Et hus i skyggen – En smakebit!

ISBN 978-82-8330-236-3

9 788283 302363

ET HUS I SKYGGEN

«Et hus i skyggen» er en urovekkende roman som på flere plan knytter fortid og nåtid sammen.»

Kari Christensen

Det finnes farlige hus akkurat som det finnes farlige mennesker. Skjønnhet kommer innenfra. Vennlighet.

Varme. Åpne dører. Kom inn, kom inn! Det farlige kommer også innenfra. Kulde. Stengte dører. Solid gjerde rundt eiendommen. Adgang forbudt! Når et farlig hus åpner døra, er det ikke for å ønske deg velkommen.

I Trondheim ligger et slikt hus. I 1941 åpnet det døra for den nye SS-kommandøren for Midt-Norge, Gerhard Flesch. Mange år senere flytter et ungt ektepar inn i huset.

Kari Christensen

ET HUS I SKYGGEN Roman

Foto: Jarle Drageset

Kari Christensen (1943) bor i Trondheim.

Hun har vært overbibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Trondheim og har arbeidet med forskningsadministrasjon ved Universitetet i Oslo. Hun har publisert faglitteratur og skjønnlitteratur. I 1989 kom Portrett på mørk treplate; Ragnhild Jølsens liv og forfatterskap. Romandebuten var Landskap under vann (1993).

I 2004 kom Små nøkler, hemmelige rom; Eventyrets verden.

Et hus i skyggen

Til Anne

Kari Christensen

Et hus i skyggen Roman

Kari Christensen Portrett på mørk treplate – Ragnhild Jølsens liv og forfatterskap, 1989 Landskap under vann, 1993 Små nøkler, hemmelige rom – eventyrets verden, 2004

©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2020 Trykk: Scandbook, Sverige Papir: 80g FSC Munken Print Cream 1,5 Sats: Sabon 11 / 14 pkt.

Grafisk utforming: Terje Nielsen Omslagsfoto: Jarle Drageset ISBN: 978 82 8330 236 3

1

Invitasjonen fra Erik kom som lyn fra klar høsthimmel.

Sopptur? Ja, hvorfor ikke? Da hun bodde i Trondheim, plukket hun sopp i Bymarka, og det fantes vel sopp i skogene rundt Oslo også? Sopp hører sensommeren til, men henger ikke små og sure på et tre eller en busk før de kan plukkes. Sopp hører til en annen, uforutsigbar kategori. De skyter opp av jorda, fullt ferdige. Plutselig bare er de der – som Erik. Da hun våknet etter narkosen, satt han ved senga hennes.

– Hvor kommer du fra? spurte hun forvirret.

– Sverige.

– Men du snakker jo norsk? sa Renate og sovnet.

Da hun våknet neste gang, satt Erik der fortsatt. Så på henne med varme i blikket.

– Operasjonen gikk fint, sa han.

Han ringte hver kveld etter at hun kom hjem fra sykehuset. Hvordan har du det, Renate? Sover du godt? Blodprosenten, da? Viktig med jerntablettene, vet du. Husker du p-pillene også? Og – vil du bli med på sopptur?

Hun sitter ved siden av Erik i hans røde Volvo Amazon, på vei ut av Oslo til et soppsted han vet om.

Renate skotter bort på mannen i førersetet. Ser ham for seg i hvite klær på sykehuset, men hvit T-skjorte og vide, lyse linbukser på tur er merkelig. Like merkelig

6

som at han uten videre befant seg i livet hennes. En morgen på vei til jobben ved Fagerborg ungdomsskole ble hun påkjørt og havnet på Ullevål sykehus. Erik og kollegene hans opererte henne. Det gikk bra.

