Hvit gudinne by Forlagshuset i Vestfold as

© Lyst Forlag / Forlagshuset i Vestfold as 2015 Forsidefoto: De Visu / Shutterstock.com Omslagsdesign: M. H Bjerkli / Forlagshuset i vestfold as Ombrekking: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med: Adobe Garamond 10,5/15 Trykk: Scand Book.se Papir: 80 g Holmen book crem 1,8 ISBN: 978 82 93349 24 2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Kristin RemĂ¸e

Hvit gudinne Spenningsroman

2015

PROLOG – 1985 Solstrålene danset i den friske luften og spredte et gyllent lys over byen på vestkysten. Det glitret i sjøen, og fuglene samlet seg i luftig flokk. De forstod hvilken reise de snart skulle være med på, langt forbi de mosekledde fjellene. Den smale veien opp til Aksla hadde en bratt stigning, og Irma pustet anstrengt. Vanligvis nøt hun høsten til fulle, men i dag var alt annerledes. Hun visste nesten ikke å holde ut, og på et vis ønsket hun å fly avsted sammen med fuglene. Hun befant seg i et harmonisk landskap, som i et vakkert maleri, men på innsiden var hun ladet til bristepunktet. Alle de godvonde tegnene. Hendene som svettet, hjertet som sang hemningsløst. Hun var forelsket. Og han hadde bedt om å få møte henne. Det var foreløpig en hemmelighet, kanskje hun ville fortelle det til noen i morgen. Eller allerede i kveld, hvis alt gikk bra. Irma nærmet seg toppen, selve utsiktspunktet, der fjellstua Aksla kneiset stolt og hvit over byen. Ålesund. Tro om ikke moren og faren i sin tid også hadde stått der, på den store verandaen og skuet utover byen og havet. Han var ikke kommet enda, hun kikket på klokka. Fem på. De andre hadde matte nå og skulle ha gym etterpå. Hun fiklet med håret, de uregjerlige, røde krøllene som klatret nedover ryggen. Hun slapp heldigvis å ta permanent for å få stort nok hår. Så fikk hun heller råd til å kjøpe de mønstrede, oransje tightsene som hun hadde ønsket

seg så lenge. De grønne Pan-støvlettene hadde moren spandert. Sylvia skjønte alltid når noe var viktig for datteren. Da strakk hun seg langt for å hjelpe Irma med å få ønskene oppfylt. Irma lot blikket søke horisonten langt der borte og sendte en vemodig tanke til faren som hadde forsvunnet på havet for mange år siden. Hun var bare fem år den gangen, men alt som hadde skjedd var gravert i hardt porselen et eller annet sted inne i hodet og lot seg ikke viske ut. Alle bildene hadde kommet til henne, enda hun ikke ville åpne for dem. Sjarken i voldsomme kast, nådeløst på vei til å bli slukt av det frådende havet. Fantasien om den sterke pappaen som forgjeves hadde kjempet mot de gigantiske bølgene og for livet med mamma og henne selv. Og senere – de ekte minnene om morens hysteriske skrik der hun lå midt på stuegulvet i sort fullmåneskinn og vred kroppen i voldsomme rykk. Irma trodde den gangen at djevelen selv hadde tatt bolig i moren. Hun hadde stått liten og frossen i nattkjolen ved døråpningen, og hadde ikke tort å gå bort til mammaen som plutselig var blitt så fremmed. Selv om hun bare var et barn, hadde Irma forstått at det ikke var meningen at hun skulle se moren sin slik. Og det hadde gått opp for henne den natten – at hun kanskje var helt alene i verden. Ansiktene som møtte dem i begravelsen var tårevåte masker uten liv. Bare Irma hadde hoppet etter kista der den sank andektig ned i jorda. Hun ville være sammen med faren, han hadde fortsatt mye å vise henne. Så ville moren komme etter om en stund uansett. Faren hadde vært fisker med egen sjark og gikk for å være svært dyktig. Han var alltid den som hadde fanget mest fisk når regnskapet ble gjort opp for sesongen, og det var mange menn i byen som gjerne ville jobbe for ham. Han hadde sittet godt i det og trengte ikke å være grådig på egne vegne. Han delte rettferdig med fiskerne sine

og Irma hadde vært stolt av den høyreiste, mørke faren sin. Mang en kvinne hadde vært misunnelige på lyse, vevre Sylvia som hadde kapret seg en så flott ektemann. Alt dette gikk det gjetord om i Ålesund, og det ble fortsatt snakket om ham flere år etter hans død. I tillegg var faren så mye mer. Han hadde vært snill og leken. Han lærte Irma å lese lenge før hun skulle begynne på skolen, og etterpå kunne de finne på å base i snøen og lage snøhuler med hemmelige hulrom som moren aldri noensinne fikk vite om. Men mest av alt husket Irma at faren hadde hatt verdens fineste stemme da han fortalte skumle historier fra det dype, sorte havet. Da hadde hun vært redd, men følte seg likevel trygg. Selv om det nå var gått nærmere ti år siden faren omkom, kunne sorgen fortsatt komme i voldsomme kast. I starten var Irma blitt overrumplet, men etter hvert hadde hun lært seg å takle det. Hun fant trøst i små ting – som for eksempel i musikken til Lava, eller i smaken av marsipanbrød. Ved å konsentrere seg om slikt, kunne steinklumpen i hjertet – om ikke forsvinne helt – i alle fall kjennes lettere. Og hun skjønte etter hvert at hun var sterk nok til å møte sorgen også neste gang den ville avlegge visitt. Faren var uansett rundt henne et sted og fulgte med. Mang en gang under oppveksten hadde hun rådført seg med faren i det stille, og hans budskap nådde alltid frem til henne i vanskelige situasjoner. Og når hun ba Fader Vår ved leggetid, var det ikke Gud hun hadde i tankene. Det var verre når moren hadde sine perioder. Sylvia sank så dypt at ingen helt klarte å nå frem til henne. Selv ikke Irma. Onkelen hadde sagt til Sylvia at hun trengte profesjonell hjelp, noe Irma ikke hadde forstått noe av den gangen. Men uansett hvor mye onkelen maste, hadde Sylvia alltid avfeid det. I stedet hadde hun mobilisert siste rest av krefter og satt seg på skolebenken for å lese seg opp på helsepleiefag.

