Jeg sluttet å telle dager – Les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

På hospitalet treffer hun Kari Spidsøen, kvinnen som året etter får dr. Gerhard Armauer Hansen dømt i retten for å ha stukket en stærnål i øyet hennes. De to kvinnene finner hverandre på tvers av personlige ulikheter og kontroverser, og Berlys manglende evne til å innfinne seg med sin skjebne. Romanen handler om en del av vår nære historie som er i ferd med å forsvinne fra vår kollektive hukommelse. På St. Jørgens hospital faller maskene. Bak de deformerte og vansirede ansiktene trer menneskene frem. Dag for dag. Helt til det ikke er flere dager igjen å telle.

C AT E R I N A C AT TA N E O

I April 1879 ankommer en forhutlet ansamling pasienter St. Jørgens hospital i Bergen. Blant dem er Berly Marie Olsdatter, som har fått lepra og blitt tvunget til å forlate familien. Bak henne ligger livet hennes, alt hun vet, alt hun er. Foran henne ligger en fremtid hun ikke makter å se for seg, på et sted hun aldri har vært før, sammen med mennesker hun ikke kjenner.

Jeg sluttet å telle dager

C AT E R I N A C AT TA N E O

Jeg sluttet å telle dager

«Gripende, fengslende, rystende» Tom Egeland

ROMAN

Caterina Cattaneo

Jeg sluttet ĂĽ telle dager Roman

Â© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2020 Trykk: Scandbook, Sverige Papir: 70 g FSC Holmen Book Cream 2,0 Sats: Sabon 11 / 13 pkt. Grafisk utforming innmat: Terje Nielsen Omslagsdesign: Dugg Design AS ISBN: 978 82 8330 276 9

Herr Hospitalforstander Rolfsen Jeg tillader mig herved at anmode Herr Hospitalforstanderen om at tilholde de Hospitallemmer, som ere i hĂ¸i grad befĂŚngte med den spedalske Syge, at holde sig borte fra offentlige Veie og Gader.

Bergens Politikammer den 8de Juni 1857

Del I April â&#x20AC;&#x201C; juni 1879

BERLY TOK IMOT hånden som ble strukket mot henne, tviholdt med den andre i et fuktig knytte. Løftet beinet bort fra føringsjakten, opp mot den tjæresvarte bryggen, ble stående med det i en idiotisk vinkel i luften. «Frue.» Hun så opp på armen som holdt henne fast; en fremmed arm med skjorten rullet opp over blåhvit hud, sorte, lange hår som løftet seg fra underarmshuden. «Frue!» Armen rykket i henne, straks etter stod hun på bryggen. Hun løftet blikket, så seilmaster, hundrevis, tusenvis, som strakte seg mot himmelen og utover Vågen. Store og små skip og båter, jekter lik den hun selv hadde reist med, lå ved siden av hverandre, bak hverandre, rundt hverandre. Menn hoppet mellom dem, kastet ting til hverandre, ropte, bannet, lo. Berly ble dyttet lenger inn på bryggen, mannen som hjalp henne, hadde allerede glemt henne og var i ferd med å hjelpe nestemann. Hadde han

ikke sett motstanden hennes? Hun ble grepet av en irrasjonell lyst til at han skulle komme bort og si at alt kom til å gå bra. At hun ikke var alene. At det ikke fantes noe å frykte. Eller at alt var en ond spøk, og hun skulle være med ham tilbake, hjem. Hun stod med knyttet inntil brystet, blikket vendt mot de mørke, fuktige plankene i bryggen. Hun hadde ikke fått beskjed om hva som skulle skje når de først var ankommet Bergen. Var det meningen at hun skulle finne veien selv? Hva med kisten. Kisten! «Unnskyld, jeg …» Det var plutselig blitt folksomt på bryggen, som om tiden hadde stanset bare for henne, for at hun skulle romme det hele, var den nå satt i gang igjen. Rundt om var det hektisk aktivitet. Den skjelvende gjengen som stod på bryggen med armene rundt seg selv, knytter og skrin, var så stusslig at hun ikke kunne tro at hun hadde reist med dem i flere dager. Hun husket ikke et eneste navn. Hun gikk bort til mannen som hadde hjulpet henne, han var opptatt med å hjelpe den siste opp av jekten. «Unnskyld, jeg lurte på hvor kisten min er.» Mannen var travel i blikket. «Bare gå bort til de andre, tingene deres blir tatt i land sist. Jeg trenger armslag her.» Hun fikk seg ikke til å gå nærmere skikkelsene som stod der og så ut som de hadde mistet alt,

også selve livet. Hun var ikke en av dem, kunne ikke være. Reisen nedover, sjøen, stoppene for å plukke opp stadig flere, jamringen, spyingen, alt virket som noe fjernt som ikke angikk henne. Hun kom snart til å våkne opp i sin egen seng. Dette marerittet kom til å slutte.

