MERETE JUNKER Tidligere utgitt: Jenta med ballongen. Kriminalroman 2008 Tvillingen. Kriminalroman 2010 Pumasommer. Kriminalroman 2012 Venuspassasjen. Kriminalroman 2014 Vannmannen. Kriminalroman 2017
Merete Junker
Lillemann ildebrann Kriminalroman
2020
© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2020 ISBN: 978 82 8330 273 8 Trykk: LivoniaPrint, Latvia Papir: Holmen Book Cream 80 g Omslagsdesign: Henrik Koitzsch Sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Boka er satt med Garamond Premium Pro 11 pkt Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.
«För det ordnar sig, det gör det alltid, jo, det löser sig, så brukar allt bli, det kommer fixa sig till slut, det är inget tvivel om, fast nu känns skiten sur, och flera mil ifrån, det ordnar sig.» Timbuktu, 2005, fra plata Alla vill till himmelen men ingen vill dö.
5
6
Kapittel 1 Søndag 18. desember 2016 Brage En knapp uke før jul tok han motet til seg. De satt ved kjøkkenbordet og spiste suppe med hjembakt brød til. – Mamma, kan vi få en katt? – En katt? sa hun, og så ut som om hun tenkte, la skjea fra seg på kanten av den dype tallerkenen, grep en brødblings som hun brøt i små biter og puttet i munnen. – Vet du at en katt kan bli tjue år gammel, Brage? Om tjue år er du en voksen mann på trettitre år, kanskje er du gift og har barn, kanskje bor du i et annet land, til og med. Vi kan ikke ha en katt, vi kan ikke ta på oss et sånt ansvar, vet du. Han så ned i suppa, dro skjea mellom grønnsakbitene, gulrot, kålrot, persillerot, sellerirot, løk og purre, alt det Kyrre ikke likte. Han ville ha kattemat, tørrfôr og små bokser med et ubestemmelig innhold som luktet rart, og han skulle ha vann og ikke melk, det hadde han googlet seg til. Han så opp og møtte øynene hennes, grønne, nesten som Kyrres. – Som jeg tenkte, sa han, spiste opp og reiste seg. – Skal du ut? – Ja, sa han. – Møte Kyrre? – Mm. 7
– Kan du ikke invitere ham hit da, Brage? Det begynner vel å bli litt kaldt å henge ute? – Jeg har prøvd, men du vet, det går fint, sa Brage. Hun reiste seg og rusket ham i håret, lo en liten latter og begynte å rydde av bordet. – Jeg er så glad for at alt har ordnet seg, Brage, jeg visste jo at det ville skje, og du vet, noen ganger tar det bare litt tid å tilpasse seg nye omgivelser, sa hun. Brage var glad for at hun var glad, men trist fordi han måtte lyve. Selv de hvite løgnene er løgner, pleide Granny å si. – Du Brage, jeg har en avtale med en kollega i kveld, vi skal diskutere noen strategier før et viktig møte i morgen formiddag. Er det greit at du legger deg før jeg kommer hjem? – Så klart, sa han. – Du er ikke mørkeredd? Han himlet med øynene, hun blunket med det ene øyet og kastet på håret. – Hva ønsker du deg til jul, forresten? Du har ikke levert noen liste i år. Han sto litt og tenkte. Han hadde jo forsøkt å komme med et ønske, men det skadet ikke å prøve på nytt. – Jeg ønsker meg en voksen katt som ikke blir tjue år, men kanskje bare ti, sa han. Hun ristet på hodet og klappet ham på kinnet, som om han var en liten gutt. Hun kom aldri til å slippe katten inn i huset her. Kyrre kom aldri til å bli hans katt, og snart kom det sikkert nye folk for å bo i nabohuset. Hvor skulle han gjøre av seg da? Moren forsvant inn på badet og kom ut igjen med røde lepper og mye mascara på øynene. Hun hadde skiftet til en kort kjole og tynne strømper. Hun hadde begynt å ha sånne møter i det siste, strategimøter, fordi de skulle lansere et nytt produkt, en slags ny miljøvennlig pakkeløsning som ville revolusjonere en eller annen innsamlingsordning for avfall i industrien. Som regel var disse møtene på lørdag formiddag, eller rett etter jobben, men nå altså på en søndag kveld. – Jeg blir hentet om litt, sa hun. 8
