Eventyr suger, start by Forlagshuset i Vestfold as

Eventyr suger av Simen Meisdal

© LYST Forlag 2016 / Forlagshuset i Vestfold as Trykk: ScandBook AB, Sverige Papir: 80 gram Holmen Book Cream 1,8 Satt med: Adobe Garamond Pro 11/19 Omslag: Digit-Asia AS Satt av: jummel designstudio ISBN: 978 82 93349 29 7 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

UNGDOM

2016

1 I en nær fremtid. Eller noe sånt. Max hevet pumpehagla og skøyt trollmannen i ansiktet. Den gamle mannen med hvitt skjegg og tryllestokk falt i bakken, og gresset rundt hodet ble farget rødt av hjernemasse og blod. Max skøyt trollmannen i ansiktet én gang til. Trollmannshodet eksploderte i tusen biter. Max fnøs. Han var en høy mann med mørke skjeggstubber. Det sorte håret nådde ham til skuldrene, og på hodet hadde han en sort hatt med et mørkerødt bånd. Rundt halsen hadde han et halskjede med en rund, rød stein. Resten av kroppen var dekket av en sort frakk, sorte bukser og sorte støvler. Max sukket. Han snudde seg og så bort på den blonde unggutten, som sto et par meter unna og tviholdt på et sverd. Hele gutten ristet, og øynene var våte. – La meg gjette, gryntet Max og spyttet i bakken. – Du er fjorten år gammel, foreldreløs og blir mobbet på skolen. Plutselig ramler du inn i en magisk verden og blir fortalt at en trollmann skal trene deg opp til kamp mot en ond hersker, og så skal du redde dagen?

Gutten tok et skritt bakover med sverdet i hendene. – Jeg skal gi deg et valg, sa Max og dro på skuldrene. – Du kan overgi deg eller slåss. Du kan ikke redde verden uansett. Gutten hevet sverdet og løp mot Max.

2 – Hei, sa jeg og tok mobiltelefonen opp mot øret. – Hva skjer? – Ikke så mye, svarte pappa. – Når kommer du hjem, Simon? – Vet ikke, sa jeg. – Jeg skal på jobbintervju. Hvordan gikk kjemoterapien? Hvordan er hjertet? – Det gikk fint, hostet pappa. – Når kommer du hjem? – Kanskje om en time? prøvde jeg. – Den er grei, sa pappa. – Hva vil du ha til middag? – Jeg kjøper noe på hjemveien, sa jeg. – Ikke stress med det. – Jo da, insisterte pappa. – Jeg lager middag. Hva vil du ha? – Noe lettvint? foreslo jeg. – Pølser og potetstappe? – Pølser og potetstappe skal bli, sa pappa. – Vi sees, Simon. Pass på deg selv. – Ja da, svarte jeg. – Vi sees. Jeg stappet mobiltelefonen i bukselomma og skulle til å gå da den ringte på nytt. – Hallo? sa jeg. – Halla, Simon! ropte Kristoffer. – Hører du skal søke jobb som vaskedame, hva skjer? – Noen må jo betale for pappas behandling, sukket jeg. – Er ikke sånn kreftbehandling gratis i dette landet da? spurte Kristoffer.

– Nei, det var for tjue år siden, sa jeg og krysset beina. – Men jeg må gå, vi sees. – Men jeg tenkte vi skulle dra på byen i kveld? sa Kristoffer. – Har jo ikke sett deg på en stund? Jeg har permisjon! – Orker ikke, forklarte jeg. – Kom igjen da? – Sorry, sa jeg. – Er seint ute. Snakkes. Jeg stappet mobilen i lomma på nytt og småjogget bortover grusveien. Den var full av hull og små sølepytter. Regnet pøste ned fra den mørkegrå himmelen, og joggeskoene mine ble klissvåte og fulle av gjørme. Jeg hostet. Selv om luften her ute var mindre forurenset enn inne i byen, var det fortsatt tungt å puste. Men det var ikke langt igjen. Grusveien strakte seg hundre meter fremfor meg i en slak oppoverbakke med krokete, slitne trær på begge sider. I enden av veien sto et skråstilt, grått trehus. Jeg skjøv brillene inn på nesen og dro panneluggen ut av øynene. Så strammet jeg inn hetten på den gule regnjakken. Det gamle huset var noe av det styggeste jeg hadde sett på lenge. Flere av vinduene i første etasje hadde ikke glassruter, og trappen foran inngangsdøren manglet flere trinn. Mose vokste ut mellom husveggene, og deler av takrennene hadde ramlet ned på bakken. Personen som bodde her, trengte strengt tatt rivehjelp istedenfor vaskehjelp. – Hallo? ropte jeg da jeg sto foran den falleferdige trappen,

