som kan bli forkastet av evolusjonen fordi arten viser seg lite levedyktig? Utenfor beveges skogen av vind. Granene vaier og vifter med tunge greiner. Ei sky av høstløv fra bjerka på hjørnet virvler forbi og faller, som gyllen snø. «Kan livsprosesser pågå fri for formgivende innvirkning? Kan liv oppstå og utvikles uten at skapende krefter virker inn? Og denne formgivende skaperkraften må nødvendigvis romme intelligens og fantasi, hvordan kan ellers et slikt mangfold av livsformer unnfanges?» Hun risser inn setninger, sammenhenger. «Skapelsen er ikke mindre forunderlig om den har fremkommet gradvis og utviklet arter underveis. Og mennesket, representerer det avvik eller forbedring? Både de, som blindt tror at all utvikling beror på den sterkestes overlevelse og de som er forblindet av en allmektig Himmelherre, har et forklaringsproblem. Er alt nådeløs konkurranse? Eller er det hele planlagt og styrt fra oven?» Verdens vegger forsvinner, skogen utenfor, de gylne rundt henne, hun faller mykt, inn i dype tankeværelser. «Er ethvert menneske tilfeldig skapt?» Beth fatter ikke slike påstander og lurer på

hvordan enkelte kan forklare at milliarder av tilfeldige skapninger er støpt i såpass identiske former. «Er de selv helt tilfeldig til stede?» Skumringen visker vekk konturer, nyanser, det solgule kjøkkenet får en dypere lød, og Beth er et nav, og verden en forlengelse, en utvidelse rundt henne. Alle må nødvendigvis befinne seg midt i egne liv, hvor ellers? Mange midtpunkt til sammen, utallige utgangspunkt samlet i alles virkelighet. Det at hun er i sentrum gjør henne sentral, for seg. Samtidig er hun skremmende uanselig i noe uhyre utstrakt. Livet er stort, og hun er liv. «Vi er alle stjernestøv», hvisker kvelden. Ord hun har lest et sted. Setter bildet høyt på egen himmel. En betagende tankegnist. Et stjernestøv. Noe uendelig lite i noe ufattelig stort. Magisk støv med tilholdssted på en av talløse stjerner. Beth, et stjernefnugg i ei stjernetåke med andre galakser ubegripelige lysår unna. Et slikt år, den tida lys rekker å reise mens kloden dreier sakte fra sommer til sommer. På et sekund sirkler lysbølgene seg åtte ganger rundt vår lille planet. Åtte minutter bruker lyset fra sola på veien hit ned. På et år… om lyset reiser i fire for å nå nabostjerna, Alfa Centauri, solas nabo… Åtti lysår lang er radiusen i menneskenes Melkevei. Jorda blir et kosmisk fnugg i denne gigantiske virvelen. Å virkelig fatte alle lysår, som eksisterer imellom kottet hun kjenner og de uendelige salene utenfor, er umulig. To millioner lysreiseår til nærmeste stjernetåke, Andromeda. Utenfor denne finnes andre, uendelig langt ute og spredd til alle kanter, milliarder av galakser, ingen vet hvor mange, hvor langt, hvor vidt. Vitenskapsmenn fanger og finner uavlatelig nye stjernetåker i stadig sterkere teleskop, og forstår samtidig at det de ser er fjern fortid.

Beth vet, har hørt, har lest. Hun sukker, river seg løs fra pennen, går bort til vinduet og titter ut. Ei stjerne faller høyt oppe, langt ute. Et gnistrende fokk, en bue av lys. Ei lysende stripe, et dødsfall som skjedde den gang dinosaurene trampet tungt på jordskorpa? Har noen fortalt henne dette? Hun vet ikke egentlig. Og forstår ikke lysår. De befinner seg utenfor fattbar omkrets. «Hvor mange stjerner ser jeg? Det skal være registrert mer enn 170 milliarder galakser i størrelseorden dverg til gigant. Og bakenfor de ukjente, de som ennå ikke er oppdaget, befinner eksistensens endepunkt seg der? Kan man tenke seg at ferden et sted stagges? Mot en vegg, en kompakt og ugjennomtrengelig mur? Finnes slike murer? Hvem uttalte ordet «evig» for første gang? Begrepet som opphever alle fysiske forhold samt enhver jordisk målestokk.» Tanken strekker seg nærmest umenneskelig og rekker allikevel ikke langt nok. Hun svimler. Tar tak i vinduskarmen. Evighet og uendelighet kan ikke gripes av begrenset tenkeevne. Mennesketanker lukker ute og sperrer inne.

