John Olav Oldertrøen
Hels nidinger En fantasyroman for ungdom Tredje bok om halvingene Trym og Frida
2018
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 3
29.06.2018 19.30
© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2018 ISBN: 978 82 8330 209 7 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Munken Print Cream 1.5 80 g Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Fotogrunnlag forside: Pixabay Satt med Adobe Garamond Pro 12 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 2
29.06.2018 19.30
PROLOG Vesthimmelens oransje rødme var i ferd med å ebbe ut. Ravnens årvåkne blikk fulgte forundret med på de uventede bevegelsene. Noe slikt hadde den aldri sett før. Fuglen vred hodet skrått for å finne ut om det kanskje kunne bety mat. Busken var knappe 80 centimeter høy, og i midten av den var det noe ovalt og altfor, altfor stort som raskt este ut. Til slutt knakk grenene, og den veldige eggformede nøtten sprengte seg løs fra grenfestet, før den bikket over og trillet vekk fra restene av den døende planten. Fuglen skakket hodet den andre veien i et forsøk på å begripe hva den bevitnet. Samtidig begynte de første sprekkene å bli synlig. Først drysset brungrått støv fra revnen i skallet, før en mørkerød og gul, seig væske rytmisk ble pumpet ut. Revnen i skallet forplantet seg, inntil det lød en knasende lyd og nøtten ble sprengt i flere deler. Like etter smuldret skallet opp til støv. Noe mørkt, slimete og diffust reiste seg fra en sammenkrøket positur. Øynene lyste grønt, et vaktsomt blikk saumfor omgivelsene for første gang. Så strakte det seg og brølte mot ettermiddagshimmelen, før det bøyde seg ned, gravde frem rotknollene og presset dem inntil seg. Skapningen tok de første skrittene, ikke vinglete og ustøtt, men målbevisst og sikkert. Så la den på sprang. Ravnen tok til vingene. 5
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 5
29.06.2018 19.30
6
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 6
29.06.2018 19.30
DEL I NOE UNORMAL T
7
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 7
29.06.2018 19.30
8
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 8
29.06.2018 19.30
KAPIT TEL 1 Trym parkerte sykkelen og skyndte seg inn. Om han var kjapp, rakk han å ta en dusj og kaste innpå noen brødblingser før Frida kom. Men først: dusj. Denne høsten var svært så annerledes fra hva han var vant til: Den var satt på vent. Heten hadde veltet innover landet torsdag sjette september. Hittil hadde den vart i åtte dager. Det beste var at høytrykket lå i ro, meteorologene kunne ikke si når værfenomenet opphørte. Det de derimot visste sikkert, var at varmebølgen hadde startet i Sahara og kokt Europa i nesten to uker, før den nå altså hadde lagt seg i ro over Norge og deler av Sverige. Trym låste seg inn, sparket av seg skoene og løp inn på kjøkkenet. Termometeret som var plassert på kjøkkenvinduet, viste 22 varmegrader. I skyggen! Han tørket svette av pannen, vrengte av seg T-skjorten og sprang opp i annen etasje for å dusje. Femten minutter senere satt han ved kjøkkenbordet og spiste tørt brød med syltetøy. Kjøleskapet var alltid begredelig tomt før de handlet inn til helgen. Men, det fikk være. Han rakk å spise tre skiver og drikke to glass melk før det ringte på. Trym skyndte seg å tørke munnen før han gikk og åpnet. Frida stod smilende på trappen i en bluse uten ermer. De omfavnet hverandre og kysset. Trym trakk henne med 9
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 9
29.06.2018 19.30