– Hei! Irma virvlet rundt i et lite hopp. Der var han. – Å, hei, jeg hørte deg ikke. Irma klarte ikke å smile til ham slik hun ønsket, hun var myk og redd på samme tid. Hun forgudet den stripete hockeysveisen hans. Irma visste ikke om noen andre gutter på skolen som hadde stripet håret. Han var først ute som vanlig. – Så fin du er, sa han. – Nye støvletter? Irma nikket. – Du er fin du også, sa hun. – Med striper i håret. Tunga gjorde krøll på seg, og hun fant ikke på noe mer å si. Det ble helt stille. Kanskje hun skulle fortelle om grøten hun klarte å brenne på komfyren i går? – Kom og sett deg her, sa han og klappet på benken som stod inntil den hvite veggen. Hun satte seg ned og han smøg armen rundt henne. – Jeg synes du er søt, fortsatte han. – Kan jeg kysse deg? Det var som om tyngdekraften opphørte, og Irma følte at hun svevde. Svimmel nøt hun varmen fra armen hans og tenkte at denne stunden ville gli inn som et stort, magisk øyeblikk i livet hennes. Hun nikket, svelget og uten å se på ham klarte hun å presse frem et ja. Kysset varte lenge. Irma mistet totalt grep om tiden. Hun lot seg flyte med og enset ikke omgivelsene. Etter hvert ble hun svett i ansiktet og fikk vondt i ryggen av å sitte så skjevt. Likevel ble hun sittende helt stille, ville ikke endre på noe. For nå, akkurat nå, opplevde hun det hun hadde drømt om i så mange måneder. Helt siden hun så ham første gang på ungdomskolen i fjor. Irma ville at øyeblikket skulle vare evig. Hendene hans fomlet, og Irma kjente hvor utålmodige de var. Hun hørte glidelåsen på jakka gli opp og kjente at fingrene hans begynte å

krafse innenfor genseren. Brått reiste hun seg opp og tørket vekk de svette krøllene som hadde klistret seg nedover kinnet. Hun smilte. – Jeg må hjem og gjøre lekser nå. Skal vi ses igjen her i morgen? – Hjem allerede? Du har jo akkurat kommet? Han slo ut med armene og fikk et sårt drag over ansiktet. Et øyeblikk stod Irma rådvill. Skulle hun spørre om han ville bli med henne hjem? En måke skrek over hodene på dem og flakset iltert avgårde. Så begynte marerittet. Undertrykte fnis strømmet frem bak hjørnet. Snart utviklet det seg til hånlige hikst, som om det hvite, ærverdige bygget var blitt ondt og spydde latter. Irma gikk bort og kikket rundt hjørnet. Hun fikk øye på to bustehoder som holdt seg for munnen, og nå begynte han å le også. Tenåringslatteren rallet ut av munnen mens han krøket seg sammen. Irma begynte å løpe – nedover, nedover. Ned alle de 418 trappetrinnene. Hun ville bare vekk – så langt vekk fra alt dette som mulig. Fugler, ta meg med! Da kvelden la seg som et kaldt gitter over byen, hjalp det ikke å denge puta så hardt at gåsedunet virvlet rundt i soverommet. Selv ikke de såre hylene til Irma kunne overdøve den skarpe lyden av latteren hans som forfulgte henne inn i natten.

2010 KAPITTEL 1: SVAK SJEL Ikke mer nå. Vær så snill, jeg orker ikke mer. Jeg har fått dosen av smerter for denne gang, du har slått nok. Skjønner du ikke? Kroppen min tåler ikke mer. Jeg kan ikke ta imot mer – da dør jeg. Du roper at jeg skal holde kjeft. Men jeg klarer ikke å holde igjen klagesangen som smyger opp fra magen. En ganske svak lyd, en syk hvining. Den høres ut som en tynn strek. Jeg makter bare ikke å holde igjen. En ball, det er mitt forsvar. Rulle kroppen sammen som en ball, og plassere meg godt inn i et hjørne. Det er da jeg blir minst skadet. Beskytte magen med knærne og hodet med hendene. Hva gjelder det denne gangen? Tvillingene. Kevin og Tony tabbet seg ut på fotballkampen. Tony hadde til og med bidratt til selvmål. Flaut? Ja, men Herre Jesus, guttene er bare syv år. Hva kan man forvente? Men også dette får jeg skylden for. Jeg har skyld i alt. En mørk flekk på poteten som ikke var skrellet vekk. At skjorten du brukte i går ikke var vasket og nystrøken i dag morges. Jeg får også skylden når de spiller en irriterende melodi på radioen, det må da være opplagt at du ikke vil høre på radio akkurat nå. Hvorfor holder jeg ut? På grunn av tvillingene, selvfølgelig. Kevin og Tony, de to herlige sønnene mine som jeg fødte for syv år siden. De tren-