DET VAR TIDLIG på ettermiddagen da de i samlet flokk forlot bryggen. En stor mann med lang skinnjakke og svart skjegg skulle lede an. Før de bega seg i vei, ba han de som skulle til Pleiestiftelsen om å gå fremst, de som skulle til St. Jørgens bak dem. Hun adlød motvillig, ventet til resten av flokken hadde stokket seg før hun stilte seg et stykke bak den bakerste; en mager mann med grått ansikt og oppkast i munnvikene. Hun var hustrig og kald i kroppen etter den lange turen. Luften rundt henne var tett av yr, hun var våt selv om det ikke regnet. Foran henne reiste fjellene seg og forsvant inn i tåken som lå tung over byen. Bergen var absolutt ikke hva hun hadde sett for seg. Hun så hvordan folks ansikter trakk seg sammen da de oppdaget dem. Hvordan kroppene deres forflyttet seg til andre siden av gaten. Hun krummet hendene rundt knyttet, forsøkte å rette rygg og nakke, så rett fremfor seg. De gikk gjennom trange smau, brede gater. Larmen var overveldende. Mennesker som snakket

og ropte overalt, halvveis reiste bygg, banking og hamring fra alle kanter. Hun visste at det var en stor by, men dette. Stort, stygt og støyende. Hun hadde forsøkt å rope til Peder, mange ganger. Men Peder hadde sluttet å se henne for mange år siden. Han hadde ikke sett henne før det var noe å se, dette motbydelige som hadde tatt bolig i kroppen hennes, som hun hadde latt som ikke var der, men som til slutt ikke lenger lot seg skjule. Da først oppdaget han henne igjen. «Fersk ladning til St. Jørgens!» Hun for sammen. En mann ropte det til en kvinne som stod på andre siden av veien. «Tvi vøre!» ropte kvinnen tilbake og trakk seg inn døren til et vaskeri. Mannen lente seg inntil veggen idet de gikk forbi. Mumlet noe som lignet satans yngel. Noen av mennene rettet seg opp, skuldre dirret foran henne, men de passerte mannen uten at ytterligere ord ble vekslet. Berly så ikke lenger hvor hun gikk, fulgte de andre automatisk. Ett skritt foran det neste, til de kom til en smal port. Mannen med skjegget stanset, strakte den ene armen i været og ropte til dem. «Dette er St. Jørgens, dere vet selv om det er hit dere skal. Dere andre følger meg videre, Pleiestiftelsen ligger rett oppe i veien her.» Flokken delte seg som en fiskestim. Hennes

flokk stimlet gjennom den lave porten og inn på en stor plass med et tre i midten. Plassen var ganske stor, belagt med heller. I motsatt ende av den smale, avrundede porten de kom gjennom, var det en tilsvarende port. Plassen var omkranset av bygninger malt i en lys, grågrønn farge, det overrasket henne at en av bygningene så ut til å være en kirke. En kvinne kom ut på trappen midt på det som så ut til å være hovedbygningen med hendene foldet over magen, et halvsmil på leppene. Allerede før det slitne følget nådde trappen, begynte hun å snakke. «Velkommen til St. Jørgens hospital. Jeg er bestyrerinne her og skal informere dere om det praktiske. Alle må registreres, vennligst tørk av dere på beina og stå rolig innenfor døren og vent på tur.» Følget hadde kommet inn i en gang med steinheller på gulvet. Berly ble stående, rett innenfor den slitte terskelen. Noen dyttet henne i ryggen. «Du kan ikke stå her, det er flere som skal inn.» Brystet ble tyngre. Synet var slørete, men hun så skikkelsene som løsrev seg fra krokene der inne. Mørke skygger, først en til venstre. Så en til høyre. Enda en. Truende skygger uten ansikter. Hun snudde seg, banet seg vei ut igjen. Menneskeflokken delte seg foran henne, armene ble hevet i været, men de lot henne komme frem. Hun snublet ned de to trappetrinnene og ut på gårdssplassen.

