Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 4
14.07.2021 16.35
Svein Mostad
Før det brister Noveller
2021
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 1
14.07.2021 16.35
© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2021 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: 80 g Munken Print Cream, 1.8 Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt ISBN: 978 82 8330 332 2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 2
14.07.2021 16.35
Innhold Jevgenij Thorsen 5 En nødvendig avstikker 20 Tre måneder i livet 34 En uventet beskjed 60 Løftet 70 Duften av sjasmin 76 Jernvilje 82 En mann å stole på 90 Tiggeren 98
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 3
14.07.2021 16.35
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 4
14.07.2021 16.35
Jevgenij Thorsen Nyinnflyttede Jevgenij Thorsen sto ved postkassene nederst i oppgangen og studerte skrivet: Det innkalles herved til dugnad i Sjøviktunet borettslag 12. mai 2017. Vi samles ved rivene utenfor 7 C klokken 18. Styret har med kaffe. Vi oppfordrer alle til å gjøre en innsats for fellesskapet. Vel møtt! Det begynte å prikke for øynene hans. Var det ikke nok at han betalte husleie? Kunne ikke styret bestille en vaktmester til å ta seg av slike oppgaver? Han likte jo ikke engang kaffe. Rivene sto allerede klare utenfor C-oppgangen da Jevgenij kom hjem fra bibliotekarjobben. Ti minutter før dugnaden skulle begynne, skrudde han av all belysning i leiligheten og tok plass bak stuegardinen. Fra vinduet hadde han utsikt over fellesarealet helt bort til den overbygde grillplassen og lekestativene på høyre side. Den første som troppet opp, var styreleder Rasmus Selvig. Den gråhårede mannen spankulerte bort til møteplassen med rak rygg og stål i blikket. Like etter fulgte nestleder Vibeke Kolshus – en liten krølltopp med høy stemme. Et hestehode bak luntet varamedlem og etasjenabo Unnleif Andersen – en tettbygd, nesten firkantet mann som ikke brukte å si stort. Andre han hadde sett før, 5
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 5
14.07.2021 16.35
men ikke kjente navnet på, kom sigende. De sto i ring og snakket sammen. Jevgenij flirte bak gardinen, men kjente en klump vokse fram i magen. Var han en skurk? Han talte seksten deltakere, og begynte å regne i hodet. Blokkene var på tre etasjer over fem oppganger, altså måtte det være minst førtifem beboere til sammen, men flere bodde i samme leilighet, kanskje var det seksti alt i alt, noe som igjen betydde at det kunne være førtifire personer som ikke var til stede. Lettelsen bredte seg i ham. På den annen side var det sannsynlig at flere av disse var syke eller skrøpelige til beins, han hadde selv sett flere bevege seg rundt på området med gåstol. Etter to timer var det over. Selvig helte kaffe i pappkrusene fra en stor termos. Den skingrende stemmen til Kolshus brøt gjennom helt inn i Jevgenijs leilighet, selv om ordene var utydelige. Litt som å høre på skjæreskrik, syntes han. Selvig gestikulerte mens han snakket. Jevgenij syntes han pekte rett mot vinduet hans, og flyttet seg bortover slik at gardinen dekket hele ham. Han tviholdt i den, så hardt at gardinstangen hoppet ut av sporet, falt ned, rev av ham brillene, traff bokhylla og dro med seg fire bind av Bjørnsons samlede verker, en gave fra foreldrene til førtiårsdagen sist uke. Mens han lå på gulvet, delvis innhyllet i den grønne stoffduken, ble han lammet av tanken om at noen kunne ha sett ham utenfra. Han la merke til en sprekk i taket, det var akkurat som om den begynte å bevege seg mot ham, han fulgte den med øynene og syntes den ble større og større før alt ble svart. Det innkalles herved til dugnad i Sjøviktunet borettslag 7. mai 2018. Vi samles ved rivene utenfor 7 C klokken 18. Styret har med kaffe. Vi oppfordrer alle til å gjøre en innsats for fellesskapet. Vel møtt! 6
