I skyggen av stråleglansen – les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Jan-Erik James Knudsen

I skyggen av strĂĽleglansen Roman

2019

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2019 ISBN 978-82-8330-238-7 Trykk: Livoniaprint, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1,6 70 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Navnoversikt og ordforklaringer finner du bakerst i boka.

Prolog North Antrim, Nord-Irland, april 2011 Over den irske øya tygget lave, tunge skyer som svarte kjever på landskapet. I øst kunne en tinngrå morgenhimmel skimtes. Det hadde sluttet å regne, bare en fuktig dis hang over den glisne barskogen i Ballypatrick Forest. Disen liknet et klede noen hadde bredt ut for å dekke til, skjule det unevnelige, tenkte PSNI-etterforskeren. Han sto helt framme ved kanten av gravene, spant videre på fantasibildet i sitt eget hode: Hvis skylaget sprakk opp nå, ville den blodrøde sola få det bleke båndet i horisonten til å likne en strupe som var skåret over. Med en trett bevegelse dro etterforskeren en hånd over ansiktet, over mørke skjeggstubber. Han hadde vært våken siden daggry, kjøreturen opp fra Belfast hadde tatt ham over en time. Etter litt hørte han stemmer bak seg. Da han vred på hodet, så han journalisten og en uniformert kvinnelig konstabel komme mot seg på de utlagte stegplatene. De kom fra vest, gjennom åpningen mellom trærne. Bak de to var de slake, brungrønne åssidene synlige. Konstabelen løftet øyenbrynene spørrende da hun nådde sperrebåndene. Som om hun ville ha PSNI-etterforskerens personlige forsikring om at det var greit at de var der. At det ikke var en misforståelse at hun var blitt bedt om å ta med seg journalisten helt fram. Fire store halogenlamper badet åstedet i et unaturlig sterkt lys.

På det avgrensede stykket med våtmark bedrev kriminalteknikerne sitt langsomme, metodiske arbeid i lett gjenkjennelige åstedsdresser. Det var uvanlig med så mange som seks på et så begrenset areal, men grunnen var åpenbar: Oppgaven de seks var blitt tildelt, var krevende langt utover det normale. «Fint hvis du kunne få det unnagjort litt kjapt. Vi er på langt nær ferdige her.» Journalisten møtte etterforskerens blikk, nikket. Fra lomma i parkasen dro han opp et lite Canon digitalkamera. Åstedsbilder var en del av avtalen. Politiledelsen hadde motvillig gått med på det, fordi det var han, den fjerde statsmakts representant, som hadde mottatt tipset. Ikke etterforskerne ved PSNI-hovedkvarteret i Knock Road. Journalisten tok mellom ti og femten bilder fra der han sto ved sperrebåndene. Det var ikke blitt åpnet for at han kunne bevege seg fritt rundt. Han hadde uansett sett det han trengte å se. Med en langsom bevegelse stakk han det lille kameraet tilbake ned i lomma. Deretter ble han stående i et par minutter og snakke med etterforskeren. De to hadde hilst på hverandre før, større var ikke provinsen. Man kunne kjøre fra østsiden til vestsiden med bil på under tre timer. Før han gikk, kastet journalisten et siste blikk på de nylig avdekkede gravene. Han hadde vært på åsteder som dette tidligere, tenkte han, men da hadde det vært snakk om relativt ferske funn. Det var det ikke her. Han kunne se at levningene av de fem kroppene hadde ligget lenge i den myrvåte jorda. Skulle han gjette, ville han anslå et sted mellom tjue og tretti år. Kanskje til og med mer.

Kapittel 1 Oslo, mars 2011 Hun kom til fots, gikk langs Wergelandsveien og opp forbi Slottsparken. Regndråper hang fra svarte grener, lukten av vått bladverk og humus var sterk. Noen få, forhutlede mennesker passerte henne på fortauene, men ofret henne knapt et blikk. I Hegdehaugsveien hoppet hun på en trikk. Det hadde begynt å regne igjen. Hun hvilte hodet mot ruten, lukket øynene, tenkte tilbake på Belfast-turen. Hun hadde vært redd den første uka etter at hun kom tilbake til Norge, så avtok frykten. Da nesten fjorten dager hadde passert, trodde hun at hun var trygg. Så, på Sentralbanestasjonen to dager tidligere, hadde hun fått øye på en av dem litt nedenfor billettlukene. Blikket, holdningen. Der og da var hun sikker. Brystet hadde snørt seg sammen, husket hun, en lyd i ørene som sprakende cellofan. En følelse av å falle. Hun kom seg ut derfra i en fart. Løp det hun maktet, uten å se seg tilbake. Nå stirret hun ut på kveldsregnet. Merket hvordan minnet om mennene lokket fram frykten på ny. Rolig, sa hun til seg selv. Rolig. Dette ordner seg. Du har ikke sett dem etter den ene gangen. Det ville du ha gjort hvis de fortsatt var der ute. Hun gjentok det for seg selv, men fant ingen virkelig ro. Et halvt minutt senere sto hun igjen på fortauet. Lot blikket følge fasaden på den andre siden av gata, butikkene som lå der på rekke og

rad: Helly Hansen, Noa Noa, David Andersen. Med senket hode gikk hun den korte distansen bort til The Broker og ble stående utenfor inngangen i noen sekunder. Igjen lot hun blikket vandre oppover og nedover Bogstadveien. Da hun følte seg sikker på at ingen fulgte etter henne, dro hun opp den tunge døra og trådte inn i stemmesurret. Hun fant seg et ledig bord nesten med det samme, satt der helt stille mens pulsen roet seg. Men det nyttet ikke, kjente hun nå – fortrengningen fungerte ikke lenger: Det var ham hun hadde sett to dager tidligere. Og med den vissheten kom også det uunngåelige spørsmålet: Utgjorde hun virkelig en så alvorlig trussel for disse menneskene? Hadde de ikke til hensikt å avblåse jakten? La henne få være i fred? Hun kunne ha fiket til seg selv. Idiot. Selvfølgelig hadde de ikke tenkt å gi seg. De hadde tatt turen over til Norge, hadde de ikke? Hvilken annen grunn skulle de ha for å komme hit, om det ikke var for å finne henne? Hun pustet med åpen munn nå, kjente hjertet pumpe blodet helt fram i kinnene. Til slutt bøyde hun hodet, stirret i gulvet. Repeterte den samme indre monologen: Ta deg sammen, for faen. Ta deg sammen. Ennå hadde hun tid til rådighet. I morgen. Hun skulle snakke med politiet i morgen. Hun kjente en av dem – Eddie Samson på Kripos. Han ville lytte til henne, slik han alltid hadde gjort. Det var over et år siden sist hun var i kontakt med ham, men det spilte ingen rolle. Samson var til å stole på. Hun skulle ringe etterforskeren neste dag. Først måtte hun imidlertid få snakket med Tommy. Følge opp det hun hadde forberedt. Møtte han ikke opp, fikk hun kontakte ham på ny. Forklare for ham hvem hun faktisk var. Få ham til å innse alvoret. Fortelle hva det var hun hadde fått kjennskap til. Kvart over ni reiste hun seg fra stolen, kneppet jakka, forlot kafeen. Det tok ti minutter med buss opp til møtestedet. Deretter to minutter