inn og lukket døren etter henne. – Ganske heftig program vi har i dag, jeg gleder meg til alt. Forresten, det blir ni totalt, om alle inviterte får lov, sa Frida. Trym smilte. – Det blir helt konge, det er jeg sikker på. Mamma sa at hun ville ha vært mer skeptisk om det hadde vært normal høsttemperatur. Jeg gleder meg, det blir så bra! Frida kippet av seg skoene. – Det var faktisk pappa som gav meg idéen. Han kjenner de som driver leirskolen, og de hadde jo ingen anelse om at det skulle bli så fint vær. Stedet er jo egentlig sesongstengt. Vi betalte nesten ingen ting for å leie alt, hele helgen. Frida satte seg i sofaen på stuen mens Trym gikk for å hente flasken med Farris. Han gløttet på klokken: kvart over tre. Mamma og pappa var ikke tilbake før halv syv, siden de skulle handle inn til helgen etter jobb. Perfekt. De hadde nok av tid. Til alt. – Det er bare så digg varmt, sa Frida og holdt opp glasset mens Trym skjenket. Han nikket til svar, fylte opp sitt eget glass og satte seg ved siden av henne. Så la han armen over sofaryggen og kilte skulderen hennes. – Har alle sagt at de kommer, eller? spurte Trym. – Nesten. Jeg er litt usikker på Maria. Hun kløna det bra til på en annen overnattingstur. Eldre gutter, øl og slikt. Men jeg satser på at også hun blir med. Trym la hånden på skulderen hennes. – En topp bursdagsfeiring for den fineste jenta, sa han og klemte svakt. Frida snudde seg mot ham og kysset ham raskt. – Med deg blir det topp. Dessuten, siden det er jeg som er sjefen, så er det jeg som har fordelt rommene. Alle parene får egne rom! Trym kjente hjertet slå litt raskere. – Jeg vil ha deg for meg selv, begge nettene, hvisket Frida, 10
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 10
29.06.2018 19.30
reiste seg og satte seg over skrevs på fanget hans. Trym klemte henne inntil seg, kysset henne på kinnet og snuste inn duften fra håret hennes. – Jeg er din, og bare din for alltid, hvisket han. – Og jeg er din, svarte Frida, kysset ham, og reiste seg på ny. – Jeg må bare en tur på do, så får vi begynne med prosjektene våre. Tiden går. – Greit, svarte Trym fra sofaen. Frida forsvant ut i gangen og gikk opp trappen til andre etasje. Hun valgte alltid å bruke det gammeldagse toalettet i andre når hun var på besøk. Det hadde sikkert blitt en vane, ettersom det lå rett over gangen fra rommet hans, tenkte Trym og reiste seg. Snart skulle de ut på en kjapp skogstur igjen, en tur han noe motvillig likevel hadde bestemt seg for å ta. Det var på tide at Frida fikk treffe huldrejenta Elise igjen, og denne gangen fikk hun huske hvordan hun så ut. Trym ble stående og kikke ut av vinduet. Langt ut i skogen strakte Svartberget seg mot himmelen. Fjellet som skjulte en grotte som ledet inn til Midgardshallen, hallen hvor de såkalte halvingene, de som slektet på de som en gang ble byttet med de underjordiske, kunne finne passasjen til Åsgard. Det skulle bli fint å se Elise igjen, men likevel grøsset han på ryggen. Det var ikke mer enn en knapp uke siden han og Frida så vidt hadde overlevd kampen mot den onde Belial og stoppet et altomfattende inferno. Fortsatt føltes det ubegripelig og skremmende. Først hadde de tenkt at de bare måtte gjøre alt for å forsøke å legge det bak seg for å komme videre. Men så lett var det ikke, for hendelsene hadde laget dype sår. Trym var blitt mye mer skvetten, og om ikke Frida svarte kort tid etter at han hadde sendt henne en melding, fikk han ikke fred før han hadde ringt henne og forsikret seg om at alt var i orden. 11
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 11
29.06.2018 19.30
Hun hadde det likedan. De hadde rett og slett blitt langt mer avhengig av hverandre. Det de derimot hadde blitt helt enige om, var å aldri fortelle noen om noe av alt de hadde opplevd. Ingen ville ha trodd et ord, og de risikerte bare å bli tvangsinnlagt. For et par dager siden hadde Elise spurt om han og Frida ville treffe henne igjen. Hun trengte hjelp til å finne ut av en ny og merkelig busk som hun hadde kommet over ved en tilfeldighet i Åsgard, og som hun hadde forsøkt å plante ut i huldreskogen. Frida var spent på å treffe Elise ettersom hun ikke husket noe av det første møtet, dessuten visste Frida temmelig mye om planter. Elise hadde ikke hørt spesielt bekymret ut da hun hadde snakket til tankene hans, slik halvinger og haugfolk kunne, men likevel lå det noe klamt og motvillig over ham. Tross alt hadde han og Frida kjempet sitt livs kamp for annen gang på litt over ett år. Det fikk holde. Han