Gullkrabbene – les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Kristin RemĂ¸e

Gullkrabbene Spenningsroman

2019

© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2019 ISBN 978-82-93349-65-5 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir Holmen Book cream 1,6 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

PROLOG Frosten lå som hard glasur over landskapet. Fjellene, veiene, hustakene – alt var kapslet inn i en stram, hvit hanske. Befant man seg langt nok unna og betraktet det hele ovenfra, kunne det oppleves som om selve tiden var frosset fast. Men i skolegården var det liv. Det var storefri, og Tonni lekte gjemsel med de andre femteklassingene. Luften ga gjenklang og bar barnelatteren av gårde. Idyllisk. Fredfullt. Snart ringte skoleklokken inn, men barna ville ikke stoppe leken. De visste at de kunne rekke en runde til. Springe fort, være lure, gjemme seg. Ikke fordi det var så kjedelig å måtte gå inn igjen. Klassen hadde sløyd, og holdt på å lage julegaver. Men de var så oppslukt av det de holdt på med. Tøyse og leke. Her og nå. Tonni bestemte seg for å gjemme seg borte ved trærne som omkranset skolen. De sorte, krokete stammene var egentlig for smale til å gjemme seg bak, men han håpet den mørke dunjakka ville gå i ett med treet. Tonni kjente pulsen sank. Han tok inn lydene. De andre som hylte og lo, samt en og annen bil som kjørte forbi på utsiden av skoleområdet. Han snudde seg og lente seg inntil trestammen. Lukket øynene et øyeblikk. Som en vag fornemmelse kjente han det på seg. At det var noen i

nærheten. I et tiendedels sekund håpet han det ikke var den. Men da Tonni åpnet øynene, var det ingen tvil. Han kjente den straks igjen. Svarten var kommet tilbake! Minnene jaget angsten rundt i kroppen. Redselen. Den han ikke hadde kjent på flere år, gnog seg igjen inn i margen. Knærne begynte å skjelve og pulsen dunket langs halsen. Svarten fulgte med på ham med isende blikk. Vesenet i sort kåpe med hette over hodet, som gjentatte ganger hadde stått på utsiden av gjerdet til barnehagen da han var liten. Som alltid hadde spilt musikk fra panfløyten for å lokke ham til seg slik Rottefangeren fra Hameln gjorde. Nå var den her igjen! Sist gang Tonni hadde sett Svarten, hadde den plutselig kommet inn gjennom porten og holdt hardt rundt ham. Barnehagepersonalet hadde kommet til unnsetningog hadde anmeldt Svarten til politiet. Siden hadde de ikke sett noe mer til den. Hvorfor var Svarten tilbake igjen etter så mange år? Tonni blunket hardt og myste mot benken litt bortenfor. Nei, det var ikke innbildning. Blant de forpinte trestammene satt den og stirret intenst på ham med stikkende, glassklare øyne under den sorte hetten. Solstrålene forsvant bak de massive fjellene og alt snøglitteret sluknet. Tonni ville ikke tenke det, men gjorde det likevel. Han ville springe, men klarte ikke. Det strammet seg i halsen så han ikke fikk puste. Han snappet etter luft. Hadde Svarten kommet for å drepe ham denne gangen?

Kapittel 1

CORA CONDO I de rette omgivelsene var de udødelige. De opptrådte alene, men var likevel så sterke. Unike i formen, sårbare og enslige. Ett og ett ble de til slutt forenet. De farget landskapet hvitt og friskt. Men snøfnuggene bar likevel med seg et dystert budskap. Årstiden hvor solen tok farvel og ikke kom til å vise seg igjen på mange uker, var nådeløst på vei. Månedene da menneskene, som ubevisst var fanget av tradisjoner og derfor fortsatte å bo i den ytterste delen av verden, skjulte seg inne i små hjem. Som i dvale, tappet for all livsgnist. Kontraster, tenkte Cora. Hvitt og sort. Slik Lina og hun selv hadde vært. Cora slo av viskeren og stirret tomt mot det tynne snølaget på frontruten. Fingrene strammet rundt rattet, hun begynte å bli så lei. Denne evinnelige letingen. Men hun måtte klare å gjennomføre det. Hvis ikke ville ingenting gi mening mer. Hun trykket på knappen og motorduren stoppet. Den teltlignende ullgenseren som tante Halldis hadde strikket for snart tolv år siden, ble hentet frem fra canvas sekken. De hadde fått genserne på attenårsdagen. Den gangen Lina og hun selv hadde vært håpefulle til alt livet ville bringe, men samtidig vært redde for at noe grusomt skulle skje igjen. Bilulykken. Tragedien som hadde rammet dem så nådeløst og gjort

henne og Lina foreldreløse da de bare var syv år. Tante Halldis hadde vært der for dem, ung og selv sørgende over å ha mistet sin søster. Likevel hadde hun ofret mye for å være den støttespilleren hun og tvillingsøsteren Lina trengte de neste årene. Det var blitt et slags ritual for dem å ta frem den vide genseren hvert år når temperaturen falt. Som et trofast tegn. Bare at Lina sin genser hadde blitt liggende igjen i skapet de to siste årene. Den grå, vide treningsbuksa begynte å bli tynnslitt. På tide å kjøpe seg et nytt par. Hun vippet av seg treskoene og dro på seg de grå selskinnsstøvlene. De kunne derimot holde i mange år til. Konturene av henne avspeilet seg i frontruten. Huden, den som var for lys til å kalles mørk og for mørk til å kalles lys. Hun var som en karamell, hadde Lina sagt. De gylne krøllene var såpass tette og korte at det var ingenting hun kunne gjøre med dem. Akkurat slik hun ville ha det. Praktisk. Cora åpnet døren og hoppet ned på den harde bakken, som var i ferd med å få et nytt hvitt lag over seg. Parkeringsplassen var fortsatt ikke asfaltert, men jorden støvet aldri. Ikke på sommeren, heller. Den var trampet kompakt av alle vogntogene som i årevis hadde kjørt ut og inn. Cora slo igjen førerdøren og skuttet seg mens hun hørte pipet som bekreftet at doningen var låst. Som hun hatet denne jobben. Kjøre milevis langs landeveien, dag etter natt, natt etter dag. Monotont og begivenhetsløst. Likevel måtte hun. For å finne Lina. For å redde seg selv. Lysene fra kroa spredte et skinn slik at det var mulig å se noe. En svak dur fra E8 like bortenfor vitnet om lite, men jevn trafikk inn mot Nordens Paris, Tromsø. Cora lagde røykringer av frostrøyken foran seg idet hun hutrende småløp over parkeringsplassen bort til de andre vogntogene. Hun kjente igjen flere av dem nå, og det var ikke nødvendig å ta bilder av alle skiltene lenger. Kun ett nummer var ukjent denne

