Foto: Mona Hauglid
RAGNA DAHL (f. 24.09.55) er utdannet sykepleier med videreutdanning innen administrasjon og ledelse. Hun har tidligere skrevet dikt, små noveller og sanglåter som har blitt fremført på ulike kulturarrangementer.
I 1979 deltok hun i en antologi fra Agder Litteraturlag. Sørland, Samtid Poesi og Prosa fra Agder. J.W. Cappelen Forlag A.S. Hun har også medvirket med tekster på en LP som ble utgitt i et samarbeid med andre musikere og forfattere.
Kameleonjenta er hennes debut som romanforfatter.
ISBN 978-82-93349-72-3
9 788293 349723
Kameleonjenta
Dette er en roman inspirert av faktiske hendelser fra 1962 til 1976.
Ra gna Dahl
Året er 1962. Anna skal begynne i første klasse på Svartbygdas barneskole. Hun er full av forventning, og mest av alt gleder hun seg til å få nye klassekamerater. Istedenfor trivsel og læring blir hun fanget inn i en spiral av mobbing. Hun innser at volden ikke tar slutt, den fortsetter å hjemsøke henne og former henne. Som ung kvinne begynner hun å ta oppg jør med sine forfølgere, men kampen for å overleve koster mer enn hun er klar over.
Ra gna Dahl
Kameleonjenta Roman
KAMELEONJENTA Ragna Dahl
2019
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 1
13.10.2019 17.36
© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2019 ISBN: 978 82 93349 72 3 Trykk: Livoniaprint, Latvia Papir: Munken Premium Cream 1.5 80 g. Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Omslagsfotoer: © Shutterstock.com Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 2
13.10.2019 17.36
Dette er en roman inspirert av faktiske hendelser fra 1962 til 1976.
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 3
13.10.2019 17.36
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 4
13.10.2019 17.36
DEL 1
BARNESKOLEN
5
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 5
13.10.2019 17.36
6
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 6
13.10.2019 17.36
Kapittel 1 Svartbygda 1962 Første klasse
I morgenduggen skinner solen glitrende gjennom løvverket. Mamma holder meg så trygt og godt i hånden. Jeg kjenner en frydefull forventning. Vi går på en grusbelagt vei, forbi den gamle landhandelen og alle husene med forskjellige farger. Brått får jeg øye på noe som beveger seg i gresset ved veikanten. Jeg drar mamma i hånden. – Hva er det? Jeg peker ivrig mot bølgen i grasstråene. Mamma går nærmere. Jeg ser en buktende bevegelse i gresset. – Jammen meg er det ikke en orm, sier mamma og legger armen beskyttende rundt den ene skulderen min. – Er den farlig? spør jeg engstelig og gjemmer meg bak ryggen hennes. – Det er visst bare en uskyldig buorm, sier mamma. – Hvordan vet du det? spør jeg mistenksom. – En giftig slange har sikksakk på ryggen, sier mamma. Hun setter seg på huk foran meg. Den ene armen hennes holder tett rundt magen min. – Det betyr at den ikke har gift i tennene sine. Men møter du den andre typen, Anna, må du rømme! Bittet er dødelig, og de er lynraske når de har bestemt seg for å angripe deg. 7
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 7
13.10.2019 17.36
– Kan du ikke drepe den for sikkerhets skyld? spør jeg skremt og klamrer meg til armen hennes. Nysgjerrigheten er borte. Mammas snakk om døden er skummel. Jeg stirrer på den glatte, svarte slangeryggen. Tenk hvis den likevel er farlig? – Nei, den må få lov til å leve fritt i gresset, sier mamma og trykker hånden min lett. Angsten slipper taket. Når mamma holder hånden min, er ingenting farlig. Med den tanken i hodet mitt går vi videre mens jeg synger «Lille Måltrost» som pappa lærte meg for noen dager siden. Jeg lurer på om skolen er like pen som den jeg tegnet i går med rosa vegger og vinduskarmer fulle av røde blomster. Liksomvenninnene mine sto glade og ventet på meg utenfor skolegården. Mamma syntes tegningen var den fineste hun hadde sett. – Bare rundt hjørne her nå, så er vi fremme. Jeg nikker spent. Hvor er den rosa