Jakten – les begynnelsen her!

John Ness

Jakten Roman

2018

© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2018 ISBN 978-82-93349-62-4 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsgrunnlag: Trym Ivar Bergsmo og Shutterstock.com Sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med Adobe Garamond 10, 5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

De viktigste personene: Jan Kiberg 24 år fra Båtsfjord i Finnmark. Tidligere legionær i den franske Fremmedlegionen (Légion Étrangère). Bor i Trondheim og jobber for Vikna Havfisk AS. Ellen Margrethe Neila 17 år fra Aktie i Tjielome. Datter til Inga Berit og Knut Isak Neila og barnebarn til reindriftsamen Jacob Neila som inntil sin død, var den største reineieren i Tjielome med 5.000 rein.

Anders Aktie Reindriftssame fra Tjielome. Gift med Arja og far til Nils, Ravn og Elisa. Fadder til Ellen Margrethe.

Arja Aktie Gift med Anders og mor til Nils, Ravn og Elisa. Fadder til Ellen Margrethe. Opprinnelig fra Karasjok.

John Alvar Amdal Reindriftssame fra Tjielome. Gift med Marja Lisa og leder for Laartesamene.

Marja Lisa Amdal Gift med John Alvar.

Ailo Johansen 24 år og opprinnelig fra Båtsfjord, bosatt i Vadsø. Bestekompis med Jan fra oppveksten.

Arne Engum Politimester ved Inntrøndelag Politikammer.

Dagfinn Lind Politibetjent ved Inntrøndelag Politikammer og med en fortid i ­Reinpolitiet i Finnmark og Nord-Troms.

Svend Bergqvist Politimester ved Jämtlands län politidistrikt.

Olle Mikael Bientsson Reindriftssame fra Tjielome. Er gift med Anna Martha og leder for Huvhpiesamene. Bor i Järpen, Sverige. Er far til Bjørn.

Inge Danielsen Administrerende direktør ved Vikna Havfisk AS. Kommer ­opprinnelig fra Järpen i Sverige.

Anna Lundhag Søster til Joakim. Studerer i Uppsala, men bor i Järpen, Sverige.

De tre fredløse: Harry Nilsen, norsk statsborger.

Eino Masiila, svensk statsborger.

Valjo Juhakala, finsk statsborger fra Karigasniemi i Finland.

De fire kompisene: Joakim Walberg, bosatt i Stockholm og kompis med Olle Mikael Bientsson.

Per Ivar Knutsen, bosatt i Norli, Norge. Kompis med Joakim og ­tidligere fjelloppsynsmann i Tjielome.

Carl Gustaf Nordström (Calle), opprinnelig fra Malmø. Bor sammen med Pelle i Stockholm.

Per Stensjø (Pelle), fra Östersunds-området. Kompis med Joakim. Bor sammen med Calle i Stockholm.

Aktie, desember 1984 Det var selveste julaften og Jan Kiberg, var på tur til Tjielomesjeltie i sin sorte Volvo, 170 kilometer nord for Trondheim. Han hadde minst en god grunn for å ta denne turen. Først og fremst var det Ellen Margrethe Neila han hadde i tankene, samejenta han møtte her inne i Tjielomefjellene og som han der og da hadde hodestups forelsket seg i. I tillegg håpet han å finne ut litt mer om denne Olle Mikael Bientsson, fyren som hadde dukket opp på julebordet hos arbeidsgiveren, Vikna Havfisk AS for to uker siden. Bientsson, en av de mektigste reineierne i distriktet, var kommet i Ellen Margrethes søkelys på grunn av fem tusen forsvunne reinsdyr, og de rettmessige eierne av disse dyrene var mest sannsynlig Ellen Margrethe og hennes familie.

Det var gått fire måneder siden han sist var her oppe. Da var det sommer, med sol og varme, grønne trær og åker og eng stod frodig langs veien. Nå var det blitt desember og snøen lavet ned, dag etter dag, uke etter uke. I så måte var Tjielome kontrastenes rike, tenkte Jan, og lot blikket gli over det hvite landskapet. Allerede i september hadde de første snøfillene kommet, noe som var uvanlig tidlig i lavlandet etter det han hadde hørt. Bak trærne som stod langs veien, mellom de gråhvite stammene, kunne en om sommeren se bølgene som blinket til forbipasserende på innsjøen de kalte Tjielomejaevrie.

9

I dag var bildet et annet, og over den tykke isen var det bare hvitt i hvitt så langt øyet kunne se.

