Et sted i tiden - Les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

«Noen iblant oss er en brutal og sterk novellesamling som kan være nyttig å lese – men som også kan brukes som utgangspunkt for diskusjon i faglige sammenhenger.» Jan C. Frich, Tidsskrift for norsk legeforening

«Sjukt bra … Bakom det rare og snodige ligg både såre menneskelege kjensler og djupe erkjenningar … Ein får inderleg håpa at denne mannen skriv fleire bøker.» Leif Tore Sædberg, Magasinett

steds. Menneskeflokken vandrer gjennom byer over hele verden uten å ense omgivelsene. Hvem er de? Hva vil de? Hvor kommer de fra? Undringen preger hverdagen og livene til menneskene i denne nye romanen til Anders Lunde. Samtidig dukker gamle og vonde minner opp, og familiens undertrykte historie kommer til overflaten og vender om på alt, nærmest bokstavelig talt. Et sted i tiden skriver seg inn i en form for magisk realisme/fantastisk litteratur, egnet for både unge og voksne. På tross av sine gåtefulle innslag, er gjenkjennelsen aldri langt unna. For dette er først og fremst en historie om mennesker. Om de små og store tingene i livet.

Om Mørkerom (Aschehoug forlag, 2012) «Ubehagelig godt om våre mest skitne hemmeligheter … For de beste av fortellingene, synes jeg, er der mer alminnelige mennesker får livene sine i rekyl. Det er nettopp her styrken i denne boka ligger. Ubehaget det vekker hos leserne gjennom gjenkjennelsen.» Cathrine Krøger, Dagbladet «Mørkerom scorer høyt på uhyggebarometeret, og er tidvis like ubehagelig som en David Lynch-film. Lunde skriver om det tarveligste i oss, uten språklige svulstigheter, han sper på med overraskelser, som sammen med tilbakeholdt info gjør at en må lese videre.» Ellen Sofie Lauritzen, Dagsavisen

ANDERS ET LUNDE Roman

ET STED I TIDEN

«Lunde er kommet for å bli.» Berit Kobro, VG

Vi følger Viljar og familien hans et sted i verden på begynnelsen av 1970-tallet, når et opptog av mennesker brått dukker opp fra ingen-

ANDERS LUNDE

Om Noen iblant oss (Aschehoug forlag, 2009) «Fortellingene merker seg ut i bokhøsten nesten fra første side … Lunde skriver om de dystre og såre temaene med en språklig kontroll og eleganse, og med en sans for overraskelser og tilbakeholdt informasjon, som gjør lesningen til en glede.» Kåre Bulie, Dagbladet

STED I TIDEN

ANDERS LUNDE (f. 1976) er cand.mag. i litteraturvitenskap og bosatt i Skien. Han debuterte med novellesamlingen Noen iblant oss på Aschehoug forlag i 2009. Romanen Mørkerom kom i 2012, og i 2018 utga han romanen Stille nå, som handler om å få et barn utredet for autisme. Han har mottatt Skien kommunes arbeidsstipend for profesjonelle kunstnere og Telemark fylkeskommunes stipend for utvalgte kunstnere. Et sted i tiden er hans fjerde bok.

«Det er sterk og uhyggelig lesning, jeg kom til å tenke på at her har Carl Frode Tiller fått sin første elev ... Lunde har evnen til å skildre troverdige mennesker i absurde og naturstridige situasjoner.» Stein Roll, Adresseavisen 9 788283

Smussomslag_Et sted i tiden_447x210mm_TRYKK.indd 1

303759

17.06.2022 16:28

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 2

16.06.2022 16:50

Et sted i tiden Anders Lunde

2022

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 3

16.06.2022 16:50

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2022 Trykk: Scandbook, Sverige Papir: Munken Print Cream 90 g Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Fotogrunnlag fotomontasje omslag: © Shutterstock Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt ISBN: 978 82 8330 375 9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 4