ET STED LANGT BAK Torsdag er venninnekveld. De er bare to og kan uten å nøle kalle seg bestevenninner. Beate var en gang den nye jenta, de skulle begynne i 7., og Beth ønsket seg mer enn noe en bestis. Jentegjengen kastet et knapt blikk i Beates retning, så var hun målt og veid og ingen å ta i betraktning. Det var Beate som ordnet opp, heldigvis, for selv var hun stengt og stum. «Du, gidder du å vise meg hvor ting er?» spurte hun i første fri den andre dagen, og siden har de snakket, Beate mest. I begynnelsen var Beth den som lyttet. Etterhvert har hun lært å få ordene ut, og Beate hører etter, som ei venninne skal. Enhver, som gjør Beth trist, blir erklært drittsekk. Om Beate føler seg såret, er Beth bare forståelsefull. «De dustene snur ryggen til og flirer ekkelt. Jeg ser det nok», kunne hun si om jentene i klassen. «Det er ikke greit når folk oppfører seg sånn», svarte Beth da og har siden fortsatt på det viset. Nå henter hun tekanne og krus, mens Beate dumper ned i sofakroken. Selv synker hun i motsatt ende. Vanligvis gleder hun seg til å skravle ivei om alt og ingenting, men for tida preker Beate som en nyfrelst. Hun har funnet redningen, svaret på alles vansker, nøkkelen som forløser fortid og framtid. Beate har begynt å utvikle seg, nemlig, og kan fortelle at sånt som sabo-

terer glede og helse består av blokkeringer og traumer. Alt som forhindrer Beth i å leve fritt. Alt som dytter henne ned i grøfter. «Alt som hemmer og hindrer deg kan settes fri!» jubler venninna. Hun har tatt et kurs og vil på flere og kjøpe metoder som skal åpne mulighetene, oppfylle ønskene, frigjøre hennes fulle potensial. Hun sier lære, ikke kjøpe. Det er Beth som ser at varen må betales. «Beate er blitt ei kvern», tenker hun. Mens ordmassene velter inn over henne, dras øynene inn i maleriet borte ved vinduet, der en kinesisk fjelltopp hever seg av opprørt hav. Midt i bølgene, en båt. Den er i ferd med å kantre, men om mennesket om bord fester blikket på fjellet, vil alt gå godt, slik har maleren tenkt. Store ord og store løfter. Beth misliker misjonærer, og prestene skulle stått bak prekestolene, tause. Da kunne hun, kan hende, holdt ut en andakt, en akt utledet av det tyske andenken, under hvelvinger og mosaisk glass. Kirkerom besøker hun helst i sydlige egner, ikke at hun befinner seg ofte i sør, men går inn for å søke stillhet, når hun er der. Føle fred om hun kan. Tenne et lys. «Hvor lenge kan Beate holde det gående?» «Vet du», durer venninna i vei uten en pause mellom setningene. «Jeg leste om ei dame som var så deprimert at ingenting var gøy og så begynte hun å meditere, og nå slipper lyset inn og...» Beth titter diskre ned på armbåndsuret. Hun misliker politikere. Amerikanerne har nettopp valgt ny president, H.W. Bush. Når H.W. Bush taler, må hun vende blikket bort. Eller slå tv-en av. Hele framtoningen forårsaker frysninger. «Han er ikke sann, er en hykler. Nå skal han byttes med Clinton.» Beth liker ikke politikere som lover og lyver. Har ingen tillit. Allikevel avgir hun, som de fleste, sin stemme. Det er ikke store rettigheten, det å legge en seddel i urna så de som styrer