Forhåpentligvis var det ikke så langt igjen til Tjielomesjeltie. Klokka viste tolv og konserten i kirken skulle begynne om en knapp time. Han bare måtte treffe henne. Bare tanken på den slanke, sterke, svarthårete ungjenta, som han første gang møtte da hun lå og solte seg ved et lite tjern i Almokdalen, fikk hjertet til å slå fortere. Like etterpå gikk tankene til hun som han hadde mistet, og som på en måte var den utløsende faktor til at han vervet seg i Fremmedlegionen.

De hadde vært u-adskillige, han og Merete, til hun uten forvarsel ble revet bort fra ham. Kanskje var det derfor han var så nådeløs i tjenesten. Hevntrangen over fyllekjøreren som frarøvet ham kjærligheten.

De gode stundene da de lå i hverandres armer, eller søndagsturene på fjellet med bærspann. En gang fikk han et smykke av henne. Det besto av blåbær hun hadde tredd inn på et strå. Det varme og solbrune ansikt som møtte ham da hun la smykket rundt halsen hans og sa at hun elsket ham. I flere måneder gråt han seg lydløst i søvn og hadde sverget aldri å binde seg til en jente igjen.

Løftet var ikke glemt, men solskinnet som alltid falt på Merete, kom nå fra en ny vinkel og lyste opp et annet ansikt. Han hadde følt noe for henne, Ellen Margrethe, og så hadde hun til og med reddet livet hans. Men hver gang han kom hjem, ble liksom bildet av Ellen Margrethe langsomt fortrengt av det blide ansiktet til Merethe. Bildet av henne i dongeribukse og hvit t-skjorte som hang på veggen over kjøkkenbordet og minnet ham på dager i livet da hun var alt og andre ting uvesentlig. Han møtte øynene hennes til frokost hver morgen, smilet som minnet ham på fortiden. De siste dagene hadde det vært som en bebreidelse i blikket hennes. Hun møtte ikke øynene hans lengre, eller var det han som ikke turte se på henne. I livet og døden var de i ferd med å gli fra hverandre. Ofte hadde han sagt til seg selv,

10

hun er ikke død, hun har bare reist og en dag skal vi møtes igjen. Jan stirret stivt fremfor seg. Og han som ikke trodde på et liv etter døden.

Kanskje burde han holdt seg hjemme, men samtidig var det noe som sa ham at dette var riktig. Ellen Margrethe hadde vekket til livet følelser han trodde døde med Merethe. Samtidig, og med bare noen ukers mellomrom, opplevde Ellen Margrethe det verste som kan skje et ungt menneske. Foreldrene ble revet fra henne og hun stod igjen alene sammen med to mindreårige søsken. Senere skjønte han at hun også hadde mistet noe mer. Hun hadde selv stilt spørsmålet til myndighetene, hvor var flokken med familiens reinsdyr blitt av?

Noe entydig svar fikk hun aldri. For ham var svaret såre enkelt. Noen måtte finne ut av det, og siden hun hadde hjulpet ham, var det hans tur til å hjelpe henne.

Hvis alt gikk som han hadde tenkt i dag, skulle han fortelle henne om funnet av dokumentene og som takk for alt hun hadde gjort for ham, ville han hjelpe henne med å finne reinsdyrene, hvis hun var interessert. I så fall kunne de snarest begynne å legge en plan for hva som skulle gjøres. Selvsagt måtte de koordinere arbeidet med politiet og eventuelt skattemyndighetene, og dermed burde det ikke ta lang tid før dyrene var funnet og tyven satt bak lås og slå.

Det var imidlertid en ting han ikke hadde lyst å si noe om, og det var hva han innerst inne tenkte å gjøre med denne Per Ivar. Gang på gang utover høsten forsøkte han å skyve hevntrangen vekk, men det var umulig. De fysiske smertene var til å leve med, men fyren hadde sammen med Pelle påført ham ubotelig skade på selvbildet. Derfor hadde han bestemt seg for å snakke med ham. Hvis ikke det frembrakte betydelig anger og løfte om bot og bedring, måtte sterkere lut til og det var nettopp der problemet lå. Korset rundt halsen til Ellen Margrethe talte sitt tydelige språk og det siste han ville, var å skuffe henne. Det betød nøkternt sett at irettesettelse av Per Ivar fikk vente.

