KRIGERNE
Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør! De puster på hatets og ondskapens glør! Fra Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove
Til mine barn, Kaja, Øyvind og Jostein. Dere pleide å si: «Fortell, pappa, fortell mer!» Vi dikta godnatthistorier sammen.
BJØRN DAHL
KRIGERNE Verden er en liten farkost, og vi er alle i den
Tidligere utgivelse: Når fuglene slutte å synge (2015)
© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2018 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: 80g FSC MUL-Print Cream 1,5 Sats: Sabon 11/14 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen ISBN: 978-82-8330-227-1
FORORD
I den arabiske stormens øye Høsten 2011 til sommeren 2012 bodde jeg i Beirut og skreiv på romanen Når fuglene slutter å synge, den første boka om Bern Juv. I Nord-Afrika og Midtøsten drømte folk om demokrati og demonstrerte i gatene, det var «arabisk vår». Denne boka, Krigerne, er den andre romanen om Bern. Drømmen ble til mareritt, demokratikrav og ønske om sosiale reformer ble slått ned med alle midler. I Syria ble håp avløst av krig og kaos, gloheit sommer – så blodig høst. Hundretusener falt som løv til marka, millioner blåste vekk i vår tids største flyktningekatastrofe. I Syria er det i skrivende stund fortsatt krig uten ende, mens terror truer Europa. Skrukkelia, Hurdal, 1. juni 2018 Bjørn Dahl
DEL 1 SPURVEN
6
Kapittel 1
Julaften 2006 Da ettermiddagstoget fra Oslo glei ut fra stasjonen, var det allerede julaftenstille på Jaren, denne lille flekken av et sted langs Gjøvikbanen. Bare én passasjer var igjen, han feide snø av en kald bil før også han forsvant. Småspurv hakka hektisk i et lass med rykende hestepærer midt på plassen, en romantiker hadde henta julebesøket sitt med hest og slede. Snart ville det være mørkt. En rød, solfalma doning sto parkert i synsavstand fra stasjonen. Små isroser hadde begynt å gro på frontruta. Maskinen tente på første omdreining, men skalv lett og hosta ei svart sky. Sjåføren – en slank, litt under middels høy kar i arbeidsklær – måtte ha kommet fra den andre kanten, ikke fra toget. Da varmeapparatet hylende og skraklende blåste vekk restene av frossen dogg i hjørnene av frontruta, var den gamle Ford Transiten endelig ferdig med klatringa av bakkene mot Lygna og tok av 180-en mot Hurdal. Skogene strakte seg milevis på alle kanter. Sjåføren strøyk seg ettertenksomt over fem dager gammel mørk skjeggstubb, og svingte inn på en rasteplass ved Skrukkelisjøen. Han var spent, men godt forberedt. Kveldsmørket fylte dalen, det var langt mellom husene. Enkelte biler fulle av kirkefolk, eller fedre som 7
hadde vært ute i siste liten, passerte. Den smale veien varevogna seinere svingte inn på, var åpen og godt kjørbar. Han slo av hovedlysene, men så godt nok i sakte fart. En fingerlengde nysnø hadde lagt seg etter at det ble måkt en gang på morgenen. Ingen hadde brukt veien i løpet av dagen, verken dyr eller mennesker. Et stille, kaldt landskap åpenbarte seg i en sving midt i den bratte skråninga. Klart og blått blinka ei stjerne mot beksvart himmel i nord. Alt var nøye planlagt, unntatt stoppet på Jaren – en innskytelse han burde styrt unna. Men han hadde hatt god tid, hadde kommet uanmeldt. Skulle jo uansett kjøre forbi. «Bare kom innom, du», hadde hun sagt så innbydende på telefon i forrige uke. Men megga var som andre kvinner – ikke til å stole på. To mannsstøvler i størrelse 45 eller mer hadde stått i gangen, hun gløtta så vidt på døra, barbeint og i slåbrok. «Spurven?» var alt hun hadde sagt, klengenavnet han hadde bedt om å slippe å høre. At han fortsatt var Spurven for henne, irriterte mer enn at en annen var der. Han skrudde på radioen igjen. Det var venta mildere vær og lokalt store mengder snø over hele Romerike utover kvelden og natta, meldte en juleglad meteorolog. Varevogna klatra møysommelig oppover lia til han stoppa på en liten møteplass, så vidt stor nok til å snu på. Høyere oppe ble veien brattere, der risikerte han å sette seg fast. Temperaturen falt, så han lot motoren gå for å holde bilen varm, men slo av lysene helt. Jobben skulle ikke ta lang tid. Nytt værvarsel på radioen, nå opplyste meteorologen at snøfallet ville komme tidligere og voldsommere enn opprinnelig meldt. Bra. Tjue til tretti 8
centimeter – da kommer det minst tretti her, slo han fornøyd fast. Dalen er et snøhøl. Fra utsikten så han to røde prikker forsvinne vestover på hovedveien langt nedenfor, en etternøler. Han ville kunne se billys lenge før noen nådde opp, men ingen ville komme hit i kveld. Gjennom ei smal glenne, et hogstfelt som gikk fra sjøen og helt opp på åsen, så han Skrukkelisjøen strekke seg flatt gjennom dalen. Isen hadde ligget lenge allerede. Resten av åsen var storvokst, snødekt granskau. Ubevegelig. Død. Revna i skylaget mot nord ble større. Han stakk hodet ut av vinduet og trakk noen djupe drag. Tida var inne. Med ryggen til sjøen, i en lang, bratt skrent der ingen noen gang ville finne på å ferdes, kunne han arbeide, la spruten fra motorsaga gå rett i ura. Naturens mange små hjelpere ville fjerne alt, men først ville mer snø dekke avfallet. Den ulendte ura var allerede delvis dekka, nysnøen lå som ei dyne, overstrødd med glitrende krystaller. Bare en og annen stor, skarp stein stakk opp. Først feide han ned noen tometers graner med ei handsag han fant i pappesken på golvet foran passasjersetet, der motorsaga og øksa lå. Fine juletrær. Han dro dem bort til bilen og flekka av det nederste granbaret. Det skulle se ut som om juletretjuver hadde vært på ferde, om noen fant på å undre seg over bilspor neste dag. Motorsagduren ville komme til å bære langt, så all partering skulle skje raskt og sammenhengende. Jobben med å trekke de tre skrottene noen skritt fra bilen til kanten over ura, skulle gå lett. Snøen var ikke djup og ingen av de tre spesielt tunge. Men arbeidslyset 9