ger faste rammer mens de er små. Jeg har lovet dem at jeg alltid skal passe godt på dem. Og så lenge det kun er jeg som mottar bank … Ellers får vi være mye i fred. Mesteparten av tiden er vi alene, guttene og jeg. Da har jeg det bra. Noen ganger lurer jeg på hvordan i all verden vi to ble et par. Du – så kjekk og sjarmerende. Drømmeprinsen, du kunne få hvem du ville. Så valgte du meg. Bjørg, hun lave, runde, fargeløse som ingen egentlig la merke til. Hvorfor plukket du opp akkurat meg? Jeg synes jeg var verdens mest heldige i starten. Jeg som trodde at ingen mann i hele verden noen gang ville falle for meg. Etter hvert skjønte jeg at du var selve slangen som hadde lurt meg inn til helvete. Går du? Hvor? Skrittene dine beveger seg vekk. Nei! Ikke gå mot soverommet. Ikke inn til guttene. Dette har aldri skjedd før, du har aldri gått til dem. Jeg reiser meg opp, griper deg i armen og forsøker å holde igjen. Jeg trygler: – Nei, ikke dem! Men du rister meg av deg og river opp døren til guttenes rom. Guttene spretter opp i sengene, livredde. Med ett setter jeg i et høyt og langvarig hyl. Det overrasker meg. Det er lenge siden jeg sist slapp løs urkvinnen i meg. Jeg kaster meg over deg for å holde deg igjen. For å få deg til å fortsatt være opptatt med meg. Jeg er en skadeskutt fugl, det spiller ingen rolle om jeg skades mer. Ungene skal få slippe! En hard knyttneve treffer kinnet. Stjernene danser og stenger for synet. Jeg må ikke besvime. Kjeven er løs. Gjennom blod og tårer ser jeg deg løfte Kevin og Tony opp i luften og klaske dem hardt ned i gulvet. Herre Gud, hjelp meg! Nå må det skje. Jeg må pakke sakene og rømme. Skape en ny og trygg fremtid for barna. Det finnes folk der ute som vil hjelpe. Det finnes steder som visstnok skal være trygge. Du går inn i stua igjen og guttene ligger klynkende tilbake. Jeg hjelper dem opp i sengene igjen, men klarer ikke å trøste dem. De gråter

sårt. Skal vi stikke nå? Men tvilen sniker seg innpå som en katt i natten. Jeg er ikke sterk nok. Dessuten er det jo så mye som er bra. Dette er det eneste livet jeg kjenner. Selve tryggheten. Huset, familielivet, de daglige rutinene. En absurd trygghet. Men jeg har lovet meg selv at dersom barna noengang skulle bli dratt inn i dette … Det er det mest fornuftige – selvfølgelig. Forsvinne, skape et nytt, rolig liv. Men idet jeg er føler jeg skal besvime, skjønner jeg det. At jeg mest sannsynlig aldri vil klare det. Jeg makter ikke, vet ikke hvordan, finner ikke viljestyrken til å klare å gjennomføre den store endringen. Usikkerheten slår fornuften i hjel. Jeg er redd. Kevin, Tony, og kjære Gud. Tilgi meg. Jeg er en svak sjel.

KAPITTEL 2: FASADE Roland Gregersen satt andpusten på sofaen med albuene hvilende på lårene. Han var svett og musklene stod i helspenn. En tjafs av det lange, sorte håret hang løst foran ansiktet og dekket for de mørke øynene. Adrenalinet pumpet i kroppen. Han var fortsatt irritert på henne. Bjørg haltet stille rundt i stuen. Venstrearmen holdt hun ubevegelig, tett inntil kroppen med hånden støttende under haka. Hun sa ingenting, men kroppen ropte ut med sitt eget språk: Unnskyld at jeg er til. Hun løftet opp lampen som hadde ramlet overende idet hun falt. Hun var blitt dyttet, slått og kylt avgårde som en filledokke. Likevel reiste hun seg og plukket opp skårene fra glasset Roland for noen minutter siden hadde kastet i gulvet. Han var glad for at kona var blitt en mester i å dekke over, skjule, glatte til. Blodet rant i tynne striper fra den runde nesa hennes, og kjeven hang hoven og løst på en ukjent måte. En sår jamring strømmet ut av den haltende kvinnekroppen. Lyden skar inn i margen. Den var uutholdelig irriterende. Det var oppveksten hans, hadde Bjørg forklart ham en gang for lenge siden. En kveld de satt sammen i sofaen etter at alt hadde roet seg og de hadde forsonet seg med hverandre igjen. Å vokse opp med en far som hadde stukket av, og en mor som kom hjem med nye menn hver eneste helg, gjorde noe med en liten gutt, mente hun. Roland visste ikke helt om han var enig. Han husket lite av moren,

