Livet går så fort at du tror det står stille - debutant! by Forlagshuset i Vestfold as

VIDAR SANDEM

Livet går så fort at du tror det står stille

©Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2017 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: 80 g FSC Munken Premium Cream Sats: Sabon 11/14 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen Omslagsillustrasjon: Arne Nøst ISBN: 978-82-8330-155-7

ROMAN

Natt. 2016.

Telefonen ringer. Jeg trekker dyna over hodet, strekker høyre hånd mot alt og ingenting. Nå burde alle få lov til å være på vei inn i en søndag, en soldag. Klokka er 2.34. Jeg lister meg motvillig og skjelven inn en ny dag, som begynner å mørkne, lenge før den har rukket å våkne, lenge før den har kunnet glede seg over lyset den var lovet. De korte setningene kommer forretningsmessig, stakkato, med tomme pauser mellom hvert ord. De ender opp som en slags beskjed. Jeg prøver å komme meg ut av sengen, reiser meg langsomt, stivt, kjenner at det ikke skal rare pustet til før jeg mister balansen og ramler ned i det steinkalde, våte mørket. Jeg forstår jeg er midt i en samtale. «Hun sovnet bare stille inn.» «Var hun redd?» «Nei.» «Sikkert?» «Ja.» «Sikkert?» «Ja.» «Unnskyld. Det var ikke meningen å …»

Jeg legger på. Blir stående. Urørlig. Hadde hun vært alene og redd? Kaster dyna til side, setter meg på sengekanten. Jeg har sviktet henne igjen. Som alltid. Og nå kan ingenting repareres. Det jeg ikke gjorde, aldri har gjort, kan ikke gjøres nå. Jeg ser meg selv sitte som en gråsvart skygge på en hvit vegg. Ubevegelig. Den eneste som rører på seg, er samvittigheten. Nå har den gode kår. Den tar sin plass. Og den vil slåss! Jeg vet den er uovervinnelig. Jeg vet jeg kommer til å tape. Selv om den rygger. Det er en avledningsmanøver. Den rygger alltid. Uredd. Hevngjerrig. Det er bare å legge seg ned og la den ta deg med bakover, det er der den liker seg best – det er der den har makten, og den nekter å gå alene, den vil ha meg med, det er bare å la den herje, jeg har ikke noe valg. Hva kunne jeg ha gjort annerledes? Kunne jeg ha gjort noe annerledes? Hvorfor krever den at jeg skal stille meg de samme spørsmålene? Hver gang? Den vet jeg ikke er i stand til å svare. Den spør annerledes nå. Mer brutalt. Den krever et svar.

Tiden er vel inne. Jeg skal forsĂ¸ke. Jeg har ikke noe valg. Det finnes ingen gjemmesteder. Alt er rett foran Ă¸ynene mine. Jeg er rett foran Ă¸ynene mine. Det finnes ingen tid mellom den jeg husker og den jeg er. Huset. Mamma. Jeg var 13 ĂĽr. Det var en varm, varm dag.

1960. August.

«Jeg tar meg en tur og bader.» «Nei. Og i hvert fall ikke aleine. Vær så snill. Du får ikke lov.» Mamma sto midt i trappa, knytta seg fast til gelenderet med den ene hånda, vifta formålsløst ut i lufta med den andre, det virka som hun var redd for å flytte beinet ned til det neste trappetrinnet. Overkroppen satt liksom fast, høyere oppe. Hun så på meg med det triste og redde blikket hun hadde hatt så ofte den siste tida. Jeg forsto blikket hennes altfor godt, visste hvor det kom fra, og hvorfor, og blei fryktelig lei meg hver gang. Jeg burde sikkert trøsta henne. Men vi snakka ikke om det. Aldri. Hun ville ikke. Trudde jeg. Jeg orka ikke snakke om det, jeg heller. Men vi visste. Begge to. «Det er vel ikke farlig. Jeg holder meg på grunna.» «Du veit hvor redd jeg er for det vannet.» «Det er så varmt.» «Nei!» «Skal holde meg på grunna.» «Nei!» «Skal holde meg på grunna.»

«Du gjør det ikke.» «Nei, vel.» «Lover du?» «Ja!» Jeg gikk. Hun sto fortsatt i trappa. Skalv. På den redde og hjelpeløse måten. Men jeg gikk. Måtte. Ellers hadde jeg begynt å grine så hun så det. Det ville jeg ikke. Hun var den snilleste jeg visste, jeg fikk lov til nesten alt, hun ville jeg skulle ha det morsomt, det var ikke noe annet hun ønska, når det var mulig, hun visste jeg trengte det, men det var dette med badinga. Hun var livredd vann. Og enda verre hadde det blitt etter at en av klassekameratene mine drukna den sommeren. Jeg skulle ikke bedt om lov. Eller, jeg skulle sagt jeg skulle noe annet. Og ikke blitt så sint. Det var ikke orda hun brukte som hadde lokka fram sinnet, det var måten hun sa det på. Anklagende, liksom. Kunne hun ikke sagt nei på en annen måte? Men jeg skulle ikke blitt så sint. Jeg brølte nesten. Hun trengte ikke flere som skreik til henne. Jeg hoppa over steingjerdet, kom meg inn i skauen, satte meg på en stubbe. Grein. Nå var det var bare å grine seg ferdig, og ikke la noen se det. Vanligvis hjalp det å grine. Men jeg skjønte at dette ikke var noen vanlig dag. Den var vondere. Den var styggere. Jeg satt og hulka. Tåka kom, grauten, la seg rundt huet. Det blei bekmørkt. Jeg var innesperra. Jeg og tankene. De fløy rundt i det mørke, skumle rommet. De så. De fant fram. Med knivene sine. Nålene. De stakk, skar og lagde arr. Jeg trykka huet ned i lyngen.

