Måneønsket – en smakebit! by Forlagshuset i Vestfold as

Måneønsket Helene B. Clamén

© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2018 Trykk: Livonia Print Papir: Munken Print cream 15 80 g Sats: Sabon 12,5 / 16 pkt Grafisk utforming: Terje Nielsen ISBN: 978-8-28330-186-1 Det må ikke kopieres fra denne boka i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Jeg rekker det ikke, tenkte hun. Stønnene fra det som nærmet seg bak henne ble høyere og høyere. «Det lukter månemenneskeblod!» Stemmen trengte inn i ørene idet hun sprang mot steintrappa. Hun så seg raskt tilbake og fikk et glimt av en skygge som nærmet seg. Det var bare et par meter igjen. Foten gled. Så svartnet det. Da hun kom til seg selv, banket det kraftig i bakhodet. Hun la hånda mot halsen. Medaljongen var borte! Hun var ikke usynlig lenger. Hun krøp videre og kjente varmen fra noe som rant nedover ryggen. Fingertuppene nådde så vidt det første trappetrinnet da noen grep henne i nakken. Hun forsøkte å løfte hodet, men orket ikke. Trappetrinn etter trappetrinn ble hun båret ut fra fjellets indre. I øyekroken kunne hun skimte skyggen. Så hørte hun en dyp stemme. «Bestefar», hvisket hun og lukket øynene. Da hun åpnet dem igjen, lå hun på en sofa. Så husket hun hva som var skjedd. Medaljongen. Hva skal 5

jeg si til bestefar? Jeg har ødelagt alt. Den gamle mannen trykket en kald, våt klut mot bakhodet hennes og rynket panna. «Hva gjorde du nede i Ulveravinen alene? Er du gal, jente? Vet du ikke hvor farlig det er?» Han reiste seg. Det rykket i skuldrene hans da han gikk bort til vasken for å vri opp kluten. «Og det var bare så vidt jeg klarte å redde deg.» «Jo, men jeg ville finne ut mer om Vargas, og jeg tenkte ...» Bestefaren ristet på hodet og snudde seg mot henne. «Tenk om de hadde gjort deg noe – eller tatt fra deg medaljongen! Nå er det jo like før måneønsket kan oppfylles.» Hun begynte å fikle med en knapp i jakka. Den løsnet og trillet ned på gulvet. «Jeg har mistet den», sa hun nesten uhørlig. Bestefaren fulgte knappen med øynene. Helt til den forsvant ned i en smal sprekk. «Du kan få en ny av meg.» «Ikke knappen, medaljongen.» «Hva? Er det noen som har tatt den?» «Nei.» Hun reiste seg, stirret på sofaen og det runde røde merket etter bakhodet. «Og det er du helt sikker på?» «Kors på halsen.» «Bra, da må vi bare endre på planene. Det ordner seg nok.» Stemmen ble mildere, og han strøk henne over kinnet. Tenk om skyggedemonene har tatt den! Det 6

strammet seg i brystet når hun så for seg skyggen nede i ravinen. «Jeg må finne den!» Hun fisket opp knappen med en ståltråd, puttet den i lomma og så bort på de dype furene i ansiktet til bestefaren. «Du går ikke ned dit igjen. Ikke alene. Lov meg det!» Han hengte kluten foran ovnen før han gikk bort til vinduet. Der ble han stående å se ut. «Selvfølgelig, bestefar,» svarte hun lavt og krysset fingrene bak ryggen. «Det du må gjøre nå er å overbevise gutten om å komme hit opp og hjelpe oss. Du må begynne allerede i dag. Drømmehjelmen ligger der borte. Jeg har akkurat blitt ferdig med den.» Han pekte på en metallhjelm med antenner, ledninger og små knapper som blinket i ulike farger. Hun så bort på metallhjelmen og tenkte på måneønsket, på gutten fra jorda, Jon, og på portalen som snart skulle åpnes. Hvordan skulle hun få Jon til å forstå hva han måtte gjøre? Uten ham kunne månen risikere å gå under og de kunne dø, alle sammen. Hun tredde hjelmen over hodet. Et gisp unnslapp henne da den presset mot bakhodet. Nå må jeg konsentrere meg skikkelig, jeg må ordne opp i dette. Alt avhenger av at jeg når inn til ham.

Jon slengte fra seg sekken. Den fór bortover parketten før den stoppet med et smell. I den andre enden av gangen lå mors nye blomsterpotte i tusen knas, mens sekken var tilgriset av jord. Øyeblikket etter sto mamma i gangen. «Men Jon, da, hva er det du gjør? Se hvordan det ser ut! Og den nye blomsten min!» Stemmen var i fistel. Hun snufset og begynte å plukke potteskår og samle sammen jorda. Søren og! Det var ikke meningen. Han måtte bare øve seg i å få sekken til å skli like langt som broren. Helst lengre. «Unnskyld, mamma. Det var ikke meningen.» Jon så på den ødelagte potta. Så tok han et langt skritt over katastrofeområdet og grep sekken. Mamma svarte ikke, men han følte jeg blir gal-blikket bore seg inn i bakhodet idet han tok trappa i et firsprang.

