DRAGENE DRO MOT ØST Synne Helene Hagen
2018
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 1
26.10.2018 16.06
Tusen takk til Forlagshuset i Vestfold som gav meg muligheten til å gi ut min første bok, og til Marte Østmoe, min redaktør. Jeg har lært så mye underveis! Takk til Trine Dahlman for støtte og gode råd. Tuva Johanne Hagen, for hjelp med verdenskart. Ben Anderson, for at du alltid beholder troen.
© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2018 ISBN: 978 82 93349 58 7 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Munken Print 1.5 80 g Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Illustrasjoner omslag og kart innmat: Synne Helene Hagen Boka er satt med Adobe Garamond Pro 12 pkt Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 2
26.10.2018 16.06
Østerhavet bølget svart. Med plutselig besluttsomhet vasset hun ut i vannet.
3
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 3
26.10.2018 16.06
4
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 4
26.10.2018 16.06
1. Det første slaget traff midt mellom skulderbladene. Det andre over nakken. Innen det tredje kom, hadde hun vridd seg rundt i kløvergresset, hevet armene og fått batongen rett på dem i stedet for i hodet. Tjenestemannens bleke, grå øyne glitret. Ikke av sinne, men av forventning. En slags glede over at det var hans tur. I skumringen var uniformen spøkelseshvit. Hun rullet seg unna lærstøvelen, oppdaget at folk hadde stanset på aftenturen. Ingen brøt inn. Nei, for tarnere var ikke mer verdt enn løsbikkjer, var de vel? Etter århundrer med krig var det lett å tenke sånn. Det var slik det begynte. Sist gang. Før du ble født. Før mamma og pappa gjemte seg i krypkjelleren. Så langt har du vært spart for de verste prøvelsene. Hun unngikk det neste slaget og bakset inn i skjærsminkrattet. Krøp. Kavet. Kom seg ut på den andre siden. Kofferten var med fremdeles, veide ingenting i oppbraktheten. Hun hadde aldri løpt så fort.
5
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 5
26.10.2018 16.06
2. Landsbyen Lind lå i hjertet av Midtlandet. Nå, på sensommeren 1823, var det ikke mange trær igjen av skogen den var oppkalt etter. Et par amputerte kjemper sto på landsbytorget, en hekk ga skygge bak forsamlingshuset. Noen pistrete ungtrær hang trett ved borgermesterens hus. Ellers var Lind preget av jorder og murhus med gule stråtak. I enden av hovedgata, den eneste gata, tronet Valdemars og Irmas vertshus. Bygningen sto stødig i to etasjer, med åtte gjesterom, skjenkestue og uthus med gjess, høner og kaniner. Et hus for prangende for Lind, mente noen, for den knøttlille byen fikk ikke mer besøk enn at det akkurat gikk rundt. Inne var takene lave, slik som var vanlig byggeskikk blant tarnere, men veggene var hvitkalket og malt med delikate blomsterborder. Sorte bærebjelker og eiketregulv. Traust og trygt. Irlin sukket lydløst, rotet i de kokte gulrøttene. Slektningenes stemmer ble slengt fram og tilbake over langbordet som et kryssballspill. – Irlin! Hun vred fram et smil til Sihra, som vinket etter opp6
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 6
26.10.2018 16.06
merksomhet fra den andre siden av bordet. Kusina var kledd i en vakker, rosa blondeskjorte. Pyntet for anledningen. I år hadde de ikke fått mer enn et par dager sammen vel, det var mer enn i fjor. Da hadde de først sett hverandre til vinterfestene. Hun skottet bort på mora si. Irma lo av nevøens utsagn om borgermesteren. Ansiktet hennes var firkantet, håret satt opp i en stram knute. Hendene flyttet urolig på fat og bestikk. Irlin sukket igjen. Snart kommer desserten, krydderkake med honning, etterfulgt av kirsebærdram, kanskje med tilhørende tørre mandelkjeks. – Han blir tykkere for hvert år, flirte fetter Jahn og tok en god slurk av glasset sitt. – Om et års tid ser han ut som gamlekeiseren! De samme vitsene, den samme maten. Hun pustet så dypt at lungene kilte. – Tenk så koselig det blir, Irlin! Å komme til Løv! Sihra strålte. Irlin nikket. Ja, det ville vel bli fint å reise til onkel Jonas’ landhandel. De kunne prate med arbeiderne, prate med Trevor … ja, hun ville prate med Trevor. – Tanta di snakker til deg, sa Irma med et tonefall som fikk henne til å ripe i porselenet med gaffelen. – Hun påpekte nettopp at det var godt å ha deg i sikkerhet. Irlin rettet seg i stolen, og så høflig tvers over bordet. – Ja, det er fint å være tilbake på landet. – Du forstår det kanskje ikke nå, sa tante Lena bløtt. Hun 7