Erik svinger av fra hovedveien og kjører sakte på en smal gårdsvei mot en lav, skogkledd ås. Han parkerer ved siden av ei falleferdig løe. Renate har med den gamle soppkurven etter moren, Erik har ryggsekk og kurv. Det er fremdeles sommer. Jordene rundt dem er saftiggrønne. Lubne sauer beiter. Med hver sin soppkurv vandrer Renate og Erik mot skogen.

Det står en og annen snøballsopp i hjulsporene etter en diger traktor. Erik plukker en rund, fast sopp, skjærer den i to. Soppkjøttet er hvitt og delikat.

– Jeg tar det jeg finner, sier han.

Ordene treffer Renate. Er det derfor han er interessert – hun bare var der, på en operasjonsbenk? Hvorfor velge akkurat henne? Erik er det som moren hennes ville ha kalt «en kjekk mann». Høy, passe slank. Lyst hår og blå øyne. Regelmessige ansiktstrekk. Ugift. Bra for henne. Omsvermet har hun aldri vært, selv om det ikke er noe i veien med utseendet. Og uten å gjøre annet enn å bli påkjørt av en bil, har hun klart å bli invitert på sopptur.

De tar av fra traktorveien og følger en sti inn i skogen. Høye furutrær på hver side. Sol og skygge veksler. Renate blir andpusten. Det er første gang hun er på tur siden hun ble skrevet ut fra sykehuset. Erik går foran, hun sakker etter. Drar litt på venstre fot, som ble kraftig forstuet i påkjørselen. En eim av skog og sommer blander seg med en svak lukt av forråtnelse.

7

Det får henne til å tenke på nattens drøm. Hun er i en bjørkeskog, omgitt av sopp. De skyter opp av fuktig, svart jord, vokser, letter fra bakken. Svever i lufta før de eksploderer i et hvitt dryss som trenger inn i munn og nese. Renate hoster. Erik stanser. Snur seg.

– Sliten? Vi er snart fremme på et fint rastested.

De går videre og kommer til ei glenne i skogen. Erik setter fra seg ryggsekken og brer ut et pledd under et stort bjørketre.

– Hvil deg, du, mens jeg snuser omkring.

Renate setter seg med ryggen mot bjørkestammen.

Solvarmen gjør henne døsig. Øynene glir igjen. Hun er i en tett, grønn skog. Lyd av fløytetoner. Pan, den greske skogguden, er i nærheten. Han begjærer unge, vakre nymfer, Renate skjønner at hun er en av dem.

Hun våkner av at en hånd stryker henne varsomt over håret. Erik sitter ved siden av henne.

– Hva ser jeg? En sovende prinsesse som venter på å bli kysset av prinsen?

Renate smiler forvirret. Skogen hun har våknet i, er en annen enn den hun drømte om, og Erik har verken bukkehorn eller klover. Så husker hun at dét hadde ikke Pan heller da han var ung. Hun kremter: – Jeg drømte at jeg var en nymfe som ble jaget av skogguden Pan. Erik ler: – Jeg har hørt at skogens nymfer har sine gleder bak busker og trær.

Han tar en sopp opp av kurven og rekker den til Renate. Nølende tar hun imot.

– Kjenner du hva den lukter?

8

Soppen er middels stor – hvit, med kjegleformet, rødlig hatt. Den har en vammel, søtlig lukt.

– Dette er en uspiselig vårtrevlesopp, sier hun og rynker på nesen, – og den lukter noe jeg ikke er i stand til å beskrive.

Erik smiler.

– Ikke det? I hvert fall vet du hvilken sopp det er og at den ikke skal spises.

Han tar soppen og snuser på den.

– Vårtrevlesopp lukter sæd, og det er det ingen andre sopper som gjør, så vidt jeg vet.

Han kaster soppen mot en einerbusk, tar en annen sopp opp av kurven og gir henne.

– Hva med denne?

Renate kjenner på soppen. Roten nederst er fortykket. Stammen glatt og fast. En ung sopp. Mellom stilken og det som skal bli sopphatten, er det en fold, rester etter overhuden. Knollen er lys brun, med et skimmer av fiolett og et svakt dryss av hvitt.