kvelden. Hun knipset et bilde med mobilen før hun sprang bort til kroa. Analysearbeidet som kunne lede til nye spor, ville hun ta senere. Varmen traff henne som en svett omfavnelse av en full venn. Kroa fungerte som pub sent på kvelden. Ukjent for de fleste, men kjærkomment for trailersjåførene som kunne bevilge seg en øl før de søvndrukne la seg i sine trange krypinn bak forhengene på førerhusene. Mennene i rommet sluttet å snakke idet Cora trampet inn. De snudde seg og stirret skamløst mens de mumlet en slags hilsen. Cora skjøv ubehaget med all oppmerksomheten til side ved å speide etter den nye sjåføren, han som kjørte den ukjente lastebilen. Han kunne ha ny informasjon, viktige detaljer som fikk henne videre i letingen og som kunne fornye selve håpet. Cora fikk øye på ham umiddelbart. Hun lot blikket dvele en stund ved ham idet hun gikk bort til sin trygge havn, bardisken. Spillet med øyeflørting hadde gjort det enklere for henne. Noen ganger kom mennene bort til henne, andre ganger ikke. Sant å si begynte hun å bli lei av denne leken også. Men hun var fortsatt ung, og hadde behov for å kjenne på en form for nærhet en gang iblant. Få ut noe frustrasjon. De siste årene hadde hun unngått å inngå faste forhold for å unngå å bære på den sviende smerten ved å bli forlatt igjen når kjæresten ikke orket mer. Ikke orket henne mer. Cora sendte en takk til fotballkommentatorens skarpe stemme som flommet uavbrutt ut av TV-skjermen. Da slapp hun i alle fall å ha lange samtaler med noen. – Cora, velkommen tilbake. Lenge siden sist. Har du vært på langtur? Kroeieren Tom Franke gjorde klar en halvliter av sin hjembryggede ingefærøl. Cora trakk på skuldrene og tok imot yndlingsdrikken. Varmen gjorde at genseren begynte å stikke, og hun lurte et øyeblikk på om hun skulle gi Tom gleden av å se henne kle av seg. – Har vært i Bergen en tur, svarte hun. – Kjører splitter ny semitrailer nå, den største det er mulig å kjøre her til lands. Glad jeg hadde et par

års erfaring som sjåfør før jeg tok kystveien fra Bergen til Trondheim. Cora ristet på hodet. – De snirklete, trange veiene der er ikke for amatører, for å si det sånn. Tom nikket så det røde, lange skjegget danset. – Ja, jeg vet, har kjent det på kroppen selv fra tiden jeg var aktiv sjåfør. Cora tok en slurk av ølen, satte glasset hardt fra seg på bardisken og rev av seg genseren. Det raslet i det store smykket laget av tre som hun hadde hengende rundt halsen. Et blaff av vemodige minner veltet over henne. Hun og Lina hadde fått hvert sitt smykke fra Kenya av faren i julegave da de var små. Linas til å slå rytme på, hennes til å blåse i. Minnene fikk henne til å savne noen. Savne flere. Men Cora gjorde som hun pleide når sårheten ble for påtrengende. Hun låste alt vondt inn i den hemmelige metallboksen plassert bak hjertet et sted. På den måten kunne hun glemme for en stakket stund. – Hvorfor overnatter du egentlig her? spurte Tom. – Du bor under en halvtime unna, og så velger du å overnatte i den trange trucken i stedet for i din egen seng? – Å, du vet vel at jeg elsker ingefærølet ditt. Den i seg selv er verdt overnattingen. I tillegg har jeg ikke fått innviet vogntoget skikkelig ennå, og tenkte at dette stedet er en fin plass å gjøre det på. Hun blunket og håpet hun virket like overfladisk og tøff som hun ønsket å utgi seg for å være. Cora kunne se det i sidesynet nå. Den ukjente mannen var på vei bort til henne. Hun snudde seg, plasserte den ene hånden besluttsomt ned på bardisken og festet blikket i mannen. – Hei, sa han. – Du har sikkert hørt det før, men du ligner veldig på Halle Berry. Han rakte frem en stor neve preget av tobakksrøyk og hardt fysisk arbeid. – Jeg heter Jørgen. Cora mønstret ham. Høy, relativt slank og bredskuldret. Jo, han ville duge. Hun tok hånden hans.

– Cora. Ja, jeg har hørt det før. Kul dame, hun Halle. Jeg velger å ta det som et kompliment. Jørgen gikk tettere inntil Cora og stirret henne inn i øynene. – Ja, så sannelig. Hvis den laguneblå fargen er ekte, så er øynene dine jammen unike. Du er virkelig en eksotisk dame. Jeg har seilt noen år som sjømann, men har aldri sett lignende rundt omkring i verden. Jørgen strøk Cora over armen, helt opp til stroppene på singeleten. – Hvem er dette? spurte han med ett, og stoppet ved tatoveringen som dekket hele venstre overarm. – Det er Lina, tvillingsøsteren min. – Ha, ha, og det vil du jeg skal tro? Jørgen viste frem et sett med tenner som ikke var så verst. Han pusser dem i alle fall, tenkte Cora. – Ja, hvorfor ikke? svarte hun. – Jeg er jo ikke dum, sa Jørgen. – Lina her har langt, mørkt hår og mørke øyne, så vidt jeg kan se. Og du har farget henne med helt hvit hud. – Du har rett. Hun er melk, jeg er karamell. Vi er toeggede tvillinger. Hørt om det noen gang? – Ja, det har jeg, svarte Jørgen og berørte ryggen hennes lett. – Har hun like lange ben som deg? – Det har hun. Dem har vi arvet av faren vår, Joseph Condo, tidligere maratonløper, født og oppvokst i Kenya. Cora snudde seg mot Jørgen og gikk tettere inntil. – Har du sett Lina før? Hun er også trailersjåfør. Slik som oss. En svak sitring bredte seg i Cora, og et begynnende håp tok plass. Jørgen strøk fingeren over halsen hennes og fulgte konturene på haken. – Nei, aldri sett henne før. Verden sank, og villhestene i henne røsket seg løs. Hvorfor kunne