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 6
14.07.2021 16.35
Jevgenij skalv på hånda da han leste skrivet. En av naboene var på vei ned trappa med subbende skritt. «Du kommer vel på dugnaden? Jeg så deg ikke i fjor», sa Andersen, som dunstet sprit. De ble stående lenger enn hva Jevgenij syntes var komfortabelt. «Den dagen skal jeg på kurs. Ellers skulle jeg gjerne stilt opp», sa han og strøk hånda over den hårløse issen, lettet over sitt eget påskudd. Andersen mumlet og gikk ut døra. Jevgenij undret seg over hvordan dette ordet kunne bli kåret til landets nasjonalord. Hadde de virkelig ikke mer interessante ord å velge blant? Fra morens hjemland kjente han til subbotnik, frivillig arbeid, og at det var bolsjevikene som innførte det på en jernbanestrekning i 1919, beskrevet av Lenin som starten på kommunismen. Jevgenij fikk frysninger nedover ryggen da han tenkte på det. Kommunisme, arbeiderbevegelse. Var det han selv det var noe galt med? Hadde han for mange dårlige gener? Hvem var han, egentlig? Han tenkte på sin biologiske mor. Ifølge foreldrene var hun omkommet i en arbeidsulykke da han var to år gammel. Aldri skulle han få se henne. Aldri skulle han komme til landet og stedet der han tok sine første, nølende skritt og bablet sine første ord. Håndflatene smalt mot kinnene. Det fikk tankene bort. På dugnadsdagen var et nytt skriv festet til utgangsdøra med en tapebit: Dugnaden er avlyst grunnet regnvær. Ny dato blir 13. mai. Styret. Jevgenij ble ille til mote over beslutningen. Han hadde gjort avtale om å jobbe overtid på biblioteket. Straks han kom på jobb, ga han beskjed til førstebibliotekaren om at han ikke kunne jobbe over likevel grunnet sykdom i nær familie. 7
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 7
14.07.2021 16.35
Han kom hjem fra arbeidet til vanlig tid. Ved postkassene møtte han Andersen, som sto og bladde i et reklamebilag. De hilste som naboer flest. Jevgenij, som selv ikke var mer enn gjennomsnittlig høy, følte seg beklemt over at Andersen knapt rakk ham til halsen. Andersen stirret på skjortekragen hans med åpen munn før han flyttet blikket oppover. «Ble det ikke noe av kurset likevel?» spurte han etter å ha tenkt seg grundig om. «Kurslederen var syk, så det ble utsatt», sa Jevgenij, og rødmet. Andersen mumlet og gikk opp trappa. Jevgenij fomlet med nøkkelknippet og mistet det i gulvet. 13. mai var været bra. River, trillebårer og annet utstyr sto oppstilt utenfor C-oppgangen da Jevgenij gikk på jobb. Etterpå gikk han til svømmehallen, måtte ha vært minst ti år siden sist, trodde han. Han tok av seg klærne og låste de trygt inn i garderobeboksen. En plakat hang på veggen: Alle må dusje nakne og vaske seg med såpe før de entrer bassenget. Dette av hygieniske årsaker. Etter dusjen gikk han dryppende våt ut til bassenget. Mange var ute i klorvannet denne dagen. Noen brukte banene til venstre, beregnet på hurtigsvømmerne. De med mer bedagelig tempo, som ham selv, hadde de to banene til høyre til rådighet. Mange stirret på ham mens han sto og gjorde seg klar til å hoppe uti. Noen pekte og lo. En storvokst badevakt kom til og irettesatte ham. Jevgenij kikket nedover sin egen kropp og ble forferdet. Han løp inn i garderoben og så badeshortsen ligge på toppen av bagen. Fortsatt var det to timer igjen til dugnaden var ferdig, så han bestemte seg for å gå ut i bassenget igjen. Med ekstra lange og rolige svømmetak i den innerste banen, lengde etter lengde, fikk han tiden til å gå. Da han kom hjem smalt han hardt med døra, så Andersen 8