skolen? Skuffelsen tar tak i brystet mitt. Det store, mosegrønne skolehuset står foran meg, det ligner en skummel borg fra et av pappas eventyr. I skråningen bak bygningen ligger en mørk skog, mens plassen foran skolen er tom. En hund bjeffer aggressivt i nærheten. Jeg tenker på nabohunden. Den sitter i et bur. Når de slipper ham ut, biter han, det har mamma sagt. Jeg grøsser på ryggen. – Hvor er barna? spør jeg urolig. – Vi finner dem nok, sier mamma beroligende. Vi runder hjørnet, og der er de. Det vrimler av barn i skolegården. Ingen av dem ligner på tegningen min. – Se, Anna, så mange barn å leke med. Mamma holder fast rundt skuldrene mine. Jeg ser usikkert rundt meg, mens jeg trykker meg inntil henne. Det virker som alle kjenner hverandre fra før. De står tett i klynger, prater og ler. Skal jeg våge å gå bort? Nei, jeg tør ikke. Jeg får øye på to husker. – Mamma. Jeg rykker i kjolen hennes. Hun hører ikke, hun 8
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 8
13.10.2019 17.36
prater med en fremmed dame. Jeg rykker hardere. – Hva er det? Hun skyver meg litt irritert bort. – Jeg har lyst til å runse, svarer jeg spakt. – Vil du ikke heller hilse på dem som står der borte? Hun peker mot to jenter som ler mens de tar noe opp fra skolesekkene sine. – Nei, jeg har ikke lyst, sier jeg og ser sjenert ned på skoene mine. – Ok, men da får du gå bort og snakke med de to søte jentene senere, ikke sant? Du ser jo at de andre allerede har funnet seg venner de kan prate med. Det kommer et sukk fra mamma, som om hun er skuffet over meg. Hvordan skal jeg gjøre henne fornøyd igjen? Jeg får øye på ei jente som står alene. Hun har brunt, kort hår og ser søt ut. Jeg kan gå til henne senere, da blir vel mamma glad? Jeg nikker og går mot runsene. Mamma stopper meg og spør med streng stemme. – Lover du? – Ja da, svarer jeg. Å si henne imot er håpløst. Når mamma blir streng, nytter ingen diskusjon. – Det er det som er naturlig, Anna, å ha noen å være med. Mamma klemmer meg med alvorlig ansikt, før hun løfter meg opp på en av runsene. – Du som er så søt og snill, kommer til å få mange å være sammen med. Noe annet vil være veldig rart. Bare vent og se. Problemet ditt blir hvem du skal velge, tenker jeg. – Hva er å være naturlig? spør jeg og tar fart. – Åndsfrisk, livsglad og begeistret, presis lik deg. Tenk hvis jeg ikke finner venner her, da har mamma tatt feil, tenker jeg og flyr høyt under den blå himmelen. De mørke grantrærne svaier i vinden, og husken knirker svakt i stativet. Brått hører jeg en fløytelyd. Mamma stopper farten forsiktig, så jeg ikke ramler av. 9
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 9
13.10.2019 17.36
– Kom, sier hun og tar meg i hånden. Hva skjer nå? Vil jenta med det brune håret leke med meg? tenker jeg forventningsfull. En dame står på det øverste trinnet. Hun har en hvit frakk med store lommer og en fløyte i hånden. – Hei, alle sammen, og velkommen skal dere være! roper damen med et stort smil. – Jeg håper alle har fått hilst på hverandre. Klokken har blitt mange, og det er på tide å si farvel til barna deres. Jeg holder hardt rundt mammas hånd. – Snart vil jentene og guttene bli delt opp i to rekker, deretter går vi rolig inn i klasserommet. Tre av de andre jentene holder også hendene til mødrene sine, akkurat som meg. De ser også spente og spørrende ut. Kanskje det ikke er så farlig allikevel? Jenta med det brune håret snakker ivrig i øret til en jente med musefletter. Jeg holder mammas hånd hardere. – Jeg må gå nå, Anna. Mamma ser smilende ned på ansiktet mitt. – Nei, ikke gå, sier jeg. Mamma forsøker å løsne grepet mitt, men jeg er som en slyngplante, umulig å rikke. Hun bøyer seg ned mot meg og hvisker. – Anna, du kan ikke oppføre deg slik. Alle ser på oss. Slipp meg nå. Stemmen hennes er irritert. Jeg hører det, men jeg slipper ikke likevel. Foran meg står alle de ukjente barna, og damen med fløyten, hun har ikke engang hilst på meg. – Ikke gå, hvisker jeg og kjenner at det svir i øynene. – Jeg henter deg når timen er slutt. Det er ingenting å være redd for, stol på meg. Hun stryker kinnet mitt, og øynene hennes er trygge og sikre. – Det kommer til å bli kjempegøy, sier hun og klemmer hånden min en rask gang, før jeg lar den gå. Kjempegøy, ordet fester seg mens jeg snur meg mot rekken av barn. Kjempegøy, gjentar jeg for meg selv mens jeg følger etter dem inn i klasserommet. *
