Ode til lyset – Les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

Tidligere utgivelser:

303469

Ode til lyset METTE WERNER

Foto: Børre Haugli

9 788283

Ode til lyset

Jeg retter på en kubbe så gnistene fyker, ser på lysskjæret over ansiktet hennes. – Denne helgen har vi bare til låns, sier jeg stille. Hun rynker brynene. Hva jeg mener? − At forelskelsen fortsatt er helt hel. Den har ikke fått en eneste rift enda. Ingen ting som skurrer. Jeg ser utover vannflata der månen lager stripe over oljeblanke småbølger. − Det kommer jo ikke til å fortsette sånn.. − Jo! erter hun. − Nei, men det gjør jo ikke det. Livet er ikke sånn. − Jo, denne gangen er det det! sier hun trassig og karrer seg over til min side av bålet. – Kom! Hun drar meg inntil seg. Blikket hennes direkte i mitt, – Det er jo oss! Har du ikke skjønt det? Det er skjebnen. Når kjærligheten kommer, da vet du det!

ME TTE WE RN E R

Sed endemos et audit, quatem. VoluptaDramatikk non etur? Frostroser, 1979 natae dolenis sum Dessin con cores Rart at ikke Arne har ringt, 1980derqui ad que ligenisque eatiorum Rabies, 1980 sped quost estiberro doloris utemped Reisen, 1982 consequ odipiet abeicidit alitatem orem venis eture nulparum, nati cum Romaner estium ipsa dollabore debis remquas Jennysautatur mamma, 2013 erectiissit est endanit raturer Ti stille dager, 2017 velent. Exerita sperae. Et hit, quas eosa ditios quo eatecer chilitint erereped quae Omslagsbilde aliqui ommodi volorro bea id eum eoLeif Nyland: sande velessimenti ut recus ad ut de «Gul stripe»int2018, olje på plate dus sunda ea doluptis untisquate pro dolores suntiae caest, voluptatus et quodit omni reprepr ovitat lacesequi am est, nectis molluptassit ad maximincta quibero venis nonsequiatus dunto bea doloria conseque sitiuscid earia et pel ilique susandi caecept atatatur am quunt parum iminus a

METTE WERNER er utdannet sekretær, flyvertinne, produksjonsarbeider i film og TV, manusforfatter og lærer i ungdomsskolen. Debuten som forfatter kom i 1978 med en novelle i Vinduet. Flere noveller fulgte ved siden av artikler, hørespill og kortfilmmanus. Hun har vunnet flere priser blant annet for novellefilmen Reisen, og hennes forrige roman, Ti stille dager, ble mottatt med begeistring av mange lesere.

Av Mette Werner Dramatikk Frostroser, 1979 Rart at ikke Arne har ringt, 1980 Rabies, 1980 Reisen, 1982 Romaner Jennys mamma, 2013 Ti stille dager, 2017

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2022 Trykk: LivoniaPrint Papir: Holmen Book Cream 1.6 Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Omslagsbilde: Leif Nyland: «Gul stripe» 2018, olje på plate Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt ISBN: 978 82 8330 346 9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 2

11.03.2022 18:46

Mette Werner

Ode til lyset Roman

2022

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 3

11.03.2022 18:46

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 4

11.03.2022 18:46

Til Helén

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 5

11.03.2022 18:46

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 6

11.03.2022 18:46

Livet er et bål som brenner ned enhver illusjon Mercedes Sosa Zamba del Cielo

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 7

11.03.2022 18:46

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 8

11.03.2022 18:46

Det var i Mexico hun begynte å drikke rødvin til sjokoladekake. Kaffen smakte bønnevann, sa hun. Vi hadde fått bønner til alt, brune bønner i en geleaktig, gråbrun saus som lignet gjørme. − Frijoles! Hun grøsset. Frijoles til speilegg, frijoles til biff. Så vidt vi ikke fikk det til dessert. Men rødvin derimot, og glinsende, brunsvart sjokoladeglasur. – Mmm! Hun skåler mot meg, overdriver nytelsen i hver munnfull hun skyller ned med vinen som skinner som blod i et høyt glass. Men så blir hun tankefull. − Jeg har da aldri vært ivrig på kaker, jeg? Hun ser undrende på meg. Jeg smiler. − Det er vel et tegn på at du begynner å bli middelaldrende. − Å, ikke si det! Jeg trekker liksom uskyldig på skuldrene, flirer. − Ja, le du. Du er middelaldrende! Hun sukker og blåser lufta ut mellom lukkede lepper. − Jeg må i hvert fall få tak i de blodårene! Jeg smiler igjen idet kjærligheten flør i meg, herregud, som jeg elsker det mennesket, tenker jeg og ser for meg hvordan vi står sammen i en gammel kirke for noen dager siden, guiden som forteller at hvis vi har et organ eller en kroppsdel som er spesielt skjør eller syk, kan vi kjøpe en liten avstøpning i sølv av den skrøpelige delen og henge den i kjortelkanten til en helgen. – Da vil kroppsdelen være 5

