En søster for lite by Forlagshuset i Vestfold as

© Forglemmegei Forlag 2016 / Forlagshuset i Vestfold as ISBN: 978 82 93407 16 4 Trykk / Innbinding: Wittusen & Jensen Papir: Multiart Silk 130 g Forsidefoto: Kristin og Ingrid på fjelltur. Foto: familien. Maleri omslag: Kristin Kjelstrup Omslagsdesign: jummel designstudio Grafisk form / Satt av: jummel designstudio Satt med Sabon LT Std 11,5 Alle foto er i familiens eie, de fleste avfotografert av Kai Mørk Mortensen. Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

HISTORIE FRA VIRKELIGHETEN

2016

En sĂ¸ster for lite Ingrid Kjelstrup

Innhold

Forord 7 Forfatterens takk

Kristin og meg

Tatt av vinden

En ny start

Situasjonen tilspisser seg

En spesiell søndag

Den siste uka

Mandag 19. januar 2009

Tirsdag 20. januar 2009

Onsdag 21. januar 2009

Torsdag 22. januar 2009

Fredag 23. januar 2009. Dagen da livet blir snudd på hodet

Sorgen og etterarbeidet

Besøk på åstedet – lørdag 24. januar

Dagene som gikk

Kristin begraves 30. januar

III

Sorg og bearbeidelse

I huset til Kristin for siste gang

Politietterforskningen

Oppmerksomhet fra mange kanter

106

Tankene kommer til meg

112

Hvem var drapsmannen, og hvorfor handlet han som han gjorde? 116 Kampen etterpå

120

Bearbeiding, media og savnet av oppfølging

126

Å finne mening i det meningsløse

129

Veien videre

131

Mestringen etterpå

135

Kan hendelser som dette forebygges?

139

Livet i dag, seks år etterpå

143

Kilder / Litteraturliste

149

Etterord

151

Forord Den 23. januar 2009 ble min søster, Kristin Kjelstrup, skutt og drept av ekskjæresten sin, politimannen Rolv Are Pettersen, med et tjenestevåpen han hadde tatt fra en kollega. Dette skjedde ved parkeringsplassen på skolen hvor hun var i praksis, på Kvaløysletta i Tromsø. Like etter at skuddene mot min søster falt, rettet Pettersen våpenet mot seg selv. Han døde etter fire dager på sykehus. Ifølge politiets talsmann, Arne Johannessen, hadde ikke lignende skjedd i Norge før, det at en politimann med overlegg hadde drept noen utenfor tjeneste. Tilbake sto familier og venner som store spørsmålstegn. Jeg fikk et stort behov for å samle fakta og detaljer om det som hadde skjedd. For å skape oversikt og ta igjen kontrollen i en kaotisk og uoversiktlig tid, begynte jeg å skrive ned alt sammen. Hver gang jeg leste saksdokumentene, ble ikke bare flere detaljer belyst, men jeg merket at jeg ikke opplevde noen form for forsoning med det som hadde skjedd. Spørsmålene hopet seg mer og mer opp. Jakten på den ytre rammen ble betydningsfull for meg og måtte være mest mulig korrekt, derfor startet jeg med skrivearbeidet veldig tidlig. Ingenting skulle bli glemt! Skrivingen ble nesten som en rapport, nærmest fra minutt til minutt, om alt hva som hadde skjedd denne dagen, i alle etatene. Jeg var jo vant fra mitt arbeid i helsevesenet å rapportere og dokumentere. Den førstehåndsoppfølgingen vi etterlatte hadde hatt behov for, uteble, og dette gjorde sitt til at det ble naturlig og helt nødvendig for meg å gjøre noe. Skriften ble en slags erstatning, en form for terapi. Etter