var sparsomt. Ei flat, lita lommelykt lent opp mot en meterhøy kampestein fikk holde, skarpere lys kunne ses på lang avstand. Idet han skulle åpne bakdøra til lasterommet, frøys armer og bein til is. Han holdt pusten noen lange sekunder. Det lød et dunk, og så et til. Lenge var det rolig. Våga ikke åpne. Tenkte seg om, men forsto ikke. Spurven kvapp igjen til da han i neste øyeblikk registrerte energiske små bevegelser i det utslitte og litt vrange handtaket. Etter ei lita pause kom nye bevegelser – mer utålmodig nå, det ble røska og dratt. Instinktivt inntok han kampstilling med øksa over hodet. Vernestøvlene knirka mørkt og hardt mot snøen. Frostrøyken velta ut i små støt; skyer steig da lungene krevde det. Han slukka lommelykta, holdt på ny pusten og kjente kaldsvetten sile. Hvor mange var på beina der inne? Det gikk kalde ilinger gjennom kroppen. Handtaket bøyde seg – raske, iltre rykk nå. Alle tre var da helt kalde i går, rakk han å tenke. Leggene skalv lett, han flytta tyngden fra den ene til den andre sida, inntok breiere beinstilling. Måtte være rask. Pusta ut, snappa etter mer. I vonde drømmer ville han kjempe, men hadde armer og bein som ikke lystra. Våkna alltid da. Dette var ingen drøm: Dørlåsen ga brått etter, en skikkelse tumla ut. Ett svingslag. Ingen lyd. Med stor kraft traff baksida av øksehammeren et hettekledt hode. Skikkelsen falt sammen og ble liggende utstrakt. En fot forsøkte å skyve ifra i snøen, så kom et øyeblikks skjelving. Han snappa etter luft uten å få nok. Hjertet hamra vilt, knallharde slag under brystbeinet. Han løfta øksa på ny. I lasterommet var det helt stille. Ugjennomtrengelig mørkt. «Kom ut, med hendene over hodet.» Stemmen 10
lød skarp, skingrende. Ingenting skjedde. Han tok mot til seg, gikk et par skritt tilbake og sendte ei lyskjegle inn i varerommet. Holdt fortsatt øksa løfta til slag. «Kom ut! Nå!» Presenningen lå bretta i mange lag, akkurat som i går kveld. En skygge vokste i snøen bak bilen, en mørk glorie rundt hettehodet. En ny og kraftigere skjelving gikk brått gjennom beina på skikkelsen, deretter lå den dødsens stille. Måtte svelge, spytte. Spytte igjen. Beina skalv. Verken armer eller bein ville lystre – og hvor lenge han sto lent mot bilen før han fikk kontroll igjen, ante han ikke. Skikkelsen lå liten og sped med armene utstrakt. En beksvart engel i snøen. Vantro trakk han i den klissete hetta, dette var avgjort ikke en av de tre han hadde lagt presenningen over. Hun var ganske pen, kledd i en stor fuskepels – mørk blå, overstrødd med glitter i fronten, som en stjernehimmel. Et øye stirra forgjeves under lange, kunstige øyevipper. Det andre var fullstendig gjenklistra, men ikke etter hans slag. I panna bulte en kul, også den blå og minst en dag gammel. Da han dro hetta helt tilbake, flomma masse blondt hår ut. Parykk, tenkte han og trakk i det, men håret satt fast. Lange, lyse tjafser klistra seigt mot bakhodet, skallebeinet hadde en mørk bulk rett over nakkegropa. Flekken på bakken hadde slutta å vokse. Han følte seg stadig mer uvel. Svimmel. Han sjekka telefonen, men den var like tom som vanlig. Fomlende lette han etter nummeret til mannen som hadde ordna bilen. Rolig nå, rolig. Der var det. En forklaring. Ville be om en forklaring! Ingen dekning. 11
Og hva faen skulle han si til Otto – at han nettopp hadde slått i hjel noen han ikke ante hvem var, attpåtil et kvinnfolk? Et øyeblikk lurte han på om han skulle følge veien høyere opp i åsen, men slo det fra seg, hele lia kunne være uten dekning. Hadde ikke bakdøra gått i lås i går? Hadde dama tatt seg inn i bilen i løpet av den lille halvtimen på Jaren, eller kunne hun ha vært baki bilen helt siden han dro fra Oslo i morges? Det siste var mest sannsynlig, sånne damer fantes ikke på Jahren: Hun hadde en mørk leppestift og kraftig sminke som var gnidd utover, i lommene polske sigaretter og en lighter. Han lette raskt, men fant verken veske, lommebok eller telefon, og bestemte seg for å slepe den vevre skikkelsen bort til lommelykta han hadde satt opp. En stank av oppkast og gammel fyll slo opp da han tok tak i armene. På den venstre ringfingeren satt en ring, kunne han kjenne. Mye kunne han holde ut, men stanken av fyll og oppkast var motbydelig. Selv rørte han aldri alkohol lenger. I snøen etterlot hun et tynt, mørkt spor av blod og urin. Har ikke alle damer veske? undra han og lette i lasterommet. Heller ikke under presenningen der de tre skrottene lå, fant han noe mer. Stanken fylte lasterommet. I et hjørne lå ei tom litersflaske vodka. Han lente seg inn, holdt pusten. Den flere lag tjukke presenningen var blitt bretta opp tilstrekkelig i hjørnet til å blotte en støvel og en bar og hårete legg. Det var kanskje etter denne oppdagelsen at hun hadde fått det travelt med å komme seg ut? Han måtte svelge og svelge, ville ikke gi etter. Han hadde en jobb å gjøre.