annet enn at han foraktet henne. Hun hadde vært et egoistisk kvinnevesen som kun var opptatt av å tilfredsstille sine egne behov. Narsissistisk, og av nettopp den grunn hadde hun ofte blitt innestengt i sin egen depressive boble. Roland forsto godt at faren ikke hadde orket mer av henne. De gode barndomsminnene Roland hadde, var fra gården til besteforeldrene i Kodal. Han husket ikke hvor ofte han hadde vært der, men selv om han alltid hadde vært bosatt i Sandefjord, var det på gården ikke så langt unna, at hans egentlige oppvekst hadde funnet sted. Hos farmor og farfar, der hvor de ofte satt rundt det massive kjøkkenbordet som farfar hadde snekret selv. De sterke nevene som strøk ham ømt og mildt over kinnet. Farmoren som lovet at hun alltid skulle være der for ham. Solskinnsdager. Være i skauen hele dagen for så å komme tilbake på kvelden, til hjemmelaget svinefilet med poteter og saus, og jordbær til dessert. Snike seg ut på natten og sove blant grisene i grisefjøset. Det var lykke. De andre – hans egne foreldre – hadde han fortrengt. Utvisket og slettet fra livet, sin identitet og sine røtter. – Kan du ikke være litt stille, ditt jævla gjeddetryne? Herregud, den syke jamringen vekker jo hele nabolaget! Roland reiste seg opp fra sofaen og var borte hos henne i et jaguarbyks. Det kom et skrik fra Bjørg før hun med den skadefrie armen skjermet hodet og sèg sammen til en bylt på gulvet igjen. Som om hun forberedte seg på å ta imot enda et spark eller slag. Heslig, men forutsigbart på en bisarr måte. Roland kjente kvalmen rulle frem i ham av synet, der hun lå sammenkrøllet som en saccosekk i stua. Den halvt opprevede kjolen dekket bare delvis den dissende kroppen. – Du er født under ei ond stjerne, kom det grøtet fra stuehjørnet. – Hva sa du? Jeg hørte ikke? Roland stod med knyttet neve, klar til å slå igjen. Kjeven strammet seg og blodårene pulserte langs hal-

sen. Den forslåtte bylten på gulvet snudde seg og stirret trassig på ham med vasne knappeøyne. Roland ble forfjamset over å se det lille snevet av kampvilje som plutselig hadde dukket frem i kona. – Rektoren på ungdomskolen din hadde helt rett, fortsatte Bjørg lavt, men intenst. – Du er virkelig født under ei ond stjerne! Roland løftet benet for å sparke, men i stedet begynte en liten kiling i magen å trenge seg på. Hahaha, latteren boblet i ham, og han lot det strømme fritt. Rektoren hadde riktignok beskyldt ham for de merkeligste ting, men det var farmoren som hadde hatt rett. Hun sa alltid at han var en smart fyr og at alt ville ordne seg. Farmoren var den klokeste av alle. Man lever ikke lenge på en vakker kake, hadde hun svart da han en gang hadde spurt henne om hva hun synes om moren hans. Bjørg reiste seg møysommelig opp og haltet ut på badet. Roland kunne høre vannet surkle. Hun ville aldri forlate ham, det var han helt sikker på. I alle fall ikke så lenge tvillingene var små, det lå dypt forankret i henne at sønnene burde ha en tilstedeværende mor. Dessuten var hun opptatt av fasaden. Hva ville naboene si hvis de visste? For å ikke snakke om venninnene hennes? Sandefjord var ikke en større by enn at ryktene løp fort. Men hadde ikke alle familier sine egne små tristesser? Roland likte også sin egen image som familiefar. Gift med Bjørg, ikke direkte vakker, og dermed heller ikke et sånt kvinnfolk som rant rundt. Men kristen og hjemmeværende. Ei som satte stor pris på det livsfundamentet familielivet ga henne. Han visste hva han måtte gjøre for at natten skulle ende godt. Roland banket på baderomdøren og hvisket: – Jeg vil at du skal børste håret mitt før vi legger oss. Snart hørte han nøkkelen bli vridd om og Bjørg kom til syne. Nyvasket, barbent og iført nattkjole i bomull. Hun hadde surret støt-

tebandasje under kjeven og over hodet. Hun gikk bort til servanten med speil over, tok tak i hårbørsten og skjøv frem krakken. Roland satte seg, så begynte hun med sine hundre tak. Dro børsten gjennom det sorte, lange silkehåret hans. Det som var begynt å bli grått ved tinningen. Det opphovnede ansiktet hennes viste ingen miner, blikket fokuserte på oppgaven. Dette er hun god til, tenkte Roland. Bjørg hadde raskt lært seg hvordan han ville ha det. Hundre tak, akkurat slik som farfar alltid hadde børstet håret til farmor. Farmoren hadde løsnet knuten hver kveld og latt det hvite, myke håret flomme løst og skinne som en glorie. Etter børstningen, hadde farfar lagt seg strak ut på sengen. I silhuetten fra den lyse nattehimmelen utenfor, hadde Roland sett hvordan hun løftet på den gjennomsiktige nattkjolen og satt seg oppå farfaren. Håret hennes hadde bølget nedover ryggen som en hvit foss med sølvskimmer i. Ned og opp, og ned igjen. Om igjen og om igjen. Da det ble stille hadde Roland listet seg lydløst og umerkelig tilbake til sitt eget soverom.

