Opphav – en smakebit by Forlagshuset i Vestfold as

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2018 ISBN 978-82-8330-159-5 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: 80 g FSC MUL-Print Cream 1.5 Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © Shutterstock.com Satt med Sabon 11/14 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Elin Dahling

Opphav Roman

2018

Til jentene mine

ÂŤGrenser? Jeg har aldri sett en, men jeg har hĂ¸rt at de finnes i tankene til visse mennesker.Âť Thor Heyerdahl

ANNO 2012 SALVADOR DA BAHIA

Regntida er ennå et par uker unna, men det kjølige draget i lufta er der allerede. De potente skyene i horisonten kan like gjerne blåse innover byen, som å bli hengende over Atlanterhavet. Tiago skulle helst vært hjemme, inntulla i et teppe foran tv-en, men nå er han her, han lovte kameraten å være sjåfør. Det er tirsdag og fest, ukas høydepunkt i gamlebyen i Salvador. For noen år siden var Tiago og gjengen fast inventar på Gerônimos show, men nå er det flere måneder siden sist. Han parkerer et par kvartaler unna Escadaria do Passo og hører at bandet er godt i gang. Kompisen er flere meter oppi brosteinsbakken alt. Tiago titter på armbåndsuret, en TAG Heuer-kopi fra en outlet i Rio, og han kommer på at han ikke har sagt fra til Bia at han er i sentrum. Hun hater den klokka, at han ikke har råd til en ekte. Det er vanskelig med sånne som egentlig er kjærester, men ikke helt likevel. Uansett veit han at hun vil bli irritert om hun finner ut at han har vært her uten å si ifra.

Lyden av trommer og blåseinstrumenter slår fra vegg til vegg i de smale gatene omgitt av høye, skakke terrassehus. Flere titalls mennesker går sammen med dem mot festen. Han kan skille ut ordene i sangen nå. Klokka er snart halv ni, og det koker i Pelourinho. Kompisen skravler ustanselig, gestikulerer i alle retninger. Skal visst treffe ei han møtte på stranda for et par dager siden, er i sitt sedvanlige gode humør. I motsetning til Tiago, som stadig lurer på hvorfor han gadd å komme. De plukker med seg tre ølbokser for en femmer, og baner seg fram de siste meterne i den steile bakken fram til steintrappa. Den fører opp til katedralen, og forvandles hver tirsdag til en konsertsal. Det er som et bølgende teppe, hvert individ et skeivt sting i et kaotisk broderi. Lukta av marihuana henger i lufta. Kompisen ser noen han kjenner og er på vei mot dem, tror kanskje Tiago henger på, men han blir stående. De skrantne solbleika flettene til kompisen danser seg oppover trappa. Han stikker hånda i jakkelomma, rører ved bilnøklene. Han burde bare ha blitt hjemme. Tiago snur tvert, går nedover bakken i retning bilen, banner når han snubler i en løs brostein. – Forbanna, Tiago? Den stemmen. Tiago ser opp på den ruvende skikkelsen. Deivid. – Deivid? Porra! Hva gjør du her? utbryter Tiago. De to kjempene omfavner hverandre. – På ferie. Med hu her, sier han og presenterer han for jenta ved sida av han. Deivid er den eneste Tiago kjenner som også er

to meter høy. Black Power-afroen fra sist de traff hverandre er blitt til skulderlange dreads. Dama i svart skinnjakke har litt for fancy sveis, garantert europeer. – Her, Tiaguinho, ta en øl, sier Deivid og rekker han en Skol med et tynt lag rim på utsida. Tiago flirer, hadde glemt hvordan de pleier å kalle hverandre Lille-Tiago og Deividinho. – Ellers takk, amigo, jeg er på vei hjem. Deivid åpner ølboksen og plasserer den resolutt i Tiagos neve. – Ikke faen! Det er alt for lenge siden sist. Bor du fortsatt i Itapuã? Tiago sukker og veit at han ikke har noe valg, sender dama et unnskyldende blikk og kjenner at det er hyggelig å prate med Deivid igjen. De snakker om felles bekjente, nylige sportsbegivenheter, gamle minner. Første gang de møttes, var på et symposium for tidligere idrettsutøvere, den andre gangen på et seminar for idrettsterapeuter. To fyrer som akkurat ikke er gode nok til å leve av egne prestasjoner, men som utdanna seg til å ta seg av de såre musklene og leddene til atleter som hadde lykkes, de som hadde foreldre med råd til å betale for medlemskap i dyre sportsklubber med anerkjente trenere. Ettersom begge raga høyt, fatta de raskt interesse for hverandre, og det viste seg at livene deres hadde mange fellestrekk, avstanden mellom Rio de Janeiro og Salvador til tross. I tillegg til å jobbe med idrett og anatomi, dreiv begge med prosjekter i favelaene, og de falt ofte for samme type jenter. Det vil si, akkurat denne italienske dama, litt for svart i stilen mot alt det bleike, har ikke Tiago særlig sansen for.