Nå står hun nok og griner. Det er min skyld. Hvorfor gjør jeg henne vondt hele tida? Nå har hun ingen. Tar hun livet av seg, er det min skyld. Kanskje hun gjør det i dag? Hun hadde sagt det til Jonas for ei stund sia: Jeg trur ikke jeg orker mer. Jeg trur jeg gjør slutt på det. Jeg hadde stått ved døra og lytta. Jonas og mamma krangla. Og jeg hadde ikke orka å gå inn. Men det var det hun hadde sagt. Og det var livet hun mente. Kanskje hun gjør det i dag? Da skulle jeg ønske jeg kunne ta mitt også, liv, men jeg tør ikke, for: vi veit jo ikke om vi er døde når vi er døde, det kan ingen vite. Kanskje jeg er levende når de legger meg i grava, og så spar de igjen, og så ligger jeg der og kjenner at jeg blir dekka til med jord og sand, og der blir jeg liggende for alltid, inneklemt, bare ligger der, uten å kunne røre meg, pressa sammen. At det var sånn hadde jeg bestandig vært redd for. Jeg skreiv et dikt da jeg var en ni–ti år. Jeg huska det ennå. Vinden tar tak i et løvblad, river det ned, kaster det bortover bakken, graver dets grav. Kanskje våkner det opp under snøen, frosset til is, der må det ligge for evig, pinefullt liv. Bare ligge der. Det kan godt hende det er sånn. Det er det ingen som veit. Og det ville bli enda trangere og mørkere enn det

var de gangene Jonas hadde låst meg inne i klesskapet. Den siste gangen var jeg innelåst i flere timer før mamma fant meg. Den kvelden ringte hun til legen, og jeg hørte hun sa til doktoren at hun ikke fikk kontakt med meg. Jeg skal drepe pappa. En dag skal jeg drepe pappa. Jeg smalt knyttneven i en stein. En rar stein. Uten mose på? Og i skauen? Jeg så ei svær hudflenge henge hjelpeløs fra knokene, blodet pipla fram. Jeg reiv den av. Det gjorde ikke vondt, kjente ingenting. Den hadde vel slutta å være en del av meg? Etter at jeg reiv den av? Hvorfor er vi født når vi skal dø? Hva er vitsen? Hva er meninga? Hvorfor er vi her? Døden burde være sånn som den er når vi leiker cowboy og indianer. Da roper vi bang. Du er død, tar oss til hjertet, ramler døde om, men reiser oss igjen, og leiker videre. Sånn burde døden være. Men leik er ikke noe annet enn leik. Det vondeste, og skumleste: når jeg blei klemt sammen, knust, av det som var rundt meg, som jeg ikke kunne se. Da var det som om øya blei sprengt, og det eneste jeg klarte å gjøre, var å spy. Jeg spøy når den mørke tåka stivna til stein, klemte, skøyv seg rundt meg, pressa seg mot meg, da spøy jeg. Bestandig.

Jeg klarte ikke å stoppe det. Det var litt godt også. Å spy. Det var noe i meg som ikke fant seg i å være innestengt, men som kasta seg ut i friheta. Jeg visste at nå satt mamma og gråt, et eller annet sted, sikkert på kjøkkenet, det var der hun brukte å sitte, i hvert fall når jeg var i nærheta. Blei så redd når hun gråt. Skjønte ikke hvor gråten hennes kom fra. Den forandra henne helt, det var så stygge lyder, og jeg klarte ikke høre om hun var sint eller lei seg, og så stirra hun så nifst ut i rommet, mot huet mitt, men det var som hun ikke skjønte det tilhørte meg, det var bare et eller annet hue hun stirra på, kunne tilhørt hvem som helst, kanskje hun ikke så det var et hue engang, og kroppen min blei murt fast fordi jeg var redd, og ikke kunne røre på noe, jeg bare var i rommet, uten å vite hvorfor, og lydene ga gjenklang i veggene, de kom fra alle kanter, og da begynte jeg alltid å fryse, riste, klarte ikke puste, og en gang besvimte jeg. Jeg kan ikke gå hjem nå. Jeg vil ikke se henne sånn. Jeg orker ikke. Jeg merka at jeg ikke klarte å bli hvor jeg var heller. Kjente jeg snart ville bli knust, og skauen glefsa, grantrærne sto nakne, med våte greiner, som prøvde å fange meg. Jeg glei unna, så vidt. Stubben tror den er et levende tre, prøver å vokse gjennom meg, steinene er brennglass, svir meg i biter, det eneste som blir igjen, av det som var meg, er røyk og lukt. Jeg spydde. Sto med huet nesten nede i mosen, som hadde blanda seg med ekkelt slim, som lukta kvalmt. Jeg visste at nå, nå måtte jeg vekk. Bort. Et eller

annet sted. Hvor som helst. Jeg orka ikke mer av den jeg var, der jeg var. Så meg sjøl fra et annet sted, over røyken og tåka. Et barn. Tynt. Uten farger. Livredd. Skjelvende. Flyttet seg fra det ene beinet til det andre. Vugga fra den ene sida til den andre. Jeg sa til dette vettskremte barnet, som var meg, at det skulle komme seg vekk. Jeg sa til dette barnet at det skulle komme seg ned til Øyeren, sa at det brukte jo og hjelpe. Der kan du se deg rundt og puste, og at det ikke var nødvendig å si til noen at jeg var der. Det ville hjelpe. Der kan du lukke øya, og se vann, luft, sol og frihet, og husker du ikke at det hjalp sist du var der? Nå er det viktigst at du tenker på deg sjøl, ellers veit jeg ikke åssen det går med deg. Jeg skjønte at det var dette jeg måtte si, sjøl om jeg bare var tretten år, og sjøl om jeg visste at hun ville bli redd og lure på hvor jeg var blitt av, og hvorfor jeg blei så lenge borte.