orket knapt nok tanken på å nok en gang bli kastet ut i ett eller annet vanvittig, livsfarlig eventyr. Det viktige nå var Fridas forestående bursdag, og det faktum at denne skulle feires på en sesongstengt leirskole langt vekk fra nesten alle foreldre. Det var knapt en uke til. Trym kjente blodet sitre igjen. Han og Frida skulle sove på samme rom! Det hadde aldri skjedd før. Tanken på å kjenne huden hennes mot sin gjorde ham varm langt inn i skjelettet. Det knirket i trappen, så stod hun i stuen igjen. – Ja, skal vi gå, da? Jeg er spent på å treffe henne. Og så skal det bli gøy å se hva slags rariteter hun har kommet over. Jeg gleder meg. Trym forlot utkikksplassen ved vinduet og gikk mot Frida. Hun tok på seg skoene. – Jeg håper det ikke er noe mer … drøyt vi skal gjennom, begynte hun, før hun reiste seg og rettet på håret. Trym ristet på hodet. – Nei, hun ville bare treffe oss og 12
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 12
29.06.2018 19.30
vise oss planten. Ikke noe annet. Kanskje du vet hva det er. Og så må du huske at det andre vi har vært gjennom, ikke har skjedd, egentlig. Dessuten er vi enig om at vi er ferdig med det. Frida grøsset. – Det er lett å si. Jeg har hatt nok av mareritt. – Samme her. Men det er jo over nå. For alltid. Trym tok hånden hennes, hun klemte den tilbake og smilte til ham. – Helt enig. Vel, da går vi, da? Trym låste døren og la nøkkelen under blomsterpotten. Frida stod allerede ute på tunet. Hadde det ikke vært for at hun var så spent på å treffe Elise, ville han ha funnet på et påskudd for å gjøre noe annet. Langt bak i hodet hans var en ny og sterk uro i ferd med å vokse seg stor. Ett eller annet var i gjære. Men hva, og hvorfor?
13
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 13
29.06.2018 19.30
KAPIT TEL 2 Trym og Frida småpludret og tok seg god tid mens de ruslet hånd i hånd over det gjenvokste jordet, innover skogen og frem til trehytta. Det var akkurat der han hadde sett Elise siste gang, for over ett år siden, etter at han og Frida hadde berget Yggdrasil – selveste livstreet fra Isilds vrede, og på den måten unngått en ny istid. Frida gikk inn i hytta og opp i annen etasje. Trym fulgte etter. De ble stående lent i vindusåpningen mens de kikket utover skogen. – Hvor er hun? undret Frida mens hun glodde. – Vet ikke, hun sa bare at vi skulle vente på henne her. Hun vet nok at vi er fremme. – Hører du henne? Trym ristet på hodet. – Nei, ingenting. Men hun minnet meg om avtalen vår i dag tidlig. Hun kommer nok … se! Trym pekte mot et område med krattskog. Noe beveget seg. Frida presset seg inntil ham. – Seriøst, dette minner meg om udyret jeg … Et rådyrkje tittet ut av krattet. Frida sank sammen og smilte. Så skjedde det. – Å hutte meg tu! Både Trym og Frida skrek ut og ramlet bakover i forferdelse. I vindusåpningen veivet plutselig et hjerteformet ansikt 14
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 14
29.06.2018 19.30
opp ned og skoggerlo mens hun så på dem. Det lange lyse håret flagret. Det gikk flere sekunder før Trym klarte å summe seg. Så skjønte han det: Elise hadde vært på hyttetaket hele tiden, før hun plutselig bøyde seg ned og kikket inn på dem! Fortsatt lo hun så tårene rant ned i pannen der hun hang og dinglet som en flaggermus. Trym var rød i ansiktet. – Elise! Fy søren, du skremte oss nesten i hjel, begynte han og hjalp Frida opp. Fremdeles hadde hun vidt oppsperrede øyne og trykket seg mot veggen. Elise hang likedan og kikket på dem med de intense, grønne øynene sine. – Ha, klarte jeg å skremme de djerve ormedreperne? Hvilken bragd! Elise grep tak i innsiden av vinduskarmen, lot seg falle og svingte seg i en rask bevegelse inn vindusåpningen. Så stod hun foran dem. Hun så ut akkurat som Trym husket henne: den samme gråblå kjolen, det samme viltre håret, og det samme lekne ansiktet. Hun strakte frem hånden. – Hvilken glede å se dere igjen. Hei, Frida! Du har vokst siden sist! Elise ristet hånden hennes. Frida åpnet munnen for å si noe, men fant ingen ord. – Har du mistet munn og mæle, jente? Frida svelget. – Hei. Så det er du som er Elise? Elise gjorde en piruett på plankegulvet så kjolen stod som en lampeskjerm rundt henne. – Det er meg, i egen person. Det gleder meg at også du ser meg! Så kikket hun mot Trym. – Nå må dere komme så jeg får vist dere den merkelige planten. Så får vi se om Frida har et svar! Elise klatret raskt ned i første etasje. Frida holdt igjen Trym og hvisket: – Seriøst, er dette henne, hulderen? 15
