Natt i Liguria - en smakebit by Forlagshuset i Vestfold as

Ã&#x2026;GE BASTE VASSDAL

Natt i Liguria

Ă&#x2026;ge Baste Vassdal

Natt i Liguria Roman

2017

Takk til Massimiliano Secchi som underveis i skrivingen har bidratt med sin kunnskap fra Italia.

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2017 ISBN 978-82-8330-156-4 Trykkeri: LivoniaPrint, Latvia Papir: Holmen book cream 1.8 80 gram Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Satt med Adobe Garamond 11/15,5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Kapittel 1

Han svever sakte over tretoppene og betrakter trærne under seg, grågrønne oliventrær langs en landevei under en blå himmel. Han er bevisst på at han sover, og vet at han drømmer. I drømmen er han også fri til å velge hva han vil gjøre. Den flyter ikke bare av sted med ukontrollerbare hendelser. Mens han svever over rekken av oliventrær, mister trærne med ett bladene, og han ser bare de nakne grenene. Han grøsser i kulden. Høsten er kommet, og regntunge skyer dekker himmelen. En følelse av tristhet og sorg fyller ham. Han løfter blikket. Der ligger engen, og i skogen bortenfor står fremdeles eiketrærne sommergrønne under en blå himmel! Det overrasker ham. Han velger å sveve til skogen. Den er fremdeles badet i sommersol. Kulden er borte nå, og han kjenner seg gladere, men det er fremdeles noe som tynger ham. Han spør seg hvorfor det er slik. I samme øyeblikk mister han kontrollen. Skogen, engen, veien og oliventrærne forsvinner. Omgivelsene er

brĂĽtt forvandlet til en grĂĽ masse, og han blir trukket hurtig nedover i en virvel, mens han i det fjerne hĂ¸rer lyden av en mobiltelefon som ringer.

Kapittel 2

Lasse bråvåknet, blunket og myste rundt seg før han festet blikket på mobilen som lå på stuebordet. Han stønnet svakt, rettet seg opp i sofaen og grep telefonen. Displayet viste navnet til hans gode venn Marco Petrini, landsbypresten i Col del Bosco. «Ciao, Marco!» «Ciao, Lasse, cosa stai facendo?» «Jeg sov og drømte så merkelig. Du vekket meg.» «Sover du midt på dagen? Ta deg sammen!» Lasse gned seg over nakken. Armlenet på sofaen hadde ikke vært nådig. Han var støl og øm. «Ja, ja, sa han. Hva skjer?» «Egentlig ikke så mye nytt. Vi lever som vi pleier, noen lager skandaler, mens andre sladrer om det, vi jobber og sliter, Lasse. Men ikke minst blir noen født, mens andre finner det for godt å forlate oss for evig og alltid og drar dit vi kom fra, hvis jeg ikke tar svært feil.»

Marco tok en pause og holdt pusten i noen sekunder. «Og det siste er årsaken til at jeg ringer. Du vet Gino …» «Gino Sartell? Borgermesteren?» «Ja … Han takket for seg så alt for tidlig. Han var aldri særlig interessert i å bevege seg. Du vet, han var tjukk og likte ikke å mosjonere, i stedet spiste og drakk han godt. Det var hjertet, Lasse. Det fikk for mye å gjøre i den store kroppen. Om han bare hadde trent litt, forbrent litt av alt han spiste, så hadde vi kanskje hatt ham blant oss fremdeles. Jeg husker vi hadde en samtale, han og jeg, om landsbyen og framtiden …» Lasse ble irritert. «Marco!» «Ja, Lasse?» «Så Gino er død? Du forteller meg at Gino er død?» «Ja, jeg må dessverre … Jeg vet det kommer brått på, men begravelsen er allerede om tre dager. Så om du vil delta …» «Det er klart jeg vil. Han var en bra mann, en av de beste!» «Han var vel den første som ønsket deg velkommen til landsbyen, var han ikke?» Lasse humret. «Jo, han kom i den digre bilen sin, og bråbremset da han fikk øye på meg i hagen. Så steg han ut, stor som en bamse, og ropte til meg: «Snakker du italiensk?», igjen og igjen, som om det ville bli mer forståelig om han bare sa det ofte nok. Han lignet egentlig ganske mye på Winston Churchill, med sigaren og alt det der. Bare at Gino var mye tjukkere.» «Og du serverte ham villsvin og en dyr rødvin den dagen.» «Nei, nei, det var en annen gang.» «Men jeg trodde det var den første gangen du traff ham …?»

