Min mor døde barnløs – en smakebit by Forlagshuset i Vestfold as

Min mor døde barnløs Den førtidspensjonerte Skiens-læreren Knut Oskar Pedersen er en særing og en einstøing, men når han begynner å fundere over hvem moren hans var, som tilbrakte de seks første årene av hans liv på mentalsykehus, og som deretter døde, begynner livet hans langsomt å endre seg. Han blir vennligere innstilt overfor naboene, og ikke minst, han får bedre kontakt med faren, som alltid har vært en lukket mann. Dette er en underfundig, morsom og rørende roman, skrevet av en forfatter med en lang rekke utgivelser bak seg.

Tore Tveit har et bredt forfatterskap bak seg. Dette er hans 7.de roman. I tillegg har han utgitt 6 novellesamlinger, 13 barneog ungdomsbøker og en rekke dokumentariske bøker. Han har også skrevet flere stykker for Radioteateret og representert NRK i Prix Italia, har skrevet og fått oppført stykker for scene og laget tekstene til flere cabareter. Tveit er oversatt til en rekke språk, blant annet tysk, engelsk, fransk, nederlandsk, russisk, islandsk og urdu. Forfatteren ble i 1989 tildelt Statens garantiinntekt for kunstnere og er tildelt Norsk Hydros kultur-. stipend, Telemark Fylkes kunstnerstipend og Skien kommunes kulturpris.

Min mor døde barnløs

Hvorfor banker ingen på? Noveller, 1974. I overmorgen er alt over. Noveller, 1976. Men noen fryser. Noveller, 1977. Ut og leve livet. Ungdomsbok, 1978. Vinje Idrottslags historie. Dokumentar. Balladen om Lasse og Live. Roman, 1978. Vi ville heller dø. Dokumentar, 1979. Å elske en løvetann. Roman, 1980. Tokke-Vinje Sparebanks historie. Dokumentar. Meld deg Morten. Ungdomsbok, 1981. Hemmeligheter. Noveller, 1984. Etter den store krigen. Barnebok, 1985. Amarita. Roman, 1987. Halte Sølvrev. Ungdomsbok, 1988. Min vesle storebror. Barnebok, 1988. Russisk rulett. Ungdomsbok, 1989. Medialiv i blått. Noveller, 1990. Jegeren. Noveller, 1992. En kenguru med baklomme. Barnebok, 1993. Hoppsasa hopper høyere. Barnebok, 1994. Den syvende natten. Roman, 1995. Du er ikke alene. Dokumentar, 1996. Henrik – en gutt fra Skien. Barnebok, 1997. Sjøormen Selma. Barnebok, 2000. Elvene vasker klovnene rene. Roman, 2000. Oddrane vant. Dokumentar, 2000. York Pub. Roman, 2002. Idrettskjempen utafor bruene. Dokumentar, 2005. Odd i våre hjerter. Dokumentar, 2007. Skien i våre hjerter. Dokumentar, 2010. Der det er hjerterom. Dokumentar, 2014.

Tore Tveit

TIDLIGERE UTGITTE BØKER:

Min mor døde barnløs

Tore Tveit

Tveit har hatt en rekke tillitsverv i skribentorganisasjonene, blant annet styreformann i Norsk Forfattersentrum, leder av Skribentenes Fellessekretariat, formann i Norske Barne- og UngdomsBokforfattere, medlem av NBUs litterære råd og formann i Telemark Forfatterlag.

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2019 ISBN 978 82 8330 243 1 Trykk: Scandbook, Svergie Papir: 70 g. FSC Holmen Book Cream 2.0 Omslagsdesign og sats: Helene Johnsen / Instabooks Satt med Georgia 11 - 16 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