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 15
29.06.2018 19.30
Han nikket. – Ja, det er Elise. – Men … hun ser jo helt … normal ut. Bortsett fra at hun er barbeint, og at hun går med kjole. Trym smilte fort. – Jeg lover deg at hun er et godt stykke fra normal. Dessuten har hun hale. Alle huldrefolk har visstnok det. Frida skakket på hodet. – Du får nok se den. Haha, du ble rimelig sjokkert forrige gang du så den. Du dro i halen hennes! Kom, så følger vi etter. Da de gikk ut av hytta, virket det som om grønnfargene i skogen hadde blitt mye sterkere og klarere. Dessuten kunne de høre en krøtterbjelle klinge svakt. Elise stod lent inntil en bjørk. – Frida, om du lover å ikke gjøre som forrige gang, skal du få se den nå, sa Elise og kniste. Så snudde hun seg rundt, løftet kjolen og viftet med halen. Frida stod helt paff. – Herregud Trym, hvisket hun. – En hale! Det ser ut som en kuhale! Før Trym rakk å svare snudde Elise seg og stod med armene i siden. – Skitt opp, og lort i mente! Dette er ingen kurumpe, men en edel huldrehale! Kom, bli med meg! Elise gikk raskt innover skogen, tok av fra stien og spratt og danset, nærmest fløy lett over lyng og tuer. Trym og Frida satte etter henne. Etter hvert som de løp dypere innover i skogen, vokste vegetasjonen seg tettere, og klangene fra krøtterbjellene lød klarere. Elise ventet på dem ved en lysning hvor det vokste tett med urter, gras og engblomster. Fra den lave krattskogen bak henne kom ei ku som straks forsynte seg grådig av plantene. Elise klappet kua på siden. Trym og Frida saknet farten og gikk over i gange da de så Elise stå rolig ved kua. – Jeg visste ikke at det var gårder her, 16
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 16
29.06.2018 19.30
sa Frida, og hev etter pusten. – Og jeg fatter ikke hvordan hun kan løpe på den måten. Hun ser jo ikke sliten ut engang! Trym måtte samle seg før han orket å svare. – Det er ingen normale gårder her, nei. Kua der fremme kommer garantert fra huldregården. Vi er nok like ved. Og så må du huske at Elise er en naturskapning. Skogen her er på mange måter elementet hennes. Her er hun som en fisk i vann, sa Trym, og hostet. Kua reiste hodet, jortet og glodde på de to nykommerne. Elise løftet enden på kuhalen og satte et alvorlig blikk i Frida. – Dette er ei kurumpe! Og det har ikke jeg! Frida nikket. Elises hale var mindre og lysere i fargen. – Greit, unnskyld. Elises alvorlige ansikt sprakk opp i et stort smil. – Den som kjenner sin dårskap, er på vei mot visdom! Men nå håper jeg du kan lære meg noe, lille venn. Kom, vi er like ved! Elise gikk inn i krattet. De to fulgte med på ferden som stanset like ved et lite, gjørmete tjern. – Se, der borte. Elise pekte mot krattskogen. Trym knep sammen øynene, men kunne ikke se noe spesielt. Det luktet derimot kvalmende. – Her, se på denne! Elise røsket tak i noen grener. – Dette er noe helt nytt for alle oss her. Jeg tenkte at det kanskje kunne være fint som vinterfôr, eller at knollene kunne brukes til mat, men ingen av oss aner hva det egentlig er. Har dere sett noe slikt før? Trym så på Frida. Hun trakk på skuldrene. – Jeg er ikke så god med busker, men jeg synes det ser ut som en slags syrin. Men blomstene er jo helt svarte! Dessuten er det torner på grenene. Unnskyld, men jeg aner ikke hva denne planten heter. Elise rev av en gren, snuste på bladene og tygde på den, før hun gjorde en grimase og spyttet. – Å fysj og fy! Nei, la det 17
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 17
29.06.2018 19.30