– Rimsopp, sier Renate.

Erik nikker.

– Stemmer.

Han lar pekefingeren gli langs ringen mellom stammen og toppen.

– Denne folden brister når knollen vokser. Sopper er mirakuløst følsomme. De skyter ut soppsporene akkurat i det øyeblikket jorda er passe varm, passe fuktig – kort sagt, beredt til å ta imot.

Erik legger rimsoppen tilbake i kurven, bøyer seg mot Renate. Kysser henne. Knepper opp blusen og stryker over brystene. Huden hennes er hvit, som barken på bjørketreet.

9

– Du er fin.

Stemmen hans er varm.

– Fryser du?

– Nei. – Bra, for jeg skal jeg kle av deg.

Erik har lette, raske hender og fomler ikke med å få av henne klærne. Opp av gylfen i linbuksene hans strutter en fallos som er en skoggud verdig. Stammen er rødlig. Hodet på toppen er ikke mykt som en sopphatt, men hardt, glatt, fiolett. Renate sier ingenting, bare ser. Erik tar hennes høyre hånd og legger den rundt den rødfiolette stammen.

– På tide å vise nymfen min hvordan hun skal håndtere skoggudens redskap.

Etter hvert glir fingrene hennes ned til de harde, hårete knollene. Erik kjenner forsiktig med langfingeren i skjeden hennes, kjærtegner klitoris. Det lukter rått av sopp og fukt. Han løfter Renate. Hun glir på plass. Erik holder rundt brystene hennes mens hun beveger seg rytmisk. Stopper.

Han gisper: – Fortsett! Fortsett!

10

2

– Tante Boll, er du der?

– Ja, vennen min, jeg satt og duppet, så det tok litt tid før jeg fikk tatt telefonen. Har det skjedd noe?

– Jeg har fått en beiler.

Bodil Skjetne, Renates «tante Boll», setter seg bedre til rette i kurvstolen.

– En beiler? Hva snakker du om? Deg selv eller en av damene i disse gamle, engelske romanene som du er så begeistret for?

Renate ler.

– Så desperat etter å bli gift som de damene der, er jeg ikke. Men jeg har altså fått meg kjæreste.

– En mann som jeg ikke har hørt om?

– Jo, hørt om, men ikke truffet.

– Jeg skjønner ikke hvem det kan være?

– Den svenske kirurgen som opererte meg. Erik Jensen heter han.

– Ja vel. Hvordan er han, da?

– Rå og øm på en gang.

– Du verden. Har han fridd?

– Ja. – Og hva svarte du?

– Ja. – Det må jeg si. Du sa ingenting om at du hadde noe på gang sist jeg snakket med deg? Skal jeg komme til

11

Oslo og hilse på, eller kommer dere hit?

– Skal spørre Erik hva han vil. Han har søkt jobb i Trondheim, og hvis han får den, flytter vi.

– Det var noe til nyheter! * Det er vår når Renate sitter på toget fra Oslo til Trondheim. Erik fikk jobben han søkte på og flyttet før henne. Nå er det hennes tur. Oslo og jobben som lærer i ungdomsskolen er over. Et nytt liv venter. Det er ikke «Rare Renate» som flytter hjem, det er fru Renate Jensen. Hun klarer seg uten de venninnene hun aldri fikk, og i Trondheim skal hun gjøre ferdig hovedfaget sitt i norsk på Lærerhøgskolen.

Opp gjennom Gudbrandsdalen døser hun, men våkner når toget passerer Fokkstua. Blå himmel, sol.

Det blinker i tjern og vannpytter på myrene. Toget stanser med et rykk på Hjerkinn. Vidder og fjell. Vannskillet er usynlig, men Renate vet at det er her. Toget passerer Snøhetta og punktet der vannet renner den andre veien, mot Trondheim, mot Erik. Hun ser ham for seg, lengter, gleder seg. Driva risler muntert av sted.