16.06.2022 16:50

Til Eivind og Tarjei, heltene mine

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 5

16.06.2022 16:50

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 6

16.06.2022 16:50

Ankomst Han står på brygga og fisker krabber. Det er i slutten av august, solen steker fra en skyfri himmel og kaster en smal, avlang skygge mot de brune plankene. På svaberget bak ham ligger søsteren hans og soler seg. Hun har bredt ut det hvite badehåndkleet, flettet håret og smurt inn kroppen med den feite solkremen til moren deres. Den altfor trange bikinien borer seg inn i huden, og de store, runde solbrillene ligner en bille som har landet over neseroten og fortærer øynene hennes. Lillian nynner på en av sangene til The Monkees. Hun pleier å gjøre det når hun vil irritere ham. Synger ekstra høyt på de partiene eller refrengene hun vet at han hater. Han hiver ut snøret, napper i det et par ganger og manøvrerer blåskjellet over sandbunnen. Det tar under et minutt før han får napp. Han huker tak i krabben med håven, haler den forsiktig opp av vannet og dumper den i bøtta. Krabben daler ned mot bunnen, langsomt, som en fallskjerm i det grumsete vannet. Viljar stikker hånden nedi og hjelper den over på beina. Brått hører han en lav, vislende summing fra motsatt side av fjorden. Lyden gjør ham redd der den kryper innunder skallet hans og får dunene til å reise seg på armene. Han legger håven og fiskeharpen fra seg over det våte treverket og kikker opp. Han kan ikke se noe uvanlig. De radmagre trærne svaier lett i vinden. De spisse fjelltoppene er øde 7

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 7

16.06.2022 16:50

og polerte, og de lave hustakene snirkler seg oppover svingene, som klosser i et spill. Han løper bort til Lillian, stanser på det varme svaberget og sparker henne i den ene foten. – Hører du, Lillian? Hun farer opp og røsker av seg solbrillene. – Au! roper hun. – Hva er det du driver med? – Men hører du ikke lyden? spør Viljar og peker. – Den kommer derfra. Fra fjellene. – Ikke vær dum, da. – Jo, sier han. – Den gjør det! – Men det er jo ingenting der! – Nei, men … – Slutt nå, avbryter Lillian. Hun legger seg ned på håndkleet igjen og vipper solbrillene på plass over nesebeinet. – Gå heller og lek med krabbene dine, du, sier hun og sukker tungt, som for å understreke hvor barnslig han er. Han kan fremdeles høre lyden mens de sykler over slettene og inn på skogstien i utkanten av åkrene. Solen brenner mot ansiktet og lårene, og den tykke sommerfletten til Lillian ligger som en hale over ryggen hennes der de renner ned det smale, kuperte tråkket ved lysløypa. I bunnen av Tokkebakken bråbremser hun. Sykkelen sladder et par meter, og en sky av støv og sand stiger opp rundt henne. Hun sier ingenting, står bare urørlig med ett bein på hver side av sykkelrammen. – Lillian! roper Viljar og tråkker alt han kan på pedalene. Han stopper ved siden av henne, setter på støtten og lener seg over styret. – Lillian? Hva er det? 8

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 8

16.06.2022 16:50

Hun stirrer mot broen, som ligger på den andre siden av den lave jordhaugen foran dem. Viljar klemmer rundt håndtakene og kikker i samme retning. En horde av mennesker går over broen, rolig og lydløst, i to rader langs rekkverket. De spaserer i samme tempo, i samme takt, som om de har øvd på dette i årevis. Det ligner et opptog. En gigantisk 17. mai-fest uten flagg, sløyfer og faner. Han drar ikke kjensel på noen av dem. Vanligvis vet Viljar hvem de fleste i byen er. Kan si hvor de bor, hvem de er i familie med og hvor de jobber eller går på skole ved å kaste et kjapt blikk på dem. Men disse menneskene har han aldri sett. Det ser ut som om de kommer fra et land eller en by han ennå ikke har lest om i geografibøkene på skolen. Mennene går i mørke dresser, og kvinnene har lange, ensfargede kjoler. På hodene bærer de sixpencer og hatter, skaut og sjal, mens noen av damene har oppsatt hår med spenner og bøyler som glitrer svakt i det sterke sollyset. Også de få barna som befinner seg der borte er pent kledd. Iført knebukser og hvite skjorter, skjørt og bluser, samt en og annen bunad. Sammen fyller de synsfeltet hans, fra svingen på motsatt side av broen, til fjøset hvor hovedveien deler seg i to og forsvinner bak de høye bjørketrærne. Flere har kommet til for å overvære det. De stimler sammen i skråningen og glaner med store, blanke øyne. – Hva er det som skjer? spør han. – Hold kjeft, hvisker hun og rister på hodet. – Men Lillian, da! Hva er det … – Hold kjeft, sa jeg! Kan du ikke høre! Det er noe fjernt over blikket hennes. Noe unnvikende. Han slenger det ene beinet over sykkelrammen og slipper styret. – Bli! sier hun og hekter ham i skulderen. – Du må ikke … gå dit. Han kikker spørrende på henne. 9