være klart: Dette er ikke normalt, på ingen måte! Dessuten vokser det nøtter på noen av dem! Frida skakket på hodet og gikk bort til busken. – Nøtter? Umulig. Hvor da? Jeg ser ingen? Elise pekte innover krattskogen. – Det er en likedan busk litt nærmere gården vår. Den har små nøtter. Merkelige saker. Kom! Trym og Frida fulgte etter Elise som gikk roligere denne gangen. Snart kunne de skimte en skigard, og like inntil denne stod en tilsvarende busk. Elise løftet opp en av grenene. Frida gikk helt inntil, og da så hun det. På grenen, like nedenfor de svarte syrinlignende blomstene, hang det som så ut som to litt for store valnøtter. – Jøss, du har rett, mumlet hun. – Det er det rareste jeg har sett. Trym bøyde seg nærmere, tok på en av nøttene og forsøkte å dra den løs, men den satt hardt. Det så ut som om noen hadde forsøkt å røske løs hele planten, ettersom den stod skjevt og jorden under den lå hulter til bulter. – Glem det. Dere klarer ikke å fjerne dem. Men jeg har en liten pose med noen nøtter. Det er rett og slett umulig å knekke dem. Jeg tok dem med fra Åsgard, sammen med fem av disse buskene. De hadde en underlig rot, en slags altfor stor og steinhard knoll, og så vokser det røtter fra knollen. Jeg plantet altså fem av disse. To ville ikke vokse. Rart, det er bare de som er nær kadavre som vokser. Det er derfor det lukter slik. Elise gravde seg i nesen og trillet en buse til en liten ball. Så kikket hun på dem. – Det rareste er at jeg plantet dem bare for et par dager siden. Da var selve planten en knapp tidel av størrelsen den har nå. Det var bare rotknollene som var store, omtrent som hundeskaller. Trym rynket pannen. – Et par dager? 18
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 18
29.06.2018 19.30
Elise nikket. – Buskene var ikke større enn halve underarmen min da jeg plantet dem. De vokser veldig mye raskere her enn i Åsgard. Jeg hadde tenkt å ta sjansen og spørre nornene om de visste hva dette er, men de var på rådsmøte. Nå tar jeg ikke sjansen lenger, og kommer til å brenne de som er igjen. Dette er rett og slett ikke normalt. – Du plantet tre busker, sa du? spurte Frida. Elise pekte. – Der borte er den siste. Den rakk også å bli stor, men det skjedde noe med den i løpet av natten. Det er mulig rotknollene har vært god mat for grevling eller noe slikt, ettersom den er gravd opp og fjernet fra alle buskene. Trym og Frida fulgte Elise og ble stående foran restene av en plante. Noen grener stod fortsatt oppreist, men blomstene manglet, bladene var svarte, og midt i busken stakk det opp noe som så ut som en avrevet tykk stengel. Noe mørkt glinset fra såret. Før de rakk å si noe, holdt Elise frem en skinnpose. – Her er posen med nøtter. Om dere kjenner noen som kan mye, så kan de kanskje finne ut hva i all verden dette er for noe. Jeg har en lei følelse av at jeg har gjort noe fryktelig dumt. Frida tok imot posen, før hun kikket mot den underlige, ødelagte busken igjen. – Hva i all verden er det som er midt i den? Det ser ut som om, ja, som om noe stort mangler? Elise nikket og så alvorlig ut. – Helt riktig. Jeg burde ha ventet til nornene var tilbake. Egentlig er det strengt forbudt å føre noe fra Åsgard og hit, men jeg var så nysgjerrig. Dette er ikke naturlig. Jeg har bange anelser. Trym nikket mot Frida. – Vi kan spørre biologilæreren vår. Hun er flink. Tross alt er jo dette bare en litt rar plante. Elise rynket på nesen. – Uansett brenner jeg opp dette nå. Lov å fortelle meg hva dere finner ut. Jeg vet at dere helst vil 19
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 19
29.06.2018 19.30
gå nå, og jeg skal ikke holde på dere. På gjensyn, kjære små venner! Trym og Frida la huldreskogen bak seg og nærmet seg kanten av det gamle jordet like i overkant av gården hvor Trym bodde. I det åpne lendet fikk et svakt vindpust tak, og flere av de små, svarte blomstersporene som hadde festet seg på Fridas venstre albue ble revet løs. De lette sporene føk til værs i den oppadstigende luftstrømmen.