Natt. 2016.

Nå bryr hun seg ikke lenger, om jeg har det bra, om jeg er trygt på land, nå kan jeg kaste meg hvor jeg vil, hvor langt jeg vil, uten at noen bekymrer seg. Mamma brydde seg, hun var den eneste som brydde seg, hun sto med et tørt og varmt håndkle, la det rundt meg så jeg ikke skulle fryse, alltid et tørt og varmt håndkle, hun tenkte nok på meg helt til hun … Jeg ringer nummeret igjen. Vet jeg ikke bør, men vet jeg må. «Spurte hun etter meg?» «…» «Spurte hun etter meg?» En trøtt kvinnestemme i andre enden. «Det vet vi ikke. Hun var død da vi kom for å se til henne.» «Du sa hun ikke var redd? Hvordan vet dere det?» «Hm?» «Hun døde jo alene.» «…» «Gjorde hun ikke?» «Hun sovnet stille inn.»

«Uten smerter?» «Det regner vi med.» «Regner vi med?» «Ja.» «Alene.» Det ble stille lenge. Svært lenge. Nei, ikke stille – jeg hørte pust, en slags hakkete, irritert pust, som hele tiden sloss mot å repetere seg selv. I og med du ringer nå, kan jeg jo like gjerne ta det nå. Det er en del praktiske ting. «Jeg kommer utover på tirsdag.» «Du kan spørre etter Berit. Neste uke går jeg fra jobb seksten null-null.» «Jeg er der på formiddagen.» «Fint. Da sees vi.» To stive og hjelpeløse skritt ut på gulvet. Hører lyder jeg ikke kjenner – eller som jeg kanskje har glemt er i meg og rundt meg. Det er som om jeg ikke er, prøver å lete, men finner et tomt, stillestående hulrom som ingen kan se, ingen støter mot, ikke engang jeg, det glir til side før det treffer. Et stillestående og lufttomt hulrom. Ja. Jeg kommer ikke fra noe, skal ingen steder. Jo. Jeg kommer – fra noe. Men: Jeg tar det aldri innover meg. Ikke på alvor. Tør ikke. Vil ikke. Nå må jeg. Jeg kjenner det.

Jeg er klemt mot veggen – og alt rundt meg krever et svar. Hva tenkte hun på før hun dro? På meg? Savnet hun meg? Jeg vet ikke. De hentet meg fra søvnen – den merkelige, skremmende, skjelvende søvnen. Jeg lå med lukkede øyne da hun lukket sine for siste gang. Jeg står midt i et rom jeg burde kjenne, men som er fremmed. På et glatt og hvitt gulv, vet at nå mangler alle broer rekkverk. Jeg vet også at dette er øyeblikket jeg har lett etter for å våge hoppe ned i det virvlende vannet, men kommer ikke til å tørre. Det er sen natt, jeg tviler på at morgenen noen gang vil komme. Jeg har nakne føtter mot det kalde gulvet, det sender ilinger gjennom leggene, bak knærne, på utsiden av lårene, iser seg inn i hoftene. Det er da noe. Det har hendt. Det er over. Jeg ser mot veggklokken uten at det gir mening. Jeg lytter. Hører ingenting. Rommet er uten lyd. Men utenfor rommet, bak tiden, før glemselen, finnes ennå lyder, de vibrerer et eller annet sted, hva de vil vet jeg ikke sikkert, jeg hører tunge hammerslag, jeg tror de ønsker å ta plass i meg.

1960. August.

Jeg hørte banking da jeg gikk den siste bakken ned mot vannet. Sikkert fra hytta de dreiv og bygde. Den lå et par hundre meter fra stien, skjult bak en bergknaus. Hammerslaga var kraftige og jevne. Da er ikke pappa full. I hvert fall ikke nå. Jeg gikk barbeint. Leira var først varm, så kjølig – god under føttene. Jeg kunne så vidt skimte vannet mellom leikne løvblad. Det lukta sol, gras, slått åker, krøtter. Rett oppi bakken lå en gård, der bodde den peneste jenta i bygda. Hun het Lise og var tolv og et halvt år. Det hadde hun fortalt da vi så ganske lenge på hverandre i et friminutt rett før sommerferien. Jeg kom meg framover og nedover, kanskje ikke så fort, men jeg bevega meg. Hadde nesten ikke fått beina til å gå da jeg prøvde å komme meg ut av skauen. Jeg måtte bruke alt jeg hadde av stive og støle muskler for hvert eneste skritt. Jeg hadde ikke så vondt i huet og skuldrene lenger heller. Gud hadde løsna litt på skrustikka. Jeg kom ikke til å bli knust eller bli pressa sammen til jeg gikk i stykker. Ikke akkurat nå i hvert fall. «Hei.» Hun sto rett foran meg. Og jeg som akkurat hadde tenkt på henne? Rart. Vi kolliderte nesten, på toppen av den bratte bakken. Da hendte det noe merkelig, det bare skjedde; jeg lukka øya. Og så åpna jeg dem igjen,