– Skal du ikke kjøre? – Jeg skal ikke kjøre om jeg blir hentet, Brage, sa hun, og han kunne høre at stemmen hennes virket litt oppgitt. – Ok, sa han, – jeg går på rommet og ordner med noe. Ses i morgen. – Stopp en hal, Brage! Klem. Hun vendte ham kinnet. Han la sitt inntil hennes. Hun luktet godt, litt søtt og sterkt, som av blomster og busker om sommeren. Det lød et tutesignal utenfor, og moren skled på strømpelesten mot entreen, trakk på seg støvletter og kåpe, grep hanskene på speilhylla og vinket. Brage tok trappa til andre etasje i noen få byks, åpnet døra til morens rom, som lå i stummende mørke, og gikk til vinduet som vendte mot veien utenfor. Bilen var en rød Tesla. Kollegaen hadde gått ut, og møtte henne i oppkjørselen. Han var høy og hadde frakk på. Han la armene rundt henne og holdt henne fast, hun la hodet bakover, han bøyde sitt forover. Brage snudde ryggen til og sank ned på gulvet under vinduet. Synet av moren hans sånn, det var skikkelig ekkelt. Inne på sitt eget rom ble han stående under lampelyset og se på alt. De lysegrå veggene med plakatene, senga han ennå ikke hadde reid opp, skrivebordet med alle skolebøkene, kontorstolen i et lysegrønt ullstoff som klødde om han satte seg i den i bare boxeren om morgenen, Mac-en som var lukket, klesskapet og kofferten på toppen av skapet. Han fikk lyst til å rømme, pakke sakene sine og dra tilbake til Bergen, til Granny og Bess, til en verden der alt var lett og morsomt, selv om det regnet. Han sukket, hentet to bokser kattemat på det hemmelige stedet nederst i skapet, så seg tilbake, slukket lyset og gikk ut, over til det forlatte nabohuset. Kyrre kom smygende, som en grå skygge, så fort han satte nøkkelen i låsen. Verandadøra gled lydløst opp. Han slapp katten inn og låste bak seg med vrideren, famlet seg frem til de doble dørene inn til hulen deres og lukket dem straks, tente lighteren han alltid hadde i lomma og fikk fine flammer i de brune kubbelysene han hadde kjøpt på tilbud nede på PP Senteret. 9
Kyrre spiste med god appetitt og ville ikke gå ut igjen da han var mett. Brage hadde hentet enda en lenestol fra stua utenfor og flere tepper og puter oppe fra loftet. Han hadde satt stolene mot hverandre så det ble en slags binge, eller nesten som en slede, for ham og Kyrre. Slik holdt de varmen, og Brage kunne være borte fra hjemmet sitt i opptil tre timer uten å dø. Nå som moren var borte, kunne han jo gå hjem igjen, men han kunne ikke likevel, han måtte passe på Kyrre, varme ham, være puta hans, vennen og tryggheten i den iskalde vinterkvelden. Katter er ikke flokkdyr, som ulver og hunder, men de trenger mennesker, de trenger kontakt, det hadde han googlet. Man kan ikke bare forlate en katt. Brage trakk teppet opp til haka og stakk hendene inn under den varme pelsen til Kyrre, lukket øynene og dagdrømte. *** Han bråvåknet av en fremmed lyd. Først skjønte han ikke hvor han var. Fingrene var stive og kalde. Han heiste seg opp i sittende stilling. Kyrre reiste seg, trampet med alle de fire beina mot lårene hans, før han hoppet ut av bingen. Et av kubbelysene hadde sluknet. Gråhvit stearin fløt ut over bordet, også den andre kubben var blitt nesten borte, kun en liten centimeter brunt var igjen. Rommet lå i mørke. Alle krokene gliste sorte og truende mot ham. Han kløv ut av bingen, stiv og støl – hva var klokka? Han klappet på lommene for å finne mobiltelefonen, men den måtte han ha glemt igjen hjemme, eller latt bli igjen, med vilje. Han blåste ut lyset, tente lighteren og åpnet de doble dørene til stua utenfor. Kyrre smatt ut og pilte bortover gulvet, som om han hadde en rakett i baken. Han lukket dørbladene bak seg. Brage tok noen famlende skritt utover stuegulvet og glippet med øynene mot lyset. Det brant i noe ved trappa ute i gangen. Flammene slikket seg oppover mot taket, en diger mann sto med en kanne i hendene og skvettet væske utover gulvet. Det luktet som ved pumpene på en bensinstasjon. Et lite øyeblikk tenkte Brage at det var en drøm, han var fremdeles groggy i hodet – stearinlyset, var det hans skyld? Nei, det kunne det ikke være. Brage ville snu seg og løpe, men mannen 10
vendte seg mot ham i det samme. Det lyste oransje rundt ham, i et sprang bykset han mot Brage. Han så knyttneven reise seg i en bue, så kom mørket.