10
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 10
13.10.2019 17.36
Klasserommet er annerledes enn hva jeg har forestilt meg. Fargen på veggen er gusten grønn, og gardinene er tynne med stripete mønster. De brune trepultene er klumpete og stygge. For et trist rom, tenker jeg skuffet. Jeg ser mot en søt jente med viltre, lyse krøller. Hun minner meg om Lise, en jente jeg lekte med før vi flyttet til Svartbygda. Hun fikk meg til å le så jeg fikk vondt i magen. Jeg må ikke tenke så mye på henne, for da kan jeg begynne å savne henne igjen. Ved siden av skolejenta er det en ledig plass ved vinduet. Jeg skynder meg for å ta den. Liker hun å prate og tøyse? Vil hun vil bli bestevenninne slik Lise var? De andre jentene ser annerledes ut enn meg, tenker jeg og ser ned på den røde strikkegenseren min med stjernemønsteret og de lysebrune buksene. De andre har kjoler eller skjørt og grå kofter med svart mønster. Flesteparten av jentene har halvlangt hår, mens den tykke lyseblonde fletten min rekker til rumpa. – Velkommen alle sammen. Jeg heter Marie. Her på skolens område skal dere elever kalle meg for «Frøken». Siden det er første skoledag, varer denne dagen kun en time. I morgen begynner skolen for alvor med fem skoletimer og friminutter. Vi kan leke «sprettball på veggen» i friminuttet, tenker jeg optimistisk. – Se her, elever! Frøken viser oss en bok. – Dette er læren om Jesus og de ti budene. Den skal pugges til alt sitter som klister i hjernen deres. Hun legger boken forsiktig ned på pulten. – Denne får dere i morgen sammen med abc-bok. Min første stavebok. Tenk å kunne lære å lese selv. Jeg bestemmer meg for å bli den flinkeste i klassen til høytlesing. – Nå reiser vi oss og avslutter det hele med salmen «Tryggere kan ingen være», sier Frøken på slutten av timen. – Så sees vi alle i morgen. 11
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 11
13.10.2019 17.36
Mamma har kommet for å hente meg. Jeg ser henne ved skoleporten, dronningvakker i den hvite lange kjolen som flagrer i solvinden. Sprekkeferdig av stolthet springer jeg bort og klemmer henne. – Vi skal få helt egne bøker, sier jeg. – Så fantastisk, sier mamma. – Se på den dumme padda, må ha mammaen sin for å hente henne. For en baby! Jeg bråsnur meg, og der står hun, en av trollungene fra eventyrene. En lys og søt liten trollunge, uten spor av vennlighet i det sure ansiktet. På brei bygdedialekt geiper hun mot meg. – Mammadalt skal selv ha bank. En sjokkartet forundring smeller inn i meg, er hun ikke snill? Mamma tar hånden min, og sammen snur vi ryggen til den truende stemmen. Vi går bortover grusveien. – Ikke bli lei deg, Anna. Litt ertefleip må man tåle. Det beste er å late som ingenting, så skal du se det hele går over av seg selv. Jeg pleier å viske ut dumme ting, som mennesker kan si til meg. – Men hvorfor sa hun de slemme ordene? spør jeg trist. – Kanskje hun sa det for å være morsom? Du må huske på at folk her i bygda er annerledes enn oss. De har på en måte et annet språk, og det er jo ikke deres feil, er det vel? Ansiktet hennes har fått noen røde flekker på begge kinn, og hånden hennes er klam. Jeg snur meg for å se om jenta har forsvunnet, men hun står fortsatt og skuler mot meg. Ufrivillig møter jeg blikket hennes. Det er vaktsomt. Det er den aller første gangen jeg føler noe rart som rører seg i magen. En uhyggelig rumling langt der nede under navlen.