forsiktig. Gjennom en dis, som jeg plutselig syntes var mild og beskyttende, skimta jeg ei jente på tolv og et halvt år med lyst hår, og et åpent, varmt smil. Det var en hel skoleferie sia jeg hadde sett henne. Hun hadde blitt enda penere. Hun hadde ikke vært på skolen den første uka etter ferien. Jeg hadde leita etter henne. Hadde noen ganger sykla ned til gården hun bodde på, den så stengt og lukka ut, jeg fikk lurt ut av gutten på nabogården, uten å avsløre meg, at hun og familien hennes kom til å være bortreist hele ferien, og kanskje enda lenger. Faren min ser etter dyra deres. Til de kommer tebars. Puh. Var redd de dreiv og flytta. Nå sto hun rett foran meg. Veldig tett. Vi hadde ikke sett hverandre før på bakketoppen. Stupbratt på begge sider. Blei nesten som å titte over et takmøne, og plutselig se noen på den andre sida. Vi blei stående, begge to. «Hei.» «Skal du i Vika?» «Ja.» «Bade?» «Kanskje. Har du bada?» «Nei. Får ikke lov å bade aleine.» «Ikke jeg heller.» Vi sto helt stille. Så på hverandre på samme måte og like lenge som den gangen i det friminuttet. Kanskje enda lenger. Det banka i brystet. Det svei i magen. Men det gjorde ikke vondt. Det var varmt. Det brant nesten. Og jeg kjente pulsslaga i leggene, i huet, under beina, overalt. Det var godt. Blei redd jeg skulle svime av. Det

skulle tatt seg ut. Men det gikk bra. Jeg blei stående. Tett inntil henne. Og her kunne de bolta meg fast, resten av livet, sammen med den vakreste jenta i bygda. «Jeg var på besøk i den hytta der nede.» Hun pekte mot et tak vi så vidt kunne skimte rett ved vannet. Hun så ned mot hytta. Hun var minst like pen fra sida. «Det er noen fra Oslo som eier den, og de har en datter som er akkurat like gammel som meg. Hun er grei, selv om hun er fra Oslo. Jeg leiker med henne iblant.» Hun så ned i bakken, trykket en naken hæl litt ned i leira. «Jeg har fylt 13.» «Gratulerer.» Hun lo. «Var ikke det jeg mente.» «Nei?» «Jeg er tenåring, jeg, nå.» Hun så fortsatt ned, trykket hælen enda lenger ned i leira. Så rakk hun den ene hånda mot meg. «Jeg kan godt bli med deg ned i Vika. Har du lyst til det?» «Ja.» Jeg tok hånda hennes. Det var skummelt og godt. «Men jeg veit ikke om jeg gidder å bade?»Jeg snakka fra øverst i halsen. Det blei ganske puslete. Hun lo. «Nei, bade? Det er det vel ingen vits i?» Vi gikk nedover den bratte bakken mot vannet. Hånd i hånd. Langsomt. Veldig langsomt. Det var som vi begge visste at her var vi trygge, her kunne ingen ødelegge for oss. Og i den bakken, med hånda hennes i

min, visste jeg, at akkurat nå kunne ingenting klemme meg i stykker. Jeg kunne sikkert eksplodere, av all varmen, hjerteslagene, brannen under panna, ja, og det var greit. La det smelle. Jeg ville ikke gå i stykker. Det var nok dette folk kalte lykke. Men innerst inne visste jeg at det het noe annet: Jeg er forelska! Hvorfor har jeg ikke vært det før? Fordi det er først nå du har møtt den rette, din dumme stut. «Hva ler du av?» Han hadde ikke hørt latteren, og han torde ikke fortelle henne hva han hadde tenkt. «Kanskje fordi du er like lykkelig som meg?» lo hun. «Ja.» «Kanskje du er forelska, du og?» «Ja, jeg er det. Du og?» «Ja», ropte hun glad og lavt. Hun så lenge på meg, med tårer i øya. «Synes du jeg er rar som sier sånne ting?» «Nei.» «Synes du jeg går for fort fram?» «Nei.» «Sikkert?» «Ja.» «Og vi har jo møtt hverandre før, vi, nesten mange ganger?» «Ja.» «Dette er ikke første gangen?» «Nei.» «Jeg har ikke kyssa før. Har du?» «Nei.» «Skal vi prøve?»