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 8
14.07.2021 16.35
skulle høre at han virkelig kom hjem seint. Det innkalles herved til dugnad i Sjøviktunet borettslag 29. april 2019. Vi samles ved rivene utenfor 7 C klokken 18. Styret har med kaffe. Vi oppfordrer alle til å gjøre en innsats for fellesskapet. Vel møtt! Den eneste forandringen Jevgenij la merke til fra i fjor, var datoen. Ikke mye fantasi der i gården, tenkte han. Planen var klar. På dugnadsdagen skulle han besøke foreldrene. Tross alt hadde de adoptert ham som treåring og huset ham til han var trettini. Han ville spørre dem hva som skjedde med moren på den fabrikken, hvordan hun omkom. Det hadde han aldri fått vite. På lørdagen var Jevgenij tidlig oppe, hentet avisa fra dørmatta og gjorde klar teen. En gul paprikaring lå som en krone over brødskiva med leverpostei. Værvarselet virket bra. Han pakket sekken og gjorde seg klar til skogsturen, gledet seg til pizzaen som skulle inn i ovnen fem og en halv time senere, eplemosten som sto klar i kjøleskapet og The Terminal som han skulle se for fjerde gang på kvelden. I loggboka hadde han oversikt over slikt. Men denne lørdagen var det noe som brøt mønsteret. I tretiden ringte det på døra, noe det sjelden brukte å gjøre. Jevgenij gikk bort til døra og så gjennom kikkhullet. Styrelederen så alvorlig ut. Rasmus Selvig så alltid alvorlig ut. Jevgenij åpnet døra forsiktig. «Jeg har registrert at du ikke har vært på dugnad ennå.» «Jeg har dessverre vært forhindret hittil, men lover at jeg kommer sterkere tilbake», sa Jevgenij, nummen i hele kroppen. Selvig tok en tenkepause før han fortsatte. «I Sjøviktunet borettslag har vi lange dugnadstradisjoner. Min 9
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 9
14.07.2021 16.35
far var leder av dugnadskomiteen den gang det hele startet etter krigen. Alltid var det godt oppmøte. Bortsett fra i 63 og 78, da våren regnet bort.» Selvig sto i en slags giv akt-posisjon, like rett i ryggen som en furustamme i Østerdalen, og stirret på ham. «Du er jo ung og sprek i forhold til oss gamlinger. Dessuten er dugnad en fin måte å bli kjent med naboene på. Regner med deg på tirsdag. Kaffen blir klar, vet du.» Selvig ga fra seg et vinnende smil, tydelig fornøyd med sin egen lille tale. Jevgenij nikket og så i gulvet. Var det virkelig mulig at styrelederen ringte på for å rekruttere ham til et arbeid som skulle være frivillig? Tirsdagen kom. River og trillebårer sto som vanlig klare utenfor C-oppgangen da Jevgenij gikk på jobb. Besøket hos foreldrene var avlyst siden faren var blitt syk. I stedet hadde han avtalt et møte med barndomsvennen Preben. Han hadde blitt forbauset over at en gammel kompis han ikke hadde sett på mange år, plutselig tok kontakt. Det grønne huset gjemte seg bak en hekk som var så rett at den ikke hadde gjort utslag på et vater. Barna løp rundt i hagen med vannpistoler. Jevgenij fikk en sprut i nakken. «Lenge siden sist», sa Preben, som var mer fokusert på å roe ned guttene som nå løp innendørs med vannpistolene. «Jeg har tenkt på deg iblant, men det er det ene med det andre. Ungene deltar på alt mulig rart, og tiden flyr. Du vet hvordan det er.» «Ja», sa Jevgenij, og kunne ikke forhindre at tankene streifet Bjørnsons samlede, som han skulle begynne på når han kom hjem. «Hva gjør du for tiden? Funnet deg dame?» Brått snudde han seg og ropte til guttene at de måtte roe seg ned. Jevgenij fikk en tenkepause mens barndomsvennen jaget etter avkommene sine. Han følte seg tatt på senga av Prebens spørsmål. Var verden definert slik at formålet var å leve sammen med et annet 10