12
Raskt og bestemt trakk han tre stivfrosne lik ut av bilen og inn bak klynga av unggran øverst i ura, bare åtte–ti skritt fra bilen. Ingen i dalen kunne se lyset fra lommelykta der. Det gikk raskt, han var forberedt: Trange plagg snitta han med en god tapetkniv. Knapper eller annet løst måtte ikke falle av. Han jobba konsentrert, men skalv litt på handa. Dette hadde på tross av grundige forberedelser på ingen måte gått som han hadde tenkt seg. Hva hadde dama i bilen å gjøre – sove ut rusen? Fem bæreposer fylte han opp, knyttet igjen og la tilbake i bilen. Deretter undersøkte han låsen på bakdøra, og det var som han tenkte, mekanismen var nærmest defekt. Han snudde den vevre skikkelsen over på rygg, bøyde seg ned og trakk fuskepelsen av. Kort skjørt og langskafta støvler. Østeuropeer? Han måtte rulle av ei klissvåt, trang strømpebukse og kom inn til ei minimalistisk truse. Han hadde for lengst slått fast at hun ikke kunne være palestiner som de andre. Eller tok han feil – fantes det ikke allslags folk i de fleste leirer? Han hadde ikke mye greie på damer, og strengt tatt kunne denne også være araber, for kjønnshårene var tette og mørke. Hodehåret måtte være farga. Eller var det omvendt? Ei tynn frisert stripe, som en vertikal bart. Han vendte henne igjen rundt og fikk øye på tatoveringa. Spurven sank ned på kne, gispa etter luft. Motivet under teksten var et sverd som gjennombora et kranium. En lysende dolk sto på skrå over klinga og forma et ortodoks kors. Området mellom skulderbladene var dekorert med en lang tekst, men bokstavene var fremmede. Teksten bukta seg fra dolken som et blafrende banner oppover hals og nakke. Han forsto ikke teksten, selv bokstavene var fremmede, men 13
motivet fikk Spurvens korte nakkehår til å stritte. Det ble mørkere. Han satt på knærne og stirra mot en himmel som lukka seg. I sørøst gløda det svakt i skydekket som reflekterte lysene fra Gardermoen. Han kasta et kort blikk på klokka: 20.09. Nå var dalen sløv og tilfreds etter ribbe, medister og akevitt, og alle koste seg med kaffe og gaver. Han misunte dem ikke, det var mange år siden sist han hadde tatt del i ritualet. Kvinneklærne forsvant i to bæreposer. Han la posene for seg selv, de måtte ikke blandes med resten. Et klart definert oppdrag – men skikkelsen i fuskepels hadde snudd opp ned på alt. Hun måtte ha vært i bilen siden han dro fra Oslo i grålysninga. Hun måtte ha vært i lageret der de tre hadde hengt. Bekengelen måtte være en av Jurij Kaskos mange damer. Østeuropeer. Polsk? Trolig ukrainsk. På ny ble han overmanna av kvalme. Denne gangen makta han ikke holde igjen lenger. Han tørka seg raskt under øynene. Gul snø, pølsebiter og løk. Ingen av de tre palestinerne hadde tatoveringer, smykker eller annet, bare blåsvarte merker på halsen. En av dem hadde en stor, blågrønn flekk fra en kongelig blåveis. Nå lå de stivt utstrakte, som tre pinner. Motorsaga starta på andre forsøket. Som å kappe kvist, tenkte han og skilte stivfrosne hender, føtter og hoder fra resten. Han hadde lagt alle på magen før han skar, en detalj han var fornøyd med. Arbeidet hjalp – han gjenvant kontrollen, var igjen stødig på hendene. Med den minste skikkelsen ville det bli verre, visste han. Hun var fortsatt varm og mjuk, snøfillene smelta på huden hennes. Små prikker dansa forbi i mørket, og 14
han hadde noen sekunder vondt for å se skarpt. Han måtte bort i bilen med jakke og lue, var begynt å svette kraftig, men var egentlig ikke varm heller. Hendene prikka som om han holdt dem i ei maurtue. Stive bein tok han av midt på låret. Det gikk raskt, ikke mye kjøtt på noen av dem. Det skulle være plass til én torso i hver sekk for videre transport. Ingen del fikk være lengre enn en meter om den skulle få plass i søppelsekkene. Spruten fra saga var kraftig. En jevn strøm av for lengst koagulert blod, beinfliser og iskaldt kjøtt tegna en mørk skygge mange meter nedover skråninga, men samtidig dalte store filler stadig tettere. Det var da saga skulle ete seg inn i den fortsatt mjuke kroppen at det gikk galt. Han fordømte det elendige arbeidslyset. Gjennomsvett og klam kjente han seg helt elendig. Håret hadde han lagt til side – nettopp for å unngå trøbbel. På en eller annen måte tok kjedet likevel tak i lyse lokker da grove tenner traff bleik hals. Tjukt hår la seg i kjerv rundt drivhjulet og fylte kjedehuset på et øyeblikk. Saga døde med et kvalt host. Rasende måtte han tvinge seg til å puste lenge og djupt før han klarte å samle seg, og fant igjen tapetkniven blant verktøyet i bilen. Den egna seg dårlig, det var ei seig og blodig smørje han skulle gjennom. Det tynne bladet var trukket litt for langt ut for jobben, og brakk raskt. Magen vrengte seg på ny. Han fikk på plass et nytt blad, men til liten nytte. Mens han lette etter verktøy i bilen for å åpne kjedehuset og komme bedre til det fastlåste og tilklinte kjedet, hørte han ei bikkje gjø. Hvor nær var vanskelig å avgjøre. Lenge var det igjen stille, bare bilmotoren han ikke tok 15