20
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 20
29.06.2018 19.30
KAPIT TEL 3 Frida lå godt foran Trym i det de to syklet forbi Glunntun, det historiske bygdesenteret som lå omtrent én kilometer fra Lyngset sentrum. På høyre side, på den andre siden av elven Glunna, lå det første målet for denne kvelden. Den gamle kjærlighetsstien som strakte seg gjennom den tette krattskogen langs elven, fra broen og helt ned til Glunntun. Stien hvor forelskede par gjennom mer enn hundre år kunne stikke seg vekk fra mylderet i sentrum. I enden av stien stod en solid og gammel benk med utallige navn og hjerter innskåret. Trym tok igjen Frida like før broen, så syklet de side ved side over elven, tok av til høyre og passerte Lyngsets nedlagte bryggeri bak kjøpesenteret Domus Maximum. Etter et halvt minutt ble lydene fra biltrafikken fjernere og fjernere, inntil de syklet på den gamle grusveien som utgjorde selve kjærlighetsstien. Snart var det ikke annet enn spredt fuglekvitter å høre. Siden det allerede var ganske sent på høsten, hadde bladene på bjørk og or for lengst gulnet, men etter at hetebølgen kom, virket det som om de nektet å slippe taket. Selje, vier og hegg bar fremdeles grønne blader, og standhaftig balderbrå og prestekrage yrte rundt dem. – Tenk så mange ganger vi har gått her, sa Frida. 21
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 21
29.06.2018 19.30
– Mhm, svarte Trym og svingte unna et hull. – Og tenk på alt det sprøe vi har gjort! Trym smilte fort. – Husk at vi lovde oss selv å aldri la noen høre noe om det. Det kan hende at det er andre i nærheten. Frida sukket. – Vet det. De syklet videre i stillhet, inntil Frida brått tok ordet igjen: – Hvorfor tok det så lang tid før du spurte meg? Trym syklet i egne tanker. – Hæ? – Å, du hører jo ikke etter! Jeg spurte om hvorfor det tok så lang tid før du spurte meg! Trym rødmet. – Å. Jeg … jeg visste jo ikke om du ville. Jeg turte ikke å ta sjansen på å ødelegge noe. – Dumming, sa Frida og smilte. – Du måtte da forstå at jeg var forelsket i deg helt siden vi begynte på ungdomsskolen. – Jeg i deg også. Men, jeg tenkte at det var bedre å fortsatt være kjempegode venner, enn å si noe dumt. Om du forstår. – Du er da god, da. Se, der borte er benken, sa Frida, reiste seg og tråkket på. De fant igjen innrisset bak og øverst ved ryggstøtten. «T&F BFF»: Trym og Frida, best friends forever. De hadde risset det inn fjerde mai etter å ha montert flasker inntil kappede bjørkegrener for å tappe sevje, og allerede nå begynte det å gråne. Frida lette i jakkelommen og trakk frem lommekniven. Uten et ord begynte hun å skjære og risse, så reiste hun seg fornøyd opp. Trym la armen rundt henne og betraktet tilførselen: Et stort hjerte rundt dem. Et hjerte som Delte «M»-en i Monja og Ole Johan som var risset inn under dem. Så omfavnet de hverandre og smeltet sammen i et langt kyss. Trym satte seg på benken med Frida på fanget. – Er vi kjærester, så er vi kjærester. Du, vi risset jo inn på 22
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 22
29.06.2018 19.30
en bjørkestamme nede ved elven også, husker du ikke? spurte Frida og reiste seg. Trym sukket. Frida hadde fremdeles vanskelig med å falle til ro. Alt det merkelige de hadde vært gjennom, satt nok dypt i henne fremdeles. Han reiste seg også. – Stemmer det, ved bjørka som står nesten like overfor de gamle pilarene. – Da fikser vi den også, sa Frida, tok hånden hans og dro ham etter seg. Denne gangen var det Trym som risset et hjerte rundt T og F, på bjørka som stod nesten helt nede ved vannkanten og pekte skrått mot Glunntun på den andre siden av elven. Da han var ferdig, snudde han seg og oppdaget at Frida ikke var å se. – Hvor er du? – Kommer snart, jeg måtte bare så veldig, hørte han fra skogen der stien sluttet. Trym gikk tilbake til benken og satte seg, foldet sammen lommekniven og ble sittende og se på bagasjebrettet til Frida. Den lille skinnposen de hadde fått av Elise, lå der fortsatt. Han hentet den, åpnet den og tok frem en av nøttene. Skallet virket knallhardt, som om det skulle være av stein. Han ristet på nøtten, men kunne ikke høre noe. Så forsøkte han å banke den mot benken, men ingen ting hendte. Raskt la han nøtten i posen igjen og slengte den ned på bakken da Frida kom ut av buskaset. Han gikk henne i møte, så ruslet de sammen ned mot elvebredden for å se på bjørka. Det var ingen andre enn dem som hadde risset i den, og treet lot ikke til å ha tatt noen skade av det. – Kanskje vi kommer til å synes her lenge etter at vi er borte, sa Frida og gikk tett inntil ham. – Men først skal vi ha et langt og deilig liv sammen. Frida satte seg på gresset foran bjørka. – Kom til meg, gutten min. 23