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 10
14.07.2021 16.35
menneske? «Fri og frank. Jobber som bibliotekar på ellevte året. Enn du?» Preben klødde seg i krøllene og kikket ut av terrassevinduet mens det plinget i mobilen hans. «Dataoperatør. Sitter med øynene klistret til en skjerm hele dagen.» Han gikk bort til kjøleskapet med nesa nedi mobilen, snudde seg. «Har skjedd litt siden vi snakket sammen sist. Giftet meg, fikk to barn, ble skilt, giftet meg på nytt og fikk et barn til. Nå har jeg sterilisert meg.» Jevgenij smugkikket på klokka, forsto at det gamle vennskapet ikke var som før – noe han heller ikke hadde regnet med etter alle disse årene – og at denne avtalen var av ren og skjær nødvendighet. «Vil du ha en øl?» spurte Preben, men rodde seg fort i land etter å ha tenkt seg om. «Du er jo avholdsmann, ikke sant? Vi var heldige som hadde deg som sjåfør på russebussen. Det var tider», sa Preben og ble drømmende i blikket. «Tar gjerne et glass vann.» Den ene gutten kom bort til ham med et par plastdeler i de små hendene. «Kan du jepajeje denne?» spurte han. Jevgenij tok delene og studerte dem. Så skrudde han dem sammen, og delene ble til en vannpistol igjen. «Nå er den reparert», sa Jevgenij, «men ikke sprut på meg.» Gutten så takknemlig på ham, og løp sin vei med leken. Jevgenij kjente at han ble litt lettere til sinns etter å ha hjulpet den lille gutten. Preben tok en slurk av ølboksen. «Hørte du forresten at gymlærer Krosby har fått slag og mistet taleevnen?» «Han som hele tiden hadde så mye han skulle ha sagt.» «Fælt å si det, men han hadde ikke mye positivt å melde uansett. Og som han var etter deg hele tiden.» Preben lo og ristet på hodet. 11
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 11
14.07.2021 16.35
«Husker du vi hadde med en plastpose hver da vi skulle jogge rundt Breivann?» Jevgenij fikk en rykning under høyre øye. «Vi skulle plukke søppel mens vi jogget.» Preben lo så tårene trillet. «Det funket dårlig også», sa Jevgenij, og husket med gru at han fikk tyn av Krosby en gang han brukte for lang tid på å plukke opp søppel. «Men ikke noe å si på dugnadsånden. Jeg har aldri vært så sliten som etter de skoledugnadene han dirigerte før 17. mai», sa Preben og tørket bort lattertårer. «Bortsett fra gymtimene, altså.» Jevgenij skjønte at han lenge hadde fortrengt gymlæreren og det han sto for. Nå strømmet minnene på som en bulldoser på vei mot ham. «Finnes ikke noe bedre enn å se ungdommen jobbe så svetten renner fra panna. Et av favorittsitatene hans», sa Preben. Jevgenij merket at leamusen ble kraftigere. Han så for seg den gamle gymlæreren med det morske uttrykket. «Jevgenij, du kommer ingen vei med det rusletempoet. Løp, så du kjenner melkesyra!» ropte han under 800-meteren på bane. Det gymlæreren ikke visste, var at Jevgenij hadde fått syra allerede etter 100 meter. «Jeg har gått mange runder i bokseringen, folkens, og vet hvordan det er når melkesyra brer seg i kroppen. Når dere kjenner syreterskelen deres, forstår dere hvor hardt dere kan trene og hvor mye dere kan yte.» Han spyttet ut ordene, og det surklet som en kaffetrakter i brystet på ham. Han elsket å kjøre klasse 9 C hardt, gjerne så hardt at selv klassens tøffinger og treningsidioter til slutt måtte kaste inn håndkleet. De andre, som ikke tilhørte Krosbys utvalgte elite, jogget rundt i sitt eget tempo, mens Krosby hånflirte og slengte ut skjellsord når han følte for det. 12