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 7
26.10.2018 16.06
lignet Sihra, men hadde alltid hatt en brodd. Ja, som en veps. – Men når angrepet kommer, da blir det tydelig for enhver. – Så da, sa Valdemar. – Vi vet ikke om det er hold i ryktene. Lena lente seg over den røde ullduken, tok Irlins hånd og klemte den hvit. – Keiseren har tatt dem alvorlig nok. Jeg forstår ikke at dere ville sende søte, gode Irlin til hovedstaden! For å studere? Hva tenker dere på! – Mamma, begynte Sihra, men ble avbrutt. Lena reiste seg opp, fremdeles med Irlin i et solid grep. – Hvor lenge skulle hun liksom være student? – Fire år. Hun ville fått en grad i historie! Han foldet hendene over brystet. – Tenk det, min datter, en lærd. – Hva med penger? Å, det evige samtaleemnet. Snart begynte de å krangle om arven. Irlin gransket faren sin. Han ville gå i forsvar, det kunne hun se på måten han klødde seg i skjegget. Familien snakket i munnen på hverandre. Ord som krig, opprør, skolegang, død duret i det gamle eiketrebordet. Hun sank bakover i stråsetet, fjernet seg fra vertshusstua i tankene, det var enkelt etter sytten års øvelse. Hun så for seg rommet sitt på universitetet, som hun hadde delt med to rikmannsjenter. De fine skolebøkene på skrivebordet. Biblioteket, som gikk over to etasjer. Den frodige universitetsparken. – Tjenestemenn, utbrøt Lena, og Irlin skvatt. – Dere vet vel at de kidnapper folk, og gjør som de vil med dem? – Hun er trygt hjemme nå, freste Irma. – Vi noen ha mer ertestuing? 8
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 8
26.10.2018 16.06
Irlin kastet seg over på ryggen og trakk det tynne pleddet helt opp til panna. Sihra pustet jevnt fra madrassen på gulvet under henne. Hvor mye var klokka, tro? Sikkert nærmere ett. Det var så stille at hun kunne høre ei ugle på den andre siden av jordet. Vertshusets annen etasje var delt i to. Gjestene hadde rommene på vest- og sørsiden, mens familien bodde i den østre fløyen. Irlins vindu var mot gårdsplassen og var formet slik at man kunne klatre videre ut og opp på taket. – Blomstringen er over. Det er trygt å reise hjem. Hun ventet litt for å se om Sihra reagerte. Vel, trygt var det ikke. Ikke helt. For hva hvis opprøret kom? Kusina sov dypt og godt, så Irlin satte seg opp. Blikket gled gjennom det mørke, varme rommet, forbi bokhyllene, til det fant formen som var kofferten. Den var ikke pakket ut. Var det fordi hun håpet at de skulle be henne komme tilbake? Til foreldrene hadde hun fortalt at det var en enkel tur, med unntak av at hun måtte gå de to milene fra togstasjonen for å komme hjem. At hun på vei fra universitetet nesten hadde blitt forhindret av en tjenestemann, var hennes hemmelighet. Likeså at ryggen var blå som koboltglass. Sihra ville blitt rasende, ville begynte å planlegge hevn. Og faren ville sannsynligvis gjort noe lignende. Irma? Låst henne inne på rommet og sørget for at hun aldri kom ut igjen! Da hun var sikker på at Sihra sov, snek hun seg over madrassen og trakk ut en konvolutt fra ei lomme på kofferten. Selv om hun ikke kunne lese i mørket, visste hun godt hva det sto. Det var skrevet på en gammelmodig, formell måte, noe som ble forsterket av rektorens svingende løkkeskrift. 9
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 9
26.10.2018 16.06
Jeg bekrefter med dette (se karakterer, vedlagt) frøken Irlin Valdemarsdatter Linds evnerikhet og ber fru rektor Baiala Tara ved Pmeras universitet ta imot den unge damen, og gi henne den utdannelse hun fortjener. Rianta, 19. midtsommerdag, 1823. Rektor Julius Merkur. Han ville at hun skulle reise til nabolandet. Selv om Riantas universitet var stengt for tarnere, kunne hun fortsette i Pmera. Der hadde hun mulighet til å forske i den glemte historien. Etter spor av dragene, og i den tarnske storhetstida. Hun strammet hånden rundt papiret, rundt Rektor Merkurs umulige løsning. Foreldrene hennes ville aldri tillate en slik reise. Tarnere skulle ikke strekke seg etter mer, verken når det gjaldt rikdom eller status. Ambisjonene til folk i Lind strakk seg ikke lenger enn til hagegjerdet, knapt nok til utgangsdøra.