TORE TVEIT

MIN MOR DØDE BARNLØS

Roman

2019

TIDLIGERE UTGITTE BØKER: Hvorfor banker ingen på? Noveller, 1974. I overmorgen er alt over. Noveller, 1976. Men noen fryser. Noveller, 1977. Ut og leve livet. Ungdomsbok, 1978. Vinje Idrottslags historie. Dokumentar. Balladen om Lasse og Live. Roman, 1978. Vi ville heller dø. Dokumentar, 1979. Å elske en løvetann. Roman, 1980. Tokke-Vinje Sparebanks historie. Dokumentar. Meld deg Morten. Ungdomsbok, 1981. Hemmeligheter. Noveller, 1984. Etter den store krigen. Barnebok, 1985. Amarita. Roman, 1987. Halte Sølvrev. Ungdomsbok, 1988. Min vesle storebror. Barnebok, 1988. Russisk rulett. Ungdomsbok, 1989. Medialiv i blått. Noveller, 1990. Jegeren. Noveller, 1992. En kenguru med baklomme. Barnebok, 1993. Hoppsasa hopper høyere. Barnebok, 1994. Den syvende natten. Roman, 1995. Du er ikke alene. Dokumentar, 1996. Henrik – en gutt fra Skien. Barnebok, 1997. Sjøormen Selma. Barnebok, 2000. Elvene vasker klovnene rene. Roman, 2000. Oddrane vant. Dokumentar, 2000. York Pub. Roman, 2002. Idrettskjempen utafor bruene. Dokumentar, 2005. Odd i våre hjerter. Dokumentar, 2007. Skien i våre hjerter. Dokumentar, 2010. Der det er hjerterom. Dokumentar, 2014.

1 Min mor døde barnløs. Tror jeg. Det skjedde to dager etter at jeg fylte seks år. På fødselsdagen hadde min far tatt meg med på Berbys og spandert barnemeny og et stykke mystisk kake som smakte pyton. Men jeg svelget tappert og fikk i meg alt, takket være en stor Cola. Men alt dette ante min mor ingen ting om. Tror jeg. Min far hadde vært og besøkt mor samme dag. Alt han sa da han kom tilbake, var: «Helt i tåka fremdeles, stakkar.» Mor var innlagt på lukket avdeling. Hun bodde der. Hadde gjort det hele mitt liv. Saken var at i samme øyeblikk som jeg ankom denne verden, forsvant hun inn i en annen. Og der ble hun værende. Helt til hun døde. Hvor hun dro da, visste jeg ikke. På en måte må jeg ha akseptert at det var slik. At mor rett og slett oppholdt seg på et annet sted, selv om kroppen hennes oppholdt seg på lukket avdeling. Der det ikke bare var lukket, det var låst og sperret. Samtidig husker jeg at jeg, når jeg lå alene om kvelden og ikke fikk sove, tenkte på at det kanskje var min ankomst som var årsaken til hennes avreise til ... ja, ett eller annet sted. I alle fall annet. Det er først nå, i godt voksen alder, jeg har begynt

å tenke på at jeg aldri kjente min mor, aldri fikk anledning til å møte HENNE. Det hadde ikke plaget meg hverken som barn eller ungdom. Egentlig tenkte jeg aldri alvorlig over det. Og slik er det vel i en periode. En godtar situasjonen slik den er. Tilpasser seg. En har mer enn nok med å finne ut av seg selv. Jeg kan vel like godt innrømme at den perioden har strukket seg over lang tid når det gjelder meg. Så det er sagt. Jeg skal ikke helt utelukke at min far kan ha forsøkt å forklare meg noe om mors tilstand og oppholdssted, men jeg tror ikke at jeg i så fall har akseptert hans versjon, men laget min egen. Slik jeg husker mitt forhold til min far, har jeg trolig vært skeptisk til de fleste av hans svært sporadiske uttalelser. Når sant skal sies, kjente jeg vel ikke min far. Han var ikke den typen menneske en kunne bli kjent med. Han snakket lite. I alle fall med meg. Jeg tror han betraktet meg mer på avstand. Som et slags uidentifisert objekt fra et annet univers som han var engstelig for å nærme seg. Vår kommunikasjon besto stort sett av et par–tre replikker: – Nå, åssen går det på skolen da, Gutten? Han kalte meg aldri annet enn Gutten. – Jo, bra. – Fint, Gutten. Fortsett med det! Hva jeg skulle fortsette med, sa han aldri. Og jeg tviler på at jeg fortsatte med det. Hva det nå var.