å gå fra holdeplassen og bort til butikken. Åpningstid til klokka elleve. Hun fant seg en plass å stå noen meter fra inngangsdøra. Ventet der. Støvlettene samlet, armene korslagt foran brystet. En slags omfavnelse. Ingen sigarett; av en eller annen grunn fristet det ikke. De første fem minuttene betraktet hun inngående hvert menneske som passerte. Etter hvert som kulda kom krypende, trakk hun jakka tettere rundt seg, brettet opp kraven. Sto der under et overbygg, tørrskodd, men kald. Den mørke bilen passerte henne først én gang, så én gang til. Den første gangen senket den farten, men ikke den andre. Hun kunne ikke se hvem som satt i den, merket seg bare at det var en Audi. Da bilen kom tilbake for tredje gang, for så å parkere et stykke borte i veien, reagerte hun endelig. Hun hadde skjønt det nå, at det ikke kunne være Tommy. Et kort pulsslag av sinne, så kom frykten på ny. Den bet seg fast i nakken og rett under brystbenet, gravde seg inn fra to kanter. Hun kunne være tøff, hun visste det, men dette var noe annet. Den blanke, mørke Audien bare sto der i regnet. En svart, metallisk fortetning mot kveldsmørket. En illevarslende likegyldighet som på samme tid var invaderende. Hun hadde møtt menn som kunne utstråle akkurat det: illevarslende likegyldighet, paret med uuttalte trusler. Hun hadde lært dem å kjenne som tause, kontrollerte, farlige menn. Hun begynte å bevege seg vekk fra bilen. En første innskytelse styrte henne mot butikkinngangen. Mot lyset, menneskene. Det var ikke mange kunder der inne, men mange nok. Så ombestemte hun seg: Et lukket rom under hvite neonrør? Nei. Folk flest var feige, brydde seg ikke. Ville helst ikke involveres i andre menneskers problemer. Ved enden av butikken gikk en bakke ned mot venstre. Der smatt hun inn. Mellom murveggen og det utsprengte fjellet. Søppel, tomflasker og skrot møtte henne. Løse steiner som truet balansen. Kortveggen tok slutt, og hun fikk øye på en skråning oppover mot høyre. En tynn osp hadde bitt seg fast øverst ved kanten. Hun fikk dratt seg opp dit,

krabbet et stykke videre på alle fire. Fjorårets skittenbrune gress, denne vinterens rester av råtten snø. Natten vokste omkring henne nå, hun kom seg på beina. Begynte å løpe med ustøe, snublende skritt. En slak bakke nedover, og hun økte farten. Bladløse grener tynne som fingre. Noen av dem traff henne i ansiktet, etterlot en sviende, skarp smerte. Hun hørte sitt eget åndedrett, et fossefall av lyd. Angsten. Den var som en tynn folie. En tynn folie som truet med å legge seg over ansiktet hennes, stanse oksygentilførselen. Videre, kommanderte hun seg selv, videre. Drit i alt annet, bare løp. Det var det eneste som betydde noe nå: å komme seg lengst mulig vekk. Endelig var hun gjennom den lille ospelunden. Hun gispet som om hun var i ferd med å drukne. Hjertet hamret i brystet. Tvekroket sto hun der, hendene støttet på knærne. Ikke for lenge, sa hun til seg selv; ikke bli stående for lenge. Hun rettet seg opp, svimmel, ør. Blikket gikk mot høyre: tjue meter med åpen mark, deretter en ny skog. Eller, nei: et lite skogholt. En vei befant seg et sted bakenfor der, visste hun. I enda fem sekunder sto hun helt stille. Lyttet etter lyder. Håret var blitt klissvått, klærne også. Langt borte hørte hun en bil. Kunne de … Nei, sa hun til seg selv, retningen var feil. Men hun måtte bestemme seg nå. Fort. I enda et sekund sto hun som fastfrosset, så løp hun. Mot det lille skogholtet. Nådde det, forsvant inn mellom trærne. Trestammene var tykkere her, mørket mer kompakt. Hun kjente på den sterke trangen til å kaste seg ned, gjemme seg i lyngen, men motsto fristelsen. Så, før hun visste ordet av det, var hun ute av holtet, over på en sti. Hun økte farten, skimtet et svakt lys lenger framme. En lyktestolpe. Et knapt halvminutt senere var hun der, så gjenskinnet i den regnvåte asfalten. En bil kom fra motsatt kant, senket farten. Hun løftet armene, vinket.

Kapittel 2 Ti timer senere Sola hadde steget opp over horisonten i øst, men var usynlig for det blotte øyet. Det tunge, grå skylaget over Oslo var et loddent ullteppe, nesten svart i de mørkeste partiene. Regnet kom og gikk som om en egen standard var innført for landsdelen. Hastemeldingen var blitt ringt inn tidlig på formiddagen. I veikanten sto nå en patruljebil og en sølvgrå SUV. Blålys flakket over landskapet rundt. En jevn, og på samme tid urovekkende, puls. En metronom som holdt orden på tiden og på hodene til folk. Trafikken gled disiplinert og langsomt forbi. Mange stirret, men ingen stanset. Det var ingenting å se. Ikke fra veien. En av åstedsgranskerne på stedet hentet fram et foto fra en tynn mappe. Det viste hvordan jenta lå da hun ble funnet. I og for seg ikke så viktig nå, innså han, men han likte å ha detaljene klart for seg. Prioritet. Beskjeden hadde kommet ovenfra, og det alene hadde vært nok til å skjerpe konsentrasjonen hans. De var tre stykker, og rutinen styrte arbeidet. Målinger, vurderinger, notater som grunnlag for kommende analyser. Aldri hastverk, aldri forsøk på å kutte svinger. Fortsatt var det blod på bakken, det meste av det på et stykke fjell som lå åpent i dagen. Det var der hun hadde ligget, ungjenta. Åstedslederen var blitt lovet et par mann til i løpet av den nærmeste halvtimen;

de skulle gå over et større areal da. Jenta hadde med stor sannsynlighet slept seg det korte stykket fra skogholtet og bort til lysningen, og så kollapset der. Hode- og ansiktsskadene var omfattende. I tillegg var en injeksjon blitt forsøkt satt i den radiale arterien ved albuleddet, men hadde delvis bommet. Mye av innholdet hadde gått ut i vevet. Jenta hadde vært sterkt nedkjølt da ambulansen ankom; reddet i siste sekund, som man sa. Det var et ektepar som var ute og luftet hunden, som hadde ringt inn nødmeldingen. Og flaksen hadde ikke stoppet der. Kvinnen var lege, ansatt på et akuttmottak. I realiteten var det hun som hadde reddet jenta. Den foreløpige konklusjonen på etterforskningssiden var at dette ikke var den vanlige typen angrep. Ikke enda en enslig, ung kvinne overfalt på vei hjem fra fest. Ingen voldtekt, eller forsøk på det. Et sjalusidrama syntes også utelukket. Alt var egentlig feil. Offeret hadde hatt brennmerker på halsen og brystene, samt en knebel i munnen. Tortur. Det var det første han hadde tenkt, åstedslederen. Deretter hadde gjerningsmennene trolig forsøkt å sette en overdose på jenta. De hadde funnet støvelavtrykk fra tre personer i den bløte jorda. Da den halvt livløse ungjenta ble hentet av ambulansen, hadde han ikke klart å la være å tenke den samme irrasjonelle tanken han hadde tenkt mer enn én gang i denne jobben: at det kanskje var likeså greit at han aldri hadde fått datteren han alltid hadde ønsket seg.

