Gå med meg – Les begynnelsen her!

Frostgraven: «Holterman kan skriva. Ho demonstrerer korleis alle menneske, midt i sine dysfunksjonelle relasjonar eller skadde sjølvbilete, har ein ibuande lengt etter nærleik og kjærleik – og kor lite som skal til ofte, for å gje livet kvalitet.»

Dagen

Presteskapet: «Gjennom sitt mål, sin retning og sitt levende, detaljerte språk, ikledd mennesker av kjøtt og blod og nervetråder, kan vi, gradvis, ta til oss illusjonen om troverdighet. Og ved «reisens» slutt, sier vi: Dette var fiffig og det ble appetittlig fremført!»

Fædrelandsvennen

Krimjournalist Ira Torgrimsson er blitt mor, og vil hjem til datteren i Oslo, men russedrapet fører henne til Jæren. Hun nøster opp historien om Kristine, og hennes oppvekst som var preget av streng tro, skam og foreldres forventninger.

Kriminalromanen Gå med meg handler om Kristine og hennes oppvekst i et kristent miljø på Nord-Jæren på 80-tallet. Kristine er en del av en kristen gjeng. Hun og vennene drar på konserter og møter, og har et sterkt samhold. Men troen, den sosiale kontrollen og skammen truer med å splitte dem.

«Jeg er virkelig imponert! Endelig er Sonja Holterman tilbake og det med hennes beste bok til nå!»

Bokanmelder Simen Ingemundsen / Boktimmy.no

ISBN 978-82-8330-267-7

9 788283 302677

GÅ MED MEG

«Frostgraven» er altså en krimroman som blir bedre og bedre mot slutten, og det kan vi sannelig ikke si om alle bøker i denne sjangeren.

Stavanger Aftenblad

Flere tusen unge er samlet til russetreff i Kongeparken. På en høyde over parken ligger en kvinne. Hun har på seg en gammel russedress fra 1990, med et hvitt kors teipet på buksebeinet. Mens ungdommene fester starter jakten på kvinnens morder.

Sonja Hol terman

Anmeldelser av tidligere utgivelser:

Sonja Hol te rman

GÅ MED MEG

SONJA HOLTERMAN (født 13. april 1971 i Harstad) er en norsk krimforfatter og journalist, oppvokst i Sandnes, bosatt i Oslo.

Hun har også bodd et år i Frankrike.

Holterman har studert kriminologi, sosiologi og statsvitens kap på Universitetet i Oslo, og studert radiojournalistikk ved Høgskolen i Volda. Hun har arbeidet i flere stillinger i NRK, i Dagsnytt, som reporter i Dagsrevyen og i Redaksjon 21. Hun har vært nyhetsreporter i Dagbladet i åtte år, og arbeidet i 2014 som journalist i fagbladet Utdanning.

Holterman debuterte som forfatter med kriminalromanen Presteskapet i 2012, og ga ut krimroman nummer to, Frostgraven, i 2014.

Innmat_GaĚŠ med meg_130x205mm_TRYKK.indd 4

18.02.2020 13.54

GÅ MED MEG Sonja Holterman

2020

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 3

18.02.2020 13.54

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2020 ISBN: 978 82 8330 267 7 Trykk: LivoniaPrint, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1.6, 80 g Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Fotogrunnlag omslag: © Shutterstock.com Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 2

18.02.2020 13.54

PROLOG Kongeparken, natt til 11. mai Røde lysstråler snurrer, blinker og dras i sirkler over hodet på de hoppende ungdommene. Ira Torgrimsson baner seg vei mellom russefeirerne, vil bort herfra, vekk fra nedslagsfeltet til bassen som trenger inn gjennom huden og brystet og setter seg i beinmargen.

Ei jente med langt brunt hår fester et rødsprengt blikk i henne.

«Skååål», roper jenta og hever plastglasset mot Ira. Glasset kantrer, og lunken øl flyr mot Ira, treffer kinnet og renner ned langs halsen og inn under genseren. Med sammenbitte tenner banner Ira, og ser oppgitt på jenta. Evnen til å tolke ansiktsuttrykk må ha sunket i takt med at promillen steg, for jenta smiler og strekker armene fram, klar til å gi Ira en real bamseklem. Ira tar et skritt til siden, og ser med lettelse at en mørkhåret fyr smetter inn og tar klemmen.

Sammen svaier de til takten av bassen mens de synger: Samsara, Samsara.

At hun er for gammel til å være her, er det ingen tvil om, men hun er for sur også. Glisende, fulle ungdommer som er glad i alt og alle, er ikke riktig medisin for en sliten småbarnsmor som har festet fra seg. Mens hun albuer seg forbi grupper av blå- og rødkledde, forbanner hun nyhetssjefen i avisa for å ha sendt henne hit. Ira runder hjørnet på en russebuss, og registrerer lettet at hun er ute av trengselen og bassens nedslagsfelt.

5

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 5

18.02.2020 13.54

Sakte beveger hun seg bort fra parkeringsplassen og innover i fornøyelsesparken. Hun går forbi karuseller og lukkede boder, ser mot stedet hun var tidligere på kvelden, uten å få øye på det. Den lille liksomlandsbyen med miniatyrhus i westernstil ligger på en høyde i utkanten av fornøyelsesparken. Der oppe feirer en gjeng voksne mennesker at det er 25 år siden de var russ. Og festen så ut til å være av det typiske gjenforeningsslaget hvor en gruppe møter opp edru, presenterer sitt voksne jeg, prater høflig og drar hjem før midnatt, mens resten drikker nervøst fort før de leter opp gamle konflikter og kjærester. Resten-gruppa var helt klart størst, og allerede før klokka ti ramlet de på dansegulvet, snublet ut døra og klinte bak hushjørnene. Ira rakk ikke å gjøre mer enn to intervjuer før dørvakten hadde bedt henne om å pakke bort kamera og presseblokk.