Skiltet «Velkommen til katakomben» skiftet side, og de innbrente blokkbokstavene med «HOLD DERE UNNA – DØDELIG VIRUS», ble hengende på skrå da Jon smalt igjen døra til rommet sitt. Jeg må begynne med leksene, tenkte han. Naturfagoppgaven om månen, eller jorda skulle leveres om en uke. Han vasset gjennom Donaldblader og brukte sokker bort til skrivebordet, og satte seg tungt ned. Så snudde han sekken og ristet ut to bøker, flere halvspiste blyanter og en åpen matboks. En guffe blandet med blyantspon hang fast i naturfagboka. «Smæsja banan!» Jon brukte ermet på hettegenseren til å tørke bort griseriet. En søtlig lukt fikk ham til å tenke på jobben til mamma på aldershjemmet. Der kunne det lukte skikkelig rart, og da pleide mamma å puste gjennom munnen. Jon testet det ut og merket at lukta forsvant. I samme øyeblikk kilte noe mot leggen hans, og en svart, bustete hale med en hvit flekk på tuppen, beveget seg grasiøst fram og tilbake. «Hei, Mons, har du savnet meg?» Jon tok katten på fanget. «Jeg har i alle fall savnet deg», hvisket han med munnen helt inntil det myke øret. Mons ville stort sett bare være på rommet hans. Ikke så rart i grunnen for storebroren til Jon, Tormod, hatet katter og ville ha forsøkt å hive ut Mons så fort han fikk sjansen. Mons likte ikke Tormod heller. Der var i grunnen Jon og Mons helt på bølgelengde.

Jon slapp katten ned på gulvet før han trykket flere ganger på knappen til skrivebordslampa. Den virket ikke. Jeg får klare meg uten lampe da, tenkte han og tittet ut av vinduet. Månen som lyste på himmelen fikk ham til å tenke på bestefar. Bestefar hadde fortalt skumle historier til Jon da Jon var liten. Om onde monstre på Månen og om en gutt fra jorda som skulle redde månemenneskene som bodde der. Gutten hadde vært på akkurat samme alder som Jon var nå. Jon så for seg monstrene. Det var gorgonzolaer, noen svære beist som stinket muggost og hadde giftig slim, og så var det jerneterne. Jerneterne var blodtørstige og hadde tenner som var så spisse, og kjever som var så sterke, at de kunne spise seg gjennom både rustninger og skjold. Jeg vil skrive bestefars historie, tenkte Jon. Han satte i gang og det var som om blyanten i hånda skrev av seg selv, fylte papiret med små bokstaver som ble sølvaktige i månelyset. Til slutt var det ikke mere bly igjen. Jon trakk på skuldrene og løftet opp Mons som hadde lagt seg på hodeputa hans. Han la seg på senga og katten spaserte noen runder på magen hans, før den krøllet seg sammen med snuten under halen. Jon strøk den myke pelsen mens han stirret opp på en plakat over køyesenga, solen, månen, planetene. Han så på månen og følte at det begynte å snurre i hodet. Var det noen som ropte på ham? Jon ble liggende å lytte, men alt han hørte var Mons som malte. Den jevne 10

duren fikk øyenlokkene til Jon til å sige igjen. Han sovnet. Jon åpnet øynene. Det dryppet stearin fra lysekroner som hang ned fra et steintak og sammen med fakler på veggene, skapte det flakkende lyset skyggebilder av krigere, som var samlet i en stor hall. Jon kjente seg stiv, både av kulden og en tung rustning. Rustningen glinset i kobber, liksom de andres, og han hadde et langt sverd hengende i en slire. Det var umulig å se forskjell på Jon og de andre krigerne. Han trakk sverdet ut, gransket eggen og stakk det tilbake i slira igjen. Akkurat da hørte han en skarp stemme. «Udugelige idioter! Dere kan ikke gi dere før dere finner medaljongen. Dra og let etter den med det samme. Vi må finne den før Jerneterne gjør det!» Det må være Hemo fra fortellingene til bestefar, tenkte Jon og så på den mektige gorgonzolafyrsten. Et rundt hode med måneansikt var plassert på en fet kropp, og han hadde bare ett øye. Det var plassert midt i panna. Huden på overkroppen minnet om små skjell. Den ene foten var dekket av svarte hår, den andre var av metall. På alle kanter rundt ham sto det krigere og gorgonzolaer. Jon husket at månekrigerne ble holdt som slaver av Hemo og gorgonzolaene. De ble brukt i krigen mot jerneterne. Plutselig hørtes et skarpt klirr, og Jon skvatt til. Med ett ble det 11