11

I dag var det andre ting som skulle diskuteres, og full av iver og entusiasme, gav Jan gass. I speilet så han hvordan snøen ble kastet opp bak bilen som om han hadde full storm i vente.

Idet Jan ankom kirken, var parkeringsplasser, veier, utkjørsler og gårdsplasser i og omkring kirken fylt til trengsel av biler. Der fikk han igjen for å være sent ute og måtte parkere et godt stykke unna. På vei fra bilen mot kirken gikk han raskere og raskere. Spørsmålet var om han ville få anledning til å møte henne, eller var hun konstant omgitt av familie og venner? Det fikk bære eller briste, han skulle på et eller annet vis få henne i tale. Noen presentasjon og hilserunde blant samene var ikke aktuelt, for så godt kjente de ikke hverandre, i hvert fall ikke ennå. For alt han visste kunne hun ha fått seg kjæreste.

Jan svelget og knyttet uvilkårlig hendene hardt. Det var som om hun kom ham i møte. De mørke øynene og den ranke kroppen. Buen og koggen hun plukket opp fra gresset med de lange og sterke fingrene.

Utenfor kirken måtte han vente i det som fortonet seg som en liten evighet, mens en familie med tre unger brukte all verdens tid på å komme seg opp trappa og inn gjennom den tunge døra. Innenfor var det varmt og fuktig. Jan trampet snøen av klærne, strakte hals og kikket innover benkeradene. Det var allerede stappfullt av folk og en gammel mann som stod like innenfor døra, stakk et hefte i handa hans, før han høflig bad Jan om å være så snill å trekke opp på galleriet. Jan smilte, takket for tipset, og måtte nærmest klatre oppover den bratte og glatte trappa. Helt øverst fant han seg en plass ytterst på en benk og hilste unnskyldende til familien på fire som måtte trykke seg enda tettere sammen.

Herifra hadde han god utsikt mot koret og alteret. En massiv lysekrone hang over den fremste delen av skipet og tre trinn førte opp mot alteret. En stor, hvit statue av Jesus stod til venstre i koret og på motsatt side tronet prekestolen høyt over menigheten. Ikke før hadde

12

han fått av seg ytterjakken, så ble det stille i kirken. Langt der nede kom presten ut fra sakristiet. Han gikk i en stor bue rundt alterringen og ble stående foran menigheten. Mellom hoder som strakte hals, kunne Jan så vidt se hvordan han diskret bukket og hilste på de fremmøtte.

En unge skrek et sted nede i kirken, og en fyr nøs flere ganger og fikk følge av andre som sikkert også var blitt forkjølet.

Med ett dukket kirketjeneren frem i synsfeltet og gikk krumbøyd frem mot presten, antagelig for å sjekke mikrofonen og lydanlegget.

Litt plunder etterfulgt av et par dumpe smell, bekreftet at elektronikken virket som den skulle. Deretter tok presten ordet og ønsket både nordmenn og samer hjertelig velkommen til denne kveldsgudstjenesten på selveste julaften. En stor delagasjon samer fra Sverige ble ønsket spesielt velkommen.

Mens presten forkynte Guds ord vekselvis på norsk og samisk, var det ikke til å unngå at Jan falt litt ut av liturgien. Det religiøse budskapet var ikke hans sterkeste side og religionskarakteren hadde vært deretter. Jesus hadde utvilsomt vært litt av en kar, men at han var Guds sønn og at en jomfru hadde stått for fødselen, var mer enn Jan kunne fatte. Men på en dag som denne fikk slike diskusjoner ligge.

Han aksepterte Jesus som Guds ubestridte sønn og den religiøse høytiden de gikk inn i, skulle markeres på en verdig måte. Jan gløttet på klokka. Tiden sneglet seg av sted, forhåpentligvis drøyde det ikke så veldig lenge før koret begynte å synge.

Så var det som om stemningen i kirken endret seg. Det ble merkbart stille og en rekke unge jenter kom ut fra sakristiet og stilte seg opp i midtskipet. Presten tok igjen ordet og presenterte Tjielome kirkes pikekor med solist Ellen Margrethe Neila. Jan strakte på nytt hals og oppdaget at det meste av koret forsvant under gelenderet og de som satt fremst på balkongen. Tidvis skimtet han det mørke håret hennes og litt av skuldrene. Et par ganger løftet hun blikket, men han kunne

13

verken vinke eller rope til henne, og i folkemengden ble han likevel bare en av mange.