Ira lurer på om hun skal skrive en sak om at russen er bedre enn sitt rykte og et godt eksempel for foreldregenerasjonen. Tanken er forlokkende, både fordi vinklingen er overraskende, og fordi det gjør at hun allerede nå kan gå tilbake til hotellet og skrive.

Tanken blir avbrutt av en dirring i jakkelommen. Det er nyhetssjef Alexander Bye Isaksen som sender henne en tekstmelding.

Han lurer på om det har skjedd noe, og om hun leverer en sak til nettavisa snart. Ira sukker og skjønner at sjefen neppe blir fornøyd om hun skriver en gladsak fra russetreffet og det senere viser seg at noe av det tabloidavisa Dag og Kveld virkelige ønsker seg, skjer mens hun ligger og sover. DK vil ha saker om russevoldtekter, rus og vold, og hennes jobb er å være her når det skjer. Hvis det skjer, for så overfornøyde som disse ungdommene er, er akkurat det vanskelig å se for seg.

Med kalde fingre taster Ira et kort svar: Nei, det har ikke skjedd noe, og ja, det kan jeg skrive en sak om snart.

Det er ny deltagerrekord på russetreffet, og politimannen fra Stavanger som har ansvaret for sikkerheten i parken, Arnstein Aas, har sagt til henne at de har ekstra mannskaper for å hindre vold og 6

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 6

18.02.2020 13.54

voldtekter. Ira vet at uansett hvordan hun formulerer det, vil nettdesken gjøre sitatet om til en overskrift av typen: FRYKTER VOLDTEKT. Alexander sitter nok akkurat nå og håper på en eller to av den sorten, og drømmer samtidig om at hun skal fotografere dem.

Grådig drar Ira inn vårlufta og kjenner at det hjelper, hun våkner litt. Blikket blir hengende ved en stillestående karusell. Etter noen minutters vandring i parken har hun stanset ved siden av de blå, røde og gule koppene som ellers snurrer rundt så man blir både svimmel og kvalm. Ved siden av koppene er det satt opp et hvitt telt. Hun kikker inn. Et titall ungdommer sitter i en sirkel. En mann i 40-årene beveger seg på utsiden av ringen. Han legger en hånd på hodene til de unge, mumler uhørlig og vender ansiktet mot telttaket. En yngre fyr med sort hår og lav stemme spør Gud om han kan være med dem i det arbeidet de nå skal gjøre. Ira går ut fra at svaret ble ja, for plutselig reiser den unge mannen seg, strekker armene i været og roper at Gud er god. Han ber ungdommene gå i fred og tjene Herren med glede.

Stille rygger Ira ut av teltåpningen. Planløst følger hun den smale asfaltstripa som bukter seg mellom parkens store og små attraksjoner. Kystveien fra Sørlandet til Rogaland er kjent som bibelstripa, så det er vel ikke overraskende at bibelfolket har rykket inn for å frelse russen. Et grynt fra en miniatyr-racerbilbane får henne til å stanse. Hun myser og oppdager fire bein som stikker ut bak huset. To røde og to blå. Hun trekker fram kameraet. Dette vil Alexander like. Bønnegjengen har en del å ta tak i, tenker Ira og knipser et bilde av leggene som utgjør en fargerik flette. Ungdommene lar seg ikke forstyrre av verken henne eller blitsen. Ira fortsetter den målløse turen gjennom en stengt fornøyelsespark. Hvit dis har spredd seg tynt over landskapet og demper bassduren fra bussene.

Ved enden av gangstien stanser hun. Foran henne slynger bobbanen seg opp i terrenget. Bak en billettluke går trekkbanen bratt opp. Ira begynner å gå. Følger det som ligner jernbanespor i miniatyr.

7

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 7

18.02.2020 13.54

På toppen kan hun få noen fine oversiktsbilder av russefesten. Både pulsen og pustefrekvensen stiger parallelt med bakken. Ira lener hendene mot knærne og trekker inn den friske lufta. Det hadde vært praktisk å være i god form, hun innser det, men prisen for en godt trent kropp er for høy. Lave stønn fra buskene får henne til å traske videre. Skogen har flere innslag av blått og rødt nå enn i bærsesongen, og dette stedet er typisk for russevoldtektene som er anmeldt de siste årene. Men lydene hun hører, tyder ikke på at noe ufrivillig foregår blant de fargerike innslagene i naturen. Tvert imot.

Foran seg ser Ira en mørkhåret gutt følge ei jente inn i skogen. Jenta sjangler, og ser ut til å være i en sånn form at det bare er guttens arm som holder henne oppreist. Det ligner på jenta med ølglasset, men når Ira tenker seg om, så ligner jo et par tusen av jentene i parken på henne. Paret forsvinner sakte inn mellom trærne.

Ira fortsetter oppover og stanser på toppen av bob-banen.

Nedenfor henne kravler miniatyrmenneskene. Musikken, brølene og latteren høres helt opp, og Ira kjenner at hun gleder seg til å skrive saken om lykkelige ungdommer på russetreff.

Landskapet består av runde åser og sletter med mose, strå og lubne busker. Her er det ingen stier å følge, så Ira tråkker seg ustøtt framover. Brått forsvinner den ene foten ned i et myrhull, vannet trenger gjennom joggeskoen og sokken før hun rekker å dra den opp. Ira banner høyt, bykser bort til en gresstue og setter seg skjelvende ned. Hun ruller av seg sokken, vrir den opp og trer den møysommelig på igjen. Ira har alltid vært mer glad i å gå på kafé enn i marka, og hun tviler på at det kommer til å endre seg etter denne opplevelsen.

Stående på tua ser hun ned mot parken. Første kveld av russetreffet er snart over og det eneste interessante som har skjedd, er at hun har forvillet seg ut i ei myr. Om russen fortsetter med å oppføre seg like bra som de har gjort til nå, kan hun kanskje dra hjem allerede i morgen. Tanken på Olena varmer i brystet. Savnet av datteren 8

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 8

18.02.2020 13.54

er fysisk, hånda lengter etter å stryke og kinnet etter å klemme. Et vindkast drar henne tilbake til myra og virkeligheten. Ira vet at hun må belage seg på en helg borte fra barna, og at hun egentlig har godt av det.

