Elementdragene, Falon

Anniken Haga

Elementdragene Falon Bok 2

© LIV Forlag 2016 / Forlagshuset i Vestfold as ISBN: 978 82 8330 080 2 Trykk: ScandBook AB, Sverige Papir: 80 g FSC-Holmen Book Cream 1,8 Omslag: Digit-Asia AS Satt av: jummel designstudio Satt med: Adobe Garamond Pro 12/17 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

UNGDOM

2016

Til Mona

8

Dette skjedde i Aerith Saga Nordgren er en typisk 13 år gammel jente. Hun krangler med foreldrene, henger med venner og kjeder seg på skolen. Men i motsetning til andre barn drømmer hun seg bort til en fantasi verden når hun kjeder seg. Nemlig planeten Caeli og De Fem Landene.

Hun har i hvert fall alltid trodd det var en fantasi verden, helt til hun en dag besvimer på vei hjem fra skolen, og våkner i en støvete kløft.

Hun blir raskt fanget av en gruppe røvere, og mens de frakter henne til leiren sin begynner ting å virke kjent. Hun får sine mistanker bekreftet av slavejenta Nanel. Hun har kommet til Caeli, og befinner seg i det midtre landet, Dart’hek.

Her blir hun solgt som slave, og anklaget for å være heks, på grunn av det flammende røde håret.

Hun klarer å rømme, og kommer seg ut av byen. Flukten ender på en gård hvor hun møter gutten Bryan og hans far Haryan. De tar til seg den bortkomne jenta, forklarer hvor hun er, og hva som har skjedd.

For verden er ikke slik Saga planla den da hun fant den opp. Historien har gått videre fra der hun avsluttet den, og hun får vite at landets beskyttere, de fire Elementdragene, har vært tapt i flere generasjoner. Selv deres mor, gudinnen

9

Ildfuglen, er borte. Uten Ildfuglen får De Mørke Magikerne styre uten konkurranse, og de har vridd mennesker mot hverandre og bruker av landet. Uten Elementdragene går ikke sesongene rundt. I nord er det alltid kaldt, i sør alltid varmt, mot øst er det alltid vår, og mot vest er det alltid høst, i Dart’hek er det alltid sommer, og jorden blir plantet og høstet, og for hvert år blir det mindre mat.

Saga bestemmer seg for å hjelpe far og sønn, og hun vil hjelpe denne verden hun har skapt. Hun vil også hjem, men det eneste som kan få henne hjem er magi, og det er ikke mer magi i verden. Saga er i ferd med å gi opp da hun en dag finner en kartstein i kjelleren på gården.

Den leder til en av de fire dragene. Saga kan lese steinen, men ingen andre, så hun tar på seg oppdraget om å følge kartet og finne dragen som venter i andre enden.

Med Bryan som følgesvenn reiser hun til landet i øst, Darysi, hvor steinen blir blank. De får bo hos en soldatfamilie før de må flykte videre. Med soldater i hælene pisker en storm opp rundt dem, og når stormen stilner befinner ungdommene seg alene i en eldgammel skog.

Skogen er søvndyssende, og når ungdommene har sovnet blir de dratt ned i bakken av røtter. Saga våkner alene i en labyrint, men heldigvis finner Bryan henne. Sammen flykter de dypere inn i labyrinten til kartsteinen våkner og viser vei.

De følger den til et kammer. I kammeret forandrer steinen seg igjen, og Saga leser navnet som pryder den glatte overflaten. Aerith.

For i kammeret hvilte den første dragen. Aerith, jorddragen, den eldste av de fire første.

10

Hun avslørte at Saga må finne tre kartsteiner til, og med dem vekke de tre andre dragene. Først da kan de finne og vekke Ildfuglen, for å bekjempe Magikerne, og først da vil sesongene gå rundt igjen.

Til Sagas skuffelse finner hun ut at Aerith ikke kan hjelpe henne med å komme hjem, men ifølge dragen kan hennes bror, Falon, lære Saga å vandre mellom verdener.

11

12

1 Voksesmerter Hulen lå høyt oppe i fjellet. Godt gjemt fra omverdenen, usynlig fra bakkenivå. Vanligvis var den ubebodd, med unntak av en og annen fugl, men ikke nå. Nå bodde det noe stort der.