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 12
14.07.2021 16.35
Jevgenij tilhørte den lille gruppa som var ubrukelig i all idrett, og bare ventet på at timen skulle ebbe ut. «Nå skal vi se film!» husket han Krosby rope, han ropte nesten alltid, og fikk jubel i retur. Endelig, tenkte Jevgenij. En film om de norske dugnadstradisjonene helt tilbake fra middelalderen, med dype røtter i nasjonalsamfunnet, rullet over lerretet. Spredte gjesp hørtes. Jevgenij ble engstelig. Hvorfor skulle en slik propagandafilm vises i en gymtime? «Jevgenij, hva har du lært av denne filmen?» spurte Krosby da filmen var slutt. Jevgenij rettet på brillene og gløttet bort på Preben som satt ved siden av og smilte skjevt, med øynene gjemt bak krøllene. «Vi har lært at … ordet stammer fra norrønt, men dugnaden ble ikke organisert før på 1600-tallet. Noen steder i Vestfold ble ordet også brukt om pliktarbeid som leilendingen måtte gjøre for bonden. Men når dagens politikere oppfordrer til dugnad, dytter de bare ansvaret de har fått for at ting skal bli gjort over på hver enkelt borger eller gruppe. Det kan være risikabelt.» Smilet til gymlæreren stivnet, øynene ble små og timen ringte ut. Jevgenij måtte sitte igjen. «Nå skal du høre her, unge mann», sa han mens det rislet i brystet på ham, øynene boret seg inn i Jevgenijs og ble mindre og mindre. «Jeg liker ikke sabotering i timene. Kanskje blir jeg nødt til å ta en alvorsprat med foreldrene dine. Oppfattet?» Det ble sagt at Krosby var kommunist. Jevgenij slo seg selv på kinnene, og hørte Preben lure på om alt var i orden. To timer senere takket Jevgenij for seg og satte seg på T-banen hjemover. Dugnaden var som forventet ferdig da han låste seg inn døra. Før han hadde rukket å henge fra seg jakka, ringte det på. Selvig kom til syne gjennom kikkhullet, og mannen som ikke kunne smile sto og humret. Jevgenij grøsset og sto stille, helt stiv i 13
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 13
14.07.2021 16.35
kroppen. Visste Selvig at han bare hadde vært på besøk hos en gammel venn for å slippe unna? Var mannen blitt sprøyte gal? undret Jevgenij. Han syntes han hørte Selvig kremte før han gikk ned trappa. Samme natt dukket en flerhodet drage opp, med knollene til Andersen, Kolshus og Selvig. Og gymlærer Krosby. Dragen sprutet ikke ild, i stedet måpte de fire hodene. Jevgenij var ikledd en rustning fra det 16. århundre, en gave fra Karl V som takk for innsatsen mot dugnadstroppene. Med et byks rykket dragen nærmere. Jevgenij dro fram sverdet, og med et momentant og velrettet hogg var dragen hodeløs. Forskrekket så han at sverdet transformerte seg til en rive. Dragekroppen ble til støv. Opp fra støvet dannet det seg gult gress og visne blader. Kroppene til gymlæreren og dugnadskomiteen materialiserte seg, og kroppenes armer satte på plass hodene, men på feil kropper. De plukket opp rivene og forsvant inn i et teater, sceneteppet gikk opp og firkløveret bukket dypt. Publikum applauderte vilt. Jevgenij våknet gjennomsvett. Han bestemte seg for å delta på neste dugnad. Det innkalles herved til dugnad i Sjøviktunet borettslag 6. mai 2020. Vi samles som vanlig ved rivene utenfor 7 C klokken 18. Styret har med kaffe. Vi forventer at alle som har mulighet stiller opp til en innsats for fellesskapet. NB! I år gjør vi det litt annerledes på grunn av koronasituasjonen. Alle oppfordres til å holde to meters avstand til hverandre. Tilgang til antibac ved ankomst. God dugnad!