KAPITTEL 3: INDYS BLOGG, SUNN MOTGANG – 31. mars 2010 Er det ikke lov å forvente noe som helst av et barn? Skal de kunne surfe gjennom oppveksten uten at det knytter seg noen som helst krav til dem? Har de godt av å leve et liv uten motgang? Jeg synes ikke det. For å bygge karakter, må barn møte hindringer. Fra de er ganske små, bør de få sunn motstand. På den måten lærer de seg å bli kreative, samtidig som de får en sterkere personlighet. Barna får muligheten til å kultivere tålmodigheten sin, og de blir mer robuste, slik at de vil være i stand til å møte livets mange tøffe utfordringer når de blir eldre. Altfor mange foreldre stryker barna sine med hårene og sliter seg selv totalt ut med å fjerne alle humper på isen der barna deres skal gli gjennom oppveksten på minste motstands curlingbane. Er det rart så mange foreldre havner i tidsklemma? Møter den berømmelige veggen? Barna bidrar jo ikke med noen ting, foreldrene gjør alt for dem. Man bør kunne sanksjonere når barn ikke yter i henhold til forventninger. Når de har vært late, ikke gjør lekser, eller ikke gir alt på treningsbanen – da bør de få straff. Hva med prestasjoner? Når man har trent, men likevel løper sakte? Når man har lest, men likevel kommer hjem med hull og mangler i prøven? Jeg mener foreldre bør skjerpe seg og bli mer tydelige i sine krav. Ingen

barn har noensinne lidd under tydelige foreldre. De bør oppdras med sanksjoner – belønning og straff. Dette skaper forutsigbarhet og klarhet. ”Kommentarer”: Lillemåne: Jeg tror ikke på straff. Trygge rammer og oppfølging er bedre vei å gå for å stimulere ungene våre. Belønning og straff passer bedre for oppdragelse av dyr. Ølgutten: Drit og dra. Det følger ingenting godt med straff. Jeg snakker av erfaring.

KAPITTEL 4: BURSDAGEN Melodien fra mobilen skar seg gjennom den stille morgenstunden. Irma trengte ikke å åpne øynene, å slå av den hersens alarmen klarte hun i blinde. De kobberrøde krøllene spredte seg som blekksprutarmer utover putene, og hun begravde ansiktet dypt ned i det myke dunet. Det hjalp ikke at alarmen var programmert med melodien Congratulations. Irma hadde håpet at den humoristiske idéen fra kvelden i forveien skulle virke oppløftende, men det hadde vært en feilberegning. For selv om dagens første solstråler fant veien mellom glipene på de hvite lamellene, og bar med seg løfter om at en fantastisk vårdag var i emning, klarte ikke Irma å føle glede. Denne dagen var for spesiell til det. Hun snudde seg rundt, trakk pusten og strakte seg under dundyna. Det var god plass i den hvite nyinnkjøpte king-size designersenga hun hadde unnet seg etter siste bonusutbetaling fra jobben. Litt for god plass. Irma kjente den trygge varmen fra dyna omslutte henne og tenkte at det hadde vært behagelig å bare bli liggende der hele denne nydelige vårdagen. Som en stille feiring av hennes trettiniårsdag. Nysingel og med sorgtungt hjerte. Irma hadde begynt å få god erfaring med å befinne seg i akkurat denne situasjonen. Være nylig singel og slite med kjærlighetssorg i lang tid etterpå. Hun visste ikke om det var dumhet eller lidenskapelig overbevisning som gjorde at hun aldri ga opp håpet om å opp-

leve den store kjærligheten. Hun hadde de siste tjuefem årene, helt siden den skjebnesvangre episoden på Aksla, naivt stupt inn i det ene forholdet etter det andre med sprudlende iver og blottlagt sjel. Gjort seg tilgjengelig og sårbar, og blitt dumpet gang på gang. Hjerteskjærende og nådeløst. Hun forsto aldri hvorfor. Vel hadde hun slitt med temperamentet sitt i tenårene. Vært hissig og vanskelig. Men hun hadde fått hjelp og de siste årene greide hun å kontrollere det. Så hva var det hun gjorde feil? Hva var det mennene gikk lei av etter så altfor kort tid? Det var gått en hel måned siden Tore hadde gjort det slutt. Irma hadde virkelig trodd det kunne bli til noe denne gangen, at de to skulle skape en fremtid sammen. Var det da hun begynte å ymte frempå om samboerskap at han hadde fått kalde føtter? Skjønt, akkurat med Tore kunne hun på en måte forstå det, han var tolv år yngre enn henne og følte vel at han fremdeles hadde en del ting ugjort. Erfaringene hadde lært Irma å kutte ut alt som hadde med ekskjærestene å gjøre når bruddet var et faktum. Først og fremst kutte ut håp. Håp om at hun og han kunne finne tilbake til hverandre igjen. Håp om at han ville angre seg. Håpet bare utsatte den virkelige sorgen. Derfor var kutt i all direkte kontakt det beste. Være standhaftig nok til ikke å ringe eller kontakte ham på annen måte. Ikke bli påminnet, ikke rippe opp i noe, ikke forhøre seg med felles kjente om hvordan det stod til med ham. Et klart og tydelig kutt var alltid det beste, selv når man lå helt sønderknust nede i den dypeste avgrunn. Med et klart kutt ga de verste følelsesmessige stormkastene seg etter nøyaktig to måneder. Hvis hun ikke forelsket seg igjen i mellomtiden da. Ny forelskelse var den beste kuren. Men det nyttet ikke å oppsøke forelskelse midt i sorgen. Den måtte bli kastet på henne som en kraftkule fra ukjent hold. Akkurat det hadde hun opplevd et par ganger, og den gamle kjærlighetssorgen var blitt feid bort på sekundet.