kan fortsette som før, med løftebrudd og ordbrodering. Det skjer såvisst ingen vesentlig endring uansett hvem som vinner et valg. Og Beate snakker og snakker, med store, trygge ord, som en misjonær eller politiker, og Beth vil at hun skal stanse, men holder munn, oppvokst som hun er med norsk høflighet. Dessuten vet hun hvordan Beate vil reagere, bli snurt og støtt. Bråstans i taleflommen. Den pinlige tausheten etterpå. Heldigvis skjer det ikke ofte, at hun blir så grenseløst overtent. Beth retter på putene i sin sofaende. En er mønstret med eikeblad, den andre med røtter. Pekefingeren drar seg langsomt over glatt bomull, følger bladets nerver. «Som vi lo», tenker Beth, «den gang vi fant hverandre, så deilig, ja, kan hende det beste, å ha noen å le sammen med. Men nå», hun vrir umerkelig på håndleddet under bordet, «har hun predikert i en time, snart. Merker ikke Beate at bare hennes stemme høres?» To i en rustrød sofa. Pynteputer i jordens farger. Duse, beinhvite vegger. Stua er lun i november, og mørket står avstengt utenfor. «Teen er blitt kald», sier Beth og tar med kanna ut på kjøkkenet. Hun drar ikke døra helt inntil og rister på hodet av Beate, som bare hever stemmen og messer videre. Mens Beth pusler, fyller vann i kjelen, vrir på bryteren, tar ut teboksen, venter på oppkok, sniker et lite håp seg inn, uforvarende, bakom barrieren av indignasjon. For livet hennes mangler noe. Dagene forstyrres. Av uro. Beates tirade fortrenges og renner utenom. «Jeg har vært alene for lenge», tenker Beth. «Etter at han forlot meg. Ikke fordi jeg ville. Jeg måtte jo, vise ham vekk, la ham gå.» Det kostet for mye å ta feil og har ikke blitt flere forsøk. Tankene vandrer, og Beate merker ikke at venninna beslaglegges av ulevde lengsler,

som fyller henne innenfra og strekker seg ut etter noe hun selv ikke er, ikke har. Det finnes et sug, en tyngde av skygger og savn, og Beate babler salig i vei mens noe sår seg selv, en nysgjerrighet, et gløtt av forhåpning. «Her», sier Beth og plasserer den fylte kanna på bordet. Hun orker ikke mer enetale. «Hvordan kan man puste seg til i et bedre liv?» Stemmen lyder skeptisk. Hun hører det selv. Smetter inn flere spørsmål. «Er det virkelig så enkelt?» Jo, Beate er sikker. «Du vet jo ikke før du har prøvd», slår hun fast og stirrer utfordrende på Beth. «Du må bli med på neste kurs.» Da de står i gangen, foran utgangsdøra, og Beth ser venninna inn i øynene, tenker hun: «Grå? Og blå... melerte... spettet med rav. Så lenge har vi kjent hverandre, og først nå ser jeg riktig rett på, ikke bare inn.» Tenk at øyne kan være så fascinerende. «Hva er det?» spør Beate. «Ingenting», svarer Beth, gir henne en klem, drar døra til seg og stiller seg foran speilet. Hva slags farger spiller i hennes egne øyne? Blåere enn Beates, med en gyllen krets rundt pupillen, en strålekrans som sprer seg ut i dypblått blankt. Det lange håret skinner med en egen glans, som moden hvete, hennes stolthet. Pen? I grunnen... ganske.. Hun smiler seg selv inn i øynene.

HUN PUSTER Innen jul blir hun med Beate på kurs. «Det kalles rebirthing», sier Beate. «Gjenfødsel? Virkelig?» mumler Beth. De sitter i Beates gamle Amazon og er på vei. Snart får hun gjentatt at alt kan snus av ve og pine, alle åk kan løftes av, ingenting for stort og ingenting for lite. Det gjelder bare å ha de rette midler. Og den riktige innstilling. Rommet er nakent og hvitt, bortsett fra en stabel med grønne matter. Deltagerne sitter samlet i sirkel på harde gulvet. Bare kurslederne har stoler. De er to, kledd i oransje. «Åndedrettet forbinder oss med vårt åndelige selv, med det overordnede prinsipp, det noen kaller Gud», sier sjefen. Han har presentert seg som Subash, den veltalende. Ved siden av ham sitter Kusuma, som betyr Gul blomst, og holder munn. Guruen deres har gitt begge nye navn, og med det nye liv. Den unge mannen legger ut om sin store lærer, og dennes grenseløse viten. Han virker stolt, som om Swami Yogananda et eller annet er hans produkt. «For et merkelig navn», tenker Beth og ser for seg en inder med turban og leggene flettet i hverandre. Skredderstilling kalles det visst. Satt de sånn og sydde før i tida? Hun smiler mens alle sprer liggeunderlag ut over furugulvet, hver og en må finne sin plass i rommet. Beth velger utkanten, unngår midt i. Det gjør