Dragen var så stor at hun uten problemer kunne løfte en hest med den ene framkloa. Skjellene var alt fra vårgrønne til dyp mosegrønne. Lianer strakte seg mellom hornene, og brystskjoldene var av massiv bark.

Aerith fulgte Saga med øynene der den rødhårede jenta travet utålmodig fram og tilbake. Hun hadde vokst den siste måneden, likevel virket hun mindre. Kinnbeina og ribbeina stakk ut under huden som skarpe kanter, og hun hadde kraftige poser under øynene. Håret hang dvaskt og fett over skuldrene, og blikket var matt.

Aerith løftet hodet. «Saga?» spurte hun lavt. Saga overhørte henne. Slik hun så ofte gjorde. Aerith løftet seg litt til, men Saga sendte henne ikke så mye som et blikk.

«Saga?»

Fortsatt ikke noe svar. Dragen begynte å bli irritert. Hun var ikke vant til å bli oversett.

Hun åpnet munnen og brølte. «SAGA!»

13

Jenta stivnet og snudde seg mot dragen. «Hva?» Stemmen var like skarp som ansiktet. Aerith blåste ut av neseborene før hun la seg ned igjen.

«Hva plager deg, lille egg?» spurte hun.

Saga ristet på hodet og begynte å trave igjen, men ganglaget var annerledes. Langsomt og målløst. Det syntes på hele kroppen.

Saga snudde seg mot dragen. «Jeg vil hjem!» ropte hun, og en tåre slapp øyevippene og rant nedover det tynne kinnet. «Jeg savner foreldrene mine! Noe holder på å forandre seg, og jeg vet ikke hva!»

Hun sank ned på kne, fortsatt med blikket festet på Aerith. «Jeg er sint hele tiden, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg har vondt uten å ha slått meg.» Stemmen hennes døde bort.

Aerith krøp nærmere. Forsiktig la hun en klo bak Saga og dro henne mot brystet. Den vesle jenta prøvde å legge armene om henne, men nådde langt fra rundt. Aerith krummet nakken så haken hennes hvilte mot ryggen til Saga.

Hun gråt fortsatt. Sorgen kunne kjennes som en skjelving gjennom musklene hennes, knoklene hennes. Den rev henne opp innenfra.

Etter et par minutter ga tåreflommen seg, og Saga sank ned på gulvet. Hun var helt utslitt. Et smertedrag jog over ansiktet og gjennom øynene hennes, og hun la en hånd over den nederste delen av magen.

«Gjør det vondt?» spurte Aerith og dyttet forsiktig hånden hennes unna med snuten. Saga nikket med stram kjeve.

Aerith smilte et skjevt dragesmil før hun blåste varm luft mot magen hennes. Saga sukket lettet.

«Har du vondt noen andre steder?» spurte Aerith mel-

14

lom blåsene, og Saga nikket igjen. Hun rødmet før hun løftet hendene og la dem over det flate brystet. Aerith lo en brummende latter, og Saga fikk et sint glimt i øynene.

«Synes du det er gøy?» spurte hun hardt, men Aerith bare smilte og blåste en gang til.

«Du vokser, egget mitt», sa dragen og trakk hodet vekk.

Saga så uforstående på henne. «Hvor gammel er du?»

«Jeg tror jeg er blitt fjorten, men jeg er ikke sikker», svarte Saga med en rynke i pannen.

Hun prøvde å telle på fingrene, men månedene var annerledes her enn hjemme. Én måned ble talt fra fullmåne til fullmåne, og året besto av seksten måneder. Fire for hver årstid, for det var ingen årstider å følge med på.

«Du har fortsatt ikke hatt din første blødning?» Saga så opp, åpnet munnen for å svare, før øynene ble store og kjeven falt. «Åh», sa hun bare.

Aerith klemte barnet mot seg igjen. «Du vokser, lille venn, det er ingenting galt med det.»

«Så det er helt normalt?»

«Det er helt normalt», svarte Aerith og brummet så hele kroppen vibrerte. Etter noen sekunder trakk Saga seg unna.

Hun hadde blikket festet på hulegulvet og dro en hånd gjennom håret.