Jan skar tenner. Hvorfor i all verden gikk han med på å klatre opp hit, all den tid hun han var kommet for å møte stod der nede. Han hadde så visst ikke kjørt i flere timer for å sitte her og ikke se og høre henne skikkelig. Jan reiste seg, bad om unnskyldning overfor de som satt rundt ham, og banet seg vei nedover trappa fra galleriet. Der ble han stående på det nederste trinnet og hadde fritt utsyn mot det meste av koret. Et par ganger mente han at hun måtte ha sett ham, men innså raskt at så ikke var tilfelle.

Høyreist, med langt mørkt hår og sorte øyne, kledt i en blå, sørsamisk drakt med ei sølje festet på det sirlig brodert barmstykket, og med et fargerikt belte rundt livet, skilte hun seg ut gjennom sin ranke skikkelse og utstråling. Koret utfylte den klokkeklare vokalen hennes og sangen fylte kirkerommet. Jan måtte trekke pusten dypt. Minnene fra i høst slo inn over ham. Varmen i blikket, øynene som hadde overmannet ham den første gangen de møttes. Nå var det der igjen, denne gangen gjennom sangen. Igjen måtte han stålsette seg. Ord om samhold og kjærlighet var ikke hans, det vil si de hadde en gang vært det, men var blitt revet fra ham. Nå var han i ferd med å bli fanget av de samme ordene, følelsene som hadde vært så gode. Han kjente på frykten som kom og gikk. Å bli glad i og miste, han som allerede hadde mistet og visste hvordan det kjentes og uføret det hadde sendt ham ut i.

Etter et par sanger ingen sang med på, men bare lyttet stillferdig til, tok Ellen Margrethe ordet og Jan vred litt på seg for å få bedre oversikt. Igjen ble det dørgende stille i kirken.

«Den sangen dere nettopp hørte, heter bare Til fjellet. Den er vår hyllest til fjellene her inne, de fiskerike sjøene, reinbeitene og de langstrakte viddene vi har i vakre Tjielome. Sangen har vi laget selv og jeg håper dere likte den.»

14

Etter mumlingen å dømme, var det liten tvil om at sangen falt i smak og selv kunne han ikke annet enn være helt enig, selv om ordene var gresk for ham.

«Den siste sangen, eller salmen om dere vil, som vi skal synge, er en av de flotteste jeg vet. Jeg skulle ønske den var vår, men det er den ikke.

Kanskje er den litt alle sin,» sa Ellen Margrethe stillferdig og vendte blikket mot dirigenten, som Jan først nå oppdaget. Deretter fulgte noen setninger på samisk som han ikke forstod noe av, før dirigenten nikket og løftet taktstokken til stillheten som bredte seg i kirkerommet.

Det var Deilig er jorden. Selv kunne han de første linjene utenat og stemte forsiktig i. Etter hvert gav han opp og ble stående og lytte.

Halsen snøret seg sammen og han tørket øynene hastig med håndbaken og følte seg utilpass. Skulle tro årene som legionær hadde vaksinert ham fra å vise slike følelser. Brått var han tilbake i Båtsfjord og husket jula slik den ble feiret hjemme. Deilig er jorden var den julesalmen moren satte størst pris på av dem alle. Den hadde alt det gode i seg. En hyllest til vår jord, slekt som følger slekters gang, og det siste og aller viktigste, fred over jorden. Det oste av høytid, respekt og verdighet i hvert eneste ord som igjen ble forsterket av de voldsomme tonene fra orgelet. Jan tok et steg mot gelenderet.

Til ekkoet av tonene som døde ut, ble det dørgende stille i det sangen sluttet. Et sted langt der borte hørte han Ellen Margrethe takke presten for innbydelsen til å synge på denne høytidsdagen, og på vegne av koret, ønsket hun dem alle en fredelig julefeiring. Jan pustet ut.

Fra en stol oppe ved alteret reiste presten seg og kom frem, tok Ellen Margrethe i hendene og nikket anerkjennende til korjentene som smilte tilbake før de blygt slo ned blikket. Deretter gikk, hoppet og småløp glade og fornøyde piker opp mot alteret før de forsvant inn i sakristiet. Han kunne ikke annet enn smile og dyttet lommetørkledet langt ned i lomma. Det var så typisk, måten de gikk eller rettere sagt

15

løp på etter at nervøsiteten var slukket av en fantastisk fremførelse.