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 9

16.06.2022 16:50

– Du må stå her, gjentar hun. – Greit? – Hvorfor det? – Fordi jeg sier det! – Men hvem er de? Er de farlige? Noen av de fremmøtte hysjer på dem. Viljar smiler og vinker, men de setter opp en irritert mine og snur seg mot opptoget igjen. Rekkene av fremmede fortsetter å strømme over broen. Han tenker at de presses ut av en utømmelig kilde dypt inne i skogen. Noe har åpnet seg – en luke i bakken, en sprekk i fjellet – og nå tyter de ut, én etter én, på jakt etter et sted å være, et sted å fylle verden. Langsomt sprer uroen seg, fra en lav mumling blant de som har kommet for å se, til høye, skjærende rop. De blir brått tvunget tettere sammen, og flere strekker armene i været, hytter med nevene og kaster ting mot opptoget, samtidig som de nærmer seg broen og veien. Viljar mister balansen og faller forover, men klarer å klamre seg til mannen foran mens han speider etter Lillian. Hun er ikke å se. Det er bare kaos rundt ham, støv som pumpes opp fra bakken og pakker ham inn i en stank av jord, svette og parfyme. – Lillan! roper han. – Hvor er du? En pinne sneier det ene øret hans og lander mellom kroppene i opptoget. Noen river ham i t-skjorta, snerrer og sparker, og nok en gang ramler han fremover og slår pannen mot noe hardt og skarpt i folkemengden. Det braker i hodet, og idet han forsøker å ta seg for med den ene armen, blir det mørkt og stille, som i en dyp, ugjennomtrengelig søvn. Viljar våkner i en grøftekant. Det verker i hodet, og t-skjorta er spjæret over magen. Heldigvis har han bare en øm følelse i leggen, ingen sår. Han legger seg over på siden og kikker på ugresset og blomstene. Det virker nytt og friskt. Fargene er sterkere, klarere. 10

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 10

16.06.2022 16:50

En marihøne beveger seg oppover stilken på en prestekrage. Ut fra maurtua bak brenneslene kryper en kolonne av røde skogmaur. Lyden som han hadde hørt på brygga har ikke forsvunnet. Den durer fremdeles i ørene, som et insekt. Han merker straks at han ikke er alene. Bak ham går opptoget, med samme rolige gange som i sted. Han reiser seg raskt og børster av seg jorden og barnålene. Det er noe annerledes ved dem. Noe med ansiktene, måten de beveger seg på. Blålysene fra en politibil og en ambulanse blinker som et defekt nordlys i luften over dem der de har parkert langs veien og på tunet foran gården. En blanding av frykt og nysgjerrighet sildrer gjennom ham. Kanskje de angriper ham? Kaster seg over ham og slår? Lillian står sikkert ved syklene og venter, og foreldrene er hjemme, uten å ane hva som foregår. Han merker at han blir dratt mot opptoget. Noe sier ham at han må snakke med dem, finne ut hvor de kommer fra og hvor de er på vei. Han hoster samtidig som han tar et par skritt frem. – Hei, sier han og fester blikket på en av damene i den nærmeste rekken. Tungen hans er slapp og nummen, og han må konsentrere seg for å få ut ordene. – Hei! gjentar han. – Se på meg, da! Men hun ser ikke på ham. Det rykker ikke i en eneste muskel i ansiktet hennes. Han går nærmere, strekker ut armen. – Du der! brøler en stemme fra motsatt side av veien. – Ingen rører dem! Han skvetter og møter blikket til en politikonstabel. Ansiktet hans er stramt og alvorlig. Barten vibrerer på den tykke overleppen. – Nei, stammer Viljar. – Jeg skulle … – Takk, det holder! avbryter politikonstabelen. – Bare gjør som jeg sier! 11

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 11

16.06.2022 16:50

Viljar snur og går mot broen. Solen skinner svakt gjennom det flyktige skylaget som har spredt seg over himmelen. Skyggen hans kråler etter ham, mens opptoget tråkker mykt og bestemt på den sprukne asfalten. Han gnir seg i øynene og svelger, og samtidig som han føler at alt skal rase sammen inni ham, ser han at det ikke er en eneste skygge bak de fremmede kroppene.