Dalen blir trangere. Elva vokser, fosser gjennom slukter og gjel. Etter Støren blir landskapet flatere.

Fra Marienborg kjører toget langs Nidelven og over jernbanebroa til endestasjonen. Det første glimtet av blå fjord og Munkholmen. Kanalen danner en overgang mellom elv og fjord. Toget stanser. Renate stiger forsiktig ned på jernbaneperrongen. Erik kommer mot henne med åpne armer.

12

– Velkommen til Trondheim, fru Jensen! ler han og kysser henne. – Så stilig du er. Skognymfen min i byantrekk. Jeg må invitere deg med til Palmehaven, skjønner jeg.

Renate puster inn kjølig, trøndersk luft med en svak lukt av tang og saltvann. Er hjemme.

– Hvor skal vi? spør hun idet hun setter seg inn i bilen. – Nå kan du vel si hvor huset ligger?

Da Erik fikk stillingen ved Sentralsykehuset i Trondheim, bodde han først i en nedslitt sykehusleilighet. Så fant han en villa som svarte til det de begge hadde som kriterier for valg av bolig og kjøpte huset med penger han hadde arvet etter foreldrene, som hadde omkommet i en bilulykke noen år tidligere.

– Vent og se, sier Erik hemmelighetsfullt.

Han kjører langsomt bortover Fjordgata. Folk spaserer på fortauet i et bedagelig tempo. Trondheim er roligere enn hovedstaden, likevel er det mer liv her.

Eller er det bare hun som føler seg mer levende? Forelsket, rett og slett. Hun stryker Erik over håret. Det er tykt og lyst, som hennes.

– Godt å være tilbake? smiler han, Renate nikker.

Bilen passerer Stiftsgården. På torget står Olav Tryggvason høyt på sin sokkel. I rustning og hjelm skuer han mot fjorden og den store verden. Bilen ruller mot Hotell Phoenix. Renate peker: – Se der, Erik, i fontenen – Fugl Føniks! De gamle egyptere trodde at den levde av dugg og brente seg til døde etter 500 år. Tre dager senere oppsto den av sin egen aske.

– Interessant, mumler Erik og kjører forbi Misjonshotellet, krysser Prinsens gate og fortsetter bortover

13

Kongens gate med Hospitalskirken, tukthuset, politistasjonen, milde stiftelser for de fattige og straffeanstalter for de kriminelle.

Dette er barndommens gate for Renate. Før de flyttet til Oslo, bodde hun og moren i en leilighet i den siste murgården før Skansen. Huset vender ryggen mot fjorden og jernbanestasjonen, forsiden mot hovedvakten ved Skansen. Bak vaktbygningen, nærmere elva, ligger Kriminalasylet, tidligere fengsel for sinnssyke forbrytere. Murbygningen er hvitkalket. Svarte jernstenger foran vinduene, ingen ansikter å se lenger.

– Det var her du bodde, ikke sant? sier Erik og nikker mot Jugendgården.

Renate ser forbauset på ham: – Hvordan vet du det?

– Du har fortalt at du bodde i Kongens gate 110.

Bilen passerer Nidareid. Foran dem ligger Ilaparken. En ung mor sitter på en benk. En liten gutt kjører en lekebil frem og tilbake foran føttene hennes.

Hvor skal de, til Stenberget? Nei, Erik svinger til venstre bortover Osloveien, tidligere «Nyveien», på folkemunne under krigen kalt «Naziveien» fordi tyskerne rekvirerte mange hus her. Osloveien er også barndommens gate. Trehuset til farens søster ligger på oversiden av veien, men nå bor tante Boll på et aldershjem i nærheten, og leilighetene i huset hennes er leid ut. Renate spurte om hun og Erik kunne leie da han fikk jobb i Trondheim, men kontraktene tanten hadde inngått var bindende. Bare den vesle loftsleiligheten var ledig, men den var for liten.