Kapittel 3 Kripos, Brynsalléen 6, senere samme dag Døra til grupperommet på taktisk etterforskningsavdeling gikk opp, og tre etterforskere kom inn. Den kvinnelige teamlederen først, så to mannlige kollegaer. «Fint at alle er på plass.» Teamlederen nikket til de fem etterforskerne som allerede hadde innfunnet seg, og satte deretter kursen mot en ledig stol. Hun slapp to saksmapper ned på bordet, trakk ut den røde stolen, satte seg. De to mannlige kollegene fant seg en plass på hver sin side av henne. Møtet kunne begynne. På de siste nyhetssendingene hadde saken med jenta i skogholtet vært et av hovedoppslagene. Oslo hadde opplevd en rekke angrep på unge kvinner de siste ukene. Både voldtekter og voldtektsforsøk var blitt rapportert inn. Etaten hadde nådd en smertegrense for hva som kunne tolereres, ble det sagt. Kritikken av politiet hadde vært uunngåelig, måtte før eller siden komme. TV 2 hadde utrolig nok klart å få tilgang til et fotografi – et såkalt full facial. Et ansiktsbilde tatt på sykehuset bare noen timer etter at offeret var blitt trillet ut fra intensivavdelingen. Halve Norge hadde satt kaffen i vrangstrupen da bildet var blitt vist i TV-ruta litt utpå ettermiddagen. Teamlederen flyttet på seg på stolen. Hun var kledd i en mørkeblå buksedress og hvit skjorte. Et lite gullsmykke hvilte i halsgropen.

Ordet ansvarlighet sto skrevet med usynlig skrift tvers over den høye panna. «En kort oppsummering, men aller først: Takk for fremragende innsats de første viktige timene her. Denne jenta hadde maksimal flaks. Først hunden som fikk ferten av henne, og så dette med den kvinnelige legen som kjørte rundt med Naloxon i en akuttkoffert. Noen minutter til, og jenta hadde vært død. Som de fleste av dere vet nå: Naloxon er en motgift som brukes ved heroin- eller morfinoverdose. Jentas hjerte fikk den hjelpen det trengte, og klarte å hakke fram de nødvendige livsforlengende slagene inntil ambulansen nådde fram.» En av etterforskerne fremst ved bordet: «Amalie Hansen. Hun har hatt kontakt med politiet tidligere, har hun ikke?» Teamlederen kikket bort på den ene av de to mannlige kollegene som flankerte henne. Lot vedkommende svare. «Det stemmer, det har hun. Jeg kan legge til at for Bernhard og meg er Amalie Hansen for en gammel kjenning å regne. Vi hadde en del med henne å gjøre for omtrent ti år tilbake. Enkelte av dere husker kanskje den saken?» «Den serbiske avhopperen i Oslo, høsten 2001?» «Nettopp.» Tre av de fem rundt bordet nikket så vidt. Én signaliserte med fingeren. «Ja?» «Hva sier legene på Ullevål? Overlever jenta?» Det ble etterforskeren på teamlederens høyre side som svarte nå. «De vet ikke. Skadene Amalie Hansen ble påført, er alvorlige.»

Kapittel 4 Birmingham, West Midlands, Storbritannia Clive Edwards hadde forlatt belfast i Nord-Irland for godt i 1992, og allerede da visst hvor han skulle gjemme seg. Birmingham hadde slukt Clive slik hvalen slukte Jonas i Bibelen, og Clive hadde bedt til Gud om at byen ikke måtte spytte ham ut før han selv var klar for det. Det hadde den da heller ikke gjort. Fortsatt bodde han i den lille, nedslitte leiligheten sin i en av sidegatene til Lozells Road. Lozells: Et belastet område nordvest i byen, der selv taxisjåførene vegret seg for å plukke opp og slippe av passasjerer etter mørkets frambrudd. Etter Clives mening skyldtes mye av elendigheten i Englands nest største by de hersens politikerne. Tullingenes gjennom mange år påfallende inkompetanse når det kom til lokalt styre og stell. De var rett og slett en udugelig gjeng, hele bunten, slik Clive så det. Rent estetisk hjalp det heller ikke mye at byens sjefsarkitekt, sir Herbert Manzoni, for noen tiår tilbake hadde røsket ut Birminghams bankende, viktorianske hjerte og mer eller mindre begravd byen i betong. Clive hadde avtalt å møte kameraten Arthur Gully utenfor Russells Bakery & Supermarket ved hjørnet av Wilton Street, så det var der han sto og ventet. De to hadde allerede snakket sammen på telefon flere ganger, og sendt mailer fram og tilbake de to siste månedene. Det var Arthur som opprinnelig hadde kontaktet Clive først. Han hadde

sett bildet i News of the World en lørdag formiddag og gjenkjent en av personene på det. Riktignok var bildet tatt bakfra, på en strand i Brighton på sekstitallet, men Arthur hadde ikke tvilt et sekund. Kroppsfasongen, fødselsmerket under det venstre skulderbladet. Det var sånt som brant seg fast i et barnesinn. I hvert fall når omstendighetene hadde vært som de var. Arthur Gully hadde flyttet til London to år etter at Clive flyttet til Birmingham. Han fant sitt gjemmested ikke langt unna dokkene i Millwall, på den sørvestre siden av Isle of Dogs. En kommunal leilighet omtrent på størrelse med Clives, verken bedre eller verre. Arthur var ett år eldre enn Clive, førtito, og i motsetning til Clive hadde han klart å stå i en jobb i ganske mange år, før også han til slutt var blitt uføretrygdet. Det hadde skjedd på begynnelsen av 2000-tallet. Det var også på den tiden han hadde begynt å drikke en god del mer enn hva han hadde hatt for vane å gjøre, Arthur. På bakgrunn av bildet i avisa hadde Arthur gått til det uvanlige skritt å sende et håndskrevet brev til London Metropolitan Police Service i Empress State Building, Earl’s Court. Til den spesielle avdelingen der. Han hadde foretrukket et brev framfor en e-post. Han stolte ikke på den elektroniske verdensveven. Han stolte ikke på så mye annet heller, når sant skulle sies. Det var ikke første gang Arthur hadde henvendt seg til politiet, men det var første gang på nesten tjue år at han hadde gjort et nytt forsøk. Arthur hadde framlagt sakens fakta i relativt korte trekk, og lagt ved en kopi av avisbildet. Ti dager senere hadde han mottatt et svar, der han var blitt bedt om å utdype påstandene ytterligere. Han hadde sendt nok et brev, men hadde ennå ikke fått tilbakemelding på dette. Hele tiden underveis i korrespondansen hadde han holdt Clive løpende orientert. Opprinnelig hadde det vært fire av dem. Fire unge protestantgutter