«Nei, Marco, det var ikke det. Det var mye senere.» «Men jeg trodde …» «Marco, det var senere! Men han kom inn i hagen og snakket om den forrige eieren av huset og skrøt av at han hadde vært en dyktig keramiker som solgte bra til turistene. Og så ville han vite om jeg også kom til å drive med produksjon og salg, siden alt utstyret fremdeles sto i kjelleren. «Ja, sånn var det. Jeg husker det nå. Og så sa du at det ville du ikke, og da ble han sur …» «Nei da, Marco. Han ble ikke sur!» «Men du har jo sagt at …» «Nei, det har jeg ikke sagt. Han var i godt humør. Han sa faktisk at han heller ikke hadde orket å drive med slikt hvis han hadde kjøpt seg et feriehus.» «Ok? Men det er ikke slik jeg husker det.» «Marco, du var ikke der. Hvordan kan du huske noe som helst da?» «Men du har jo fortalt …» «Du var sikkert full, Marco. Du drikker jo bestandig så mye rødvin.» «Det er fordi du snakker så mye.» «Snakker jeg mye? Jeg trodde det var du som var den som snakket mest av oss to. «Jeg? Av og til tuller du mer enn normalt, Lasse. Jeg er jo den som lytter, mens du snakker. Det er derfor jeg må drikke all den rødvinen, jeg slipper jo ikke til, og da har jeg ikke annet å gjøre enn å drikke. For eksempel forrige gang jeg var hos deg …» «Da ble du full!» «Ja, og det var fordi du snakket absolutt hele tiden.»

Lasse begynte å le. «Lasse? Lasse? Hallo? Jeg hører du ler!» Lasse trakk pusten. «Marco …» «Jeg hørte du lo!» «Beklager, jeg …» «Ja da, ja da, men den begravelsen …» «Selvfølgelig kommer jeg!»

Kapittel 3

Tidlig om morgenen tre dager senere, og samme dag som begravelsen skulle finne sted, dumpet Lasse ned i flysetet innerst ved vinduet, omtrent midt i flyet. Folk var i ferd med å finne plassene sine. Noen virket glade, noen likegyldige og noen med en mine som kunne tolkes som at det de nå var i ferd med å gjøre, var så skrekkelig at de helst ville ha vært et annet sted. Likevel satte de seg rolig ned og satset på at de kom til å overleve. Lasse vendte blikket mot vingen. Den minnet ham om et surfebrett. Lasse var glad i sport, han likte utendørsaktiviteter, surfet gjerne eller spilte golf. Det siste var han dårligst i, men følelsen av å være i bevegelse og å kunne treffe ballen, enten av dyktighet eller flaks eller begge deler, var morsom. Han hadde nettopp rundet trettifire år og var i god form. Med løping i skogen og jevnlige turer på treningssentre holdt han vedlike styrken, smidigheten og kondisjonen han en gang hadde tilegnet seg i Telemark-bataljonen. Årene i Afghanistan hadde formet den fysiske og mentale kapasiteten

ytterligere og ikke minst gitt ham kunnskap om hvordan han taklet utfordringer rent psykisk. Han kjente sine sterke og svake sider og visste hva og hvor mye som skulle til før han begynte å tvile på seg selv. Det viktigste var at han visste hvor mye som skulle til før han brøt sammen. Etter årene som profesjonell soldat skjønte han at kunnskap om mental kapasitet også kunne være et fortrinn i det sivile liv. I omgang med kvinner derimot, ble han raskt usikker, i hvert fall om de ikke gav umiddelbare signaler om at de likte ham. Han kikket framover i flyet, og la merke til en kvinne som slet mellom seteradene med en altfor tung bag. Hun unnskyldte seg da bagen dunket borti en albue, deretter traff bagen kneet til en eldre mann, noe hun så ut til å late som om hun ikke fikk med seg. Kvinnen stanset et par seter foran ham og så ut til å ha funnet plassen sin på motsatt side av midtgangen. Hun åpnet luken til bagasjehyllen, men slet med å få løftet bagen opp i avlukket. Hun hadde mislyktes tre ganger før hun kikket seg rundt etter hjelp. Alle var imidlertid så opptatt med seg og sitt, taxfreekataloger og sikkerhetsbrosjyrer at ingen enset henne. Han ålet seg forbi de to ledige setene ved siden av seg og gikk fram til henne. Da han kremtet, flyttet hun på seg slik at han kunne komme forbi. «Nei da, det går bra, smilte Lasse. «Jeg tenkte bare å hjelpe deg med bagen.» «Tusen takk! Det var snilt. Den er litt for tung for meg.» «Oi», glapp det ut av Lasse da han grep tak i den. «Har du med deg arvesølvet?» Med et krafttak fikk han så vidt stappet den inn i det lille avlukket. «Jeg tenkte jeg kunne få plass til alt i håndbagasjen. Og det