Her oppe på heia, hevet over parken og russefesten, har hun bra utsyn. Kan få noen fine oversiktsbilder herfra. Ira hopper til neste tue, bommer, og denne gangen forsvinner begge beina ned i den våte myra. Etter et par sekunder har vannet og kulden trukket gjennom skoene. Ira gisper og drar seg opp på nærmeste gresstue.

Hun klarer to hopp til før hun må sette seg. Buksebaken suger til seg fuktigheten fra jord og gress. Ira reiser seg, og med kalde fingre leter hun etter reima til fotoapparatet i veska. Finner den og drar opp kameraet. Må ta de bildene hun har kjempet seg opp bakken for å få.

Gjennom linsa ser hun røde, blå og sorte busstak. Hun knipser, snur seg og tar bilder av omgivelsene. Umerkelig har den grå disen sneket seg inn over landskapet. Rundt myra er åsene dekket av busker og gress, i dalene mellom stikker lyse strå opp av morgentåka. Ira blir stående og kikke gjennom bildene. De første viser en fullstappet saloon med voksne, smilende mennesker, og etter dem kommer noen ubrukelige bilder av russebusser og ungdommer.

Motivene er ute av fokus på omtrent alle sammen. Men oversiktsbildene hun nettopp har tatt, er gode. Røde og blå miniatyrmennesker, åsene som buler mykt, myra som ligger gjemt under tåka.

Etter å ha sett gjennom alle bildene stanser hun ved det siste.

Det er noe der. En rød flekk, midt i det brune og grå. Ira slipper kameraet, reiser seg og speider mot stedet der det ble tatt. Disen dekker bakken fullstendig nå, og det er ikke noe rødt å se. Ira henger veska over skulderen. Myra er fortsatt våt, hun er kald og vil legge seg, men skjønner at hun må sjekke hva det røde under tåkedyna er.

Tungt vasser hun over myra, gresstuene står for spredt og formen er for dårlig til geitehopp. Vannet væter buksebeina opp til 9

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 9

18.02.2020 13.54

knærne, og pulsen dunker i ørene. Etter noen minutter oppdager hun det røde, stirrer på to røde føtter som ligger under tåketeppet.

Ei jente ligger stille i myra. Ansiktet er vendt ned, ryggen er smal, og den røde russedressen er full av skriblerier. Jentas lange, brune hår fletter seg sammen med stråene rundt hodet. Hun er nok full, tenker Ira og tar tak i den slanke kroppen.

10

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 10

18.02.2020 13.54

Kapittel 1 Kongeparken, tidligere samme kveld «Jeg er ikke redd lenger.» Kristine strekker seg på tå og roper ordene hun ikke visste var sanne. Ikke før nå. «Hva sa du?» Geir stanser midt på dansegulvet. Han har en dyp rynke mellom øyenbrynene. Kristine smiler og vifter setningen bort, som om den var en innpåsliten, surrende flue. Det er sagt, og hun sier det ikke igjen. Hendene ligger mykt på de runde skuldrene. Hun lever, uten å granske seg selv.

Blikk og rykter valser over dansegulvet. Kristine ser og hører, men lar dem danse. Den Kristine som engang var, er blitt en annen. Bobler, lette og svevende, fyller hodet, og hun kjenner at hun kan fly.

Lukten av øl, deo og varm hud fyller neseborene. Kristine legger haka mot brystet og titter ertende opp. «Du kan godt kysse meg.»

«Ingenting jeg heller vil, men kanskje ikke her», sier Geir med et bredt smil.

«Feiging.» Kristine blåser et luftkyss mot ham, tar et skritt bakover og snurrer rundt. Geir har alltid vært grei, og pen. På gymnaset var han nesten for fin, med glatt hud, sorte vipper og grønne øyne.

Men det var ikke derfor hun aldri svarte på tilnærmelsene. Geir var en av de andre, han var utenfor troen og uaktuell for henne. Men ikke nå lenger, ikke i kveld.

Svaiende snurrer Kristine rundt. Ser på de gamle klassekameratene og ler. Saloonen i Westernbyen er full av rørleggere, tannleger, 11

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 11

18.02.2020 13.54

lærere og oljearbeidere som har klemt seg inn i russedressene fra 1990. Omfangsrike mager og lår sprenger det røde stoffet og truer med å rive opp sømmene. Høye viker, glisne isser og streker i øyekrokene dempes med lyset, men ingen ville forvekslet dem med den unge russen som fester nedi dalen. Selv kom hun lett inn i den røde dressen. Det lange håret farger hun, slik at det nesten ser ut som det gjorde den gangen hun var 19 år. Rundt øynene og i panna har hun fått noen rynker, uten at det plager henne. Leppene er fortsatt fyldige.

«Fine oss», ler Kristine mot Geir. Han smiler, men rister på hodet og vrikker fjollete på hoftene til de raske tonene som er i ferd med å dø ut. Forsiktig gitarklimpring strømmer mot dem. Kristine lukker øynene. Det er 25 år siden sist hun danset under en seilduk, mellom to busser, til Pink Floyds’ «Wish you were here». We’re just two lost souls swimming in a fishbowl, synger Geir og drar henne mot seg. Rundt dem har de røde dressene funnet hverandre, to og to. De samme parene som den gang. De samme hendene stryker over de samme ryggene. Noen år eldre, noen centimeter bredere, men nærheten er den samme. Like berusende lett. Kristine lener seg mot ham.

Hva om hun hadde gjort dette da de var unge russ? Tatt imot med åpne armer, i stedet for å klemme ham med hendene beskyttende foran seg, klar til å skyve ham bort. Geir beveger seg sakte.

Det gylne lyset farger huden varm. Kristine strekker seg på tå og kysser det glattbarberte kinnet.