10
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 10
26.10.2018 16.06
3. Irlin tørket av bardisken, men stanset da ei vogn kjørte forbi i ei sky av landeveisstøv. Vinduene i stua pekte ut mot hovedgata, mot de femten husene, spredd slik at de egentlig ikke lå på rekke. Gamlemors Essis stue, som var den nærmeste, sto tom og avstengt. Hun slengte fra seg kluten, løp ut i den lille inngangshallen, videre ut i svalgangen. Vogna stanset foran kramkarshuset, som var det nærmeste Lind hadde en butikk. Olan solgte alt han kom over på reisene sine, og var også den flittigste brukeren av Valdemars øl. Var han ikke i Torv for å kjøpe sukker? Formiddagen var trykkende varm, med noe bevrende lilla i horisonten. – Har du matet kaninene? Irma hoiet ut av vinduet i etasjen over. – Ja. – Hva skjer der borte? Irlin angret på at hun hadde gått utenfor. Hun var ikke stort bedre enn resten av landsbyboerne når det kom til nysgjerrighet. 11
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 11
26.10.2018 16.06
– Ja visst er det Olan, la mora til et sekund senere. – Han har fått seg ny vogn. Vil du kjøpe tre kilo sukker og to bokser med kanel? Hun gravde i forkleet og hev ned en rød, slitt 20-skilling. Etter middag blåste det opp. Det begynte med små dunk i vindussprossene, og gikk i løpet av den neste timen over i harde kast. Veggene knakte, støvet bruste, og alt løst i svalgangen rullet rundt. Valdemar sto midt i stua med hendene foldet bak på ryggen. – Hvor blir tordenværet av? Irlin stakk armen inn i hans. Vinden slo i rutene. – Lesevær, sa Irma, som satt og broderte på den faste plassen sin ved kjøkkendøra. – Tror du ikke, jenta mi? De hadde kranglet under middagen, selvfølgelig, og nå forsøkte mora alt for å blidgjøre henne igjen. Lese? Hvorfor skulle hun oppmuntres til det? Hvis det var sånn som de ønsket, at hun skulle skrubbe gulv her til hun ble peppermø, var det vel samme pokker hva hun kunne! Bøkene hun likte best, de om gamle legender, framsto for Irma som det reineste sprøyt. – Hun har rett, sa Valdemar, og rusket Irlin i krøllene. – Fant du ikke noe spennende i byen? Kanskje jeg også kan få se? Irlin forsøkte å holde seg like sur, men farens kvikke uttrykk myknet humøret. Det brunsvarte skjegget hadde fått sølvglans, men ansiktet var fremdeles ungdommelig. – Greit. – Strålende. Og jeg lager kaffe. Hun fikk et smil av mora. – Kanskje du kan lese høyt? Du er jo så flink til det. 12
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 12
26.10.2018 16.06
Irlin brukte et knapt minutt på å smette opp trappene, inn på rommet sitt og ned igjen, hvert hjørne, hvert trinn og hver planke var innarbeidet i kroppen. Hun kunne funnet veien i blinde. – Det er en akvedukt, pappa. Den største som er bygget, noen gang. Hun la boka på disken, og bladde til hun fant det hun lette etter: et bilde av herligheten, som brakte vann fra Gardona til Mabelome. – Ja, det er imponerende, sa Irma. – Keiserne har tross alt drevet verden framover. Vi må ikke glemme det. Det smalt i utgangsdøra. – Folk? Nå? Et par åndeløse sekunder var støvler mot plankene det eneste som kunne høres. Irlin presset seg inn mot disken. Tre menn trampet inn i stua. Tre menn? Nei, den siste var en kvinne. Fy, så rar hun var! Krokbøyd som et trollhasseltre, med sidrumpa bukser og hatt! Irlin trykket boka mot brystet. – God kveld, sa Valdemar og forsøkte å skjule overraskelsen. – Hva kan jeg by på? – Øl og mat, sa en svarthåret fyr med skjev nese. – Ønsker Dere rom, også? – Nei, det får bli med maten. Han hjalp kvinnen ned i stolen nærmest peisen. Ansiktet hennes hadde et anstrøk av blått. – Tenner’u peisen? Han pekte på henne. – Hu fryser. Tross den uhøflige tonen, fant Valdemar fram fyrtøyet. Snart sprakte det i de små, tynne opptenningspinnene. Mannen lente seg mot peishylla helt til flammen åt sultent. 13
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 13
26.10.2018 16.06