Statsministeren hadde sagt på nyhetene at nå måtte alle ta del i en 14
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 14
14.07.2021 16.35
felles dugnad for å bli kvitt viruset. Jevgenij forsto hva hun mente. Men nå var det klart for den vanlige dugnaden, som han innerst inne hatet. Han begynte forberedelsene. Om fem dager skulle det bli vei i vellinga, han skulle motta anerkjennelse og respekt fra nabolaget for sin innsats for fellesskapet. Kvalmen kom sigende. Andersen åpnet døra idet Jevgenij skulle til å låse seg inn i leiligheten. «Kommer du på onsdag?» spurte Andersen, og så ut som han var like ved å briste i latter. «Ja, jeg er klar», sa Jevgenij, og smilte så bredt at hele den skjeve tannstillingen kom til syne. Andersen måpte, akkurat som i drømmen Jevgenij hadde hatt. Da han trodde Jevgenij hadde lukket døra, tok han seg en støyt fra lommelerka og vagget ned trappa. Jevgenij presset i seg matpakka på jobben. Hendene skalv. Et utslett han ikke hadde sett før hadde slått ut på halsen. Han sov lite om natta. Men én ting var han sikker på – han ville føle seg mye bedre etter at det var over. Da skulle han gå med hevet hode og se de andre naboene i øynene. Men han kjente også på en ny følelse. Noe svart hadde begynt å vokse seg større inni ham. Neste morgen passerte han trillebårene, som allerede sto ute. De var plassert inntil hverandre på høykant, med en trillebår som tronet på toppen, som en slags kunstinstallasjon som minnet ham på begivenheten som snart skulle inntreffe. Sola og den friske vårlufta gjorde ham godt. Tilbake fra jobb la han merke til at trillebårene var flyttet til midten av fellesarealet. Ut fra intet dukket Selvig opp. Jevgenij skvatt. «Hørte du kommer i dag. Veldig bra. Jeg skal sørge for god kaffe.» «Jeg drikker te», sa han, men det hørte ikke Selvig, som allerede var på vei bort til redskapsboden. Jevgenij åpnet postkassa, der lå det et brev med navn og adresse skrevet for hånd, poststemp15
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 15
14.07.2021 16.35
let Murmansk. Han tok med seg brevet og funderte på hvem det kunne være fra. Da han skulle låse seg inn i leiligheten, kjente han et blikk i nakken. Andersen stakk hodet ut gjennom døråpningen. Så smalt døra igjen. Den siste timen før intermessoet skulle settes i gang, dirret musklene av spenning. Noe beroligende lå ikke i hans natur å ta, dessuten ville han da kanskje ikke klare å gjøre de oppgavene han ble satt til. Han stirret mot et kjøleskap med nok av mat, mat han ikke hadde rørt siden i går. Han kikket ut av vinduet og håpet det ville begynne å sprutregne. I stedet kom sola til syne under skylaget. Han prøvde å reise seg opp, men kroppen lystret ikke. «Skjerp deg!» ropte han til seg selv. Så husket han brevet som lå i jakkelomma. Han studerte den sirlige løkkeskriften på konvolutten. Kunne det være skrevet av en gammel dame? Brevåpneren med fiskehodet raspet gjennom konvoluttkanten, det luktet medisiner. Han satt stille og grublet. Var hun virkelig i live? Brevet var skrevet på dårlig engelsk. Etter alle årene som var gått, håpet moren på tilgivelse for at hun ga ham bort til barnehjemmet. En reiserute til Murmansk lå vedlagt. De har løyet for meg hele tiden, tenkte han. Tårer presset på, han kunne ikke huske sist gang det skjedde. Han forsto ikke hvorfor hun måtte kontakte ham nå. Han skar en grimase, krøllet sammen brevet og kastet det i søppelkassa. Fem på seks hørte han det smalt i døra til Andersen. To minutter senere gikk Jevgenij ut, iført en gammel treningsdrakt og et par nesten ubrukte joggesko. «Jeg skal vise dem!» ropte han så det ga gjenlyd i oppgangen, og føk nedover trappa med dobbelttrinn. Ut av intet begynte det å pipe i ørene, han så det nederste trappeløpet bevege seg, gelenderet gynget opp og ned, han snublet i et trinn, slo kneet og mistet brillene, som slo sprekk i det venstre glasset. Lettere omtåket reiste 16
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 16
14.07.2021 16.35