Hev etter pusten med lukkede Ă¸yne. Hun hadde ikke pĂĽ annet enn hvordan det ville bli, hvordan alt kom til ĂĽ se ut. Om hospitalet var stort eller lite. Men stanken. Den hadde hun ikke ofret en tanke.

KARI VAR PÅ vei til arbeidsstuen. Hun hadde en god dag. Beinet verket, som vanlig, men strålingen opp til ryggen var ikke så ille. Hun hadde lovet Andreas en siste tegning av en stol med hjul til Nikolai, men det var hemmelig. Hun hadde sagt til Andreas at det var umulig for henne å tegne, hånden virket ikke lenger. Likevel hadde han overtalt henne til å forsøke. Nå skulle resultatet fremvises. Da hun så følget som kom gjennom porten, stoppet hun opp et øyeblikk. Det var alltid det samme, en skokk mennesker som ble delt i to. En samling mennesker som gikk videre opp bakken mot Pleiestiftelsen, en mindre en som kom nølende inn på plassen til St. Jørgens. Hun la merke til en smal kvinne, helt bakerst i følget. Hun hadde mørke skjørt og et mosegrønt sjal som lå fuktig inntil ansiktet. Hun kunne ikke se ansiktet, til det var synet for dårlig. Likevel var det noe ved kvinnen som fikk henne til å bli stående litt til og betrakte. Kanskje fordi hun var den siste som kom inn på plassen, som om beina hennes forsøkte å styre henne i en annen retning, men

ikke helt fikk det til. Eller fordi skikkelsen hennes, tross skjørter og sjal, var bemerkelsesverdig tynn. Synet fikk Kari til å minnes sin egen ankomst til Pleiestiftelsen. Hun husket følelsen av det hvite, ruvende bygget. Motviljen mot å gå inn dit, vissheten av at hun måtte. Hun måtte ha sett akkurat slik ut, som den kvinnen. Det var alltid flere menn enn kvinner som kom til St. Jørgens. Den spede kvinnen så ut til å være den eneste. Ikke så rart; det eneste ledige rommet var det hun selv nettopp hadde flyttet ut av. I øyekroken så hun bestyrerinnen ta oppstilling på trappen. Rope det hun pleide å rope, alltid i et forsøk på å gjøre ting minst mulig kaotisk. Hun var streng på orden. Ville at det skulle bli minst mulig oppstyr for de andre lemmene. De andre i flokken beveget nærmere bestyrerinnen, også det spede kvinnemennesket. Kari snudde seg fra flokken, kroket den friske hånden hardere rundt tegningen og haltet de få skrittene til trappen til arbeidsstuen. Følte fortsatt nærværet av kvinnen idet hun lukket døren bak seg og ropte på Andreas. Det var han som skulle ta seg av de nyankomne mennene.

BERLY STOD MED ryggen til døren hun ikke hadde klart å gå gjennom. Kroppen gynget, og hun kunne fortsatt høre den monotone lyden av bølger mot stavn. Over det, en stemme som sa noe. Hun anstrengte seg for å stenge de andre lydene ute. «Det er bare Dem igjen. Hei, der?» Hun snudde seg mot bestyrerinnen, visste ikke hvor lenge hun hadde stått der ute på plassen, gikk de få skrittene tilbake til trappen. Bestyrerinnen smilte vennlig, men utålmodig. Et trinn. To trinn. Over den høye terskelen. Inn i den samme gangen. Følget hennes var forsvunnet, skyggene var borte. Luktene de samme. Det virket umulig at hun skulle klare å vende seg til dem. «Følg meg.» Hun fulgte bestyrerinnen til venstre og inn i et rom med høye skap, alle nummerert. De raske bevegelsene og beskjedene hennes vitnet om at dette var et ritual hun hadde gjennomført mange ganger, og at hun forventet at Berly lyttet. «Ett av kokestedene.» Bestyrerinnen pekte mot midten av rommet