ikke hun være heldig for en gangs skyld? Det var på tide nå, hun hadde lett så lenge. Hun skjøv hånden til Jørgen fra seg. – Men så er jeg ganske ny i gamet, da, fortsatte Jørgen. – Jeg har seilt som sjømann i over tyve år, og begynte å kjøre vogntog for kun et par år siden. Jørgen løftet hånden igjen og strøk Cora over de lyse, korte krøllene. – Men jeg har lyst til å bli bedre kjent med deg. Er du virkelig trailersjåfør? – Vel, sa Cora og tømte i seg resten av ølen. Hennes nye bekjentskap hadde ingen nyttige opplysninger å gi, men det fikk likevel bli ham som skulle gi henne hudkontakten hun trengte denne kvelden. Bekreftelsen hun ville få på at noen tålte henne, i et par små timer i alle fall, understøttet av en falsk form for nærhet. Hun satte glasset hardt fra seg på bardisken. – Jeg foreslår at du blir med meg sånn at jeg kan få vist deg det nye vogntoget jeg kjører. Den siste fra Volvo. Svær som et monster. – Ikke FH16, vel? spurte Jørgen. Cora nikket. – Jo, det sorte beistet med Globetrotter XL førerhus. – Mystic Fjord farge? Det glødet i øynene til Jørgen. – Jepp. Og små ledlys hele veien rundt. Den ser ut som en sort, vakker djevel når den kjører i mørket. Jørgen klapset henne på rompa og blunket til Tom Franke. – Så, hva venter vi på? – Når blir det min tur, Cora? ropte Tom etter dem da de trampet ut av kroa. Cora snudde seg leende mot ham idet de var på vei ut. – Du vet jeg elsker deg for høyt, Tom.

Kapittel 2

UNDERSØKELSEN Et par timer senere, da natten var som stillest og selv snøen hadde sluttet å dale ned, gikk Cora raskt gjennom klærne til Jørgen som lå slengt utover i førersetet. De hadde hatt sex uten ømhet, slik hun pleide. Det var vel som med rusavhengighet. Hun måtte ha det, og angret alltid etterpå. Cora fant lommeboka hans. Førerkortet klasse C viste navnet Jørgen Skov. Et familiebilde med det som måtte være kone og barn lyste mot henne. Kjedelig for dem, tenkte Cora, og misunte Jørgen et øyeblikk for i det hele tatt å kunne være sammen med egne barn. Det var noe hun selv ved diagnose og frivillig dom hadde gitt fra seg muligheten til å ha. Den gangen for ti år siden, da hun etter en tøff fødsel snuste på den nyfødte gutten sin et øyeblikk, for så å overlate ham til faren. Cora lette videre og fant mange sedler i lommeboka. Det var da ikke så vanlig nå til dags? Impulsivt røsket hun med seg fem tusenkronesedler og la lommeboka tilbake i baklomma på jeansen til Jørgen. Så sjekket hun mobilen hans, den var låst. Hun røsket gardinen bak i førerhuset til side. Jørgen lå og snorket i den trange sengen. Han hørte ikke til der. Faen heller, nå måtte hun videre. Cora dultet til ham. – Hei, våkne opp. Du må stikke. Et grynt slapp ut gjennom halsen hans før han åpnet øynene og

satte seg brått opp. Blikket flakket rundt til det falt på Cora, og et smil bredte seg i ansiktet hans. – Stikke? Han kremtet vekk en røykhoste som var på vei. – Vent nå litt. Jeg har ikke lyst til å stikke nå midt på natten. – Det er snart morgen, svarte Cora skarpt. – Ok, men en rask morgenrunde før jeg drar må vi vel kunne klare å klemme inn. Jørgen dro Cora til seg og skulle til å gi henne et kyss. Men Cora frigjorde seg med et rykk. Vulkanen i henne steg, hun strammet kjeven og snerret. I full fart krabbet hun bortover førersetet og åpnet døren. Så kastet hun alle klærne til Jørgen ut og skrek: – Kom deg til helvete ut. Nå! Jeg må dra. Jørgen krabbet over til henne og ga seg ikke. Han ville ha mer. Men Cora gjorde motstand. – Oi, du er en villkatt. Det kan bli interessant, hveste Jørgen og tok et kraftig tak rundt nakken hennes. – Pass deg! Jeg har ikke noe særlig med tålmodighet, repliserte Cora. Hun røsket Jørgen i armen, kjørte kneet opp i magen hans og vippet ham over seg. Jørgen fòr ut av førersetet og landet som et slakt på den frosne bakken utenfor. Cora sendte en takknemlig tanke til alle timene med nanbudo hun og Lina hadde trent i oppveksten. Timene med svette, blodslit og fokustrening som til slutt hadde ført dem til det sorte beltet og et innlært mantra de kunne bruke når de sto overfor vanskelige utfordringer i livet. Kraft, mot, overbevisning. Akkurat da skjedde det uventede. En hendelse som skulle vise seg å endre livet til Cora for alltid, men som hun ikke forstod omfanget av akkurat da. Eksplosjonen blendet henne med skarpt rødlig lys. Hun ble kastet bakover i førersetet med en enorm kraft, og det sterke drønnet bølget utover landskapet i noen sekunder. Snart sto et vogntog nær