sjansen på å stoppe, mumla lavt for seg selv. Ny skarp gjøing. Nærmere? Hunden holdt igjen noen sekunder, for så å fortsette. Spurven irriterte seg over hvor lettskremt han var blitt. Bikkja sto garantert tjora og hadde ikke annet å ta seg til enn å gaule ut i kvelden, men han satte fra seg saga og bestemte seg for å rydde rundt seg før han fortsatte med reingjøringa. En søppelsekk ble tredd over hver av de lemlestede mannskroppene, bein uten føtter gikk i en fjerde sekk. Hender og hoder ble pakka i små grønne avfallsposer – «For organisk avfall. Matavfall på rett vei», sto det på dem. Plasten skulle visstnok løse seg opp og bli borte med tida. Alle sekker og poser ble lukka med strips. Hendene skalv ikke lenger, konstaterte han, det gikk fort unna nå. Da så han et skarpt lys i skauen, ganske høyt oppe i lia, kanskje en halv kilometer unna? Billys var det ikke. Han slukka lommelykta, stirra etter det skarpe blålige lyset som var borte igjen. Hjertet slo tungt, noen kom opplagt nedover, men veien gikk heldigvis i lange slynger. Han slengte tre av plastsekkene inn i varevogna da han på ny så den dansende, blå kjegla oppi lia, kanskje trehundre meter fra bratta der veien svingte. En jogger, kanskje – men på julaften – og hvor faen kom han ifra? Det bodde da ikke folk innpå her? Meningsløst var det, og helt for jævlig dumt. Han kjente seg dårlig. Den mørke flekken etter sagas arbeid var nesten borte, men dammen bak varevogna var fortsatt synlig og minte om det som ikke skulle skjedd. Han sopte snø, blod og eget spy opp i en bærepose med hendene, feide over snø med granbar, svelga og klemte ned alt som på ny ville opp. Så byksa 16
han tilbake til slakteplassen med de to granene på slep mens han kasta raske blikk etter lyset som var borte igjen. Han tok en rask beslutning – trakk kvinneliket etter håret så langt ned i skråninga han kunne. Halsen gapte stygt, kroppen hang i en merkelig vinkel. Det var fristende å velte henne ut over den mørke kanten nedenfor, trolig et lite stup, men siden han ikke kunne vite hvordan det var på nedsida, lot han være. For alt han visste kunne det gå en sti der. Han sleit opp et par grove steiner fra ura og la dem over en sped rygg og mjuke lår. Store snøflak la seg – og smelta ikke lenger på melkehvit hud. Granene kylte han fast mellom to steiner så de dekka skrotten noenlunde. Tok seg ikke tid til mer. Med lange kliv var han oppe ved bilen da et nytt blått glimt skar gjennom mørket, men fra et sted inni svarte skauen der veien umulig kunne gå. Fortsatt lå en søppelsekk med klær foran bilen, og han slengte den kjapt inn. Bakdøra var vrien, men på tredje forsøket gikk den i lås, smalt høyt og metallisk. I neste øyeblikk var han bak rattet, ruste motoren og kasta doningen rett i andregiret. Det gikk farlig fort nedover den svingete veien. Hvem kunne finne på å vasse gjennom løssnø utenfor veien i gjengrodd skau – en nysgjerrig jævel? Hadde han vært nær nok til å se? Hvite never tviholdt om rattet. Da han slakka grepet flere minutter seinere, skalv de fortsatt. Klærne til palestinerne skulle slenges inn i et kratt ved riksveien en kilometer øst for utkjørselen til 180, slik det var blitt avtalt da han tok på seg oppdraget for tretti tusen. Grei betaling for noen timers ryddejobb, hadde han tenkt, og oppdraget var formidla av Otto. 17
Ingen sa nei til Otto. Nå var han nesten ved det avtalte stedet. Instruksen var klar: Klærne skulle ligge i god avstand fra bebyggelsen, og såpass langt fra veien at ingen kunne se dem, men likevel slik at de med rimelig sikkerhet ville bli funnet til våren eller sommeren når snøen gikk. Dette siste punktet var blitt presisert. Blindpassasjeren var derimot ikke en del av avtalen, så han bestemte seg for å kvitte seg med klærne og den stinkende soveposen hun hadde brukt. Å dumpe henne i ura var garantert ikke det lureste han kunne gjort – men hadde han hatt noe valg slik det utvikla seg? Var han heldig, kunne hun bli liggende lenge. Gåsehud reiste seg på armene idet han tenkte tanken. Drap. Nei – ulykke! Han bestemte seg for ikke å fortelle oppdragsgiveren noe. Fikk heller late som om dette aldri hadde skjedd. Ukrainerne legger en seg ikke ut med, mumla han halvhøyt. Ikke Otto heller. Hurdalssjøen lå stor, mørk og dyster, men i vikene la snøen seg forrædersk på tynn is. Den lette kassevogna slingra forbi Hurdal torg og videre østover i snødrevet. Annen trafikk var ikke å se, bare halvt gjengrodde hjulspor. Han stoppa på en rasteplass med utsikt over sjøen. Best å bli kvitt fillene til dama først som sist, tenkte han og pakka alt ned i noen bæreposer. Søppeldunkene på rasteplassen var romslige, få stoppa her om vinteren. Sporet etter bilene som hadde kjørt østover ble vanskeligere å følge i snødrevet. Etter noen kilometer var de helt borte. Hva om han ikke kom seg helt til Nes? Burde han kvitte seg med sekkene på en øde plass langs østsida av Hurdalssjøen? Der ville de neppe bli synlige før til sommeren. Dette var levningene av folk 18
som neppe ville bli meldt savna eller lett etter. Og hva gjorde det om de ble funnet? Uten hender og hoder ville identifisering bli tidkrevende og vanskelig. Rømlinger fra asylmottak gikk ofte under jorda eller reiste igjen – fra landet som likevel viste seg å ikke flyte over av melk og honning. «Nei!» Han sa det høyt. Ingen lettvint løsning nå. Instruksen om hvor torsoene skulle begraves var klinkende klar: Skrottene skulle i møkkadynga på et fraflytta gardsbruk ved Brårud i Nes. Det forelå en større plan som han ikke fikk innsyn i. Den altfor lett lasta kassebilen slingra derfor videre, og snart så han et rosa lysskjær gjennom snødrevet. E6. Han kjørte nordover. De små, grønne avfallsposene slengte han én og én i forskjellige søppeldunker, slik han var blitt instruert. Hender og føtter ville om få dager bli malt til kompost på gjenvinningsanlegget på Dal Skog. Han tok raskt av E6 igjen, bilen skulle ikke registreres av noe bompengekamera. Fulgte gamleveien sørover igjen. Han rakk ikke å avverge det: Skranglekassa mista hjulsporet og sklei hjelpeløst rett fram. Tida sto stille – han visste hva som kom til å skje, men kunne ingenting gjøre, snøen hadde tatt over styringa. Bilen sto bom fast i ei snøfonn. Ingen lyd var å høre, ingen bevegelser å se. «Guds vilje!» utbrøyt han, og hørte seg selv mumle. «Dette skal ikke lykkes, det er bestemt!» Han ble sittende og skalle i rattet. Lenge. Hardt. Snart verka det fra øyebrynene og opp til hårfestet. Så sansa han seg og slo av lysene. På begge sider av veien strakte jorder seg flatt. Det 19