12
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 12
13.10.2019 17.36
Kapittel 2 Svartbygda 1962 Første klasse
Vi står utenfor klasserommet. Mamma retter på genseren min og skolesekken, som henger litt skjevt på ryggen min. – Du vet, dette er siste dagen jeg har lov til å følge deg helt bort til skoledøren. Etter denne dagen må du klare deg alene, Anna, sier mamma og tar hånden min. – Kommer du tilbake i friminuttet? spør jeg og klemmer hånden hennes hardt. – Ja, hvis jeg får tid, sier hun. – Nå må du oppføre deg skikkelig og bli riktig flink på skolen slik at jeg og pappa blir glade og stolte. – Er det ingen som passer på meg her, mamma? Jeg tar tak i begge reimene på sekken og klemmer til så det svir i håndflatene. – Nei, ikke slik som hjemme, men det klarer du fint. Du må bare passe inn med de andre barna fra bygda. Hun kikker på meg, som om hun vil si noe mer, men i stedet skyver hun meg mot klasserommet. – Nå må du gå så du ikke kommer for sent til første time. Da kan Frøken bli irritert. Hun vinker mot meg idet hun går ned skoletrappen. Det er bare å passe inn med de andre barna fra bygda, gjentar jeg for meg selv og presser ned håndtaket til klasserommet.
13
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 13
13.10.2019 17.36
Den lyse, pene jenta fra i går sitter på andre rekke, helt foran ved Frøkens pult. – Da reiser vi oss alle sammen i en rett linje og synger salmen «Herre Gud ditt dyre navn og ære», sier Frøken. Med rak rygg og løftet hake står jeg ved siden av pulten min og prøver å følge med på teksten. – Amen og velkommen alle sammen. Da starter jeg med å lese opp navnene en etter en. Når navnet ditt blir ropt opp, rekker dere pent opp hånden. Vi begynner med Anna. Jeg rekker ivrig opp hånden. Frøken smiler og skriver noe ned i en bok. – Berit? Den lyse, søte trolljenta fra i går rekker opp hånden sin. Hun snur seg og leter etter noe med blikket. Selv om jeg prøver å gjemme meg så godt jeg kan, for ikke å vekke hennes interesse, får hun allikevel øye på meg. Helt uforberedt møter jeg et kaldt hat i øynene hennes. Jeg blir helt stiv. – Flott, da vil jeg fortelle om reglene her på skolen, sier Frøken. Jeg drar blikket vekk fra Berits og ser konsentrert på Frøken. – Skolefløyten blåses når friminuttet er over. Jeg kaller fløyta for plystra. Plystra? Det var et skummelt navn, tenker jeg. Naboen bruker å plystre skarpt for å roe ned hunden sin. – Dere slipper ikke inn før alle elevene er stilt opp i rett rekke. Når dere kommer inn, er det oppstilling ved siden av pultene deres. Da skal det være så stille at man kan høre en knappenål falle, sier Frøken strengt. – De som ikke overholder ordensreglene, sendes ut i gangen, eller sitter igjen etter skoletid eller må i skammekroken ved siden av kateteret. Halsen kjennes trang ut. Jeg har lyst til å hoste, men tør ikke. Tenk hvis hun setter meg i skammekroken? Jeg trekker pusten skjelvende. 14
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 14
13.10.2019 17.36
* Det blir friminutt, og mamma er ikke å se noe sted. Fikk hun ikke tid allikevel? Jeg har med glansbildene, men tør ikke å ta dem frem ennå. Isteden løper jeg mot runsene og setter meg til rette. Den knirker idet jeg gir fart. Hun som het Berit, og to gutter kommer mot meg. Uten forvarsel tar de tak i tauene på begge siden av runsen og bråstopper farten min. Jeg faller som en fillehaug ned på bakken. Det sortner for øynene. En susende tomhet omgir meg før jeg kommer til meg selv igjen. – Se på henne da. Klarer ikke å holde seg på beina engang. Berits