Kapittel 2 Mandag 19. desember Torp Politiførstebetjent Eline Torp våknet av alarmen, famlet etter mobilen og slo den av, vred seg rundt og la armen forsiktig over på motsatt side av senga, bare for å oppdage at plassen ved siden av henne var tom, fingrene grep tak i et dødt hylster av en dyne, hun kravlet seg nærmere, som om hun søkte etter Sigmund, lette etter ham, før hun slo øynene opp og våknet helt. Sigmund var ikke her. Ikke schæferen hennes, Freddy, heller. De var på vei til Berlin, kanskje fremme allerede. Hun sank tilbake mot sin egen pute og stirret ut i mørket, lyttet etter lydene som ikke var der, slang beina over kanten og sto opp. En kort dusj senere gikk hun på nakne føtter ned på kjøkkenet og tente lyset. Mekanisk laget hun havregrøten mens hun åpnet PCen, satte trakteren i produksjon og konstaterte at desembernatta ikke hadde vært av det stille slaget. Hennes egne kolleger tvitret om slagsmål i bygatene, julebordfyll ut av en annen verden i Skien og Porsgrunn, et ransforsøk av en drosjesjåfør på Heistad og en husbrann på Moldhaugen. Hun spiste langsomt mens hun leste, fylte kaffekruset og fortsatte å skumme nettavisene, kastet korte blikk mot klokka på veggen som hurtig tikket seg mot avgangstid. Langsomt, kanskje i takt med blodsukkeret, steg humøret. Verden besto, og hadde ikke endret seg nevneverdig siden hun omsider sovnet lenge etter midnatt, lengtende og en smule mørkeredd, lyttende til knepp og knirk fra huset, til vinden og en bil på tomgang ute på veien, litt oppgitt over seg selv og sin egen mørke fantasi. Hun tok seg i å smile da hun gikk opp for å kle på seg og stelle 11
seg ferdig. Om en knapp uke skulle hun selv fly til Berlin for å feire jul sammen med Sigmund og Freddy, de hadde bare reist i forveien, kjørt av sted med stasjonsvogna stappet med ting som moren hans skulle ha nedover. Eva Boye. De skulle feire jula med dem, med Eva og hennes nye mann i deres gamle byhus i hennes nye land. Eline la mascara på vippene over de blå øynene. Hun gledet seg til jul, til denne jula, som ville bli helt annerledes enn alle andre julefeiringer hun hadde opplevd i sitt, veldig snart, trettifire år lange liv. Hun kneppet kåpa og dro en matchende, lyseblå lue ned over ørene, trakk de myke skinnhanskene over hendene og låste seg ut. Bilen sto i carporten, fri for is, men kupeen var kald. Hun var kommet opp på avdelingen på Grenland politistasjon på Myren da overbetjent og makker gjennom de siste sakene, Tom Nohre, kom mot henne i gangen med en dyster mine i ansiktet. – Eline, kan du ta en titt på denne rapporten fra i natt? Jeg vil ha deg på saken og jeg vil at du blir med krimteknikerne ut, vi tar det på møtet, men det er altså snakk om en brann på Moldhaugen, et eldre hus, sa han og rakte henne en utskrift fra loggen. – Huset skal ha vært leid ut de siste årene, men var for tiden ubebodd, ifølge naboene. Røykdykkerne observerte et forkullet lik i ruinene. Det er ikke