Erik girer ned. På høyre side av veien, like nedenfor Gråkallbanen, ligger det gulmalte, gamle huset til

14

tante Boll. Renate undrer seg. Hvorfor setter Erik ned farten her, han vet jo ikke hvor tantens hus er? Det er heller ikke dit de skal. Erik svinger til venstre, inn gjennom den åpne smijernsporten på den andre siden av gata. Bilen ruller ned en slak bakke og stanser foran garasjen, som er bygget inn under en stor altan. Veien ender lenger fremme, foran en betongmur. Erik går ut av bilen og åpner døra for sin kone. Renate stiger ut av Volvoen. Det er første gang hun ser villaen fra denne kanten. Bygningen i to etasjer pluss kjeller og loft ruver mer enn når man ser den fra gata. Fra garasjen går det en lav mur i naturstein frem til betongmuren ovenfor jernbanelinjene. Renate kikker opp på vinduene i annen etasje. De plirer ondskapsfullt mot henne.

Hun står utenfor huset der lederen for SS i Midt-Norge bodde under krigen. «Et ormebol av ondskap», det var tante Bolls dom over huset. Stemmen til Renate er så nøytral som hun klarer å få den: – Du har fått mye singel for pengene.

Erik ler.

– Det har du rett i, innrømmer han, – men planeringen er ordentlig gjort. Huset er en vanlig villa med hage og ikke noe Versailles, akkurat.

Ektefellene står ved siden av hverandre. Renate går et skritt bort fra mannen sin. Stemmen hennes er kald: – Dette er ikke Versailles, nei, men noe vanlig hus er det ikke. Vet du ikke hvilket hus det er?

Erik ser forundret på henne: – Hvilket hus? Du mener vel hva slags hus? Dette er et hus med sjel, og det har alt vi er enige om: sentral og stille beliggenhet, mange soverom, garasje, veranda,

15

hage og utsikt. For ikke å snakke om en akkurat passe spasertur over gangbroa fra Ila kirke til Øya og sykehuset. Huset er gammelt, men det fungerer. Ikke var det dyrt, heller.

Renate er fortørnet: – Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet meg, men i hvert fall ikke dette! Det er ikke til å tro, du har kjøpt huset der en morder og torturist holdt til! Her bodde SSsjefen for Midt-Norge under krigen, kommandør Gerhard Flesch. Selvfølgelig er huset standsmessig, han ville ikke ha rekvirert det ellers. Huset til tante Boll ligger der.

Renate peker på det gule huset på den andre siden av gata.

– Hver morgen så hun at en sjåfør i uniform hentet Flesch i en svart Mercedes. En kort kjøretur til Misjonshotellet, der kommandøren og administrasjonen hans holdt til. Flesch hadde to av bødlene sine i nærheten, Julius Nielson på loftet i dette huset og Henry Rinnan lenger oppe i bakken, i Gamle Åsvei. Hus med sjel?

Var det ikke det du sa? Men hva slags sjel?

Erik slår ut med hendene: – Ta det lugnt, Renate. Jeg er svensk og har aldri hørt om Flesch, ikke kjenner jeg husets historie, heller.

Eiendomsmegleren sa at det var to brødre som eide det. De bor i Oslo, det var derfor de ville selge.

– Du kunne ha ringt meg før du undertegnet kontrakten!

– Ja. Beklager, men det gjorde jeg altså ikke. Nå har vi i hvert fall et sted å bo.

Renate har lyseblå kåpe og høyhælte sko. Hun har

16

satt opp det lange, lyse håret i en skinkerull i nakken.