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 9

11.03.2022 18:46

beskyttet, sier hun i største alvor, og siden har Julie vært på jakt etter noen små, sølvskimrende blodårer hun kan henge i skjørtekanten til Jomfru Maria. − Så jeg slipper å tenke på alt det kolesterolet, sier hun. Neste dag drar vi nordover langs kysten med en skranglete lokalbuss som farer farlig fort på svingete veier gjennom jungelen. Over en strekning med digre dumper klirrer det sånn i rutene at vi blir sittende og holde på dem så de ikke skal knuse, er helt slitne når sjåføren endelig setter oss av på en odde ytterst i en vid bukt av hvit sand. − Se! Vi gisper, står stumme på stive gresstuster, blendet av lyset, gjenskinnet av sola i den hvite sanden og vannet, en evighet av blått skimmer mot horisonten langt der ute, ubrutt mot himmelen. Vi puster det dypt inn og langsomt ut igjen, ser på hverandre. Smiler. En molo like ved skjermer en havn hvor malte fiskebåter ligger trukket opp på land nedenfor et par enkle strandbarer. I vannkanten bortenfor sitter to brunbrente fiskere i sanden og renser østers med faste, rytmiske bevegelser, et tørt knepp hver gang et skall treffer haugen av andre skall i sterk lukt av saltvann. − ¡Hola, buenos días! hilser vi når vi går forbi. − Buenos días, señoras, smiler de vennlig tilbake fra haugen av grå skjell, uten å miste bevegelsen i kniven. Resten av stranda er tom bortsett fra en flokk pelikaner som dykker etter fisk på grunna, vi slipper sekkene fra oss og kommer oss i badetøyet. − Førstemann uti! Tungt kappløp i løs sand og klaskende vannsprut, jeg først, kaster meg på hodet inn i alt dette friske, crawler prustende utover i blanke krusninger, og innover igjen på ryggen, åpner brystet og sparker opp herlig, hvitt skum med dråper som blinker i sola. 10

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 10

11.03.2022 18:46

− Det er lunkent! − Også så klart! Helt turkist! Mer brus til å dykke ned i og kysse før vi flyter opp ved siden av hverandre med armene under hodet og puster mot himmelen. − Så høy den er! − Så stor og lysende blå, uten en sky. Først seinere tenker vi at det kanskje var hai der. – Kanskje det er derfor vi hadde alt sammen for oss selv? Men så lenge vi tumler rundt i vannet, er alt bare salt fryd og glitter. Jeg ser henne for meg sånn hun kom mot meg over sanden den dagen med bukta skinnende bak seg, langstrakt og lys i en ermeløs, hvit bluse, et blått sjal rundt hoftene, den lett slengende sportsgangen hennes, som om hun er i ferd med å gå av banen etter kamp, og jeg lengter etter å legge meg inntil henne, kjenne huden hennes som gløder, den deilige huden, alltid så varm, så glatt og god å stryke. Men hun er død nå. I hendene mine sitter minnet om hånda hennes de siste timene, blålilla og kald, som klam gummi. – Det har alltid vært godt å holde deg i hånda, sier jeg når vi slentrer mot strandbarene i ettermiddagslyset den dagen og håndflata hennes fortsatt er glatt og tørr mot min. – Alltid! sier jeg. − Samme hva! Hun smiler, klemmer hånda mi litt ekstra før hun slipper den med et unnskyldende blunk. I sanden under et grått palmetak får vi hver vår gule fluktstol, bestiller drikke og blir sittende og se på pelikanene ved moloen, grå de også med store vinger og lange nebb. Når de kommer flygende kan de plutselig stoppe tvert i lufta før de stuper brått mot vannflata så det ser ut som de skal krasje, men i stedet kaster de like plutselig 11