fullstendig stille i hallen. Hemo hadde sperret opp øyet. Han stirret på månekrigeren som sto ved siden av Jon. Jon forsøkte å krype sammen inne i rustningen og lukket for sikkerhets skyld øynene. Så klirret det i metall mot steingulvet – som om det var en som slepte en fot av metall rett mot ham. Så ble det stille igjen. Lukta av gammelost kilte i nesa, og Jon måtte anstrenge seg for ikke å nyse. Han så med halvåpne øyne at Hemo hadde stilt seg opp rett foran krigeren som mistet sverdet sitt i gulvet. Fyrsten kastet et blikk på Jon før han kakket månekrigeren på hjelmen. «Kom igjen. Nå drar dere av sted med det samme. Og sørg for å kverke noen jernetere på veien.» Fyrsten plukket opp sverdet. Det så ut som om han skulle til å stikke det i magen på krigeren. Men da han så redselen i øynene hans, lo han høyt og ga det fra seg før han snudde på hælen og gikk tilbake til tronen. Der seg han ned, lente seg godt tilbake og lot hodet hvile på brystet. Magen rullet etter hvert i takt med pusten, og øyet ble lukket. Jon pustet lettet ut og så at de andre var i ferd med å stille opp i rekker. Så ble porten åpnet, og de marsjerte ut. Jon skyndte seg inn i rekken av månekrigere. Vel ute, trakk alle sverdet, løftet armen i været og lot kampropene gjalle mens de marsjerte i takt. Jon hermet så godt han kunne. En gorgonzola med slim rennende ut av kjeften og store vibrerende nesebor, kom forbi og stirret undersøkende på 12

ham. Lukta var uutholdelig. Jon holdt pusten og skyndte seg å senke sverdet. Han kikket ned på den svartbrente bakken. Monsteret fortsatte heldigvis forbi ham og da Jon begynte å puste igjen kjente han en stram røyklukt. Den kom fra et hus ikke langt unna. En tung, grå røyk veltet fram og en gorgonzola sprang rundt med flammer oppetter beina. Jon måtte nyse, og dermed stoppet han opp. De andre stoppet også. Å nei, har de oppdaget meg? Kroppen begynte å dirre. Men da satte krigerne i gang med å banke sverdene sine mot skjoldet, og Jon hørte at de snakket om jerneterne. De var visst i nærheten. Jon så for seg de spisse tennene og så sitt snitt til å smette ut av rekken og gjemme seg bak et mindre steinhus som lå inntil veien. Da alle krigerne hadde passert huset, snek han seg inn. Rommet var opplyst av en enslig fakkel. Et gammelt trebord sto midt på gulvet og rundt om lå det veltede stoler. På den innerste veggen var det et lite ildsted. Jon fektet med sverdet mot sin egen skygge før han gikk bort og pirket i kullet. En sverm av glør føyk opp i lufta. Brått ble han stående og lytte. Var det noen utenfor? Nei, det var visst ingenting. Han fortsatte å se seg rundt og oppdaget at det sto en kiste ved den ene veggen. Den var laget av en mørk tresort og hadde et messingbeslag med sirlig mønster. Det sto skrevet noe på lokket. Jon 13

hentet fakkelen. Noen små, merkelige tegn kom til syne i det sparsomme lyset. Jon forsto ikke hva de betydde, men idet han skulle til å gå, begynte tegnene å røre på seg. De forandret seg og ble gradvis til bokstaver han kunne lese. Jon av Månelys! Når du fyller tolv år, skal du reise til månen for å oppfylle måneønsket.

Så ble bokstaver og tegn borte igjen. I samme øyeblikk kjente Jon at noen kakket ham på skulderen. Da han ville snu seg for å se hvem det var, hørte han et smell.

Tormod, familiemester i dørsmelling, var hjemme og på vei opp trappa. Mons var den som våknet først. Han skjøt rygg og freste i samme øyeblikk som døra fòr opp med et brak og Tormod stormet inn. «Hvor har du gjort av det nye Donaldbladet? Det er jeg som skal lese det først.» Han grep Jon i genseren og dro ham opp av senga. Mons tok sats og satte alle fire poter med nykvessede klør i armen til Tormod. Tormod hylte. Mons ble reddet fra en mulig ublid skjebne da lyset i taket ble tent, og mamma kom inn med en bunke rene klær. «Kutt ut! Hva er det dere holder …», noe mer rakk hun ikke si før Tormod slapp taket i Jon og sprang ut. Døra tvers over gangen ble smelt igjen, og skiltet med «Stikk av, din gjøk» ramlet i gulvet. «Ikke smart å hisse opp en fjortis, Jon.» Mamma så på Jon og smilte. «Tormod er i puberteten, og da kjører hormonene berg- og dalbane.» Hun tok 15

en pause og snuste ut i rommet. Som en sporhund, tenkte Jon og gjemte armen med bananklisset. «Og de elsker å kjøre i full fart», fortsatte mamma. Jon nikket, han var lei av å høre om puberteten og alt som liksom skulle unnskylde Tormods motbydelige oppførsel. Tormod var ufyselig. Punktum. Mamma var på vei til skapet med klærne. Jon skulte bort på henne og tenkte på sjokoladen som lå der inne, den han hadde «lånt» fra godteri-stedet til mamma. Han satte seg ved skrivebordet, fant fram en ny blyant og begynte å skrive. «Jorda er en planet i hvert fall en liten stund til og vi trenger snart en annen plass å bo på i hvert fall jeg.» Ute var det blitt mørkt, men månen lyste stor og gul høyt oppe på himmelen. Skulle ønske jeg kunne reise dit, akkurat som i drømmen. Han klappet Mons, som hadde lagt seg på skrivebordet, varsomt på hodet og ryggen. «Det er bare du som ikke irriterer meg», hvisket han. Katten strakk på seg, rullet over på ryggen og malte til svar. «Nå blir du snart tolv år, Jon. Du burde være stor nok til å rydde rommet ditt selv, og i øyeblikket er det på høy tid å gjøre en innsats. Det stinker jo råtten banan her! Du får være så god å hjelpe til hvis du vil ha ukepenger.» Mamma la fra seg klærne i skapet og forlot rommet. Jon pustet dypt. Hun hadde ikke sett sjokoladen. 16