Vi prøvde. Vi vikla oss sammen. Jeg håpa at ingen var i stand til, noen gang, å få oss løs fra hverandre. Da jeg åpna øya igjen, så jeg at himmelen var i ferd med å løsne, og ramle ned. På oss. Bare la den komme! Og i Øyeren så jeg solstrålene danse. Vi dansa også, i varm augustluft, langsomt og forsiktig, ned mot vannet. Og jeg kjente, plutselig, at jeg var noen, at jeg betydde noe. Det hadde jeg aldri opplevd. Jo, kanskje mamma. Nei, ikke sånn som dette. Dagene kan være rare. De gjør som de vil med deg. Og det jeg opplevde nå, var det noen eller noe som syntes jeg fortjente. Var det ikke skjebnen det het? Alle snakka stygt om skjebnen. Hver gang noen døde eller blei syke, sa de: Det er skjebnen. Ingenting å gjøre med. Men de var voksne, var sikkert aleine i et eller annet rom, og hadde alt bak seg, og døra mot framtida var låst. De visste hva de snakka om, samtidig som de ikke visste hva de snakka om. Det eneste de hadde igjen av livet, var å slåss seg gjennom avslutninga. Og den var det skjebnen som bestemte når skulle komme. Derfor var de redd den. Klart de snakka stygt om skjebnen. Men det var dumt av dem. En sånn lykke som dette var det ikke mulig å få til på egen hånd. Skjebnen kunne være noe av det fineste som fantes. Det var noen som hadde tatt styringa over meg, der inne i skauen, for vanligvis gjorde jeg som mamma sa, i hvert fall når hun var lei seg, men i dag kunne ingen stoppa meg, jeg måtte til Vika, jeg hadde nesten fått ordre om det, av noen andre enn meg sjøl. Skjebnen? Gud? Jeg visste ikke. Men jeg skulle

takke begge to når jeg la meg, håpa det var lenge til, denne dagen måtte aldri ta slutt. Hun fortalte at hun hadde vært interessert i meg i nesten ett år. Det var derfor hun hadde kasta meg over deg så fort hun fikk sjansen. At jeg var den kjekkeste hun visste. Men hun trudde ikke jeg hadde lagt merke til henne, ikke før den dagen vi så lenge på hverandre i friminuttet. Da hadde hun håpa! Jeg trykka hånda hennes hardt og forsiktig. Jeg så at hun skjønte. Vi var kommet nesten ned til Vika. Så hørte vi skrik. Nei, ikke skrik. Lyder. Ja. Lyder. Fra en som var redd, sint. Det var mørke, voksne lyder. Vi så på hverandre, og spurte liksom hva gjør vi nå? Vi blei redde. Det var lyder fra de verste plassene i voksenverdenen. Jeg sa stille og forsiktig: «De lydene kommer fra et menneske som kaver i angst.» «Det var rart sagt. Det var rare ord.» Hun spurte hva angst betydde. Jeg svarte ikke. Vi holdt hverandre litt hardere i henda, visste at vi måtte finne ut hva som skjedde, rett utafor oss, i tilfelle noen holdt på å drukne eller noe sånt, men at ingenting skulle få ødelegge for det vi hadde, vi skulle være tett inntil hverandre resten av dagen, samme hva det var for noe, kysse, kanskje til og med ligge i den varme, mjuke mosen, holde hender, se på hverandre og himmelen, hvis den ikke hadde ramla ned og lå ved sida av dem, da. Vi lista oss over lauvblad, mellom busker, og ned til en bergknaus der vi kunne se Vika. En svær, fullt påkledd mann, lå og kava og skreik

ute i vannet, fire, fem meter fra land. Han hadde sikkert ramla uti, fra knausen på andre sida. Jeg så med en gang hvem det var. Jeg stivna og klemte hånda til Lise så hardt at hun sa: «Au.» «Unnskyld.» «Gjør ikke noe.» «Mente ikke å …» «Veit det.» Hun så på det merkelige dyret ute i vannet. «Trur du vi må gjøre noe? Trur du han drukner.» «Nei. Han drukner ikke.» Uhyret nærma seg land. Prøvde å vasse. Ramla. Blei borte under vann. Dukka opp igjen. Banna og skreik. Under vann. Opp igjen. Banna og skreik. Vi sto helt stille. Hun stirra på det som foregikk i akvariet. En hai dreiv og tyranniserte alt inni der. Og utafor. Jeg så ned i svart gråstein. Uhyret kom seg på land, tryna i sanda. «Er ikke det faren din?» hviska hun. Hun hørtes redd ut. «Jo.» «Hva er det med han?» «Drita full.» «Stakkars deg.» Jeg kom meg unna Vika og synet. Ti, femten meter. Stoppa. Sto bom stille. Der kunne jeg ikke se pappa, og han kunne ikke få øye på meg. Jeg prøvde å stoppe det, klarte ikke, tårene rant, visste jo at hun ikke ville ha noe mer med meg å gjøre, nå, etter å ha sett. Hun så på meg, og skjønte, trakk meg inntil seg,

holdt kjærlig og voksent rundt en kropp som nesten revna, tørka tårene mine, som ikke lot seg tørke, og som ikke slutta å renne. «Du er den tøffeste jeg veit om», sa hun mens jeg grein. «Mener du ikke. Ikke nå. Etter å sett den fordømte idioten.» «Det gjør jeg vel. Klart jeg mener det. Du kan jo ikke noe for at han er… sånn.» «Nei.» «Ingen kan bestemme hvem som er faren sin.» «Nei.» Jeg grein med lukka øyer. Kneip dem sammen. Nå må du åpne dem snart, tenkte jeg. Langt inne i kaoset, bak øyelokka, så jeg bare haien som baksa og skreik i vannet. Jeg ville ikke se det. Jeg ville se henne. Tårene fant vei gjennom blindsydde øyelokk. Rant. Var det ikke snart tomt inni der? Visste ikke om jeg noen gang ville tørre å åpne dem igjen. Sto her og grein. Hvorfor skjedde det akkurat nå? Hvorfor drepte jeg han ikke? Den gangen? Jeg kunne gjort det uten å få skylda. Ingen hadde skjønt at det var jeg som gjorde det? Jeg hadde løfta steinen. Holdt den over huet på fylliken. Det var noe som hadde stoppa meg. Noen. «Bare gråt. Det er godt å få gråte.» «Nei.» «Jeg mente det ikke sånn. Men når det skjer noe trist, er det bedre å gråte, enn at alt blir sittende fast inni deg.»