usikker på om den ville holde meg. Jeg sjekket mobilen og fant ut at det var ti minutter siden jeg skulle ha vært her. Dårlige greier. Jeg knyttet nevene, gikk forsiktig opp trappen og banket på inngangsdøren. Ingen kom for å åpne. Jeg tok tak i dørhåndtaket. Store flak av gammel rust smuldret opp inni håndflaten. Døren var låst. Seriøst? Det var sikkert ingen her. Noen hadde nok lurt meg og sendt et virus i form av en epost med et falskt jobbtilbud. Hvem i all verden sendte ut ekte jobbtilbud på mail? Jeg snudde meg for å gå, men frøs fast til underlaget. En hund like diger som en løve sto nede på grusveien. Den knurret høyt. I kjeften satt sylskarpe tenner tett i tett, og sikkel rant mot bakken. De svarte hårene på ryggen reiste seg rett til værs. Dyret så på meg. Øynene lyste gult. Langsomt vridde jeg hodet mot venstre og så mot et av de glassløse vinduene på huset. Jeg kunne greie det. Hundeøynene var festet på halsen min. Jeg tok et lite steg til venstre. Hunden bøyde seg fremover. Foten min rikket seg én centimeter til. Og hunden bykset fremover med et skjærende glefs.

Jeg løp. Hoppet. Kastet meg inn gjennom vinduet og landet i mørket. Flisene på det skarpe tregulvet presset seg inn i armene mine. Brystet traff plankene med et brak. Jeg kvalte et smerteskrik og rullet over på ryggen med øynene festet på vinduet. Ørene banket. Men så ble det helt stille. ... Jeg hadde greid det! Jeg hadde løpt fra udyret! Var det mulig? Men med et brøl raste hunden inn gjennom vinduet med utstrakte klør og åpen kjeft. Jeg spratt opp og løp innover i mørket. De høye bjeffene bak meg stakk i ørene som glovarme skrujern. Jeg spurtet fremover, men slo foten i noe på gulvet og falt inn en åpen dør, alt ble hvitt og jeg landet i gresset. Gresset? Jeg blunket hardt og spyttet grønt gress ut av munnen. Blunket igjen og flyttet blikket. Hæ? Jeg lå på ei gresslette. Den måtte være på størrelse med tusen fotballbaner, og det var den grønneste sletta jeg hadde sett i hele mitt liv. Himmelen over meg var knallblå med en strålende sol. Litt vaklende kom jeg meg opp på beina og tok meg til den bankende pannen. Jeg måtte ha slått hodet. Noe så sykt også. For plutselig dukket det opp en ørn på den lyse himmelen. Den

var hundre ganger større enn en vanlig ørn. Kanskje tusen. Og den stupte nedover. Mot meg. – Lukk opp døren! ropte en dyp stemme. En mann med hatt og sorte klær kom løpende bortover gressletta med en brun sekk over skulderen. Han var vel femti meter unna meg. Dør? Jeg snudde meg. Rett bak meg sto en hvit tredør. Midt på den store gressletta. Ikke noe annet, som et par vegger eller noe. Bare en enslig dør i en karm. – Lukk opp døren, ditt nek! brølte mannen. Et høyt ørneskrik fylte luften, og jeg så opp på fuglen, som raste mot meg. Jeg åpnet døren og så mannen løpe forbi meg med sekken over skulderen. Han lukket døren bak seg. – Hei! skreik jeg. – Slipp meg inn! Ikke noe svar. Jeg så opp på ørnen. Nebbet var stort som en bil. Klørne kom til å spidde meg, og nebbet ville dele meg i to. – Åpne! hylte jeg og hamret på døren med nevene. Den ble åpnet. Og ut steg den sortkledde mannen med en bazooka i hendene. Han hevet våpenet over skulderen, siktet og trykket på avtrekkeren. En rakett på størrelse med en gitar kom ut av løpet. Den smalt inn i ørnen, som eksploderte i hundrevis av røde kjøttbiter. Fjær, blodklumper og bein deiste ned i bakken foran oss, og

blodet sprutet over meg. Øynene sved, og jeg falt bakover. – Hva faen? ropte jeg og kom meg fort opp på knærne. – Jeg lukker portalen om ti sekunder, sa mannen med de mørke klærne. Han snudde seg og forsvant inn gjennom døren. Jeg spyttet blod, som ikke var mitt, vaklet inn døren og falt ned på et gulv. – Æææææææh, stønnet jeg. – Hei! sa en stemme. Jeg hevet hodet. Og alt ble svart.