Presten grep igjen ordet og takket alle som hadde kommet og minnet dem om gudstjenesten i morgen, første juledag, før han avsluttet med å ønske alle en fredelig jul.

Jan skulle akkurat til å smyge seg frem i mengden, da tre-fire store karer stilte seg rett foran ham, og de andre som forsøkte å komme ned trappen fra galleriet. Dermed ble det bom stopp. Det var visst tradisjon at de som satt fremst i kirken skulle gå ut først og da ble det å smøre seg med tålmodighet. Han burde nøkternt sett vært førstemann ut slik at han kunne få tak i Ellen Margrete. Hun var sikkert på tur ut bakveien sammen med resten av koret. Slik folkene stimlet sammen foran ham, var det plent umulig å komme frem. Han forsøkte å smyge en skulder inn mellom to personer, men de rikket seg ikke en millimeter. I stedet stirret de bare hastig på ham og Jan skjønte hva det betød. Det var ikke dagen for brautende oppførsel og en stum ed falt over hans lepper da han slukøret måtte gi opp.

Motvillig måtte han smøre seg med tålmodighet og kikket rundt seg. Det hele tok en evighet og folk mer subbet enn gikk nedover midtskipet, nikket og hilste på hverandre som om de hadde hele kvelden og natten på seg. Han kjente ikke en sjel og hilste pliktskyldig på et par gubber som øyensynlig trodde de kjente ham. Kanskje hilste de selv om de ikke kjente ham, og gjorde det rett og slett for å være høflig. Ergerlig måtte han innse at deres vennlige holdninger overgikk hans egne.

Da han endelig kom ut i frisk luft, var det fullt av folk på kirkebakken og langs stien opp til parkeringsplassen. Lyskasterne utenfor kirka la et gult skjær over forsamlingen og nede på kirkegården stod familiemedlemmer og holdt rundt hverandre og tente lys for sine kjære.

Hvor hadde Ellen Margrethe gjort av seg? I mylderet var det nærmest umulig å finne henne. Han hutret rundt på baksiden av

16

kirken, så frem mot inngangen igjen uten å se snurten av henne. Inn i kirken var det umulig å komme seg, ettersom folk strømmet ut som en mørk og ugjennomtrengelig masse. Som om ikke folkemengden i seg selv var nok til å redusere sikten, begynte det å snø. Dermed trakk folk hetter over hodet og luer langt nedover ørene. Jan snudde og banet seg vei tilbake langs den smale stien som var måket opp mot baksiden av kirken. Kanskje hadde hun også blitt heftet av kjenninger som ville slå av en prat og gratulere med vel gjennomført innsats.

«Men i all verdens navn, er det ikke selveste Kiberg fra Vikna Havfisk?»

Jan skvatt, stoppet og så rett inn i øynene til Olle Mikael Bientsson.

Egentlig burde han ikke bli så forbauset. Fyren bodde jo her oppe et sted, så pass visste han etter at de tilfeldigvis møttes på julebordet til Vikna Havfisk.

«Jo, det er meg,» sa Jan og ble stående å se på Olle Mikael som glisende kom imot ham.

Som ved en skjebnens ironi hadde de blitt sittende rett ovenfor hverandre under middagen på det julebordet. Der oppførte mannen seg som en bølle, drakk mer enn han spiste, og skrøt uhemmet av hvor dyktig han var i ett og alt, ikke minst reindrift. Fikk han det som han ville rent politisk, skulle alle fastboende svensker som drev jordbruk innenfor de områdene som fra gammelt av hadde vært forbeholdt reindrift, drives ut og på den måten skulle de, samene, ta landet sitt tilbake.

Lykke til, hadde han tenkt i sitt stille sinn. Det hadde skjedd i Sverige som i Nord-Amerika. Urfolkenes interesse måtte ubønnhørlig vike for storsamfunnet. Dyrkningsgrensen ble flyttet stadig lengre inn i landet og opp mot høyfjellet hvor samene drev reindrift. Gamle trekkruter mellom vinter og sommerbeite ble utilgjengelige, samtidig som nybyggerne bygde gårder og tok nytt jordbruksland i bruk.

«Så hyggelig å se deg igjen,» sa Olle Mikael og banket ham

17

kameratslig på ryggen. «Trivelig å treffe igjen gamle kjente, spesielt på en dag som denne,» fortsatte han, og Jan kjente hvordan forargelsen bygde seg opp.

«Takk for det, men vi er slett ikke …» svarte Jan, men lengre kom han ikke før Olle Mikael avbrøt ham.