«Og du, Sørensen, har du familie?» Jon kunne ikke unngå å høre at mamma ropte ned trappa. Hun brukte pappas etternavn når hun var sur på ham. Og det var hun ganske ofte. Det var fordi pappa var så fjern. Han tenkte for det meste på jobben sin, og hvis han ikke satt ved datamaskina, så var han i telefonen. Jon så for seg de andre pappaene. De som alltid var med på klassetreff og besøksdager på skolen. Det var ikke pappaen hans. Jon ristet på hodet, heiste seg opp fra stolen, dro igjen døra og gikk bort til speilet. Det lyse håret hang langt ned i panna, og munnen var bare en strek. Jeg burde klippe meg, tenkte han og så inn i de blå øynene. De så sløve ut. Han pustet på speilet og tegnet en smilende munn i duggen. Tilbake ved pulten slo han på datamaskina og klikket seg inn på YouTube. Han hadde tenkt å se på favorittklippet som handlet om universet, men istedenfor ble han sittende å tenke på drømmen. Den hadde vært så virkelig. Han så for seg monstrene og det lille steinhuset. Tegnene som forandret seg til bokstaver. Skikkelig irriterende at Tormod hadde vekket ham! Jon dro Mons lett i halen og hvisket, «Lurer på hvem det var som tok meg på skulderen?» Mons mjauet og spankulerte bort til døra. Jon åpnet og ville følge ham ned. Men det var visst noe annet Mons hadde tenkt. Han strenet bort til loftstrappa og forventet at Jon skulle komme 17

etter. Mons elsket nemlig å leke gjemsel på loftet. Jon var derimot ikke like begeistret, for det var så mye støv der oppe, og han måtte alltid nyse. «Nei, Mons, ikke nå». Men katten mjauet og lot seg ikke avlede. Halen sto rett opp og det var bare tuppen på den som viftet. Jon måtte smile. Mons hadde bestemt seg. Jon fant lommelykta, som han hadde gjemt like innenfor døra, og lot lyset sveipe over gulvet. Mamma samler virkelig på alt! Er jo snart ikke plass til mer her oppe, konstaterte han og kikket seg rundt. Det var stabler av pappkartonger langs alle veggene, og en mengde klær hang i plastposer på et stativ. Han hutret og dro ned ermene på genseren. I øyekroken så han at Mons stakk innover i rommet og forsvant bak en gammel hullete lenestol. Jon kjente at det begynte å kile i nesa. Han stirret på støvdottene som hoppet rundt omkring på gulvet. Plutselig lød det et smell, og en kald vind traff ham i ansiktet. Jon rettet lysstrålen mot taket. Et av vinduene var åpent! Han tok et steg uten å se seg for, og i neste øyeblikk lå han så lang han var med nesa i gulvet. Det ble mørkt. «Au!» Smerten ilte i knærne, og lommelykta trillet bortover. Han krøp rundt på gulvet og lette etter den. Slamringen fra vinduet tiltok. Akkurat som hjerteslagene til Jon. «Mons, kom hit!» Som om en katt kan hjelpe 18

meg, tenkte han, men så hørte han et svakt mjau. Da han snudde seg etter lyden, kom armen borti noe som skramlet, og en lysstråle traff veggen. Lommelykta! Jon så inn i to grønne øyne. Mons lå på en kiste i mørkt tre. Kista i drømmen … Jon reiste seg, støttet seg til veggen og ble stående et øyeblikk før han gikk bort til Mons. Katten hoppet ned fra kistelokket, og nå kunne Jon se at det var risset inn små, merkelige tegn på lokket. De forandret seg gradvis til bokstaver. Akkurat som i drømmen. Jon av Månelys, når du fyller tolv år, skal du reise til månen for å oppfylle måneønsket.

Jon kløp seg i armen helt til det gjorde vondt, sånn i tilfelle han ikke skulle være våken. Så la han hånda mot det kjølige treverket og løftet forsiktig på lokket. Knirk … knirk. Et rødt fløyelstrekk kom til syne. Han strøk varsomt over det, og det gikk en sitring fra fingertuppene og opp i nakken. Men bortsett fra fløyelstrekket, var kista tom! Det var absolutt ingenting i den. Skuffet skulle han til å legge ned lokket, da noe fanget interessen hans. Det var visst noe der allikevel. Var det ikke en bulk på fløyelstrekket inne i det ene hjørnet? Pusten gikk raskere, og han dro litt i stoffet. Det var festet til kantene av kista, hele veien rundt. Men til slutt fikk han lirket løs en flik, løftet på den og kikket under. Og der lå det 19

noe mørkt – en svart bok med et navn på. Navnet var skrevet med sirlige, litt gammeldagse, bokstaver, og bokstavene var i gull. Jon, sto det. Han stakk boka under genseren, fikk Mons med seg og klatret raskt ned den bratte loftstrappa. Vel inne på rommet, låste han døra til «Katakomben».