«Kan du fly meg hjem?» Hun gløttet raskt opp på dragen, som la hodet på skakke. «Jeg skylder Bryan en unnskyldning. Igjen.»

15

2 Unnskyldninger De ventet til solen gikk ned. Det gjorde ikke Saga noe.

Hun foretrakk kveldsturene. Himmelen var klar og dyp over dem da hun satte seg på ryggen til Aerith og dragen lettet. Vinden pisket kjølig mot ansiktet hennes, bar med seg lukten av røyk, tørr jord og vårplanter. På bakken kunne hun se små knappenåler av lys.

Stjernene jaktet fortsatt på Saga, men de var for langt sør til at de kunne se dragen lande.

Saga gjemte ansiktet mot piggen hun holdt rundt.

Aerith gløttet på henne før de begynte å dale. Under dem dukket gården til Haryan fram fra mørket. De landet med et drønn, og Saga skled ned fra den skjellete ryggen. Aerith dyttet til henne med snuten.

«Husk å være ydmyk, lille egget mitt», sa hun med myk stemme. Saga prøvde å smile, men det nådde ikke øynene.

Aerith knurret lavt, og Saga kikket ned da dragen lettet.

Jenta løftet blikket og så etter dragen, ventet til mørket og natten hadde slukt henne, før hun snudde og gikk langsomt mot gjerdet. Saga fulgte det mot nord til hun fant porten. Den var lukket.

Forsiktig dyttet hun den opp og smatt inn. Det var

16

lys på kjøkkenet. Hun kastet et raskt blikk rundt seg, la merke til brønnbøtta på kanten, de lukkede stalldørene og det tomme tunet. Beboerne hadde gitt seg for dagen. Saga trakk pusten skjelvende før hun skjøt brystet fram og gikk så bestemt hun kunne over tunet.

Døren var ulåst, og hun gikk rett inn på kjøkkenet. Alt motet rant ut av henne da hun lukket døren.

Haryan og Bryan satt ved matbordet. Det lå et sett med bestikk, tallerken og middag på bordflaten. Bryan så bort, mens Haryan boret øynene fast i henne. Saga senket blikket. Ingen sa noe, og stillheten ble til slutt så trykkende at hun kunne føle den presse henne ned i gulvet, prøve å begrave henne, knuse henne.

Det var Bryan som til slutt sa noe. «Far.» Selv om stemmen var lav, lød den som et piskeslag i den tunge stillheten.

Haryan løftet en hånd, og Bryan så ned i bordflaten.

Den massive mannen reiste seg. Han tårnet over Saga. Hun bet seg på innsiden av kinnet og stirret ned i gulvet. En klump bygde seg opp i magen og prøvde å presse seg oppover halsen.

«Saga», stemmen til Haryan var mild, men Saga kunne høre det nøye kontrollerte sinnet. «Du får bo på gården vår under de betingelser at du hjelper Bryan med det daglige arbeidet. De siste dagene har du vært slurvete med jobben din, klumsete på et helt nytt nivå, og i dag kjeftet du på Bryan før du forsvant.» Saga nikket. «Vår slekt har i oppgave å beskytte deg, men vi kan ikke gjøre det hvis du skyver oss unna. Vi vil heller ikke beskytte deg om det går ut over vår familie.»

17

Saga ga opp, og den varme klumpen i halsen sprengte fram. Tårer strømmet nedover kinnene hennes, men Saga tørket dem bort og gløttet opp på Haryan. Blikket hans var medfølende. Bryan hadde reist seg.

«Saga, er det noe du har lyst til å si?» spurte Haryan.

Det var ingen anklage i stemmen hans nå, ikke noe sinne.

«Jeg mente ikke det jeg sa», glapp det ut før hun rakk å stoppe seg selv. Hun kastet et raskt blikk på Bryan før hun trakk pusten og fortsatte. «Jeg mente det ikke. Jeg er bare så sint, og vet ikke hvorfor. Jeg gjør vondt hele tiden. Det er derfor jeg stakk av. Jeg har så vondt, og jeg vet ikke hvem jeg kan snakke med om det. Mamma skulle vært her, eller jeg skulle vært hos henne. Hun kunne fortalt meg hva som skjer, men hun er der og jeg er her!» Stemmen hennes steg til hun ropte. Det var smerten i hendene, neglene som grov seg inn i håndflaten, som gjorde henne oppmerksom på at hun var sint igjen. Før hun kunne si noe mer, trakk hun pus-ten dypt. Prøvde å roe seg. «Aerith hentet meg. Jeg var hos henne i dag.»