øyne er smale. – Var det ikke det jeg sa, at hun er en liten drittunge. Jeg kaver meg opp fra bakken, men en fot treffer meg hardt i ribbeinet så jeg faller sammen igjen. Sjokket tar pusten fra meg. Jeg forsøker å reise meg igjen, men et nytt spark sender meg i bakken. Instinktivt krøller jeg meg sammen som en ball. Sparkene deres treffer kroppen med en intens smerte. Ryggen, beina, armene, hver minste del av meg blir mørbanket. – Stopp! roper jeg fortvilet. Jeg kan ikke tro at dette skjer. Det må være en feil. Jeg har ikke gjort dem noe. De ler mens de sparker videre. Jeg prøver å spenne dem bort, men kroppen trykkes ned av skosåler mot jorden. – Mammadalt skal selv ha bank for hun har en lei skavank, ler de. Langt der borte et sted hører jeg skolefløyten. De stopper å sparke og løper mot lyden av fløyta. Mamma, hvor er du? tenker jeg desperat. Hvorfor er de så slemme? Det føles som noe er knust inn i meg. Jeg kravler opp fra bakken, børster av meg skitt og støv. Det dunker i hele kroppen. Bakken under meg gynger. Det er ingen voksne å se noe sted, heller ikke mamma. Gråten kommer i støtvise 15
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 15
13.10.2019 17.36
hikst, og jeg prøver å kvele den. Tenk hvis Frøken oppdager at noe er galt, da vil Berit tro at jeg har sladret. En sladrehank skal selv få bank. Barneregla står tydelig for meg. Da vil hun sikkert slå meg i hjel. Jeg stryker bort tårene med håndbaken og går mot klasserommet med senket blikk. Beina kjennes merkelig numne. Berits blikk er brent inn hjernen. Hvorfor hater hun meg? Hun kjenner meg ikke engang. Den neste timen sitter jeg musestille i klasserommet. Klumpen i magen vil ikke forsvinne. Tårene svir bak øyelokket. Jeg lar håret dekke ansiktet mitt. Frøken må ikke fatte mistanke. Jeg venter til alle har gått ut når det er friminutt igjen. Jeg smetter ut av døren og springer bak skolen. Der er det ingen. Jeg smugkikker rundt hjørnet. Alt virker fredelig der borte ved skolegården. Ingen har fulgt etter meg. Jeg lener hodet mot veggen og puster lettet ut. – Er det her du gjemmer deg? Berit er plutselig ved siden av meg. Jeg rygger forskrekket vekk fra henne. Hvordan klarte hun å snike seg inn på meg slik? Å nei, det kommer flere. De kommer mot meg mens de peker og ler. Jeg blir svimmel. – Så du trodde du kunne gjemme deg fra oss? Da må du tro om igjen, din skrikerunge. Begge guttene som snakker, har snauklipt hår, lyse øyne og lusekofter. – Nei, jeg gjemmer meg ikke, hvis det er det dere tror. Jeg prøver å holde stemmen rolig. Blikket mitt er stivt festet på skoene mine. – Å nei? Hvorfor står du her og skjelver da? sier den ene gutten og liksomskjelver med hendene sine. Jeg ser opp fra grusen og møter de fiendtlige blikkene deres. Hvorfor er de så sinte? Hva er det jeg gjør som er så galt? Det koker i hjernen min. De to guttene gjør grimaser, mens de utveksler hemmelighetsfulle blikk med hveran16
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 16
13.10.2019 17.36
dre. Jeg husker at den ene het Petter, og at den andre var broren hans Ivar. Berit står helt opp i ansiktet mitt, og de to andre følger etter. Pulsen min øker. De lyse øyevippene hennes kaster små skygger på de runde kinnene hennes, og den store munnen har blitt til en strek. Hun tar tak i meg og dytter. Ivar tar meg imot og skyver meg videre mot de andre, og slik fortsetter de å dytte meg frem og tilbake. Jeg forsøker panisk å holde meg på beina. – Slutt, roper jeg. Men lyden av stemmen min er altfor lav. Jeg føler meg kraftløs. Petter gjør