ikke Beate. Skulle gjerne hatt venninna ved siden av seg, men nå er alle plasser tatt. Så ligger hun på rygg og puster, dypt og fort. Hendene begynner å prikke som etter å ha kommet inn fra sterk kulde. Armene strammer seg. Beina stivner og skjelver samtidig, lemmene spennes innenfra, til bristepunktet. Det er en lidelse å ligge stille, men hun fortsetter. Lederen stanser ved siden av henne. «Pust deg gjennom ubehaget, så kommer du ut på andre sida. Der det er godt å være», lover han. Og hun pesepuster, med glassplinter under huden. «Ikke gi deg. Det er vanlig at smerte åpner for utvidet opplevelse», han ser ned på Beth med blasse, blå øyne, som sitter tett i et blekt fjes, før han går videre, velger en annen. Kvinnen ved siden av hulker hysterisk. Beth vil inn i lyset, og trekker pusten dypt, raskt, rytmisk. Vil sprenge glassbitene ut av seg, knuse rammene, de som sperrer henne inne, vil ut i noe større, kjenne smaken av utvidet væren. Kvinnes gråt lyder utrøstelig. Den bryter seg inn og blandes med glasskår. Den kvinnelig reiseledsageren bøyer seg over jammeren, som ebber ut i såre hulk. «Må følge instruksen», tenker Beth innbitt og puster som ei bikkje, mens kroppen knyter seg i krampe. Så, er det endelig over. Noen av deltagerne har hatt kosmiske åpenbaringer. Beate kan fortelle at hun smeltet inn i en himmel av gull og ild, som hverken brant eller svei. «Det var altså helt fantastisk», stråler hun og vil vite datoen for neste kurs. Alle kom ut på en annen og bedre side, alle unntatt Beth. Hun entret et helvetes forværelse, og det var det. Så sier hun høyt at lederen bare gikk og lot henne alene. Må ta sats for å få ordene fram. «Du projiserer.» Den unge ser nedlatende på henne. «Anklagen har kun psykisk overføringsverdi», doserer han kjølig. Den er fiktiv i hans hode, for sånt noe lærer

guruen bort. Sviket tilhører henne og har ingenting med ham å gjøre. «Drittsekk!» smeller Beate i på kjøreturen tilbake. Hun sikter til den kjepphøye hanen. De fordøyer samlinga sammen, mens bilen eter mil. «Det kunne du sagt før», svarer Beth, «mens han hørte på.» «Ja, det kunne jeg vel», svarer Beate blidt, hun er for oppløftet til å la seg fornærme. I dagene som følger håper Beth at noe vil endres, at noe vil løsne, at livet vil lysne. Men hun merker ingenting, ikke den minste forskjell. Lidelsen var bortkastet. Det blir ikke mer hyperventilering, ikke på henne. Beate drar alene til neste seanse. Hun har pustet seg helt opp i skyene. Der må hun gjerne være. «Om andre får noe ut av dette er det jo fint», tenker Beth. Og Beate fortsetter svevet, overstadig av funnet. Det gjør i grunnen ingenting at første torsdag i januar avlyses fordi venninna skal på langweekend og virkelig nå de store høyder. Beth låner ei bok og krøller seg sammen blant pynteputene i sofakroken for å følge tre spinkle, kinesiske kvinner gjennom like mange generasjoner. Heller ville svaner enn mer halleluja. Akkurat nå har hun tatt en bit og er vel forsynt. Håpet fortsetter å pirre under overflaten. Hun vil egentlig ikke, men noe har våknet og stiller seg spørrende midt imot. Fordi livet halter. Og da Beate en vårdag etterlater et tilbud om abonnement på et alternativt blad, blir det liggende på barndommens bord. Så, en dag til tekoppen, klipper Beth ut avtaleslippen, skriver under og sender den fra seg. Fridagene hennes følger ikke helgene. Hun har hatt en hverdag å være i, hvile i, til å tenke: «Hvorfor ikke?»

Vil du lese resten? «Drømt virkelighet - Virkelig drøm» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no