var langt mellom husene. Farten hadde ikke vært stor og bilen kunne kanskje graves ut igjen, men en ny plan tok form. I stedet for å sette seg fast igjen på slingrete og vanskelige gardsveier lenger østover, fikk han la bilen stå. Å banke på og spørre etter spade, tok han ikke sjansen på. Utflukter! Ottos dom kom til å bli hard. Ble ikke jobben gjort, ville vel heller ikke Otto få oppgjør. Panikken tok igjen kraftig tak. Han slo i bildøra så det smalt. Bilen fikk bare stå inntil videre, det eneste som telte var å komme seg vekk. Langt vekk. Så var det noe som lysna et sted inni hodet. Det vokste. Var i brystet. Det kilte i magen så han måtte le. Han var brått helt rolig, og forsto nå at Den allmektige ikke hadde ment at han skulle komme fram til Nes, men hit. Otto fikk si hva han ville. Oppdragsgiveren også. Han løfta blikket og så seg omkring lenge. Spurven kjente seg sterk. Overbevist. En merkelig, men god varme fylte kroppen og kilte i magen. Å la plastsekkene ligge igjen, med ei bakdør som ikke lot seg låse, var for risikabelt. Et øyeblikk kjente han fristelsen til å tenne på skranglekassa, men slo det fra seg siden alt umulig kunne brenne helt opp. Noen kunne komme raskt til og slukke, det var bebyggelse i nærheten. Skrottene måtte ut av bilen. Rant det ikke ei elv bak jordet? På jordet rakk snøen til midt på leggen, men han kom fort fram. Midt utpå var han sikker; på den andre sida av den hvite flata kunne han skimte ei stripe svart vann. Han trakk raskt den første av sekkene etter seg over jevn mark. Kanskje det var vinterhvete under snøen, eller gras? Plastsekkene glei godt, han småløp andre, 20
tredje og fjerde vending. Stille skar elva seg gjennom landskapet, den virka djup. På begge sider grodde kratt og kjerr i bratte skrenter. Han så etter steiner å legge i sekkene, men fant bare noen frosne leirklumper i kanten av jordet. Raskt stakk han et par hull og klemte sekkene tomme for luft, men måtte holde seg fast i noe kratt for ikke å falle uti da han lempa i vei den første. Fem dumpe plask til, og sekunder seinere slukte mørket alle. Spurven løp sørover. To bensinstasjoner var godt opplyst, men ingen var å se. Om noen timer, når han bare var langt nok unna, ville han ringe Otto og si hvor bilen sto, så fikk resten være opp til ham. Han fortsatte videre i høyt tempo. Eidsvollsbygningen lyste lunt gjennom snødrevet på den andre sida av veien. I det fjerne hørte han sirener, men så aldri blålys. Antakelig hadde politiet annet fore enn å sjekke en gammel varebil i grøfta. Han kjente seg tyngre i beina, måtte sette ned farten i bakkene opp fra Dal. Gravene lå i mørke, kun ett enslig lys blafra usikkert da han passerte den lille kirkegården på Mogreina. Korset med dolken og skallen var ingen tilfeldig dekorasjon. Skulle han unngå ukrainerne, måtte han vekk. Eller skulle han legge alt i rettsvesenets hender og søke asyl bak høye murer? Først nå trengte det virkelig inn: Han hadde drept ei kvinne, og hun var en av dem.
21
Kapittel 2
Ei kald og månelys natt våren 2015 Gjentatte dunk og skarpe slag vekte Minken Bekkeland grytidlig. Hun hadde drømt om Bern. Nå forsøkte hun å lure seg selv til å tro at levenet var på den andre sida av veggen, ville drømme videre. Det var iskaldt, og hun ville helst ikke ut av senga. Til slutt klarte hun ikke å høre på lenger, sto opp, slo slåbroken rundt seg og stakk føttene i tøflene. På golvet i klesskapet reiste en liten skapning seg og freste. Buk og bryst lyste hvitt, hode og rygg var langhåra. Uvanlig mørk, nesten svart var den. Bare halen satt fast i fella. «Mus skal ikke gå i hus på seinvinteren, det er snart vår, din tufs. Hvorfor oppfører du deg ikke som andre?» Hun kasta et blikk på nattbordet, der siste nummer av Sykepleien lå. Michelle Bekkeland, Jens Bjelkes gate 39b, sto det. Det var litt upraktisk å ha ett offisielt navn og et annet i hverdagen. Men hun hadde en gang selv valgt navnet Minken – ei jente fra Hurdal kunne ikke stikke seg ut med et fransk navn. Hun hadde som lita sett en villmink verge byttet sitt med livet som innsats mot ei ørn. Ville bli som den tapre krigeren. Minken rulla magasinet hardt sammen og heva armen, men senka den igjen da hun så hvordan det lille vesenet fortvilet trakk fella etter seg bortover golvet – fanga, men like hel. Hun reiv av magasinomslaget, 22
tynt, stivt og glatt papir. Skøyv det under fella og lukka halvt igjen rundt et sprellende bytte. Ute på luftebalkongen tok hun fella mellom tommel og pekefinger, holdt den så musa ble hengende under mens hun lirka på den fjærbelastede bøylen. «Pell deg opp på loftet, eller helst ned i Botanisk hage», formante hun. «Du minner meg om en jeg kjenner, det er derfor du får gå.» Klokka var ennå ikke blitt fire, så hun krøyp til sengs igjen, men innså at det ikke ville bli mer søvn denne natta heller. De små brune sto på nattbordet, men det var altfor seint å ty til dem nå. Ville ikke ende opp med problemer, som etter episodene på fengselets familierom da Bern nettopp hadde begynt soning: Hun hadde forsøkt å kysse. Ville forføre, glede, oppmuntre, men var blitt kontant avvist. Slik hadde det også gått neste gang hun kom på besøk. Deretter hadde hun prøvd en annen tilnærming, fordi hun trodde han fortsatt var sint på henne. Hun hadde forberedt en uforbeholden unnskyldning for at hun hadde sydd en tre tusen år gammel artefakt, fønikisk papyrus, inn i fôret på kofferten hans et halvt år tidligere. Bern var blitt smugler uten å ane noe som helst. Et svik, hadde han sagt da han fikk vite det, og hatt rett. Men det hadde vært en nødssituasjon, hun hadde hatt dårlig tid og ikke visst annen råd. På besøksrommet hadde han ikke villet snakke om dette. Eller om noe annet. Hun fikk ligge og vri seg til klokka ble seks, slik hun pleide. For mange år med nattskift, pleide hun å si. Sannheten var også at periodene i felt, der bare kampen for å redde nok et liv betyr noe, hadde satt sine spor. Gaza, Libanon, Afghanistan og Bosnia. Og nå Syria. Hun så skriften i ansiktet hver morgen på badet. 23