Det var nå en måned siden Tore hadde kommet til henne, holdt rundt henne, sett henne i øynene, kremtet og fortalt at det ikke kunne bli dem. Så hadde han bare gått sin vei. En måned siden hun var blitt forlatt igjen, og tenkt at hun kanskje ikke kom til å se ham igjen noen gang. Tore bodde i Åndalsnes, og hun ville aldri finne på noen grunn til å reise dit igjen, selv om veien fra Ålesund var relativt kort. En måned var gått, og hun var erfaringsmessig halvveis i kjærlighetssorgprosessen. Irma snudde seg i den duvende sengen og sukket. Noen fugler kvitret muntert utenfor. Så koselig. Hun hadde lært seg å være bevisst på alle de gode tingene som hendte henne akkurat her og nå. Mindfullness. På den måten ville hun holde lengselen på avstand, det var tross alt tankene som styrte følelsene. Med unntak av når hun var premenstruell. Da var det hormonene som styrte tankene, og følelsene hadde ikke en sjanse. Akkurat nå var hun langt unna å være premenstruell. Så hvis hun bare kunne disiplinere seg til å tenke på hvor deilig hun hadde det i den myke senga og høre på vårens første kjenningsmelodi fra bjerka utenfor, ville hun snart føle seg bedre. Irma dro dyna til siden, reiste seg møysommelig opp og tuslet inn på det lille badet. Mens hun stod og vasket hendene, støttet hun hodet mot speilet. – Irma Kornøy, du har i hvert fall helsa i behold, hvisket hun til seg selv mens hun banket hodet mot baderomspeilet. Hun gjentok bankingen, igjen og igjen. Men hun klarte likevel ikke å stanse hulkene som kom veltende opp fra dypet i magen. De trengte seg opp mot overflaten, først litt fjernt og avdempet, øyeblikket etter høyt og gjennomskjærende. Hun krøket seg ned på de glatte gulvflisene, slik hun husket at moren hadde gjort på stueteppet den natten da Irma var liten jente og iakttok henne fra døråpningen. Men hun forstod

nå at det ikke var djevelen moren hadde vært besatt av. Det var sorgen som herjet. Sort, ubarmhjertig og med en tornados kraft. Den rev og slet i hver minste krok av sjelen. Hun droppet frokosten og brukte i stedet lang tid på sminken. Det var en nesten umulig oppgave å få de opphovnede øyelokkene til å se normale ut. Men de sporene hun ikke fikk dekket til kunne jo skyldes en uskyldig bursdagsrangel i går kveld? Hun strammet håret i en hestehale, tok på seg en dyp oransje genser, og satset på at fargen ville friske opp humøret. Så tok hun på seg en nyinnkjøpt hvit parkas, hvite joggesko og slengte på seg ryggsekken. Etter noen raske minutter i nedoverbakke på hybridsykkelen, var hun fremme på Apotek Stjernen i Ålesund sentrum. At hun hadde nedoverbakker på vei til jobben, betydde at hun kunne tråkke på i oppoverbakkene hjem etter arbeidstid uten å være engstelig for å bli for svett. Dette benyttet hun seg ofte av. I apotekets personalgarderobe skiftet hun til den obligatoriske hvite frakken og helseskoene. Veien inn til medisinrommet gikk gjennom personalkantinen, og hun hadde ikke mer enn rukket å åpne døren før hun ble møtt med rungende sang Hurra for deg … Der stod de allesammen – Eileen, Greta, Einar, Tuva og Anita. Igjen måtte Irma kjempe mot tårene der hun plutselig befant seg i et mylder av blomster, ballonger og klemmer. Kjære sjefa, vi er glad i deg, stod det på kortet. En oppriktig glede smøg seg på. Dagen forløp ellers etter vante rutiner. Irma gjorde i stand medisiner på resept, ordnet opp i en del administrative ting og hjalp til med betjening av kundene. Den seige selvmedlidenheten løsnet etterhvert, slik det alltid gjorde når hun var travelt opptatt med andre ting. I lunsjpausen ble hun servert bløtkake med marsipan og røde rosetter. 39 år lyste mot henne fra kaken. Den gode smaken forhindret ikke at

kakebitene vokste i munnen. Irma smilte så tappert hun kunne, svelget ned med kaffen og takket for alt sammen litt for mange ganger. Lokalavisa lå oppslått på bordet i kantina, og Irma la merke til bildet av Stefan Beck. Nysgjerrig grep hun avisa og begynte å lese artikkelen om den personlige treneren og massøren som var kommet til byen for noen måneder siden for å jobbe på helsestudioet. Han så kjekk ut på bildet, brunbarket og med et smil som blottet en rad hvite tenner. En ekte viking. Irma smilte for seg selv. Hadde ikke han sendt henne noen lange blikk et par ganger? Da arbeidsdagen omsider tok slutt, stakk Irma innom Tante Bruun Café for å få i seg noe sunn mat. Grove rundstykker med salat og juice. Hun hadde selskap av moren sin, Sylvia, i mobiltelefonen. – Gratulerer med dagen, Irma. Trettini år, ja det får man si. Som tiden flyr. – Ja, det virker som om jeg snart er i ferd med å ta deg igjen, mamma. Irma lo. – Tull og tøys, sånn som du trener blir du jo aldri eldre enn tjueni. Men forresten, jeg har lyst til å holde et lite familieselskap for deg med onkel og tante. – Ja, det blir jo koselig, så glad som jeg er i dem. Ironien dirret som en dartpil. – Men Irma, da. En liten familiefeiring bør man jo ha. Passer det på søndag? – Jo, ja da. Selvfølgelig er det hyggelig med en markering. Et familieselskap til søndag blir … eh, bra. Vi ses. Helsestudioet lå like ved og speilet seg i den glitrende sjøen. Irma elsket å varme opp på tredemølla mens hun lot blikket gli utover horisonten. Hun glemte tid og sted, og ikke minst seg selv, der hun løp monotont med faste skritt. Tankene fikk fritt leide, og hun kunne