Jeg skjønte hva hun mente, men svarte ikke, visste ikke hva jeg skulle svare. «Det er så flaut», mumla jeg. «Flaut? Hvorfor det? Jeg er enda mer forelska i deg nå. Men da må du ikke si, en eneste gang til, at det er flaut. Og så må du åpne øya dine så vi kan se inn i hverandre igjen.» Jeg åpna øya. Langsomt. Og alt blei kaos. Hun sto tett inntil meg. Jeg blei glad ett sted i kroppen. Et annet sted var det tungt, hardt og vondt. Jeg var forelska og glad, men kunne drept. Hun gikk opp på en stein, blei akkurat like høy som meg, løfta henda langsomt, begynte å stryke meg over ansiktet med fingertuppene. Det var som hun var på oppdagelsesferd. «Godt?» «Ja.» «Veldig godt?» «Ja.» «Og nå kan du få lov å lukke øya. Det skal i hvert fall jeg gjøre. Og så skal vi drømme om deg og meg. Bare det. Lover du?» «Lover.» Så kyssa hun meg. Vi beit i lepper. Pusta inn og ut av hverandre. Tungene leika og dansa. Plutselig var armene hennes, ansiktet, håret, ørene, munnen, tunga borte, som om hun var blitt dratt vekk. Og jeg hørte lyder. Rett ved, men langt borte. Hun lå på bakken. Hadde ramla ned fra steinen, snubla, nå lå hun i blåbærlyng.

«Trur jeg besvimte», lo hun, litt forfjamsa. «Gjorde nesten jeg også.» «Du også?» «Ja.» «Det er beviset», sa hun glad og voksent. «Beviset?» «Ja. For det har jeg lest. Når noen virkelig elsker hverandre, så skjer det så mye inni kroppen at den ikke klarer å følge med, den mister helt kontrollen, og så besvimer vi, eller nesten besvimer.» Nå hadde hun tårer i øya. «Vi kommer til å elske hverandre bestandig. Tror du ikke?» «Jo.» «Og nå vil jeg kysse mer.» Vi gikk hånd i hånd og tett inntil hverandre oppover den bratte bakken. Vekk fra monsteret i Vika. Jeg håper han må dra til helvete snart, eller blir henta til en enda verre plass. Jeg gleda meg til den dagen jeg ikke måtte ha pappa i nærheta. Jeg skulle dra hjemmefra så fort jeg kunne. Vekk. Det hadde jeg bestemt meg for. Og det hadde du lov til å gjøre når du fylte femten, uten at noen kunne nekte deg det, trudde jeg i hvert fall, hadde lest noe sånt et eller annet sted. «Nå tenker du på det igjen!» «Hm?» «Faren din. Du tenker på faren din. Det får du ikke lov til. Du skal tenke på meg! Oss!» Hun stoppa. Så på meg. Strengt. «Ikke sant?»

«Jo.» «Vet du hva jeg kommer til å si hvis du tenker for mye på faren din?» «Nei?» «Jeg kommer til å si at du ikke er glad nok i meg.» «Men …» «Jo, det kommer jeg til å si. Hvis du lar han skygge for kjærligheten vår.» Hun smilte og var alvorlig. Samtidig. «Er noe jeg har lest. I et blad mamma kjøper, som jeg tjuvlåner og leser på senga, og der er det noe som heter Fra virkeligheten. Det er de som leser bladet som skriver inn, mest damer, er jo ikke så rart, da, det er jo et dameblad. De har det hver uke. Fra virkeligheten. Der leste jeg noe som het: Han skygget for kjærligheten vår. Jeg synes det var så fint. Og det er jo det han gjør, faren din, hvis du tenker for mye på han. Han blir stående mellom oss, og kaster skygger. Så ikke vi, og kjærligheten vår, får skinne. Så alvorlig er det. Skjønner du?» «Du er så pen», sa jeg. «Du er så pen at det gjør vondt.» «Luring. Det sier du bare for å få meg til å slutte å være så streng. Dessuten vil jeg ikke være så pen at det gjør vondt. Jeg vil være så pen at det gjør godt.» Vi lo. Gikk videre oppover den stupbratte bakken. Den var ikke slitsom i dag. Sammen med henne. Plutselig dro hun meg ut av stien. La seg på ryggen. Klappa med venstrehånda i lyngen, den sa: Legg deg ved sida av meg. Nå skal vi bare ligge helt stille i den varme, mjuke mosen, snakke, se på hverandre og himmelen.

Jeg blei stående. Akkurat det samme som jeg tenkte. Var nesten litt skummelt. Nei, ikke skummelt. Ingenting med henne var skummelt. Men, rart? Ja, rart var det. «Kom hit. Legg deg ved sida av meg.» Klappa med venstrehånda igjen. «Vil du ikke?» «Jo, men, må fortelle deg noe. Du skjønner. Akkurat det jeg hadde lyst til. Så sier du det. Plutselig.» «Hva da?» «Ligge i den varme, mjuke mosen, snakke, se på hverandre og himmelen. Hadde lyst til, tenkte det samme, i stad, der nede, og så sier du det.» «Er vel ikke noe rart. Vi er helt like. Vi er som skapt for hverandre. Vi er ett. Kom og legg deg nå.» Jeg la meg i den mjuke mosen. Tok hånda hennes, strøyk den forsiktig med tommelen. Nå lå vi ved sida av hverandre! Jeg kunne nesten ikke tru det. At jeg skulle få oppleve noe sånt. La meg på ryggen. Lukka øya. Åpna dem. Så mot himmelen, tvilte ikke lenger på at den fantes. «Det er akkurat som om mosen lever. Kjenner du det?» «Ja.» «Beveger seg. Tar imot oss.» «Du sier så mye fint.» «Hjertet mitt dunker. Vil du høre?» Hun snudde ansiktet mot meg Smilte. Nei, det var mer enn et smil. Det var en blomst som åpna seg. «Her. Legg øret ditt inntil her.» Hun pekte mot brystet sitt. Jeg la huet forsiktig mot henne, øret mot