Men det var de nettene hun tenkte på Bern at hun hadde det virkelig vondt. Mer enn sju år var gått siden de sperra den eneste mannen hun virkelig kunne tenke seg å dele tida si med inne bak høye murer. Minken så for seg Berns alvorlige blikk: mørkebrune øyne med lange vipper, det eneste feminine trekket ved den senete og muskuløse kroppen, uutgrunnelige som hos et dyr. Små ilinger gikk gjennom kroppen når hun fantaserte om hvordan det kunne bli når han slapp ut igjen. Hun ble varm og våt av tanken, og snart gikk pulsen raskere. Da kroppen igjen var roligere, tenkte hun på åsene i Libanon. Det var grønt selv høyt oppe i de libanesiske fjellene nå, moder jord dampa rå og våt mot klar himmel. I Bekaadalen blomstret mandeltrærne i hvitt og rosa. Vinterens veldige snømengder måtte gi tapt for ei stadig mer brennende sol og fylte bekker og skar med rennende vann. Vest for fjellene, langs den libanesiske kysten, visste hun at ivrige soltilbedere allerede var på plass og nøyt dorske bølgeskvulp på knauser og skjær. Så sovna hun likevel. Svømte blant vannliljer i et glitrende skogstjern. Bern svømte ved siden av henne uten å lage et skvulp. Han bevegde seg alltid stille og smidig. Ett år og noen måneder hadde Minken og Bern fått før verden raste sammen. Bern hadde underlig nok klart å tilpasse seg livet bak murene, og begynt å se på tilværelsen som et klosteropphold. Andre klosterbrødre pleide han lite omgang med, men de respekterte ham. Bern Juv var dømt for medvirkning til trippeldrap, de medskyldige ble aldri tatt. De innsatte hadde stor aktelse for en som ikke sladra. 24
Allerede andre gang Minken kom på besøk i fengselet, ble hun skremt. Bern hadde latt seg klippe inn til skinnet, og var nesten ikke til å kjenne igjen. «Kom ikke hit mer, jeg er skyldig og må sone. Har ikke lenger noe å tilby deg», hadde han sagt, og stirra henne i øynene til hun begynte å gråte. «Oppholdet vil gjøre meg godt. Lev videre uten meg.» Tjue års eneboerliv i skauen hadde gitt Bern styrke til å takle ensomhet og minimal omgang med andre. Hun hadde vært redd frihetsberøvelsen, overvåkninga og rutinene ville ta livet av Bern eller få ham til å gå løs på vokterne. Roen han viste, gjorde henne stolt. Og litt redd. Nesten andektig. Kanskje flegmaet hadde fulgt folket hans i generasjoner, hundsa og plaga som de var? Bern la vekk kalenderen, trente mer enn noen gang, hørte bare litt musikk på radio og lot verden fortsette sin ferd mot undergangen. «Sju, ti eller femten år, det betyr ikke noe», mumla han. Siden hun ikke var ønska, kom Minken sjelden. Minken hadde forsøkt å rette følelsene sine i en annen retning. Hun traff hovedstadens mest elegante og eiegode forretningstalent, en som lot til å bare ville andre vel. Nå var det likevel et år siden sist de hadde vært sammen, og hun unngikk steder han kunne tenkes å dukke opp. Minken var ferdig med forholdet, men Jurij var overalt. Stadig oftere figurerte pressens yndling i aviser og magasiner. Se og Hør fortalte om filantropens omgang med kulturfiff og politisk elite. Jurij var en mann det hadde vært morsomt å være sammen med, måtte hun innrømme, og det var ikke bare på grunn av omgangskretsen. Jurij hadde fått henne til å le mye og 25
ofte, helt til latteren en dag satte seg fast i halsen. Det var travel ettermiddagstrafikk i Jens Bjelkes gate. En mattlakkert Mercedes svingte opp foran gitterporten i nummer 39 og blokkerte fortauet. En høyreist kar i beige frakk prøvde den ene knappen etter den andre. Han vifta med en stor blomsterbukett, trykka inn ringeknappen til første etasje i oppgang B. Porten gikk opp. Etter en liten bevegelse bak gardinet i soverommet, åpna døra til oppgangen seg også. Gamle Fatima i første hadde åpna. Mannen dansa raskt opp trappene med frakken flagrende åpen. I fjerde ringte han på. Han ringte igjen, før han fiska opp en blank Yale-nøkkel. Låsen bevegde seg ikke. Irritert ga han døra et spark. Låsen var skifta. Jurij Kasko hengte rosene på dørvrideren. Ring meg, vi bør snakke, skreiv han på et lite kort han stakk inn i dørsprekken. Kjærlig hilsen, Jurij. Da underet skjedde, lot Bern seg omfavne av lys, dufter, fuglekvitter og rislende bekker. Snø lå fortsatt i skauen, og i ei tue jobba maur på spreng. Hjertet slo vilt, brystet svulma. Han kjente seg født på ny, og ville ikke være noe annet sted enn innpå åsen. De første ukene trodde han ikke at han noen gang ville kunne sove bak ei dør igjen, ikke lukke øynene uten at stjernene våka rett over. Følg tegnene, hadde de gamle sagt, men det fantes ingen sikre tegn å følge. Det reiste ikke lenger noen foran og merka veikryss med pinner og stein. Dvalen varte i åtte år og tre måneder – Bern slapp ut langt tidligere enn forventa. De eneste som ønska Bern velkommen tilbake i bygda, var den gamle sauebonden Tore og den enda 26