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 12

16.06.2022 16:50

Kyss til Lillian Bremseklossene hviner mot felgen. Det løper kaldt nedover ryggmargen hans, kiler seg fast i korsryggen et sted. Han tenker på plakaten for den nye Dracula-filmen som henger utenfor kinoen, med det bleke ansiktet til Christoffer Lee som sluker ham med blodskutte øyne. Han har hatt mareritt om det siden han så plakaten for noen uker siden. Nesten hver natt drømmer han om den djevelske skapningen som står lent over senga og gaper med stor, grådig kjeft. Han løfter forhjulet og drar sykkelrammen nærmere hoften. Skrittene til Lillian sleper seg over jorden ved siden av ham. De sier ingenting til hverandre, har ikke sagt noe siden han møtte henne i bunnen av Tokkebakken. Viljar kikker opp på trekronene over dem. De virker med ett så langt borte. Av og til bryter en solstråle gjennom bladverket og treffer ham i ansiktet, som om den minner ham på det gode i livet. Hva skjedde da han besvimte? tenker han. Det var jo et voldsomt raseri blant folk da han segnet om, men da han våknet virket alle rolige. De sto bare i veikanten og kikket mot opptoget. Han møter blikket til Lillian. – Hva skjer? hvisker han. – Jeg mener … hva var det som skjedde? – Hva som skjedde? 13

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 13

16.06.2022 16:50

– Ja. – Hvordan skal jeg vite det, Viljar? Jeg vet ikke hva som skjer! Lillian stryker seg over pannen med den ene håndflaten og kniper igjen øynene. Hun ligner på moren når hun gjør det. Hun får de samme foldene under øynene og det samme draget rundt munnen. – Jeg besvimte, sier han. Lillian stanser. En rykning farer over ansiktet hennes, og hun sperrer opp øynene. – Slo du deg? spør hun. – Nei, svarer han og stopper. – Jeg tror ikke det. Jeg hadde litt vondt i hodet, men det går bra. – Du må si ifra hvis du slår deg. Jeg har lovet pappa at … Ja, du må bare si ifra. – Ja da. De går forbi den store furuen omtrent halvveis på stien som blir kalt Kjærlighetstreet, fordi stammen er dekket av små setninger, datoer og initialer. Han har ofte stanset her for å lese hva som står og for å karve inn et navn eller et initial i barken. Han har aldri funnet sitt eget navn på stammen, bare navnene til jentene han blir forelsket i. Lillian er også her et sted. Viljar så det da han gikk forbi treet en av de siste dagene før sommerferien. «KYSS TIL LILLIAN», sto det. «FRA A.» –Er du redd? spør han. – Er du? Lillian ser kjapt på ham. – Litt, kanskje. Det er skummelt at de bare kommer. – Jo da, det er jo det. Men vi kan ikke være redde hver gang det skjer noe nytt. – Nei. – Uansett hvor skremmende det er. Han nikker. Merker at fingertuppene dirrer mot sykkelstyret. 14

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 14

16.06.2022 16:50

– Husker du ikke hva farmor fortalte? spør hun. – Om da tyskerne kom? – Jo. – Hadde hun blitt redd? – Nei. – Nei, hun ble ikke det. I stedet for å se på eller rømme, gjorde hun noe. Akkurat som vi gjorde. Og det må vi huske på, Viljar. Om det kommer en ny … Hun avbryter seg selv. – Hysj! sier hun og plasserer pekefingeren over leppene. – Noen kommer! Det knaser lett fra de tørre vekstene. En sommerfugl letter fra bakken og flyr over hodene deres. – Nei, sier Lillian etter en liten stund. – Det var sikkert falsk alarm. Jeg blir bare … Ja, jeg blir redd, Viljar. Jeg blir faktisk veldig redd. Hun slipper tak i styret og lar sykkelen falle ned i lyngen. – De er ikke som oss. Du så vel det? Viljar svarer ikke. – Det var så rart. Jeg ble sint da jeg kom i nærheten av dem. Jeg prøvde å slå så hardt jeg kunne, men armene mine stoppet opp. Jeg hadde ikke krefter til å slå eller stanse dem. Ingen hadde det. Vi måtte bare la dem gå. Hun dumper ned på en stubbe, hviler hodet i hendene og snufser. – Men det er ikke det verste, sier hun. – Det verste er at jeg glemte det viktigste. Og vet du hva dét er? – Nei, svarer han. – Det er deg. Jeg glemte deg, Viljar. Hun napper en blåklokke opp av jorden, plukker blomsten av stilken og kaster den fra seg. – Du var jo borte, sier hun, – og så tenkte jeg ikke på det. 15