Det sved i håndflaten. Jon dro en finger over en rød hevelse med en mørk strek i midten. Flis. Jeg må ha fått den da jeg ramlet på loftet, tenkte han og bet seg i leppa da han forsøkte å pirke den ut med en binders. Men, nei, den satt for dypt. Så lirket han fram boka. Gullbokstavene på framsiden lyste mot ham. Papiret knitret. Jon bladde forsiktig og kjente lukta av gammel mugg. Arkene var gulnet, og skriften på de første sidene var utydelig. Alt var skrevet med samme slags tegn som på lokket av kista. Men lengst bak stakk det ut en lapp. Jon satte seg på skrivebordet, og et åpent pennal ramlet i gulvet. Katten hoppet opp fra senga med krummet rygg og så på ham med smale øyne, men Jon enset det ikke. Han stirret på lappen. Jon, dette er din bok, men det er ingen vanlig bok. Den er gammel og tilhørte en av de mektigste månemenneskene. Jeg fikk den for mange år siden og

skulle vokte den. Boka fungerer som en portal slik at du kan reise opp til månen. Det er mange som venter på deg, Jon. Du skal bidra til å oppfylle måneønsket, men for at det skal kunne skje, må månen få tilbake energien sin. Dessuten må det bli fred. Jeg vet at de kan stole på deg, gutten min, men vær forberedt på at det kan bli vanskelig. Det er sterke krefter i sving på månen, og monstrene er farlige. Pass deg for ulv

… Resten av lappen var revet bort. Det var skriften til bestefar. Han leste teksten en gang til. Hva var det bestefar mente? Reise til månen? Oppfylle måneønsket? Det vibrerte i magen hans. Han fortsatte å bla i boka, men de fleste sidene var blanke. Helt bakerst fant han imidlertid noe interessant. Det var en skisse av en stav og en medaljong, og det sto noe med liten skrift under tegningen. «Stålis» og «Ylvador». Han bladde tilbake til tegnene foran i boka, og nå så han at de begynte å forandre seg. Jon leste høyt: Når månelyset skinner, skal du la det treffe boka samtidig som du holder i den. Da kan du reise gjennom portalen.

Jon gned seg i øynene. Portal? Han lukket boka og ventet litt før han åpnet den påny. Skriften var blitt til tegn igjen. Jon kjente hjertet banke kraftig 22

og en ubehagelig prikking i huden. Så hørte han mamma som ropte at det var middag. Raskt puttet han boka innunder madrassen og gikk ned. Jon var uvanlig taus under middagen, og i blant ble han temmelig fjern i blikket. Selv ikke Tormod greide å terge ham. Resten av kvelden ble han sittende på rommet sitt. Han søkte på nettet om portaler, monstre og magiske bøker, men ble ikke klokere av det. «Hva tror du det er som skjer, Mons? Hva er det bestefar mener?» Jon stengte av datamaskina og begynte å kle av seg. «Kanskje alt er vanlig igjen når jeg våkner i morgen.» Mons viftet med halen, og fulgte etter Jon opp i senga. Jon greide ikke å legge vekk tankene på det merkelige han hadde opplevd den dagen og så for seg boka som lå der, under madrassen, med hans navn på. I gullskrift. Men etter en stund, gled øynene igjen, og tankene svevde med inn i drømmen. Han var tilbake i det lille steinhuset, og nå så han hvem det var som hadde rørt ved skulderen hans. En jente. Huden var sølvskimrende, kroppen spinkel. Hun hadde på seg en brun drakt, og rundt livet hang en skinnveske. Hva gjorde en jente her? «Hva gjør du i Månelandet?» hvisket han og oppdaget at rustningen og sverdet var borte. «Kom.» Jenta smilte. Hun grep ham i armen og 23

dro ham etter seg. En lys flette danset fra side til side nedover ryggen. Nå var det ingen utenfor, alle soldatene var vekk, men Jon kunne høre lave skrik og klirring i sverd. Støv og røyk hang som tåke i lufta. Brått stoppet jenta og snudde seg mot Jon. Hun tvinnet fletta rundt og rundt med den ene hånda. Jon la merke til fregnene hun hadde på nesa og syntes de lignet på Karlsvogna. «Jon av Månelys, du må komme opp og hjelpe oss. Jeg heter forresten Mia.» Hun rakte fram hånda og Jon tok den nølende. Jenta slapp den raskt og så seg rundt før hun fortsatte: «Har du hørt om det som skjer i Metallica?» Hun fiklet med en løs knapp, og Jon så at det manglet to fra før. Metallica? Det er byen til gorgonzolaene, er det ikke? Han rakk ikke å svare. «Jeg har vært i byen og spionert. Hele byen er bare ruiner. Jerneterne og gorgonzolaene ødelegger alt mens de dreper hverandre. Vi er nødt til å gjøre noe, Jon! Månen har snart mistet all energien sin, og da kommer vi til å dø. Med beskyttelse av medaljongen, kunne jeg gå overalt uten at gorgonzolaene og jerneterne merket meg, jeg ble usynlig, men nå har jeg mistet den.» Hun senket hodet beskjemmet og trakk pusten dypt før hun fortsatte, «Du må hjelpe meg med å lete! Hvis vi skal greie å redde månen, er vi nødt til å finne medaljongen.» Stemmen var fortvilet. 24