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 11

11.03.2022 18:46

hodet bakover og sluker en glinsende fisk. Vi ler, overgitt slappe av sjø og sol ler vi av hva som helst. Julie har lært seg å drikke Corona med lime i tuten rett fra flaska. Duggdråpene perler mot det kalde glasset, skinner i solstrimer som siver ned til oss gjennom taket, hun skinner også, så lys, så glad, så ubekymret glad. Vi er her, ved en uendelighet av solblinkende, blått hav og spiser hvitløksreker og grilla fisk fra stranda. Så pen hun er, min elskede, blir aldri lei av å se på profilen hennes, den fint rundete nesa, haka også så nydelig rundet. Nå smiler hun og blunker blått, vil ha en øl til. Når hun får den, legger hun hodet bakover og slipper pusten ned gjennom hele kroppen av lutter velvære, puster igjen og strekker armene skrått over hodet. – Mmm, sier hun dovent. Og fortsatt har vi flere måneder fri til å dra dit nesa peker. Bare vi to.

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 12

11.03.2022 18:46

Alene ved vinduet i sommerhuset der senga hennes sto de siste ukene hun levde. Det er fredelig her med fjellene som blåner bak fjorden i vest, noen ganger er de så klare i konturene at jeg tror jeg kan ta på dem, det er bare å strekke ut hånda, men like etter kan de løse seg opp og forsvinne lilla i dueblå dis mens sjøen mørkner tinngrå mot sør der et gammelt fyr bryter horisontlinja, en enslig stake på en knaus i havgapet hvor losen går om bord for å rettlede fremmede fartøyer trygt nordover til hovedstaden innerst i fjordbunnen. I mange hundreår har det lyst en lykt der ute i overgangen mellom den skjermede fjorden og havet utenfor, med dyp vi ennå ikke kjenner. Nå, i demringen, skinner lyset fra fyrlykta fortsatt med tre skarpe, hvite blink, så pause, og igjen, til sola kommer opp bak meg og farger skyene rosa. Hvor mange ganger har vi egentlig sittet her, i årenes løp, med en kopp kaffe og snakket om hva vi skulle gjøre? − Deilig når det ikke blåser, kunne vi ha sagt i dag, − se på svalene, så høyt de flyr, det blir godvær. Vi ville ha sett på hverandre og smilt, kanskje hadde jeg tatt hånda hennes og strøket lett over fingrene hennes med tommelen. – Se! ville hun ha utbrutt når sola slapp igjennom disen og la en blinkende stripe langs land på den andre siden. – Merkelig at vi aldri blir lei av å se! Nei. Ingen tvil om at det var her senga fra hjelpemiddelsentralen 13

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 13

11.03.2022 18:46

skulle stå, med fritt utsyn til en vårblank fjord. Men innen sommeren kom ordentlig i gang, var den blitt hentet. Det er den andre høsten uten henne nå, og der hodegjerdet sto, ligger meditasjonsputa mi. I fraværet av stemmen hennes lytter jeg til lyden av det gamle vegguret som tikker jevnt i stillheten, som en rolig puls, alltid den samme. Morgenmeditasjonen er nettopp avsluttet. Jeg har sittet som jeg har gjort nesten hele mitt voksene liv, hver dag, med beina i kors, morgen og kveld, året igjennom. Med ryggen rett og hendene i fanget har jeg beveget oppmerksomheten gjennom kroppen, fra hodet til føttene mens jeg har iakttatt hva som foregår inne i meg, hvordan hver eneste følelse jeg opplever, er knyttet til en fornemmelse i huden eller dypere innover. Er jeg sint, blir jeg varm, kan kjenne heten stige opp gjennom brystet og hodet, en prikking i hendene, eller jeg kan kjenne en myk kribling av kjærlighet i brystet og armene, alltid noe som rører seg, jeg trenger ikke å sette ord på det, det er nok å registrere at det er der så lenge jeg vet at det bare er for en stund, kort eller lang, før eller siden går det over igjen. Ofte begynner jeg med å observere pusten under nesa, lukker øynene og iakttar luftstrømmen på overleppa, kjølig når den går inn, litt varmere når den kommer ut igjen. Det hjelper på konsentrasjonen så jeg kan flytte oppmerksomheten til toppen av skallen og begynne skanning nedover og opp igjen, i stadig bevegelse. Etter hvert som pusten kommer dypere, begynner spenningene i muskulaturen å gi slipp på gamle følelser som har ligget lagret. Anicca, sier buddhistene, forandring, alt er forandring, ingenting varer. Med årene har bevisstheten om disse evige skiftningene blitt like selvfølgelig for meg som det at jeg puster, og rommet inne i meg har blitt større. Jeg trenger ikke lenger å handle på hver følelse, kan bare la dem være der til de har ladet seg ut. Julie pleide å like at jeg mediterte på senga ved siden av henne, i starten, da vi ikke orket å være fra hverandre et sekund. Da kunne 14