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 23
29.06.2018 19.30
Trym satte seg ved siden av henne, så la hun seg over ham. – Jeg tviler på at det finnes noen par som har opplevd like mye rart som oss, sa hun, og skjøv hår vekk fra pannen hans. – Vi er nødt til å være ment for hverandre. Trym smilte under henne og tenkte at han mye heller ville være der i gresset, sammen med henne, fremfor å gå på kinoen. – Helt enig. Jeg elsker deg! – Og jeg elsker deg også, kjære gutten min. Men du, filmen begynner om 40 minutter. Vi bør vel kanskje dra? Frida satte seg opp og sjekket mobilen igjen. – 30 minutter, faktisk. Slapp av, søte deg, tenkte Trym. – Greit, vi drar. De to gikk mot syklene igjen, så stusset Frida. – Trym, jeg hadde skinnposen på bagasjebrettet? Han pekte mot benken. – Unnskyld, jeg var bare nysgjerrig på nøttene. Jeg skal hente den. Trym gikk til benken, bøyde seg og plukket opp posen. Så nølte han, bøyde seg på ny og kikket under benken. – Hva er det for noe? spurte Frida. Trym skjøv til side gress og gikk ned på alle fire mens han gjennomsøkte bakken. Frida kom bak ham. Han kikket opp. – Nøttene er borte! Posen er tom! Frida gikk ned på huk. – Hvordan kan det ha skjedd? Trym heiste skuldrene. – Aner ikke. Jeg sjekket bare en av dem, så la jeg den tilbake i posen. Men jeg slengte posen på bakken. Frida reiste seg og gned armene. – Kan de ha trillet ut? Trym lette videre. – Hvordan da? Alle sammen, liksom? Ikke snakk om. Frida gikk bak benken og sparket formålsløst i gresset. – Kan ikke det bare være? Hallo, det var noen tørre, harde nøtter. Kanskje et ekorn har tatt dem. Eller noen andre dyr. 24
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 24
29.06.2018 19.30
Vi må dra om vi skal rekke kinoen. Trym nikket og reiste seg. Så børstet han vekk støv og gress fra buksene. – Du har rett. Dessuten kan vi få nye nøtter av Elise. To minutter senere forsvant de to innover på stien som ledet tilbake mot Lyngset sentrum. Ved siden av benken på kjærlighetsstien tok et lite vindkast fatt i det brune støvet.
25
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 25
29.06.2018 19.30
KAPIT TEL 4 Trym bråvåknet mandag morgen. Han kikket forvirret rundt seg i mørket, men stemmen han mente å ha hørt, måtte bare ha vært en drøm. Han kikket på klokken: To minutter over tre! Trym prøvde å lukke øynene og snu seg, men det var umulig å finne tilbake til søvnen. Altfor mange tanker svirret rundt i hodet. Han tenkte på Frida, på filmen de knapt nok gløttet på da de var på kinoen, på den forestående bursdagsfeiringen, samt den merkelige planten Elise hadde vist dem. Det nyttet ikke å sove videre. Trym trakk på seg en hettegenser og tuslet over gangen og inn på badet, tisset, og ble stående rådvill i gangen etterpå. Hva nå? Om han ikke fikk mer søvn, kom det til å bli en helt grusom dag på skolen. Kanskje det hjalp å spise noe. Han gikk sakte ned trappen og inn på kjøkkenet. I kjøleskapet stod det rester av lasagnen de hadde spist til middag i går. Han tok med seg denne, saltkaret og et glass melk og tuslet inn på stuen. Så la han pleddet over seg og skrudde på TV-en uten lyd. Kald lasagne midt på natten var slett ikke så dumt, særlig ikke når han saltet den ekstra. Mamma brukte knapt nok salt i maten, til hans og pappas store fortvilelse. Trym åt og tømte melkeglasset mens han zappet gjennom kanalene. Bare møl. 26
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 26
29.06.2018 19.30