kroa i full fyr. Sort aske bølget opp i luften, og det tok ikke lang tid før en håndfull mennesker kom snublende ut av kroa. De ropte, hylte og virret rundt. Cora stirret ut i kaoset. Shit, dette ønsket hun ikke å være en del av. Med skjelvende hender fyrte Cora opp vogntoget, lukket døren på passasjersiden og kjørte av gårde så fort hun kunne. Det var absolutt ikke meningen hun skulle være her. Ikke akkurat nå. Motoren lød dyp og brummende, og den forlatte motorveien tok imot den sorte djevelen uten spørsmål. Etter noen minutter nådde Cora arbeidsgiveren, Rosy Transport AS. Kroppen ristet fortsatt mens hun parkerte vogntoget på den faste plassen. Febrilsk kledde hun på seg, pakket med seg bag og kåpe, og hoppet ut. Hun lente seg andpusten inntil de store hjulene. Jørgen. Hun håpet han lå for langt unna til å bli skadet. Å befinne seg så nær en ulykke passet svært dårlig. Rosy hadde ettertrykkelig sagt at vogntoget måtte være på plass før midnatt. Klokken var nærmere fire nå. Dessuten hadde hun ikke kommet noe nærmere sitt egentlige mål. Det knøt seg i Cora, og spørsmålene fikk frustrasjonen til å vokse. Hva faen var det som hadde skjedd? Hun fokuserte på å puste rolig. Inn, ut. Hva var det psykologen hadde sagt? At hun måtte forsøke å akseptere situasjonen, finne seg en annen type jobb som hun ville like bedre og gå videre i livet. Mediene ville skrive om eksplosjonen i morgen, da ville hun få svar. Hun håpet bare inderlig at ikke hun selv ble dratt inn som et av vitnene. Hun slengte trailernøklene i postkassa, tok på seg den sorte lammeskinnskåpa og strenet mot den falleferdige Golfen som sto parkert rett bortenfor kontorbrakkene. Selv om hun hatet jobben som trailersjåfør, kunne hun ikke slutte nå. Den ga de største sjansene til å finne Lina igjen. Hutrende børstet Cora bilen ren for snø, og ba til gode eller onde makter om at den ville starte på første forsøk. Hun satte seg inn i den trange isboksen og vred om nøkkelen mens hun hakket

tenner. Etter et par hark, startet motoren. Så snart hullet i islaget på frontruta var smeltet stort nok til at hun så vidt kunne se veien foran seg, begynte hun å kjøre hjem til leiligheten hun leide midt i sentrum. Snart trampet Cora opp den trange sementtrappen til hjemmet sitt. Hun visste nøyaktig hvor hun ikke skulle tråkke for å slippe å vrikke foten i et av de store hullene. Hun nikket til den forkomne busken som sto gjennomfrossen i den altfor store potten ved døren, låste opp og tok imot den velkjente knirkingen i gulvet da hun entret gangen. Det var kun her, i hennes egne trange omgivelser, at hun kunne trekke av seg sokkene og gå barbent. Odøren fant sin vei ut av støvlene, og Cora spriket med tærne. Det var fire av dem på hver fot. Noe hun hadde blitt ertet for i barndommen. Og selv om Cora var bundet sammen med Lina i sjelen, så var de lange bena og de fire tærne de eneste markante fysiske kjennetegnene de hadde til felles. Bare at Lina aldri hadde vært flau over å mangle en tå på hver fot. Hun hadde aldri blitt ertet. Jørgen hadde kjørt vogntog i et par år, hadde han sagt. Det var akkurat så lenge Lina hadde vært borte, og dermed for lite til å ha hatt noe med henne å gjøre. Men hun valgte likevel å samle informasjon om Jørgen og transportselskapet han jobbet for og plotte inn dataene i analysearket. Cora satte seg i sengen med PC-en på fanget og hentet frem mobilbildet av nummerskiltet. Søkte opp på nettet og noterte inn i Excel-arket: «Strømøy Transport / Jørgen Skov / Innenriks fra Trondheim til Kirkenes / Fisk og tørrfisk / 4 medium lastebiler / Trondheim, Bodø, Tromsø og Kirkenes / Normal aktivitetsfrekvens til alle destinasjoner / Ingen treff på Lina». Fra før sto det flere titalls nummerskilt oppført i oversikten hennes. Noen av dem hadde sammenfallende ruter med Lina, men ingen av sporene hadde gitt henne ytterligere opplysninger om hva som hadde

skjedd med henne. Politiet hadde etterforsket saken i et års tid etter forsvinningen, for så å henlegge den. Slike saker medførte ofte at den savnede kom tilbake etter en stund. Men Lina ville aldri ha gjort noe slikt uten å si ifra til henne. Det var Cora overbevist om. De var mer enn bare vanlige tvillinger. De var tvillingsjeler. Lina hadde bare levert fra seg vogntoget hos Rosy Transport tidlig en vintermorgen, helt normalt og uten oppstyr, og der sluttet alle spor. I det siste hadde Cora tvilt på om denne måten å jobbe på var den riktige. Det hadde ikke gitt noen resultater så langt, og iblant mistet hun motet. Gang på gang hadde hun hentet frem sin innbitte vilje og drevet seg selv videre. Linje for linje, lag på lag, hadde hun samlet dataene og nøye strukturert informasjonen. Slik hun alltid gjorde når hun møtte på et nytt vogntog. Hun måtte ikke gå glipp av en eneste detalj. Cora gikk videre inn på badet. Kanskje det fantes andre metoder? Å engasjere en detektiv hadde hun ikke råd til. Men sporene, hvilke andre steder kunne man finne spor? En tanke slo ned i henne. Internett. Alle legger igjen spor etter seg i den digitale verdenen. Flerrene i det grønne tapetet på badet hadde mønster av oransje blomster som lignet groteske smil. Cora steg inn i dusjen. De lunkne dråpene vasket bort sjokket etter eksplosjonen, angeren over igjen å ha tillat seg å ha kjærlighetsløs sex og skuffelsen over ikke å ha kommet lenger i letingen. Da hun stupte ned i sengen, var hun bare utslitt og lei. Av jobben, den evinnelige letingen – og ikke minst av seg selv. * Du forsto det kanskje aldri, men jeg sørget like mye som deg. Jeg husker tydelig at den ene kisten var hvit, den andre sort. Et hav av blomster,