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 14

11.03.2022 18:46

hun krype sammen mot låret mitt og smyge hånda si inn i min, kunne ligge der musestille hele den timen jeg satt, og når jeg sitter nå, hender det fortsatt at jeg liksom kjenner varmen hennes inntil meg. Jeg avsluttet alltid med å fokusere på mykheten og roen jeg hadde oppnådd, prøvde å la de gode vibrasjonene flomme over henne og videre utover. Måtte alle skapninger bryte gjennom det som holder dem fanget, og finne fred, sa jeg inne i meg. Alle sinte, sårede, sultne, mishandlede vesener, måtte de bli lykkelige. Bli fri. Når jeg forsiktig åpnet øynene, så hun opp på meg og smilte, klar for sprell. Mitt kjære, kjære vesen, så sultne vi var på kjærlighet! For enda så iherdig jeg hadde vært med å fri meg fra gammelt slagg, var det fortsatt sjelden jeg våget å møte en annens blikk. Jeg pleide å se på neseryggen eller på siden av hodet, kunne fortelle hvilken farge øynene hadde, men ikke hva de sa meg. Resultatet var alltid at etter et samvær var jeg fortsatt fylt av lengsel, en drøm om å komme nær. I framtida en gang. Julies lengsel var mer en rastløs søken som drev henne ut på lange turer alene i skogen. Jeg gjenkjente den med det samme hun snakket til meg. Det var som om den strålte ut av kroppen hennes og hogg tak i meg. Oj, her blir det bråk, tenkte jeg. De blå øynene hennes så så direkte på meg, ville meg noe jeg ikke klarte å vri meg unna, jeg hadde ikke nubbesjanse. Samme hvilke motforestillinger jeg klarte å stable på beina, ble jeg bare hvileløst gående inne i en vond verk og lengte mot neste gang blikket hennes skulle dra meg til seg.

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 15

11.03.2022 18:46

Hun kom til meg i koia mi. Et hode høyere enn meg, i lys anorakk lukket hun meg inn i armene sine, kinnet hennes mot mitt. – Så pen du er! − Du òg. − Du er så myk. − Mmm. Ikke sant. Huden så bløt. Øynene! Jeg klarer ikke å la være å se. Leppene hennes idet lysten eksploderer i oss. Siden er vi som alle forelskede, kan sitte, stå, ligge i timer og bare se, stryke, kysse, være nære. − Tenk at du er ekte blond! − Og du, da. Hun drar hendene fast gjennom håret mitt. – Du er blank i pelsen, sier hun, − ekornpels. Hun kysser meg på nesa, − egentlig er du et ekorn. Hun kikker forskende på meg, nikker, − du sitter der på stammen din og lytter med blanke, brune øyne, helt, helt stille før du plutselig piler av gårde for å ordne noe, smiler hun og stryker meg over kinnet. − Jeg tror jeg skal kalle deg Snapp. Hun sperrer øynene opp og nikker ømt av sitt eget påfunn mens jeg ser blygt ned i fanget, har knapt hatt et kjælenavn. Det blir mørkere, gjessene samler seg i plog og flakser hest kjatrende under himmelen, lufta så klar, vi bader i morild, og med august16