fra Belfast-området med mer eller mindre like erfaringer. Samme type oppvekst, samme type traumer. Traumer som til slutt hadde drevet dem ut av hjembyen, ut av provinsen. Vekk fra den irske øya. Arthur hadde skrevet til de to andre også. John Baines og Rupert Howell. Det var lenge siden han og Clive hadde hatt kontakt med noen av dem. Rupert, viste det seg, hadde dødd fem år tidligere. Hjertetrøbbel. John Baines, på sin side, hadde svart på henvendelsen. Clive og Arthur visste at John hadde levd et omflakkende liv, nærmest som en rotløs eventyrer – Canada, Australia, New Zealand, Marokko, Vietnam, India – før han hadde vendt hjem til de britiske øyer i en alder av trettini. De visste ikke så mye om hvem han var nå, John, men han hadde gått med på å treffe dem. Møtet var ennå ikke blitt avtalt. De husket John som en tøffing, en som ikke tok imot dritt fra noen. En de hadde tenkt kanskje kunne klare å få noe ut av livet sitt, i motsetning til dem selv. Da Arthur steg ut av taxien utenfor Russells Bakery & Supermarket, registrerte Clive straks hvor medtatt barndomsvennen framsto. Som om Arthur hadde forlagt sovetablettene sine, eller alle pubene i London hadde gått tomme for øl. Clive hadde allerede vært inne på supermarkedet og handlet og sto med en handlepose i hver hånd da Arthur kom bort til ham. En veske i brunt skinn hang tvers over brystet, og den blå boblejakka var åpen slik at magen stakk fram. Arthur hadde kun litt hår igjen på hodet, og det fikk ham til å se eldre ut enn han var. «Clive. Godt å se deg!» Clive lot Arthur ta den ene handleposen, klappet ham lett på skulderen, og så begynte de to å gå i retning av Clives leilighet noen hundre meter lenger ned gaten. Folk som passerte dem på fortauet, kastet et og annet blikk på dem, men heller ikke mer. Stort sett lot folk typer som Clive og Arthur få være i fred. Det heftet en unnselighet

ved begge de to mennene som nesten fungerte som et viskelær. Iblant var det nesten så de ikke var synlige for omverdenen. Det gikk mer enn et minutt før Clive fikk seg til å spørre om det han helt fra morgenen av hadde ventet på å få spørre om: «Ennå ikke hørt noe fra The Met, Arthur?» Arthur ristet på hodet. «Nei, men de har vel fått noe å tenke på nå, regner jeg med. Vi får avvente noen dager til, og så vurdere om vi skal ta en personlig telefon. Kanskje også kontakte avisene.» De sa ikke stort mer om saken. Det med avisene hadde helt fra starten av uroet Clive. Først da de hadde lukket seg inn i Clives leilighet, satt maten i kjøleskapet, tatt med seg noen øl og sunket dypt ned i hver sin lenestol i den lille stua, plukket de opp tråden. Da de første kveldsnyhetene var rett rundt hjørnet, hentet Clive flere øl og et par oppvarmede kjøttpaier. Resten av kvelden vekslet de to på å se på TV, drikke øl og snakke om den nye situasjonen som hadde oppstått. Det var den samme fortrolige, lavmælte samtalen hele veien. Klokka kvart over elleve kom Clive ut av soverommet med sengetøy til Arthur. Han skulle ligge på sofaen. Arthur redde selv opp, mens Clive ryddet av bordet. Han bar asjettene og tomgodset ut på kjøkkenet, før han til slutt sa god natt til Arthur. Barndomsvennen hadde ikke klart å kvitte seg med tungsinnet i løpet av kvelden, men Clive la ikke for mye i det. Det var bare sånn Arthur var. Det lille kompisen besatt av optimisme nå til dags, fikk rett som det var problemer med å holde seg flytende, visste Clive. Den greide det bare så vidt det var. Og da stort sett bare når Arthur passet på å sjøsette den på en bølge av sterkøl og single malt.

Kapittel 5 Kripos, dagen etter Etterforskere fra tre team var på plass nå, samt sjefen for det hele, avdelingsleder på taktisk – politioverbetjent Kaj Vikreid. Sistnevnte var ikke spesielt populær blant kollegene, men Vikreid hadde klisterhjerne og en bibliotekars utholdenhet hva gjaldt katalogisering og detaljoversikt. I en verden der stadig mer skulle dokumenteres, var overbetjenten en ressurs som reddet mer operativt anlagte etterforskere fra det alltid tilbakevendende rapporthelvetet. To av de tilstedeværende ba om de andres oppmerksomhet. Det var de samme to som hadde kommet sammen med den kvinnelige teamlederen dagen før. Et par av ferskingene i rommet rettet ryggen. De var allerede kjent med enkelte av historiene som gikk på Kripos om Eddie Samson og Bernhard Fiske. Særlig Bernhard Fiske gjorde med sin fysiske framtoning et visst inntrykk. Ryktene sa at Bernhard ikke alltid hadde kommet like godt ut av det med ledelsen i Oslo-politiet, men at han etter hvert hadde fått en form for tilgivelse. Spesielt etter den såkalte Memo-saken, der mye av dramaet hadde utspilt seg rett over svenskegrensen. De mest ihuga og snobbete karrieristene blant kollegene hadde imidlertid aldri tatt Bernhard helt inn i varmen. Selv levde etterforskeren helt greit med akkurat det, hevdet han. Eller som han en gang skulle ha uttrykt

det i Kripos-kantina: «Med tanke på hvor Lacoste-intolerant jeg er, så er det det minste problemet jeg har.» Eddie Samson var en vanskeligere fyr å lese, syntes nykomlingene. Den erfarne spesialetterforskeren liknet en av disse mørke vestlendingene med aner tilbake til hansatiden, da spanske og portugisiske sjømenn var innom kongeriket. Samson hadde brune øyne, høye kinnbein og svart hår med grått stenk på sidene. Han snakket imidlertid østlandsdialekt, så der røk muligens vestlandshypotesen. Samson kremtet før han begynte på hovedtrekkene i saken. «Vi har akkurat fått en oppringning fra en kollega i Nord-Irland. David Miller, teamleder hos PSNI. Vi har sammenholdt opplysningene hans med det vi har funnet her hjemme. Veldig kort: Det ser ut til at Amalie Hansens Belfast-besøk er sporet vi bør følge. Vi venter flere opplysninger utover kvelden, men jeg skal ta det vi har så langt. Og for de som ikke fikk det med seg i går: Både Bernhard og jeg kjenner Amalie Hansen fra tidligere. Hun ble brakt inn første gang som femtenåring i forbindelse med prostitusjon. Et litt spesielt moment her: Også Amalies mor har en fortid innenfor geskjeften, luksusvarianten, men er ferdig med det livet for lengst nå.» Samson tidde et øyeblikk. «Sigrid Hansen heter hun. Bernhard og jeg kjenner henne også. Eller for å si det på en annen måte: Vi trodde vi kjente henne – fram til i dag. Tydeligvis er det en del ting i livet hennes vi ikke har visst noe som helst om.» Etterforskeren gikk de få skrittene bort til flippoveren. «Noe annet har også dukket opp. Vi anser det nå for å være av stor viktighet, fordi tilfeldigheter av denne typen svært sjelden er akkurat det. Tilfeldigheter.» Samson brukte tusjen og skrev et gatenavn på det store, hvite arket. «Et nytt vitne har meldt seg, en person som bor i en firemannsbolig noen hundre meter ovenfor det lille skogsområdet der Amalie Hansen