Tårene renner. Erik ser undrende på henne. Er dette den avbalanserte kvinnen han giftet seg med? I oppløsning på grunn av et hus? Hans kone pusser nesen og snur ryggen til ham, går over singelen som ikke egner seg som underlag for skoene hennes. Det er sikkert ti meter bort til muren, som er for høy til at hun kan se over den, men hun kikker gjennom en sprekk i betongen. Betrakter dobbelt sett togskinner på bakken flere meter lenger nede. For under en time siden satt hun på toget som passerte nettopp dette huset og gledet seg til å treffe Erik. Hun snur seg mot mannen sin. Snakker til ham over et hav av grå grus: – Det var Flesch som sørget for at Gestapo tok far!

– Ble faren din henrettet? spør Erik forskrekket.

– Nei, han ble forhørt og torturert på Misjonshotellet og så satt inn på Vollan, fengslet bak Studentersamfundet. Fra Vollan ble han sendt til Falstad, der døde han av lungebetennelse.

– Hvorfor har du ikke fortalt dette før?

Renate fornemmer en undertone av anklage i Eriks stemme.

– Du har da heller ikke fortalt stort om dine foreldre?

Hun studerer mosen i mursprekken. Erik går langsomt mot henne. Det knaser i småstein. Forsiktig legger han armen rundt Renate og snakker rolig, som til et barn: – Kjære deg. Du må tro meg, jeg har ikke hørt om Flesch, og krigen er over. Kom, så setter vi oss på altanen.

17

Gjør hun Erik urett? Antagelig vet han ingenting om huset, og forresten er det sant at hun ikke har fortalt stort om faren. Under krigen drev han med motstandsarbeid, men ble forrådt. Hun har et fotografi av ham i veska, tatt om vinteren. Han sitter på en bergknaus i Bymarka i nikkers og hvit anorakk, røyker pipe, smiler til henne og ser ikke ut som han har en bekymring i verden.

Renate går forsiktig over singelen. Erik holder armen rundt henne. Han har ikke tenkt å slippe taket. Hun registrerer at malingen skaller av på det svartmalte jerngelenderet på kjøkkentrappa. Fra hjørnet av huset og frem til hovedinngangen ligger det skiferheller.

Lukt av nyslått gress, Erik har slått plenen. En bemerkelsesverdig plen. Den flateste plenen Renate har sett, og hun vet hvorfor. Det som Erik ikke har nevnt, bunkeren under bakken, mellom altanen og betongmuren. En bunker med utallige lass jord over, dekket av plen. Langs betongmuren på toppen av skråningen mot jernbaneskinnene er det en rad høye, smale busker. Mot grusveien danner muren av naturstein en avslutning på plenen. Midt på muren er det et innhukk. Under krigen var det en inngang utenfra der til bunkeren, det har tante Boll fortalt. Jord og leire ble gravd ut og kjørt vekk. Sement, sand, armeringsjern, forskalingsbord og det som ellers trengtes til å bygge bunkeren ble båret inn. Da den var ferdig, ble inngangen utenfra fjernet.

Den vesle uregelmessigheten i muren er det eneste som er igjen.

Bunkeren ble bygget i 1942 av fanger – russere, polakker og serbere – menn som Nazi-Tyskland ikke

18

så seg tjent med til annet enn slavearbeid. Tidlig om morgenen kom de vandrende over Nidareid bro, magre og dårlig kledd. Føttene var surret med sekkefiller.

Bortover Naziveien – fra Ila kirke til Stavne, der tyskerne bygget jernbanebro til Lerkendal – marsjerte de, voktet av soldater med bajonetter festet til geværmunningene. Noen av fangene skulle ikke lenger enn til Nyveien 23. Tante Boll lurte til dem matpakker.

Det var forbudt, men vokterne brød seg ikke. Kanskje tenkte de at maten ga fangene krefter til å arbeide?

Renate ser på Erik og tygger i seg spørsmålet som brenner på tunga: «Hvordan er det mulig å kjøpe en villa med utgang til en bunker i kjelleren uten å stille spørsmål?»