Det hendte at vi spiste sammen. Når han kom hjem fra jobben på ligningskontoret i noenlunde rimelig tid. Det vil si når det ikke var tiden for selvangivelser og gransking av folks inntekter og påståtte utgifter. Da ble han sittende på kontoret sitt og «ligne» til langt på kveld, og kom hjem etter at jeg hadde lagt meg og for det meste hadde sovnet. – Går det bra på jobben, hendte det at jeg kunne driste meg til å si ved middagsbordet. – Joda, men det er mye snusk og dritt, kunne han svare. Jeg gikk aldri nærmere inn på hva snusk og dritt var, men jeg hadde en følelse av at det var godt for ham å si det. Få det ut. I alle fall så han noenlunde fornøyd ut når han hadde sagt det. Han gjorde seg alltid fort ferdig med maten. Spiste som om det var en jobb han måtte få unnagjort. Etter maten tok han Dagsrevyen mens jeg tok oppvasken. Leksene hadde jeg alltid gjort unna lenge før han kom hjem. Jeg var ram til å gjøre lekser. Syntes alltid det var for lite av dem. Begravelsen husker jeg lite av. Den foregikk på Nordre Gravlund. Kapellet var halvfullt. Det var noen ligningskolleger av far der, husker jeg. Og så var det onkel Fredrik. Ungkar og pubstamgjest, min mors bror som jeg så vidt hadde hilst på en gang før da han dumpet innom hjemme, snakket uklart og luktet øl. Jeg husker i et glimt at han satt i sofaen i stua, snakket lavt med far og gråt uhemmet. Jeg husker

jeg syntes det var upassende. Komme hjem til oss og grine! Han skulle jo kommet med gaver til meg, ikke sitte der og tute. Jeg må ha vært 4–5 år da. I begravelsen luktet han fremdeles øl og gråt uhemmet. Jeg husker at jeg tenkte at der har du onkelen min, han som drikker øl og griner. Nå vet jeg at han gråt av helt andre grunner enn at min mor døde. Folk flest har jo mange ulike grunner til å gråte. Det kan også rett og slett være at man synes det er godt. Onkel Fredrik forsvant sporløst så snart presten var ferdig med det han for syns skyld måtte si. Jeg husker ikke noe særlig av hva presten sa, bare noe om at mor nok hadde fått fred nå. Som om hun ikke hadde hatt det fredelig nok der hun satt innelukket på et lite rom på psykiatrisk avdeling på Faret. Det hele ble avsluttet inne i kapellet. Det var først mye senere jeg forsto at min mor var gått opp i flammer. Jeg husker at jeg snudde meg én gang idet jeg gikk ut. Kikket på kisten. Hvit med noe gullgreier på, tre–fire kranser og et par bårebuketter. Jeg tenkte at nå har min mor fått et nytt og enda mindre rom. – Går det bra, Gutten, sa min far da vi sto utenfor kapellet. – Joa, sa jeg. – Fortsett med det, Gutten, sa han. Jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Jeg må fortelle litt om min far, selv om det kanskje ikke er så mye å si om ham. Og det er slett ikke umulig

at det jeg forteller, er farget av slik jeg så ham da jeg var barn og ungdom. Han er en spiss mann, min far. Også når det gjelder utseendet. Ansiktet hans er, jeg er nødt til å si det, rotteaktig. Lang, spiss nese, litt overbitt, innsunket hake, rosa hudfarge, store ører som han kan vifte med. Et glansnummer jeg vagt kan huske han fremførte av og til, en blyantstrek av en bart, litt krylrygget, som om han alltid skammet seg over noe, syltynne bein, en fraværende rumpe, innsunket brystkasse. Jeg kan huske at jeg en gang tenkte at min far var det perfekte mobbeofferet. Jeg kunne godt se for meg at han var ettertraktet som en man kunne plage. Jeg kunne også levende forestille meg at noen av mobberne befant seg bak selvangivelser min far satt tennerskjærende og hevngjerrig og fingransket, og at han anså det som en triumf hvis han kunne ta rotta på dem. Finne det han kalte dritt og snusk, og avsløre mobberne som det han også kalte snyltere og kjeltringer. Når sant absolutt skal sies, har jeg en mistanke om at også enkelte ærlige skattebetalere gikk med under min fars mangeårige vendetta. At han rusket med seg noen ekstra, for bagateller og for sikkerhets skyld. Gudane veit! Jeg mener bestemt å huske at far av og til om kveldene, slett ikke ofte!, satt og stirret ut av vinduet med antydningen av et smil, mens han nynnet en eller annen ugjenkjennelig melodi og trommet med fingrene på salongbordet. Jeg tenkte nok ikke noe over det da, men i ettertid har jeg lurt på om denne sjeldne tilstanden av tilfredshet