lyder og mennesker svevde rundt, men alt dette nådde ikke inn til meg. Jeg befant meg inne i en boble. Jeg husker vi gikk opp de to trappetrinnene for å legge roser og tegninger på kistene. Som trøst på veien mot himmelen. Mamma og pappa, de som ikke var blant oss lenger. Jeg husker du falt sammen i hulkende gråt og at jeg inviterte deg inn i min boble. Så lenge vi var sammen, skulle vi klare å vokse opp. Leve våre liv. Inntil vi alle møttes igjen i dødens gjenforening.

Kapittel 3

BURSDAGEN Alarmklokken kimte en bursdagsmelodi for å minne henne på at det var tantens fødselsdag. Cora røsket på seg klærne. Hun hadde planlagt en overraskelse til gave, og måtte ikke komme for sent til avtalen hun hadde med sin tidligere arbeidsgiver, Helikoptersenteret. Cora låste seg ut av leiligheten og startet opp Golfen. Bilen humpet av gårde gjennom de trange gatene. Det gikk greit, piggdekkene hadde hun tatt på for flere uker siden. Over radioen ble det meldt om en eksplosjon i Tromsø: Et vogntog eksploderte ved en kro ved E8 og er helt nedbrent. Deler av endeveggen til bygningen ble også antent, men dette fikk brannmannskapet raskt kontroll over. Politiet kan bekrefte at sjåføren tilhørende vogntoget sov inne på kroa i et av utleierommene. Men de kan dessverre opplyse om at det er funnet en død person rett i nærheten. Ingen er foreløpig meldt savnet. Cora kjente det stramme til rundt halsen og rullet opp vinduet. Vinterluften traff huden med små stikk. Det tynne laget med silkesnø som hadde lagt seg på bakken, lyste glitrende opp i eventyrlandskapet rundt. Som et vakkert hån mot hennes eget kaotiske indre. Om noen dager ville ikke solstrålene klare å klatre høyt nok til å gjøre seg synlig over de majestetiske, snødekte fjellene. Den ville gå i dvale i noen midtvinteruker. Men den ville fortsatt kaste av seg et sterkt lys over

himmelen som ble reflektert av fjelltoppene som omringet byen. Hvitt, hvitt, hvitt. Selv havet speilet den helvetes hvite himmelen. Snart kjørte hun over broen til Kvaløya og ut på landeveien i retning Ringvassøy. Cora registrerte de tynne, sorte trestammene nederst på fjellene, som forknytt klorte seg fast i en forgjeves kamp med å klatre oppover for å finne solen. Et i utgangspunktet håpløst prosjekt, men de ga likevel aldri opp. Det kunne Cora kjenne seg igjen i. Etter noen minutter i det øde landskapet langs havet, var hun fremme ved det som hadde vært hennes barndomshjem i mange år. Cora parkerte i oppkjørselen og steg ut av bilen mens hun tenkte på planen for dagen. Hun var glad de lot henne leie det lille helikopteret med jevne mellomrom. Betingelsen var at hun fulgte regelverket for antall flytimer i luften for å kunne beholde sertifikatet fra år til år. Tanten trengte denne gaven, det var Cora overbevist om. Hun trengte litt spenning, litt glede og en ny opplevelse i hverdagen. Tante Halldis hadde tatt seg av dem så godt hun kunne da foreldrene deres ble revet fra dem. Og midt i sin egen sorg hadde hun forsaket sitt eget liv av hensyn til tvillingene. Og i dag ønsket Cora å takke henne for det, på sin egen måte. Cora banket hardt på den massive døren på et av områdets store sveitservillaer, åpnet døren og trampet inn. – Tante Halldis? Coras stemme ga gjenklang i alle rommene, som om lydene lekte sisten blant tømmerveggene. Men det var ingen svar å få. Hun beveget seg fra rom til rom, og lurte på hvor hun kom til å finne tanten denne formiddagen. Sakte begynte hun å synge bursdagssangen mens hun gikk rundt i huset og lette. Hun ønsket å vekke tanten på en myk måte. Behagelig og med forventninger om at noe godt var i vente. Til slutt fant hun henne i peisestuen ved siden av keramikkstudioet, henslengt i den sorte velursofaen. Et glass lå på gulvet, og på bordet ved siden av sto

en tom sherryflaske. Hun hadde tømt en hel flaske igjen. Cora håpet tanten var i stand til kunne være med. Hun sang høyere og sirklet om tanten helt til små rykninger kom til syne i det søvndrukne ansiktet. – Gratulerer med dagen, tante! Cora røsket i Halldis. – Våkn opp! Noen spede ynk kunne høres langt nede i halsen til Halldis. Hun glippet med øynene og smilte forsiktig et øyeblikk før hun lukket øynene igjen. Hun forsøkte å vifte vekk niesen med den ledige hånden. – Gå vekk. Å, jeg vil ikke ha noen bursdag. Den grøtete stemmen var knapt hørbar. – Jeg blir jo bare mer og mer en gammel kjerring for hvert år som går. – Slutt å tulle, kom deg opp! Cora dro i tanten sin. – Du er en dame i din beste alder. Klart vi skal feire bursdagen din! Cora vendte seg bort. – Å faen, som det lukter av deg. Mens du tar deg en dusj, kan jeg lage en god lunsj til deg. Hva vil du ha? – Det var da voldsomt til mas, da. Hvor mye er klokken egentlig? Du vet jeg ikke fungerer som menneske før på kvelden. Halldis røsket seg løs fra Cora sitt grep og reiste seg møysommelig opp av sofaen. I noen sekunder sto hun og svaiet mens hun støttet seg til sofaryggen. Endelig fokuserte hun og så på Cora med mascaratungt blikk. – Okay, jeg vil ha en Margarita, snøvlet hun. – En Margarita til lunsj på bursdagen min, det er det jeg vil ha. – Du kan ikke starte dagen med en drink, tante. Du kommer til å ta livet av deg selv før tiden er inne. Cora dyttet tanten av gårde. – Kom deg inn på badet, befalte hun. – Ja da, ja da, det fantastiske livet skal feires. Er straks tilbake. Halldis hikket og pekte på Cora. – Ikke lag noe tull med egg og bacon og slikt. Husk at min skjøre mage bare tåler fly… hikk … flytende føde. Cora ristet oppgitt på hodet.