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 15

16.06.2022 16:50

Ikke før lenge etterpå. Jeg ropte på deg. Jeg løp rundt og spurte om noen hadde sett deg. Men ingen kunne svare. Det var bare opptoget som sto i hodet på dem. Til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg ble stående og glane mot det, jeg også. Han tar et steg nærmere henne. – Jeg hørte deg ikke, sier han. – Nei. – Men jeg er her nå. – Ja, sier hun. – Du er her nå, Viljar.

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 16

16.06.2022 16:50

Ting som er usynlige – Herregud! roper moren. – Hvor har dere vært? Hun smeller telefonkatalogen i veggen og løper mot dem. – Jeg har ringt til alle dere kjenner! Og pappa er ute og leter ennå! Er dere klar over hvor mye klokka er?! – Unnskyld, sier Lillian og kipper av seg sandalene. – Vi skulle komme. Vi var på vei hjem, men så … – Men hva, Lillian?! – Har du ikke hørt det? spør Viljar. – De har kommet! Vi så dem! Vi syklet hjemover, og da så vi dem! Moren slipper telefonkatalogen ned på kommoden og setter seg på huk foran ham. Hun legger den ene hånden over magen hans, hvor t-skjorta er spjæret. – Men Viljar, sier hun. – Hva i all verden er det som har skjedd? – Jeg skled. – Gikk det bra? Du har vel ikke slått deg? – Det gikk bra, mamma. Moren løfter begge hendene og klemmer svakt rundt skulderbladene hans. – Du sa at dere så noen, sier hun. – Hvem var det dere så? – De som går gjennom byen, svarer han. – Menneskene. – Hva slags mennesker? – Han kan ikke vite det, sier Lillian. – Du må se det selv. 17

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 17

16.06.2022 16:50

Moren reiser seg brått. – Nå slutter dere! sier hun strengt. – Nå forteller dere hvor dere har vært! – Men det er sant, sier Viljar. – Nei! Jeg vil ikke høre mer! – Jo, det er sant! sier Lillian. – Det er mennesker overalt! De bare kommer. Og de stanser ikke. De går … – Stopp! avbryter moren og klapper i hendene. – Jeg har hørt nok! Gå på rommene deres! Lillian tramper forbi henne, løper ut i stua og røsker tak i døren inn til rommet sitt. – Åh! hyler hun. – Du er så dum! – Lillian! roper moren. – Sånt sier du ikke! – Men du er det! Du er dum! Dum! Dum! Hun slenger igjen døren, mens moren mumler for seg selv og tupper borti kubbestolen med foten. Gjennom det lille vinduet i døren ser Viljar faren komme løpende over oppkjørselen med begge armene strukket ut til siden. Han myser mot trammen, tripper bortover, som Chaplin i en av de gamle stumfilmene. Viljar holder seg for munnen for å ikke bryte ut i latter. Faren spretter opp trinnet, rykker opp døren og flakser inn i gangen. – Line! galer han. – Line! Det er fantastisk! Det er helt utrolig! Det siste ordet forsvinner ned i ganen hans der han strener forbi Viljar, griper moren rundt livet og bærer henne ut i stua. – Men Helge, sier moren. – Hva går det av deg? – Alt, kjære, svarer han. – Absolutt alt! – Men ser du ikke at Viljar … – Viljar, ja! avbryter faren. – Hvor er nå den gutten? Han må se det, han også! Han dasker moren lett over baken og roterer raskt mot Viljar med begge føttene plantet i gulvet. 18