hvert presset den indre historien seg mer og mer frem, med tanker og følelser om min søster og hennes utrolige og altfor korte liv. Som tre år eldre enn Kristin, hadde jeg alltid hatt en slags beskyttende rolle overfor henne, og det at jeg nå skriver hennes historie, er på ingen måte for å avsløre hennes indre liv. Det har jeg ingen som helst rett til. Samtidig føler jeg at jeg har en plikt og jeg har et brennende ønske om et mer åpnere samfunn. Det er kun på den måten verden kan gå fremover, det nytter ikke å tie om grusomhetene. Men jeg er også forberedt på motstand. Det er mange involverte. Samtidig er jeg er livredd for at historien om det som skjedde, skal glemmes. Det må understrekes at historien er fortalt av meg, Kristins søster. Sett og observert, i hovedsak, fra mitt ståsted. Å dele min historie med ukjente lesere, men også med kjente lesere, er skummelt. Andre involverte i tragedien hadde kanskje skrevet en annen historie enn den jeg har. Det er også litt vanskelig og ubehagelig å skulle utlevere så mye av meg selv. Mange grenseoppganger skal balanseres og inspiseres for at det skal bli en troverdig helhet. Det er nødvendig å være nær, ærlig og personlig for å få frem hvordan det oppleves å stå i sorg og å finne mening i det meningsløse. På den andre siden må det ikke bikke over i å bli så spesielt, internt eller sentimentalt at fortellingen mister sin kraft. Jeg ser også utfordringer knyttet til personvern og etikk ved å fortelle en historie om noen som ikke er her mer, og etterstreber derfor å fortelle historien mest mulig slik jeg og mine opplevde det som pårørende. Ønsket mitt er ikke å henge ut noen eller finne syndebukker, men jeg mener det er viktig å gå innom områder rundt for eksempel hjelpeapparatet, som for oss ikke ble den positive opplevelsen det burde ha vært. Ikke minst synes jeg dette er viktig fordi vi vet at tragedier skjer, og på nytt vil komme til å ramme, dessverre. Jeg ønsker at vi alle kan lære noe av Kristin og hennes liv, på alle måter.

Forfatterens takk Skriveprosessen har vedvart over forskjellige faser, mest intenst de første årene, 2009-10, så lagt bort i fire-fem år for deretter å bli tatt frem igjen 2015. I den første sårbare tiden vil jeg takke gode kollegaer på Akuttposten og Akutteamet, særlig spesialergoterapeut Merethe Arvidsdatter, som gjentatte ganger hadde manuset mitt til gjennomlesning da jeg gikk meg blind for en nokså ensidig fokusering. Ved hjelp av disse drøftingene kom jeg videre. En varm takk til spesialsykepleier og familieterapeut Anneli Gretel Lapvetelæinen for gode samtaler i denne tiden, da hun også var opptatt av, og holdt på med, sin forskning rundt temaet partnerdrap. Takk til psykiater Per Rørvik på Sikkerhetspsykiatri, for varme og trøst da jeg trengte gode råd, da spesielt i forhold til kvinner som finner menn som ikke er snille. Han hjalp meg til å forstå at jeg ikke helt kunne følge mine egne fastlåste oppfatninger av dette. Takker også overlege Mads Gilbert for at han så selvfølgelig og åpent tok imot meg på sitt lille kontor på anestesiavdelingen på UNN, da jeg hadde behov for å drøfte hvordan krisehåndteringer bør være for mennesker som har opplevd sterke hendelser. Han ga en konkret innføring i hvordan deres retningslinjer var. Dette ga meg mot til å gå videre i min sak i forhold til den hjelpen vi skulle hatt. Jeg vil også trekke frem lesesirkelen Bokringen som jeg var blitt en del av på denne tiden, spesielt en takk til kloke ord fra lærer Merethe

Saga Lønnum som gikk manuset etter i sømmene, da hun har erfaring med skriving selv. Uavhengig av hverandre, og uten å vite om det, skrev vi bøker om samme tema, dog i ulike litterære sjangere. Endelig vil jeg takke for tålmodighet og støtte over så lang tid, til min egen familie. Til mine barn som nå har blitt store, Kenneth og Isabel. Til min kjære mann Kai, med sin tillit og styrke, samt sans for praktisk hjelp på alle måter, både som fotograf og bistand ellers. Katten Silver Zibelius har gitt meg den roen jeg trengte i tunge stunder for å orke å fortsette med prosjektet. Mamma har hjulpet meg med å huske episoder fra barndom og oppvekst. Hun var en stor del av Kristins liv også i voksenlivet, spesielt fordi hun var mye sammen med datteren som hun hentet på skolen og de tilbrakte dermed mye tid i lag ellers. Pappa og jeg var gjentatte ganger på besøk hos advokaten i byen. Det var ikke bare enkelt å komme gjennom der. Vi måtte sitte der en og en og lese gjennom dokumentene. Vi var opptatt av politiets håndtering av saken, og mye om hvorvidt gjerningsmannen hadde planlagt dette. Vi gikk hverandre i sømmene forut for hendelsen for å finne ut om der var noen tegn vi hadde oversett. Lillesøster Elisabeth har innimellom stilt meg kritiske spørsmål, i forhold til at konseptet skulle være en historie om vår søsters levde liv, på en troverdig måte. Sommeren 2015 gjenoppdaget Elisabeth Berg Hass manuset mitt, og hadde så stor tro på prosjektet, at dette bare måtte ut. Slik begynte mølla å gå igjen. Jeg var nær ved å gi ut boka for fem år siden. Jeg er henne svært takknemlig for den positive, dyktige og snartenkende personen hun er. Til slutt vil jeg takke Forlagshuset i Vestfold som trodde på at manuset var godt nok, med lokal redaktør Lene E. Westerås, som god rådgiver mot slutten av prosessen.