som var dominert av en stor grue. En diger, svart kjele med vann hang over glørne og sendte varm damp ut i rommet. «Det innerste skapet der er Deres. Der skal De oppbevare mat og husgeråd.» Husgeråd? Hun hadde ikke fått beskjed om det. Hun hadde bare tatt med seg sengetøy, dunputer, dekker, klær, bøker og noen få personlige eiendeler. «De kan ordne Dem her etterpå. Nå skal jeg vise Dem rommet Deres. Det har samme nummer som skapet. Så er det ingen som går i surr.» Berly hørte bare annethvert ord, men nikket. «Jeg har mye å gjøre i dag, det er fint om De følger med på hva jeg sier.» Berly våknet litt av stemmen som var blitt høyere. Så på kvinnen som stod utålmodig i døråpningen. Forstod intuitivt at denne kvinnen var en hun måtte holde seg inne med. Kjente at den lammende angsten slapp noen av klørne, erstattet dem med irritasjon. Hun trengte ikke snakke sånn til henne. «Husgeråd og mat i skapene, jeg hørte hva De sa.» «Så var det rommet.» Skjørtene raslet, Berly fulgte etter. Hennes egen ullstakk var våt og tung. De gikk inn en dør som førte ut i et digert værelse med store vinduer fra gulv til tak. Midt i rommet stod to langbord med benker rundt. Det satt flere kvinner rundt om, alle stirret på henne.

Berly klarte ikke å bevege føttene, fanget av stunden, av noe ugjenkallelig, en følelse av at om hun tok et skritt til, var det ingen vei tilbake. «Lillesalen», sa bestyrerinnen. Det store rommet hadde en svalgang på hver av langsidene. Sollyset som hadde strømmet inn de store vinduene, var blitt borte like plutselig som det var kommet. Regnet begynte å klapre forsiktig mot taket mens hun så seg rundt. Det var åtte dører langs gulvet på begge sider av rommet, like mange i svalgangene. Noen var åpne, de fleste lukkede. Bestyrerinnen gikk foran henne til den i enden av rommet, like ved inngangen. «Slapp av, vi biter ikke.» Spredt latter, hender som gjenstartet det de hadde sluttet med da hun kom inn, hoder som ble vendt en annen vei. Bestyrerinnen viste henne inn i et lite værelse med sprukne tømmervegger. En seng ved vinduet med et lite nattbord ved siden av, og et bitte lite bord i motsatt ende. Når kisten hennes ankom, ville rommet være helt fullt. Vinduet vendte ut mot plassen, og lukten som hadde overmannet henne i gangen, var sterkere her inne. Hun kjempet med gråten, skulle hun bo her på ubestemt tid? «De skal til doktoren. Han er her nå, men reiser bort i noen dager, det er viktig at han får se til Dem før han drar.» Berly la fra seg knyttet på det lille bordet,

snudde seg mot bestyrerinnen, som pekte opp på en av dørene i svalgangen. «Der bor pleiere og vaskepiker.» Hun pekte på en dør på andre siden av det store langbordet. «Det der er døren som fører til Friskestuen.» Berly kjente hvordan det banket i tinningene, hjertet gikk fortere. Friskestuen. Det var der de som ble friske var før de reiste hjem. «Nei.» Bestyrerinnen leste tanker. «Der bor det folk som har andre sykdommer. Akkurat nå er det tomt.» Hun sa ikke mer, snudde seg bare og gikk ut av rommet igjen. Berly fulgte skyndsomt etter med blikket mot gulvet, skvatt da en skygge kom i full fart mot henne og tvang henne til å stanse. Foran henne stod en liten jente, hun kunne ikke være mer enn åtte–ni år gammel. «Hei, jeg heter Laura, hva heter De?» Den lille piken hadde på seg en rød kjole med et rent, hvitt forkle over, svarte strømper og knappestøvler. Om det ikke var for det skamferte ansiktet, kunne hun sett ut som en pike av fin familie. «Et barn? Er det barn her også?» Berly hvisket det mellom bløte, numne lepper. Hun hadde aldri tenkt tanken. Bestyrerinnen hadde stoppet ferden sin gjennom rommet, synlig forarget over at hun igjen ble stoppet i sine