Jon så dråpene på den bleke panna. Tankene virret rundt i hodet hans og han måtte lene seg til husveggen. «Du må bli med meg hjem. Vi månemennesker bor i Zorga nå. Jeg skal fortelle deg mer når vi kommer dit.» Mia rotet rundt i skinnveska. Til slutt fant hun det hun lette etter, og trakk opp en pose. «Her! Ta litt av dette og dryss det over føttene.» Jon fikk noe hvitt pulver i hånda. «Hva er det for noe?» «Antigravitasjons-pulver.» Mia helte litt i sin egen hånd også. «Antigravitasjons-hva-for-noe? Hvorfor skal jeg ha det på meg?» «Om du vil følge etter meg, så må du det.» Hun drysset pulveret på føttene, og straks begynte det å poppe, liksom popcorn. Kroppen løftet seg et stykke opp i lufta. Oi, nå kunne hun fly! Jon skyndte seg å drysse pulver over sine føtter også. Et par sekunder senere svevet han over bakken, men kroppen begynte samtidig å riste ukontrollert. «Du må lene deg framover. Sånn!» Mia kom opp på siden av ham. Jon gjorde så godt han kunne. Han kjente den kalde lufta og håret som løftet seg fra panna. Sammen steg de stadig høyere opp og svevde over et mørkt og tåkete landskap. Ikke lenge etter lettet litt av tåka og de fikk øye på månekrigere og gorgonzolaer på bakken under 25

seg. De marsjerte mot jerneternes by. Jon grøsset og kikket bort på Mia. Hun så konsentrert ut. De fleste steinhusene de passerte, var ødelagt, og alt så grått og trist ut. Til og med skogen. Trærne hadde merkelige forvridde greiner og da de fløy over den, strakte trærne ut greinene, som om de ville gripe etter dem. Jon forsøkte å fly enda høyere. «Dette er Gripeskogen», forklarte Mia. Akkurat ja, tenkte Jon og skyndte seg etter henne. Da de befant seg i utkanten av skogen, men fremdeles høyt over den, hørte de stemmer. «Jerneterne», hvisket Mia og fløy tett inntil Jon. Jon ble så forskrekket at han straks mistet balansen. Han glemte å holde hodet framover. Å nei! Bakken kom susende mot ham. Der nede, like under ham, kunne han skimte jernetere som dro månekrigere etter seg i tykke kjettinger. Jerneterne så ekle ut. De hadde hundelignende hoder med kraftige kjever og menneskelig kropp. Hadde jeg bare ramlet ned i Gripeskogen i stedet! Med ett kjente han et varmt grep om armen. Mia. Hun holdt et godt tak i ham helt til han fant balansen igjen. «Vi er snart framme.» Hun pekte mot foten av et mørkt fjell. Jon landet med et brak. «Går det bra?» Mia børstet småstein av ham. Jon trakk seg litt unna og svarte ikke. Hun pekte utover dalen. «Se så mye de har ødelagt!» Hun sukket og gjorde tegn til at Jon skulle sette seg ved 26

siden av henne. «Jeg skal fortelle deg litt om Månelandet», fortsatte hun og la beina i kryss. Fletta dro hun fram over skulderen. Jon la merke til en sommerfugl på hårstrikken og forsøkte å få den over på fingeren sin, men den rikket seg ikke. Mia lo, tok tak i fletta og holdt den bort til Jon. «Den er ikke ekte da, vet du, den er på strikken. Det er lenge siden sommerfuglene forsvant herfra. De må ha lys, og det er det ikke så mye av her akkurat. Nå finner man dem bare i Zorga.» Jon så opp. Den tykke, grå tåka hang fremdeles over dem. «En vulkan dekket Månelandet med aske og støv,» fortsatte Mia og hostet. «Nå er det bare Zorga som har blå himmel. Støvet nådde heldigvis ikke dit.» Så fortalte Mia om byen som månemenneskene bodde i før de måtte flytte til Zorga. Det var den største og fineste på hele månen. Månekongens borg lå midt i byen, og det var alltid noe spennende som foregikk der. Sånn var det helt til den dagen gorgonzolaene greide å komme seg inn bak murene rundt byen. Da ble alt forferdelig. De tok månekrigerne som slaver. Og da jerneterne fikk høre om dette, strømmet de også til. De ville rane byen for verdier. Det gikk selvfølgelig ikke bedre enn at gorgonzolaene og jerneterne begynte å slåss om makta. De månemenneskene som ikke var tatt til slaver, greide å flykte, og det var da 27