Haryan nikket og snudde seg mot Bryan. Den yngre gutten gikk forbi faren og la armene om Saga, som skvatt til.

«Vi vet jo at du savner mammaen din», sa han inn mot håret hennes, for lavt til at Haryan kunne høre det. «Og at du er sint fordi vi ikke har funnet den andre steinen. Men vi kommer til å klare det, ok?»

Hun kunne høre at han smilte. Uten å svare la hun armene om ham og begravde ansiktet mot skulderen hans.

«Hvor lenge har du vært vond?» spurte Haryan.

Hvor lenge hadde hun egentlig hatt vondt? Hun prøvde

18

å tenke tilbake, prøvde å huske. Første gang hun hadde kjeftet på Bryan uten grunn, hadde vært for nesten en måned siden. Hun melket, og han hadde kommet inn og skremt kua hun holdt på med så den sparket til bøtta og holdt på å velte den. Men det var tidlig på morgenen, og hun kunne være morgengretten. Hvorfor hadde hun vært sint på ham resten av dagen da? Det hadde jo gått bra. Men etter det skjedde det bare igjen og igjen. Små, teite ting kunne gjøre henne så fly forbanna at hun nesten ikke husket hva som utløste det en gang. Og det var ikke bare Bryan hun var sint på. Det var Haryan og Aerith også, men de var ikke like enkle å kjefte på som Bryan. Hun rødmet av skam.

«Nesten en måned», mumlet hun inn mot skulderen til Bryan.

«Jeg vet at endringene som skjer hos jenter er annerledes enn de som skjer hos gutter», sa Haryan mens han klødde seg i nakken. Han så ikke på Saga da han snakket. «Så i morgen drar vi til byen. Jeg kjenner en kone der som kan gi deg noen råd.»

«Kan jeg bli med?» spurte Bryan. Saga trakk seg ut av armene hans, og han tok hånden hennes.

«Jeg trenger egentlig noen til å være hjemme med dyra», sa Haryan, og hele kroppen til Bryan sank sammen. «Men hvis vi står opp ekstra tidlig og gjør morgenpliktene før vi drar, ser jeg ingen grunn til at du ikke kan bli med.»

Ansiktet til Bryan sprakk opp i et stort smil, og Haryan humret fornøyd før han satte seg ved bordet igjen.

«Spis middagen din, Saga», sa han. Saga satte seg og begynte å spise. Maten var kald, men god.

«Det var egentlig godt at du ikke var her i dag», fortsatte

19

Haryan. «Stjernene var innom igjen.» Saga stoppet å spise og så på den voksne mannen. «Vi rakk å gjemme tingene dine, men de begynner å bli grundige. Jeg tror de har fått med seg at Aerith holder til i nærheten.» Saga nikket og så ned på maten. For et par måneder siden hadde Stjernene, Magikernes vaktstyrke, kommet på døren. De jaktet på en heks, en rødhåret jente. De jaktet på henne. De første gangene Stjernene hadde kommet på uanmeldt besøk, hadde det vært så vidt de rakk å gjemme Saga og tingene hennes i hulrommet under hønsehuset. Etter den fjerde gangen hadde Haryan laget et nytt hulrom i veggen bak sengen til Saga. Stjernene hadde blitt modigere, Magikerne mer urolige, etter at Aerith våknet.

Bryan begynte å fortelle om sist gang han var i Dart’hek.

Det tok ikke lang tid før han var godt i gang. Saga grøsset ved minnene fra sitt eget besøk, men stengte minnene ute, spiste maten og prøvde å glede seg på Bryans vegne.

Sist gang hun var i Dart’hek, ble hun solgt og jaget som et dyr, men ikke alle beboerne kunne være så slemme, kunne de vel?