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 18

16.06.2022 16:50

– Kom hit, gutt, sier han. – Denne dagen skal du huske så lenge du lever! Viljar henger sykkelnøkkelen på knaggen og går bort til dem. – Og hvor er Lillian? spør faren og rusker ham i håret. – Hvor er dronningen? – Hun er på rommet sitt, svarer moren. – På rommet sitt? – Ja. De kom jo ikke hjem. Vi var redde for at de … – Tull! avbryter faren og kakker den ene hælen mot gulvplanken. – Ingen skal sitte på rommet sitt på en sånn dag! Han haster over stuegulvet og bort til døren til rommet til Lillian. Med knyttet neve hamrer han løs på den store plakaten av Cliff Richard. Det går en liten stund før døren glir opp. Bak dørstokken står Lillian med armene i siden og glaner på faren. – Ingen tid å miste, sier han og griper den ene hånden hennes. – Bort til TV-en, alle sammen! – Slutt, stønner Lillian og prøver å rive seg løs. Men han hører ikke på henne. Han drar henne bort til sofakroken, setter henne ned og trykker inn knappen på TV-apparatet. Det gnistrer svakt i skjermen. Bildet av nyhetsankeret kommer til syne på den støvete flaten, samtidig som faren dumper ned på plassen nærmest Lillian. – … og på mange steder rår det panikk blant befolkningen, sier nyhetsankeret. – Som vi nettopp hørte har politiet, forsvaret og helse- og brannvesenet satt inn alle ressurser for å forhindre opprør eller eventuelle angrep fra og på disse menneskene. Statsapparatet er i full beredskap, og etter hva NRK har fått opplyst, har statsministeren løpende kontakt med ledere fra flere europeiske land. Samtlige byer, bygder og tettsteder i Norge skal være trygge. Ingen dødsfall eller alvorlige beskadigelser er rapportert, 19

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 19

16.06.2022 16:50

kun mindre personskader. Moren står som paralysert ved siden av Viljar. Hun måper mens hun folder hendene stramt over magen. Viljar går rundt henne og setter seg på gulvet foran det ene bordbeinet. Parketten er kald og ru mot de nakne fotsålene hans. – De er omtrent overalt nå, fortsetter nyhetsankeret. – I storbyer som New York, Kairo og Beijing har trafikken og mye av næringen så godt som stoppet opp, og det hersker en grenseløs forvirring, frustrasjon og tilløp til opptøyer på hovedveier og offentlige torg, i boligstrøk og handelsgater. NRK har vært i kontakt med ambassadeansatte og ferierende nordmenn i utlandet, men de gir uttrykk for at de mangler oversikt over situasjonen og kan bare rapportere om det de faktisk ser og hører av vitneutsagn og rykter. Mye skjer på kort tid, og ingen vet hvorfor. Men det er viktig å understreke at dette opptoget på ingen måte har tilkjennegitt fiendtlige holdninger. Av denne grunn har statsministeren og hans regjering sendt ut følgende pressemelding … Nyhetsankeret renser stemmen mens han holder et ark i begge hender, rynker brynene og leser: – «Ingen i vårt kjære moderland må hindre disse menneskene eller skade dem. Vi gjør oppmerksom på at Norges lover også er lovgivende instans for kriminelle handlinger utført på dem. Per nå vet vi ingenting om hva de ønsker eller hvorfor de er her. Derfor må vi opptre med respekt og forsiktighet. Det er slik vi er skapt. Det er demokratiets og den frie verdens fremgangsmåte. Samfunnet og hverdagen skal gå som normalt. Omstendighetene tatt i betraktning må vi – som borgere og likemenn – vike minst mulig fra normalen. Det vil si at ingen er fritatt fra sitt ansvar i forbindelse med arbeid, skole eller andre samfunnsplikter. Alle må delta og fortsette sitt virke. Om noen skofter, eller uteblir av andre ugyldige årsaker, vil sanksjoner bli iverksatt overfor både arbeidsgiver og arbeidstaker.» 20