Han titter oppover mot trappa. Hvor er kompisen? Lurer han ikke på hvor Tiago blei av? Endelig skimter han en fjonete hårstakk langt der oppe i trappeavsatsene, før noe lengre ned fanger oppmerksomheten hans. Hun er omtrent et hode høyere enn dem rundt, og hun smiler bredt der hun kjemper seg vei ned mot gata. Håret hennes er trukket tilbake fra ansiktet og hun har på seg et svart skjørt og ei enkel trøye. Han ser ned på skjorta si. Den er i eksakt samme rød-oransje farge. Jenta forsvinner inn på baren på hjørnet, og Tiago vender oppmerksomheten tilbake til Deivid. Han fikk ikke med seg det siste han sa, men tar opp tråden, jatter med. Deivids flamme, vender seg halvveis bort fra han, himler kontinuerlig med øynene. Hun forstår kanskje ikke portugisisk så godt. Vil uansett sikkert ha Deivid for seg sjøl. Tiago snur seg med jevne mellomrom, liksom diskré, for å se om jenta kommer ut igjen fra baren. Gikk hun bare innom for å bruke toalettet og har klart å snike seg ut igjen uten at han oppdaga det? Han smiler og nikker til noe Deivid sier. Hva var det med henne? Hun var ikke modell-pen, akkurat, men et eller annet hadde truffet han. Var det den lange halsen, eller holdninga hennes, at han kunne se konturene av lange, slanke muskler i armer og bein? Ølboksene er tomme, og Deivid er på vei bort til en av gateselgerne som tilbyr tre bokser for fem reales. – Vent, sier Tiago. – La oss gå inn på baren. Jeg spanderer en drink. Straks innafor, ser han henne. Hun sitter ved et bord nesten innerst i det smale lokalet, med ryggen

til utgangen, i delvis profil, og gestikulerer engasjert i samtale med ei skinna dame som kunne være fra området, etter den svarte huden og de fargerike klærne å dømme. Hun i oransjerødt er garantert fra en eller annen plass i Europa. Enkle bomullsklær, lys hud, lysebrunt hår og høye kinnbein. Nederland? Frankrike? Han innbiller seg at hun har blå øyne. Tiago stiller seg foran bardisken, ryggen rak, hver muskel i kroppen spent. Bartenderen står og kutter opp lime, og i speilet bak spritflaskene ser han jentas blikk hvile på seg. Eller er det noe han innbiller seg? Nei, hun ser definitivt på han. Akkurat litt for lenge, ser hun på han. Hun snur seg mot henne uten hår, hvisker noe før de begge ser bort på han igjen. Han gjør seg enda rankere, og følelsen av triumf raser gjennom kroppen, en boblende glede som raskt kan manifestere seg i et glis. Det må ikke skje. Han beholder en mildt overbærende mine, retter oppmerksomheten mot den joviale kolombianeren bak baren. Tre pasjonsfruktcaipirinhaer kommer seilende over disken og han gir to av dem til Deivid og italieneren. Han titter bort på jenta igjen, men trekker blikket til seg før hun kunne finne på å snu seg i hans retning. Ei nervøs kribling brer seg i magen. Det er best å tre ut av synsfeltet hennes før han gjør noe tåpelig. Som å smile til henne. Han dulter lett borti Deivid, avbryter italieneren midt i en setning ved å legge ei hånd på sida av øret hans for å sjalte ut musikken. – Bli med ut igjen? Deivid hever øyenbryna bekreftende og drar med seg dama. De stiller seg på motsatt vegg fra