3 Hodet dunket som om hjernen forsøkte å presse seg ut av skallen. Vent nå litt? – Slo du meg i hodet? ropte jeg. Alt var fortsatt svart. Så hørte jeg et klikk, det summet litt i taket, og en lyspære ble slått på. Jeg prøvde å bevege armene. Det gikk ikke. Kroppen var bundet fast til en stol. Rommet jeg satt i hadde grå vegger og minnet om innsiden på en bunker. Det var helt tomt. – Han har ikke manerer, sa en mørk stemme jeg dro kjensel på. Den tilhørte mannen som hadde kommet løpende over gressletta med den brune sekken over skulderen. Han var bak meg et sted. – Vel, sa en annen stemme. – Når begynte du å bry deg om manerer? Denne andre stemmen var vislende og lys, som en slange som hadde lært seg å snakke. Så tok noen tak i skulderen min, og stolen jeg satt på ble snudd rundt.

Foran meg sto mannen jeg hadde støtt på utenfor døren. Han var høy med sort hår ned til skuldrene, mørke skjeggstubber og harde øyne. På hodet hadde han en sort hatt med et slags mørkerødt bånd som gikk helt rundt. Han måtte være førti år eller noe sånt. Rundt halsen hadde han et kjede med en rød stein på størrelse med en flaskekork. – Ikke rør meg! ropte jeg. – Hva er det du driver med? Mannen slapp skulderen min og fnøs. Leppene bøyde seg nedover i en liten grimase. Han så på meg med rynkede øyenbryn, som om jeg var en stor snegle. – Velkommen, Sssimon, sa den vislende stemmen. Den kom fra en annen mann, som sto borte i hjørnet av rommet. Et iskaldt gys bredte seg i brystet mitt. Denne mannen var syltynn, nesten som en bambusstokk. Han var kledd i en sort dress med skjorte og blodrødt slips. Ansiktet var nesten sylinderformet, kinnbeinene var sykt tydelige. Håret var tynt og sort som natten. Han var hvert fall i femtiårene, kanskje tidlig seksti. Han smilte med gule tenner, og hendene var foldet sammen over magen. – Sssimon, smilte den tynne mannen. – Det er godt å se deg. Han rettet på slipset sitt. Tennene mine klapret. Jeg måtte ut herfra. Nå. – Du er på et trygt sted. Slangestemmen ålte seg inn i ørene mine og strammet rundt hjernen.

Det stakk. Jeg prøvde å dra til meg hendene, men greide ikke å rikke meg i stolen. – Slipp ham løs, sa den tynne mannen og så mot mannen med hatten, som trakk fram en kniv på størrelse med underarmen min. Å faen. Jeg beit sammen tennene og holdt pusten mens han la knivbladet mot håndleddene mine. Tauet ble kuttet med en kjapp bevegelse. – Dette er Max, fortalte den tynne mannen fra hjørnet sitt. – Og jeg er August. Du er her fordi jeg fikk vite at du søker jobb. Han tok et steg nærmere. Jeg ble enda kaldere, kjente kulden som om jeg satt rett ved en åpen fryser. – Og jeg vet at faren din har kreft, og at behandlingen koster mer enn dere har råd til, vislet August. – Så, jeg ønsker å hjelpe deg, ved å la deg arbeide for meg. Dette var sykt. – Hv-hvorfor? hutret jeg. – Ja? sa August og smilte tynt. – Hvorfor kunne dere ikke bare ringe meg da? spurte jeg med klaprende tenner. – Hva er dette her? – Vel, sa August og tok en perm ut av en koffert som sto på gulvet. Plutselig hadde han også en kulepenn i hånden. – Bare signer her, sa August og gikk mot meg. Han hadde blankpolerte sko, som laget klappelyder mot underlaget. Nå sto han rett foran meg. Jeg frøs plutselig ikke lenger.

– Signer. – Nei, takk, sa jeg. – Det er greit, smilte August. Nå kunne jeg se fargen på øynene hans. De var blå. – Du kan tenke på det? foreslo August. – Men kun i tolv timer fra du våkner. – Hva mener du? sa jeg. Og kjente et hardt slag mot bakhodet før alt ble svart en gang til.