Over skulderen hans møter hun blikket til Ann-Helen. Hun sitter med ryggen lent mot baren og stirrer ut på dansegulvet.

«Men er det ikke Krissi.» En kjent stemme skriker henne i øret, og et par armer legger seg rundt livet og drar henne bakover. Kristine vrenger seg ut av grepet og snur seg. «Kato», roper hun og hopper opp og legger beina over hoftene hans. Det ru kinnet stikker mot hennes. «Er det ikke Krissi? Salan så godt å se deg.» Kristine 12

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 12

18.02.2020 13.54

gapskratter. Salan og grævla er de kristne versjonene av satan og jævla, og de eneste kraftordene kristengjengen brukte i ungdommen.

Kato snurrer henne rundt og rundt til de faller. Hun dunker panna i nesa hans. Kristine ruller av ham og kravler seg på beina.

Hun gnir seg i panna. Kato blør fra nesa, men han flirer høyt. Ligger med armene ut og beina samlet og roper: «Korsfest meg.» Kristine lener seg fram og prøver å dra ham opp. «Du er fortsatt skamgalen», ler hun.

Med ett dukker Ann-Helen opp ved siden av dem. Kristine hadde takket nei til å sitte på til festen, og har forsøkt å unngå venninnen hele kvelden. Men nå er hun så full at hun ikke bryr seg. Driter i at Ann-Helen ikke liker alkohol, og særlig ikke når den blir nytt av kristne Kristine. «Dans med oss, Anni», sier Kristine og kysser henne på kinnet.

Ann-Helen ser surt på henne, bøyer seg ned og drar Kato opp fra gulvet. Hun rekker ham en serviett og hvisker noe inn i øret.

Kato vrir hodet kjapt og kysser Ann-Helen på munnen. Kinnene til Ann-Helen blir like røde som dressen. Kristine lener seg fram, klapser seg på lårene og ler høyt.

Ansiktsuttrykket til Ann-Helen røper at hun er mer enn irritert. Den røde dressen presser rundt lårfettet, og tverrstangen i det hvite korset forsvinner i en av de dype valkene. En svettedråpe renner ned fra hårfestet, stanser i det tykke øyenbrynet. Ann-Helen rygger. «Javel, ute og går, Anni.» Kato har stappet servietten oppi nesa. Smilende smyger han armen rundt livet på Ann-Helen og gynger etter musikken. «Lenge siden kristengjengen har vært samla nå, eller hva sier du, Anni?»

Et øyeblikk ser det ut som om Ann-Helen skal begynne å le, men hun nøyer seg med å trekke opp øyenbrynene. «Kristen og kristen. Jeg vet nå ikke, jeg», sier hun høyt og forsøker å vri seg ut av armene. Men Kato strammer grepet, klemmer henne mot seg og presser leppene sine mot hennes. Med sammenknepne lepper 13

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 13

18.02.2020 13.54

skyver hun ham bort. Ustøtt sjangler han bakover mens han mumler: «Jada, jada, bare skyv meg bort. Vekk med Kato.»

En kjølig vind feier inn i lokalet, Kristine gyser og legger armene i kors. Kato er full, Anni er sur, og hennes eget gode humør er i ferd med å forsvinne det òg. Lettet ser hun at Geir er på vei mot dem med armene strukket fram mot henne. Kristine lar seg føre.

Running over the same old ground, what have we found? The same old fear. Wish you were here. Hun synger lavt, så høyere og tier ikke selv om stemmen sprekker og legger seg flere toner under vokalisten i Pink Floyd. Hun har aldri vært flink til å synge. Da hun var ung, brydde hun seg ikke, men de siste årene har hun bare mimet til kirkesalmene.

Lenge ser Kristine inn i de grønne øynene til Geir. De lyser, som om det står ørsmå lamper bak irisene. Fingrene hans følger ryggraden opp til nakken, kiler den bare huden og forsvinner ned igjen, helt til halebeinet, og trykker henne enda tettere mot seg. Hun lener seg mot ham. «Geir lukker øynene, altså», roper Kato. Han flirer med brune tenner og serviett i nesa. «Din knall», roper Kristine og ser ham forsvinner inn mellom dansende par. «Jeg gjorde faktisk det», smiler Geir, «drømte meg vekk.» Sterke armer løfter henne opp og svinger rundt. Kristine møter kritiske blikk, men lar det suse forbi. Ingen skal få stanse henne nå, ikke bremse ned farten engang.

Nesten umerkelig danser Geir dem mot døra. De dunker borti en bredbeint vakt som prater med en dame. Det er journalistdamen som har vært inne i saloonen og bedt om intervjuer. Kristin smiler høflig. Kvinnen er slank, har et pent ansikt og snille øyne, men ser ellers ut som en typisk journalist. Upyntet, med dongerijakke, stramme bukser og joggesko. Hun har ingen sminke, og det lange håret er knyttet i en slurvete hestehale.

Kristine senker blikket og går hurtig forbi. Utenfor ligger torget, omkranset av små, skjeve trehus. Til og med kirkebygget er innbydende, 14

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 14

18.02.2020 13.54

et velkommen-inn-hus. Hun drar med seg Geir bak den lille trekirka i enden av plassen. De setter seg i det fuktige gresset og lener seg mot den blåmalte veggen. Kristine trekker inn den friske lukta av vårnatt. Geir stryker henne over kinnet og under haka, snur ansiktet og kysser henne. Munnen lukter øl og smaker løk. Magen velter seg. Hun vrir seg bort, kommer seg på beina og sjangler over plassen. «Du kommer tilbake?» roper Geir, men hun klarer ikke å svare. Vakten står alene i døra, sukker oppgitt idet Kristine tråkker ham på foten. «Unnskyld», presser hun fram mens hun løper over gulvet og inn på do.

«Er du dårlig?» Den spisse stemmen til Ann-Helen stikker under døra til avlukket og overdøver brekningsgryntene. Kristine lener seg over doskåla, stirrer ned i den brune, skummende væska. Ølet har nesten samme farge som da hun helte det i seg.