20

3 Agathe Håret til Saga var flettet så stramt at det gjorde vondt og gjemt under kappen. Hodet var dekket av et skaut. Hun trakk det bedre på plass da de nærmet seg de røde murene rundt Dart’hek. Det føltes som rødfargen brant seg gjennom det grønne stoffet og lyste som et fyrtårn til Stjernene som beveget seg rundt dem. Byens vakter hadde blitt mer mistenksomme etter at hun klarte å rømme. De myste på ansiktet hennes nå, på kjerra, føreren og gutten, men gjorde ingen tegn til å hindre dem.

Det var først ved porten at de ble stanset, som alle andre reisende.

«Hva skal dere i byen, landsfolk?» spurte vakten som hadde stoppet dem. Haryan hysjet på hestene før han henvendte seg til mannen.

«Vi skal til kone Agathe for å spørre om råd», sa han og nikket diskret mot Saga, som gjorde seg så liten som mulig bakerst i kjerra. Vakten flyttet blikket mot henne.

«Har du ikke en egen kone som kan hjelpe deg med det?» spurte vakten, fortsatt med blikket festet på Saga, som nå hadde begynt å rødme av sinne. Hvis han ikke så vekk snart, kom hun til å gjøre noe veldig, veldig dumt. Hvorfor

21

kunne de ikke bare slippe dem forbi? Hvorfor kunne ikke ting, for en gangs skyld, gå litt lett?

«Feberen tok henne for fire år siden», sa Haryan, og vakten vendte oppmerksomheten mot ham igjen. Saga lot pusten sige lettet ut av kroppen. Bryan grep hånden hennes i skjul av kappene.

«Kvinnfolk», stønnet vakten, og de nærmeste mannfolkene snudde seg mot ham og gliste. Kjerra ble vinket forbi og inn i byen. «Bare vær forsiktige, vi har en heks på frifot», sa vakten og kastet enda et blikk på Saga. «Du vet hvordan de er.»

Haryan bekreftet at han visste hvordan hekser var og at han ville holde nøye øye med ungdommene, før han klikket på hestene og de fortsatte inn i byen.

Så snart de var innenfor murene, gliste Bryan til Saga og klemte hånden hennes. «De har ikke gitt deg opp enda», sa han lavt.

Saga skulte på ham før hun så vekk. Sinnet vakten hadde vekket i henne gnagde i kroppen, krevde å bli sluppet ut, men hun ville ikke kjefte på Bryan igjen. Hun klemte hånden hans før hun slapp den og klatret fram til Haryan.

«Hvor langt opp skal vi?» spurte hun og speidet utover byen.

Så tett ved muren var byen mørk og grå. Bakken under kjerra var gjørmete og husene sto i skygge. Menneskene rundt dem kastet stjålne blikk på kjerra før de trakk seg unna. Det luktet beskt av menneskesvette, røyk og avføring, og lydene var overdøvende, fanget inne av muren og husene. Mennesker som prøvde å selge varer, hunder som bjeffet, folk som kranglet.

22

«Helt til toppen», svarte Haryan uten å ta blikket fra veien. Kjevene hans var stramme, og Saga kunne bare gjette hvorfor. Stjernene hadde tatt fra ham kone og datter på grunn av heksejakten. Nå brakte han en annen rødhåret jente inn i byen for hjelp.

«Agathe er ei enkekone», fortsatte han. «Hun er født inn i en av de adle familiene og har en god del penger.»

«Hvorfor skulle hun hjelpe oss?»

«Hun skylder meg en tjeneste.» «Åh?»

Nå smilte Haryan, og selv om det var et hardt smil, glimtet det til i øynene hans. «Sønnen hennes rir hestene sine for hardt. Mange av de andre avlerne nekter å selge til dem, men jeg selger fortsatt et og annet føll til familien.»

«Men du avler arbeidshester?»

«Det stemmer, det er derfor jeg kan selge dem. De er sterkere enn de pinnedyrene adelsfolket kaller hester.»

«Så hestene står ikke i noen faktisk fare?»

«Nei, de får den mosjonen de trenger og en kjærlig hånd fra Agathe og datteren.»

Saga nikket, satte seg tilbake i kjerra og kastet et raskt blikk rundt seg.

Husene rundt dem hadde nå fått flere etasjer, hager og gjerder rundt seg. Bakken under dem hadde gått fra gjørme til brostein. Lukten ble lettere. Fortsatt tung av mennesker, men søtere og friskere av alle blomstene og trærne som vokste i de inngjerdede hagene. Lydene ble også annerledes.