Bar Cobreu, litt lengre ned så de ikke er synlige fra utgangen. Musikken er steget i volum og intensitet, og det er ikke enkelt å holde en normal samtale over sambarytmene. Hver eneste tirsdag, hele året, kommer hundrevis, kanskje tusenvis, til Pelourinho for å feste. Tradisjonen som musikeren Gerônimo starta for ti år siden, taper visst aldri popularitet. Det hjelper sjølsagt at Pelourinho ikke bare er Salvadors historiske bydel, men også sentrum for turismen, så for mange er det første og siste gang de er her, og den til dels krampaktige feststemningen skyldes vel nettopp det. For flertallet er tirsdagskonserten bare en ukentlig begivenhet, år etter år. Hvordan er det mulig å dra hit hver eneste tirsdag og se de samme folka, lytte til den samme musikken, drikke de samme drinkene? Eller, Tiago veit egentlig hvorfor. Det er byens ypperste kjøttmarked. Og her står han sjøl og peiler seg inn ei turistjente. Det byr han imot. Han vurderer å glemme hele greia, er ikke typen til å legge seg etter utlendingene, ikke sånn som de andre. Et eventyr med ei som skal reise videre, kanskje i morgen, kanskje neste uke, er det i det hele tatt verdt det? For fem år siden, kanskje, men han er for gammel til sånt nå. Han hører med et halvt øre på Deivid fortelle om to gutter fra sosialgruppa som blei skutt av militærpolitiet, da jenta i trøya kommer ut på trammen. Med ei hånd på dørkarmen, titter hun nedover gata, sprekker opp i et smil, slik hun smilte da hun kom ned trappa, bare at denne gangen er det mynta på han. Vær kul, tenker han, vær kul, trekk på smilebåndet,

hev ølboksen, hva som helst. Han gliser bredt. Hun ser ned, fortsatt smilende og piler inn i baren igjen. Hva var det for en reaksjon? Hva skal han gjøre nå? Ansiktet hennes lyste opp, og de hvite tennene gnistra i harmoni med øynene. Hele jenta strålte der hun sto i dørkarmen. Han blir stående og skifte fra den ene foten til den andre, klarer å vente et par minutter før han følger etter inn i baren. Hun er ikke der. Uten å tenke går han bort til venninna og bryter inn i samtalen hun fører med en annen. – Unnskyld, jeg ser etter venninna di, hun i den røde trøya. Har hun gått? – Aha, jaså, ja. Jenta smiler lurt. Så er hun ikke brasiliansk likevel, der er den umiskjennelige aksenten bare folk fra USA har. – Hun er på toalettet. – Ah, obrigada. Jeg heter Tiago, en glede å treffe deg. Si til henne at jeg venter ute? Han rekker ikke engang å stige ned fra trammen før det prikker lett på skulderen. Smilet er mer blygt, men hun stråler like fullt. Han introduserer seg. – Hvor er du fra? spør han. Noruega, forklarer hun på en snodig versjon av portugisisk, som lyder mer som spansk. Han tar navnet hennes i munnen, smaker på det. Asta. Merkelig. – Jeg veit ingenting om Norge. Nord i Europa, ikke sant? Vikinger, sier han og humrer av sin egen klisjé. – Du snakker altfor fort, ler hun. Så søt hun er. Hun forteller på den stotrende spangisisken at hun er historiker.

– Hva jobber du med? Hva gjør en historiker egentlig? spør Tiago. – Ingenting. Ikke akkurat nå. Det er ikke så lett å få jobb som historiker. Jeg blir kanskje lærer etter hvert. Men det er ekstra spennende å være i Salvador for en som har studert historie. Bahia er så interessant, sier hun ivrig. De prater videre, og hun forteller at hun ikke har noen fastsatt plan, annet enn at hun vil se Bahia, etter hvert kanskje Colombia. Hun har ingen returbillett. Tiago veit allerede da at dette vil bli komplisert, spennende. Fint? Den kilende sitringen i magen er der fremdeles når de går med Deivid og italieneren mot neste utested. Han er et nervevrak. Ikke fordi han lurer på om han vil få henne. Hva skjer når han får henne? De stopper for å ta et par cravinhos i baren til ekteparet som er berømt for å skape dårlig stemning. – Her må en vente lenge for å få bestille enda det ikke er kø, sier Tiago til de andre. – Men det er byens beste cravinho, det er en skam å gå forbi uten å smake. – Jeg elsker cravinho, sier Asta, og trekker litt nærmere Tiago. Han kan kjenne varmen fra henne som små gnister mot huden. Bartenderkona står lent mot en av likørtønnene, ser rett forbi dem. Mannen hennes snakker med en fyr fra byrådet, som også spiller i band. Tiago kjenner han igjen fra avisene. Han forsøker å få kontakt med kona, men hun kaster bare et blikk mot de to parene, før hun forsvinner ut bak tønnene.