gjøremål. Berly vedvarte å stirre på Laura. Den lille kysen med blonder kunne ikke skjule det gapende hullet i kinnet hennes. Berly hadde tatt det for gitt at syken var en voksensykdom. «Jeg heter Laura, hva heter De?» gjentok piken. Munnen krøllet seg underlig sammen når hun snakket, det vislet gjennom kinnet, likevel snakket hun tydelig. «Berly. Jeg heter Berly Marie.» Piken gjorde en grimase, tok tak i kjolekanten og gynget frem og tilbake. Berly forstod at grinet skulle forestille et smil. Hun smilte tappert tilbake mens hun ba til Gud at Han skulle ta henne bort herfra, hun orket ikke det heslige, lille kreket av et menneske. En kvinne kom til, tok tak i pikens hånd, dro henne skyndsomt til seg. «Beklager, hun blir så glad når det kommer nye mennesker», sa hun til Berly. Berly ville gå forbi, men kvinnen slapp barnet, rakte hånden frem mot Berly. «Jeg er Anna. Velkommen skal De være.» Berly tok imot hånden, slapp den raskt uten å se på den, gjentok navnet sitt og takket for velkomsten. Ble lettet da bestyrerinnen avbrøt. «Vi må videre, dere kan prate sammen senere.» Berly fulgte bestyrerinnen gjennom rommet, kjente pikens blikk i nakken. «Jeg visste ikke at det fantes barn her», sa hun til ryggen foran seg. Bestyrerinnen stanset ikke.

«Det sies at kjærligheten faller så vel på en lort som på en rose, det samme gjelder denne sykdommen.» «Er det mange barn her?» Berly klemte den ene hånden med den andre, ville egentlig ikke vite svaret. «Noen. De fleste barna er på Pleiestiftelsen, der er det ordentlig skole. Men noen lemmer vil ha med seg barnene sine. Anna er syerske, det er derfor Laura alltid er så pen i tøyet. Vi får ofte avlagte klær fra de som ikke lenger finner bruk for dem, Anna tryller frem plagg til jentungen av det andre forkaster. Og når hun ikke syr, vasker hun. Den jentungen er så striglet og ren at det ikke finnes maken. Ikke at det hjelper.» Ordene ble hengende mellom dem der de gikk gjennom den andre delen av kjøkkenet. I enden stod en dør åpen inn mot en sal tre ganger så stor som Lillesalen, også her med svalganger langs langsidene. Et digert gulvur stod mot veggen mellom to åpne dører. Den slo et slag akkurat idet hun så på det. Halv fire. Fortsatt ettermiddag, lenge til kvelden. Hvordan kunne tiden gå så sakte, var det virkelig bare noen timer siden hun ankom Bergen? Det satt og stod menn overalt. På samme måte som i Lillesalen var også dette rommet dominert av langbord med tilhørende benker og noen stoler rundt.

«Dette er Storesalen, her bor mennene. I enden er det inngang til kirken der gudstjenester holdes. Dere skal egentlig gå ut på gårdsplassen for å komme til kirken, men det er det ingen som bryr seg om.» Dere – mente hun kvinnene? Berly tittet rundt seg og så det samme som hun hadde sett i Lillesalen. Mennesker, menn denne gangen, i alle aldre og i alle mulige stadier av sykdommen de hadde felles. Arme mennesker. «Og det skal komme en dag, da Herren …» «Ti stille, Knud, ser du ikke at vi har en nyankommen?» En mann tok et skritt mot henne. Hele ansiktet hans var knutet, rødt og inflammert, leppene enorme. Rundt ansiktet et krøllete, pistrete skjegg, det halvlange håret kunne ikke skjule de deformerte ørene. Berly tok et skritt bakover. Mannen la merke til bevegelsen, stanset. Blikket hans ble hånlig. «De får unnskylde Knud her. Han driver alle til vanvidd med klagingen og Herrepreiket sitt.» «Herrens ord er veien vår. Den som leter, finner.» Berly mumlet det mot gulvet. «Herren har glemt St. Jørgens hospital, frue. Se Dem rundt.» Bestyrerinnen ba mannen roe seg. Skygger av menn hadde seget mot dem, umerkelig, til de til slutt var blitt en vegg av menneskekropper som

langsomt ble tettere bare noen skritt fra dem. Magen til Berly skrumpet sammen. Da bestyrerinnen viftet med hendene, trakk mennene seg like langsomt bakover som de var kommet, løste seg opp til de var spredte mannskikkelser igjen. Berly trakk til seg blikket, ikke uten å registrere noen halvsmil her og der. «Doktorens kontor er her, han kommer hvert øyeblikk.» Bestyrerinnen nikket inn mot rommet og stolen der inne, snudde seg og gikk.