klarte jeg!» sa hun fornøyd. «Men så får jeg problemer med å løfte den i stedet. Beklager bryderiet.» «Ikke noe å beklage. Jeg gjorde akkurat som deg. Trengselen og ventingen på at kofferten skal komme på rullebåndet er plagsom.» Han gikk tilbake til seteraden sin og møtte blikket hennes idet han ålte seg bort til vindusplassen. Da hun smilte til ham, ble han først så overrasket at han ble mer opptatt av at det faktisk skjedde, enn å smile tilbake. Men så ble han oppmerksom på sin keitethet og rakk så vidt å sende henne et smil før hun satte seg. Hun var eldre enn ham, men ikke mer enn syv–åtte år, trodde han. Hun virket forsiktig og beskjeden, og akkurat så vakker som en kvinne kan være når hun ikke vet hvor vakker hun er. Lasse var singel, noe som etter hvert var begynt å bli en belastning. Han savnet en å være glad i, en kvinne som var varm og myk, en samtalepartner og bestevenn. Men ikke for enhver pris. Han hadde erfart at det raskt kunne bli en påkjenning å ha kjæreste, spesielt hvis hun var for energisk, eller lat. Begge deler var krevende. Etter et par forhold var han kommet fram til at singellivet allikevel passet ham best. Inntil nylig i hvert fall. Ensomheten det siste året hadde gjort ham mindre overbevist. Det rykket i flykroppen. Flyvertinnen sjekket at stolryggene sto i rett posisjon og at lukene til håndbagasjen var lukket. Flyet takset mot rullebanen, og snart var de i luften. Nice var den nærmeste flyplassen til Col del Bosco. Landsbyen lå litt inn i landet, ved foten av De liguriske Alpene, ikke så langt fra den italienske blomsterkysten. Han var på vei til ferieparadiset sitt, noe som alltid var en opptur, selv om årsaken denne gangen ikke var så hyggelig.

Kapittel 4

Lasse ble sittende da folk reiste seg for å hente ned det de hadde plassert i bagasjehyllene. Han orket ikke køståingen og den irriterende ventingen på at folk foran ham skulle begynne å bevege seg mot døren. Han kikket mot kvinnen, hun med den tunge bagen, og så at hun også ble sittende og vente. Da køen av folk endelig begynte å bevege på seg, gikk det ikke mange minuttene før midtgangen nesten var tom for folk. Lasse kom seg på bena og hentet ned håndbagasjen sin. Han slang bagen over skulderen, kikket mot kvinnen som sto med hendene på hoftene og kikket på ham med et forsiktig smil. «Tror du at du kunne …» «Selvfølgelig! Jeg kan bære den også for deg hvis …» «Det var snilt, men nei takk», avbrøt hun ham. «Du har vært mer enn hjelpsom. Det går bra, ellers takk», gjentok hun. De siste passasjerene var på vei ut. Han smilte til henne, nikket forsiktig og gikk mot utgangen der flyvertinnen ønsket alle et