– Hva er det med hun der? Vil hun ikke ha penga våre? spør Deivid. – De liker bare byfolk her. Eller brasilianere. Jeg veit ikke. – Lurt å drive bar midt i turisthølet da, sier Deivid oppgitt. – La oss gå. – Nei, vent, sier Tiago før han snur seg mot Asta og italieneren. – Hvilken smak foretrekker dere? Ingefær? Nellik? Canela? Asta vil prøve nellik, italieneren sier hun ikke vil ha, fortsatt gretten. – Kan dere vente ute? – Hva? smeller det fra begge, samstemte om ikke annet. – Bare vent ute, gjentar han. Deivid ser spørrende på Tiago, og damene går ut. Det går et halvt minutt før mannen bak baren reagerer. – Mulher! Kom og ta bestilling fra disse gigantene her! Kona kommer luskende fram fra bakrommet, ser på dem med avsky før hun vender blikket mot gata. Øynene i det brune, rynkete fjeset smalner enda litt til. – Sim, sier hun surt. – Fire cravinhos, to nellik, én lime og én … Hva vil du ha Deivid? – Ikke lime, i alle fall. – Nei, det er bittert nok her allerede, sier Tiago med et skeivt flir. – To med nellik og to med ingefær, da? Kona tapper i fire plastkopper mens hun mumler noe om estrangeiros, svineri og frekkheter. Ute på gata tar damene imot hver sin drink, og

Asta ser nesten like sur ut som italieneren, men det går fort over når hun smaker likøren. – Den var god, sier hun. – Bedre enn den de har i restauranten på torget. Og sikkert mye billigere. – Men de liker kanskje turister litt bedre der, eller hva? spør Tiago. – Hvem er det du kaller turist? Jeg bor her, sier Asta, liksom fornærma, og blunker til han. – Salsa? sier Deivid ivrig, en anelse høyt, og begynner å bevege seg bort fra baren. Ville hun bli med videre? Tiago hever øyenbrynene for å videresende Deivids spørsmål. Han får et skuldertrekk og et skeivt smil til svar. Sjølsagt blei hun med til salsaklubben. Så hvorfor denne følelsen av lettelse og glede? Seinere den kvelden, etter at de har funnet rytmen i brasiliansk-norske versjoner av salsa, står de tett mot hverandre, bare noen centimeter skiller de varme kroppene. Tiago trykker tomlene lett mot håndflatene hennes. – Stoler du på meg? spør han. Viserne har passert midnatt. De har snakka ustanselig siden de veksla de første forsiktige frasene der på trammen. – Om jeg stoler på deg? Blikket møter hans, øynene er ikke blå, men grønne, mørkegrønne, som roseblader. Huden glinser i varmen, fremdeles uvant for jenta fra nord. Hun stryker en finger over det ene øyenbrynet, leiter kanskje etter ordene. – Ja. Jeg gjør visst det.

Tiago får følelsen av at hun mener det. – Vil du være med meg hjem? Spør han virkelig om det? Hva er det som går av han? Ta med ei jente, ei norsk jente, hjem til Itapuã etter kun én kveld sammen. Hun sier ja, han skjønner ikke hva som går av henne heller. De stoler visst på hverandre.

ANNO 1512 LISBOA

Fargen i ansiktet var som tappa ut, og lyset i de grønne øynene hadde slukna. Han tvinna fingrene om og om igjen, klemte hardt i fingertuppene, så ned på hendene sine. Hendene til en mann som var anklaga for å stjele. Det hele var absurd. Med unntak av en og annen kjøttbit fra storebrorens tallerken i uoppmerksomme øyeblikk, hadde Salvador Souza aldri stjålet noe. Han hadde fått jobben i Lisboas fineste bank dagen etter at han fylte 23. Endelig kunne han forsørge familien. Da han blei hyra, visste han knapt nok hva en bank var. Det var en perifer bekjent av familien, som kjøpte og solgte edelsteiner, som hadde anbefalt han til stillingen som vakt utafor bankhvelvet. Så vidt Salvador visste, hadde det ikke eksistert noen bank i Lisboa før denne dukka opp. Det var i det hele tatt sjelden at vanlige folk brukte penger til å betale med. Sjøl foretrakk han fremdeles å bytte til seg ting, det føltes realt, det var sånn de alltid hadde gjort det, men nå som han fikk en god slump mynter i hånda hver