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 16

11.03.2022 18:46

månen oransje og diger over tretoppene, tenner vi bål på stranda. Julie låner genseren min, varm og ullhvit, i lyset fra flammene blir hun ekstra vakker, øyene så store, det blå i dem så mørkt. Selv leker jeg med en kvist i glørne. – Du elsker å pyrre, du, sier hun forundret. − Det er vel fordi jeg har savnet kjærlighet? Jeg ser forsiktig på henne. Den lille kvisten brenner opp, jeg finner en ny, retter på en kubbe så gnistene fyker, ser på lysskjæret over ansiktet hennes. – Denne helgen har vi bare til låns, sier jeg. Hun rynker brynene. Hva jeg mener? − At forelskelsen fortsatt er helt hel. Den har ikke fått en eneste rift ennå. Ingen ting som skurrer. Jeg ser utover vannflata der månen lager stripe over oljeblanke småbølger. − Det kommer jo ikke til å fortsette sånn. − Jo, erter hun. − Nei, men det gjør jo ikke det. Livet er ikke sånn. − Jo, denne gangen er det det! sier hun trassig og karrer seg over til min side av bålet. – Kom! Hun drar meg inntil seg. Blikket hennes direkte i mitt. – Det er jo oss! Har du ikke skjønt det? Det er skjebnen. Når kjærligheten kommer, da vet du det! Vi ruller rundt i sanden, gidder ikke å være voksne. Ikke i kveld. En annen dag ligger vi i koia i en haug av puter. – Husker du Fellinis Amarcord? spør jeg.− Scenen med guttene som har runkekonkurranse i en gammel bil? Men hun har ikke sett filmen. − Hvorfor lager de ikke sånne filmer om jenter? sier hun, − det er urettferdig. Tenk deg det, ’a, fem småjenter med hårsløyfe som har gnikkekonkurranse inne i en gammel Ford så lysene blinker. Hun hengir seg til en demonstrasjon med overdrevne grimaser. Jeg kniser, litt flau. – Men film må jo ha musikk, sier jeg. − Hva skulle det være? 17

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 17

11.03.2022 18:46

− Tryllefløyten, Nattens dronning, sier hun kjapt, leende samtidig som hun reiser seg opp på knærne, hever brystet og kaster seg ut i verdens mest kjente arie: − A-a-a-a-a-aaaaaaaaa. A-a-a-a-a-a-aaaaaaaaaa. Hun følger tonen oppover til hun står i senga med armene mot taket i all sin prakt, men før hun når helt opp, knekker stemmen, hun hoster og faller lattermildt nedover meg. Vi pleide å røyke på senga den gangen. Etterpå. Lå med armen under hodet og øvde oss på å blåse ringer mot taket. Men så må hun opp. Før jeg vet ordet av det, har hun fått på seg shortsen, står der fraværende med blikket ut av vinduet mens hun knepper blusen og snakker om når vi kan treffes neste gang. Som om jeg ikke er der lenger. Det er som et vanntett skott mellom den voksne, ansvarlige kvinnen der ved vinduet, som må på butikken og handle middag til mann og barn, og den løsslupne ekstasen vi nettopp har vært i. Jeg går og stiller meg inntil henne, men det er nytteløst å prøve å kalle henne tilbake. Audiensen er over, tenker jeg molefonkent. Samtidig er jeg glad, for hvis hun ikke hadde hatt en sånn ansvarlig side også, ville jeg aldri ha turt å innlate meg på denne galskapen. Trygt at hun står der og får det lyse håret pent på plass. Heldigvis husker hun å gi meg et kyss før hun forsvinner mellom trestammene. Etterpå vasker jeg håret, smiler for meg selv ved tanken på alt hun er mens hendene mine massere gjennom såpeskummet som sklir hvitt og mykt nedover sommerhuden min i det varme vannet, og idet jeg legger hodet bakover, er det som om noe åpner seg i skallen, i føttene og brystet. En liten stund er jeg helt ubundet, ingen stengsler noe sted som hindrer pusten i å strømme igjennom meg. Sammen med henne blir jeg fri, tenker jeg, sånn som hun røsker tak i meg. Det er aldri noen som har villet ha meg med en sånn kraft.