hyggelig opphold og velkommen tilbake. Før han gikk ut i korridoren som førte til ankomsthallen, snudde han seg og så henne slite med den tunge bagen opp midtgangen i flyet. Noen minutter senere sto han i taxikø og googlet togenes avgangstider fra Nice i retning den italienske grensen. Han fant et tog som gikk 09.20. Fra Ventimiglia igjen gikk det et tog østover klokken 11.40 til Arma de Taggia. Det ville han rekke med god margin. «Skal du langt?» Det var kvinnen med den tunge bagen. «Hei! Jeg trodde knapt du ville komme deg av flyet med den bagen!» Hun kikket ned på den og pustet oppgitt. «Jeg aner ikke hva jeg tenkte på. Jeg har med gaver, altfor tunge, og altfor mange bøker.» «Da kommer du i hvert fall ikke til å kjede deg», kommenterte Lasse med et smil. Så kom han på at hun hadde stilt ham et spørsmål. «Eh nei, jeg skal ikke langt. Bare til jernbanen. Og du?» «Jeg skal også dit. Kunne vi dele en taxi, tror du?» «Selvfølgelig. Bare fint, det», sa Lasse, og tenkte at hun nok ville sikre seg at noen kunne hjelpe henne med bagen. Lasse rakte henne hånden. «Lasse, Lasse Ytternes.» Hun grep den og klemte forsiktig. «Siena Gjertsen. Siena Riccasello Gjertsen», korrigerte hun. Lasse klemte den myke hånden hennes forsiktig, slik hun hadde klemt hans. Den var varm. En god hånd, en liten, men god hånd. «Det høres både italiensk og norsk ut.» Siena nikket. «Jeg er halvt italiensk. Og halvt norsk», la hun til og rødmet.

Lasse likte at kvinner rødmet, det tydet på at de ikke anså seg for å være mer enn de var. Han likte henne stadig bedre. «Skal du på ferie?» spurte han. «På en måte. Jeg har arvet en gård som jeg skal ta en titt på.» «En gård?» «En oliven- og vingård.» «Oi, så spennende!» Siena nikket. «De lager veldig god vin der», sa hun. «Og olivenoljen er nydelig», la hun til. «Jeg elsker begge deler!», sa Lasse. «Hvor ligger den?» «Ikke så langt fra Col del Bosco, en liten landsby i Liguria.» «Du tuller?», utbrøt Lasse. Siena kikket på ham. «Jeg skal også dit. Jeg har et feriehus der!» «Nei, så morsomt!» «Det er fantastisk», sa Lasse. «Huset? Er det fantastisk?» «Nei, jo, på sett og vis, men jeg mente … at du også skal til Col del Bosco.» Køen foran dem var forduftet. Nå sto en taxi ved siden av dem med nedrullet vindu. Sjåføren ropte noe, og Lasse svarte kjapt på flytende fransk. Deretter spratt sjåføren ut og åpnet bagasjelokket. Lasse grep bagen til Siena og satte den forsiktig ned i bagasjerommet før han la sin egen, atskillig lettere bag, ved siden av. Så åpnet han bildøren for henne. Hun takket og satte seg inn. Lasse gikk rundt på den andre siden og satte seg ved siden av henne. Sjåføren kikket i speilet, satte bilen i gir og manøvrerte ut fra flyplassen. Lasse gav komplimenter til sjåføren for den fine bilen han

kjørte, noe sjåføren så ut til å sette pris på. Så henvendte Lasse seg til henne. «Er du fra Col del Bosco, siden du har arvet, mener jeg?» «Faren min var derfra. Jeg har norsk mor og er vokst opp i Norge», la hun til. «Og du da?» «Jeg er litt italiensk, jeg også. Og litt engelsk, men mest norsk.» «Litt av hvert, liksom?» Lasse kikket på hendene sine og tenkte seg om. «Det er en delikat historie», begynte han. «Oldefaren min var landsbyprest i Col del Bosco, allikevel klarte han å sette barn på oldemoren min, som var en ung og uerfaren jente.» Lasse trakk lett på skuldrene mens han kikket på Siena. «Det var slemt! Har du møtt ham?» «Nei, jeg ble fortalt at oldefaren min døde under krigen. Men etter at jeg kjøpte hus der i byen, fikk jeg vite at han levde helt til for 10 år siden.» Siena gispet og holdt seg til munnen. «Han var en idiot, det var slik han ble omtalt av familien min, og en horebukk. Det er vel derfor han ble erklært død og begravet, antar jeg. Oldemoren min, hun som ble gravid bare sytten år gammel, stakk senere av med en amerikaner. Det var etter krigen, og så lot hun datteren bli igjen hos familien. Men da hun som senere skulle bli bestemoren min, var fylt atten, reiste hun til England. Der giftet hun seg etter hvert og fikk moren min, som igjen giftet seg med faren min. Og han er norsk. Vi ferierte imidlertid ofte i Liguria da jeg var barn, og Col del Bosco ble mitt favorittsted i verden. Ikke bare på grunn av forfedrene mine, men jeg elsker landsbyen, menneskene og naturen der.» «Hva driver du med når du er der?» ville hun vite.