4 – Simon? Jeg åpnet øynene. Og så inn i pappas ansikt. – Føler du deg bedre? spurte han. Pappa var i sekstiårene. Han pleide å ha grått hår, men nå var han helt skallet. Han pleide også å være litt rund, men de siste månedene hadde kiloene rast av ham. Pappa så på meg. Han hadde slike vennlige rynker i ansiktet og øyne som smilte. Han hadde på seg lyse klær og et blått forkle. – Maten er klar, fortalte pappa. – Hvis du er klar. – Hva skjedde? spurte jeg. Jeg lå i sengen på rommet mitt. Bakhodet verket. – Hva er klokken? – Ganske mye, humret pappa. – Du har sovet lenge. Du kom hjem og luktet sprit. Var du en tur ute med Kristoffer og gutta? Jeg klødde meg i hodet. Pappa lo litt og reiste seg fra sengekanten. – Kom ut når du er klar, sa han. – Gi meg ti sekunder! gjespet jeg.

– Den er grei, sa pappa og blunket lurt. – Forresten, sa jeg og rettet meg opp. – Hvordan er hjertet? Noen brystsmerter? I tillegg til at pappa var alvorlig kreftsyk, hadde han også hjerteproblemer, som han hadde slitt med hele livet. – Nei, forsikret pappa. – Det går fint. Han gikk ut med bøyd rygg. Jeg klødde meg under øyet. Steinveggene på rommet mitt var hvite. De var nakne og triste. Det eneste som var igjen på dem, var et par plakater fra to steingamle filmer. Én fra Ringenes Herre: To tårn og en annen fra James Bond-filmen Die Another Day. Og så hadde jeg et speil på veggen. Jeg så på meg selv; en sliten fyr med briller, lilla poser under øynene og halvlangt hår. Jeg var ikke særlig muskuløs, tynn eller feit og så på kroppen min som middels stor. På rommet hadde jeg også et klesskap, skrivepult, stol og seng, men nesten alt det andre hadde vi solgt for å få råd til pappas behandling. Jeg hadde blant annet solgt alle bøkene mine, fotoapparatet og tv-spillene, samt nesten alle klærne jeg eide. Resten av leiligheten var like trist. Den hadde to soverom, bad og stue delt med et lite kjøkken. De andre 999 leilighetene i gigantblokken vår var identiske. Jeg strøyk meg på armen. Hva hadde skjedd med meg? Jeg var fullt påkledd, så jeg sto rett opp fra sengen. Klærne hadde ikke blod på seg. Kanskje jeg bare hadde vært ute med Kristoffer? Hadde jeg vært så full at jeg hadde innbilt meg alt sammen?

Så kjente jeg lukten av taco. Jeg gikk raskt ut på kjøkkenet. Kjøkkenbordet var dekket med brus, kjøttdeig, agurk, tomat, mais, ost, salat, lefser og tacosaus. Pappa satt ved bordet og smilte fra øre til øre. – Pappa, sa jeg. – Dette koster jo … – Simon, sa pappa og reiste seg fra stolen sin. – Ja? svarte jeg. – Den er nesten borte, sa pappa. – Hva da? spurte jeg. – Svulsten. Pappa rullet leppene inn i munnen, og jeg kunne se øynene fylle seg med tårer. – Den er nesten borte, sa han og smilte. Jeg løp bort til pappa. Og klemte ham. Hardt. – Vi trenger nesten ikke mer penger nå, hvisket pappa. – Det går bra. Jeg klemte pappa enda hardere. Han skulle ikke dø fra meg. Han skulle være her. Jeg snufset og smilte. Vi satte oss ned ved siden av hverandre ved middagsbordet mens tv-en sto på borte på kjøkkenbenken. Jeg beit innpå ei saftig tacolefse og skylte det ned med et glass kald brus. Så sykt godt. Pappa skrudde opp lyden på tv-apparatet. – Krigen raser fortsatt i sør, opplyste en stemme mens det ble

vist bilder av en tanks som skøyt mot en fiende ute av bildet. Soldater fyrte av fra et maskingevær bak noen sandsekker, og en stor bygning ble sprengt i fillebiter. Vi fikk se fire døde kropper på en fortauskant. – Stopper det aldri? sa jeg. – Vi får krysse fingrene for at ingen bruker atomvåpen, sa pappa. – Ja. – Er ikke Kristoffer i krigen? spurte pappa. – Eller var han hjemme siden dere var ute i går? – Han har vel perm, svarte jeg. – Så, smilte pappa. – Var det noen fine damer på byen? – Hm? – Var du ikke ute med Kristoffer da? blunket pappa. – Siden han har perm? – Vet du hva? sa jeg. – Jeg er ikke sikker. – Såpass! lo pappa. – Ja ja, slik kan det gå når man drikker mye! Til slutt husker man ingenting! – Ja, sa jeg og smilte litt. – Antar det. – Jeg savner virkelig den tiden, sukket pappa. – Spesielt før jeg traff moren din, misforstå meg rett, men vi gutta hadde sabla mye moro. – Var det ikke noe moro når du traff mamma? spurte jeg. – Å jo! konstaterte pappa. – Moren din var den beste. Det var hun. – Men så kom jeg og ødela alt, sa jeg og smilte. – Å, nei du, sa pappa og tørket seg om munnen med en serviett. – Det var da det ble fantastisk. Bleieskift og babybæsj, herlige greier! Pappa lo høyt.