«Du må hilse på to gode kamerater av meg.»

Jan hadde flomlyset fra en av lyskasterne midt i ansiktet, og det var umulig å se hvem mennene var.

«God jul,» sa den ene av de to med lav stemme da Jan tok tak i den litt slappe neven.

Den andre gryntet bare noe uforståelig da Jan hilste på ham. Mannen var litt høyere enn den første og håndtrykket fastere.

Før han fikk sukk for seg, så var hun der! I et glimt mellom de to mennene, gjenkjente Jan et ansikt og et par sorte øyne han hadde sett før. Hun kom mot ham med raske skritt fra baksiden av kirken.

Han forsøkte å fange blikket hennes, slik at hun skulle stoppe, men Ellen Margrethe så bare rett frem. Hun måtte ha sett ham, for med sammenbitte lepper og stram i ansikt, passerte hun og ble like etterpå borte i folkemengden. Ingen av mennene lot seg på noen måte merke med at hun strøk forbi, og Olle Mikael hadde for lengst funnet en ny person han stod i ivrig passiar med.

Jan bannet stille. Det var som om han hadde fått et knyttneveslag i mellomgulvet. Hun kom og forsvant like fort og her stod han igjen med uforrettet sak. Han hev seg rundt og hastet etter Ellen Margrethe.

Bak seg hørte han Olle Mikael rope: «Vi sees kanskje igjen snart?»

Jan bannet stille. Han gadd ikke svare og i stedet strakte han seg for å se bedre, men hun var forsvunnet i folkemengden. Hva i all verden måtte hun tenke, som hadde sett ham stå i en tilsynelatende hyggelig prat med Olle Mikael?

Jan bannet og lette fortvilt videre, men hun var og ble borte.

18

Området begynte å tømmes for folk, og slukøret gav han mer eller mindre opp. Annenhver lyskaster var allerede slått av og Jan begynte å innse at han i verste fall hadde gjort bomtur. Skjønt helt forgjeves var det ikke, men det de skulle snakket om, måtte pent vente til en annen gang.

Rundt ham var det bare den hardtrampede bakken som vitnet om at kirken hadde vært fylt til trengsel av feststemte mennesker. Rådløs gikk Jan opp til parkeringsplassen og sank ned på en benk. For en gang skyld var hodet tomt for ideer og innerst inne kjente han på alt fra sorg og sinne, til oppgitthet og resignasjon. Føttene var kalde og han kjente seg mutters alene der han satt på den iskalde benken.

Han skulle akkurat til å reise seg, da det smalt tungt i kirkedøra. En gammel mann med stokk kom sakte gående opp mot parkeringsplassen.

Jan fulgte hvert steg til den gamle helt til mannen stoppet og ble stående rett foran ham. Det var den samme mannen som delte ut sangheftet og som katastrofalt, men høflig hadde sendt ham opp på galleriet.

«Tenker du på ho Ellen?» sa han med fast og klar stemme.

Jan ble så forbløffet at et ja glapp ut før ham fikk tenkt seg om.

«Jeg vet hvem du er. Ho Ellen Margrethe har fortalt om deg. At dere møttes i fjellet i høst og at ho kom til deg da du trengte henne som mest. Jeg vet også at du er kommet for å takke henne på din måte.»

Jan nikket selv om det ikke var et spørsmål, bare en konstatering av fakta. Merkelig at den gamle mannen visste at han tenkte på henne, og uttalelsen tydet på at han også kjente til budskapet.

«Du lurer på hvor Ellen Margrethe bor?»

Jan nikket og så på ham. Stemmen til den gamle var så fast og bestemt. Det var noe med denne mannen. Til tross for alderen og de grå, fargeløse klærne, utstrålte han en indre styrke som fikk Jan til å lytte i stedet for å spørre. Det var som om mannen så bent inn i sjelen hans og leste hver tanke.

19

«Hun bor i Aktie. For å kom dit, kjører du mot Guovdageaidnu fjellgård, passerer samfunnshuset og etter to-tre hundre meter ligger det et rødt hus på høyre side. Hun bor der.»

Jan nikket for hvert ord den gamle sa.

«Men hvem er du?» forsøkte han seg.