Mindre roping og kjøpslåing, men også mindre barnelatter.

Saga krympet seg da de kom over en topp og skuet utover slavemarkedet.

23

De kom fra en annen vinkel enn sist gang Saga hadde vært der, men det hadde ikke forandret seg stort på de månedene som hadde gått.

Scenen sto fortsatt, og en slavehandler prøvde å selge et par tvillinggutter. Saga tvang seg til å se bort, speide utover mengden isteden. Hun kunne ikke hjelpe guttene.

Ved siden av henne utstøtte Bryan en lyd av avsky før han festet blikket på ryggen til faren. Haryan satt med blikket rettet stivt framfor seg mens han manøvrerte hestene forbi folkemengden og langs et gjerde.

Saga så adelsfolket. Stolte og rakryggede, med familietegnet brodert på brystet av vester eller på siden av kjolelivene. De var alle tett fulgt av slaver, som bar familiemerket tatovert i ansiktet. Saga smalnet blikket. Det var mennesker av alle nasjonaliteter her, men bare lyshudede hadde familietegnene brodert på klærne. Hun så rike og frie mørkhudede også, men ingen av dem bar familietegnet og ingen av dem hadde tatoverte slaver bak seg.

«Hvorfor er det ingen mørkhudet adel?» spurte hun lavt, fortsatt med blikket utover mengden. Bryan kastet et blikk på henne før han så utover folkemengden.

Det var frie mørkhudede i byen, men ikke mange. På Ildfuglens tid var det ingen forskjell i rase eller religion. Kanskje fordi de alle hadde trodd på henne og dragene. Det var noe levende å feste troen ved, og trengte de råd, kunne de oppsøke dem. Da Magikerne bygget Dart’hek første gang, begynte de straks med slavehandel. Det var lett for dem å fange rytterfolket på slettene. Men det var jo ikke uendelig med folk der, så de dro til de andre landene og fanget slavene sine der. Da Ildfuglen styrtet dem første gang, satte

24

hun alle slavene fri. Men Magikerne kom tilbake, og denne gangen gjorde de et nummer av å bare tillate lyshudede, mørkhårede medlemmer. Som om de andre folkeslagene hadde sveket dem på en eller annen måte.

Etter Ildfuglens fall fortsatte de med dette. Ingen Abdhinaer, Darysianere eller Nimdrasfolk kunne få adelsstatus i byen.

Bryan fortalte Saga dette mens de la slavemarkedet bak seg. Det bleke ansiktet hennes fikk røde flekker av sinne, og hun kunne føle noe boble dypt i brystet. Et sinne, et hat, for disse menneskene.

«Vi har hatt noen sånne hjemme også. En hel verdenskrig ble utkjempet på grunn av det. Det er kvalmt.» Det brant i øynene hennes, og hun knyttet nevene. Ildfuglen hadde skapt en fredelig verden, Saga hadde skapt en fredelig verden, og nå var den ødelagt. Det gjorde henne kvalm å tenke på at noe rent så lett kunne bli skittent. Så lett kunne lyset bli mørkt. Bryan tok hånden hennes og klemte den, og hun ga ham et lite smil.

«Vi skal få gjort noe med det», sa han, og hun trodde ham. De vekket tross alt dragene. Det var deres jobb å gjøre denne verdenen bedre. Uansett hva det måtte koste. Kvalmen slapp taket, og hun klemte hånden hans tilbake. De skulle klare det.

De hadde kommet inn i en sidegate, men kunne fortsatt se folkemengden gjennom åpningen. Gaten de fulgte var trang med gyllen brostein. Et tak av blader og greiner flettet seg sammen over dem og slapp inn små flekker med sollys.

Murene var hele, og bare noen steder brutt av tynne gitterdører. Gjennom dem kunne de se blomstrende hager eller

25

verandaer. Veien videt seg ut og en stor messingport kom til syne.

Haryan stoppet hestene foran porten og hoppet ned fra kjerra. Han dyttet opp porten og ledet hestene innenfor før han stengte porten bak dem igjen.