skyldtes at han i løpet av dagen hadde funnet snusk og dritt i selvangivelsen til en av mobberne. Han har vært pensjonist i fem år nå, og da han (motvillig) gikk av, solgte han det lille huset sitt i Øvregate og flyttet inn i en leid, liten leilighet i Nedre Hjellen, på folkemunne kalt Lillehelvete. Fra vinduet sitt har han oversikt over Laugstolparken som stort sett består av en parkeringsplass og en restaurant i vannkanten ved enden av Hjellevann. Dermed har han kontroll på de bilene som parkerer der, hvem som eier dem, og hvor mye de har handlet når de kommer tilbake til bilen fra butikksenteret i Arkaden. Han har også kontroll med hvem som har råd til å gå på restaurant. Dette tror jeg er nok til at han daglig kan fortsette å irritere seg over innbilte skattesnytere med dyre biler og vaner på samfunnets og ærlige skattebetaleres bekostning. Jeg tror det er slike ting som holder ham oppe, og får ham til å føle at han fortsatt lever. Kontakten mellom min far og meg er mildest talt sparsommelig. Jeg er innom ham omtrent to ganger årlig. Da spanderer han en kopp pulverkaffe og spør om jeg betaler skatt som jeg skal. Jeg forsøker å berolige ham med at jeg gjør det, men ser at han mottar denne forsikringen med stor skepsis. Etter en halvtimes taushet avbrutt av kremting ser jeg at han blir urolig og kikker bort på utkikksposten ved vinduet. Jeg aner at han er livredd for å gå glipp av tilgang på ergrelser. Det er da jeg reiser meg og sier at jeg må vel videre, og han svarer lettet at «du må vel

det, Gutten». Og det er det. Etter et slikt besøk er jeg alltid ganske sliten. Da pleier jeg å rusle opp til Lietorget, gå inn på kaféen der og kjøpe meg en bagett med ost og skinke og en kopp kaffe, finne meg en plass lengst inne i et hjørne, og bla igjennom en avis med all verdens elendighet, kjendisskilsmisser, slankehysteri og dopingskandaler. Etter det føler jeg meg adskillig bedre. Det er vel det som kalles sosial trening. Noe min psykiater så entusiastisk markedsførte som en løsning på mine problemer. Hva jeg ellers driver med? Vel, jeg har gått av. Det vil si; jeg er uføretrygdet etter at jeg har undervist uinteresserte elever på Gjerpen ungdomsskole i tjuefem år. Hovedsakelig i norsk og historie. I likhet med de fleste mennesker var elevene jeg hadde, stort sett hele tiden på vei til et annet sted som de hadde illusjoner om var så mye bedre. Og i likhet med de fleste vil de nok finne ut at det stedet ikke finnes. Sånn er’e bare, som det heter her i Skien. Jeg må tilstå at jeg en dag fant ut at jeg ikke orket mer. Det var vel den dagen jeg brøt sammen i krampegråt midt i timen, rev i stykker en bok foran elevene, strødde biter av den rundt i klasserommet og strøk på dør. Rektor tok det pent, anbefalte en psykiater, en kvinne, som jeg tror egentlig hadde nok med sine egne problemer, men som allikevel satte prosessen i gang, og det var det. Etter ett år med samtaler tror jeg hun ga meg opp. Hun sa at jeg nok hadde fortrengt