Fra hagen går det ei trapp opp til altanen. Renate setter seg på en hvitmalt benk. På den andre siden av elva ligger Øya. Jernbanestolper og utallige ledninger i lufta skjemmer utsikten.

– Dette er sommermøblene etter mamma og pappa, sier Erik. – Hvil deg etter reisen, du, mens jeg henter noe å drikke.

Han går ned fra altanen og kommer like etter ut gjennom verandadøra med to glass og ei flaske champagne på et brett. Renate betrakter ham. Erik er en flott mann.

– Jeg er glad for at du er her og at vi har vårt eget hjem! Du får eget arbeidsrom, og kjellerstua blir legekontor.

– Legekontor? Du har jo stilling på Sentralsykehuset? Dessuten er du kirurg, du har da ikke tenkt å operere her, i hjemmet ditt?

19

– Jeg har lov til å ha en liten privatpraksis ved siden av sykehusjobben, svarer Erik, åpner flaska og skjenker champagne. – Fjerne føflekker og den slags. Det koster meg lite, jeg liker det, og dessuten gir det inntekter.

Han løfter glasset, ser Renate inn i øynene.

– Skål! Nå er vi i Trondheim, jeg har fast stilling og vi har hus. Du behøver ikke å jobbe som lærer og kan gjøre ferdig hovedoppgaven din. Jeg burde ha spurt deg om huskjøpet, det var en unnlatelsessynd, men kan vi ikke bo her til jul i hvert fall før vi kanskje ser oss om etter noe annet?

Renate drikker mens Erik snakker: – Jeg visste ikke at din tante Boll bodde i denne gata, huset hennes ser temmelig vanstelt ut. Like godt at hun ikke hadde en ledig leilighet. Men nå som hun bor på aldershjem i nærheten, er det jo enkelt å besøke henne.

Erik har et poeng der. Renate betrakter sin smilende ektefelle og lurer på hva som skal til for å ødelegge humøret hans. Hun tar opp speil og lommetørkle fra kåpelomma og gnir vekk øyensverte som har rent utover.

– Første gang jeg ser deg gråte, sier Erik. – Kanskje handler det om faren din? Uansett, her er vi, la oss gjøre det beste ut av det.

Renate smiler blekt.

– Skal vi gå inn? foreslår Erik. – Det er et kjølig drag i lufta. Ingen grunn til at du skal bli forkjølet.

Hun reiser seg.

– Vent!

Erik løfter sin kone. Bærer henne ned verandatrappa, rundt huset til hovedinngangen.

20

Vil du lese resten?

«Et hus i skyggen» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

ISBN 978-82-8330-236-3

9 788283 302363

ET HUS I SKYGGEN

«Et hus i skyggen» er en urovekkende roman som på flere plan knytter fortid og nåtid sammen.»

Kari Christensen

Det finnes farlige hus akkurat som det finnes farlige mennesker. Skjønnhet kommer innenfra. Vennlighet.

Varme. Åpne dører. Kom inn, kom inn! Det farlige kommer også innenfra. Kulde. Stengte dører. Solid gjerde rundt eiendommen. Adgang forbudt! Når et farlig hus åpner døra, er det ikke for å ønske deg velkommen.

I Trondheim ligger et slikt hus. I 1941 åpnet det døra for den nye SS-kommandøren for Midt-Norge, Gerhard Flesch. Mange år senere flytter et ungt ektepar inn i huset.

Kari Christensen

ET HUS I SKYGGEN Roman

Foto: Jarle Drageset

Kari Christensen (1943) bor i Trondheim.

Hun har vært overbibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Trondheim og har arbeidet med forskningsadministrasjon ved Universitetet i Oslo. Hun har publisert faglitteratur og skjønnlitteratur. I 1989 kom Portrett på mørk treplate; Ragnhild Jølsens liv og forfatterskap. Romandebuten var Landskap under vann (1993).

I 2004 kom Små nøkler, hemmelige rom; Eventyrets verden.