Det ble med de ordene. Den gamle mannen hadde allerede begynt å gå mot parkeringsplassen. Noen minutter senere var han forsvunnet og Jan ble sittende å fundere. Han hadde ikke trengt å stoppe, likevel gjorde han det og hadde sagt noe han ikke behøvde si. Hva var det den gamle mannen hadde sagt? Kjøre mot Guovdageaidnu fjellgård, forbi samfunnshuset og … Jan mente å huske at det var noe om et rødt hus på den ene eller den andre siden av veien. For alt han visste var hun kommet hjem.

Han spratt opp og småløp mot bilen, som var delvis dekket av et tynt lag med snø. Han kostet av rutene, hoppet inn og satte nøkkelen i tenningslåset. Startmotoren gikk så vidt rundt et par ganger før den døde ut mens lysene på instrumentpanelet forsvant. Et gult skimmer fra taket viste at kupelyset hadde stått på. Med et batteri som for lengst skulle vært skiftet, var utfallet i kulden gitt og Jan dunket nevene i rattet. Ingenting var visst på hans side i dag!

Det tok to timer, kostet fem hundre kroner og en god del ergrelser fra bonden som måtte la akevitten vente for å hjelpe en vilt fremmed.

Heldigvis visste fyren hvor avkjøringen til Guovdageaidnu fjellgård var og forklarte ham veien. Det var bare et kryss i Tjielomesjeltie, og skiltet viste Grong rett frem og Guovdageaidnu til høyre. Jan takket, snudde bilen og gav gass. Et snølag over den isete veien var nær ved å sende ham i retning Grong, men i siste liten holdt han bilen på veien og satte kursen i retning fjellgården og Aktie.

Stedet viste seg å ligge et godt stykke oppover dalen og nesten tjue minutter tok det før et hus, som ikke kunne være noe annet

20

enn samfunnshuset, dukket opp. Jan slakket av og lot bilen trille ut til siden. Herfra skulle det ikke være mer enn et par hundre meter til huset hennes. Veien foran ham så ikke akkurat ut til å være nylig brøytet. Han kunne like gjerne sette bilen igjen og fortsette til fots.

Denne gangen forsikret han seg om at absolutt alle lys var slått av.

For å være helt på den sikre siden, parkerte han i slak nedoverbakke i tilfelle batteriet ikke hadde greid å ta nok ladning på turen oppover.

Da Jan steg ut av bilen ble han oppmerksom på to dansende lys noen hundre meter over på den andre siden av dalen. Snøscootere, det hørtes på lyden og Jan ble stående å se mot dem til de forsvant bak en bakkekam.

Deretter begynte han å gå langs veien mellom de høye brøytekantene. Mørket var i ferd med å bli totalt, og utelysene fra samfunnshuset døde ut bak ham. Hadde det ikke vært for lommelykta, ville han ikke sett mer enn et par meter foran seg.

Etter et par hundre meter hørte Jan stemmer. Han bråstoppet og slukket lykten. Mørket ble med ett knugende og mistenksomheten for det ukjente kom brått og voldsomt. Han holdt pusten og vred han seg rundt for å se om det var noen bak ham, men kun omrisset av samfunnshuset var å se. Langsomt slappet musklene av. Egentlig kunne de fremmede like gjerne være nære familiemedlemmer, men for ham var stemmene og settingen unaturlig. Han var i fire år blitt opplært til å være tilbakeholden og mistenksom, i stedet for åpenhjertig og frimodig, et åk som garantert kom til å følge ham resten av livet.

Urørlig ble han stående og stirre inn i mørket. Der var det igjen!

Lyden kom fra et sted mindre enn hundre meter unna, så fikk han øye på de svake lysene fra huset. Det måtte være hos Ellen Margrethe.

Uansett hvem det var som kom på besøk, ville det ikke passet at han kom samtidig. I flere sekunder ble han stående å fundere, før nysgjerrigheten fikk ham til å skynde seg frem mot huset. Den lille bygningen

21

dukket opp over snøskavlen og merkelig nok lå huset fullstendig mørklagt. I kveld var det julaften og da burde hun vel være hjemme?

Igjen hørte Jan lave stemmer og måten de snakket, eller rettere sagt hvisket på, fikk ham til å bli mistenksom.

Fremme ved åpningen i snøskavlen der stien gikk ned til huset, stoppet Jan og kikket forsiktig frem. Tre personer var akkurat kommet frem til huset og stod og presset seg inn mot veggen. Det gikk kaldt nedover ryggen på ham. Ingen kom på julebesøk på den måten. Selv ikke julebukker som var ute etter godteri eller en liten dram, stod oppstilt på den måten. Like etterpå forsvant de tre og Jan skjønte at han måtte søke dekning. Han brøytet seg vei gjennom djupsnøen mot en bygning som så ut som en låve. Den lå på samme side som skogholtet hvor de tre hadde kommet fra. På baksiden var to av de fremmede allerede i ferd med å sette opp en stige mot et vindu i andre etasje.