de kom til Zorga. Mia snudde seg og pekte mot den ene siden av dalen. «Der lå den gamle månemenneskebyen.» Jon kunne skimte rester av en bymur og et tårn, fremdeles ganske høyt, som var delt i to. Området innenfor bymuren var svartbrent. Det fantes hverken trær eller blomster der. Ingenting med farger. Han så bort på Mia som satt og pirket i hårstrikken med en finger. «Hvordan gikk det med familien din, da?» spurte han forsiktig. «Både mamma og pappa klarte seg», hun så ned i bakken og snurret på en stein, «men det var bare så vidt.» «Har du ingen søsken?» undret Jon. «Nei, det er bare meg.» Hun reiste seg og gikk bort til fjellveggen. Der dro hun til side noen greiner som klorte seg fast i en bergsprekk. Så vinket hun på Jon – og forsvant! Hvor i all verden ble det av henne? Han kom seg på beina og haltet fram til stedet der Mia var forsvunnet. Jon kikket granskende på fjellveggen og trakk til side greinene. Han søkte med hånda. Der var det en sprekk! Øyeblikket senere stupte han med hodet først inn i en mørk hule, og han måtte konsentrere seg om ikke å hyle. Øynene vennet seg etter hvert til mørket, og han kunne se omrisset av flere jernporter. Det sto en vokter i rustning foran hver av dem. Det sved i nesa 28

av en lukt som minnet ham om kjelleren hos oldemor. Tormod hadde sagt at det var en mann som hadde dødd der. Så hver gang Jon overnattet hos oldemor, drømte han at det kom en zombie opp av kjelleren. Tormod skulle alltid skremme ham og være ekkel, og Jon greide ikke la være å tro på ham selv om han ikke ville. Jon tok noen prøvende skritt. Portene hadde forskjellige mønstre, og der ved siden av den ene porten sto Mia og smilte. «Aldri gått gjennom en vegg før, Jon av Månelys?» Jon ristet på hodet. «Nei, men alt er mulig i en drøm, ikke sant?» Mia så på ham og skulle til å svare. Hun tok seg i det og snudde seg i stedet mot en vokter. «Ber om passasje til Zorga.» Vokteren nikket så det knaket i rustningen. Så slo han ut med den ene armen og banket tre ganger på porten. «Kom, vi må være raske! Så fort porten er åpen, må vi springe inn. Hvis ikke, så kan det være at vi havner i ingenmannsland, og det er som å bli sittende fast i Gripeskogen.» Mia tok tak i Jon. En kraftig vind førte dem raskt framover. Da vinden ga seg, var de kommet til kanten av et stup. De sto omtrent midtveis nede i et krater. Det var fremdeles langt ned til bunnen og forferdelig høyt opp til toppen. På bunnen av krateret lå det en innsjø. Små, hvitmalte steinhus klamret seg til fjellveggene. En smal vei, hugget inn i fjellet, 29

snodde seg mellom husene. Et stykke lenger bort lå et stort platå med en samling fine hus. «Velkommen til Zorga, månemenneskenes hemmelige by!» Mia slo ut med hendene. «Er den ikke fin? Og der borte på platået ligger torget som er Zorgas samlingsplass.» Jon ble stående og stirre utover byen. Han kikket bort på torget og etterpå dristet han seg til å se opp. En fargerik planet svevde over dem, høyt der oppe. «Det er jorda – Tellus.» Mia blunket. Det kriblet skikkelig i magen til Jon. «Så rød du er i ansiktet.» Hun lo og begynte å gå. Jon så på den smale veien som krøp langs bergveggen. «Skal vi gå på den der?» Han husket den gangen Tormod lurte ham til å klatre lengst opp i det høyeste treet i gata. Han turte ikke å klatre ned igjen og ble sittende der oppe i mange timer, helt til mamma kom for å lete etter ham. Tormod flirte og kalte ham en pyse. Mia snudde seg. «Kom, Jon! Klart vi skal det. Vi må komme oss til heisen.» Hun pekte og grep tak i et tykt tau som var festet med jernringer til fjellet. Jon tok et fast grep om tauet og fulgte etter med små, forsiktige steg. Oi! Det er sikkert førti meter ned til sjøen! Han merket at det begynte å prikke i hendene. Da han løsnet grepet, så han at Mia hadde stanset. «Det der er huset mitt. Kanskje du har lyst til å 30

bli med meg hjem en gang?» Hun pekte på et murhus med buede vinduer. Han nikket og forsøkte å blåse vekk panneluggen. I samme øyeblikk fikk han se en vakker sommerfugl. Den fløy like foran nesen på ham – og så satte den seg på tauet! Vingene var lilla og overdrysset med små gullstjerner. Den var ganske annerledes enn de sommerfuglene som var på jorda. Jon holdt hånda fram mot den. Og tenk! Sommerfuglen satte seg på fingeren hans! «En Sommerlykke setter seg bare på en som er modig, Jon av Månelys.» Modig – det hadde ingen kalt ham før! De kom etter hvert fram til en krystallheis som fulgte fjellveggen. Jon tok mot til seg og bøyde hodet kraftig bakover. Den gikk hele veien opp til toppen. Mia så på ham med hodet på skakke. «Hvorfor krysser du fingrene, Jon?» «Gjør jeg vel ikke.» Han skyndte seg å putte hånda i lomma. Mia trykket på en knapp, en dør gled til side, og hun trakk ham med seg inn. Det glitret i krystall på alle kanter og vinduene på sidene var like lange som heisen. En gjennomsiktig skikkelse kom til syne i den ene veggen. Jon syntes den lignet på en gammel mann. «Det er et hologram», forklarte Mia. Så begynte lyset å blinke, og heisen beveget seg raskt oppover. 31