– Din mage er full av huller etset av alkohol. Du tåler ingenting lenger. Snart kunne Cora høre dusjen renne, og hun la et par frosne rundstykker i stekeovnen. Hun håpet tanten ville få lyst på mat når hun kjente duften av nystekt bakverk. Hun trengte jo næring. Og selv om tanten hadde hatt et tøft liv med tap av søster, oppdragelse av to småjenter og tap av Lina, så var det fortsatt håp for fremtiden. Cora gikk bort til dørkarmen og lot fingrene gli over tegnene CLC som var skrevet flere ganger over hverandre. En dokumentasjon på hvor mye de hadde vokst år etter år, helt like i høyden. Deres ornament, Cora og Lina Condo. Nå var Lina borte, og erkjennelsen klebet seg som et stramt slør rundt Cora. Hun kunne ikke miste den siste nære personen hun hadde igjen i livet sitt. Nå som tvillingsøsteren var borte, måtte tante Halldis være der for henne. Som en siste støtte. Cora ruslet inn i keramikkverkstedet. Vaser, kar og figurer. Rommet var fylt opp av små og store kunstverk som tanten hadde kreert opp gjennom årene. På benken bortenfor sto tolv hvite champagneglass i syltynn porselen oppstilt sirlig på et brett. Bestillingsvare, tenkte Cora. Slike ting som gjorde at økonomien gikk rundt. På kontorpulten lå en bunke med postkort. Så folk drev fortsatt med slikt. Cora så seg videre rundt, og fikk øye på en keramikkvase. Et sårt minne kom over henne. Lina hadde hoppet rundt og ivrig foreslått at tanten skulle lage en figur av henne. Cora husket sin egen reaksjon. Hvorfor skulle bare Lina få en figur etter seg? Impulsivt hadde hun røsket til seg en vase tanten nettopp hadde laget og kastet den i gulvet. Mens hun stirret på bitene som lå strødd utover gulvet, tok hun imot skjenneprekenen uten et ord. Hun hadde blitt fylt med anger, men klarte ikke selv å forstå. Det fantes ikke ord i henne som kunne forklare handlingen. I stedet hadde hun lukket de vonde følelsene inne i den usynlige metallboksen. Det

var først senere hun hadde fått hjelp av en psykolog til å skjønne seg selv. Hun hadde en diagnose. Hun var borderliner. – Cora, hvor er du? Halldis kom inn i keramikkverkstedet. – Kom hit og gi tanten din en god klem. Jeg har savnet deg så. Hvor har du vært de siste ukene? Cora omfavnet tanten. Hun snuste inn de rene luktene. Tryggheten fra tante Halldis sin fyldige favn kjentes godt. – Å, gud. Her var det litt rotete. Tanten lo anstrengt, gikk bort til kontorpulten og la postkortene ned i skuffen før hun rettet på en bordlampe. – Jeg var sikker på at du hadde glemt meg, fortsatte tanten. – At du hadde rømt eller noe, og latt meg være helt alene igjen. – Det var kanskje det jeg burde ha gjort. Cora trakk på kinnene, som for å simulere et smil. – For noe tull. Du vil aldri klart deg uten meg. Tanten viftet med hendene og førte Cora inn på kjøkkenet. – Over til noe annet. Hvor er gaven? Det er ganske vanlig å ha med seg en presang når man kommer på bursdagsbesøk, vet du. Halldis satte seg ved det store tømmerbordet og begynte å smøre syltetøy på de varme rundstykkene. Cora svarte ikke, og tanten kikket forundret bort på henne. – Har du virkelig ikke med deg noe til meg? – Jo, jeg har en gave til deg. Men du må bli med meg for å få den. – Å, hvorfor det? Det enkleste er jo bare å få den her. Halldis satte fra seg kniven og tok en slurk av teen. – Nei, det går ikke. Den må leveres utenfor på et helt annet sted. – Du skal alltid være så mystisk, du. – Vent og se, svarte Cora.

Kapittel 4

OVERRASKELSEN Etter en times tid var tanten klar. Den store lua av bjørneskinn var plassert som et tårn på hodet, og ponchoen av tovet ull dekket lagene med klær hun hadde under. Hun kom ikke til å fryse. – Hvor gammel blir du egentlig? spurte Cora idet de satte seg inn i bilen. – Ah, det spør du om hvert år. Jeg er omtrent femten år eldre enn deg. Du nærmer deg tretti. Matten får du ta selv. – Du var relativt ung da du fikk ansvaret for Lina og meg. Hvordan var det egentlig? – Du er virkelig i det filosofiske hjørnet i dag, du? Cora svarte ikke og Halldis fortsatte. – Å få ansvaret for to små skolejenter ble en altoppslukende oppgave for meg. Jeg fokuserte 100 prosent på at dere skulle ha det bra. Halldis humret før hun fortsatte. – Det var nok det som førte til at min store kjærlighet forlot meg. Men jeg var aldri bitter på det, tror jeg. Det var syretesten, skjønner du, på hva han egentlig var laget av. Tenk om jeg hadde fått barn med ham, og at han så hadde stukket av? Det hadde vært verre. Cora kunne ikke huske at tanten drakk seg full da de var barn. Hun hadde vært en oppofrende foresatt, nesten besatt av å fylle rollen