filosofere over livets små og store underfundigheter. Løpingen fungerte som sjeleterapi. I dag ville hun rekke å varme opp en halvtime før hun skulle ha timen i Body Pump. Irma hadde motvillig stilt opp på instruktørkurs for et par år siden da venninnen Verena hadde startet opp helsestudioet. Etter å ha gjennomført kurset, skjønte Irma at Verena hadde hatt rett. Dette var noe for henne. Bygge styrke og systematisk utfordre seg selv til å bevege seg utenfor sin egen komfortsone. Litt mer hver gang. Nå var Irma så godt trent at smertene ble møtt med takknemlighet, og endorfinene utløste en strøm av lykke. Ut av komfortsonen – inn i lykkearenaen. Rastløsheten og følelsen av å være urenset kom snikende hver gang hun av forskjellig grunner ikke fikk trent på flere dager. Derfor fortsatte hun med treningen. Den høyreiste holdningen, de brede skuldrene og hoftene hadde hun arvet etter faren. Men de smidige musklene hadde hun bygget selv. Idet Irma skulle inn i salen der timen hennes skulle foregå, fikk hun øye på Stefan. Han stod ved løsvektene og trente overarmene mens han konsentrert fulgte nøye med på sin egen teknikk i speilet. Irma tørket vekk svetten fra panna med et lite håndkle og dyttet noen viltre, røde lokker inn under hårstrikken før hun gikk bort til ham. – Så hyggelig å se deg her i dag. – Irma Kornøy, så hyggelig å se deg også. Det var lenge siden. Har du time nå? Irma holdt på å svare at, neida, hun bare gikk tilfeldigvis en tur her inne, men hun bet det i seg. – Bli med inn på timen min da vel, så kan vi jo ta en kopp i kaffebaren sammen etterpå? Stefan dro litt på det. – Kom igjen da, maste Irma. – Jeg lover at du kommer til å bli veldig sliten. Vi trener styrke med vekter etter musikk. Hun dro i ham.

– Det er flere menn som er med på timene mine, så kom igjen. Motvillig ble Stefan med inn i salen. Irma smilte. Hun var på hjemmebane og visste at hun var en god instruktør der hun geleidet dem trygt og inspirerende igjennom de neste 60 minuttene. Mange av de fremmøtte var faste kunder av henne og hadde virkelig kommet i form i løpet av vintermånedene. Det ga hobbyen en form for mening. Stefan klarte øvelsene godt, dette var nok noenlunde kjente saker for ham. Samtidig la hun merke til et par nye fjes. Hun måtte passe på å høre med dem hva de syntes om treningen etter timen. – Mennesker er vanedyr, peste hun innimellom instruksjonene. – Dersom det er noen her som nettopp har begynt å trene, så skal dere vite at etter noen treningsøkter med kontinuitet, i et par måneder sånn omtrent, så vil dere rett og slett ikke klare å la være å trene, nettopp av den enkle grunn at det har blitt til en vane. Senere, etter en velfortjent dusj, entret Irma kaffebaren. Hun var varm og fornøyd med ettermiddagens økt. Stefan satt og balanserte på en krakk og leste i et magasin. Den solbrune huden hans stod i fin kontrast til det hvite og minimalistiske interiøret. – Puh, dette var jammen slitsomt, sa han smilende og la fra seg magasinet. – Og jeg som trodde jeg var godt trent. Han tok en slurk av cappuccinoen og fikk spor av små hvite barter i munnvikene. – Slapp av, sa Irma og klappet ham på skulderen mens hun undertrykte trangen til å slikke bort skummet på leppene hans. – Det føles alltid ekstra tungt når man prøver noe nytt. Kanskje vil du til og med bli litt støl i morgen, men det er fordi du nå har trent på en annen måte enn det du er vant til. Det er derfor det er sunt å trene variert. Sånn at kroppen får nye utfordringer og ikke belaster de samme områdene hver gang. Men alt dette vet du jo, du som er personlig trener. – Du liker utfordringer, du, sa Stefan og så direkte på Irma.

I stedet for å svare med en gang, hentet Irma seg en cafe latte fra kaffemaskinen. – Ja, jeg liker vel kanskje utfordringer, sa hun og lo mens hun kikket ned i koppen sin og rørte rundt. – Jeg har alltid søkt oppgaver som jeg kan bryne meg på. Men fortell om deg, da. Hva førte deg til Norge egentlig? – Det var vanskelig å få seg jobb i Sverige, og man tjener mye mer her. Vi var vel eventyrlystne, Åke og jeg. Ville se noe annet enn den lille byen vi kommer fra, så planen var å spare opp penger og reise jorden rundt. Stefan viste frem sitt blendende vakre smil og trakk på skuldrene. – Men så har vi blitt værende i Ålesund, det må være fordi kvinnene er så vakre her. Irma lo. – Men du da? spurte Stefan. – Jobber du kun her? – Nei, instruktørjobben her har jeg på si, det er en fin måte å holde seg i form på, smilte Irma. – Jeg jobber som daglig leder på Apotek Stjernen. – Ja, det stemmer, nikket Stefan. – Husker at Verena har nevnt det en gang. Du var i utlandet noen år også, ikke sant? – Ja, jeg hadde et par år i Canada, istemte Irma og kjente hvor lett det var å snakke med Stefan. – Hva med familie? spurte han. – Har du barn? Der kom den! Det store uunngåelige spørsmålet som alltid stakk Irma med hundrevis av skarpe rosetorner. – Nei, ingen mann og ingen barn! Men nå må jeg løpe, jeg har ting jeg må ordne. Irma satte kaffekoppen fra seg, slang ryggsekken over skulderen og ga Stefan en flyktig klem. – Hyggelig å se deg igjen. Jeg får få meg en massasjetime hos deg en gang, sa hun og smilte.