eldre Even. Begge trykte handa hans lenge. «Je har savna deg, Bern, og du veit jo at je itte trur ett ord ta det dom sladrer om deg.» Even tørka ei tåre, lo og tok fram hjemkomstgavene: fire poser kaffe og en eske Mokkabønner. Det ble for alvor varmt i lufta. Selv om Bern hadde vært avvisende lenge, takka han etter hvert ja til å bo på den fraflytta plassen hennes innpå åsen. Han hadde hatt sakene sine på gjesterommet hos Tore innpå skauen, og ble en fredagskveld tidlig i mai henta av Minken. «Men du kan også bo her, så lenge du vil», sa sauebonden og slo ut med hender store som steikepanner. Bern ville ikke være til bry. Under bilturen sa han ikke stort, men noe i det lukka blikket åpna seg da Minken svingte opp foran huset i Bekkeland. Det glitra av sol i putter og tjern, Langmyra strakte seg som en veldig arm i landskapet. Det spira og grodde, hele plassen våkna til liv. «Jeg fantaserer fortsatt om den første våren og sommeren. Plaska i kulpen i påska, svømte i et stille tjern sankthansaften. Husker du? Så deilig vi hadde det den våren og forsommeren, første gang du kom hit til meg. Har aldri hatt den sånn med noen annen.» Er du helt oppriktig nå? Han sa det ikke, kom til å tenke på hvor forheksa han hadde vært første gang han hadde vært på besøk i Bekkeland hos henne, hun var så alveaktig vakker. Da verden var enkel. De hadde snakka natta gjennom. Minken mest, men også han. Bern, som aldri drakk te, hadde tatt imot krus på krus. Nå var det vår igjen, men det var gått lang tid, de hadde knapt sett hverandre. «Tusen kroner for tankene dine», sa hun. «Du 27
smilte.» Hun bøyde seg fram, ville ta handa hans, men han trakk den til seg som om han hadde en sjette sans. Kanskje har han nettopp det, reflekterte hun, og fortsatte bevegelsen – strakte seg over bordet og skjenka te. «Du er fortsatt mjuk», sa han lavt på sin sedvanlige måte, hun kroa føttene under rompa og satte seg til rette i den gamle slagbenken. Liten og lett, slank og smidig, ikke mange kunne gjette at Minken hadde bikka femti. Hun smilte forsiktig og myste med grønne katteøyne over tekoppen. Hun holdt den alltid med begge hender, blåste forsiktig og nippa. Når hun av og til lo av småting hun selv fortalte, for det meste hverdagshistorier fra jobben, kasta hun hodet bakover, lot perlene trille. Når hun var alvorlig, smilte likevel de små tette rynkene hun hadde ved øynene. «Ni år er gått, jeg er ikke den samme lenger. Det er nok ikke du heller.» Han satte to brune bål i henne så hun skvatt. Det magre ansiktet var markert, linjene harmoniske. Noe bittert eller sint kunne hun ikke lese. Den siste mohikaner, tenkte hun. En høvding uten stamme. Hun møtte blikket og sank ned i to brune brønner. Berns blikk var uutgrunnelig. Som et dyrs. De så liksom alltid – langt. Langt forbi. «Jeg elsker deg», sa hun og tok handa hans. Den var ru og brun som fjeset nå, han hadde rukket flere lange dager på ski, brukt restene av råtten snø innpå åsen godt. Antakelig hadde han også hogd litt ved til Tore, Bern gjorde alltid opp for seg. Det svarte han ikke på, men reiste seg, la mer ved i ovnen og skifta veke i parafinlampa. Neste gang hun ville snakke om det som hadde 28
vært, var han tydeligere: Kjærester trodde han ikke de kunne bli igjen. Minken bakte brød og horn, og lot som hun ikke hørte avvisningen. «Tror jeg må fete deg opp litt.» Hun lot handa gli lett, nærmest tilfeldig over en flat, hard buk da hun gjorde seg et ærend forbi. Han gikk ut i vedskjulet. Ble lenge. «Er takknemlig for at jeg får bo her», sa han da han var inne igjen. Hun lot fingre gli gjennom rufsete hår en gang, kyssa en bøyd nakke lett da Bern var opptatt med ståltrådfletting og lagde visper slik han hadde lært av bestefaren. Han bøyde seg ikke vekk. Men en lørdag fant han fram fiskestanga og gikk uten et ord. Hun hadde nettopp kommet fra byen. Bern kom tilbake med fisk da det var langt på kveld. Ord hadde Bern aldri brukt for mange av, hun måtte tåle at det var stille. Visste det. Den fjerde helga hun kom på besøk, var han ikke inne. Regnet spruta ned, det hadde regna i dager. Etter noen timer begynte hun å bli redd han hadde gått i myra – for å bli der. Utpå kvelden kom han likevel. Ble stående lenge i døra og se på henne. «Hei» sa hun, og ble sittende. Da kom han over golvet, strøyk henne på kinnet med en våt og iskald handbak, før han begynte å flå av seg dryppende plagg foran grua. «Har vært innpå åsen og fiska noen dager. Har bøtta full, tenkte gamle Even skulle få noen.» Minken la på mer ved, det sprakte og blafra. Bern satte seg på huk foran grua. Naken, med ryggen til. Sånn har han sittet i tusener av år, tenkte hun og fant 29
det beste handkleet hun hadde. Frotterte en senete rygg og brede skuldre. Da han ville reise seg, holdt hun rundt ham. Slapp ikke. Det hadde mørkna, men i grua gløda det fortsatt varmt. Brystet og en smal sti over buken var oversådd av tette krøller. Sist gang hun hadde snust seg gjennom krattskogen, hadde den vært svart. Tett. Nå var krøllene hvite. Hun pressa forsiktig leppene mot hans, og denne gangen lukka han de brune brønnene. Gikk ikke vekk, men gjengjeldte, nesten umerkelig. Hun låste beina om en hard midje. Bern var ei spent fjær, en vulkan. «Jeg har savna deg så lenge», hviska hun, «du vet at jeg elsker deg, ikke sant?» Bern var taus. Likevel trodde hun at de fant inn til hverandre igjen da. Det var fortsatt natt da hun våkna. De lå så tett at hun kjente seg som ett med kroppen som omslutta henne – Bern lukta Bern: skau, granbar, og noe helt eget. En pågående privatetterforsker dukka opp fra gud veit hvor rett etter løslatelsen. Han hadde ringt gang på gang. «Erling Skjalgsson. Du må være Bern.» Fremmedkaren satte seg tungt ved kjøkkenbordet, trakk opp en iPad mens han pusta som om jobben skulle være nesten uoverkommelig. «Har jeg ikke sagt at jeg vil være i fred?» Bern hadde mest lyst til å jage kjempekleggen av gårdsplassen med det samme, men telte langsomt til ti mens han syntes å høre fengselspsykologens lave stemme. Skjalgsson lot til å ha kronisk munndiare. Tjukkasen kunne med sitt hvite skjegg gått for å være julenissens lillebror, en attpåklatt. 30