brystet. Ja, jeg hørte det. Det slo. Det suste. Det klappa i henda. Så nær vi var hverandre. Jeg hadde aldri vært så nær noen. Det var som om jeg var en del av henne, hun delte seg sjøl med meg. Hun ga meg alt. Ingenting nekta hun meg å få. Jeg lå urørlig. Hun strøk meg gjennom håret med fingra. Det var som om det var strøm i fingertuppene hennes. Det kilte varmt rundt huet, nedover kinna. Munnen blei full av væske. Jeg skal aldri røre meg mer. Her skal jeg bli liggende. Sammen med henne. «Så, det er her dere er?» Det kom utafra. Utafor deres verden. Fra noen andre. Vi spratt opp. På likt. «Får jo nesten dårlig samvittighet for å forstyrre dere.» Nå så jeg hvem det var. Mora til Lise. Hun smilte. Det så ut som om hun hadde mest lyst til å le. Da er hun i hvert fall ikke sinna, trøsta jeg meg. «Hvorfor er du her, mamma?» «Jeg skulle hente deg nede hos Laila. Jeg trodde du var der.» Mora hadde også varm og snill stemme, likevel kjentes det som om mosen var blitt for varm. Jeg hadde hørt noen si en gang, om en eller annen som var i trøbbel: Nå brenner bakken under beina på´n. Og det var vel det den gjorde nå, mosen, brant under beina. «Unnskyld.» Hun så på meg. «Jeg må jo hilse ordentlig på deg. Jeg er mamma´n til Lise.» «Jeg veit det», svarte jeg klønete. Rygga et skritt bakover. Slapp hånda hennes. «Lars.»

«Jeg har vært hos Laila», sa Lise. «Først. Før jeg traff Lars.» «Vi skal spise middag.» «Nå? Så tidlig? Hvorfor det?» «Pappa driver og legger tak på hytta. Og så blei vi enige om at vi skulle lage middagen der borte. Tar med maten og en primus. Hyggelig det?» «Hvorfor driver pappa med hytta?» «Vi må jo få den ferdig. Vi har jo lovt den ferdig neste måned.» «Men pappa holder jo aldri på med sånt?» «Nei.» Mora så på meg. Et kort, usikkert blikk. Hun visste ikke hva hun skulle svare. Det så jeg. Forsto jeg. Jeg forsto alt sammen. Det var ikke pappa jeg hadde hørt banke taktfast og stødig med hammeren da jeg gikk nedover. Det var bonden. Faren til Lise. Pappa har helt sikkert møtt opp stupfull, og blitt sparka. Akkurat. Da hadde han mista to jobber i løpet av en måned. Godt gjort. Og nå visste ikke mora hva hun skulle svare. Ville sikkert ikke si det. Ville ikke såre meg. «Men det blei sånn denne gangen.» Lise skjønte det visst også. Hun så strengt og varmt på meg. «Du veit hva du ikke har lov å tenke på når jeg går?» «Hva?» Mora så på henne. Lo. «En hemmelighet mellom meg og Lars.» «Ja, da så. Nei, nå må vi gå, Lise. Det var hyggelig å hilse på deg, Lars.» Det virka som hun mente det. «Og du veit hva du skal tenke på.»

«Ja.» «Lover du?» «Lover.» «Lise, da.» «Kommer du ned til meg i morra? Vi har jo fri. Mandagsfri.» «Det må du gjøre,» sa mora. Så gikk de. Oppover brattbakken. Hjemover. Med trygge og rolige skritt. De hadde nok ingenting å grue seg til. De kunne være sammen uten å være redde. Lise snudde seg noen ganger og vinka til meg. Nå var de oppe på bakketoppen. Lise vinka en siste gang, så begynte de å bli borte, først beina, så kroppene, det siste jeg så var håret til mora. Jeg var aleine. Bør vel gå hjem nå, så ikke mamma blir redd? Men jeg la meg i mosen igjen. Det hadde skjedd så mye. Nå var det lurt å få orden inni huet. Jeg strakte den ene armen i været, måtte telle opp alt som hadde hendt. En. Jeg sa det høyt, krølla tommelen. Jeg er forelska. Litt rart og ligge langt nede i mosen med en arm i været og snakke med seg sjøl, men alle som er forelska gjør rare ting. Og jeg var forelska. Jeg var sikker. Jeg visste jo ikke hva det var, hadde aldri vært forelska, jeg hadde ikke noe å sammenligne med, hadde aldri vært sånn vanlig kjæreste med noen før engang. Men dette! Jeg var forelska. Jeg ligger jo her og ler. Du ligger ikke helt aleine i mosen og ler hvis du ikke er forelska. Jeg var helt sikker. På skoleplassen hadde jeg hørt ei jente fortelle venninna si at hun var forelska, og venninna hadde spurt om hun var helt sikker. Det er jeg, vel. Skjønner ikke at du spør.