Kristin og meg Vi kom til denne verden med omtrent tre års mellomrom. Jeg i november 1964 og Kristin i november 1967, begge i Tromsø. Jeg skriver dette fordi den ene av oss, Kristin, ikke er blant oss mer. Hun ble så vidt 40 år. Ifølge henne fikk jeg regjere i hele tre år alene med foreldrene våre. Da ble freden brutt, for jeg fikk ei lita søster. I oppveksten krangla og sloss vi, men var stort sett enige på bunn. Også ble vi jo større. «Skal vi gå og synge i dessa?» var ofte spørsmål oss imellom. Ja, det ble sanger av ABBA, eller fra platene fra Treff-serien med på den tiden kjente norske artister. Med huskatten Musti snikende omkring i området sang vi av all kraft. Vi sparte ikke på stemmen. Det gikk i mange ulike sanger. Waterloo, Mamma Mia, SOS, Ring Ring, Money Money Money. Inger Lise Rypdals Det var en spennende dag for Josephine og Fru Johnsen. Også Stein Ingebrigtsens Landevei, Bor i byen, Jobb fra ni til fem, Har en hybel som jeg kaller hjem ... Anne Mette Torps I’m gonna Knock on Your door… og Gro Anita Schønn med En enkel sang om frihet. Anita Hegelands barneplate var populær med Jeg vil ha en liten hund. Dyrene i Hakkebakkeskogen sang vi til plata ble svært hakkete. Vi kunne den utenat. Bjørnen Colargol som kan synge i dur og moll var med, samt Dizzie Tunes.

Vi var i det hele tatt veldig glade i musikk og sang og vokste opp med både trekkspill, gitar og orgel i hjemmet, og vi ønsket oss ofte musikk i gaver til jul og bursdager, og vi fikk det som regel. Onkel Åge, som bodde rett over veien, hadde alltid nye plater på bensinstasjonen sin. Disse var svært ettertraktet. Det var ikke en dag uten at platespilleren sto på eller at en sang lå på lur. Musikk og sang var det første vi omga oss med når vi kom hjem fra skolen i totiden. I helgene var hele familien samlet og vi dro med mamma og pappa på campingturer rundt omkring på innlandet og i øyriket. Det gikk i bærturer, fjellturer og turer med båt. Vi var veldig mye på tur, vi satt ikke mye inne og så i været, nei – det var å få på seg klær i all slags vær, vinter og sommer. Om vinteren var vi oftest på Kilpis med campingvogna, og da var det på med skiene og av gårde på flotte vidder, av og til med snøscooter, noen ganger med reinslede. Det kunne bli svært kaldt med mange minusgrader der, ned imot minus 30 kuldegrader, men det var alltid en vogn å søke ly i. Vi var heldige og hadde mange venner som også var på tur ved grensen til Finland. Vi var veldig glade i dyr. Særlig var det Kristin som dro dyr med seg hjem, og der ble de som regel. Vi vokste landlig opp i 70-tallets Norge, på Kvaløysletta, på Kvaløya utenfor Tromsø. I julegave et år fikk vi Anettedukke og Anitadukke, noe som var veldig populært på den tiden. De kom via postordre fra store butikker sørpå, tror jeg, de fantes ikke i Tromsø. Mamma hadde bestilt de i god tid slik at de kom trygt frem til jul. Vi fant dem i en katalog, men vi trodde de var altfor dyre for oss. De hadde klær og sko på seg pluss batteri med plate i ryggen. Min dukke som het Anita, kunne synge og snakke. Anettedukken kunne i tillegg gå. Vi var veldig redde for dem og turde ikke låne dem bort, og også redde for å ta dem med ut. Vi lekte mor og far, og ga dem grøt. Jeg husker også at vi skulle gi dem tran, men da ble det fort søl og lukta forferdelig i lang tid.