brakt ut ennå, vi avventer nedkjøling før vi går inn, men fint om du kan ta kontakt med huseier og få ut mest mulig info før møtet. Det har vært et helvetes pes på Operasjonssentralen på tampen av natta og i morgentimene, så ingen har rukket å informere huseier. – Klart, sa Eline, og skummet raskt gjennom opplysningene fra loggen. Eierens navn og telefonnummer var streket under med kulepenn. Hun dro en hånd gjennom det kortklipte, mørke håret mens hun så etter den høye, nesten magre skikkelsen til Nohre der han hastet videre nedover gangen. En av de aller beste etterforskerne på huset, en lettelse å få jobbe i hans team. Han snudde seg og ropte tilbake til henne: – Vi går ikke ut med likfunnet ennå, Eline. Vi venter til dere har vært inne. – Greit! Hun hevet to fingre i været som tegn på at ordren var 12
oppfattet, gikk inn på det lille kjøkkenet og forsynte seg fra kanna med traktekaffe, satte seg og finleste opplysningene i loggen mens hun langsomt satte kruset til leppene. Eldre trehus, fra slutten av 1800-tallet, sentralt plassert, nært sentrum av Porsgrunn, ubebodd. Eline kunne se det for seg, og kunne ane hva som, mest sannsynlig, var skjedd der inne. Iskalde vinternetter, en eller flere av byens løse fugler kunne ha tatt seg inn, uforsiktighet med åpen flamme, kanskje en peisovn, et stearinlys som veltet, en sovepose i flammer, og rusen så tung at bevisstheten var slått av. Slik kan man dø, uten å merke det, tenkte hun. Men det fantes også hundre andre forklaringer. Før hun slo mobilnummeret, googlet hun huseieren, en Arvid Sunde, uten å få andre treff enn et på Gule sider, et telefonnummer og en lokal adresse på den andre siden av byen. Sunde svarte på det andre ringesignalet og virket oppskjørtet. Han var blitt oppringt av en nabo til huset på Moldhaugen for få minutter siden, og var på vei ut for å se. Han kunne bekrefte at huset var ubebodd og hadde vært det siden midten av oktober, da studentene han leide ut til hadde flyttet. Han hadde avventet videre utleie fordi huset hadde et stort vedlikeholdsetterslep. Han hadde ikke bestemt seg for hva han ville gjøre med det, pusse opp eller selge. Eline noterte. Før hun rakk å stille spørsmålet, ga han henne navnet på selskapet der huset var forsikret, og la til at han selv hadde oppholdt seg hjemme da det begynte å brenne i natt. Hjemme, sammen med kone og to barn, la han til, så hun skulle vite at han hadde et alibi. Huset hadde han arvet etter sin mor. Det var barndomshjemmet hans. Forsikringssvindel, tenkte hun, han er redd for å bli mistenkt for noe, ivrig etter å bedyre sin uskyld. – Sunde, sa hun rolig, – vi starter jobben med å finne brannårsaken senere i dag, du kan ta det helt med ro, foreløpig, så holder vi kontakten. Bare ring om det er noe du lurer på. Hun avsluttet samtalen. Om han ville tenne på sitt eget hus for å innkassere forsikringspengene, var det selvsagt lurt å ha et alibi, eller å finne seg en medsammensvoren.