«Har ferie eller jobber, alt ettersom. Jeg jobber som oversetter, noen ganger som tekstforfatter på oppdrag fra forskjellige forlag og redaksjoner. Da kan jeg i grunnen være hvor som helst på kloden. Det siste året har jeg valgt å ta det litt roligere med jobbingen og brukt mye tid på å renovere huset både innvendig og utvendig. Det er selvfølgelig jobbing, det også, men det tjener jeg selvfølgelig ikke noe på, så det er å anse som ferie. Jeg synes også det har vært gøy å finne møbler og annet interiør, blant annet hos den lokale antikvitetshandleren. Han er dyktig! Dessuten har jeg gjort en masse med hagen. Egentlig, når jeg tenker etter, så gjør jeg hva som helst for å unngå å kjede meg.» Så lo han, for det var helt ulikt ham å si noe slikt. Ved de fleste anledninger ville han ha snakket om interiør, eksteriør, vin, kultur, mat og det italienske språket, som han snakket flytende på grunn av sin halvt italienske mor. Det forundret ham at han hadde vært så ærlig. Lasse kikket på henne. Hun åpnet munnen og så ut til å skulle si noe, men lot være. Han unnlot å be henne fortelle, selv om han gjerne skulle ha hørt mer om hennes liv også. Hun var inntagende og sikkert en fortryllende kone for en mann han håpet hun var lei av. Hun hadde ikke giftering, men hun kunne jo være samboer med en eller annen. Hadde hun noen barn, tro? De nådde jernbanen og gikk ombord i toget, fant to ledige seter ved siden av hverandre og dumpet ned etter at Lasse hadde plassert bagene deres på hyllen. Han kikket forsiktig på Siena, men hun møtte ikke blikket hans, og han snudde seg bort. Men så tok han mot til seg og så på henne igjen. Nå møtte hun blikket hans smilende, men avventende. «Går det an å spørre om du er gift?»

Lasse følte seg keitet. Hvordan kunne han få seg til å stille et så personlig spørsmål i edru tilstand? Men nå hadde han gjort det. «Nei», sa hun og dro på det. «Skilt og barnløs. Han stakk av med en ung, fertil berte han sikkert får det bra med.» Hun lo og slo blikket ned. «Det var jo dumt, eller bra, alt etter som man ser det», kommenterte Lasse. «Det var begge deler, først dumt og så bra», sa Siena og løftet blikket igjen. «Og du da, unge mann?» Lasse lo litt forlegent og følte seg øyeblikkelig svært mye yngre enn henne. «Jeg er alenemann», sa han. «Alenemann?» «Ja, ikke alenefar, ikke skilt og dumpet, bare alene og fortvilet, eller motsatt, alene og ikke forelsket, ikke alenehomo. Bare en vanlig mann som er alene, en alenemann», sa han. De lo sammen for første gang. «Huset ditt», spurte Siena, «har du hatt mye å pusse opp?» «Egentlig har jeg tatt så godt som hele huset. Jeg har lagt nye gulvfliser, ja, det er nye gulv overalt, jeg har installert nytt kjøkken, nytt bad, malt soverommene og deretter innredet alt sammen, og jeg er stadig på jakt etter antikviteter til både hus og hage.» «Så spennende!» «Jeg må jo kompensere for fraværet av en kvinne! Men hva med deg? Hva er du interessert i?» «Bortsett fra å engasjere meg i gården jeg nå har arvet, elsker jeg god mat og drikke, spesielt når den er laget der på gården.» Lasse humret. Det var lett å forstå, han elsket det samme selv.

Han dultet vennskapelig borti henne med albuen, noe han straks angret p책, men s책 syntes hun visst 책 sette pris p책 det likevel. Han tenkte at de faktisk hadde funnet noe de hadde felles. I tillegg var de begge single, og skulle til det samme lille avlukket i verden.