– Hva står på menyen? Han som spurte, kom fra nabolandet Gderrmito. Det var lett å se på den gyllenbrune huden og de store, havgrønne øynene. Dessuten bar han et sølvsmykke formet som ei fjær rundt halsen, et symbol knyttet til skytshelgenen deres. Irlin hadde sett mange gderrmitianere i hovedstaden. Kjøpmenn, for det meste. – Spinatsuppe, svarte Irlin. – Spinatsuppe? – Det følger med egg. To til hver. Eller tre, om Dere er heldige. Han vrælte av latter. Gullperlene i det flettede håret klang mot hverandre. – Da håper jeg det er griffeegg! – Griffer legger ikke egg, utbrøt Irlin. – De føder levende unger. Han lo igjen, gransket henne, for å se om hun var alvorlig eller ikke. Irlin glodde utfordrende tilbake. – Suppe, jenta mi, sa Irma, hektisk i stemmen. Irlin gikk lydig ut på kjøkkenet, fyrte i jernkomfyren og satte restene av familiens middag til oppvarming. Irma laget alltid for mye mat, slik at hun var forberedt i tilfelle det kom gjester. Irlin lot døra stå på gløtt og registrerte at mennene satte seg hos den halvdøde reisefellen sin. Hadde de gått fra Løv? Nei, det kunne de vel ikke ha gjort. Hun hugg brød i tykke blingser. Da hun kom ut i lokalet igjen, hadde Valdemar skjenket øl. Det var blitt helt mørkt utenfor. Bare peisilden lyste opp stua. – Har’u ei kanne salvaolje stående? Jæ kan betale. Den 14
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 14
26.10.2018 16.06
svarthårede slengte føttene på bordet, og et øyeblikk forventet Irlin at faren skulle irettesette ham. – Slikt er ikke noe for enkle folk, sa Valdemar. – Har dere en bil? – Jo da. Stansa om lag ei mil herfra. Forbanna doning. Mannen tok en dyp slurk av ølet. – Ingen her i byen har bil, fortsatte Valdemar. – Jeg tror ikke kramkaren har olje heller. Det er strenge regler rundt salget, det fortalte han meg selv en gang. – Trenger frua noe? hvisket Irlin, og nikket mykt mot kvinnen. – Er hun skadet? – Jeg har det bra, raspet skapningen. Et par kullsvarte øyne glinset under den flokete, blonde luggen. Kragebeinet sto ut som en kleshenger. Hun vætet leppene med tunga, og satte seg litt framover. – Hva vet du om griffer, vesla? Har du reist i sør? Irlin rettet seg i ryggen. – Jeg liker å lese. Jeg har flere bøker om verdens fauna. – Lese, sier du? Kvinnen gliste, tennene rette og skarpe som hos et rovdyr. – Du er ikke kledd som ei vanlig vertshusjente. Er det bomull, det der? Neven skjøt fram og dro i det påsydde beltet. Irlin snodde seg unna. – Jeg kjøpte den i Rianta. Jeg var student ved universitetet i et helt år. Mannen med den knekte nesa fant fram ei pipe. Han var ikke så gammel som hun først hadde antatt, men huden var slitt av sol og vind, og hendene var tatovert med bleknede bølgemønstre. 15
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 15
26.10.2018 16.06
– Tenke seg til. Ei smart jente på dette gudsforlatte bondelandet! Øynene sitret. – Du vil ikke heller være med oss? Valdemar tok noen skritt nærmere. – Irlin skal ikke noe sted, frue. – Selvsagt. Kvinnen smilte igjen, enda bredere. – En utdannelse virker bare så bortkastet her ute. Irlin pleide å prate med gjestene på vertshuset, det hadde hun gjort helt fra hun var liten. Alle besøkende kom jo fra distriktet, og det var lenge siden noen tok opp andre temaer enn eiendomsgrenser, geiter eller det månedlige markedet. Nå snakket de mest om henne, ikke til, regnet hun med. – Ble du kastet ut av skolen, vesla? Jeg vet hva den kødden har stelt i stand. Han ser djevler overalt, gjør han. Hun supte av ølglasset som en gammel mann. – Og faren var ikke mye bedre. Hang opp folk til kråkene, brant ned landsbyer. Jeg ser at veggene her er relativt nye. Tjue år gamle, vil jeg tro, herr Lind? – De har rett, frue, sa han blekt. – Lind ble bygget opp etter opprøret. Slik som Lamika etter Østfylkekrigen. – Å, la meg ikke begynne å snakke om Lamika! Hun gliste sylskarp. – Nei, la nå det værra, sa den svarthårede. – Gjør mæ i dårlig humør. Kvinnen blunket til Irlin, og pekte på den nærmeste ledige stolen med en lang, tynn finger. Og hadde det ikke vært for at Irlin skimtet Irma i øyekroken, ville hun nok plassert seg der. – Tullejente! Ikke snakk med dem. Irma ville lukke kjøkkendøra, men Irlin satte skoen i veien. – Hva tror du det er med henne? 16