ROMMET VAR FULLT av merkelige instrumenter hun aldri hadde sett før. Hun satte seg ytterst på stolen, la hendene i fanget. Ventet. Prøvde å stenge bort lydene fra Storesalen. Brokker av samtaler, latter, jamring, noen som sang salmer. Etter en lang stund hørte hun det trampe rett utenfor, en høy mann med hatt kom inn. Satte fra seg en spaserstokk i kroken, hang fra seg hatten på stumtjeneren. Berly reiste seg for å neie, men satte seg igjen da doktoren gikk rett forbi henne og satte seg ved skrivebordet. «Jeg er doktor Hansen.» Den mørke stemmen hans fylte rommet. Hun nikket, våget ikke å si noe. Han var ikke ubehagelig, men heller ikke vennlig. «Deres fulle og hele navn?» «Berly Marie Olsdatter.» Han noterte navnet hennes i en stor bok med masse skrift på ene siden, og et blankt felt på den andre. Døren var lukket bak dem, hadde pakket lydene utenfra i bomull, og det eneste hun hørte, var pennen som skrapte over arket. «Alder?»

Hun måtte tenke seg om. «Femogtredve.» «Barn?» «To. En gutt og en jente, fjorten og sytten år.» Hun måtte holde fast ved det. To barn. To barn hun skulle tilbake til. «Mann?» «Ja.» «Er de friske?» «Ja.» «Alle?» «Ja, det er jeg helt sikker på.» Doktoren så på henne, noterte, men kommenterte ikke. «Hvor lenge har De vært syk?» «Jeg vet ikke. Hvor lang tid tar det fra man blir smittet til man blir syk?» Doktoren betraktet henne litt før han svarte. «Det er ikke lett å svare på. Man er syk når man er smittet, men det ser ut som det kan ta lang tid for noen før det synes.» «Jeg aner ikke når jeg ble smittet, så jeg vet ikke hvor lenge jeg har vært syk.» «Hvordan føler De Dem nå? Noen plager?» Hva skulle hun si, hva var viktig? Dette var doktor Armauer Hansen, den fremste eksperten på sykdommen hennes, det hadde doktoren hjemme fortalt. «Jeg har et sår på armen som gror sakte, et annet et på leggen. Uforklarlige og sterke smerter

i den ene beinet. Mister av og til følelsen i hendene og underarmene. Fryser lett på føttene. Lettere enn før, mener jeg. Får blåmerker om jeg dulter borti noe, men det er vel bare hysteri.» «Det er svært lite ved denne sykdommen som er hysteri, fru Olsdatter. Kan jeg få se sårene De snakker om?» Berly tok av seg strikkejakken, brettet opp bluseermet til over albuen. Doktoren tok av seg jakken, hang den over stolen. En bevegelse som fikk henne til å føle en merkelig samhørighet. Han dro ut en stol som stod i hjørnet bak henne, satte seg ved siden av. Hun snudde seg bort da han tok tak i armen hennes, vred den mot lyset fra vinduet. «Hm. Akkurat. Hvor lenge har De hatt dette?» «Jeg slo meg mot båsen i stallen. Jeg husker at jeg gjorde det, men hadde nesten ingen smerter. Jeg oppdaget det noen dager senere, flekker av blod på skjorten.» «Hvor lenge siden, frue?» «Jeg husker ikke.» «Prøv.» Berly forsøkte, men hun klarte ikke å skille ut det doktoren hennes hadde sagt var symptomer, og det som var vanlige plager. Hun ristet hjelpeløst på hodet. «Det er i ferd med å bli betent, det må stelles. De er nødt til å følge med på sårene Deres. Har De flere?»