ble funnet. Sier hun passerte på motsatt side av veien, på sykkel. Så en ung jente komme ut av skogen, veive med armene, forsøke å stoppe en bil. Bilen satte ned farten, men akselererte igjen og forsvant ut av syne. En blå Honda Civic. Vitnet så ikke bilføreren, og hun var for langt unna til å få med seg registreringsnummeret.» Kaj Vikreid, avdelingsleder: «Hva er tilfeldigheten som ikke kan være tilfeldighet?» «Vi har klart å spore den blå Honda Civicen via blant annet kameraer på en bensinstasjon i nærheten. Bilen tilhører en ung mann ved navn Tommy Brenne. Først gikk det oss hus forbi, men et våkent hode gjorde et dypdykk i arkivene og fant noe.» En nysgjerrig taushet i rommet. Samson satte hetta på tusjpennen, og Bernhard Fiske tok over. Den limegrønne T-skjorta strammet over skuldrene og brystkassa, til tross for at den var i størrelse XXL. Fysikken hadde mer til felles med en tømmerhoggers enn en bodybuilders, den funksjonelle muskelstyrken likeså. Etterforskeren dyttet en porsjonssnus på plass under overleppa: «Greia er at Tommy Brennes foreldre kjente Amalie Hansens mor – Sigrid Hansen. Tilbake på åttitallet.» Flere rundt bordet så på hverandre. «Fra årene da hun opererte som prostituert?» Samson: «Ja, men det er ikke så viktig her. Det som har fanget interessen vår, er livsløpet til Tommy Brennes far. Sean Declan Brennan. Han var ire, vokste opp i Dublin, flyttet senere til Belfast.» «Var ire?» «Han døde for en god del år tilbake da Tommy Brenne var liten. Det samme gjorde moren hans. Jeg kommer tilbake til det om et øyeblikk.» Samson flyttet på et ark. «Det andre momentet her angår Tommy Brennes bestefar på morssiden. Garman Eide. Jeg snakker om jobben

hans – tidligere. Han er pensjonert offiser fra Forsvarets etterretningsstab. Vi kommer tilbake til det også, men det er noe der som skurrer. Eide var stasjonert i Nord-Irland en kort periode på åttitallet. Jeg kan i samme slengen nevne at Eides kone, Evelyn Eide, er engelsk. Eideparets datter, Tommy Brennes mor, traff opprinnelig Tommys irske far under en reise til Dublin. De fleste opplysningene rundt dette er av en eller annen grunn sikkerhetsstemplet på britisk side. Miller sier at han arbeider med å få materialet frigitt, men at han for øyeblikket sliter med akkurat det. I den forbindelse: Alt som vedrører Sean Declan Brennan, er hemmelighetsstemplet også hos norske myndigheter.» Flere rundt møtebordet kikket på hverandre. Lyden av føtter som flyttet på seg under møtebordet, brøt stillheten som hadde oppstått. Til slutt signaliserte en etterforsker med hånda. «Har du noe mer på Amalie Hansens nylige tur til Nord-Irland?» «Ja, vi har litt. Hun var kun i Belfast, besøkte familien til en viss Sheila O’Donnell der. Katolikk. En kvinne som moren hennes, Sigrid Hansen, ble kjent med på et eller annet tidspunkt tilbake på åttitallet. Og som Sigrid Hansen har besøkt jevnlig opp gjennom årene. De to skal også ha feriert en del sammen. Mallorca, Kanariøyene, Hellas.» «Et tilfeldig møte?» «Vi vet ikke. De første gangene Sigrid var i Nord-Irland, knyttet hun vennskap med flere innenfor det republikanske miljøet i provinsen. David Miller sier at Sigrids navn finnes i politiarkivene, men at hun aldri var mistenkt for noe kriminelt. Han antar at det mest har dreid seg om ungdommelig eventyrlyst. Vi skal se nærmere på det også. Når det gjelder Amalie, så ser det ut til at det ikke først og fremst var Sheila O’Donnell hun dro over for å besøke nå sist. O’Donnell har to døtre: Fiona er eldst, Mary yngst. Amalie skal ha etablerte et slags venninneforhold til Mary da hun var med moren sin over ved et par

tidligere anledninger. Mary bor for øvrig ikke hjemme hos moren Sheila lenger. De to kommer ifølge Miller ikke særlig godt overens.» «Fordi?» «Fordi Mary O’Donnell har vært og er en tenåring på skråplanet i Belfast. Og som Amalie Hansen har også hun erfaring fra prostitusjonsmiljøet.» «Såpass …» Samson åpnet en mappe, tok ut noen bilder. Lot Bernhard sende dem rundt. Det ene var av Amalie Hansen, det andre av Mary O’Donnell. Amalie med langt, brunt hår, pent ansikt, pen munn, brune øyne. Sminket, men ikke oversminket. Mary O’Donnell var en annen type. Svart hår, antakelig farget, guttesveis. Smalere munn, smalere ansikt, intense blå øyne. Tøffere holdning, men allikevel feminin på en mer tilbakeholdt måte. Samson gikk tilbake til flippoveren. «Så en opplysning som Miller først var usikker på alvorlighetsgraden av, men som han nå tror betyr noe: Mary O’Donnell har ikke vært observert i Belfast på flere dager. Det samme gjelder for et par av vennene hun en god stund har vanket sammen med. En jente og en gutt på samme alder. Hun har hatt sånne forsvinningsnumre tidligere, Mary, men har alltid dukket opp igjen relativt raskt.» «Hvorfor tror Miller forsvinningen er av betydning denne gangen?» «PSNI har fanget opp at Mary O’Donnell på en eller annen måte har fått fatt i noe som en gang tilhørte Tommy Brennes far, Sean Brennan. Nærmere bestemt en dagbok som ble stjålet fra Brennan for tjuefem år siden. Den skal etter sigende inneholde avslørende opplysninger om personer tilknyttet et overgrepsnettverk.» «Og nå ønsker de som i over tjuefem år har vært i besittelse av dagboka, å få den tilbake?»