etter en mor og en far som ikke var lenger. De hadde ikke manglet noe i oppveksten. Verken omsorg eller trygghet. Det var kun Cora som hadde fått indre demoner å stri med. Men dette hadde ikke vært tantens skyld. Det var først etter Linas forsvinning at tanten hadde begynt drikke i tide og utide. Det hadde begynt med et glass da Cora stakk innom på besøk. Senere hadde hun flere ganger funnet tomme flasker ved siden av tanten der hun lå og sov ut rusen. Cora svingte inn på parkeringsplassen til Helikoptersenteret i nærheten av Tromsø Lufthavn Langnes. Hun gikk rundt bilen og åpnet døren for tanten. Men Halldis ville ikke rikke seg. – Kom an, bli med meg. Cora strakte frem hånden. – Hva skal vi egentlig? Hvilken gave er det du har tenkt å gi meg? Cora la merke til at tantens munn var formet som en rett strek. – Slapp av, tante, det er ikke noe farlig. Kom, bli med. Gaven din i år blir en helikoptertur over Tromsø. Cora dro tanten ut av bilen, og motstrebende fulgte Halldis etter. Vel innenfor i hangaren, plasserte Cora tanten på en benk i venterommet. – Sitt her, jeg kommer snart. Halldis ristet på hodet, men satte seg lydig ned. Snart kom Cora tilbake i kjeledress og med store øreklokker hengende rundt halsen. Hun satte seg på huk foran tanten og så på henne med et alvorlig blikk. – Ikke vær redd, du vil få en fantastisk opplevelse. Og du vil få se huset ditt ovenfra. Cora tok armen til tanten og geleidet henne ut av hangaren. Halldis sa ikke et ord, men Cora kjente at kroppen hennes var stiv som en stokk. Hun klamret seg til Cora. – Dette er ikke noe å være redd for, tante, husk at jeg drev med dette i mange år. Dessuten var det mye tøffere å fly ut på borerigg i Nordsjøen enn

å fly en søndagstur over Tromsø i pent vær. Cora lette etter gledestegn i tantens ansikt, som var omkranset av bjørneskinnslua. Men Halldis var fortsatt en mumie. – Det jeg skal fortelle deg nå, er veldig viktig. Når du skal inn i helikopteret, må du krumme deg så vi er sikre på at du ikke kommer borti rotorbladene. Som i transe krummet tanten ryggen og lot seg føre inn i helikopteret. Cora tok på seg sine egne øreklokker og hjalp til med å feste sikkerhetsselene og Halldis sine øreklokker. – Hører du meg, tante? Cora snakket i mikrofonen på øreklokkene. Halldis nikket til svar. – Da starter vi. Helikoptre er de kuleste transportmidlene som finnes, de eneste som kan stå stille i luften. Så det er bare å nyte turen og utsikten. Cora dro i spaken, og sakte begynte fartøyet å lette rett opp fra bakken. Hun kjente frihetsfølelsen bre seg i kroppen. Oppe i luften fant hun roen og gleden. Det tok ikke lang tid før hun hørte et hvin fra setet ved siden av seg. – Gud, se da! Se så fint vi har det i Tromsø. Dette er jo helt utrolig! Cora lurte et øyeblikk på hvorfor hun ikke hadde tenkt på å ta med tanten på helikoptertur før. Dette gikk jo bedre enn forventet. Hun svingte av og fløy i retning de massive fjellene, på vei utover mot havet. Der kunne hun få overblikket. Komme seg ut av en trang tilværelse hvor kravene om å passe inn i samfunnet ikke fantes, oppleve verden og kjenne på alt som var større enn henne selv. Det var dette hun ville vise tanten. Gi henne en opplevelse av at problemene ble mindre og mulighetene mer tilgjengelige bare man så på situasjonen fra andre perspektiver. Den første tiden etter at Lina forsvant, hadde Cora flydd og flydd. Lett og lett. Som om Lina skulle være en prikk det ville være enkelt å

finne. Etter hvert skjønte Cora at hun aldri ville finne henne på denne måten. Hun omskolerte seg og sluttet med helikopterflyvingen for å lete etter Lina der hun hadde levd sitt liv. Selv om hun syntes det var kjedelig, så var det å ta trailersertifikat en enkel sak for Cora. Hun var vant til å drive med transport. Og nå hadde hun i snart to år kjørt fra nord til sør, i innland og utland. Men sporene hun hadde kommet over, hadde vist seg å være betydningsløse. Lina var fortsatt bare borte. Det verste med det hele var å ikke vite. Cora gjorde en slakk sving og vendte helikopteret inn mot Kvaløya. Tanten hvinte henrykt igjen idet hun senket høyden på vei mot sveitservillaen. Cora bestemte seg for å sirkle rundt huset. – Å, så fint. Se så fin den frosthvite hagen min er. Det ser ut som et dukkehus. Tenk, der er selveste hjemmet mitt. Og så tydelig man kan se alt, da! Ai ai, jeg skal aldri sole meg naken på verandaen igjen. Folk oppe i luften kan jo se alt, jo. – Og når var det du begynte å bli så sjenert, om jeg tør spørre? Cora kikket på tanten. – Du benytter jo enhver anledning til å slenge av deg klærne på sommeren og sprade rundt i hagen. – Ha, jo, det er sant. Men jeg vil da ha kontroll på hvem som får se meg. Såpass bluferdig er jeg. – Særlig, svarte Cora. Snart svingte hun av og fløy ut mot havet igjen. I retning Ringvassøy. Til deres sted. Håkjerringholmen. Holmen som lå mellom Kvaløya og Ringvassøy. Der hvor de hadde så mange gode minner av felles opplevelser. Der hvor det var spennende å være fordi strømmen rundt dem kunne være så sterk at de måtte bruke motorbåt for å komme frem. De hadde grillet der og badet fra det lille inneklemte stedet hvor strømmen ikke fikk tak til å trekke dem ut mot havet. Og en gang tanten lå og slumret, hadde de gjort det forbudte. Cora hadde tatt