«Hallo, er du der?» maser Ann-Helen. Kristine tørker seg rundt munnen og kravler seg opp. Sorte, runde skotupper stikker inn under døra. «Jada, jada, jada.» Kristine lener seg fram, vrir rundt låsen og dytter opp døra. Med hendene hvilende på hoftene stirrer Ann-Helen ned på henne. Øynene er smale av forakt. «Nå tror jeg vi to går en tur.» Ann-Helen rekker fram hånda, men Kristine reiser seg og slår den bort. Hun trenger seg forbi den brede kroppen og sjangler bort til vasken. I speilet stirrer et blekt ansikt med store øyne på henne. De sorte linjene hun tegnet under øynene, er blitt til grå elver på kinnene, og den brunrøde glossen er ikke lenger på leppene. Hun plasker iskaldt vann i ansiktet, tørker det bort med et papirhåndkle.

«Har du det aldri løye lenger du, Anni?» spør hun. D-ene er mykere enn vanlig og R-en skarrer enda litt mer. Rusen er mild, og kvalmen er borte. Hun fukter et tørkepapir og gnir seg under øynene.

Ann-Helen samler munnen til en stram strek. Haka skjelver. «Jeg er sykt skuffa over deg.»

«Sykt skuffa», hermer Kristine. «Husker du hva vi lovte? At vi 15

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 15

18.02.2020 13.54

ikke skulle bli kjedelige, men det løftet brøt vi. Begge to.»

«Du er dridas. Er ikke deg selv», sier Ann-Helen og tar tak rundt håndleddet hennes. Kristine ser ned på de lubne fingrene. Ann-Helen tar feil. Kristine er seg selv. Etter så mange år med løgn og gjemsel og ingen glede. Endelig er hun seg selv. «Ikke rør meg. Dridas er kjekt. Heller det enn å stå der framme i kirka og lese den kjeeeedelige teksten. I morgen når presten tror jeg skal lese teksten, så er jeg ikke der. Jeg er der aldri mer.»

Med ryggen mot kirkeveggen står Geir og venter på henne.

Sammen skrever de over gjerdet, inn i skogen. Ingen av dem sier noe, fingrene er filtret inn i hverandre, og innimellom møtes blikkene deres. Etter noen minutter stanser de, setter seg ned i den tørre lyngen og lener seg mot hverandre.

16

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 16

18.02.2020 13.54

Kapittel 2 Kongeparken, natt til 11. mai «Du kan ikke sove her.» Forsiktig griper Ira jentas skulder, rister den lett, men får ingen respons. «Hallo, du må våkne.» Ira river tak i armen på jenta og drar henne over på siden. Brått slipper hun kroppen og faller bakover. Hun snur seg rundt og kravler bort fra jenta som ikke er ei jente, men en voksen dame, og som ikke er full, men død.

Ira kryper tilbake til damen, legger to fingre mot den bleke halsen og holder pusten. Under fingertuppene er det stille, ingen dunkende livstegn. Kvinnens hud er kald og ansiktet blålig. Magesekken klemmes sammen, Ira vrir seg bort fra kroppen og kaster opp. Biter av halvfordøyd pizza blander seg med den lysegrønne mosen. Ira ser på kvinnen. Den slanke kroppen, russedressen og det lange håret.

Hun husker henne fra festen i Westernbyen. Hun hadde tenkt at kvinnen lignet henne selv. Langt, brunt hår og smal kropp. Men ansiktet var rundere og søtere. Leppene var fyldige, og det var stadig noen menn som svermet rundt henne.

Under henne kjennes det som om tua begynner å bevege seg.

Ira snapper etter pusten. Klarer ikke å vente lenger. Må gjøre noe, rope etter hjelp eller ringe noen, men hun blir sittende. Kvinnen er død, hun har tatt en overdose tabletter eller drukket litervis med alkohol, og sovnet inn mens ungdommene danset. Ira har sett skadde 17

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 17

18.02.2020 13.54

mennesker før, og hver gang har hun gjort alt riktig. Forbundet blødende sår, åpnet luftveier, pratet rolig og ringt etter hjelp. De skadde krevde, og hun ga. Kvinnen i myra trenger ingenting. Hun som engang var, er ikke der, og ingenting haster.

Med skjelvende hender roter Ira rundt i veska. Hun må ringe etter ambulanse, eller politiet? Hun vet ikke, og klarer heller ikke huske nummeret og trykker inn 110. En stemme i den andre enden forteller at hun er kommet til brannvesenet. Kvinnen på alarmsentralen sier at hun skal varsle de andre etatene, og ber Ira legge på og holde linja åpen. Etter to sekunder ringer en lege opp. Ber henne sjekke pulsen til kvinnen, spør hvilken ansiktsfarge hun har, og lurer samtidig på om Ira kan førstehjelp. Hun rister på hodet og hvisker: «Hun er død.»

Da får Ira beskjed om å bli hvor hun er, og ikke ta mer på den døde. Ira lover. Hun skal vokte, ikke ødelegge noe, bare passe på.

Hun slipper telefonen ned i veska og forsøker å la være å stirre på kroppen. Hun ser nedover mot parken.

Kulden har krøpet inn under huden, og kroppen rister. Hun burde reise seg, gå litt lenger bort og ta et bilde. Et der kvinnen ikke kan identifiseres, et hvor bare de røde buksebeina viser. Men Ira blir sittende og stryke seg selv over armene.

Turen til Kongeparken er den første reportasjeturen hun har vært på siden datteren Olena ble født for snart to år siden. Fram til nå har savnet av datterens runde kinn kjentes som et varmt sug i magen. Her, på tua i kulden, med en død kvinne foran seg, klemmer savnet innvollene sammen og gjør henne kvalm. Det var det hun visste, hun skulle nektet, ikke brydd seg om at hun da kanskje fikk sparken. Hadde hun vært litt tøffere mot sjefen, kunne hun ligget i senga hjemme, med den lubne hånda til Olena på kinnet og hørt den langsomme pusten til Tommy fra den andre sida av senga.