uke, merka han likevel hvor tilfredsstillende det var å kunne kjøpe ting de tidligere ikke hadde hatt råd til. Banken lå midt i byen, en knapp halvtimes gange fra bydelen hvor Salvador bodde sammen med Ana og to døtre. De hadde en liten en til på vei, og nå som lønna var vesentlig bedre enn det han var vant til å tjene som sjauer på kaia, bekymra de seg ikke lenger for en ekstra munn å mette. Jobben var i grunn nokså kjedelig, han sto stort sett stille hele dagen. Det skjedde lite, men heldigvis hadde han stor glede av å observere menneskene rundt seg. Viktige menn i overdådige klær, med juveler på fingrene, var dagligdags skue. Noen ganger var fruene deres med, om mulig fjongere enn sine menn. Hver morgen kom det en patrulje bestående av seks menn med skjold og bajonetter. Mellom seg bar de ei kiste inn i hvelvet. De blei der ti minutters tid, for så å komme ut med kista igjen. Det hele gjentok seg rett før stengetid, alltid de samme seks mennene. Hvelvet var alltid stengt fra innsida mens de oppholdt seg der inne, men Salvador antok at de tømte og fylte kista for å flytte verdiene. Under hele seansen hadde han porten inn til hvelvet i synsfeltet, men han fikk aldri så mye som et glimt av hva som skjulte seg bak den. To ganger om dagen kom banksjefen innom sammen med bajonettmennene, først en gang mellom halv tolv og tolv på formiddagen, så igjen på ettermiddagen. Bartolomeo Marchionni var fra Firenze, men hadde brakt med seg sin sans for forretninger da han ankom Lisboa for mange år siden. Han var en velkjent handelsmann og bankmann i Italia og etablerte seg

raskt som et av de mektigste pengemenneskene i den portugisiske hovedstaden. Ryktene sa at Marchionni eide mange av skipene som stadig seilte ut på handelsreiser og ekspedisjoner fra Firenze og Lisboa. Under åra han hadde jobba på kaia, satt han ofte og betrakta den duse skillelinja som skilte hav fra himmel, sjatteringer av blått. Himmelen viste seg snart djup, mørk blå, så disig, lys blå, mens havet varierte fra det klareste turkist til nesten svart. Mange av sjauerne endte opp med å dra til sjøs, han trengte ikke se lengre enn til egen familie eller nabolaget. Salvador ville ikke reise noen plass, han var hjemme. Lovnad om penger og spennende eventyr ville aldri kunne lokke han med på et av Marchionnis skip til Madeira eller Spania eller disse andre stedene skipene dro. Sjøl om han ikke trengte å være på kaia lenger, hendte det ofte at han gikk ned for å se på livet etter at arbeidsdagen i banken var over. Han likte å følge med på det som foregikk der nede. Vissheten om at han når som helst kunne rusle hjem til Ana og jentene i åsen bak byen, ga han ro i sjela. Som 18–åring hadde Salvador gifta seg med eldstedattera i en familie fra samme nabolag. Nå var Ana omkring en måned fra å føde igjen. Hun var blitt så tung at hun ikke klarte å gå til markedet hver dag lenger. Jentene var bare to og tre år gamle, for små til å hjelpe til. Han var urokkelig i sin overbevisning om at nummer tre var en gutt. Ana lo av han når han henvendte seg til fosteret i magen hennes, med hankjønnsendelser. Menino, filho, querido, amado. Hvordan kunne han være så sikker på at det ikke blei