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 16
26.10.2018 16.06
Irma gned seg over panna. – Nysgjerrigheten vil bli din død. Da er det rart at du lever ennå, tenkte Irlin, men beit det i seg. – Hvem vet hva som er gærent, fortsatte Irma og rettet på forkleet. – Løft av suppa, den koker. Følget spiste i stillhet, uten å klage, tømte seidlene et par ganger, og gjorde seg klar til å bryte opp like før midnatt. Det var så lummert at lufta kunne skjæres i med kniv. Irlin sto i svalgangen sammen med faren og fulgte dem med blikket helt til de ble borte i svingen. Han foldet armene over brystet. – Du har vært spart for sånne kjeltringer, jenta mi. Stort sett har vi hatt skikkelige folk på besøk, har vi ikke? – Du vet ikke helt sikkert at de er kjeltringer, påpekte hun, selv om magefølelsen sa noe helt annet. Jo, kanskje de ville rappet noe, hadde ikke foreldrene hengt over dem hele kvelden. Hun likte ikke den svarthårede, han så ut som en som ville solgt sin egen oldemor. Kvinnen, derimot … hun var spennende. Det var jammen synd at hun ikke hadde fått snakket mer med henne. – Bilen er nok stjålet. Hvis den eksisterer i det hele tatt! – Vi har hatt merkelige gjester innom før, påpekte Irlin. – Hva med fylliken fra Løv, han som forsøkte å stjele gjess? Eller sønnene til gamlemor Essi? De sparket inn kjøkkendøra fordi de ikke likte ølet. Valdemar humret. – Du snakker om lokale folk, ikke omreisende tjuvradder! 17
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 17
26.10.2018 16.06
Et lyn glimtet under skydekket langt borte i øst. – Vel, de er borte nå, la han til. – Jeg slapp å hente hagla og din mor slapp å løpe etter naboene. Det er vel en god kveld? Irlin sa seg enig. Et par timer senere kom tordenværet, dundrende og rullende. Lynet flerret over jordene, etterfulgt av flommende regn. Irlin smilte. Det var noe godt med knattende dråper mot stråtaket. De minnet henne om barndommen, om enkle, uskyldige tider. Skyene buldret dypt. Hun tittet gjennom en sprekk i gardinene og ble blendet av et ishvitt lyn. Det var vakkert. Farlig, ja, det kom nok til å slå ned et sted, men hvis det regnet sånn, ville det vel ikke ta fyr? Hun kastet seg tilbake på madrassen. Fingrene prikket, hjertet pumpet ekstra. Der ute vekket trolldom det trette landskapet! Lind hadde sovet helt siden forsommeren og den første varmeperioden. – Fysj, du er rar, mumlet hun til seg selv, og rullet seg inn mot veggen. Etter som drønnene flyttet seg vestover, fløt hun inn i deilig døs. Snart var hun langt hjemmefra, og befant seg sammen med banden på reisen deres. Karaganga glødet i nattemørket. Hun så antydninger til brygger i Masibukta. Irlin hadde selvsagt aldri vært så langt øst, og bildene hun drømte fram kom i likhet med mye annet fra bokillustrasjoner. Men havbrisen var virkelig nok. Karaganga! Tarnernes beryktede hovedstad. Irlin hadde fabulert om å reise dit hele livet. Kanskje åpne et bibliotek. For folk der borte leste jo, sånn som henne? 18
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 18
26.10.2018 16.06
Hun klatret ned et par trapper og ramlet inn i ei røyklagt, overfylt skjenkestue. Menn og kvinner sang og drakk. Underlig nok sto det et ledig bord midt på gulvet. Ventet det på dem? Den svarthårede åpnet en pung med edelsteiner. Kvinnen fordelte byttet. Så sa hun navnet sitt, men Irlin klarte ikke å få has på det. Drømmen endret karakter. Mellom gullmyntene lå det et smykke, et gudebilde, i form av en hundefigur. Irlin vred seg i senga. Brått sto hun i plantasjen i Løv, omgitt av fete, glinsende salvalrublomster. Alt virket så stort! Hun krøp sammen da en stor hånd skjøt ut fra bladene. Neglene var lange og skitne og lugget i håret. Hun våknet, gispende. Tidlig neste morgen, ved en ren tilfeldighet, oppdaget Irma at smykkeskrinet var dirket opp i ly av tordenstormen. – Det er mange pantelånere i Karaganga. Vi får være glad de ikke tok for seg av pengekista! Vel. Irlin merket den såre tonen. Smykkene hadde vært i familien i flere generasjoner, og det ene, det med en sommerfugl, hadde Irma fått av bestemora si. Verdien kunne ikke måles i skillinger. Irlin tittet ut på jordene og lurte på hvor langt røverne hadde kommet. Regnet nådde for sent fram til å hindre et matt preg på landskapet, men lufta ble klar og mulig å puste i igjen. Ei uke passerte. Sommeren var på hell. Irlin sturet, men oppførte seg. Snart satte hun seg inn i 19