Kapittel 5

Lasse satte seg helt bakerst i kirken. For første gang skulle han overvære en katolsk begravelsesseremoni. Over kisten hang landsbyens nye stolthet: Cristo di Col del Bosco. Det var ikke noe spesielt ved det å ha Den korsfestede hengende slik, det spesielle var at denne skulpturen var støpt i purt gull. Det var Marco som forrettet. Han hadde et røkelseskar hengende i en kjede i den ene hånden og beveget det fram og tilbake rundt kisten til den var innhyllet i en gråhvit røyk. Røyken løste seg langsomt opp og spredte seg i kirkerommet. Den skulle hjelpe Gino Sartells sjel med å nå høyere verdener. Marcos stemme gav gjenklang i de gamle steinveggene mens han skrittet rundt kisten der borgermesterens levninger var lukket inne. «Ave, o Maria», sa han med kraftig røst. Bønnekonene, som satt fremst ved alterets venstre side, svarte: «Piena di grazia, il Signore è con Te.» Deretter fortsatte de med Ave Maria, mens Marco skrittet rundt kisten med røkelseskaret. «Tu

sei benedetta fra le donne e benedetto è il frutto del tuo seno, Gesù. Santa Maria, Madre di Dio, prega per noi peccatori, adesso e nell’ora della nostra morte. Amen.» Ordene ble gjentatt ti ganger før Marco overlot røkelseskaret til en altergutt, gikk opp på talerstolen og kikket ut over forsamlingen. Den lille kirken var fylt til randen av sørgende mennesker. Gino hadde vært en populær borgermester som alltid hadde utført gjerningen sin til landsbyens beste. At det ble satt pris på, kunne man se i kirken denne dagen. Benkeradene var fylt opp, og det sto folk også langs veggene. Alle ønsket å vise borgermesteren den siste ære. «Gloria al Padre», messet Marco, og bønnekonene stemte i: «al Figlio, e allo Spirito Santo, Come era in principio, ora e sempre, nei secoli dei secoli. Amen.» «Padre Nostro», sa Marco denne gangen, med sørgmodig røst, nesten som en trist proklamasjon som dessverre var nødvendig å si, nødvendig og viktig, noe som fikk bønnekonene til å be som om jordens ende var nær, selv om de hadde gjort det før, kunne teksten utenat og visste de kom til å overleve. «Che sei nei cieli, sia santificato il tuo nome, venga il tuo regno e sia fatta la tua volontà come in Cielo così in terra. Dacci oggi il nostro pane quotidiano e rimetti a noi i nostri debiti come noi li rimettiamo ai nostri debitori e non ci indurre in tentazione ma liberaci dal male. Amen», svarte bønnekonene. Altergutten med røkelseskaret sto dypt konsentrert og beveget det fram og tilbake for å holde liv i glørne. Han var delvis skjult bak de store, lilla draperiene som var hengt opp for anledningen. Innimellom tittet han fram og så nervøst mot Marco, som om det ville framskynde prestens behov for mer røkelse. Det var blitt stille i kirken, og altergutten måtte smøre seg med tålmodighet.

Vil du lese resten? “Natt i Liguria” bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Lasse reiser ofte til feriehuset sitt, i den lille, sjarmerende landsbyen Col del Bosco i Italia. På flyet møter han Siena, som har arvet en oliven- og vingård i den samme landsbyen. Det er sensommer i Col del Bosco. Druer og oliven nærmer seg innhøsting og Siena må snart avgjøre hva hun skal gjøre med gården hun har arvet. Hun nyter den fredelige tilværelsen, spiser tradisjonell mat og drikker god vin under de gamle kastanjetrærne i vingårdens hage. Men det ulmer under overflaten, og en dag forteller antikvitetshandleren Alberto henne om en kirkeskatt som er stjålet. Lasse kjenner allerede til tyveriet, og en natt bestemmer han seg for å finne ut av mysteriet. Dette fører til en jakt på liv og død, og da Sienas ungdomskjæreste Stefano også dukker opp, går alt fra galt til verre.

ISBN 978-82-8330-156-4

ROMAN

9 788283 301564