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 18

11.03.2022 18:46

Når hun besøker meg i hovedstaden, serverer jeg morgenkaffe på senga med ristet brød og franske oster så hun nesten dåner av henrykkelse. Hun elsker å kunne slenge ute uten håndveske, bare med noen penger løse i lomma, på caféer og forestillinger. En kveld går vi i operaen, sitter på første balkong og venter på Arne Norheims ballett Stormen. Den har fått fantastiske kritikker, vi har sett bilder av luftånden Ariel som springer over scenen med mange meter slep av bølgende silke. − Kult, sier Julie og kan nesten ikke sitte stille av bare forventning. Til høyre for henne sitter to eldre kvinner, som etter hvert utveksler små hyggelige bemerkninger med oss om hva vi har i vente. − I morges hørte jeg noe på radioen, sier hun som sitter nærmest, en velstelt, gråhåret kvinne med snille øyne, − det var et program om en prestefrue som hadde forelsket seg i en kvinne. Hun kikker fort på oss før hun ser litt ut lufta. – Presten var visst helt i orden, fortsetter hun, − i hvert fall hadde de flere voksne barn, riktig prektige var de. Hun lener seg nærmere, og venninnen følger med ved siden av. − Men så var det det … Kvinnen senker stemmen, – det var det at i sengen, der hadde prestefruen aldri kommet forbi lampeskjermen, og da kan dere tenke dere resten, fortsetter hun, − denne kvinnen prestefruen hadde forelsket seg i, fikk henne selvfølgelig med seg helt opp i stjernehimmelen, og da skjønte alle både presten og barna at mor måtte jo få denne kvinnen, sier hun og smiler lunt. Oj. Vi svelger. Synes det godt? Vi har jo ikke gjort noen ting, ikke har vi tatt på hverandre, ikke kyssa, knapt nok sett på hverandre. Tvert imot har vi sittet der rett opp og ned som pene damer i operaen. Men det lar seg visst ikke skjule. En bekjent vi treffer tilfeldig på en utstilling, sier vi skinner som to nytente julelys. Vi klarer jo ikke å la være å smile.

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 19

11.03.2022 18:46

En lysfest, det er sånn det kjennes disse første månedene. Denne krafta som bruser i oss så vi ikke kan tenke på noe annet. Når bare vi er hos hverandre, slutter verden å finnes. I hvert fall for meg. Det er Julie som har forpliktelser, og på et eller annet tidspunkt innhenter de henne bestandig. − Jeg er så redd for at jeg gjør noe galt mot Thea, sier hun en dag vi sitter på brygga i båthavna inne i byen. – Hun trenger jo en far også. Hvis han må flytte fordi … Hun sukker. Jeg ser mot en fyrlykt i havnebassenget. Det er ikke jeg som skal be henne bryte opp. − Jeg vil jo ikke skade henne, fortsetter Julie. − Nei, selvfølgelig. Det røsker hardt i hjerterøttene mine. Hvordan skal jeg tåle å miste? Nå? – Har du tenkt på hva slags forhold dere vil ha senere, hvis datteren din aldri får vite hvem du egentlig er? sier jeg. − Hvis du skal fortsette å leve på en løgn? Julie studerer skoene sine, et par lyse skinnsko, hun sparker forsiktig på en planke. Når hun ser på meg igjen, er det blå blikket dugget av tårer. – Han er jo snill. Hun klør seg i panna, – han … Men jeg kan jo ikke miste deg! Hun kniper øynene sammen. – Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Hun bøyer hodet, og blir sittende og gråte for seg selv mens jeg knytter nevene mellom knærne for ikke å trenge meg på. En måke lander på vannflata under oss, dupper på vannspeilet, hvit og grå med en rød prikk på det gule nebbet. Mørke fugleøyne speider vaktsomt. − Jeg må gi ham en sjanse til, sier Julie til slutt, – Jeg bare må det, jeg må være helt sikker. Hun vrir hendene og ser bedende på meg. −Ja. Jeg ser ned, på gråten jeg òg. – Ja, det er kjempeviktig. Du kan ikke risikere at du angrer.