mye. Og jeg husker at jeg tenkte at det var kanskje nødvendig. Det er snart to år siden nå. Jeg må understreke at etter mitt syn – og jeg er vel den eneste habile i saken – er jeg fullstendig normal. Det eneste er at nevnte psykiater mente at jeg ikke var i stand til å undervise mer. Og hva er vel mer normalt enn det? Jeg mener, hvem er vel egentlig i stand til det? Sånn som det er blitt. Ikke det at jeg har noe prinsipielt imot alle disse ungdommene, disse verdensmesterne med alle sine kroppskomplekser, med sin pendlertilværelse mellom fars hjem og mors hjem, alle sine håpløse krav til hverandre om utseende, hårfrisyre, klesdrakt og fanden og hans oldemor. De har det sikkert ikke godt. Men en trenger da ikke ha noe med dem å gjøre av den grunn! Eller? Jeg mener; jeg har jo sett at de fleste av dem sliter psykisk, sånn som det er blitt, men hvem pokker gjør ikke det! Noe annet ville være unormalt. Mener nå jeg. Nok om det. Jeg er min egen herre nå. Eller statens. Og det passer med bra. Jeg pusler og leser litt. Studerer forskjellig. Sitter mye på biblioteket i Ibsenhuset. De kjenner meg der. Og så skriver jeg en og annen artikkel i Telemarksavisa, TA, fortrinnsvis om litteratur, men også om andre ting som dukker opp i hodet mitt. Alkohol rører jeg ikke. Så det er sagt! Jeg går ikke på noe annet heller. Men jeg går mye. Når jeg blir urolig og får litt angst, legger jeg ut på tur. Bil har jeg ikke, og vil ikke ha det heller. Hva i all verden skal jeg med det?! Som sagt, jeg liker å

gå. Det er terapien min det. Og dessuten: Det går’a bussær, som det heter her. I jøsse nam, ja. Som du sikkert allerede har konstatert, har jeg noen ganger lett for å komme ut på viddene. Det dette egentlig skal handle om, er jakten på min mor, Jenny. Som nevnt, har jeg ikke ofret henne særlig mange tanker i mitt femtien år lange liv. Ikke før for noen måneder siden. Da skjedde to ting på samme dag. Først møtte jeg min onkel Fredrik. Jeg var ute på en av mine mange angstfordrivende gåturer. Gikk langs Mælagata og hadde tenkt meg opp til Ibsens Venstøp. Det var søndag formiddag en fin junidag. Plutselig så jeg en lang, ulenkelig skikkelse komme mot meg. Han var ikke helt stø, og ettersom det var noen år siden jeg hadde sett ham, kjente jeg ham ikke igjen før han stanset, knep øynene sammen og så ut som han grublet på en av livets store gåter. Så utbrøt han: – Menijøssenavna, ere’ke Gutten?! – Fredrik? – Gamle goe onkel Fredrik, ja. Gjett om! Åssen går’e, Gutten? – Ikke verst. Jeg tenkte meg opp til ... – På vei hjem, jeg avbrøt ham. – Blei med en kompis hjem i natt. Han hadde noen drikkevarer ståanes. Og da er ikke denna karen vanskelig å be! Utbruddet ble etterfulgt av en hostekule som alene ville gjort et dypt innhogg i Jerikos murer. – Å jøsse nam, hikstet han. Den satt langt inne. Har investert møe tobakk og drekkevarer i den hosten der!

Satt på Lundetangen te det stengte og det var slutt på serveringa, men ikke på tørsten. Skjønner’u? (Ny hostekule.) – Neiii, å var’e jeg sku sagt ... Jo! Hørte du hadde gått a’, Gutten. Holler jeg med deg i! Ingen vits i å slenge perler for svin hele livet! Skjønner’u? Alltid vært en skærping, du, Gutten. Familiens kloke hue. Ja ja, mora di var kvikk i hue hu også, ska jeg si deg. Litt for kvikk kanskje. Slik at det bikka over. Ikke vet jeg, men. Han tidde litt. – Hu var spesiell. Jenny, sa han. – Veldig spesiell. Men jeg var gla i a. Det ska du vite, Gutten! Mer gla i a enn far din. Uten at du ska ta det ille opp. Du måkke ta det ille opp, Gutten! Men du må vel innrømme at gammern din er en særing. Hæ? – Jeg vet ikke noe særlig ... – Ikke hør på meg, Gutten. Prater bare tull. Sånn er det med meg når jeg ikke er helt edru, for å si det sånn. Best jeg karrer meg hjem i bingen. Ja ja, hva var det jeg sku si? Har du tenkte deg hen, da, Gutten? – Jeg hadde tenkt meg en tur til Ibsens Venstøp. – Aldri vært der! Hørt det skal være fint. God tur, Gutten. Fint å se deg. Får pratas mer en annen dag. Hils gammer’n når du ser han. Snodig fyr. Men jeg har ikke noe imot han. Ikke det grann! Jeg ble stående litt og se etter der han småsjanglet nedover. Han begynte i alle fall ikke å grine, tenkte jeg. Det er da noe. Så vidt jeg visste, levde han av små håndverksjobber han fikk gjennom bekjente han møtte på byens enerådende og enestående