Han bladde videre, og stoppet ved National Geographic like før de skulle ha nok en av alle de irriterende reklamepausene. Programmet het Naturens mysterier. Han bestemte seg for å gi det en liten sjanse, slukte den siste biten med lasagne og la seg godt til rette i sofaen. Minuttene gikk helt til det ble nok et reklameavbrudd. Naturligvis ville det være mer enn merkelig om de skulle ha et innslag om den pussige busken. Han la seg på ryggen, stirret opp i taket og lukket øynene. Da hørte han stemmen hennes, langt bak i hodet. Trym, se så, jeg beklager å ha vekket deg! Elise? tenkte han forundret og kikket rundt seg. Nærmere enn du tror. Få på deg litt klær. Det er viktig. Han satte seg opp. Ute var det bekmørkt. Klær? Mener du at jeg skal gå ut? Jeg må vise deg noe, og jeg har noe svært viktig å fortelle deg. Du må se det med egne øyne. Trym gned seg i ansiktet og presset nesen inntil vinduet. Det er jo helt svart! Elises stemme ble strengere. Alt er ikke som du tror. Det burde du ha lært nå. Få på deg serken, jeg venter på deg. Trym sukket, reiste seg og gikk bort til trappen, før han ombestemte seg og gikk inn i vaskerommet. Der fant han rene sokker, T-skjorte og treningsbukse som fremdeles ikke hadde funnet veien tilbake til rommet hans. Han kledde seg fort og snek seg ut. Mørket var absolutt tett. Luften føltes rå, men det var fremdeles lunt og godt. Han ble stående på trappen og lytte. Ingen lyder. Helt stille. Så hørte han henne i hodet igjen: Gå mot skogkanten. Trym ristet på hodet, gikk ned trappen og stanset på tunet. Da må jeg inn og hente lommelykt. Jeg ser ingen ting. 27
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 27
29.06.2018 19.30
Jo, det gjør du. Du ser, om du vil. Bare gå, så finner du ut. Du er en halving! Trym gikk videre utover plenen og stanset da han hadde låven på venstre side. Så kikket han rundt seg igjen, og først da merket han hvordan den dypeste brodden av mørket på en måte smuldret opp. Det svarte fikk stadig flere gråtoner. Snart kunne han klart se omrisset av låven og stabburet, og lenger unna kunne han ane skogkanten tre ut av mørket. Elise snakket i hodet hans igjen: Husk at du må stole på deg selv. Jeg venter ved skogkanten. Gå, nå. Han nølte, så fortsatte han å gå med sakte skritt mens han kikket forundret rundt seg. Innimellom gråtonene begynte han å se svake farger. Stillheten var fortsatt kvelende. Snart tråkket han ut på det delvis gjengrodde jordet og skimtet en bevegelse lenger opp mot skogkanten. Hun vinket til ham. Trym stanset, myste. Jovisst, det måtte være Elise. Han gikk videre mens han kikket fascinert rundt seg. Elise lyste opp, på en måte. Ikke så langt fra henne så han en hare som bykset ut fra et kjerr. Også denne var omgitt av en slags glød. Kanskje det var fordi de var levende, at de utstrålte varme? Idet han nådde skogkanten, så han at Elise hadde begynt å gå innover. – Kom igjen, det er ikke lange biten, sa hun. Trym pustet tungt ut og fortsatte etter henne før hun stanset vel tyve meter inn i skogen. – Hva i all verden er det nå? spurte han idet han nådde henne igjen. Elise så alvorlig ut. Så slo hun ut med hånden. – Ser du? Trym fulgte bevegelsen. Hun stod like ved en busk. Så kvalte han en gjesp. – Hva da? Elise ristet sakte på hodet. – Busken, Trym. Jeg brente alle 28
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 28
29.06.2018 19.30
sammen etter at jeg møtte dere sist. Men dette … Hun bøyde seg frem og røsket løs en gren. – Dette er enda en busk. Og dette er utenfor huldreskogen. Skjønner du? De har spredt seg. Til dere! Trym gikk inntil busken. Hun hadde rett. Det var en likedan busk, og også denne bar to av de merkelige nøttene. Elise så opp mot ham. Øynene hennes var fuktige. – Det er min skyld. Alt dette er min skyld. Han trakk på skuldrene. – Og så? Elise, det er jo bare en busk. Forresten, de nøttene vi fikk av deg, det skjedde … – Jeg vet det, avbrøt Elise ham. – Husk at jeg leser tankene dine. Du mistet posen med nøttene. De havnet på bakken. Om ikke planten er befruktet, og om de kommer i kontakt med jord, vil de bare råtne og smuldre opp fort. Trym rettet seg opp. – Hva mener du? Elise så ned. – Dette er ikke bare en busk. Det er noe mye, mye verre!
29
INNMAT Hels Nidinger 135x210mm - TRYKK.indd 29
29.06.2018 19.30
Vil du lese resten? «Hels Nidinger» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no