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 20

11.03.2022 18:46

For å gjøre det lettere for oss drar jeg på meditasjon. Ti dager i stillhet, i et fremmed land uten kommunikasjon med noen. Hva skjer hjemme? Finner de tilbake? Er hun sammen med ham nå? Bak lukkede øyne observerer jeg hvordan følelsene herjer i meg. Ingen telefon jeg kan ta når det er over heller, kan ikke ringe hjem til henne, for der er jo han. Jeg fortsetter bare å meditere på fornemmelsene i kroppen, på toget nordover gjennom Europa. Alt stiger og blir borte, tenker jeg. Ikke gjør noe, bare iaktta, dette vil også gå over. En urolig natt og en lang dag, vibrasjoner av tvil og håp, fra Genève og opp gjennom hele Frankrike, Danmark, det endeløse Skåne. Når vi nærmer oss Julies by, får jeg et voldsomt anfall av kvalme, svetten pipler kaldt fra hver pore, det prikker i hendene, jeg fryser, pusten stopper opp så jeg er redd jeg skal svime av. Det er som om virkeligheten i det jeg har innlatt meg på, har åpnet seg i meg som et svimlende, svart tomrom. Tenk om hun faktisk sier ja! At hun vil, at hun går fra ham for å komme til meg? Tenk om jeg virkelig blir nødt til å forlate mitt trygge liv som evig, ulykkelig lengtende og våge kjærligheten? På ordentlig! Jeg presser hendene mot mellomgulvet, blir nesten letta over at hun ikke står på stasjonen, så jeg bare kan bli med toget videre. Men jeg ville jo at hun skulle være der! Har drømt om det hver time, å se henne der på perrongen med det lyse smilet. − Tenk om hun bare sier nei, det går ikke, sorry. Jeg slåss med gråten resten av veien, tør knapt gå hjem når jeg er framme. Kanskje ligger det brev til meg som forklarer at – dessverre, men ... Jeg sleper meg over asfalten, sekken er blitt så tung, jeg vil sige sammen for hvert skritt. I postkassa hjemme er det bare regninger og siste nummer av Time. Føttene blir lettere igjen, flyr av seg selv opp trappa når jeg hører telefonen kime i leiligheten. − Det er meg, kan jeg komme?

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 21

11.03.2022 18:46

Ryggen hennes i korridoren på det gamle sykehuset første gangen sykdommen opptrer. I mange timer har jeg ventet på at hun skal våkne fra narkosen, har sittet, stått, gått. Har travet rundt og bedt pleierne si ifra, flere ganger. Likevel er det helt tilfeldig at jeg plutselig får øye på henne på vei bortover korridoren, mager og kantete i blå sykehusfrakk henger hun i armen på en kvinne i hvitt og stavrer seg fram. Jeg er der før jeg vet det, tar tak i den ledige armen hennes. Hun er så groggy at hun knapt enser meg. Kvinnen i hvitt leter etter et sted hvor vi kan snakke. Hun åpner flere dører og ender med å stue oss inn på et rom ikke større enn et kott. Der sitter vi krøket sammen mot veggen, bak et skrivebord, og kvinnen som viser seg å være legen som har foretatt undersøkelsen, lener seg mot Julie med albuene på bordet så det svarte håret hennes skinner i lyset fra en arbeidslampe, antakelig er hun fra Kina, i hvert fall er det vanskelig å oppfatte hva hun sier, det er noe med polypper, store polypper, mange, i skjeden. − Er det kreft? sier Julie irritert med stemmen tjukk av fortvilelse. − Ja. Dessverre. Vi må selvfølgelig undersøke deg nærmere for å finne omfanget. Legen sier noe om pakkeforløp. Det er bare å dra hjem og vente på nærmere beskjed. Vi som skulle feire Julies bursdag i dag. Jeg har kjøpt en blomst, 22

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 22

11.03.2022 18:46

en enkel, hvit krysantemum med kort, kraftig stilk, som står trassig i en liten potte. Noen skaffer oss en drosje. − Det var det jeg visste, Julie setter øynene i meg. – Jeg sa det! − Ja, du sa det, vennen min. Du har alltid sagt du kom til å få kreft. Vi er som forsteinet, ingen store utbrudd, bare denne uutholdelige, svarte protesten som river i kroppen. Julie går rett og legger seg, jamrer over smertetak fra ryggen ned gjennom lysken, men hun vil ringe Thea selv, barnet som har blitt voksen der ved siden oss, en selvstendig, snill kvinne med sitt eget liv i en annen landsdel. − Skal jeg komme? − Nei, vent. Det er ikke annet å gjøre, vente på CT, vente på MR. Det kommer blomster fra vennene, fra jobben, Thea ber meg kjøpe fra henne, og jeg finner en stor potte med stemorsblomster. Den står i vinduet ut mot kirken, nattblå og hvit, mot bjerka i bakgården, som har begynt å få et slør av vårgrønne museører. Det er dette synet jeg fester meg ved der jeg sitter med en hånd på Julies verkende mage og venter. Er på telefonen til fastlegen hver dag. – Pillene virker ikke, hun har så vondt, kan du skrive ut noen andre? Ut på apoteket, på butikken, må finne noe mat, og hjem igjen til fortvilelsens kammer. Hun mister pusten av de nye pillene. 113 midt på natta. Rolige, staute ambulansefolk i rødt og gult fyller kjøkkenet. – Du får luft nok, sier de. – Se her, oksygenopptaket er helt normalt. Men hun er så redd, så stiv og hvit. De tar oss med til legevakta, natt til søndag på en grønn skaibenk i grell belysning, fulle folk som prater tull i korridorene, personale i hvitt som farer rundt, bårer med hjertepasienter, brukne bein og blod. −Dette er jo ikke noen vits i, sier Julie etter et par timer uten at noen har hatt tid til oss. −Vi drar. 23