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 19
26.10.2018 16.06
diligencen og forlot denne avkroken! Slik hadde det vært siden hun var tolv år gammel. Hun og Sihra hjalp Jonas i butikken, fikk en symbolsk pengesum tilbake, som de klarte å vimse vekk på den kilometerstore markedsplassen. Hver høst var Løv et myldrende sentrum, det begynte med lotteriet ved Sensommerdagen og holdt seg helt til årets niende fullmåne. Hun satte seg på huk, løftet hempa av burdøra og skremte kaninene til alle kanter. – Nei, så dere er ikke sultne? Hun la inn litt ugress. Kaninene hoppet tilbake. – Se der ja, løvetann er vel godt? Plutselig var det som om netting og pels ble smykker og silketøy og dyrelukta til krydder fra sørlige land. Til oljelukt. Ja, for den største salvalruplantasjen i Sør-Rheida lå rett utenfor bygrensa i Løv. Kanskje var Trevor tilbake? Trevor med det lysebrune håret og det ertende smilet. Trevor, som hadde kysset henne. – Du er pen, Irlin, hadde han sagt da de sto der bak landhandelen. Han hadde rappet en sigarett av farens krambod og skulle ha henne til å smake. – Selv om jeg liker brunt hår best. Du har så pene øyne. Irlin tok et drag av røyken. – Det er dumt at du skal studere i Rianta, hadde han fortsatt. – Det er langt unna pappas handlerute. Vel, det var ikke lenger et problem. Hvis hun var heldig, befant han seg i Løv om et par uker! Forventninga fikk henne til å nynne til kaninene. Vertshuset hadde vært stille siden de underlige gjestene, 20
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 20
26.10.2018 16.06
men denne ettermiddagen, som markerte slutten på høytida Gravsangen, var stua full. Borgermesteren med frue, fire sauebønder, et par av arbeiderne til grisebonden Ron samt kramkaren Olan satt rundt langbordet. Hun gløttet rundt i lokalet. Hvorfor var tarnere så redde for alt? Redde for å feile, redde for å lykkes. Spesielt borgermesteren, som aldri hadde tatt standpunkt til noe som helst av betydning. Vel, han kunne kanskje ikke det, for tittelen var mest formell. Alt som ble bestemt, gikk egentlig gjennom fogden. Hun skar tenner. Krigene mellom rheidanere og tarnere var sykliske, selv om Rianta alltid kom seirende ut. Helt siden landet ble samlet, hadde de holdt på sånn. Noen ganger med lange perioder av fred, men så, plutselig … – God aften! Kramkarens sønn, som var omreisende altmuligmann, spankulerte inn. Det stakk ei sauesaks ut av sekken hans. – Gutten min! ropte Olan. – Nå trodde jeg du hadde glemt oss. – På ingen måte, ærede gamlefar. Irlin, gir du meg et glass øl? Kol støttet seg mot disken, og tok en neve brente mandler fra skåla der. År med tungt arbeid hadde gjort ham til en kraftig kar. – Det er godt å se deg! Jeg hører at hovedstaden er stengt for tarnere. – Jeg kom meg unna før det ble offisielt, mumlet hun. Kol knasket med åpen munn. Spytt og skall sprutet utover disken. – Jeg hører også at tjenestemennene er noen slu jævler. 21
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 21
26.10.2018 16.06