«Miller er usikker på hvem det er som har reagert så raskt nå. Det finnes flere alternativer.» «Men hvem er det som har sittet på dagboka i de tjuefem årene?» «En hotshot-advokat ved navn Edgar Sylvian. Protestant, og en mann med mange talenter og like mange tvilsomme forbindelser. Mary O’Donnell skal ha fått med seg dagboka fra huset hans under et privat selskap der. Eller mer presist: fra residensen hans. Miller sier også at når man snakker om Edgar Sylvian, så må man samtidig nevne Eldon Stirling – Sylvians fetter. Stirling er en kriminell størrelse i Belfast-området med en litt spesiell fortid. Mannen hadde en god karriere i Special Branch i det nordirske politiet, men fikk fyken en gang på åttitallet.» «En tidligere politimann, altså?» «Ja, og grunnen til at Stirling mistet jobben skal ha vært hans litt for tette bånd til de paramilitære lojalistiske miljøene. Det var der sympatiene hans lå, og visstnok fortsatt ligger.» «Men hvorfor hadde Edgar Sylvian Sean Brennans dagbok?» «Det er naturlig å tenke at Sylvian, da han stjal den, må ha ment at det var bedre at den var i hans hender enn i Sean Brennan sine.» Kaj Vikreid bøyde seg framover, grep plastkruset sitt med kaffe. «Og hva gjorde Mary O’Donnell i huset til Sylvian?» «Det skal ha vært snakk om en fest for spesielt inviterte. Miller antar at Mary O’Donnell utgjorde deler av underholdningsinnslaget. Sylvian er visst kjent for å arrangere både små og store selskaper og invitere all slags type gjester.» «Er Sylvian selv en overgriper?» «Igjen ifølge Miller: Det foreligger ingen beviser for det, bare løse rykter.» Fra venstre side av bordet, en av de eldre etterforskerne:

«Du nevnte for et øyeblikk siden at det var flere alternativer til hvem som nå jakter på dagboka?» «Ja. I første omgang Sylvian selv, selvfølgelig. Men også overgrepsnettverket er i høyeste grad en kandidat. Så har du Eldon Stirling, Sylvians fetter. Det skal nylig ha oppstått sterke uoverensstemmelser mellom de to. Om det betyr noe, vet ikke Miller, men Stirling kan ikke utelukkes. Kanskje visste ikke Stirling at Sylvian satt på dagboka, før den ble stjålet av Mary O’Donnell. Og nå vil han av en eller annen grunn ha fatt i den. Så har du folk på den republikanske siden, katolikker. Så lenge man ikke vet nøyaktig hva som står i dagboka, så må Miller og folkene hans holde også den muligheten åpen.» Enkelte i rommet himlet med øynene. Ingen mangel på kandidater, akkurat. «Så Miller tenker at det også kan stå noe om folk fra den katolske siden der, selv om Brennan selv var katolikk?» «Ja, det fantes pedofile overgripere også i de republikanske miljøene, selvfølgelig. Under konfliktens gang. Men det trenger ikke nødvendigvis å være disse overgriperne som nå aksjonerer, det kan like mye være snakk om republikanere som ikke ønsker at de selv og saken deres skal svertes av en overgrepsskandale med røtter tilbake til konfliktens dager.» Samson tidde et øyeblikk. «Men noen på den republikanske siden kan også ha andre motiver. Kanskje er det bare protestantiske overgripere som er nevnt i dagboka, og da kan man se for seg at enkelte innenfor det republikanske miljøet kan ønske å bruke dagboka som et pressmiddel. Mot folk fra den protestantiske siden. Frontene er fortsatt harde der borte, innenfor flere miljøer. Sårene etter konflikten som varte fra 1968 til 1998, har ennå ikke grodd. Flere av konfliktspørsmålene er for disse menneskene høyaktuelle også i dag.» «Tilbake til det du sa om Sean Brennan, Tommy Brennes far. Hvis

jeg forstår deg riktig, så var Brennan, på samme måte som Amalie Hansens mor, Sigrid Hansen, en bekjent av Mary O’Donnells familie?» «Ja. Men det var først og fremst Marys far han hadde kontakt med. Sheila O’Donnells ektemann. De to var venner under Brennans Belfast-år.» «Lever ektemannen fortsatt?» «Nei, han er død han også nå.» «Var Marys foreldre aktive innenfor det republikanske miljøet i Nord-Irland? Under konfliktårene?» «Akkurat hvor aktive de var, har vi ikke fått særlig utfyllende opplysninger om. Ennå. Det vi vet, er at begge støttet mye av det republikanske tankegodset. Britene ut av Nord-Irland, en gjenforening med republikken i sør og så videre. Hvor viktig dette er, med dagboka og overgrepsnettverket som et bakteppe, er Miller foreløpig usikker på. Kanskje er det ikke av så stor betydning.» Flere i rommet så tankefulle ut. «Angrepet på Amalie Hansen her i Oslo: Er vi nå bortimot sikre på at det har sammenheng med den forsvunne dagboka? Og det faktum at Amalie nettopp var på besøk hos Mary O’Donnell i Belfast?» Samson fylte lungene med luft, pustet ut. «Det er én av hovedhypotesene vi ser på, ja. Jamfør den svarte Audien som ble funnet utbrent på Tøyen, og som vi har sporet til et utleieselskap på Forus i Stavanger. Den ansatte der som sto for utleveringen, kan bekrefte at i hvert fall den ene av de tre som knyttes til bilen, snakket engelsk.» «Engelsk?» «Vi holder selvfølgelig muligheten åpen for at de var irske eller nordirske.» En ny stillhet senket seg i rommet. Bernhard Fiske: «Hvis drapsforsøket på Amalie Hansen virkelig har med dagboka å gjøre, så betyr det at noen der borte er villige til

å gå veldig langt for å få fatt i den igjen. Enten kan de ha ment at Amalie visste noe om hva som står i boka, eller at hun var kjent med hvor den befinner seg.» «Og da har vel høyst sannsynlig også Mary O’Donnells forsvinning i Belfast noe med dagboka å gjøre?» Bernhard nikket: «Høyst sannsynlig.» Samson: «Amalie sto antakelig og ventet på Tommy Brenne ved den kveldsåpne butikken. Det er naturlig å tenke at et møte mellom de to kan ha hatt noe med foreldrene deres å gjøre, og med Amalies nylige besøk i Belfast. Det synes imidlertid klart nå at Tommy og Amalie aldri tidligere har truffet hverandre. Ikke da de var yngre, og heller ikke i voksen alder.» «Hun kan ha ønsket å snakke med ham om dagboka?» «Kanskje, men heller ikke det vet vi sikkert. Umiddelbart synes jeg det ville være litt merkelig. Sean Brennan døde for mange år siden. Et eller annet får meg til å tenke at møtet dreide seg om noe annet. At det var noe annet Amalie ville snakke med Tommy om.» Samson gjorde en ny kort stopp, før han holdt fram: «Når det gjelder dette med at begge foreldrene til Tommy Brenne døde så tidlig … i 1985, og på samme dag. Vi må komme tilbake til dette når vi vet noe mer. Enn så lenge holder vi løpende kontakt med David Miller i Belfast.» «Er unge Brenne avhørt ennå?» «Nei, det står for tur. Vikreid har sagt at han ønsker å ta det, som et vitneavhør. Tommy Brenne er strengt tatt ikke mistenkt for noe som helst. I hvert fall ikke ennå.» «Brenne? Hvorfor det etternavnet? Ikke Eide, ikke Brennan etter faren, men Brenne?» Spørsmålet kom fra en ung, kvinnelig etterforsker i jeans og svart pologenser. «Vi vet ikke. Men Brenne/Brennan – det må jo være noe der.»