Nissen insisterte: «Hvis du reiser erstatningssak, vil vi, eh – altså du, Juv – kunne få et betydelig beløp. Det vil ta litt tid, men stol på meg: De slapp deg jo ikke ut før halv soning helt uten grunn.» Skjalgsson la stor vekt på ordene uten grunn. «Politiet sitter på flere opplysninger enn de ga uttrykk for under prosessen mot deg.» Bern hørte knapt etter. Han kunne trenge noen kroner, men ville heller jobbe for dem, og ryktet var det neppe mulig å endre på i ei trang bygd. «Og dessuten», sa den oppsvulmede kroppen mens han sutta intenst på et drops, «ble i alle fall ett viktig spor aldri fulgt opp skikkelig av etterforskerne i 2007 – nemlig oppringningen fra en telefonkiosk på Jessheim!» «Gammelt nytt», parerte Bern. «Politiet tok ikke innringningen seriøst.» «Riktig. Funnet av likdelene i elva var jo på alle forsider da samtalen kom, men sporet ble aldri fulgt opp, og det var en alvorlig feil, Juv. Kanskje var stemmen fordreid? Jeg tror det kan ha vært en innvandrer som ringte, en avis spekulerte da også i jihadisme …» «Spekulerte, ja!» Bern rista oppgitt på hodet, men det affiserte ikke den andre. «Vil du ikke renvaskes, da?» Nissen var irritert. Han lirte av seg en tirade om selvrespekt og omdømme. Innså at talen hadde liten virkning og sa med plutselig inntrengende stemme: «Palestinerne presset deg, ikke sant?» Bern nikka oppgitt, og Skjalgsson virka mer fornøyd. «Forsvaret ditt skulle gjort mer, Juv! Og hovedpersonene i saken mangler jo! Jeg kan hjelpe deg, hvis du hjelper meg.» Skjalgsson var rød i hodet av iver, og tørka stadig svetten. 31
Du burde slanke deg, du vil neppe leve lenge, reflekterte Bern. «Palestinerne ble sendt for å presse meg for en antikvitet jeg sjøl ikke visste at jeg hadde.» «Et komplott, har jeg forstått, men om dette var du svært uklar i retten, da.» «Oppdaga litt seint at jeg ble utnytta, men er ferdig med det der. De tre lot seg handtere, som jeg forklarte i retten. Jeg fikk dem til å la meg i fred, og myrda dem ikke.» Bern snakka lavt som han hadde for vane, Skjalgsson måtte spørre igjen for å høre. Bern strøyk fingrene gjennom håret, som han igjen hadde latt vokse. Det var blitt litt gråere, striere, men han var fortsatt mørk. «Jeg hadde absolutt ingen grunn til å ta livet av dem.» «Du ble altså lurt trill rundt. Misbrukt. Dratt inn i noe du ikke forsto hva var?» «Vil bare bli ferdig med dette. Ja, er ferdig. Vil bare leve i fred.» «Ferdig – tror du det er så lett?» Erling Skjalgsson lo kort. «Si meg, kan det på noen måte være hold i påstandene om at drapene var jihadisters verk?» fortsatte han ufortrødent. «Nei, nettopp, du vil jo ikke spekulere. Men viktigst: Du hevdet din uskyld i drapssaken, Juv – og har nå altså sonet for noe du ikke har begått.» Han fikk ingen reaksjon. «Erstatningen kan bli … stor. Men si meg: Stemmer det at den gamle papyrusen virkelig ble brent? Kan vel være verdt ufattelig mye?» Mannen smatta på ordet mye, som om det også smakte søtt. «Et uhell, ja.» At det var Minken som hadde sydd uerstattelig utgammel papyrus inn i fôret på kofferten uten å si ifra, hadde han tilgitt henne. I retten sa han 32
ingenting om Minkens delaktighet i smugling, for de hadde snakka sammen og blitt ferdige med dette, hadde han trodd. Men Minkens dårlige samvittighet burde han kanskje vært flinkere til å hjelpe henne å bli kvitt, kom han på nå. Øyeblikket hadde aldri vært riktig. Siden det ikke fantes bevis for at gjenstanden engang hadde eksistert, hadde han fortrengt det hele, han hadde bare vært ei brikke i et spill. «Siden papyrusen var brent og borte da drapssaken kom opp, kunne den jo forblitt en hemmelighet om ikke du hadde nevnt den selv, Juv. Du skjønner det?» Skjalgsson smilte jovialt. «Smuglingen gikk jo som smurt, du ble jo aldri tatt, mann!» Bern lente seg tilbake med korslagte armer og hvilte ryggen mot veggen. Kampen om papyrusen var blitt brukt som et opplagt motiv for drapet på de tre flyktningene – kamp om store verdier i et internasjonalt marked. Skjalgsson tenkte seg om. «Du kjørte litt svart for et budfirma på den tida? Med en Ford Transit?» «Nei, bare lastebil. Min egen. Tømmer. Og skatta av det.» Han satte seg rett overfor Skjalgsson med korslagte armer. «Du var kjent under et tilnavn, ikke sant?» Skjalgsson lente seg konspiratorisk framover. «Mener du Tater’n?» spurte han lavt. Uinteressert. «Nei, et ganske annet.» Skjalgsson lo så magen skalv. Juv var virkelig like tverr og vrang som han var blitt advart om, men det var noe tiltalende naivt og enkelt ved mannen. Ærlig, kanskje? «Det er for mange hull i denne saken. Ta varebilen – den ble brent, og alt DNA forsvant. Men bilen ble observert i nærområdet der du bodde. Noen mener å ha sett deg kjøre den.» 33
Irritasjonen hadde bygd seg opp lenge, og Bern hadde mest lyst til å presse lufta ut av den oppblåste ballongen som fylte sofaen. Skjalgsson smilte. «Du må lære deg å samarbeide, Juv, iallfall med meg.»
34
Vil du lese resten? «Krigerne» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no