Er du forelska, så tviler du ikke. Det er det samme som å spørre en som sier han har brekt beinet, og du ser beinstumpene stikker ut, om han er sikker på at han har brekt beinet. Jeg hadde tenkt at det var en merkelig sammenligning. Jeg syntes det nå og, sjøl om jeg skjønte hva hun mente. Hun ville være helt sikker på at venninna trudde henne når hun sa hun var forelska. Jeg var ikke i tvil. Jeg visste at forelskelse kunne gå over. Men det gjaldt bare andre. To. Jeg krølla pekefingeren, lot tommelfingeren ligge. Jeg ville ha orden i tellinga. Lise er forelska i meg. Det var det mest utrulige. Dumt jeg er aleine. Akkurat nå. Jeg ville helst ha ropt det ut til masse folk. Men det er utrulig, at hun er forelska i meg. Hun som kan få hvem hun vil. Uff, nå snakker jeg høyt hele tida. Hun kom kanskje til å fortelle det til foreldra sine også, at hun var forelska, i meg. De var nok en sånn familie som snakka om alt. Hun kunne bare fortelle det! Hun kunne fortelle det til hvem hun ville. Det skulle jeg si til henne neste gang vi traff hverandre. Og neste gang var i morra. Tida kunne ikke gå fort nok. Hvorfor er ikke tida ung og sprek? Hvorfor er tida så gammal og treig? Tre. Langemann. Jeg har blitt noen. Jeg syntes det var rart at jeg kom på akkurat det som nummer tre, men det var jo sant, jeg var plutselig noen. En som var. Som noen kunne se. Jeg hadde jo vært det før også, men da var jeg bare noen for meg selv. Uff, dette var vanskelig. Jeg prøvde igjen.

Nå var jeg noen for noen, noen som visste jeg var, og midt inne blant alt dette sto jeg og var meg selv, og jeg visste at jeg sto der, som meg, men de andre visste også at jeg var der, lot meg stå der, og likte at jeg var der, blant alt det de tenkte på og snakka om. Det var plass til meg også. De ga meg plass. De så på meg. Og det var fint. Jeg blei ikke redd. Og jeg så på dem. Jeg torde det. Og på meg selv. Også uten å bli redd. Eller flau. Så ikke så verst ut heller. Syntes jeg. Men jeg var tynn. Altfor tynn. Jeg måtte begynne å spise mer. Og sitte ved bordet når jeg spiste. Ha maten på tallerkenen. Ikke bare ta den i neven. Slutte å gå rundt på kjøkkenet når jeg spiste. Hvis jeg ikke tok den med ut, da, som jeg ofte gjorde, spiste bak hushjørnet, eller kasta den. Nei, nå skulle jeg sitte ved bordet og spise sammen med mamma. Da ville hun bli glad. Og jeg skulle slutte å være så tynn. Fire. Inn med ringfingeren. Gjøre lekser. Ja, det var jo ikke akkurat noe som hadde hendt da. Jo, det var det! Jeg kunne ikke være sammen med Lise og være dum på skolen, i hvert fall ikke når jeg fint kunne klare å være blant de beste, hvis jeg bare gjorde lekser. Og det skulle jeg gjøre nå. Jeg ville hun skulle være stolt av meg. Til sommeren, når hun spurte om karakterene,

og jeg svarte hva jeg hadde fått, kom hun til å klemme meg, og si hun var stolt. Og så kom hun til å løpe inn til foreldrene sine, og fortelle dem om den flinke kjæresten hun hadde. Og så ville de komme ut, ta meg i hånda, kanskje til og med klemme meg, og gratulere. De var helt sikkert en familie som både holdt hverandre i henda og klemte. Ja. De var det. Det skjønte jeg da jeg hilste på mora. Fem. Lillefingeren. Ikke tenke på døden. Ja, det hadde heller ikke hendt. Jo. Lise hadde jaga den. Jaga døden. Hun kom i hvert fall til å få den unna fort hvis jeg sa til henne at jeg var redd for den, at jeg tenkte mye på den, fæle tanker. Jeg visste hva hun ville sagt. Hun var så voksen! Den skal du ikke tenke på. Den får du ikke lov å tenke på. Du skal tenke på meg. Og så hadde hun sagt at det måtte jeg love. Hun var så klok. Og dessuten var det ikke plass til døden lenger. Jeg hadde jo en framtid. Alle disse tinga hadde hendt med meg på en formiddag. Ei hel hånd. Og i den framtida skulle det bare være gode ting. Å tenke på døden og holde Lise i hånda samtidig gikk bare ikke. Men den hang fast på ryggen min bestandig. Dukka opp. Titta fram. Med gliset sitt. Men jeg måtte få slengt den av meg. Jeg er ikke redd deg, hørte jeg at jeg ropte. Blei litt skremt da jeg hørte ropet. Jeg så opp på hånda mi. Fingrene lå krølla inntil. Hånda så ut som en knyttneve. Og den hadde rifter og litt blod på knokene. Jeg strekte ut fingrene igjen.

Jeg liker ikke knyttnever. Jeg vil ikke ha knyttneve. Barndommen skal du kjenne i fingertuppene, i ei ĂĽpen hĂĽnd, jeg kjente den mest fra en knytta neve.

Vil du lese resten? «Livet går så fort at du tror det står stille» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no