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 20

16.06.2022 16:50

Viljar vil ikke høre mer. Det er en drøm, tenker han. I morgen skal han våkne når vekkerklokka ringer og dra på skolen. Og etter skolen skal han sykle til brygga og fiske krabber og bade, kanskje stikke innom biblioteket for å låne en bok. Han lukker øynene, og straks begynner opptoget å gli langsomt forbi. Klare, magre ansikter som studerer ham, slipper ham ikke av syne før de forsvinner inn i den mørke bakgrunnen. Viljar prøver å rive seg løs, men øyelokkene henger igjen og ansiktene jager fortere forbi, styrter mot ham, som et samlebånd som har hengt seg opp. – Gå vekk! vræler han. – Nei! Nei! Bort med dere! Noen legger hendene på skuldrene hans og rister i ham. Han faller bakover og slår bakhodet mot parketten. – Viljar, sier moren og stryker ham over kinnet. – Det går bra, gutten min. Det er ikke noe å være redd for. Han åpner øynene, karer seg opp og slår armene rundt henne. – Jeg skjønner at det er skremmende, sier hun. – Men de gjør ingenting. Det synger i hodet, knaser. De blir sittende og lytte til stemmene på TV-en, uten egentlig å lytte til dem. Av og til vrir Lillian på seg i sofaen, himler med øynene og snur seg demonstrativt bort hvis moren ser på henne. – Dronning, sier faren og legger hånden på kneet hennes. Hun skyver den vekk og flytter seg et hakk til siden. – Nei vel, sier faren. – Men da skal jeg fortelle deg noe. Han tar opp en liten linduk fra lommen, børster den varsomt med fingerspissene og legger den på bordet. – Ser du denne? spør han. – Selvfølgelig, svarer Lillian. – Vet du hvem jeg fikk den av? – Nei. – Jeg fikk den av moren min. Din farmor. Lillian gløtter bort på linduken, tilsynelatende uinteressert. 21

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 21

16.06.2022 16:50

Den er hvit og firkantet, på størrelse med en femtilapp. Stoffet ser lett og mykt ut, og langs kantene er maskene revet opp og lager et frynsete mønster som ramme. – Denne har jeg hatt i nesten femti år uten å vite det, sier han og tapper pekefingeren mot linduken. Lillian blåser luggen vekk fra øynene og fnyser. – Hvordan det er mulig, spør du? sier han og blunker til henne. – Jo, det skal jeg fortelle deg. Fra den dagen jeg ble født, sydde mamma denne linduken inn i det klesplagget jeg brukte mest. Det var alt fra regntøy og ullgensere til olabukser og jakker. Hun røpet det aldri. Og jeg aner ikke hvorfor hun valgte akkurat meg, og ikke Jonas. Eller oss begge, for den saks skyld. Det er dét som ville ha vært naturlig. Men å være naturlig var aldri mammas sterkeste side. Hun gjorde som hun gjorde. Akkurat som deg. Faren gløtter bort på Viljar. – Kan du gjette hvordan hun avslørte det? spør han. Ingen svarer. – Hun skrev et brev. Det var et vedlegg til arveoppgjøret, hvor hun ga uttrykkelige instrukser om at det ikke måtte åpnes før hun var død. Kan du tenke deg? Så mye bryderi for en så liten ting. I brevet sto det at hun hadde delt en hemmelighet med meg, og at det usynlige var like avgjørende som det synlige. Faren hanker inn linduken, løfter den opp til ansiktet og lukter på den. Brått våkner Lillian. Hun retter seg opp i sofaen og kikker på ham. – Men hvorfor? spør hun. – Det kan du si, hvisker faren. – Hvorfor? – Hun skrev det ikke i brevet? – Nei, hun gjorde ikke det. Hun skrev bare hva hun hadde gjort. Hvilke plagg hun hadde sydd den inn i. – Så rart. 22

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 22

16.06.2022 16:50

– Ja, ikke sant? Det er rart. Og det er dét som gjør det så spennende. Han legger linduken tilbake i lommen og strener bort til TVen, som han skrur av med et bestemt trykk på den svarte knappen. – Nei, sier han og snur seg mot dem. – Er dere klare? – Klare? spør moren. – Til hva? – Til å gå, vel! Dere har vel ikke tenkt å sitte her resten av kvelden? – Men … – Ikke men, Line. Men ja! Ja, vi skal ut og se på dem. Ja, ungene også. Og så … Ja, vi får se hva som skjer. De tar snarveien over utmarken, forbi kirken og det gamle bedehuset og bort til Storgaten. Det er fremdeles mange mennesker ute. Selv om klokka nærmer seg ni om kvelden, har både småbarnsfamilier, ungdom og eldre samlet seg i flokker langs gatene. Faren er som trollbundet der han guider dem gjennom folkemengden. Han hilser på kjente, finter ut de som står i veien og skaffer dem en plass i lyskrysset i enden av Rådhusplassen. De blir stående til langt utpå natta. Himmelen er svart og uendelig over dem, og lysene fra lyktestolpene kaster en svak glorie over hodene i opptoget. Faren er opplagt og ivrig. Han peker og kommer med hyppige bemerkninger om utseendet, tempoet og luktene til de som går forbi. Merkelig nok er det ingen som poengterer at de ikke har skygger. Viljar forsøker å påpeke det, men faren svarer bare at det er fordi de beveger seg i en retning som gjør det unaturlig å kaste skygge mot bakken. På hjemveien stopper de på gårdstunet. De står urørlige alle fire og kikker mot byen. Det er ikke en lyd å høre. Ikke en bevegelse å se. Det er kun skimmeret fra gatelyktene. Noen stjerner over fjelltoppene langt borte.