Adoptivsønnen Kevin ville ha låst opp døra og listet seg inn på badet, og så ville hun sovnet, trygg og varm.

18

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 18

18.02.2020 13.54

Ira sjekker mobilen. Hvorfor tar det så lang tid? Pusten går fort og er overfladisk, og omgivelsene får skarpe kanter. Ira kjenner symptomene og vet at et panikkanfall er på vei. Hun sperrer opp kinnene, holder lufta inne og tvinger seg til å slippe den sakte ut gjennom nesa. Prøver å tenke på noe hyggelig. På barna, lille Olena som snart er to år. De varme kinnene, den søte lukten og de gode klemmene. På Kevin, som snart er voksen, men fortsatt trenger omsorg.

Ira hutrer, kjenner den fuktige kulden fra underlaget, men tør ikke å reise seg. Er redd for å få et blikk av kvinnen, bli dratt ut av tankene som holder panikken i sjakk. Kevin har fått seg kjæreste, tenker hun og forsøker å smile. Det klarer hun ikke, men hun tvinger tankene tilbake på Oslo og livet i hagebyhuset. Kevin er blitt så glad.

Tuller med lillesøsteren sin og takker for maten. Ira vet ikke hvorfor hun ikke klarer å dele gleden, men det er noe med den troen, det naive og virkelighetsfjerne. Hva om Kevin bruker Gud som plaster på sårene fra oppveksten? Den biologiske moren hans ruset seg i hjel, og faren drakk sånn at barnevernet overtok omsorgen for ham. Årene han bodde på barnevernsinstitusjon har nok også laget noen skraper. Hvis det er en flukt, en livsløgn, hva skjer når den stanser og avsløres?

Etter et par minutter stiger lave stemmer over myra. To menn i politiuniform kommer vassende mot henne. Ira reiser seg og vinker, selv om det er tydelig at de allerede har sett henne. Hun griper kameraet igjen og tar noen bilder. Ikke av kroppen, men av politimennene som kommer gående, og av omgivelsene. Fingrene skjelver fortsatt. «Hun ligger her.» Ira peker på kvinnen i myra. Politimennene bøyer seg over den stille kroppen og gjentar undersøkelsen Ira nettopp foretok. To fingre på halsen, samtidig som de snur henne forsiktig. Mennene rygger bort fra kvinnen, og den ene politimannen drar en walkietalkie opp fra brystlomma. «Vi er på stedet.

Kvinne, 40-årene, ligger i myra overfor Ormen Lange, mot Westernbyen, død. Er teknikerne langt unna?»

19

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 19

18.02.2020 13.54

Hva svaret er, oppfatter ikke Ira. Hun stapper kameraet i veska og klemmer den mot magen. Orker ikke ta fram presseblokka.

Kvinnen har ingen ytre skader, og alt tyder på at hun har drukket for mye og sovnet i myra. Det er ikke kaldt nok til at hun har frosset i hjel, men alkoholforgiftning kan det være. Eller så har hun fått i seg sterkere stoffer. Ira kjenner plutselig hvor kald og trøtt hun er.

Det kjennes umulig å skulle skrive en sak om den døde kvinnen. Å ringe Alexander orker hun ikke. «Vil dere prate med meg nå, eller kan jeg gå?» spør Ira og ser på politimannen. Han er i ferd med å ta bilder av den døde med mobilen. «Vi vil ha en prat med deg fortest mulig. Må bare få sperret av området her, så fint om du kan vente litt.» Ira skjønner at hun ikke ser opplagt ut, for stemmen endrer seg idet han ser opp på henne og spør hvor hun bor.

«På Ålgård hotell, rett over veien. Rom 214. Her er kortet mitt», sier Ira og rekker ham det lille hvite visittkortet med en skjelvende hånd. Arnstein Aas putter det i lomma. «Gå og få deg en varm dusj, så kontakter vi deg. Og du, hvis du skal ha en foreløpig kommentar: Politiet mistenker ikke at noe kriminelt har skjedd her.»

Foran henne ligger den bratte bakken ned langs bobbanen.

Den orker hun ikke å gå, og velger i stedet omveien via Westernbyen. Det er snart morgen, og hun er så trøtt at hun kunne sovnet gående. Hun stavrer seg gjennom myra og tråkker inn på en smal grusvei. Over en rusten port ønsker et skilt henne velkommen til Westernbyen. Ira klatrer over og befinner seg igjen blant de smale, skrå husene i duse pastellfarger. Bygningene står tett rundt en åpen plass. Døra til saloonen der det tidligere var fest, står åpen. De festende er dratt hjem, og musikker er skrudd av.

Ira slår armene rundt seg, stryker den fuktige dongerien. Kvinnen i myra var død før hun kom. Det var ingenting hun kunne gjort, men tanken på den døde vil ikke slippe. Hun er bare et par år eldre enn Ira, og har sikkert barn hun også.

«Festen er over. Her er det stengt», roper dørvakten mot henne.

20

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 20

18.02.2020 13.54

Det er ikke mange timene siden hun pratet med ham, men ansiktshukommelsen er tydeligvis ikke blant de beste. Ira nikker og peker på veien som fører ned mot parkeringsplassen og veien. «Jeg skal bare ned til hotellet», roper hun tilbake. Idiot av en type som tror at hun er russ og på jakt etter fest.

«Jeg har fått nok av folk som bare skal noe», brøler han og kommer mot henne med lange skritt. «Vi har stengt. Om du skal feste mer, får du komme deg ned i parken.» Like foran henne stanser han, rød i kinnene.

«Er du både tunghørt og svaksynt? Jeg er for faen ikke russ og skal ikke på fest. Jeg er journalisten du pratet med for ett sekund siden. Gjøk», brøler Ira tilbake. «Kul an», mumler vakten og gnir seg over øynene. «Er bare dritlei av fulle førtiåringer som tror de er tjue. Kjente deg ikke igjen.»