Det banket på døra, og en sivilkledd etterforsker entret rommet med et hvitt ark i hånda. Han henvendte seg til Samson: «Denne kom nettopp fra Europol.» Samson tok imot arket, takket. Så begynte han å lese det som sto på det. Vikreid stirret utålmodig på ham. Et par av de andre rundt bordet nippet til kaffen mens de ventet. Til slutt så Samson opp. «Dette er et svar på en mail Bernhard og jeg sendte til Europol i dag tidlig. Som flere av dere sikkert kjenner til, har de i et par år nå hatt en stor etterforskning gående opp mot overgrepsnettverk verden over. Operasjon redning. Det står i mailen her at overgrepsnettverket Sean Brennan kan ha fått kjennskap til, er for et VIP-nettverk å regne. Politikere, finansfolk, advokater, høytstående byråkrater. Ja, til og med politifolk mistenkes for å ha vært eller fortsatt være involvert. Og overgrepene går helt tilbake til sekstitallet. Saksansvarlig skriver at da saken ble etterforsket i Storbritannia og Irland, så ble den flere ganger enten sabotert eller nedprioritert. Både på sytti-, åtti- og nittitallet. Dokumenter skal blant annet ha forsvunnet fra det britiske politiets arkiver. Dette bildet stemmer overens med den tilbakemeldingen vi har fått fra David Miller og kollegene hans de siste dagene. De har store problemer med å få ut opplysninger fra de sentrale myndighetene i London. Loven om offentlige hemmeligheter og hensynet til rikets sikkerhet er forklaringen de blir møtt med.» «Mener du å si at det er en ny trenering på gang der borte – fra myndighetenes side?» «Ikke nødvendigvis. Men – og jeg nevnte ikke dette i gjennomgangen nettopp – Miller sa under en telefonsamtale i formiddag at han mener å sitte på sikker informasjon om at David Cameron nylig innkalte flere i regjeringen til et hastemøte.» «Hastemøte om hva?» «Om det fornyede fokuset på akkurat denne VIP-saken.»

Kapittel 6 Det gikk fire hele dager før Tommy Brenne fikk en oppringning angående angrepet på Amalie Hansen. Politiets henvendelse klokka åtte om morgenen ble satt over fra Rikshospitalets sentralbord til Tommys avdeling. Han var sykepleier, og hadde anledning til å ta samtalen inne på et kontor innerst på sengeposten. Bak den lukkede døra hadde han innledningsvis problemer med å forstå hva som ble sagt til ham, men så falt brikkene på plass. Jenta i veikanten. Han hadde tenkt mindre og mindre på henne, bare korte flashbacks om det flyktige møtet hadde fra tid til annen lagt beslag på oppmerksomheten hans. Men å kalle det et møte ble uansett feil, tenkte han. De to hadde stirret på hverandre i knappe ti sekunder den kvelden, så hadde han økt trykket på gasspedalen og sett jenta forsvinne ut av synsfeltet. Etterpå hadde skyldfølelsen plaget ham. På Kripos på Bryn stirret den lange, hengslete etterforskeren lett overbærende på ham fra den andre siden av skrivebordet. Avdelingsleder Kaj Vikreid hadde mannen introdusert seg som. Ansikt til ansikt var det vanskelig for Tommy ikke å oppfatte overbetjenten som en litt påtatt rolig type. En sånn fyr som trodde at radaren hans var usynlig, når den i virkeligheten sto montert midt oppå hodet hans. Vikreid hadde hele tiden forsøkt å skjule den velutviklede misantropien sin bak en profesjonell mine, men hadde lyktes temmelig dårlig.

De to hadde sittet sammen i litt mer enn ti minutter da Vikreid løftet haka og berørte det utstående adamseplet. Kalenderen på veggen antydet at det gikk mot vår, men kastet man et blikk ut av vinduet, var det grunn til å tro at værgudene var blitt senile. Eller hevngjerrige. Et deprimerende marsregn iblandet sludd hadde helt fra morgenen av falt fra en blygrå himmel. «Så du var på vei hjem fra kveldsvakt på Nevrokirurgien på Rikshospitalet, tok en omvei for å fylle bensin, og det var da du så henne? Er det det du sier?» Det var kommet en uttrykt skepsis i Vikreids blågrå øyne nå, registrerte Tommy. En sementert mistanke om at alle levende vesener, antakelig innbefattet Vikreids kone, skjulte noe for ham. Tommy nikket. «Ja, det stemmer.» På ny lot han blikket gli over avdelingslederens Dressmann-inspirerte garderobe. Litt Stasi, slo det ham nå. Litt Checkpoint Charlie 1984. En arbeidsnarkoman med fornuftige sko. En alternativ eksentriker med en estetisk blindsone du kunne gjemme både Ralph Lauren, Louis Vuitton og Dolce & Gabbana i. «Og du fastholder at du ikke har sett henne før?» «Ja.» «Har du gjort deg noen tanker om hvorfor hun framsto som redd? Eller kanskje mer korrekt – panisk?» «Jeg aner ikke. Hun virket ikke skadet på noe vis, bare … Der og da antok jeg at hun var beruset. Eller i hvert fall påvirka av et eller annet. Så derfor kom jeg til at –.» «At det ikke var noen vits i å involvere seg.» Igjen dette vagt insinuerende i syntaks og stemmebruk. Hvis Tommy ikke hadde skjønt det før, så skjønte han det nå: Vikreid kom ikke til å starte en fanklubb i hans navn. «Som sagt – jeg vurderte det dit hen at hun ikke var i fare. Ikke da jeg kjørte forbi henne. Det var snakk om en gate med bolighus på

den ene siden og forholdsvis kort vei til en åpen matbutikk litt lenger nede. Og, ja, som du sier – jeg ønsket ikke å involvere meg. Jeg kom rett fra jobb, var sliten. Vi hadde hatt et dødsfall på posten min. En liten jente. Jeg ville bare hjem.» Ganske lenge satt Vikreid taus. Tilpasset profesjonell avmålthet. Til slutt slapp politilederen armene ned, et klask mot armlenene på den svarte skinnstolen. «Vel, da er det kanskje på tide at du forteller om samtalen du mottok på mobilen. På jobb. Bare noen timer før Amalie Hansen ble forsøkt drept.» Tommy hadde ventet på dette, var forberedt. Det hadde ikke trengtes mye vett i skolten for å tenke seg fram til at politiet ville ønske å sjekke loggen hans hos mobilselskapet. De hadde imidlertid måttet spørre ham om tillatelse først, og han hadde selvfølgelig svart ja. Et nei ville antakelig ha fått Vikreid til å innkalle Beredskapstroppen. «Det var ikke snakk om en samtale, vedkommende la ganske raskt på.» «Etter litt over et minutt. Det er ikke min oppfatning av ordet raskt.» «Vel, det var egentlig bare jeg som snakket, i et forsøk på å få personen i motsatt ende til å si noe.» Vikreid strakte seg bakover i stolen, pustet inn. Det var tydelig at han ikke hadde mye tiltro til at det var sannheten han fikk servert. For Tommy sin del var det snakk om å levere en hvit løgn inntil han forsto litt mer av hva som foregikk. Han hadde ikke skjønt noe av hvorfor jenta som ringte ham på jobb, ønsket å treffe ham. Amalie Hansen hadde ikke oppgitt navnet sitt, bare sagt at hun hadde viktige opplysninger om familien hans. «Så Belfast ble ikke nevnt med et ord da – eller Nord-Irland? Eller