fart og løpt utfor det høye stupet hvor fjellveggen endte rett i den strie strømmen. Idet Cora hadde nådd opp til vannoverflaten igjen, var Lina allerede i svevet. Det lyste redsel ut av øynene hennes. Det var svært høyt, men hun hadde trosset frykten og likevel klart det. Cora forsøkte å svømme raskt inn mot land igjen, men uansett hvor mye hun strevde, hadde strømmen ført henne lenger vekk fra holmen. Lina hadde gitt opp å svømme og ble ført mot Cora. De hadde siktet seg inn på Lilleholmen som lå like ved, og som ved et mirakel førte strømmen dem dit. Dette var siste sjanse. Cora ristet Lina av seg og klatret på land. Hun ble stående og stirre på tvillingsøsteren, som febrilsk veivet med armene og ropte på hjelp der hun ble ført ut mot det uendelige havet. Snart hørtes lyden av motorbåten. Tanten hadde våknet og fått med seg opptrinnet. Hjelpen var på vei. De nærmet seg Håkjerringholmen, og Cora reduserte høyden for å komme nærmere det høye stupet. Hun smilte vemodig, og blandede følelser sved da hun tenkte på hendelsen på Lilleholmen. Psykologen hadde forklart dette også. Hvorfor hun hadde vært så slem. Humørsvingningene som kom så brått. De kom som følge av å føle seg verdiløs, å ikke være bra nok. De fikk henne til å være impulsiv, på godt og vondt. Det voldsomme sinnet gjorde at hun skjøv folk fra seg. Gjorde det vanskelig for henne å knytte seg til personer hun var glad i. Det var kun Lina som bar over alt dette med henne. – Se, der borte er stedet som du pleide å ta oss med til da vi var barn. Se da, tante Halldis! Det er så mange år siden … Hun senket helikopteret i en vending. En rykning kom til syne i tantens ansikt da Cora førte helikopteret nærmere kanten av det høye stupet på holmen. Hun merket at tanten stivnet og holdt seg for munnen. – Nei, nei! skrek hun. – For guds skyld, ikke så nært, Cora! Nei, det er skrekkelig. Fly vekk herfra! Tanten holdt seg for øynene nå.

– Slapp av, vi skal bare få et overblikk. Mer rakk hun ikke å si før Halldis rev i armen til Cora så helikopteret skjenet brått til høyre. Cora forsøkte å løsrive seg for å få det på rett kjøl igjen, men det førte til at Halldis ble enda mer hysterisk. Skrekkslagne hyl boret seg inn i hodet til Cora gjennom øreklokkene mens tanten røsket og rev i henne. Helikopteret danset ukontrollert hit og dit, og de mistet høyde i rasende fart. Den livsfarlige sjøen nærmet seg faretruende. Cora forsøkte å slå tanten løs fra seg med armen mens hun styrte helikopteret så godt hun kunne med den andre. – Stopp, stopp, tante Halldis! Hva er det du gjør? Slipp meg, for helvete. Ellers krasjer vi! Adrenalinet pumpet med voldsom kraft i Cora, og omsider måtte hun slå en knyttneve i ansiktet til tanten. Om Halldis besvimte eller bare ble sjokkert, visste ikke Cora akkurat da. Men tanten ble i alle fall helt stille og sluttet å dra henne i ermet. – LN-OBT, hva skjer med dere? LN-OBT, svar! Hva skjer? Svetten silte fra pannen til Cora, og hun hev etter pusten. Omsider klarte hun å rette opp helikopteret, bare noen sekunder fra krasjmøtet med havet. Med skjelvende stemme svarte hun på oppropene fra tårnet. – Passasjer fikk angst. Hun er rolig nå. Ingen fare. Ber om tillatelse til å lande på Helikoptersenteret igjen. Vi er der om ti minutter. – Tårnet her, LN-OBT, fly om Tønsnes. Cora valgte å fly omveien over kroa. Det som var igjen av det nedbrente vogntoget gapte som et stort, taggete hull opp fra bakken. Hele endeveggen på kroa var blitt farget sort av brannen. Cora lurte på hvor liket var blitt funnet, og håpet det ikke var på parkeringsplassen der vogntoget hennes hadde stått. Hun ristet på hodet og kikket bort på Halldis, som stirret tomt opp mot himmelen. – Hørte du om eksplosjonen på nyhetene i dag, tante? – Ja, jeg hørte om det. Tragiske greier.

– Vi flyr over åstedet nå hvis du vil se det hele ovenfra. – Nei, jeg vil helst ikke se mer. Halldis svelget. – Sett meg ned på bakken igjen. Sett meg ned nå. Planen hadde bare delvis fungert. Tanten hadde likt flyturen, helt til de kom frem til deres barndoms sted, der hvor stupet var. Nå satt tanten og skalv. – Hvorfor ble du så redd plutselig, tante? – Jeg har høydeskrekk, hvisket Halldis. Cora ristet svakt på hodet idet hun snakket til tårnet igjen. Tromsø tårn, LN-OBT nå på Tønsnes. LN-OBT, klart for landing Klar til å lande, LN-OBT Snart nådde de Helikoptersenteret, og Cora landet så mykt hun kunne. Så vendte hun seg mot tanten igjen. – Ok, nå er vi trygt på bakken igjen. Husk å bøye hodet når du går ut så du ikke blir snittet av … Mer rakk ikke Cora å forklare før tanten hadde løsnet sikkerhetsselene, åpnet døren og hoppet ut. Beruset med en cocktail av frykt og glede, hoppet hun opp og ned, slo armene ut til siden og ropte: – Jaaa, endelig nede på bakken igjen. Jeg er så glad for at jeg lever! Cora rakk ikke å skrike før hun på autopilot kastet seg ut fra passasjersiden og rev med seg Halldis ned på bakken. En flik av bjørneskinnlua danset retningsløst som et forvillet høstløv bortover bakken. Over dem fortsatte de skarpe helikopterbladene å rotere. Og mens blodet fosset rundt i kroppen, tenkte Cora at det kanskje ikke var noe fremtidshåp for tanten likevel. *

Vil du lese resten? «Gullkrabbene» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no