stoppsignal med begge hendene og stiller seg foran de andre med skrevende bein. Han har hendene dypt ned i lomma og et strå i munnen, som vippes opp og ned. – Du kommer ikke herfra, gjør du vel? spør han grettent. Jeg rister på hodet. – Hvor kommer du ifra da, dumma? Han knuffer borti meg med albuen. – Fra byen, stotrer jeg frem. – Så det er derfor du snakker så fisefint, hæ? – Nei, jeg rister febrilsk på hodet. – Nei? Petter nikkhermer etter meg mens han ler en stygg latter. Han spytter ut strået. – Hvor bor du hen, da? – På Futegarden, hvisker jeg. Jeg ser etter en mulig fluktrute, men begge beina er for svake og skjelvende til å løpe. – Hun bor sammen med gamlefuten, sier Petter. Han snur seg mot de andre og gapskratter. – Hva heter faren din? fortsetter han og snur seg mot meg igjen. – Erling Wallin, svarer jeg. – Hva gjør han her i bygda? – Han er sikker en dum søppelmann, roper Berit frydefullt. Hun bøyer seg ned og plukker opp en flat stein med takkete kanter. Skal 17
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 17
13.10.2019 17.36
hun slå meg med den steinen? Frykten klemmer til rundt halsen, og jeg får en vemmelig smak i munnen. – Så svar da, hva gjør han her! – Han er lektor på gymnaset, presser jeg frem fra den trange åpningen i halsen. Samtidig prøver jeg å ikke høres fisefin ut i stemmen. – Så det er derfor du tror du er noe? spør Berit. Den takkete steinen, som minner om pappas barberblad, kastes frem og tilbake mellom hendene hennes. Jeg ser forskremt på henne. – Du innbiller deg vel ikke at du er bedre enn oss, hæ? sier Berit og går nærmere meg. Jeg rister febrilsk på hodet. – Fy søren så stygg du er med den dumme, barnslige fletta, fortsetter Berit. Petter grabber tak i fletta mi samtidig som Ivar klyper meg brutalt i underarmen. Jeg biter meg i tungen og får blodsmak i munnen. Berit kaster steinen. Den treffer meg midt i leggen, og smerten skjærer oppover beinet. Et eller annet varmt renner ned under buksebeinet. Det er blod. Det kommer til å skje noe fryktelig. Jeg kjenner det på meg og holder pusten. Det plystrer i skolefløyten. – Vi gidder ikke å være sammen med en teit byjente, bare så du vet det, sier Berit og snur ryggen til. De småløper mot den skarpe lyden. Jeg faller sammen på bakken.
18
Innmat_Kameleonjenta_130x205mm_TRYKK.indd 18
13.10.2019 17.36
Vil du lese resten? «Kameleonjenta» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no
Foto: Mona Hauglid
RAGNA DAHL (f. 24.09.55) er utdannet sykepleier med videreutdanning innen administrasjon og ledelse. Hun har tidligere skrevet dikt, små noveller og sanglåter som har blitt fremført på ulike kulturarrangementer.
I 1979 deltok hun i en antologi fra Agder Litteraturlag. Sørland, Samtid Poesi og Prosa fra Agder. J.W. Cappelen Forlag A.S. Hun har også medvirket med tekster på en LP som ble utgitt i et samarbeid med andre musikere og forfattere.
Kameleonjenta er hennes debut som romanforfatter.
ISBN 978-82-93349-72-3
9 788293 349723
Kameleonjenta
Dette er en roman inspirert av faktiske hendelser fra 1962 til 1976.
Ra gna Dahl
Året er 1962. Anna skal begynne i første klasse på Svartbygdas barneskole. Hun er full av forventning, og mest av alt gleder hun seg til å få nye klassekamerater. Istedenfor trivsel og læring blir hun fanget inn i en spiral av mobbing. Hun innser at volden ikke tar slutt, den fortsetter å hjemsøke henne og former henne. Som ung kvinne begynner hun å ta oppg jør med sine forfølgere, men kampen for å overleve koster mer enn hun er klar over.
Ra gna Dahl
Kameleonjenta Roman