«Ikke som jeg vet.» «Hva med flekker?» «Flekker?» «Partier på kroppen som er hvite eller røde, kanskje til og med blå.» Hun tenkte på det ene låret, hvor hun hadde lagt merke til et stort og et lite parti med hvit hud. Hun hadde stusset over det flere ganger, men alltid slått fast at det var fordi hun hadde lent noe mot det, eller det var kaldt. Antagelig hadde det ingenting med syken å gjøre. Berly ristet på hodet. Doktor Hansen tok frem en flaske med gjennomsiktig væske og noen hvite tøyfiller fra en skuff. Dynket fillene i væsken og renset såret. «Gjør det vondt?» «Nei, jeg kjenner nesten ingenting.» «Det er derfor De skal være forsiktig. Denne sykdommen fører med seg nedsatte følelser, delvise lammelser eller nummenhet, som gjør at man ofte ikke oppdager sår før de er betente. Slår De Dem, må De snarest undersøkes, får De sår, må de renses.» Berly nikket. Doktoren vasket seg i et vaskefat på et bord i kroken, tørket seg omhyggelig. Så satte han seg ned og skrev i den store boken. «Jeg håper De finner Dem godt til rette her. De kan gå.» Han sa det uten å se opp. Hun plukket opp strikkejakken, gikk ut av værelset. Lukket døren bak seg.

Hun ville løpe, skrike, stod i stedet og samlet skjørter for å vente til trangen forsvant. Før kunne hun gå til fjells, alltid i et ærend; samle inn geit eller sau, sanke bær eller sopp, det fantes alltid noe å gjøre. Der kunne hun skrike opp til fossen, ned mot juvet, men det var alltid en liten rest igjen, som bygget seg opp, som hun svelget ned igjen, til neste gang hun kunne skrike. Hun følte at det var det eneste som hindret henne fra å bli helt forrykt. Så, etter som årene gikk, og skriket forvitret inni henne, hadde hun tenkt at kanskje, kanskje dette var prisen å betale for det som hadde skjedd den gangen. Denne smerten, følelsen av at bare hun klarte å holde den borte, ute av syne for andre, var det kanskje en bot. I stedet begynte kroppen hennes langsomt å gi henne problemer. Doktoren hjemme hadde spurt henne hvor lenge hun hadde hatt symptomer, men hva visste vel hun? De siste årene hadde hun hatt mye feber og hoste, hun som ellers var frisk uansett hvor mye andre gikk rundt og hostet eller kastet opp. Hun hadde avskrevet det som et tegn på at hun begynte å bli eldre. Nummenheten i hendene hadde hun registrert, men føyset bort. Sårene som ikke ville gro, ble bortforklart med noe annet. Da leddsmertene begynte å bli takvise, og i perioder så sterke at hun ikke klarte å bøye albuen eller fingrene, hadde Peder forlangt at hun måtte gå til doktoren. Kanskje visste de begge, men ingen våget å tenke tanken helt ut, så Berly protesterte. Hun hadde

ikke gitt etter før en kveld de satt med kveldsmaten. Julen var over for lengst, Peder skulle snart ut på havet og overlate gården til henne. Den vanskeligste perioden på året, det var enklere om sommeren, da det alltid kom folk som kunne gå dem i hånde. «Mor hva er galt med øynene dine?» Eva, datteren, hadde spurt slik, uten noen innledning. «Det er ikke noe galt med øynene mine, jeg ser da klart og tydelig.» «Nei, det er noe galt med dem.» Peder, Eva og Isak studerte henne. «Ja, nå ser jeg det også», sa Peder. Berly ble utilpass av skrutineringen, særlig var Peders blikk ydmykende. «Du har nesten ikke øyebryn.» Han som ellers aldri lot til å mene noe som helst når det kom til henne. Hun strøk seg over øynene, studerte fingrene. Det lå fire mørke, korte hår på hånden hennes. «Det får øynene dine til å se annerledes ut.» Hun visste hva han kom til å si. Det ville ikke være første gang han ba henne om det. Hun kom ham i forkjøpet. «Det er da ikke nødvendig å plage doktoren med noen hår som faller av. De skal sikkert bare gi plass til nye, grå. Jeg begynner å bli gammel, vet du.» Peder likte ikke at hun forsøkte å spøke. Peder

likte henne ikke på noen måte, hadde ikke gjort det på mange år. Han mumlet noe, stakk en skje suppe i munnen på en måte som fikk henne til å forstå at det ikke var noen vits i å diskutere det videre.

Vil du lese resten? «Jeg sluttet å telle dager» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

C AT E R I N A C AT TA N E O

Jeg sluttet å telle dager

C AT E R I N A C AT TA N E O

Jeg sluttet å telle dager

«Gripende, fengslende, rystende» Tom Egeland

ROMAN