ei tredje jente? Innerst inne hadde også Ana følelsen av at hun bar på en gutt denne gangen, det kjentes annerledes enn de to første gangene hun hadde gått svanger. Om deres antagelser viste seg å stemme, ville hun gi barnet morfarens navn, og hun var overbevist om at Salvador ikke ville protestere, hans farfar hadde også hett Luiz. Salvador dro til arbeidet før soloppgang Til tross for at hele familien bodde på bare ett rom, var det ingen som våkna mens han kledde seg. Salvadors jobb gikk ut på å stå rank og rett inntil veggen i den store buegangen som skilte salen der kundene kom inn, fra den lange passasjen som førte til hvelvet. Han var ubevæpnet, men høy, høyere enn de fleste, og breiskuldra. Så snart han fikk uniformen og hatten på, det vil si, det var mer som en slags mellomting mellom en hjelm og en hatt, følte han seg uovervinnelig. Hans instruks var heller ikke mer komplisert enn at han skulle stå der og følge med på hva som skjedde, og se fryktløs ut, et symbol på at i denne banken er det alltid noen som ser deg. Salvador kunne sjølsagt ikke egenhendig forhindre ran, men han visste det var umulig å trenge gjennom døra til hvelvet. Den eneste som kunne kombinasjonen, var Marchionni sjøl, samt én av bajonettkarene. Det gikk rykter om at han var Marchionnis nevø fra Firenze. Det var et kjølig drag i lufta. Salvador gikk i jevn fart ned de snirklete, bratte bakkene mot sentrum. Sola var ennå ikke steget over åskammen i øst, men om bare en times tid ville varmen legge seg over byen.

Som vanlig hilste han på kaffekona i svingen, de to fulle gubbene utafor kirka, og fiskerne som var på vei til markedet med nattas fangst. Han var på arbeid ti minutter for tidlig og tok seg god tid til å ta på uniformen og sjekke fjæra i hatten. Plettfri. Han gleda seg allerede til å komme hjem og levere fra seg ukas lønningspose. Etter at han begynte i banken hadde han aldri mer sløst bort halve lønna på vertshuset. Da han jobba på kaia, var det obligatorisk å drikke opp en god slump med de andre gutta på lønningsdagen. Her jobba han praktisk talt aleine og snakka sjelden med de andre ansatte. Marchionni hadde befalt at han ikke skulle prate med noen. Salvador var god til å følge instrukser. Det var en rolig formiddag, bare fire kunder var innom. Først et par eldre menn som snakka lavmælt med en av funksjonærene i skranken. Sjøl om de hviska, kunne Salvador høre hva de sa om han lytta. Marmoren på gulvet og veggene i salen forsterka enhver lyd, men bemerkelsesverdig nok på det viset at hvisking blei hørbart, mens vanlig snakking blei mer utydelig takket være gjenklangen. Et par timer seinere ankom Marchionni. Han var på kontoret sitt på baksida av skrankene da en mann i førtiårsalderen kom inn med sin kone og det Salvador antok var deres datter. Hun kunne være på Anas alder, kanskje litt yngre. Han dro ikke kjensel på noen av dem, men at dette var mennesker fra byens øvre sjikt, var han ikke i tvil om. Mor og datter bar store smykker rundt halsen og håndleddene og i ørene, de glitra i sola som skinte inn gjennom det fargede glasset

i vinduene oppe på veggen. Med høy aktsomhet blei de vist inn til kontoret av Marchionni sjøl. Rysjene i blusen var rynkefrie og benklærne mørke og stive, som kom de rett fra skredderen. Den sammenknepne munnen og klakkinga fra hælene på de spisse skoene ga han et strengere oppsyn enn normalt. De kom ikke ut før nærmere en time seinere da Marchionni viste dem vei mot hvelvet. De passerte Salvador. Direktøren ofra et anerkjennende nikk i hans retning og forsvant inn bak den tunge døra etter at Marchionni hadde vridd om kodelåsen. De kom ut igjen etter kort tid og gikk sakte opp den lange korridoren. Det skramla i smykker, som om det var konsert på vertshuset, tenkte Salvador og trakk på smilebåndet. I det samme møtte han blikket til den unge frøkna. Han kunne ikke unngå å beundre hennes runde former, lange, rødbrune hår og bleike hud. Hun rødma brått og mista balansen et sekund, men unngikk å falle ved å ta seg for langs veggen. Faren kom straks til. De forlot banken, og stillheten runga atter i lokalene. Etter siste inspeksjonsrunde, sa Salvador farvel til Marchionni. Det var alltid sjefen som låste. Sola sto lavt på himmelen, men det var fremdeles varmt. Han hadde penger i lomma. Han ville kjøpe noe ekstra godt til aftens på vei hjem og gikk mot markedet. Der plukka han med seg to hele fisk og en pose med mel. I bodene på vei ut av markedet, fikk han med seg en liten krukke med velduftende olje. Lavendel, sa frua som solgte dem. Noe slikt hadde ikke Ana fra før. Sola nærma seg Atlanterhavets horisont. Salvador satte opp farta mot stigningen som førte ut av sentrum.