– Ikke snakk, sa en av sauebøndene. – Du risikerer å få dem på døra. Jeg har hørt at de leter etter opprørere. En av arbeiderne deljet kruset sitt i bordet. – Dukker de opp hos meg, kjører jeg kniven i dem! – Hvem er disse opprørerne det er snakk om? Valdemar rettet på ei øltønne. – Og hva er det som får keiseren til å utvise alle? Det kan da ikke holde med noen løse rykter! – En leder som skal bringe dragene tilbake, informerte Olans sønn. – Det er det jeg hørte i Torv. – Ved katten, sa borgermesterens kone. – Hvem er det som tror på drager i våre dager? – Irlin, flirte Kol. Irlin stønnet. De to hadde lekt sammen som barn, og han var den av landsbyens unge hun hadde mest til felles med, selv om det begrenset seg til en visjon om at man kunne bli noe her i verden. Ja, hun trodde det var noe i de gamle historiene, som hadde fotfulgt henne helt fra barndommen. – Mange tarnere tror på drager, forsvarte hun seg. – Det er en grunn til at hovedstaden på Masihalvøya heter Karaganga! Hun så seg rundt. Blikkene de andre sendte hverandre, var de samme hun hadde vokst opp med. Merkelige Irlin Valdemarsdatter Lind. – De gjør mye rart i øst, sa borgermesterfrua. – Men jeg trodde du studerte historie? Ikke eventyr? Irlin skar tenner. De skulle bare visst! Universitet var jo bare en forberedelse! En vakker dag skulle finne ukjente historier om dragenes dronning! Ja, kanskje reise til Nord-Rheida, der 22
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 22
26.10.2018 16.06
gamlemor Essi hadde kommet fra. Essi hadde fortalt eventyr og myter som ikke fantes på Midtlandet. Særlig på slutten, da hadde fortellingene vært mer detaljerte, mer forunderlige enn noen gang. Irlin tørket av disken og satte fram nyvaskede glass. Ikke engang Sihra kjente til reiseplanene. Nei, hun hadde ikke fortalt det til en levende sjel! Først måtte hun kunne skrive godt, for alle historiene om Rala gikk muntlig. Hun måtte være noe mer enn datteren til Valdemar for å bli tatt alvorlig. Det ville ikke bli enkelt. Og så var det øvrigheten da, som slett ikke likte disse beretningene i utgangspunktet … – Du skal være glad du er trygt hjemme, sa borgermesteren og smilte faderlig. – Drømmer er fint å ha, men det er her du hører til. Jeg ser en drivende god vertshuseier i deg! – Skål for det, blunket Kol. Irlins ører banket av varme og irritasjon, men hun løftet et glass, hun som alle andre. – Nå drømmer du igjen, gliste Kol. – Du skal ikke heller være med meg og klippe sauer? – Nei, jeg skal snart til Løv, sa hun snurt. – Mamma, kan vi snakke om turen til onkel og tante? Irma sto bøyd over det svære, nøttebrune kjøkkenbordet og brettet kluter og håndklær. Irlin børstet hendene på buksene. Hun hadde matet og stelt alt av dyr, feid terrassen, vasket vinduene ut mot gata og luket vekk svære bunter med tistel. Hvis Irma sa ja, skulle hun fjerne borrene på gårdsplassen også. – Jeg lurte på om jeg kunne bli der i tre uker i stedet for to, hvis det er greit for onkel og tante. 23
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 23
26.10.2018 16.06
Irma fikk et ekstra drag over neserota. – Da rekker jeg bokmarkedet, fortsatte Irlin ivrig. – Det er en kjøpmann fra Lamika som pleier å komme, og han skulle lete etter et par bøker for meg. Gryta med lapskaus sto og trakk på ovnen, og hun rørte samvittighetsfullt. Brettingen borte på bordet ble mer bestemt. – Mamma? – Du blir i vertshuset. – Hva? Irlin strammet grepet rundt sleiva. – På grunn av det Kol sa? Irma glodde rett framfor seg. Munnen snurpet seg som en stoppet sokk. – Men mamma! Hvis det blir et opprør, blir Lind dratt inn i det uansett. Da kan man ikke gjemme seg bort noe sted på Midtlandet. Irlin syntes hun sank ned i ei myr. – Eller er du redd på grunn av innbruddet? Ingen ble jo skadet! Irma knurret. – Så lenge du bor under mitt tak, gjør du som jeg sier! – Men det spiller jo ingen rolle om jeg blir eller reiser. Jeg klarer meg. Jeg klarte meg flott i byen. – Ikke snakk til meg som om jeg er en idiot! Irma tok seg til panna, og det gikk bare noen sekunder før ansiktet var like rødt som håret. – Jeg har tolerert mye. Latt deg kjøpe eventyrbøker, latt deg slippe unna plikter. Latt deg tro på dragene, til og med! Enhver annen ville riset vekk slike forestillinger for lenge siden! Du er snart 18 år. Oppfør deg! Stemmen var så hard at den ville skremt keiseren på dør. 24
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 24
26.10.2018 16.06