Det ble etter hvert vanlig med tv, og Barne-tv var populært. Bjørnen Colargol og reparatørene Pompel og Pilt, var særlige ønskerepriser. Av og til satt vi bare og så på prøvebildet av fiskene, de utgjorde et fint akvarium. Etter at vi hadde spist middag, var det ikke sjelden vi gikk på rommet og herjet og lekte. Vi lo mye sammen. Vi kunne ofte le oss nesten fordervet. Lydnivået var høyt og det kunne gå hardt for seg, men vi hadde det veldig moro i lag, jeg og Kristin. Søskenkjærligheten viste seg på flere måter, og jeg visste akkurat når grensen var nådd. Kristin hadde kort lunte, og mange ganger var det bare å springe. Biting eller lugging var hennes metoder. Fast rømningsvei var å låse seg inn på badet.

Vi fikk ei lita søster til, da vi var blitt 10 og 7 år gamle. På den tida kunne vi nok heller ønsket oss en hund. Men søstera var søt med lyse krøller, så vi var veldig stolte også, og vi likte å vise henne frem i vogna på trilleturer.

Hjemme brukte vi ofte å bake og lage mat og da var arbeidsfordelinga ganske grei. Jeg laget mat, hun ryddet opp og tok oppvasken. Greit for begge parter. Vi kom som regel først hjem, og da var vi sultne. Pizza ble en populær rett etter hvert, og vi brukte ingredienser vi hadde for hånda der og da. Det kunne godt være agurk på, selv om den ikke ble så god... Fløyelsgrøt var en annen enkel rett, den ble god bare man rørte i gryta hele tiden. En gang ble det nesten brann da vi skulle tine frosne rundstykker på komfyren etter skoletid. Heldigvis var det leieboere i kjellerleiligheten som kom til og fikk avverga det som kunne blitt en katastrofe.

Så ble jeg tenåring og begynte å gå på dans. En dag var de nye hvite indianermokasinene til Kristin borte. Tro hvem som hadde lånt dem? Historien var slik at jeg og en venninne var på lokalet på fest. Vi bestemte oss for å gå en tur over myr og jord, samt oppover i fjellet, i nyskoene til lillesøster Kristin. Dermed led disse skoene en forferdelig skjebne, og det ble et sørgelig syn som møtte Kristin i entreen dagen etterpå. Hun var nemlig veldig nøye med at klær og sko skulle se ordentlig ut. 16. mai var noe som de fleste i vår aldersgruppe feiret med full trøkk. Ikke alle måtte opp klokka seks dagen etter for å spille i musikkorps, eller på andre måter gjøre sin nasjonale plikt. Jeg husker godt hvordan hodet verket en gang, og jeg tenkte; Kan de ikke bare slutte å spille på den stortromma? Jada, vi spilte. Jeg spilte klarinett og Kristin var tamburmajor. Kristin var i tillegg drilljente og hun spilte paradetrommer.

Etter hvert vokste også Kristin til og ble ungdom. Hun fulgte i mine fotspor, og vi dro sammen på fest. Jeg var et forbilde for henne, som hun selv uttrykte det senere. Med en gang hun fikk på seg skinnjakka, var vi klare for fest og spenning. Det ble en del sene lørdagskvelder en periode.

Fra ungdom til voksenlivet gikk det fort. Jeg hadde bodd i Bærum i over fem år, for så å vende tilbake til Nordens Paris. Kristin bodde flere