De kom inn i en hage som var større enn hele gården til Haryan. Gresset var grønt og frodig, og det vokste trær tunge av frukt tilfeldig rundt på plassen. Under et av dem sto et bord med stoler rundt. Blomster klatret oppover trestammene, muren rundt eller sto i små klynger. Små fugler med lange nebb og vibrerende vinger fløy mellom trærne og blomstene. De lignet på kolibriene hjemme, tenkte Saga, men hadde fire vinger istedenfor to, mer som insekter enn fugler.

Midt på plassen sto et stort hus i to etasjer, laget i den samme gylne steinen som gaten utenfor.

Tre hunder spratt opp da de så dem, og kom løpende.

Halene viftet vilt fram og tilbake, og tungene hang ut av munnen på dem. Haryan satte seg på huk for å møte dem.

Hoveddøren på huset gikk opp, og flere hunder kom løpende ut. De var i alle aldere, både voksne og valper. Blant dem gikk en eldre kvinne. Hun var lutrygget og rynkete, med langt hvitt hår og enkle klær dekket av hundehår. Hun myste mot de nyankomne mens hun nærmet seg, og da hun så hvem det var, strakk leppene seg i et vennlig smil.

Haryan gikk kvinnen i møte og klemte henne.

En av hundene hoppet febrilsk opp og ned ved siden av vognen for å nå Saga, som lo og bøyde seg for å klappe den.

«Hopp ned, jente, de biter ikke», sa kvinnen.

Saga gjorde som hun sa. Før føttene traff bakken, hadde

26

hundene hoppet opp på både henne og Bryan med ivrige bjeff.

Kvinnen myste mot de to ungdommene.

«Dine?» spurte hun Haryan, som nikket.

«Gutten er min, jenta er en slektning. Bryan, Saga, hils på Agathe Aurudatter.»

Agathe snøftet og viftet det vekk. Haryan vinket på ungdommene, og de kom nærmere. Kvinnen studerte dem litt før hun overraskende hurtig dro ned skautet til Saga. Det røde håret flammet opp, som om det gjorde opprør mot å ha blitt holdt skjult så lenge. Bryan og Haryan rykket til og stirret på Agathe. Saga rørte seg ikke. Agathe smilte vennlig før hun snudde seg mot Haryan og hyttet med en finger.

«Du skal ikke lyve til vennene dine, Haryan», sa hun strengt, men øynene lyste. Haryan var blitt blek, og åpnet og lukket munnen som en fisk på land. Agathe blunket til Saga før hun snudde og gikk mot huset. Hundene fulgte etter. Noen løp foran før de stoppet og så seg over skulderen, mens andre trasket bedagelig i hælene hennes.

«Jeg regner med at dere trenger noe av meg», sa hun over skulderen. «Ellers ville du ikke tatt med begge to.»

Haryan ristet på hodet før han småløp etter Agathe.

Saga dro av seg skautet, stakk det inn under kjolelivet og fulgte etter. Hun børstet hundehår av det grønne stoffet mens hun gikk. Kjolen hadde vært en gave, og hun var glad i den. Dessverre hadde den blitt for kort i lengden. Haryan hadde rådet henne til å ikke bruke den, for en jente fra Dart’hek i kjoler fra Darysi kunne virke mistenksomt, men det var det eneste pene hun hadde.

Haryan hadde tatt igjen Agathe, og snakket fort og lavt.

27

«Agathe, vær så snill å ikke si noe til Stjernene eller Magikerne. De …»

Han fikk ikke fullføre før Agathe fnøs. «Jeg er kanskje gammel og av adel, men jeg skylder ikke de fjolsene noe som helst! Jenta er bare et barn.» Hun kastet et blikk over skulderen på de to ungdommene som fulgte etter. «Det var ikke bare de fattige som var med i opprøret mot Magikerne», sa hun med lav stemme og et strengt blikk på Haryan.

Selv om det var tydelig at hun ikke ville at ungdommene skulle høre, fikk Saga med seg hvert eneste ord. Hun kastet et blikk på Bryan, og så at han hadde en rynke mellom øyebrynene. Da han merket blikket hennes på seg, møtte han det og nikket nesten umerkelig. Han hadde hørt det, han også.

28

Vil du lese resten?

«Falon» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no