– Jeg har alltid tatt ditt parti. Alltid ønsket det beste for deg. Og nå er dette det beste. Du blir her. Irma strammet hårknuten. – Gå til rommet ditt, la hun til. – Hvis du forandrer mening, kan vi spise kveldsmat sammen. Både grytelokket og sleiva skranglet i gulvet. – Dere kan spise uten meg! Hun braste ut av kjøkkenet, passerte Valdemar i vertshusstua. Tilbake sto han og lignet en bedrøvet hund, og det gjorde henne enda sintere. Trappene ble tilbakelagt på noen få øyeblikk. Jeg hater dette stedet! Hun sparket til kofferten sin, fortsatte videre til vinduet og bannet som en bryggesjauer over at låsen ikke gikk opp. Åndet ut, vred igjen. Fy, så varmt det var. Hun ble kvalt! Låsen spratt opp med et tørt knekk, og hun dyttet opp vinduet så langt det gikk. Svingte seg så ut på det stive, ruglete stråtaket, klatret opp til den av pipene som ikke røk denne friske sensommerkvelden. Herfra kunne hun se hele hjemstedet, ja, helt bort til forsamlingshuset, hvor hun hadde gått på skole. Hun støttet hodet mot mursteinene, knurret litt, men så roet vinden henne. Var hun håpløs? I hvert fall utakknemlig. Frekk. Ikke som Sihra, som alle likte. – Men det gir jeg katten i! utbrøt hun. Tårene hadde sittet fast etter utvisningen, og nå var det ikke bunn i henne. Hun passet ikke inn i landsbyen, ikke i Løv og heller ikke i Rianta. Irlin hadde trodd hun ville passe inn i Rianta, blant folk som leste, studerte, forsket. Vinden røsket i håret. Himmelrommet begynte å bli mørkt 25
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 25
26.10.2018 16.06
igjen etter sommeren, det gikk fort etter høstjevndøgn, da ble det kullsvart på noen få netter. Hun tørket ansiktet på kragen. Der oppe var Salamanderen, Oksa, Jakthundene. Dragen, kjeften pyntet med et melkehvitt slør. Dragen, ja. Rala hadde vært fortapt, og da hadde dragene funnet henne. Irlin skammet seg med det samme, for hun hadde ingenting til felles med den gamle heltinnen. Hun presset haka mot knærne. Rala Karaganga, fattigjenta fra Vestkysten, som ble valgt av skapninger fra en annen sfære og senere dronning over et imperium. En storhetstid som tok slutt da dragene reiste. Og jeg tror på det. Tror at det fantes vesener på størrelse med fjell. Hun trakk på skuldrene. Men hvorfor ikke? I Gderrmito tror de jo på ånder. Og i Blatlucia tilber de trær! Irlin gløttet ned på Olans hus. Stusset litt. Det var lys i andre etasje, i det lille loftskammeret. I Kols rom. Var han hjemme ennå? Tenk at de hadde vært så gode venner en gang! Hun, liten og spinkel og full av ideer, og han, en grov plugg av en gutt som ville utforske alt mulig. Den gangen hadde han ikke ledd av snakket om hemmelige ganger og fabeldyr, nei! Irlin ristet vekk bildene. Han fikk bare le! For en dag skulle hun finne noe. Noe som historien hadde svelget, som skulle hjelpe tarnerne. – Rala, sukket hun. – Pass på folket ditt, vil du? Ikke la keiseren drepe flere. Ikke la et nytt opprør gi ham grunn til det. Det må være en annen måte? En fredelig løsning? Stjernene blunket tilbake. Hun la seg flat og foldet hendene på brystet. Vinden var det eneste som hørtes. Det var ikke 26
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 26
26.10.2018 16.06
som i byen, der det alltid var noen som ropte eller en bil som durte opp bakken ved universitetshagen. Mon tro om tyvene hadde hatt en bil på ordentlig? Kinnene ble varme igjen. Tyvene, ja. Mora hadde ikke fortalt om disse gjestene til naboene, hadde hun vel? Nei, for da ville noen sagt noe under Gravsangen. Hva kunne det skyldes? Benektet de episoden? Irlin gned hendene mot taket, først hardt, så snillere. Foreldrene hadde bygget et liv på rutiner og forutsigbarhet. På trygghet. At hun selv reiste vekk for å gå på skole, var én ting. Nå hadde uroen kommet til Lind, og den rev visst vekk hele fundamentet deres.
27
INNMAT Dragene dro mot øst 135x210mm - TRYKK.indd 27
26.10.2018 16.06
Vil du lese resten? «Dragene dro mot øst» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no