Ira orker ikke å svare. Hun snur ryggen til ham, og får øye på plakaten som er spikret opp på stolpen foran henne. Wanted dead or alive, står det med skrå bokstaver. Under overskriften er det en kollasj av gamle russekort. Ira har allerede navnet på et par av deltagerne, dem hun intervjuet for noen timer siden, men kvinnen i myra var ikke blant dem.

Lenge stirrer hun på plakaten. Hun ser ikke kvinnens ansikt der heller, men det betyr ikke at hun ikke er der. Enkelte folk endrer både fasong og ansikt i løpet av årene fra ung til voksen. «Hva har skjedd? En voldtekt?» Mannen i T-skjorta stirrer mot myra.

Polititeipen blafrer lydløst i vinden og streker opp en stor firkant i det grønne landskapet. Herfra er det ikke mulig å se den livløse kroppen.

«Sikkert ei russejente som er voldtatt. Skjer hvert år det», sier vakten ivrig. «Du kom jo derfra. Så du noe?» Vakten prater ivrig, knipser mobilbilder av området som er sperret av og er plutselig ikke så lei lenger. Fornøyd kikker han på bildene han har tatt, lar fingeren gli over mobilskjermen og sender dem av gårde. Til venner, 21

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 21

18.02.2020 13.54

håper Ira, men innser at risikoen for at denne vakten tipser andre aviser er stor.

Brått forstår Ira at hun ikke kan late som om dette ikke er en sak lenger. Tidspunktet og stedet gjør dødsfallet interessant, selv om det skulle vise seg å være et selvmord. Dersom DK ikke skriver noe om likfunnet, vil foreldre over hele landet frykte at det er deres sønn eller datter som er rammet. Fort drar hun telefonen opp av lomma, knipser et bilde av myra og sender det til avisas vakttelefon.

Etter at det er gjort, ringer hun nattevakta. Gjespende presenterer den unge journalisten på desken seg. Ira hopper over høflighetene og ber ham skrive ned det hun sier, ordrett. En kvinne er funnet død i Kongeparken. Politiet mistenker ikke noe kriminelt. Kvinnen er i 40-årene, og dødsfallet ser ikke ut til å ha noe med ungdommens russefeiring å gjøre.

«Er du sikker på det? Hun kan ha vært vakt eller en mor som skulle hente ungen. Hvorfor skulle hun ellers være i parken nå?» spør den unge journalisten og er plutselig lys våken. Tragedier har tydeligvis en oppkvikkende virkning på menn, tenker Ira og sier til vikaren at det ikke er noe som tyder på at damen har noe med ungdommens russefest å gjøre. Orker ikke forklare at damen nok var på festen i Westernbyen, og at hun hadde russedress på seg. Den informasjonen ville fått nattevaktens tabloidhode til å eksplodere.

Ira lover nattevakten at hun skal ringe tilbake straks hun vet mer.

Hun legger på, drar presseblokka og en penn opp av veska.

Effektivt tar Ira opp kameraet og knipser bilder av polititeipen som blafrer over myra. Etterpå vender hun linsa mot plakaten og tar flere nærbilder av den. Hun vurderer å varsle Arnstein Aas om at kvinnen var på fest i Westernbyen, men dropper det. Aas har ansvaret for Kongeparken denne helga og vet nok om gjenforeningsfesten. Har sikkert allerede sett sammenhengen.

Ira skjønner at saken ville fått flere klikk dersom hun hadde beskrevet funnet, tatt bilder av liket og spekulert i dødsårsaken, men 22

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 22

18.02.2020 13.54

kjenner at det ikke er verdt det. Pårørende vil bli rystet, journalister fra andre medier kommer til å ringe henne, og sjefen vil ikke gi seg før alle detaljer er ute. Samtidig vet hun at dette er noe hun kommer til å bli kritisert for, særlig om det viser seg å være noe mer enn selvmord.

Ira rister tanken bort. Kvinnen hadde jo ingen ytre skader, ikke var hun avkledd heller. Kanskje hadde hun drukket for mye, møtt litt for mange ungdomsvenner og blitt litt for melankolsk? Eller kanskje hun var en de mange kvinnene som føler de har tapt seg, mistet ungdommens skjønnhet og dermed livsberettigelsen? Eller kanskje hadde hun rett og slett fått hjerneslag der ute i myra. Mulighetene er mange, men alle kanskjene får Ira til å tro at denne døden ikke er stoff for avisa.

«Eh, går det bra?» spør vakten lavt. Ira snurrer rundt og ser irritert på ham. Han står like bak henne, klør seg i bakhodet og smiler skjevt.

«Nei, det går ikke bra. En kvinne er funnet død i myra, og hun var på festen her. Var det noe bråk her etter at jeg gikk?» spør Ira irritert.

Vakten rygger et skritt bort fra henne. «Det var ikke noe bråk her. Er det noen som har sagt at det var noe bråk her?» Unnvikende kikker han ned på skotuppene. «Var hun her, sa du, dama som ligger der oppe?» Han hever blikket og ser nervøst på Ira. Kort gjentar Ira at den døde er en voksen kvinne, og at politiet mest sannsynlig ønsker å prate med ham. Hun ber om en kommentar til avisa. Vakten legger armene i kors og nikker.

«Det var finslig her i kveld, altså. Det så du jo selv. Drikke var det nok av, men vi skjenker ikke mer enn vi skal. Det var et par som ble nektet. Vi er nøye på det der. Stengte for litt siden, og da stakk de fleste ned i parken for å feste med ungdommene», sier han og kikker ned i blokka for å forsikre seg om at hun noterer. Ira spør om navn og tittel.