kulturpub, Lundetangen Pub. Han var visstnok kjent som en tusenkunstner som gjorde skikkelig arbeid i edru tilstand. Vel fremme på Venstøp kjøpte jeg meg en kopp kaffe og en vaffelplate, og satte meg ute i sola. Mens jeg satt der og tenkte på at dramatiker Henrik, i motsetning til det mange trodde, kanskje egentlig hadde noen kjempefine år her. Fritt og greit. Store områder å streife rundt i, være for seg selv og gruble og fantasere. At han hadde en dott av en far, tror jeg ikke han brydde seg særlig om. Hvem har ikke hatt det? Jeg tror han var mest opptatt av seg selv og sin egen ubegrensede verden. Nok om det. Saken er at mens jeg satt der, dukket det opp et fjernt, nesten uvirkelig bilde. Det var ikke i farger. Det jeg så, var en skygge av en kvinne som satt sammenkrøpet i en stol borte i et hjørne. Hun hadde store øyne som så på noe hun smilte av. Det så ut som hun koste seg i hjørnet sitt og så på noe som gledet henne. Ved siden av henne var det et vindu med et slags jerngitter eller stenger som hindret enhver mulighet til å krabbe ut. Bildet dukket opp helt uventet, og jeg kjente at det ikke var godt å se det. Men kvinnen så jo så glad og fornøyd ut! Hvem var hun? Plutselig fikk jeg det innfall at det kunne være min mor. Men så vidt jeg visste, hadde jeg aldri sett henne. Eller hadde jeg? Jeg hadde en del å tenke på på hjemveien. Og det var vel mens jeg gikk hjemover at jeg for første gang begynte å lure på hvem min mor, Jenny, var.

Jeg kan da ikke plutselig begynne å tenke på det nå, tenkte jeg. Begynne å prøve å finne ut noe om henne. Hvis jeg skulle begynne med det, måtte jeg jo snakke med, og forholde meg til, andre mennesker. Skremmende. Jeg må tenke på det, tenkte jeg. Lenge. Jeg tenkte i flere måneder.

2 Jeg har en liten toroms leilighet på Falkum. Kort vei til Odds lekeplass Skagerak Arena og passe gangavstand til sentrum. Bil har jeg som nevnt ikke. For mye styr og for dyrt. Det tvinger meg til å gå, eller ta bussen. Har ikke vondt av det. Hverken bil eller kvinner utgjør noe udekket behov hos meg. For mye bry begge deler. Jeg har mer enn nok med meg og mitt. Det er ikke mye, men mer enn nok. Om du skjønner. I dag våknet jeg til at Donald Trump fremdeles var president i USA. Det fikk meg til å tenke på at jeg ble nødt til å besøke min far igjen. Spørre om jeg noen gang hadde vært og besøkt min mor på psyk, og når det i tilfelle var. Sammenhengen mellom tragedien Trump og min far kan jeg ikke se, men assosiasjonene har sitt eget kompliserte nettverk. Har jeg erfart. Et eksempel fra min lærertid: Jeg snakket om Tusten i Tarjei Vesaas’ Fuglane, da en av elevene, en gutt, rakte opp hånden. Jeg trodde, i mitt enfold, at han hadde et spørsmål knyttet til det aktuelle temaet, men spørsmålet var: – Hva syns du om Odde-kampen i helja, lærer’n? Som sagt, assosiasjonene går sine egne, uransakelige veier. Men altså! Min far, som elsket å ta rotta på ... (der har jeg kanskje et svar på assosiasjonen til Trump) ... jeg måtte sitte og drikke kaffe i taushet en times tid til nede i Lillehelvete. Så jeg kledde meg og ruslet mot