han seg, plasserte brillene på nesa og haltet ut gjennom utgangsdøra. Dugnadsgjengen sto med hver sin kaffekopp på god avstand fra hverandre og snakket om løst og fast da de fikk øye på Jevgenij. Andersen sto med vidåpne øyne og måpte, Selvig nikket anerkjennende, mens Kolshus hadde mer på hjertet. «Deg har vi ventet på. Jeg får ikke fullrost dugnadsånden her. Denne gjengen er virkelig helt utrolig», sa hun med sin skjærende stemme, og slo ut med armene som en slags ærefull gest overfor de andre deltakerne. Hun så på Jevgenij og fortsatte: «Du er plassert i malegruppa, sammen med meg og Rasmus. Overbygget over fellesgrillen skal friskes opp.» «Da starter jeg med en gang.» «Vil du ikke ha en kaffekopp først?» spurte Selvig. «Jeg drikker te.» Med verkende kropp og et sprukkent brilleglass tok Jevgenij med seg malingsspann og rulle, og humpet nedover mot grillen. «Du må vente på oss», ropte Selvig etter ham. Jevgenij åpnet malingsspannet og så at de kom diltende etter. Selvig ga instruksjoner, Kolshus supplerte. Egentlig er de en tohodet drage, tenkte Jevgenij, og begynte å male mønebordene. Nedenfor sto Kolshus og malte den ene leveggen. Jevgenij malte seg jevnt og trutt nedover motsatt levegg til han nærmet seg bordene Kolshus holdt på med. Nestlederen begynte å lovprise de norske dugnadstradisjonene, og mente at nordmenn er unike i verden på området. Hun fortalte stolt at hun var med på alle dugnader hun kunne. Jevgenij fikk leamus i venstre øyelokk. Han kjente at alt som hadde bygd seg opp innvendig gjennom mange år, fra kommunismens og arbeiderbevegelsens retorikk til gymlærer Krosbys film og påstander om sabotasje i timen, var i ferd med å vokse seg til en stor, taggete ball som måtte ut. Han glødet innvendig, det var som om den sindige mannen hadde tatt kvelden og gitt stafettpinnen videre til en han ikke kjente. Selvig 17
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 17
14.07.2021 16.35
lurte på om alt var i orden. Jevgenij svarte ikke. Han tenkte på brevet og moren som var i live, kjente at begeret var overfylt. Rød som en kokt hummer i ansiktet tok han tak i et halvfullt spann med hvitmaling og gikk bort til Kolshus. Hun sto stille og så på ham med undring, som om hun ikke i sin villeste fantasi forsto hva som var på ferde. Hun utstøtte et høyt «Nei!», men fant fort ut at det var best å holde munnen lukket da hun merket den kjølige malingen sildre nedover panna og videre mot leppene. Han hadde ikke lenger mageknip, og aggresjonen forsvant sammen med malingen som rant nedover nestlederens kropp. Selvig grep tak i Jevgenijs arm. «Dette var ikke smart av deg. Nå skal du si unnskyld og hjelpe henne med å få av seg dritten.» Jevgenij ristet på hodet. Kolshus sto som en saltstøtte og sa ikke et ord. «Ingen skal presses til å delta på noe som er ment å være frivillig», sa Jevgenij. Selvig så spørrende på ham, som om han ikke helt forsto hva han sa. Jevgenij haltet tilbake mot inngangen, til tross for Selvigs protester. Fra sin plass bak stuegardinen så han Kolshus klippe av seg håret midt ute på fellesarealet. Så kom Selvig marsjerende med barbermaskin og solhatt i hendene. Han startet på oppgaven mens hun satt og krympet seg. Jevgenij fulgte med bak gardinen til siste hårstrå var ekspedert og Kolshus var glattbarbert. Hun satte på seg solhatten. Jevgenij så at hun ytret seg, men på en mye mer avmålt måte enn tidligere. Han kunne ikke lenger høre stemmen hennes. Han tok opp morens brev fra søppelkassa, brettet det ut og la det på bordet sammen med reiseruta. Grublet en stund, innså at den rette veien i tilhørighetens labyrint fortsatt inneholdt hindre. Og at noen brikker manglet i det store puslespillet. Klokka ti på kvelden ringte det på døra. Han kikket ut av 18
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 18
14.07.2021 16.35
nøkkelhullet og så Andersen med en termos i hånda. «Solbærte. Jeg laget den spesielt til deg. Du drikker jo ikke kaffe.» Jevgenij takket. «Skal jeg fortelle deg en hemmelighet?» sa Andersen med glød i øynene. Jevgenij nikket og tok et steg tilbake da han kjente den stramme spritånden. «Dette må bli mellom oss, men jeg godtet meg litt da jeg hørte hva du hadde gjort.» Andersen sto og glodde på Jevgenij med et bredt glis. For første gang han kunne huske, syntes Jevgenij at naboen over gangen så imponert ut.
19
Innmat_Før det brister_130x205mm_TRYKK.indd 19
14.07.2021 16.35
Vil du lese resten? «Før det brister» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no