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 23

16.06.2022 16:50

Hente ham hjem Lillian kommer inn på rommet hans idet han legger seg under dyna. Hun setter seg på sengekanten, puster tungt ut gjennom nesa og smiler til ham. – Tenker du på dem? spør hun. – Ja, svarer han. – Det skjønner jeg. Jeg tror alle tenker på dem i natt. Hun legger hånden foran munnen og presser pekefingeren mot nesetippen. – Sånt skjer jo ikke i virkeligheten, sier hun. – Hadde det bare skjedd her … Men det skjer over hele verden! Akkurat nå går de i Kina, Afrika og Amerika. – Ja, sier han. – De gjør det. – Vet du hva jeg tror? Jeg tror at de kommer fra en annen tid. Så du ikke hva de hadde på seg? Ingen går kledd slik i dag! Han nikker, stirrer opp i taket. – De har levd før, sier Lillian. – For lenge siden. Og så har de kommet tilbake. Han grøsser. – Men slapp av. De kommer ikke etter oss. Hun senker armen og kiler ham lett over håndleddet med fingertuppen. Varm og rolig smyger den seg oppover armen, tegner noe på ham. 24

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 24

16.06.2022 16:50

– Han snakker aldri om det, sier hun. – Hvem? – Pappa. Han er jo … glad hele tiden. – Ja, sier Viljar og kryper tettere inntil henne. – Noen ganger er det som om det aldri har hendt. Lillian trekker den ene foten under seg og sukker. – Hun ville blitt 23, hvisker hun. – I september. – Ja. – Jeg lurer på hvordan hun var. – Jeg også. – Jeg lurer på hvordan hun hadde sett ut. Lillian stanser håndbevegelsen og ser på ham. – Men … , sier hun. – Det er ikke sikkert vi hadde levd hvis hun … – Lillian, da! avbryter han og slår henne lett over albuen. – Ikke snakk sånn! Jeg liker det ikke! – Jeg vet det, Viljar. Jeg klarer bare ikke å la være. Hun dytter fletten ned fra skulderen og kremter. – Kan du gjøre meg en tjeneste? spør hun. – Jeg har tenkt masse på det, og jeg har lyst til å si det til ham. – Si hva da? – At han … Ja, han trenger ikke å gjøre seg til. – Men … – Vent, Viljar. Jeg er ikke ferdig. Du må love meg at du aldri forteller det til noen. Kan du det? – Ja. – For det er ikke lov å si det. Det er ikke lov å tenke det engang. – Nei. – Han er jo bare snill. Hadde han vært slem, så … Men det er han ikke. Han rister på hodet. Legger armene rundt livet hennes og knuger hardt. 25

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 25

16.06.2022 16:50

– Så hvordan sier du det til en som bare er snill og glad? – Jeg vet ikke. – På utsiden, i alle fall. – Utsiden? – Ja. Men inni ham … Ja, der er det noe annet. – Hva da? – Det aner jeg ikke. Men det er dét jeg har lyst til å finne ut. Hun stryker ham forsiktig over ryggen mens hun puster ned i nakken hans. Han kniper igjen øynene og kjenner at det strømmer fra hodebunnen og ned til tærne. Som en vind, tenker han. Noe hun sender inn i ham med de sløve neglestumpene sine.

Innmat_Et sted i tiden_130x205mm_TRYKK.indd 26

16.06.2022 16:50

Vil du lese resten? «Et sted i tiden» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

ANDERS ET LUNDE Roman

ET STED I TIDEN

«Lunde er kommet for å bli.» Berit Kobro, VG

Vi følger Viljar og familien hans et sted i verden på begynnelsen av 1970-tallet, når et opptog av mennesker brått dukker opp fra ingen-

ANDERS LUNDE

STED I TIDEN

Smussomslag_Et sted i tiden_447x210mm_TRYKK.indd 1

303759

17.06.2022 16:28