Irma forsvant ut døren mens hun dro opp glidelåsen på parkasen. Hun hadde ikke gitt ham telefonnummeret sitt. Han visste jo hvor han kunne finne henne dersom han ønsket å treffe henne igjen. En kopp kaffe, man visste aldri hva det kunne føre til. Et frø for et mulig nytt eventyr var sådd. Da kvelden kom, krøp hun sammen i den lyse skinnsofaen med et glass Chablis i hånden. I dunkel belysning og i absolutt ensomhet feiret hun sin egen bursdag.

KAPITTEL 5: INDY`S BLOGG, LIVETS KICK – 12. april 2010 Er du bevisst på hva som skjer med deg når du opplever noe for første gang? Er du forventningsfull da? Yr og glad og fryder deg? Eller er du kanskje grepet av stundens alvor og kjenner angsten komme krypende – sakte og slimete som en iberiasnegle? Ganske skjult om dagen, kokende i hopetall i skumringen. Folk er forskjellige, men hver gang jeg opplever noe nytt, er det like pirrende. Opplevelsen er fylt av sitrende forventninger, og blodet bruser som en foss. Det er spennende, og jeg får mer lyst på livet. Tenk deg det øyeblikket et helt nytt landskap åpenbarer seg. Noe du aldri har sett maken til. Eller når du ser noe du kanskje tidligere har registrert, men ikke gitt deg selv mulighet til å virkelig oppdage. Det samme landskapet i stormfullt vær, eller helt stille – i en ny årstid. Nye bekjentskaper som kanskje kan bli dine venner – eller fiender. Det er alt dette nye som utgjør livets kick. Samtidig har akkurat den stunden noe nådeløst over seg. Det er egentlig brutalt, man opplever det flunkende nye bare i noen korte øyeblikk. I noen minutter kanskje, så er det ikke lenger noe nytt. Da er det ugjenkallelig forbi, og den nye erfaringen er allerede blitt til noe gammelt og brukt. Hva mener du? Synes du det er skummelt med det nye? Så skummelt

at du sørger for å følge dine vel opptråkkede stier, som du vet fører deg til samme sted – alltid? Har du etablert rutiner og vaner som gjør deg trygg? Og forutsigbar? Kjedelig – men tilfreds? Stå opp – dusje – spise frokost – pusse tennene – kjøre til jobben. Alltid kjøre den samme veien til jobben. Kjøre hjem – spise middag – se på tv – gå til sengs. Trives du med å leve livet sånn? Det er nok av trivialiteter her i verden som gjentar og gjentar seg, langt forbi kjedsommelighetens grenser, helt til dagene og de gamle minnene flyter sammen i en tykk gjørme. Noen trives med å leve livet slurende i en grå, lunken masse. Jada, det byr kanskje på forutsigbarhet, og man vet man en gang skal dø mett av dage. Men gjennom et slikt liv blir veien kort til å banke på meningsløshetens dør. Jeg må innrømme at jeg er der selv til tider, og jeg misliker det så til de grader. Jeg må ha nye opplevelser en gang i blant, sånn er jeg bare. Jeg trenger fart og energi. Mitt ideal er å dø med lidenskap, slik oldtidens romere spurte seg selv under begravelsen til sine nære. Hadde han levd livet med lidenskap? Det er det eneste som teller, uansett om man lever kort eller lenge. Har man levd uten lidenskap, har hele livet vært forgjeves. ”Kommentarer”: Schnats31: Du kan leve livet ditt med så mye lidenskap du bare vil. Men når det kommer til stykket er vi alle avhengige av hverandre. Sånn sett burde vi kanskje være fornøyde med å leve middelmådige, helt normale liv. Da vil kanskje selve samfunnet fungere bedre. Lillemåne: Lev livet med lidenskap så lenge du kan. Livet er en gave fra Gud, og er stort i seg selv. Ølgutten: Jeg lever livet sånn som det passer meg – driter i resten.

KAPITTEL 6: SKJEBNESVANGERT MØTE Roland kjørte gamleveien fra Sandefjord til Oslo. Et lite kamera var plassert slik at speedometeret på Yamaha ‘en ble filmet, og han klarte å komme opp i 250 km/t. Adrenalinet fikk blodet til å koke i kroppen, og han visste at han banket på hos døden uten å vite om døren ville bli lukket opp. En stein på veien og alt ville være over. Men han trengte sånne kick for å kjenne at han virkelig levde. Da Roland nådde Konserthuset, følte han seg roligere. Han skulle være med som foredragsholder på et stort seminar om Arbeidsglede og Motivasjon. Her deltok også mange andre kjente foredragsholdere, og Roland gledet seg til navnet hans ville bli ropt opp sammen med de beste av de beste, slik som Anne-Kath, Trond Viggo og Berit Larsen. Konsertsalen var fullsatt, og det ville bli Rolands største publikum noensinne. Han hadde droppet dressen og slipset i dag, og isteden tatt på seg en sort skinnbukse og lys skjorte. Håret var børstet til det skinte blankt. Jobben i dag var enklere, for foredraget måtte halveres til kun å vare i 45 minutter. Men betalingen var den samme. AnneKath kløp han i rumpa, blunket og ønsket ham lykke til i det han skulle entre scenen. **********

Vil du lese resten? ‘Hvit gudinne’ bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.lystforlag.no