23

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 23

18.02.2020 13.54

«Kjell Arne Rasmussen, eller Kjelli, holder det.» Han nikker fornøyd mens hun skriver: «Et par av dem forsvant bak kirka der, og ja, du vet. Men du, ikke skriv det. Dama hadde fått i seg litt for mye. Ikke kjekt å lese om det i avisa.» Ira takker for informasjonen og kikker på plakaten på stolpen igjen. Mannen som vil bli kalt Kjelli, gjør det samme. Russekortene som er avbildet, er små, men ikke mindre enn at hun kan lese teksten på dem. Det stemmer, som mannen sier, det er russen fra Sandnes videregående i 1990 som har hatt gjenforeningsfest i Westernbyen. Innimellom navn som Helland Silosystem, Kåde Kugen og enda mer oppfinnsomme morsomheter er det et par som faktisk har både navn og adresse på kortene sine. De ser nesten ut som visittkort, bortsett fra at de er prydet med hvite kors, og at det står «KRISTENRUSS» med store bokstaver over.

Med kalde fingre vikler Ira en hårstrikk rundt det flokete håret og lener seg fram. Kvinnen i myra hadde brunt, langt hår og pent, rundt ansikt, og under påskrevne hilsninger på det ene buksebeinet hadde det vært et kors. Ingen av ansiktene på plakaten ligner, men så er det jo en del år siden. Forsiktig løsner Ira plakaten fra stolpen og rekker den til Kjelli.

«Gi den til politiet når de kommer», sier hun kort. Kjelli tar imot med en ironisk bukk. Plutselig er trøttheten borte, og Ira går i jobbmodus. Først ringer hun redaksjonen og forteller nattevakten at det kommer en lengre sak om en time. Hun ber også om å bli varslet dersom det kommer inn tips om likfunnet i Kongeparken, eller om noen nettaviser skriver noe før det. Etterpå ringer hun politimannen hun møtte oppe i myra.

«Aas, her», roper han inn i røret. Ira sparker i grusen. En påtrengende journalist står neppe øverst på politimannens koselig-å-fåtelefon-fra-liste. Og nå som han jobber med flere tusen festende ungdommer få meter unna og et enormt tidspress, befinner hun seg nok et godt stykke ned på lista. Ira bruker unødvendig mange ord 24

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 24

18.02.2020 13.54

på å forklare at hun dessverre må skrive om likfunnet. Selv om det skulle vise seg å være en ulykke eller overdose. Noen kommer til å se politiets sperrebånd, teknikernes hvite telt og dresser, og til slutt, båra med den døde som bæres bort. Mange tusen foreldre sover med mobilen i hånda og er like slitne som ungdommen i huset når russetida er over. Spres ryktet om at en person i russedress er funnet død, vil mobilnettet bli sprengt. Foreldre vil kaste seg i bilen, og trafikken på E39 vil ta seg kraftig opp igjen. Ungdomsforeldre som akkurat har sluppet taket i barna sine, har et konstant udekket behov for å vite, være sammen med og beskytte. Ira skal til å forklare dette for politimannen, men han kommer henne i forkjøpet: «Det er greit.» Lettet stanser Ira den urolige gangen: «Jeg skal selvfølgelig få med at politiet ikke mistenker noe kriminelt.»

Aas svarer rolig. «Det er jeg redd for at du ikke kan skrive.»

25

Innmat_Gå med meg_130x205mm_TRYKK.indd 25

18.02.2020 13.54

Vil du lese resten?

«Gå med meg» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Frostgraven: «Holterman kan skriva. Ho demonstrerer korleis alle menneske, midt i sine dysfunksjonelle relasjonar eller skadde sjølvbilete, har ein ibuande lengt etter nærleik og kjærleik – og kor lite som skal til ofte, for å gje livet kvalitet.»

Dagen

Presteskapet: «Gjennom sitt mål, sin retning og sitt levende, detaljerte språk, ikledd mennesker av kjøtt og blod og nervetråder, kan vi, gradvis, ta til oss illusjonen om troverdighet. Og ved «reisens» slutt, sier vi: Dette var fiffig og det ble appetittlig fremført!»

Fædrelandsvennen

Krimjournalist Ira Torgrimsson er blitt mor, og vil hjem til datteren i Oslo, men russedrapet fører henne til Jæren. Hun nøster opp historien om Kristine, og hennes oppvekst som var preget av streng tro, skam og foreldres forventninger.

Kriminalromanen Gå med meg handler om Kristine og hennes oppvekst i et kristent miljø på Nord-Jæren på 80-tallet. Kristine er en del av en kristen gjeng. Hun og vennene drar på konserter og møter, og har et sterkt samhold. Men troen, den sosiale kontrollen og skammen truer med å splitte dem.

«Jeg er virkelig imponert! Endelig er Sonja Holterman tilbake og det med hennes beste bok til nå!»

Bokanmelder Simen Ingemundsen / Boktimmy.no

ISBN 978-82-8330-267-7

9 788283 302677

GÅ MED MEG

«Frostgraven» er altså en krimroman som blir bedre og bedre mot slutten, og det kan vi sannelig ikke si om alle bøker i denne sjangeren.

Stavanger Aftenblad

Flere tusen unge er samlet til russetreff i Kongeparken. På en høyde over parken ligger en kvinne. Hun har på seg en gammel russedress fra 1990, med et hvitt kors teipet på buksebeinet. Mens ungdommene fester starter jakten på kvinnens morder.

Sonja Hol terman

Anmeldelser av tidligere utgivelser:

Sonja Hol te rman

GÅ MED MEG

SONJA HOLTERMAN (født 13. april 1971 i Harstad) er en norsk krimforfatter og journalist, oppvokst i Sandnes, bosatt i Oslo.

Hun har også bodd et år i Frankrike.

Holterman har studert kriminologi, sosiologi og statsvitens kap på Universitetet i Oslo, og studert radiojournalistikk ved Høgskolen i Volda. Hun har arbeidet i flere stillinger i NRK, i Dagsnytt, som reporter i Dagsrevyen og i Redaksjon 21. Hun har vært nyhetsreporter i Dagbladet i åtte år, og arbeidet i 2014 som journalist i fagbladet Utdanning.

Holterman debuterte som forfatter med kriminalromanen Presteskapet i 2012, og ga ut krimroman nummer to, Frostgraven, i 2014.