Han rakk ikke å se de to mennene som kasta seg over han, men før han traff brosteinen, tok han seg til lomma. – Sjekk lommene hans. – Ingenting her. Bare lønningsposen. – Sjekk igjen! Alt; strømpene, linningen, lua, munnen. Salvador rakk ikke bli redd, han var bare forvirra. – Hva foregår her, hva gjør dere? Slipp meg, la meg reise meg opp, ba han spakt. Han gjenkjente mennene nå, det var to av bajonettkarene. – Jeg finner ikke noe, sjef. – Han kan ha gjemt den allerede. Kom her. Han røska brutalt i Salvadors høyre skulder før de tok tak i hver sin arm og førte han tilbake i samme retning han var kommet fra. Tilbake i banken sto Bartolomeo Marchionni og mannen fra tidligere på dagen. Kona og dattera var ikke å se. Bajonettkarene holdt Salvador i et fast grep mellom seg. – Vi kunne ikke finne den på han, men det er best du sjekker sjøl, senhor. – Hva … Jeg … Hva foregår, senhor? Salvador betrakta bekymra sjefens alvorlige ansiktsuttrykk. Kunden hadde delvis snudd seg vekk fra scenen som utspilte seg på gulvet i den store marmorhallen. Hver minste lyd multipliserte seg så det smalt i ørene. – Senhor Calderón her savner noe. Hans datters venstre ørepynt av smaragder er borte. Hun har

mistet den her i banken. Vi gjennomsøkte lokalet etter stengetid, og den er ikke å finne. Noen må ha tatt den med seg. – Jeg … Jeg forstår ikke … Por favor, senhor. Det lå ingenting igjen etter Dem, jeg … – Calderóns datter er sikker på at den falt av da hun snublet i korridoren. Hun sier også at du så på henne med et upassende blikk, Salvador. Marchionni sukka teatralsk, som for å understreke skuffelsen. Salvador kjente en isende prikking langt inne i mageregionen. Hva var det som skjedde nå? – Er det slik at du kan ha plukket opp smykket og tatt det med deg da du gikk for dagen? Salvador rakk ikke å si noe til sitt forsvar før Calderón tok ordet og pekte på han med blikket vendt mot himlinga. – Det er han, jeg er overbevist. Dette er en skandale, Marchionni. Jeg forlanger rettferd, pronto. En hissig rødfarge bredte seg i Calderóns pløsete ansikt. Han var tydelig rasende, men snakka rolig. – Salvador. Om du forteller hvor du har gjemt smykket, kan vi saktens ordne dette på en sivilisert måte. – For Guds skyld, Marchionni, senhor, jeg har ikke gjemt unna noe smykke, jeg veit ikke hva dere snakker om. – Hvorfor gikk du da ikke strake veien hjem? Marchionni var kommet helt bort til Salvador nå. Det lukta svakt brennevin av ånden hans. – Senhor, jeg var innom markedet for å kjøpe fisk. – Nåvel. Hvor er så fisken?

Salvador flakka med blikket og gikk en omgang rundt seg sjøl. Fisken, melet og oljen var ikke å se. – Jeg mista det da disse to overfalt meg, senhor. Marchionni sendte bajonettkarene et spørrende blikk. Den eldste tok ordet. – Han hadde ikke noe med seg da vi pågrep han. – Salvador? Siste sjanse til å fortelle hvor du har gjemt smykket. Salvador følte seg svimmel, marmorgulvet blei flekket og bølga så merkelig under han. Han kasta opp rett framfor seg med et voldsomt brøl. Det var første gangen i hans liv. Spyet traff det blankskurte gulvet med et plask, noen dråper havna på Marchionnis skotøy. Sjefen utstøtte en guttural lyd. – Motbydelig. Før han ut herfra. Sperr han inne i hullet. Han stirra med avsky ned på føttene sine og på det stinkende mageinnholdet på gulvet. – Jeg er ikke ferdig med deg, Salvador. Du kan bruke natta til å tenke deg om.

Vil du lese resten? «Opphav» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no