sentrum. Forbi Skagerak Arena ned Lundedalen der polfarer Hjalmar Johansen står med bikkjene sine og ønsker seg et helt annet sted. Noe han for så vidt også gjorde noe med i sin tid etter å ha blitt degradert av mister Amundsen og nesten glemt. Enda det faktisk var på grunn av ham at misteren kunne opphøye seg selv til konge. Slik jeg ser det. Men jeg skal ikke banne på at jeg har rett. Min erfaring er at jeg ikke så ofte har nettopp det. Rett. Mine elever gjorde meg stadig oppmerksom på det. Min far, Kåre, gryntet da jeg kom. Men han satte på en kjele vann og brygget en kopp Nescafé til meg. Det skal han ha. Jeg slo meg ned i en slitt, brun lenestol, han i en ditto sofa. Blikket hans flakket mellom meg og døra ut til en liten veranda. – Jaså, brummet han. – Du tok deg en tur? Jeg fikk alltid en følelse av at han gikk inn i en blanding av angreps- og forsvarsposisjon når jeg var der. – Jeg gjorde da det. Går det bra med deg ... far? – Det rusler! Og du? – Samme her. – Det er vel så det. Vi tok en slurk kaffe hver og tenkte over tingenes tilstand mens vi lette etter noe å si. Til slutt kremtet han. – Det blei ikke til at du gifta deg, slo han fast. – Ingen grunn til det, sa jeg. – Sant nok det. Sant nok det, Gutten. Han sendte et blikk mot vinduet. – Det er ikke så mye å tjene på det

skattemessig som folk tror, heller, la han til. – Det er vel ikke det, mumlet jeg, samtidig som jeg tenkte: Apropos gifting. – Det er mange som lever i den villfarelsen, sa han. – Apropos gifting, sa jeg forsiktig. – Jeg har aldri spurt deg om det, men er det sånn at jeg møtte mor noen gang? Han reiste seg, satte et blikk i meg som jeg ellers trodde var reservert for en mobbers selvangivelse. Så gikk han bort til verandadøren og ble stående og stirre ut. – Hvorfor spør du om det nå? Sa han. – Neiii ... jeg møtte onkel Fredrik nylig, han snakket litt om mor, og så kom jeg til å tenke på ... – Han var vel full da, som vanlig, snøftet min far. – Han var alltid en plage! Kom hjem til oss og satt og grein. Mest fordi han syntes synd på seg selv. Alltid full! Plagsomt! Tror aldri han har betalt skatt heller! Jobber svart. – Kanskje det ... – Kanskje!? Sikkert som banken, Gutten! Han sto fremdeles og stirret ut. Det lot til at han hadde fått øye på noe. – En Audi! utbrøt han. – Hvordan har du råd til det med din inntekt, din skurk! Det skulle jeg visst! Han snudde seg, snøftet, og kom tilbake og satte seg. – Mye dritt og snusk der ute, sa han nesten fornøyd. – Sikkert, sa jeg mens jeg funderte på hvordan jeg skulle komme tilbake til spørsmålet mitt. – Har Fredrik alltid drukket?

– Så lenge jeg har kjent han! – Hva syntes mor om det? Han ble sittende en stund uten å si noe. Til min forundring virket det som om han plutselig så trist ut. Det var så uventet å se andre følelser enn ergrelser i ansiktet hans at jeg rykket til og sølte kaffe på det venstre buksebeinet mitt. – Hun syntest mest synd på han, hun, sa han langsomt. – Hun var slik ... – Var hun det? – Ja. Syntest synd på folk som bare hadde seg selv å takke for sin egen elendighet. Bortkasta, spør du meg! – Var du ... glad i henne? Jeg kunne se at han fant denne samtalen svært ubehagelig. Han flyttet seg urolig i sofaen og lette med blikket etter noe å feste det på. Men det lot ikke til at han fant noe. – Klart jeg var det! sa han og så utfordrende på meg. – Men ... hun hadde sine sider. – Hvilke sider? – Å, du vet ... – Nei, sa jeg, – det er nettopp det. Jeg vet ikke! – Nei, du husker vel ikke. Og det er ikke noe å snakke om. Ikke nå. Det er så lenge siden. Ingen grunn til ... Han tidde, reiste seg og begynte å gå frem og tilbake. – Jeg husker ingen ting, sa jeg bestemt. – Møtte jeg henne. Mor? Han bråstanset og stirret på meg. – Én gang, sa han. – Jeg tok deg med dit. Der hun var.

Vil du lese resten? «Min mor døde barnløs» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Min mor døde barnløs

Tore Tveit

TIDLIGERE UTGITTE BØKER:

Min mor døde barnløs

Tore Tveit