navnet Mary O’Donnell? Eller en internasjonal etterforskning kalt Operasjon redning?» Tommy så forvirret på avdelingslederen, og denne gangen var det ikke skuespill fra hans side. «Nei, og hvorfor spør du om det? Hvorfor skulle jeg få spørsmål om …» Vikreid avbrøt ham. «Så svar meg i hvert fall på én ting: Tenkte du ikke på noe tidspunkt – etterpå – at personen som ringte deg på jobb, og jenta i veikanten kunne være én og samme person? Saken fikk jo også stor oppmerksomhet i absolutt alle medier i dagene etterpå?» «Jo da, tanken streifet meg selvfølgelig, men jeg slo den fra meg.» «Og hvorfor gjorde du det?» «Fordi personen i den andre enden ikke sa et kvekk, og så til slutt bare brøt forbindelsen.» Vikreids blikk ble hengende ved Tommys ansikt, som om han vurderte om Gud ved en feiltakelse hadde plukket det ned fra feil hylle. Som om vitnet i stolen hans helt ufortjent gikk rundt med utseendet til en troverdig person. Så slapp han pennen ned på det grønne, innfelte skriveunderlaget av plast og rynket på nesen før han gjorde en merkelig grimase med munnen. Det var en sånn grimase som i Tommys øyne fikk normale mennesker til å se ut som idioter og idioter til å se ut som premieidioter. «Ja vel, vi lar det ligge enn så lenge.» Vikreid plasserte begge hendene flatt mot skriveunderlaget, som om han var kommet til et veikryss i samtalen. «Hør. Vi setter pris på at du var villig til å la teknikerne våre ta en kikk på bilen din. Det gjør alt så mye enklere, både for oss og for deg. Den vil stå klar nede på parkeringsplassen når vi to er ferdige her.» «Fint.» Tommy nøyde seg med et kort nikk. Vikreid returnerte til arket på skrivebordet og fordypet seg i det

en lang stund. Den innestengte lukten av kaffe og kontor hang tung i rommet. Med jevne mellomrom drev også en vag dunst fra Vikreids etterbarberingsvann i Tommys retning. Avdelingslederen vred litt på seg, og Tommy fornemmet at det lille kammerspillet deres var i ferd med å ta enda en ny retning. «Du har vokst opp hos besteforeldrene dine, har du ikke? Garman og Evelyn Eide. Det er også den adressen du for øyeblikket er registrert på?» «Den er midlertidig. Jeg solgte leiligheten min på Grünerløkka i august i fjor. Foreløpig har jeg ikke funnet en annen som jeg liker godt nok.» «Skjønner … Jeg ser videre her at faren din var irsk. Sean Declan Brennan?» «Jo da, det stemmer, han var irsk.» «Moren din, derimot, Stine Eide …» «Hun var norsk.» «Og begge arbeidet for UNICEF i Afrika da de omkom i en bilulykke der nede på midten av åttitallet? I Tanzania. Kan du si litt mer om det?» Tommy kjente på det vage mismotet igjen. «Vel, de var del av et ernæringsprosjekt for barn og ble stasjonert utenfor Dar-es-Salaam. Selve ulykken … Etter hva jeg har blitt fortalt, hadde far avtalt å hente broren sin, Connor, på flyplassen i Dar. Connor skulle komme på besøk, være hos oss i en uke. Moren min var også med i bilen, fordi hun skulle på et dagsseminar av noe slag inne i hovedstaden.» «Ja vel. Da det skjedde; du kan ikke ha vært mer enn …» «Jeg hadde akkurat fylt fem.» «Trist sak, du har min fulle sympati. Og du var enebarn også?» Tommy nikket bare til svar. Forholdet var, slik han så det, irrelevant for saken som ble etterforsket.

«Så han ville ha vært i slutten av femtiårene nå – faren din?» «Med tanke på at han ble født i femtitre, så ville han vel det.» «Og onkelen din – Connor?» «To år eldre.» Vikreids mine var fortsatt skeptisk, til tross for den verbale empatien. Tommy fikk en følelse av at den andre på ny loddet dybden i troverdigheten hans. Som om familiebursdager ble rangert på lik linje med Al Qaidas teologidrøftinger. «Garman Eide – bestefaren din. Han var ganske høyt oppe i det militære før han pensjonerte seg, var han ikke?» «Krysset målstreken som oberstløytnant, ja.» «Eide-slekten. Den kommer fra Vestlandet – Møre og Romsdal?» Tommy måtte nesten flire. «Det var da voldsomt til historietime. Ja da. Eide kommune. Leverer nesten halvparten av alle gravmonumentene i Norge. Visste du det også?» «Nei, det visste jeg ikke.» «Bygda som lever av de døde, som noen sier. Jeg var der en del da jeg var yngre. Hadde en toppers filletante der, men hun tok dessverre kvelden i 2004. Hennes måte å støtte det lokale næringslivet på, antar jeg.» Vikreid smilte ikke. «Vel, vel. Men det er flere i familien, på begge sider, som har gjort militær karriere, stemmer ikke det?» «Du tenker på Garmans bror?» «Nei, jeg sikter til den britiske siden av slekten. Mormoren din er jo engelsk.» «Å, du mener Geoffrey, Annes ektemann? Anne, Evelyns søster?» Vikreids hode beveget seg en millimeter. «Det stemmer. Anne og Geoffrey Gwynn-Murray, bosatt i England.» «Ja, jo, Geoffrey hadde vel en eller annen tilknytning til det britiske

militæret – før han pensjonerte seg.» Tommy stoppet. «Men ærlig talt, hvorfor i all verden er du opptatt av sånne detaljer?» «Jeg er ikke opptatt av dem, jeg forsøker bare å stable visse fakta på beina.» Etterforskerblikket nok en gang. «Morfaren din, Garman Eide, fyller syttifem om kort tid. Er de to fra England invitert over til Norge i den forbindelse?» «Ja, selvfølgelig.» Vikreid nikket, nærmest for seg selv. «Besteforeldrene dine bekrefter forresten at du kom hjem da du sier at du kom hjem den aktuelle kvelden.» «Det var da noe.» Et nytt autorisert blikk fra Vikreid, før han tok til å studere den venstre tommelfingerneglen sin. Som om den skulle være av helt spesiell interesse for ham. Tommy hadde hilst på et par av Vikreids kolleger da han ankom etasjen, nå kjente han at han savnet dem. Normale, oppegående mennesker. Så kom det: «Hva vet du egentlig om faren din, Tommy? Om Sean Declan Brennans liv og levnet på den irske øya?» Tommy fornemmet en synkende følelse i kroppen. Uroen han hadde kjent på i flere dager nå, gjorde en ny omdreining dypt inni ham.

Vil du lese resten? «I skyggen av stråleglansen» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no