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 23

11.03.2022 18:46

Hjem gjennom nattestille by i drosje. Trafikklys som skifter. En mann som lufter en hund i gult lys fra en oppgang. Ny telefon til Thea. − Skal jeg komme nå? − Ja, kom! Til ny undersøkelse, på det store kreftsykehuset denne gangen. Thea og jeg i kantina i 9. etasje med utsikt til våren. Igjen venter vi på at Julie skal våkne fra narkosen. Thea har med seg en pc og prøver å jobbe. Jeg leser, eller, jeg holder i hvert fall i en oppslått bok, men mest ser jeg ut på åsene i øst, alt det intenst grønne, fjorden i pastell sør for bygryta. En pleier har fått nummeret mitt og skal ringe når Julie er klar. Spiser vi noe? Drikker vi kaffe? Aner ikke, kjenner bare en spent krampe i mellomgulvet, gråten i halsen, håpet. Tenk om det er godartet! Eller bare noe de kan skjære bort og så spretter hun opp igjen. Jeg har visst drømt meg langt inn i landskapet utenfor når telefonen ringer. − Vi kjører henne opp på 308, sier en kvinnestemme. Hva? Vi skulle jo hjem. − Betyr det at dere legger henne inn? Thea er med ett årvåken på den andre siden av bordet, men jeg får ikke til å si noe mer. Hun skjønner det uansett. − Hun skal på ultralyd, sier de når vi kommer ned. – Den ene nyren er blitt så stor. Vi følger senga gjennom lange korridorer, inn i heiser, portøren lettbeint og vennlig. En lege viser oss på en flimrende, grå skjerm hvordan nyren ser ut som en fotball. – Dere ser svulsten her klemmer på urinlederen, sier han. – Det må vi få orden på så ikke nyren sprekker. Hun trenger begge når hun skal i gang med cellegift, forklarer han. Og midt i dette Julies fortapte ansikt i hvitt sykehustøy. 24

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 24

11.03.2022 18:46

De kaster oss på gangen når de skal operere. Rett opp og ned i en steril korridor. Når portøren triller henne ut igjen, har hun fått en slange ut av ryggen hvor urinen renner ned i en pose på låret. Legen er fornøyd. Det er bare å vente på diagnosen, den endelige, men den legen som har undersøkt henne, opererer fortsatt på gynekologen, hun skal komme innom avdelingen når hun er ferdig, sier de, rundt klokka fire. Thea legger seg halvt opp i senga med kinnet inntil Julies. Selv sitter jeg på den andre siden og holder i hånda. Klokka blir halv fem. Ingen kommer. Fem, fortsatt ingen. Vi ber noen ringe. − Å ja, nei, den legen har visst gått hjem, sier pleieren. – Dere får vente til i morgen. − Er du sprø? Jeg nesten roper det. − Vi har ventet to uker! Vi forlanger å få snakke med en som vet. En ung lege under opplæring er det de får tak i. Han sitter beklemt i hvit frakk ytterst på stolen med journalen på fanget. Og sånn får vi vite det aller verste: en stor svulst i livmoren med spredning til tarmen, skjelettet i bekkenet, skjeden, antakelig også til lunger og lymfer. – Vi kan prøve å bremse det, sier den ansvarlige legen da hun omsider dukker opp dagen etter, − men du kommer aldri til å bli bra, Julie. Er det mulig å kjenne seg mer knust? − Vi skal sørge for at du ikke har smerter, sier legen, − smertelindrende team er flinke. Du blir her til de har funnet de rette medisinene. Og så starter vi med cellegift nå med det samme. Vi håper jo at det kan reversere veksten.

Innmat_Ode til lyset_130x205mm_TRYKK.indd 25

11.03.2022 18:46

Vil du lese resten? «Ode til lyset» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Tidligere utgivelser:

303469

Ode til lyset METTE WERNER

Foto: Børre Haugli

9 788283

Ode til lyset

ME TTE WE RN E R