13
Kapittel 3 Krimteknikerne hadde jobbet med sporsikring i flere timer allerede, men først nå, over et halvt døgn etter at det begynte å brenne, var det mulig for politifolka og representanten fra el-tilsynet å gå inn i ruinene. Sperrebånd og en morsk politibetjent holdt skuelystne på avstand. Mørket, kulda og en sur vind gjorde sitt til at de hyppige besøkene av nysgjerrige mennesker med mobiltelefonene i fotopositur ble av stadig kortere varighet. En presenning var spent opp over den delen av taket samt endeveggen som var utbrent for å hindre nedbør i å trenge inn i rommene og ødelegge spor. Halve huset sto fremdeles relativt intakt utvendig. Hvordan det var fatt innvendig, kunne hun ennå ikke se. Eline trakk den lyseblå kåpa tettere om kroppen, vel vitende om at det bare var et kort øyeblikk til hun måtte ta den av og ikle seg den hvite vernedressen. Hun hadde vært hjemom og hentet ullstillongs og en tykk genser, skjerf og pannebånd. Hun trakk pusten og gjorde kort prosess med bekledningen. Det kunne gå flere timer til hun kom seg inn i varmen igjen. Overbetjent Morten Bekkevold, sjefen for krimteknikerne, tok imot kåpa hennes. – Har dere funnet noe av interesse utenfor, Morten? spurte hun. – Ja, en av glassrutene i verandadøra på baksiden av huset ser ut til å være skåret ut, ikke knust, og døra er deretter åpnet med en vrider på innsiden, den var ikke låst, men lukket. I tillegg står to kjellervinduer åpne, og ifølge brannvesenet var en takluke på loftet åpen, flammene sto rett til værs gjennom luka. – Påtent? – Ikke usannsynlig. Full gjennomtrekk, mye oksygen, prima næring, sa han. En villet handling, kanskje, kanskje ikke, tenkte hun. En ulykke, mordbrann, eller en brann ment for å skjule et drap, eller selvdrap, om en skulle ta med alle eventualiteter. – Det finnes to tråkk inn mot huset, ett fra nabohuset på den andre siden av hagen, på baksiden her, og ett fra skogholtet til høyre for huset. Han pekte ut i tussmørket. – Men ingen tydelige avtrykk, 14
bare som en slags nedtråkket, svak sti, om du skjønner, og det behøver jo ikke å bety noe. Kanskje er det noen som har brukt nabohagen og hagen her som en snarvei mellom gatene på begge sider av husene. Folk er late, vet du. Her vi står nå, er det grus, som du ser, og ingen merker vi kan bruke til noe, og om det hadde vært noen, ble de ødelagt av brannfolka i natt. Eline nikket. Kollegene Tim Skare og Lilly Rasmussen hadde vært opptatt med rundspørring i nabolaget i flere timer. Om noen hadde for vane å tråkke over eiendommene, ville de få avklart den saken. Brannårsaken var på ingen måte kjent, til tross for opplysningene fra Bekkevold, og liket var ennå ikke hentet ut, det ville bli liggende der inne til teknikerne hadde gjort sitt, samlet spor og fotografert åstedet. Ingen var meldt savnet, enn så lenge. Om den døde var en av byens rusavhengige, kunne det ta tid før han eller hun ble savnet, det visste hun godt fra før. – Da går vi inn, sa Bekkevold. – Er du klar? Eline bekreftet. Noen hadde satt opp arbeidslys der inne, og en krimtekniker, Are Josefson, var i gang med fotograferingen. Det luktet intenst av brent treverk, surt og skarpt. Mannen fra el-tilsynet hadde funnet sikringsskapet i gangen og var opptatt med sitt. Til tross for Bekkevolds antakelser om ildspåsetting, kunne en feil på det elektriske anlegget ha forårsaket brannen, det skjedde ikke så rent sjeldent. Alle muligheter skulle undersøkes. Bekkevold viste henne tegninga over husets to etasjer, streket opp i ujevne linjer, omtrentlig, med kulepenn på et A4-ark. En tegning huseieren hadde laget da han var innom tidligere i dag. – Vi står her, sa Bekkevold og pekte på overgangen mellom vindfanget og gangen innenfor. Til høyre førte en trapp opp til andre etasje der soverommene og badet var plassert, til venstre lå kjøkkenet, og rett frem, en stue med utgang til en veranda med overbygg, og til høyre for stua, et arbeidsrom. Et relativt lite hus, kanskje seksti kvadratmeter i grunnflate, resonnerte han nærmest for seg selv, med lav og mumlende stemme. – Jeg har for vane å snakke høyt med meg selv når jeg undersøker et åsted, sa han. – Du må bare avbryte, spørre og grave om det er noe, Eline. 15