En av de tre var kommet halvveis opp i stigen, og et svakt lys fra månen, som hadde vært delvis gjemte bak skyene, viste tydelig de to som stod nedenfor og holdt stigen på plass. Tredjemann var kommet oppe til vinduet og etter litt om og men, svingte det opp og vedkommende kløv inn over vinduskarmen. Han var kommet halvveis inn, da Jan skvatt. Et kort og fryktelig skrik trengte gjennom mørket og med veivende armer, kom den fremmede ut av vinduet for deretter å ramle baklengs nedover stigen. Skriket forstummet da skikkelsen forsvant i den dype snøen. De to andre kom ham raskt til unnsetning og fikk fyren på føttene, samtidig som stigen raste overende i snøen.

Over dem stod vinduet halvåpent.

Jan trakk seg fort unna og like etterpå passerte de fremmede ham på bare noen meters avstand før de forsvant inn i skogen. En scooter starte opp et sted i mørket, etterfulgt av et dempet drønn. Lyden av scooteren døde ut og Jan kikket frem. I et par minutter ble han stående urørlig å lytte, før lukten av røyk og brent bensin nådde nesen.

22

Han skyndte seg i retning av der røyken kom fra. Da han nådde frem, brant det i en scooter og oppe i lia så han lysene fra den andre scooteren forsvinne. I neste sekund oppdaget han bensinkannene som var surret fast på bagasjebrettet og i fult firsprang skyndte han seg unna.

Jan løp mot fremsiden av huset og opp trappa. Han måtte advare Ellen Margrethe i tilfelle hun mot all formodning likevel var hjemme.

Som forventet kom det ikke noe svar selv om han banket aldri så hardt i døra. Deretter løp han gjennom den dype snøen mot baksiden av huset. Bare omrisset av stigen stod igjen i snøen, men der innbruddstyven hadde ramlet ned, var det tydelige blodspor. Jan så opp mot vinduet som stod halvt åpent. Gardinene blafret i den svake trekken. Han formet en snøball og kastet den mot vinduet. På det tredje forsøket traff han ruten som gled igjen. En merkelig lyd han ikke gjenkjente hørtes innenfra.

Han ble stående i flere sekunder å se mot vinduet, men det skjedde ikke mer. Det ble stående på klem og huset lå igjen stille og forlatt.

Politiet, han burde varslet ifra om innbruddet, men det hadde ikke vært noe innbrudd, bare et innbruddsforsøk. Skulle han, Jan Kiberg, sette himmel og jord i bevegelse på selveste julaften for å melde fra om et innbruddsforsøk? Litt i villrede gikk han mot bilen, startet opp og kjørte sakte nedover mot Tjielomesjeltie. Der stoppet han utenfor et mørklagt kontorbygg, hvor det blant andre opplysningsskilt stod Lensmannskontor. Etter en kort tenkepause, satte han kursen mot Trondheim. Han ante rett og slett ikke hva som var riktig å gjøre eller ikke. Møtet med Ellen Margrethe, hvor han hadde tenkt å fortelle henne om hva han hadde bestemt seg for, hadde endt med fiasko. I stedet ble han vitne til at noen brøt seg inn hos henne.

Selv hadde han vondt i hele kroppen av det som hadde hendt.

Verst ville det uansett bli for henne når hun kom hjem og oppdage hva som hadde skjedd. Mon tro hvordan de påfølgende nettene ville

23

bli? Med øynene rettet mot vinduet ville hun ligge i angst og vente på neste besøk, for de ville sikkert forsøke seg igjen. Ingen hadde oppdaget dem, bortsett fra … Han visste ikke hva, bare at det mannen møtte der oppe hadde vært voldsomt og brutalt. En stor og aggressiv hund kanskje?

Jan slo neven i rattet og bannet høyt. En ting var i hvert fall sikkert, han hadde ikke tenkt å gi seg så lett. Ellen Margrethe skulle så visst ikke gå rundt med et inntrykk av ham og Olle Mikael som gode venner. Dette skulle det ryddes opp i og det så fort som overhode mulig.

24

Vil du lese resten?

«Jakten» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no