Jeg smilte bredt. – Takk for mat, nikket jeg og tok siste bit av lefsa. – Vær så god! lyste pappa. Vi tok oppvasken sammen, og pappa gikk og la seg. Jeg logget meg på nettet på mobilen og sendte en melding til Kristoffer: Var vi ute i går? Det kom ikke noe svar den første timen, så jeg surfet litt på nettet, men fant ikke mye interessant. Det var ikke lett å finne glede i noe. At pappa var bedre, var det eneste som hadde fått meg i godt humør på lenge. Ofte var alt bare en grå smørje. Ingen jobb. En forurenset og krigsherjet verden som kom til å gå i dass. Nå måtte pappa bli bra. Kanskje jeg kunne studere etter hvert hvis verdensproblemene plutselig skulle løse seg? Kunne jeg bli journalist? Da var det viktig å stille spørsmål, og det gjorde jeg jo ofte? Jeg la meg i sengen. Og sovnet momentant.

5 Jeg våknet av noen som skreik. Pappa. Jeg løp inn på soverommet hans. Han hadde veltet ut av sengen og lå på gulvet og gispet etter luft. – Pappa! ropte jeg og kastet meg ned på knærne. Øynene hans var vidåpne. Jeg slo nødnummeret på mobilen med den ene hånden, den andre holdt jeg på pappas bryst. Han ristet. Det ringte. Ringte. Ringte. – Dette er nødsentralen.

6 – Svulsten har begynt å vokse igjen, forklarte legen. – Det er alvorlig. Hjertet sliter også, ligger det noen hjertesykdommer i familien? Legen var en blond dame i trettiårene med briller og hvit frakk. – Pappa har hatt hjerteproblemer hele livet, sa jeg. – Men han ble jo nettopp bedre? – Dette er ikke uvanlig, kremtet legen. – All forurensningen gjør oss lett påvirkelige. – Hva mener du? spurte jeg. – Kan jeg se ham? – Nei, dessverre, svarte legen. – Vi holder ham isolert. – Isolert? sa jeg. – Men kreft er ikke smittsomt? – Nei, sa legen og så ned i gulvet. – Men det er det beste. – Hvorfor det? spurte jeg. – Hva gjør vi nå? – Så vidt jeg ser har dere ikke noen god forsikring, sa legen. – Så jeg vet ikke om vi kan hjelpe ham. Vi kan sende ham på en bedre klinikk noen etasjer opp, men det blir enda dyrere. Det knyttet seg i magen. – Kommer han til å dø? spurte jeg rett ut. Legen la armene i kors. – Vi vet ikke, sa hun. – Hvis han legges inn et bedre sted da? spurte jeg. – Blir han frisk da?

– Vi vet fortsatt ikke, forklarte legen. – Men sjansene blir da definitivt bedre. Har dere råd til det? – Nei? tenkte jeg høyt. – Sikkert ikke? – Vel, sukket legen. – Da får vi bare håpe på det beste. Jeg sto klemt mellom en feit fyr og en gammel dame på bussturen hjemover. Bussluften stinket svette. Regndråpene hamret mot ruta. Eksosen utenfor gjorde det nesten umulig å se trafikken rundt oss. Da jeg kom hjem, var klokken seks om morgenen. Jeg gjorde som jeg hadde gjort så mange ganger før; ringte rundt til alle bemanningsbyråer. Fortsatt hadde ingen noen ledige jobber, det var for mange andre arbeidssøkere. Ingen kunne garantere jobb på kort sikt. Jeg prøvde stillingsannonser, men fant ingen jeg kunne søke på. Og militæret kunne ikke betale mye. Klokken ble 11.55. Jeg satt i sengen på rommet mitt og dro hendene gjennom det svette håret. Presset brillene inn på nesen. Så vibrerte mobilen. Melding fra Kristoffer: Nei? Vi dro ut uten deg? Hva skjer? Hadde jeg ikke vært ute med ham? Hadde dette med August og Max skjedd på ordentlig? Men hva hadde skjedd med klærne mine? Jeg hadde jo vært dynket i blod. Nå kjente jeg at bakhodet fortsatt verket. … … …

Vil du lese resten? Eventyr suger bestilles der du vanligvis kjĂ¸per bĂ¸ker, eller direkte fra forlaget pĂĽ www.lystforlag.no