steder rundt om i landet på den tiden, fra sør til nord, da hun var samboende med en som jobbet i Forsvaret. I sentrum av Steinkjer fikk hun seg drømmejobben, som tegner på et arkitektkontor. Hun hadde lært seg interiørfaget på videregående skole i Salangen og senere på Brundalen skole i Trondheim. Dette var den eneste skolen som hadde spesiallinje for kunst og kultur. Kunst- og håndverk var fagene hun likte best, og en gryende kunstner var nok allerede vekket på denne tiden. Hun traff blink med denne jobben og var veldig fornøyd. Siden vi begge bodde sørpå, besøkte vi hverandre så ofte som mulig, og gledet oss hver gang. En kveld, da vi begge var flyttet nordover til Tromsø igjen, troppet hun opp full av energi og ville ut på byen. Jeg følte meg svært sliten etter altfor mye ekstrajobbing den siste tida, og egentlig ville jeg bare slappe av etter vakta i hjemmesykepleien. Men ut skulle hun, og ut dro vi. I køen utenfor utestedet sto plutselig Han med stor H, høy og kjekk, en ekte Tromsøgutt – mannen som jeg senere skulle bli gift med. Kristin var selvfølgelig forlover, for det var jo hun som hadde funnet han til meg. Slik startet den historien, og året var 1992.

Ingrid fotografert ved Prestvannet i Tromsø i 1992. Foto: Kai Mørk Mortensen

Jeg var på denne tida sykepleierstudent, og bodde da hos min mormor. Mormor var en klok kvinne, hun var som en venninne, med et særlig ungt sinn. Vi to gikk veldig godt overens. Så ble jeg ferdig utdannet sykepleier, og kom meg i arbeid. Jobben på en kirurgisk avdeling var utfordrende, og tredelt turnus lot seg dårlig kombinere med familielivet, for jeg og min mann vokste oss etter hvert til en familie på fire. Kristin reiste til sjøs i 1993, samme sommeren som mitt første barn, og datter ble født. På et cruiseskip i Karibien jobbet Kristin ute i tre sesonger. Senere flyttet hun til Stockholm, hvor hun fikk seg jobb på et arkitektkontor noen år, for så å vende nordover igjen, til min store glede.

Kristin og geita i Stockholms dyrepark, i 1994. Foto: Ingrid Kjelstrup

Etter hvert begynte jeg å bevege meg mot andre arbeidsområder. Psykisk helse ble mitt fagfelt fra 1997. Kristin fikk jobb igjen i hjembyen, og fortsatte i interiørbransjen. Litt senere traff hun mannen som hun ble gift med i 1999. I år 2000 fikk Kristin sin første og eneste datter. Så ofte som mulig reiste jeg og Kristin til hytta på Rebbenesøya i lag. Her fant vi roen og stillheten. Vi hadde nærhet til naturen, noe begge vi søstrene satte pris på. På hytta fikk ungene fritt rom rundt seg. Gutten og jenta mi gikk godt i lag med Kristin si jente, og de lekte sammen som søskenbarn gjør. Så ofte som mulig var vi sammen på små og lengre turer, spesielt på fjellet. Vinter som sommer.

Da 40-årsdagen min nærmet seg i november 2004, overrasket Kristin meg med en tale og en diger plakat som hun hadde lagt mange arbeidstimer ned i. Denne inneholdt mange små tegneserieruter med motiver fra mitt liv, og nære som vi var, handlet det jo mye om henne også. Denne plakaten gjorde det lettere (les: tyngre) for meg da jeg nå skulle skrive sammendraget fra oppveksten vår. Takk, kjære Kristin, for den.

Etter en tøff skilsmisse ble Kristin alene med sin datter. Så, etter ei tid, begynte jenta å reise til pappaen sin annenhver helg. Han fikk etter hvert ny familie, og jenta til Kristin fikk to brødre til. De bodde et knapt kvarters kjøring unna. Etter leggetid for datteren, var det stort sett husarbeidet som ventet på Kristin, men jeg husker hun ofte sa at hun skulle så gjerne hatt mer tid til kunsten. Noen oljemalerier ble det riktignok tid til. Hun var også kunstlærer i en periode, og holdt oljemalingskurs på kveldstid. Hun var utrolig god til å lære fra seg, og hjalp til slik at alle elevene fikk utnyttet sine ressurser på best mulig måte.

«Han Far og hunden Tass i fjæra»

«Italiensk inspirert landskap.»