Jon kjente det kile i magen. Han holdt fortsatt fingrene krysset i lomma. Brått stoppet heisen, og han ramlet hardt mot veggen. Heisdøra åpnet seg. De var kommet ut i et rom hvor det luktet svovel. Gulvet kjentes mykt å gå på, mens veggene var dekket av bøker i forskjellige størrelser og i all verdens farger. Ned fra taket hang det spisse steiner. Hadde de ikke vært så store, kunne det minnet om en dryppsteins-grotte. Jon dro hetta på genseren over hodet og hørte at Mia kremtet. «Nå har jeg fått kontakt!» «Godt gjort, kjære Mia min.» Den gamle mannen Jon hadde sett i hologrammet, kom imot dem. Han la en skrukket hånd på hodet til Jon. «Velkommen, Jon av Månelys, velkommen til mitt månelaboratorium. Jeg er professor Scrabble, Mias bestefar.» Stemmen var hes, og Jon kunne så vidt ane at leppene beveget seg under det lange, hvite skjegget. Alt håret hadde visst havnet der, for på hodet var det ikke et hårstrå. Den gamle kneppet to knapper i en skjorte som så altfor stor ut, nesten som om den hang på en altfor liten kleshenger. Rundt halsen hadde han en snor av lær, og i den hang et forstørrelsesglass fattet i sølv. «God dag», hilste Jon høytidelig, han syntes han måtte oppføre seg. Han tråkket forsiktig over det gyngende gulvet. Det var akkurat som å gå på en ost. Ikke at han hadde gjort det noen gang, men det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan det 32

ville vært. Tenk at jeg er i et månelaboratorium. Mia sto ved noe som lignet en dataskjerm. Den viste bilder av et solsystem og når hun dro fingrene over bildet ble det større. «Se her, Jon.» Hun vinket på ham. «Der er månen.» Hun pekte ivrig. «Og det der er jorda – hvor du bor. De stripene du ser her, er portalen mellom månen og jorda.» Portal? Så mer ut som et DNA-molekyl, syntes han. Men planetene rørte på seg! Jon stirret fascinert på skjermen. Helt siden han var fire år, hadde han drømt om å bli astronaut. Den gangen hadde pappa lekt med ham, og de hadde bygget rakett av pappkartonger. Raketten hadde nådd nesten helt til taket i stua. Men det var før pappa ble datanerd. Jon drømte seg bort et øyeblikk og skvatt til da Mia fortsatte: «Du skjønner, du er en spesiell gutt. Nå som du har funnet boka, kan du snart reise hit på ordentlig. Portalen åpnes når månelyset treffer deg og boka samtidig. Det er bare det at du må bli tolv år først. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke.» Hun gikk bort til den gamle. «Bestefar er den smarteste og snilleste jeg vet om.» Mia tok tak i skjegget hans og nappet kjærlig i det. «Ja, det er sant, Jon av Månelys. Du er spesiell», erklærte professoren. «Det er mye du ikke vet om deg selv ennå, men du har en viktig oppgave foran deg.» Han fortsatte: «Noen tapper månen for 33

energi, og det begynner å bli kritisk, til og med i Zorga. Jeg vet ikke hvor lenge vi kan klare oss.» Professoren tok en kort pause. «Dessuten ble himmelen mørklagt da den magiske medaljongen ble delt i to. Jeg vet at den ene delen av medaljongen er på jorda – i nærheten av deg et sted – og Mia har mistet den andre delen i ravinen. Måneønsket kan ikke oppfylles uten medaljongen, så det er viktig at dere begge finner hver deres del, og at dere får satt dem sammen.» Han så på Jon med en bekymret rynke i panna. «Det kommer ikke til å bli lett. Men nå er det sent, og dere trenger hvile. Vi får snakkes mer i morgen. Mia, vis Jon av Månelys soverommet, er du snill.» Han blunket lurt til Mia, stengte av skjermen og gjespet. Jon så på den skjeggete mannen. Han hadde aldri sett en så gammel mann før. Mia gikk til en lav, rund dør med grove jernbeslag. Hun dro i håndtaket med begge hendene, og døra svingte til side. «Vær så god! Du først.» Jon bøyde hodet og trakk pusten dypt før han gikk over terskelen. Mia fulgte etter. «Du får hvile her i rommet til grusomme Iver.» Hun smilte til ham. «Ta det med ro, grusomme Iver døde for lenge siden. Ser deg i morgen!» Døra gikk igjen med et smell, og det ble stille. Jon så seg omkring. Rommet var avlangt, og 34

inntil kortveggen sto det en smijernseng. Veggene var dekket av malerier av månemennesker som smilte og danset. Jon gikk bort til senga. Over den hang det et bilde litt på skrå. Det viste en mann med rødt hår og øyne brune som jord. I den ene hånda holdt han et sverd, i den andre hodet til en jerneter. Det må være grusomme Iver, tenkte Jon og skalv. Han satte seg på senga. Lurer på hva det er som venter meg og hva Mia mente med at jeg kunne reise hit på ordentlig? Akkurat da ble det mørkt.

Vil du lese resten? «Måneønsket» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no