De gikk over terskelen, inn i gangen, hun snudde hodet mot restene av trappa og så det med det samme, det var som om lukta også forandret seg, brent tre blandet seg med stekt kjøtt, som når de grillet om sommeren. Hun skulle til å brekke seg, trodde hun var forberedt, men var ikke det. Den korte fartstiden som etterforsker hadde aldri brakt henne til et slikt åsted. Hun hadde aldri sett et brent menneske. Skutt, kvalt, druknet, ja, men ikke brent. Bekkevold grep henne forsiktig rundt skulderen og klemte den, faderlig. – Vi må gjennom dette her, men om du trenger luft, så bare gå ut litt, jeg venter, sa han. Hun tok seg sammen. Han rakte henne et munnbind. Hun lukket nesa og pustet kun gjennom munnen. Det hjalp. Den brente kroppen lå nederst i trappa. Kun vangen og et par av spilene i rekkverket var noenlunde intakt, i den forstand at det var mulig å se at det for litt siden faktisk hadde vært en trapp der. De to veggene som sto oppreist, var svarte og flammespiste, takkonstruksjonen var delvis rast sammen og lå på kryss og tvers. Kroppen lå i en slags fosterstilling, litt krøket sammen med armene bøyd og trukket inn mot brystet. Leppene var borte, ørene, håret, skallen var sort og naken, tennene belagt med sot. – Det var et lite menneske, hvisket hun. – Nja, sa Morten Bekkevold, – det er ikke så lett å si. Kanskje ikke så høy, men vi får avvente obduksjonen. Du vet hva som skjer når du legger en stor oksestek i stekeovnen. Når du tar den ut igjen etter endt steketid, er den langt mindre enn da du la den inn. Væsketap, vet du. Seksti prosent av menneskekroppen består av vann. Bekkevold bøyde seg ned over liket og mumlet en lang rekke setninger hun ikke fikk tak i. – Mann eller kvinne? spurte hun. – Jeg vet ikke. Det er få holdepunkter her. De trådte til side og ble stående litt på avstand mens kollegaen gjorde ferdig fotojobben rundt liket. – Bikkja er her, sa representanten for el-tilsynet. Han var åpenbart en innadvendt type, og hadde ikke presentert seg. 16
En schæfer med potesokker ført av en uniformert tjenestemann viste seg under presenningen. Eline smilte under munnbindet, til tross for tragedien og alvoret og lukta av død. Hunden liknet på Freddy, schæferen hennes, men Freddy ble aldri noen dyktig politihund, slik meningen en gang var. Derfor ble han hennes turkamerat og sofagris, i øyeblikket på ferie i Berlin. Det tok den trenede hunden noen få sekunder før den markerte ved enden av trappa, der en forhøyning av noe udefinerbart lå i en liten, forkullet haug som kunne ha vært hva som helst. Tre, papp, tekstil, noe brennbart, dynket i en brennbar væske, diesel, tennvæske, rødsprit, kanskje bensin, men trolig ikke. Bensin har det med å eksplodere, og har man ørlite kunnskap om brannstifting, bruker man ikke bensin, med mindre man er villig til å ta risken på selv å bli brannskadd. Eline visste litt, men ikke mye om et brannåsted. – Det kan stemme, sa Bekkevold. – Du vet, Eline, en brann utvikler seg i løpet av sekunder oppover i høyden, bruker minutter horisontalt, til sidene, og timer på å bevege seg nedover i bakken eller i gulvet. Ofte ser vi en slags vifteform, som her, ser du? Hun fulgte blikket hans, men syntes ikke hun kunne se noen typisk vifteform. Det var mer eller mindre sotsvart overalt. – Det krever kanskje et trenet øye, mumlet Bekkevold. Mobilen hans ringte. Han hadde proppen i øret og svarte mens han fremdeles holdt øynene festet oppover mot taket, som var delvis borte. Det blafret i presenningen. Han snakket i en liten evighet, med Tom Nohre, antok Eline, gjentok funnene, hundens markering, avtalte noe om begravelsesbyrået og henting. Hun gikk gjennom gangen, trådte over de sammenraste takbjelkene og kom inn i stua, som så relativt uberørt ut, bortsett fra belegget av sot. Den andre kriminalteknikeren, Josefson, og hundeføreren med bikkja var i ferd med å gå inn gjennom de doble dørene til rommet innenfor. Lyset fra hodelyktene de alle var utstyrte med, danset over de mørke veggene. Utenfor de gardinløse vinduene mot hagen hadde kveldsmørket ingen effekt mot den matte soten. – Jøss! Få lys inn her! ropte Josefson.
17
Vil du lese resten? «Lillemann ildebrann» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no