«Tre bukkene bruse.» til Barnehagen

Min søster bodde i eget hus. Huset var egentlig en hytte hun hadde kjøpt og senere bygd om til en liten enebolig. Hun gjorde mesteparten selv, både med hensyn til innredning, vedlikehold og maling. Utenfor huset hadde hun en flott hage med sjøen som nærmeste nabo. På dette lille stedet stelte og styrte hun. Hun sagde sin egen ved som hun hadde hele vinteren gjennom. Om sommeren brukte jeg å sykle utover til Håkøya der hun bodde. Midt på plenen var det en rund karusell som ungene elsket. På godværsdager hoppet vi rett i sjøen og tok oss et bad. Med hyl og skrål hørtes vi godt, helt opp til huset til pappa, som bodde på andre siden av veien. Vi kunne sitte på den fine terrassen hennes og ta oss en matbit og en kaffekopp. Hun kunne også diske opp med gode biffer og deilig sunt tilbehør, samt litt vin. Vi hadde et stort jordbærland med to hundre planter som vi delte på. To rader hver, på hjemgården til pappa. Hver vår møttes vi der for å stelle plantene etter vinteren. Vi var enige om at vi kunne plukke noen bær fra hverandres rader hvis den andre ikke fikk tid å plukke selv. Dette tullet vi mye med. Noen ganger lå vi på plenen nedenfor huset hennes og solte oss etter et sjøbad. Det var en perle av en plass hun hadde skaffet seg. Mange ganger ønsket vi å kunne bo nærmere hverandre, slik at vi bare kunne stikke innom til hverandre uten å måtte planlegge så mye. Kristin var både kvinnelig og flott, men hun var tøff også, mer enn jeg noen gang kan forstå. Hun likte utfordringer. Hun hoppet i fallskjerm hele ti ganger, dykket og kjørte på nedoverski i bratte bakker som jeg bare kunne se langt etter. Hun levde livet til fulle. Min søster var en svært oppdatert og selvstendig kvinne som ønsket å ordne opp i livet på egen hånd. Hun ville absolutt velge partner selv, eller det var gjerne motsatt, at hun ble valgt. Hun var svært attraktiv, og viste nok at hun fikk både ett og to blikk etter seg. Slik har det vært helt siden ungdommen. Kristin sin sjarm og utstråling kunne slå knockout på gutta. Etter hvert som årene gikk, blir det likevel ikke lett å finne den rette livspartneren

for henne. Det var mye som skulle passe. Kristin var godt voksen, og var ikke ute etter et berg- og dalbaneforhold. Tvert imot ønsket hun et stabilt forhold som kunne vare, det uttrykte hun mange ganger. Noen ganger prøvde jeg meg som Kirsten Giftekniv. Jeg gjorde seriøse forsøk på å finne noen gode kandidater. Hun hadde faktisk en date med en sykepleierkollega av meg, men det ble bare med den ene gangen. Det var greit det, jeg kunne ikke leve livet for henne. Det viktigste for meg var at vi som voksne fant tilbake til den gode kontakten og dialogen som vi hadde hatt i barndommen, etter så mange år der vi hadde bodd litt på hver vår kant, i ulike livssituasjoner. Jo større ungene ble, jo lettere ble det for oss å ta også dem med på felles turer. Vi kunne nå finne på mer sammen.

Tatt av vinden Det var en av dagene i slutten av august 2007. Sommeren var nok en gang nesten passert. Mange fine fjellturer var allerede unnagjort, og flere var under planlegging. Slik sto jeg og funderte, var fornøyd med tingenes tilstand, særlig det at min søster også hadde gjenopptatt interessen for turer og fjellet. Denne dagen sto hun plutselig på kjøkkengulvet, allerede før jeg rakk å gå ned trappen og ta henne imot ved ytterdøren. Det lå en urolig spenning i lufta, masse energi. Hun var tydeligvis ivrig og utålmodig etter å fortelle meg noe. Det hadde hendt noe som hun ville dele med meg. Så fikk jeg historien. Hun hadde møtt en mann, og ting hadde pågått en stund, men ikke så veldig lenge heller, for hun hadde nettopp avsluttet et annet forhold denne samme sommeren. Den nye mannen var visstnok en medvirkende årsak til dette. Videre fortalte hun om hva de hadde gjort sammen, og hvor de skulle reise. «Han er som Clint Eastwood», smilte hun med stjerner i øynene, og var åpenbart spent på min reaksjon. Jeg sa ikke så mye, men lurte i mitt stille sinn på hvordan dette kom til å utvikle seg. Ellers var jeg nok mest opptatt av det faktum at kjøkkenet mitt kunne trenge en oppgradering, og jeg ville spørre henne til råds siden hun hadde svært god greie på kjøkkeninnredninger og interiør.

Vil du lese resten? En søster for lite bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no